Barnehagebaroner og barnehagestatistikk

NRK Nyheter

I i løpet av den siste uken har NRK, Marit Nybakk og andre sosialdemokrater som føler seg sveket av Bjarne Håkon Hanssens overgang til PR-bransjen lykkes med å få en barnehagedebatt til å bli en debatt om Bjarne Håkon Hanssen. Men nå som det er ettertrykkelig klargjort at Bjarne Håkon Hanssen ikke har gjort noe galt, utover muligens å ha skuffet noen gamle venner, er det på tide å få diskusjonen til å handle om barnehager.

Noe av det mest interessante i selve barnehagedebatten er de rødgrønnes bruk av kraftfulle og ideologisk ladede skjellsord når de skal beskrive de som eier private barnehager. Statssekretær i det såkalte Kunnskapsdepartementet, Lisbeth Rugtvedt, kaller eiere av private barnehager "barnehagebaronene". Stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande kaller private barnehager "storkapitalen". Vi skal med andre ord ikke være i tvil om at de deltar i en strid mot onde mennesker som motarbeider velferd og rettferdighet, og gjør alt de kan for å berike seg selv fremfor å bruke penger på barna. Og selve beviset på at de tilhører storkapitalen er i følge Stokkan-Grande at de har råd til å betale en kommunikasjonsrådgiver.

Med en slik demoniserende og ideologisk språkbruk er det jo nærliggende å tro at de private barnehagene er et fenomen de rødgrønne har brukt de siste årene på å bekjempe og som nå bare finnes som et salgs sært undergrunnsfenomen som bare de mest gjenstridige liberalister tør å benytte seg av. Men leser man Statistisk Sentralbyrås siste barnehagestatistikk så ser man at de private barnehagene er i klart flertall i Norge. Antall private barnehager har siden 2000 økt fra 2849 til 3623, en økning på 774 på ti år. Antall kommunale barnehager har gått fra 2984 til 3082, en økning på bare 98. I denne perioden har det blitt full barnehagedekning i Norge. Og det er takket være veksten i det private barnehagetilbudet at de rødgrønne har nådd målet sitt.

Dette har naturligvis vært mulig fordi staten har stimulert barnehageutbygging. Men politikere bygger ikke og driver ikke barnehager selv. I beste fall vedtar de noen rammebetingelser som virker og som gjør at det lønner seg for noen private å ta risiko og satse egne penger og tid på å  realisere regjeringens mål. Den rødgrønne regjeringen og de private barnehageeierne har hatt en felles interesse i at dette skal lykkes. Kristin Halvorsen sa på et tidspunkt at hun skulle gå av hvis regjeringen ikke nådde målet, et mål hun var helt avhengig av private virksomheter for å nå. Derfor er det ikke så rart at de private barnehagene reagerer sterkt på at regjeringen plutselig vil endre rammebetingelsene og i praksis gjøre det ganske umulig å eie private barnehager. Regjeringen burde jo heller bruke denne suksessen som et godt eksempel på hvordan private leverandører i større grad kan brukes til å realisere velferdspolitiske mål raskere og mer effektivt.

Det er skuffende få "baroner" i barnehagebransjen. Dette er typisk gründervirksomheter, små virksomheter som bygges opp fra grunnen med lite penger. Men den skiller seg fra de fleste andre bransjer ved at andelen kvinnelige eiere og ledere er langt høyere. Det er ikke mye ved privat barnehagedrift som minner om storkapital. Så er det sikkert en del utenfor privat sektor som lurer på hvorfor det er så viktig å ta ut utbytte hvis man ikke skal tappe virksomheten for penger? Har ikke regjeringen et poeng i at staten må passe på at pengene ikke forsvinner i lommene på grådige eiere?

Svaret på dette er at jo, naturligvis er det viktig at samfunnet skal være opptatt av hvor skattepengene havner og av kvaliteten på velferdstjenester når det brukes skattepenger. Derfor må myndighetene operere med kvalitetskrav som både kommunale og private leverandører må overholde for å få offentlig støtte. Det at man har flere ulike leverandører av tjenester er i denne sammenheng en fordel, for det oppmuntrer til innovasjon og omstilling, noe som gjør at de som klarer å levere en bedre tjeneste med mindre tilskudd vil lykkes. Skulle en barnehage levere et tilbud som ikke holder den standarden det skal fordi man har brukt pengene på andre ting, for eksempel på utbytte til eierne, må naturligvis tilskuddet tas bort.

Det staten ikke må gjøre er å frata eiere det de eier, eller lage insentiver for å investere i barnehager som gir lavere avkastning enn å sette pengene i banken og få renteinntekter. Målet er jo å oppmuntre private til å bruke penger på barnehager, ikke straffe dem som gjør det. Og det er tross alt en viss risiko for å tape pengene for den som satser egne penger på utbygging av barnehager. Skal man lokke private til å satse må man legge opp til at det vil være lønnsomt for den som er gjør en god jobb. Når privatpersoner går inn og investerer i barnehageprosjekter avlaster de dessuten kommunene for denne risikoen. Og det å ta ut et utbytte er ikke det samme som grådighet, det er faktisk den måten man tar ut noe av overskuddet som er skapt i et aksjeselskap. Jeg vil tro at det for de minste famileeide barnehagene også er slik at utbyttet brukes til å lønne de ansatte. Høringsuttalelsen til Private Barnehagers Landsforbund gir en god beskrivelse av hva dette handler om.

Staten vet mye om å ta ut utbytte. Som som eier i Statkraft pleier staten å ta et veldig stort utbytte. Private eiere i barnehager pleier å ta et ganske lite utbytte. Det blir neppe veldig stort i fremtiden heller, til det er konkurransen i denne sektoren for sterk. I det hele tatt er det kanskje størst grunn til å være bekymret over den manglende forståelsen en del av de rødgrønne politikerne har for hvordan privat eierskap virker og hva slags behov private virksomheter har for rammevilkår som stimulerer investeringer og innovasjon. Hvis dette er måten man skal håndtere private innslag på andre områder som er viktige for samfunnet, ser det mørkt ut for næringslivet.