Sosialt entreprenørskap

The Economist har i dag en interessant artikkel om betydningen av sosialt entreprenørskap, hva det er, hvordan det virker og hvorfor det kommer til å bli enda viktigere i årene som kommer. I både USA og i UK er støtte til sosialt entreprenørskap blitt en sentral del av politikken for å løse velferdsutfordringer. Egne finansieringsmekanismer er kommet på plass for å støtte sosial innovasjon, I USA heter det The Social Innovation Fund. I England heter det The Big Society Bank.

Men hva er det så som skiller sosial innovasjonen i regi av private aktører med offentlig støtte fra andre modeller for offentlig-privat samarbeid for å løse velferdsoppgaver? The Economist beskriver det slik:

"It differs from the fashion in the past couple of decades for contracting out the delivery of public services to businesses and non-profit groups in order to cut costs, in that it aims to do more than save a few dollars or pounds—although that is part of its attraction. The idea is to transform the way public services are provided, by tapping the ingenuity of people in the private sector, especially social entrepreneurs. A social entrepreneur is, in essence, someone who develops an innovative answer to a social problem (for instance, a business model for helping to tackle poverty). (...) The idea behind social entrepreneurship is that fresh, businesslike ideas will bring about a productivity miracle in the “social sector” (public services plus charity) similar to the one that began in business in the 1990s."

Det er vel slik at det er to sterke drivkrefter bak den økte interessen for innovasjon i regi av sosiale entreprenører. Det ene er at regjeringer verden over har mindre penger å bruke på velferd enn før. Store budsjettunderskudd og effektene av finanskrisen har effektivt redusert regjeringenes handlefrihet i mange land. Derfor leter man aktivt etter nye måter å løse velferdsoppgaver i samfunnet. Den andre grunnen er at offentlige byråkratier er svake på innovasjon. Byråkratier trives best med å gjøre ting innenfor kjente og forutsigbare rammer uten store forandringer. Det er greit hvis problemene blir løst, men ikke særlig greit hvis for eksempel fattigdommen er like stor som før eller frafallet fra videregående skole er like høyt. I slike situasjoner kreves det mer radikal innovasjon og den fungerer best hvis det skjer i regi av organisasjoner som får lov til å tenke nytt og kan teste ut helt nye måter å involvere brukerne.

Artikkelen refererer til en bok om sosial innovasjon av Stephen Goldsmith som heter The Power of Social Innovation og bygger på erfaringer forfatteren hvar gjort blant annet som ordfører i Indianapolis. I dag jobber han som viseborgermester hos Michael Bloomberg i New York, med ansvar for sosial innovasjon. Et arbeid som har oppnådd mye og ser ut til å ha inspirert Barack Obama når han har etablert sitt Social Innovation Fund. Men er ikke sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon bare nye og flotte begreper for tradisjonell privatisering og outsourcing av offentlige velferdstjenester til private? Nei, sier Goldsmith, sosialt entreprenørskap er den fjerde og nyeste måten samfunnet søker å løse sine velferdsutfordringer:

"In stage one, at the start of the 20th century, caring for people was largely left to families and charities. In the second stage, marked by the welfare state in Britain and the Great Society in America, the government took on the job of ending poverty. Private efforts were largely crowded out. In stage three the state tried to foster partnerships with the private sector through competitive outsourcing, but although this sometimes made a big difference (as in Indianapolis), too often the partnerships were too prescriptive and highly focused on cost-cutting. In the fourth stage government will tap the ability of the private sector, for-profit and non-profit, to deliver “disruptive, transformative innovation”.

Jeg tror det er helt riktig å gjøre dette skillet mellom en tradisjonell konkurranseutsetting der hovedfokus er å gjøre den samme jobben, men til en lavere kostnad, og en modell som fremmer konkurranse om å komme opp med forslag til helt nye virksomhetsmodeller, tjenestetyper eller arbeidsprosesser. Vanligvis har disse sosiale entreprenørene som kommer opp med nyskapende ideer lang erfaring fra sektoren, enten som offentlige ansatte leverandører av tjenester eller i noen tilfeller som brukere. I begge tilfeller har de sett hvilke begrensninger i mulighetene til å drive med innovasjon som ligger der, og hvordan de ved å etablere en frittstående virksomhet kan mobilisere og involvere brukerne på en helt annen måte.

Et aktivt og etter hvert profilert miljø om har store ambisjoner på vegne av sosialt entreprenørskap i Norge er Krem - kreativt og mangfoldig arbeidsliv. De holder i dag til i Telemark og Vestfold og har spenstige stillingstitler som regnbuemaker og luftslottsarkitekt. Der finnes noen veldig engasjerte og resultatorienterte mennesker som tror det er mulig å få til mye mer når det gjelder tilbakeføring til arbeidslivet ved å utnytte den kompetansen som finnes blant brukerne bedre. I stedet for å behandle folk som klienter må man utnytte innovasjonskraften. Og de oppnår gode resultater. De samme kjennetegnene har også Aurora Verksted på Høvik som beskriver seg selv som et selveid og selvdrevet kooperativ, og tilbyr arbeidsplasser innen kunst og design for mennesker med psykiske og fysiske funksjonshemninger. Og så er det selvsagt også en stor frivillig sektor i Norge, som tar på seg oppgaver som godt kan beskrives som sosial innovasjon, for eksempel tilbud om leksehjelp til skoleelever i regi av Røde Kors.

Det finnes naturligvis en rekke andre eksempler. Men noe av problemet i Norge i dag er at vi mangler de finansielle mekanismene for å stimulere mer sosialt entreprenørskap, slik det er kommet på plass i UK og under Obama i USA. Det er synd, for vi kunne gjort mye mer, og har jo verken avskaffet fattigdom eller stanset frafallet i videregående skole foreløpig. Derfor er det heller ingen grunn til at vi skal slutte å lete etter bedre modeller for å løse disse utfordringene eller ha et lavere ambisjonsnivå enn andre når det gjelder sosial innovasjon.