Videoklippet under fra RSA, The Royal Society for the encouragement of Arts, Manufactures and Commerce, er en animert versjon av et foredrag av Sir Ken Robinson. Tittelen er Changing Education Paradigms, og det handler om hvordan skolesystemet undertrykker kreativitet. Man kan nok ha litt ulike syn på hvor langt skolen skal gå i den retningen Robinson anbefaler, men foredraget er tankevekkende. Og presentasjonsformen i videoen under er veldig spennende. Flere videoer fra RSA ligger på kanalen deres på YouTube.
Flott! Men har du sett denne norske utgaven, som fikk premiere på Kaleido 2010 (Senter for IKT i utdanningen) denne uka:
SvarSletthttp://vimeo.com/17193401
En meget spennende og inspirerende video. I mitt daglig arbeide med å trene ledere og organisasjoner for å frigjøre potensialet, møter jeg nøyaktig dette "resultatet" av vårt utdannelsessystem. Det er et sentralt hinder for å frigjøre potensialet i organisasjoner.Det går også utover menneskers helse, selvbilde og humør. Takk for at du igjen løfter frem et viktige tema !!!!!!!
SvarSlettNår man skriver lengre kommentarer på en blogg enn selve hovedinnlegget på en blogg bruker man ikke tiden sin effektivt. Men her har du meg: http://xkcd.com/386/ ;)
SvarSlettTror jeg kommer til å kopiere fra denne kommentaren til fremtidige skriverier om temaet.
Nå er det forøvrig ikke innlegget jeg kommenterer på heller, men videoen. Jeg registrerer at du ikke nødvendigvis deler meningene hans.
Det er ikke rimelig eller balansert av Ken Robinson å så tvil rundt spørsmålet om hvorvidt ADHD er et ordentlig syndrom eller ikke fordi det debatteres. Såvidt jeg vet er det bare ""hippier"" som hevder at syndromet ikke finnes, mens forskningen er entydig. Kanskje var det en urettferdig betegnelse, men poenget mitt er at forskningen ikke reiser grunn til å sette dette i tvil, og at den eneste grunnen til at folk stiller spørsmålstegn er ubegrunnet spekulering.
Ja, det er en offentlig debatt om dette, men det er også en offentlig debatt om homopati og evolusjonsteorien.
Vi vet at ADHD er arvelig. I nyere tid har man også identifisert mange av genene som korelerer med ADHD. Vi vet også mye om hvorfor ADHD oppstår.
ADHD kan observeres fysisk i hjernen. Det er fortsatt mye vi ikke vet, men vi vet at det har å gjøre med lavt nivå av dopamin (og noradrenalin såvidt jeg har forstått det). Denne korte videoen (på bare to minutter) forklarer hvorfor og viser et eksempel på studier av dette: http://www.youtube.com/watch?v=BxXknZjJj8o&feature=related. Det er klart at symptomene til ADHD kan ha andre årsaker, og at mange faktorer spiller inn, men ADHD har en fysisk årsak, og syndromet fører ofte til store problemer.
Jeg er ingen ekspert, så jeg utelukker ikke unøyaktigheter, men jeg tror dette blir mer en mer eller mindre riktig forklaring:
Hjerneceller sender ikke bare elektriske signaler til hverandre, men også kjemiske signaler. Hvordan hjernecellene velger om de skal sende signaler eller ikke får du spørre noen andre enn meg om, men dette fungerer på en måte som hjelper oss med å fungere slik vi gjør. Dopamin er viktig for at vi ikke skal bli distrahert, for at vi skal kunne konsentrere oss, for at vi ikke skal kjede oss, for at ting skal føles spennende og meningsfylt, osv. Dopamin blir produsert av hjernecellene, men bare en liten andel av dem (0,3 prosent eller noe sånt noe). Hos de som har ADHD er det mindre av cellene som produserer dopamin. Denne videoen forklarer mer om hvordan dopamin fungerer: http://www.youtube.com/watch?v=Tl8-C9ZuLTA.
Ritalin og de fleste andre medisinene som virker mot ADHD virker ved å øke mengden med dopamin og noradrenalin i hjernen. Dette gjør at det er lettere å motivere seg selv. Man kan vel også si at det blir lettere å gjøre ting som er kjedelige, men riktigere blir det vel å hevde at ting blir mindre kjedelige! Et fag som det tidligere var krevende å konsentrere seg om kan bli spennende og givende.
Ken Robinson tror jeg ikke vet noe særlig om hvordan disse kjemikaliene fungerer. Han fremstiller det som at de dopes ned og at sansene deres blir svakere. For noe tull!
Hjernen prioriterer hva den tenker på og hva den ikke tenker på, og dette prioriteres ved hjelp av dopamin (og kanskje også flere kjemikalier). Sånn sett blir det jo en utfordring å finne balansen mellom nye ideer og innspill på den ene siden og konsentrasjon og gjennomtenkt på den andre. Helhetlig tror ikke ADHD kommer noe særlig godt ut av denne balansen.
Ritalin og andre ADHD-medisiner er veldig gode til å motvirke symptomene av ADHD. Jeg håper (og regner med) at vi vil få bedre medisiner mot ADHD etterhvert, men foreløpig får vi ta oss til takke med det vi har. Ritalin har negative sideeffekter, men også positive sideeffekter. Man får (ihvertfall i begynnelsen) mindre matlyst, som ihvertfall noen av oss kan ha godt av. Man får mindre lyst på sukker tror jeg også. Ritalin kan føre til humørsvingninger, spesielt i begynnelsen og ved økning av dose, men såvidt jeg har forstått det blir man generelt litt gladere. Det er jo heller ikke en urimelig antagelse. Man får jo mer av kjemikalene som gir godt humør og velvære! (Dette er jo også grunnen til at de samme kjemikaliene og lignende kjemikalier brukes som rusmidler, men om man skal unngå alvorlige bivirkninger må man så klart ta dette i moderasjon slik man er pålagt og slik de aller fleste gjør.)
SvarSlettStatistisk sett er det nok tryggere å bruke ADHD-medisiner enn å ikke gjøre det når man har ADHD. I snitt blir man mer utsatt for rusmisbruk senere, bilulykker, osv når man ikke er medisinert, og selv om ritalin kan gi alvorlige konsekvenser er det sjeldent at dette skjer (bilkjøring er en god analogi). Men begge deler er nok temmelig trygt.
Noen personlige erfaringer kan være på plass her, men først noen disclaimers:
1. Jeg er takknemlig ovenfor det norske skoleverket. De har gjort sitt beste for å gi meg en god utdanning, og de har gjort det gratis. Og det gikk jo ikke så aller verst, så man kan vel si at de lyktes.
2: Alle handlingene våre skjer som en konsekvens av hvordan hjernene våre er bygd opp og hvordan vi blir påvirket av miljøet rundt oss. Sånn sett er ikke ADHD noe man velger å få. Men det er jo heller ikke noenting annet. Hvis det er logisk å fraskrive ansvar fordi man har ADHD er det logisk å fraskrive hele konseptet om ansvar generelt, og hvis man har ansvar gjelder også det for ting som skyldes ADHD.
Derfor er det heller ikke meningen å klage. Men jeg er ganske frustrert over at skoleverket gir fra seg til å gjøre seg veldig mye mer effektivt.
Jeg har selv ADHD. Det fant jeg ikke ut før i våres, og først i høst fikk jeg starte utprøvingen av ritalin (jeg hadde en del flaks i forhold til ventetid, men likevel tar det laaang tid). Hvorfor ble ikke dette oppdaget av skoleverket for 12-13 år siden?
Vel, for at skoleverket skal oppdage ADHD må eleven skille seg veldig negativt ut virker det som. Enten ved å oppføre seg veldig dårlig eller ved å gjøre det veldig dårlig faglig sett ellen en kombinasjon. Symptomene mine kunne lett blitt sett av en lærer med mer kunnskap og bevissthet rundt syndromet (som at jeg kanskje hadde diagnosen), og da kunne jeg blitt utredet, men alle forbinder jo ADHD med den typen elever som blir oppdaget nettopp fordi de blir oppdaget, så mange med mindre tydelig ADHD blir ikke sett. Det kan være interessant for skolen å vurdere om elever som fungerer spesielt dårlig har ADHD, men elever som ikke når opp til sitt potensiale på grunn av ADHD gjøres det såvidt jeg vet ikke noe som helst forsøk i det hele tatt på å lete etter. Det virker mer som om diagnostisering og behandling er noe myndighetene prøver å gjøre bare når de må. Og slik debatten er i dag er det jo nærmest noe de må unnskylde seg for å gjøre.
Ken Robinson fremstiller det som om ADHD er noe som gjøres mot barnas samtykke. Jeg kjenner ikke mange med ADHD og har ikke sett statistikk på dette (det tror jeg ikke Robinson har heller), men jeg synes ikke det er rimelig å anta at barn med ADHD har lyst på symptomene sine, og det virker heller ikke slik utifra det jeg har lest på debattforum, osv. Jeg skulle gjerne blitt medisinert fra ung alder. Da ville jeg gjort det bedre på skolen, men det ville vært mindre krevende. Skolen ville nok vært morsommere også.
Sir Ken Robinson virker som en kreativ og nytenkende fyr som er opptatt av at folk skal få det bedre, at samfunnet skal bli bedre, og at alle skal bli satt pris på slik som de er. Men det vi synes er mest spennende er ikke alltid det som er mest nyttig. ADHD er ikke en evne. Å ikke lære seg gangetabellen er ikke noe vi bør romantisere.
SvarSlettÅ fremstille det som man kan "vekke barn opp" ved å slutte å gi dem medisiner mot ADHD er ekstremt absurd. Ritalin gjør det jo lettere å nå målene sine og lettere å lære seg ting! Man blir mer styrt av hva man selv bestemmer seg for.
Kanskje er omlag halvparten av de som har ADHD i Norge oppdaget og diagnostisert. Mange som har ADHD vet at de har symptomene men de vet ikke at de passer overens med ADHD-diagnosen og vet kanskje heller ikke hvor "spesielt" det er å ha så omfattende symptomer (riktig nok er ikke ADHD en spesiell diagnose, men noe mange har).
Kanskje påvirkes hvor mange barn som får symptomer og hvor mange som får problemer på grunn av dette også av miljøet rundt dem. Det virker rimelig å anta.
Men at flere barn får ADHD er nok ikke det statistikken han refererer til viser. Statistikken viser nok heller hvor mange som er diagnostisert med ADHD. Sånn er det også i Norge. Skoleverkets evne til å oppdage ADHD er helt elendig. Også i norske medier ser vi den slags statistikk for Norge, og dette tolkes og omtales i de fleste artikler jeg har sett som en ADHD-epidemi og at vi gjør noe feil som gjør at flere får ADHD. Jeg tolker statistikken som at evnen vår til å fange opp barn med ADHD og hjelpe dem er i ferd med å bli mindre dårlig.
Hvis vi vil gi flere elever muligheten til å utnytte "det de har inni seg" (som Robinson formulerer det så fint) har jeg et veldig godt forslag:
1. Utdann flere psykologer og psykiatere som er spesialister på ADHD, slik at køene kan bli kortere, og slik at kapasiteten øker. Spesialiser utdanningen til kun diagnostisering av ADHD (og andre symptomer som er relevante og annen kunnskap som er relevant) slik at utdanningen går fortere og disse psykologene og psykiaterne fortere kan komme ut i jobb.
2. Sett av en time på barneskolen, ungdomskolen og videregående (og på alle trinn nå første gangen såklart) til at elevene kan fylle ut en test som sendes til et eller annet annet sted enn selve skolen for å bli vurdert. Testen inneholder en kort IQ-aktig test og spørsmål relevante til ADHDs symptomer. Elevene anonymiseres for de som vurderer resultatene, men sendes sammen med informasjon om skoleresultatene deres. Vurderingen av resultatene burde kunne automatiseres ved hjelp av dataprogrammer.
3. De som virker som om de kan ha ADHD får tilbud om å utredes ordentelig (evnt. får foreldrene dette tilbudet, avhengig av elevenes alder).
Kanskje har 1-2 prosent av Norges befolkning udiagnostisert ADHD. Medisinering kan for de fleste være til veldig stor hjelp, og gi sideeffekter som er ubetydelige i forhold. Tiltakene som skal til for å drastisk forandre en betydelig andel av norske innbyggeres liv til det positve, samt gi store positive effekter for samfunnet som helhet, vil koste oss ganske lite. Det tar ikke mer enn noen timer å diagnostisere noen som er antatt å kanskje ha ADHD. Utprøving av medisiner tar litt lengre tid, men også her er det snakk om noe timers jobb (kanskje 10-15) for psykiateren per pasient.
Ser at foredraget hans har fått 9596 og bare 54 dislikes. Det er jo ganske frustrerende. Selv synes jeg videoen var provoserende og veldig missvisende. Det er ille nok at det gjøres så lite for å løse ADHD-problemet, men enda verre når engasjementet i befolkningen for å jobbe mot løsningene er så mye større enn engasjementet for å hjelpe flere. Men foredraget er helt sikkert godt ment. Ser jo nå at denne kommentaren egentlig hører hjemme et annet sted. Får vel som sagt gjøre den om til noe annet senere. Men klarer ikke la være å skrive fra meg :P