Kristin Halvorsen, som ennå ikke var blitt statsråd da undersøkelsen ble gjennomført, jubler høylytt over at norske skoleelever gjør det bedre enn for tre år siden og seks år siden. Og det er naturligvis grunn til å glede seg over fremgang. Særlig når det handler om skole og kunnskap. Men før man blir alt for revet med kan det være grunn til å minne om fire ting:
For det første viser undersøkelsen at Norge nå er på et gjennomsnittlig OECD-nivå når det gjelder prestasjonene i 10-klasse. Det er jo bedre enn å ligge under gjennomsnittet, men det er vel likevel slik at vi på andre områder har som mål å være bedre enn gjennomsnittet. Ja, på enkelte områder, som i håndball og skisport, er det et klart uttrykt mål om at Norge skal være best. Og vi bør vel ikke ha lavere mål for nivået i skolen enn for norske idrettsprestasjoner?
For det andre betyr fremgangen i siste undersøkelse av Norge nå er tilbake på samme nivå som i 2000. Da den undersøkelsen ble lagt frem i desember 2001 av daværende undervisningsminister Kristin Clemet var reaksjonen nærmest sjokkartet. For vi hadde aldri målt kvaliteten på skolen på en systematisk måte før, og mange trodde nok at norsk skole var best i verden. Vi bruker jo mest penger. Men 2000-undersøkelsen viste at Norge bare var gjennomsnittlig. Det positive var at vi for første gang fikk vite det. Det ledet til flere positive tiltak, der kunnskapsløftet var det viktigste. Og sannsynligvis er det effektene av disse tiltakene som nå har bidratt til å resultatene endelig er i ferd med å bli bedre. Men vi er som sagt på samme nivå i dag som det "sjokkartede" 2000-nivået.
For det tredje er det slik at noen elever i Norge gjør det langt bedre enn andre. Pisa-undersøkelsen viser at jentene gjør det klart best og for eksempel ligger et og et halvt år foran guttene i leseforståelse. Nå er jentene flinkere enn guttene til å lese i alle OECD-land, men Norge er blant de landene hvor kjønnsforskjellen er størst. Mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerungdom født i utlandet er forskjellen på nesten to år. Det er med andre ord ganske mange som ikke får det ut av skolegangen som kreves i et kunnskapssamfunn.
Og for det fjerde er det litt rart å se hvem som mener hva i denne runden med debatter om Pisa-undersøkelsen. Nå jubler Kristin Halvorsen over bedre resultater. Men tidligere har SV vært negative både til denne type testing og til at kunnskapen vi får ut av testene er nyttig. Ja, det har faktisk vært slik at da resultatene var enda dårligere, i 2003 og 2006, så synes ikke SVs talsmenn det var et stort problem. Rolf Reikvam, som da ledet utdanningskomiteen i Stortinget sa i 2004 at:
"- Norske elever gjør det ikke dramatisk mye dårligere enn tidligere. Jeg synes ikke det er grunn til å overdramatisere dette, selv om det selvsagt ikke er moro at norske elever gjør det dårligere enn på den forrige undersøkelsen, sier Reikvam til VG."
Og Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sa til Aftenposten i 2008 at:
"De fleste leser og skriver bra. Svartmalingen bidrar til å demotivere lærerne og til å skremme søkere vekk fra lærer-utdanningen, sier han. Solhjell påpeker også at man skal være forsiktig med å bruke PISA til mer enn det den gir uttrykk for."
Men nå som Pisa-undersøkelsen viser at Norge gjør det bedre er den plutselig blitt viktig også for tidligere kritikere. Ganske pussig. Nå er det naturligvis ikke noe galt i å skaffe seg mer kunnskap og endre syn på fordi man har fått større innsikt. Men det kan være greit å si fra om at man har gjort det.
Bare en liten detalj:
SvarSlettI sport er det vel ikke gjennomsnittet av en befolkning/årsklasse som er suksesskriterium, men et svært lite utvalg av enere, og da særlig når de er på høyden av den alder hvor prestasjonene er på topp.
Undersøkelser av PISA-typen har et annet fokus, så analogien er dårlig. Det er ikke nødvendigvis umulig å foreta en måling av dette, men da må vi gå inn på hvordan skolekunnskaper virker inn på sosialt viktige prestasjoner - som forskning, verdiskaping etc. Altså, hvorvidt kunnskapsbasert virksomhet er mer eller mindre forekommende i Norge.
Det er riktignok rikelig med feilkilder her - som for eksempel hva som lønner seg best: Å bli fotballproff eller forsker.
@raagraaum: Ja, du har nok rett i at analogien ikke er perfekt. Jeg var mest opptatt av holdningen vår til prestasjoner i de to sektorene idrett og skolefag.
SvarSlettNår det gjelder måling av spissprestasjoner innen fag så er jo det mulig innenfor for eksempel forskning (publikasjoner på høyt nivå, nobelpriser osv.). Litt vanskeligere i forhold til antall og kvalitet på kunnskapsbaserte virksomheter fordi vi da må gjøre noen antagelser om hvor viktig input fra utdanning er i forhold til andre rammebetingelser (som for eksempel konkurranse med andre sektorer som fotball eller olje).
"Jeg var mest opptatt av holdningen vår til prestasjoner i de to sektorene idrett og skolefag."
SvarSlettMen da er undersøkelser av type PISA ikke særlig brukbare. Hvor mange OL-medaljer Norge får - for eksempel på ski - behøver ikke ha noen korrelasjon til hvor flinke nordmenn er til å gå på ski.
Mer interessant er det vel å se på norsk suksess i internasjonale konkurranser i for eksempel realfag/årskullets størrelse.
@raagraaum: Vel, det jeg er opptatt av er holdninger i omgivelsene, og da særlig hos politikere, ikke en komparativ studie av prestasjoner i masseidrett kontra breddeutdanning. Og da er faktisk kommentarene til Pisa en bra illustrasjon av at gjennomsnittlig er godt nok for mange politikere. Jeg tror ikke de har samme syn på skisport, verken i spissen eller i bredden.
SvarSlettDet har neppe skjedd noen endring siden år 2000.
SvarSlettForsøksvis grundig forklaring her.
Det siste poenget ditt, om at de som tonet ned betydningen av prøvene nå er glade for fremgang, syns jeg er billig. Det er da fullstendig mulig å hevde a) at det ikke er noen grunn til å svartmale skolen pga. 2006-resuiltatene og b) at det er grunn til å være forsiktig med å bruke PISA-resultater som en dom over norsk skole, og samtidig si at c) det er gledelig og positivt for norsk skole at man er bedre på PISA-prøven i år enn for tre år siden?
SvarSlettJeg har i hvert fall ikke hørt noen av de tidligere PISA-skeptikerne hevde at 2009-resultatene viser at norsk skoles problemer er over, en gang for alle.
For øvrig er det litt upresist å si at resultatene viser at Norge er på et gjennomsnittlig OECD-nivå. I 2009-testens hovedfokus, lesing, ligger Norge signifikant over gjennomsnittet og på niendeplass i OECD-området.
Men ellers syns jeg dine innvendinger er berettigede og godt sagt, selv om jeg syns det er paradoksalt at du kommer med dette nå, og ikke etter testene i 2006... ;-)
Reaksjonen fra mange som jobber med utdanningspolitikk er begeistring for at trenden er snudd, ikke fordi trenden er viktig, men fordi dette kan kjøpe litt tid og rom til å faktisk gjennomføre tiltak og la dem virke. Det intense prøvefokuset som den nedadgående trenden langt på vei skapte, var uheldig for hele debatten og sektoren. Altså tror jeg mange av reaksjonene kan tolkes som lettelse på vegne av skolen: enda fler dommedagsoverskrifter nå hadde blitt en selvoppfyllende profeti.
@Indregard: Veldig enig med deg i betydningen av å vektlegge det positive i denne fremgangen, selv om den saklig sett er liten. Det er viktig av minst to grunner. Den ene er det du er inne på når det gjelder at å mobilisere rundt noe positivt sannsynligvis er letter på sikt enn å krisemaksimere. Det andre er at dette forhåpentlig viser at kunnskapsløftet virker, i 2006 var det sannsynligvis for tidlig å måle noen effekt, men i 2010 ser vi den. Derfor tror jeg det er det bra at skolen nå får såpass ro at den kan gå videre i den retningen.
SvarSlett