Pisa - og tilstanden i norsk skole

Hvert tredje år gjennomføres den store Pisa-undersøkelsen i regi av OECD, en sammenligning av 15 år gamle skoleelevers ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag. 400 000 elever fra 1993-årskullet i 65 land deltok i den siste utgaven, som ble gjennomført våren 2009 da de norske elevene gikk i 10. klasse (dette årskullet går i dag i 2. klasse på videregående skole).

Kristin Halvorsen, som ennå ikke var blitt statsråd da undersøkelsen ble gjennomført, jubler høylytt over at norske skoleelever gjør det bedre enn for tre år siden og seks år siden. Og det er naturligvis grunn til å glede seg over fremgang. Særlig når det handler om skole og kunnskap. Men før man blir alt for revet med kan det være grunn til å minne om fire ting:

For det første viser undersøkelsen at Norge nå er på et gjennomsnittlig OECD-nivå når det gjelder prestasjonene i 10-klasse. Det er jo bedre enn å ligge under gjennomsnittet, men det er vel likevel slik at vi på andre områder har som mål å være bedre enn gjennomsnittet. Ja, på enkelte områder, som i håndball og skisport, er det et klart uttrykt mål om at Norge skal være best. Og vi bør vel ikke ha lavere mål for nivået i skolen enn for norske idrettsprestasjoner?

For det andre betyr fremgangen i siste undersøkelse av Norge nå er tilbake på samme nivå som i 2000. Da den undersøkelsen ble lagt frem i desember 2001 av daværende undervisningsminister Kristin Clemet var reaksjonen nærmest sjokkartet. For vi hadde aldri målt kvaliteten på skolen på en systematisk måte før, og mange trodde nok at norsk skole var best i verden. Vi bruker jo mest penger. Men 2000-undersøkelsen viste at Norge bare var gjennomsnittlig. Det positive var at vi for første gang fikk vite det. Det ledet til flere positive tiltak, der kunnskapsløftet var det viktigste. Og sannsynligvis er det effektene av disse tiltakene som nå har bidratt til å resultatene endelig er i ferd med å bli bedre. Men vi er som sagt på samme nivå i dag som det "sjokkartede" 2000-nivået.

For det tredje er det slik at noen elever i Norge gjør det langt bedre enn andre. Pisa-undersøkelsen viser at jentene gjør det klart best og for eksempel ligger et og et halvt år foran guttene i leseforståelse. Nå er jentene flinkere enn guttene til å lese i alle OECD-land, men Norge er blant de landene hvor kjønnsforskjellen er størst. Mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerungdom født i utlandet er forskjellen på nesten to år. Det er med andre ord ganske mange som ikke får det ut av skolegangen som kreves i et kunnskapssamfunn.

Og for det fjerde er det litt rart å se hvem som mener hva i denne runden med debatter om Pisa-undersøkelsen. Nå jubler Kristin Halvorsen over bedre resultater. Men tidligere har SV vært negative både til denne type testing og til at kunnskapen vi får ut av testene er nyttig. Ja, det har faktisk vært slik at da resultatene var enda dårligere, i 2003 og 2006, så synes ikke SVs talsmenn det var et stort problem. Rolf Reikvam, som da ledet utdanningskomiteen i Stortinget sa i 2004 at:

"- Norske elever gjør det ikke dramatisk mye dårligere enn tidligere. Jeg synes ikke det er grunn til å overdramatisere dette, selv om det selvsagt ikke er moro at norske elever gjør det dårligere enn på den forrige undersøkelsen, sier Reikvam til VG."

Og Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sa til Aftenposten i 2008 at:

"De fleste leser og skriver bra. Svartmalingen bidrar til å demotivere lærerne og til å skremme søkere vekk fra lærer-utdanningen, sier han. Solhjell påpeker også at man skal være forsiktig med å bruke PISA til mer enn det den gir uttrykk for."

Men nå som Pisa-undersøkelsen viser at Norge gjør det bedre er den plutselig blitt viktig også for tidligere kritikere. Ganske pussig. Nå er det naturligvis ikke noe galt i å skaffe seg mer kunnskap og endre syn på fordi man har fått større innsikt. Men det kan være greit å si fra om at man har gjort det.