lørdag 18. desember 2010

- Et kjempende universitet

I siste Morgenbladet har Nils Rune Langeland, forfatter og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, en god kronikk om hva det vil si å være et universitet. Kronikken  finnes bare på papir, men de som har tilgang til Morgenbladet i helgen burde unne seg å lese den.

Langeland angriper talsmenn for det han kaller Blindern-Oslo, som mener at UiO er det eneste skikkelige universitetet i landet og som nå roper på staten for å hindre at hvem som helst mellom norske fjorder og fjell kan påberope seg universitetsstatus. Langeland vil ha flere universiteter over hele landet. Og minner oss om at en kunnskapsøkonomi trenger institusjoner som gjør at vi får mer kunnskap i form av bedre forskning og flere unge mennesker med relevant høyere utdanning:

 "Universiteta er nemleg våpensmiene i den globale kunnskapsindustrien. Ei kjempande mellomklasse treng eit kjempande universitet. Den norske mellomklassa må rustast til tennene frå landsende til landsende inn i det 21. hundreåret".

Og det er jo helt sant. Derfor skal vi ikke være bekymret over at det blir flere av dem, det er bra. Det vi må  bekymre oss for er hvordan vi kan sikre at vi får gode nok universiteter. Hva er det som gjør et universitet godt? Hva er det avgjørende for å lykkes? Det avgjørende er naturligvis kvaliteten på menneskene som er der.

Det handler om å få tak i de beste forskerne, trekke til seg de beste studentene og bygge seg et godt omdømme, på samme som et fotballag med internasjonale ambisjoner må konkurrere med andre klubber om å få tak i de beste spillerne for å trekke publikum. Langeland spør retorisk om vi i Norge burde legge hindringer i veien for andre fotballklubber for at Vålerenga skal få mulighet til å bli enda bedre. Det ville naturligvis være meningsløst, ingen fotballag blir bedre av å ikke konkurrere med andre gode lag:

"På samme naturlege vis som når fotballklubbar på små stader i Noreg kjøper og sel spelarar på en global marknad, må og norske universitet sjå på seg sjølvve som globale aktørar. Difor skal dei ikkje gå i eitt med lokalsamfunnet. Heile poenget er at ungdomane skal bli noko anna enn dei var."

Det blir ikke vanskeligere for Universitetet i Oslo eller NTNU å bli et eliteuniversitet i verdensklasse selv om det er blitt universitet i Stavanger, Agder og Bodø. Like lite som Rosenborgs internasjonale potensial blir svekket av at Brann og Viking blir bedre. Verken forskning, utdanning eller fotball er et nasjonalt nullsumspill. Man hva er det da som hindrer norske universiteter fra å hevde seg bedre på rangeringene? Nils Rune Langeland spissformulerer sitt svar slik:

"Men den største hindringa for å bli universitet kjem innanfrå. For spørsmålet om eliteuniversitet handlar ikkje om geografi, men om rekruttering. Kanskje burde alle søkje stillingane sine på nytt ved oppnådd universitetsstatus?"

Dette er gode poenger. Norge er et lite land, og det er dumt å spre ressursene for tynt utover, enten det gjelder sykehus eller universiteter. Man kan ikke ha sterke akademiske fagmiljøer over alt. Men Nils Rune Langeland har helt rett i at man må få konkurrere på lik linje og at det må være universitetenes egne strategier for å løfte kvaliteten og omdømmet som må avgjøre hvem som skal spille i øverste divisjon. Det må foregå i konkurranse med andre, i og utenfor Norge. Ikke som et resultat av at staten plukker noen få vinnere og beskytter dem mot utfordrere. Derfor er det også grunn til å gratulere det nye Universitetet i Nordland og håpe de gjør alt de kan for å trekke til seg forskere og studenter med høye internasjonale ambisjoner.