mandag 6. desember 2010

Hvorfor øker ulikheten i Norge etter 150 år med utjevning?

Tidsskriftet Minerva har kommet med et nytt nummer om fordeling, fattigdom og rikdom der de spør hvorfor det er slik at ulikheten i Norge øker igjen etter å ha falt i 150 år. Artikkelen Upolitisk ulikhet er lagt ut på nett som en interessant smakebit på det som finnes i papirutgaven.

Grafen til venstre viser ulikhet i Norge målt som lønnsinntekt før skatt og overføringer. Det gir ikke det fullstendige bildet, da måtte også formue inn i regnestykket, men det er nok et ganske riktig bilde av situasjonen. Ved å måle ulikhet før og ikke etter skatt, får man også vekk effektene av eventuelle skatteendringer som kan ha økt eller redusert forskjellene mellom ulike grupper.

Vi må vel anta at  verken den sittende rødgrønne regjeringen eller de andre regjeringene som har styrt Norge på 90- og 2000-tallet har hatt som mål å øke inntektsforskjellene mer enn tidligere regjeringer i Norge. Men hvis det ikke er politikk, hva er det da som gjør at en 150 år lang trend er brutt og at forskjellene ser ut til å øke igjen. Minervas artikkel av Jørgen Heidal Modalsli oppsummerer det slik i konklusjonen:

"Hva nå? Jeg har i denne artikkelen trukket fram ulike drivere for ulikhet, og brukt disse til å diskutere den historiske utviklingen i Norge. Hva forteller dette oss om veien framover? Den teknologiske framgangen vil fortsette. Kravene til utdanning vil fortsatt være der, og farten i arbeidslivet vil stige. Flere vil kunne bli hektet av. Det er bekymringsfullt. Når det gjelder sortering og like muligheter til utdanning er det faktorer som peker mot at det ikke er mer å hente; vi har allerede et godt utdanningsfinansieringssystem som har fått virke i en generasjon.

Til sist: Toleransen for ulike valg vil stige. Hvis det blir lettere å hoppe av produktivitetskarusellen og ta mer fri, vil vi få økt ulikhet i inntekt. Det vil være helt greit, siden vi i det tilfellet ikke får økt ulikhet i velferd. Selv om Norge langt fra er et klasseløst samfunn, er det tegn som tyder på at den sosiale utjevningen er i ferd med å stoppe opp. Det skjer i stor grad fordi det er vanskeligere å få til utjevning i dagens samfunn enn det var i embetsmannsstaten på 1870-tallet, i Venstre-staten rundt 1910 eller i under Einar Gerhardsen i 1960. Det er mye politikere kan ta fatt i også i dag. Men diskusjonene om ulikhet og relativ fattigdom, og hvordan vi kan regulere oss vekk fra det, bør ha de grunnleggende driverne for likhet og ulikhet i mente."


Det er med andre ord flere faktorer som spiller inn her. Teknologisk utvikling og krav til høyere kompetanse enn før er helt sentralt, og trekker i dag i retning av større ulikhet, mens det før ga mer utjevning. Innvandring av har også bidratt til å øke ulikheten. Men som artikkelforfatteren understreker så handler dette også mye om frie valg. Noen ønsker å innrette seg annerledes og for eksempel ta mer fri. Det øker ulikheten, men er ikke et velferdsproblem. Utfordringen er neppe å gjøre noe med disse gruppene. Utfordringen er primært å gjøre noe for å heve udanningskvaliteten i skolen og hindre frafall. Slik at kompetansen i befolkningen står i et rimelig forhold til det kunnskapsbaserte arbeidslivet vi er i ferd med å få.

Civita skal forøvrig ha et frokostmøte onsdag om disse problemstillingene med tittelen Økende forskjeller - et ubetinget onde?