mandag 16. august 2010

Om å spise aksjer, olje og kunnskap

Det var muligens i et ubetenksomhet øyeblikk. Eller kanskje et forsøk på å være morsom. I følge Stavanger Aftenblad sa Trond Giske i en kommentar til debatten om hvor verdiene skapes på Energikonferansen i Haugesund at:

"Det er underleg at høgt gasjerte og høgt kvalifiserte personar i Statistisk sentralbyrå brukar tida på å laga slike reknestykke. Desse utrekningane viser at finanskapitaltenkinga har spreidd seg utover heile landet. I blant tenkjer eg at slike folk burde prøva å spisa aksjar og sjå kor lenge dei kunne leva av slikt aleine."

Nå er det litt uvanlig at statsråder går til angrep på Statistisk Sentralbyrå. Og svært uvanlig at SSB blir beskyld for å bare være opptatt av aksjer. Men hvis man et øyeblikk skal ta dette utbruddet mot "finanskapitaltenkingen" på fullt alvor, er det flere ting det kan være grunn til å bekymre seg over når det gjelder næringsminsterens syn på hva verdiskaping er:

For det første må man vel konstatere at dette med at det bare er ting man kan spise som har verdi er et usedvanlig dårlig bilde å bruke på en energikonferanse. Det er vel ikke akkurat vanlig å spise råolje, naturgass eller elektrisitet heller. Eller aluminium for den saks skyld. Men poenget til Giske var kanskje ikke at man skal kunne spise verdiene rent bokstavlig, mer at man må kunne se dem, lukte på dem og ta på dem.

For det andre må det være ganske underlig for alle ansatte i tjenesteytende næringer og offentlig sektor å høre at næringsministeren mener at de ikke skaper verdier det er mulig å leve av. Av 2,5 millioner arbeidstagere i Norge er det vel omtrent 1,2 millioner i tjenesteytende næringer og minst 700 000 i offentlig sektor, litt over 500 000 av disse er i helse- og omsorgsarbeid. Bare 250 000 arbeider i dag i industrien. Jeg tilhører dem som mener industrien i Norge fortsatt er viktig, av mange grunner, blant annet for å skaffe landet eksportinntekter og som kunde for mange bedrifter i tjenestesektoren. Men å si at vareprodusentene er alene om å skape verdier er bare tull. Alle som har fulgt litt med på endringene i norsk næringstruktur de siste årene har fått med seg at industrisysselsettingen går ned fordi det er vanskelig å skape tilstrekkelig verdier i høykostlandet Norge i konkurranse med for eksempel Kina. Mens sysselsettingen i den kunnskapsintensive tjestesektoren øker kraftig nettopp fordi det er grunnlag for mer verdiskaping her.

For det tredje er det svært underlig å høre en tidligere kulturminister insistere på at det bare er fysiske varer som har verdi. Hva med et rockealbum, en teaterforestilling eller en bok? Hva med opplevelser? Jeg går faktisk ut fra at Giske basert på tidligere erfaringer som kulturminister er enig i at en forfatter, en musiker og en billedkunstner produserer verdier, og at de også deltar i den økonomiske verdiskapingen når åndsverkene deres omsettes. Men hvorfor er det da så vanskelig å erkjenne at også andre som produserer immaterielle verdier, enten det er i form av design, reklame, juridisk rådgivning, finansielle produkter, undervisning eller forskning, også deltar i verdiskapingen i Norge. 

Hvis man først skal begynne å sortere virksomheter inn etter de som driver med "egentlig verdiskaping" og de som surfer på verdier skapt på annen måte, kunne det jo være interessant å se på hvilke virksomheter der selskapets verdi første og fremst verdivurderes ut fra prisen på en råvare, og hvilke bedrifter som i all hovedsak verdivurderes ut fra markedets vurdering av kompetansen i bedriften. I en kunnskapsøkonomi er det et ganske interessant skille, og langt viktigere enn skillet mellom varer og tjenester, fordi det vil illustrere hvorfor vi over tid blir veldig sårbare hvis vi hovedsaklig investerer i områder der en brå endring i en råvarpris river vekk verdiene, uavhengig av kompetansen i virksomheten. Vi er på langt tryggere grunn hvis det er kompetanse i organisasjonen og kvaliteten på ledelsen som avgjør hva bedriften er verdt.

For norsk næringspolitikk ville det være en fordel om Trond Giske ble mer opptatt av de verdiene som skapes som man ikke kan spise, lukte eller ta på. I tillegg til å være tidligere kulturminister er han også tidligere forsknings- og undervisningsminister. Da vet han at det er en nær sammenheng mellom satsingen på utdanning og forskning og verdiskapingen i næringslivet. Og at dette gjelder både i industrien og i kunnskapsbedriftene. Målet er å flytte arbeidsplasser fra lavproduktive næringer og over i mer kunnskapsintensive, innovative og høyproduktive næringer. Da ligger nøkkelen til norsk suksess i å investere på en slik måte i forskning, utanning og innovasjonsfremmende tiltak at vi får enda flere tjenesteytende kunnskapsbedrifter. Flere bedrifter som lager ting vi ikke kan spise.