tirsdag 17. august 2010

Storbritannias store omstilling

Hvor i verden skjer de mest interessante politiske reformene, de prosjektene som andre land kommer til å lære av og prøve å etterligne om noen år? The Economist hevder i en lederartikkel og en litt lengre analyse at Storbritannia under David Camerons koalisjonsregjering er stedet de mest interessante tingene skjer:

"...within its first 100 days the Con-Lib coalition has emerged as a radical force. For the first time since Margaret Thatcher handbagged the world in 1979, Britain looks like the West’s test-tube (see article). It is daring again—not always in a good way but in one that is likely to be instructive to more timid souls, not least Mr Obama and his Republican foes."

Storbritannia ble spesielt hardt rammet av finanskrisen. Londons er et globalt finanssentrum og en krise som rammer finansnæringen spesielt hardt må nødvendigvis ramme britene særlig kraftig. Fra å ha en statsøkonomi i balanse rundt årtusenskiftet, vokste budsjettunderskuddene gradvis under Labour utover 2000-tallet. Først langsomt, før Gordon Browns krisepakker under finanskrisen økte budsjettunderskuddet til hele 11 prosent av BNP, et helt umulig nivå. Gjeldsveksten må ned raskt og budsjettet den nye regjeringen har lagt fram starter det som blir en av de største innstrammingene i statsbudsjettet i noe vestlig land siden 70-tallet.

Men The Economist peker på to andre trekk ved Storbritannias de siste årene der den nye regjeringen nå ønsker en radikal endring av retning. For det første har Storbritannia, i motsetning til det mange sannsynligvis tror i Norden, et generelt høyt nivå på de offentlige utgiftene, helt uavhengig av finanskrisen. Offentlig sektors andel av BNP er 51 prosent, helt på høyde med land som pleier å fordømme den "anglosaksiske liberalismen". For det andre er Storbritannia et av verdens mest sentraliserte land, staten har pengene, tar beslutningene og liker å detaljstyre, kommunene har lite frihet i forhold til de fleste andre europeiske land. Dette ønsker den nye regjeringen å forandre. Både primærlegeordningen og skolesystemet skal reformeres. I skolen er planen å åpne for noen nye skoletyper som skal konkurrere om elevene:

"In an approach partly inherited from Labour, the new government aims to allow parents more choice in their children’s education. Existing schools are encouraged to switch to academy status, and newly created “free schools”, set up and run by not-for-profit businesses, charities, faith groups, universities, private schools or parents themselves, will be in operation. These will be able to set pay and conditions for staff, deviate from the national curriculum, decide the length of school days and terms, and so forth. The state will pay for premises and provide funding per pupil; poorer children will attract more, so that schools are keen to take them on."

Spesielt lett blir det ikke å kutte statsbudsjettet så mye som planlagt. Bistand til u-land og helse (NHS) er foreløpig fritatt fra kuttene, noe som betyr at andre departementer skal redusere utgiftene med 25 prosent frem til 2015. Hvis utdanning og forsvaret delvis unntas fra så store kutt vil de øvrige departementene måtte redusere utgiftene enda mer. Er det i det hele tatt mulig? The Economist stiller spørsmålet og konkluderer vel med at vi står overfor noe som enten blir en av Europas mest spektakulære politiske fiaskoer på lenge. Eller så vil 2010 være vendepunktet, starten på en radikal omstilling som inspirerer andre land til å følge samme type oppskrift når de skal omstille seg og slutte å bygge opp mer gjeld som overlater problemene til fremtidige generasjoner:

"Yet with all these caveats, the new government’s vision of a looser state, and its determination to reform virtually all the public services at once, is boldly outlined. Add in the even more daring plan to cut the fiscal deficit, and Britain is in for a breathless and convulsive few years. Now and then, British elections are epochal, setting the tone for other countries, too. One such took place in 1945, when the modern welfare state got going. Another, in 1979, loosed Margaret Thatcher on a waiting world. By producing a ruling coalition that is as radical in redefining government as it is in cutting it, the election of 2010 may prove another turning point."