"Det er underleg at høgt gasjerte og høgt kvalifiserte personar i Statistisk sentralbyrå brukar tida på å laga slike reknestykke. Desse utrekningane viser at finanskapitaltenkinga har spreidd seg utover heile landet. I blant tenkjer eg at slike folk burde prøva å spisa aksjar og sjå kor lenge dei kunne leva av slikt aleine."
Nå er det litt uvanlig at statsråder går til angrep på Statistisk Sentralbyrå. Og svært uvanlig at SSB blir beskyld for å bare være opptatt av aksjer. Men hvis man et øyeblikk skal ta dette utbruddet mot "finanskapitaltenkingen" på fullt alvor, er det flere ting det kan være grunn til å bekymre seg over når det gjelder næringsminsterens syn på hva verdiskaping er:
For det første må man vel konstatere at dette med at det bare er ting man kan spise som har verdi er et usedvanlig dårlig bilde å bruke på en energikonferanse. Det er vel ikke akkurat vanlig å spise råolje, naturgass eller elektrisitet heller. Eller aluminium for den saks skyld. Men poenget til Giske var kanskje ikke at man skal kunne spise verdiene rent bokstavlig, mer at man må kunne se dem, lukte på dem og ta på dem.
For det andre må det være ganske underlig for alle ansatte i tjenesteytende næringer og offentlig sektor å høre at næringsministeren mener at de ikke skaper verdier det er mulig å leve av. Av 2,5 millioner arbeidstagere i Norge er det vel omtrent 1,2 millioner i tjenesteytende næringer og minst 700 000 i offentlig sektor, litt over 500 000 av disse er i helse- og omsorgsarbeid. Bare 250 000 arbeider i dag i industrien. Jeg tilhører dem som mener industrien i Norge fortsatt er viktig, av mange grunner, blant annet for å skaffe landet eksportinntekter og som kunde for mange bedrifter i tjenestesektoren. Men å si at vareprodusentene er alene om å skape verdier er bare tull. Alle som har fulgt litt med på endringene i norsk næringstruktur de siste årene har fått med seg at industrisysselsettingen går ned fordi det er vanskelig å skape tilstrekkelig verdier i høykostlandet Norge i konkurranse med for eksempel Kina. Mens sysselsettingen i den kunnskapsintensive tjestesektoren øker kraftig nettopp fordi det er grunnlag for mer verdiskaping her.
For det tredje er det svært underlig å høre en tidligere kulturminister insistere på at det bare er fysiske varer som har verdi. Hva med et rockealbum, en teaterforestilling eller en bok? Hva med opplevelser? Jeg går faktisk ut fra at Giske basert på tidligere erfaringer som kulturminister er enig i at en forfatter, en musiker og en billedkunstner produserer verdier, og at de også deltar i den økonomiske verdiskapingen når åndsverkene deres omsettes. Men hvorfor er det da så vanskelig å erkjenne at også andre som produserer immaterielle verdier, enten det er i form av design, reklame, juridisk rådgivning, finansielle produkter, undervisning eller forskning, også deltar i verdiskapingen i Norge.
Hvis man først skal begynne å sortere virksomheter inn etter de som driver med "egentlig verdiskaping" og de som surfer på verdier skapt på annen måte, kunne det jo være interessant å se på hvilke virksomheter der selskapets verdi første og fremst verdivurderes ut fra prisen på en råvare, og hvilke bedrifter som i all hovedsak verdivurderes ut fra markedets vurdering av kompetansen i bedriften. I en kunnskapsøkonomi er det et ganske interessant skille, og langt viktigere enn skillet mellom varer og tjenester, fordi det vil illustrere hvorfor vi over tid blir veldig sårbare hvis vi hovedsaklig investerer i områder der en brå endring i en råvarpris river vekk verdiene, uavhengig av kompetansen i virksomheten. Vi er på langt tryggere grunn hvis det er kompetanse i organisasjonen og kvaliteten på ledelsen som avgjør hva bedriften er verdt.
For norsk næringspolitikk ville det være en fordel om Trond Giske ble mer opptatt av de verdiene som skapes som man ikke kan spise, lukte eller ta på. I tillegg til å være tidligere kulturminister er han også tidligere forsknings- og undervisningsminister. Da vet han at det er en nær sammenheng mellom satsingen på utdanning og forskning og verdiskapingen i næringslivet. Og at dette gjelder både i industrien og i kunnskapsbedriftene. Målet er å flytte arbeidsplasser fra lavproduktive næringer og over i mer kunnskapsintensive, innovative og høyproduktive næringer. Da ligger nøkkelen til norsk suksess i å investere på en slik måte i forskning, utanning og innovasjonsfremmende tiltak at vi får enda flere tjenesteytende kunnskapsbedrifter. Flere bedrifter som lager ting vi ikke kan spise.
Riktig og godt skrevet ut fra det Giske faktisk sa.
SvarSlettImidlertid tror jeg det er et sidespor fra hans intensjoner.
Min oppfatning var at dette var en reaksjon på forskjellen i lønninger. Bonden på bygda tjener 200 kroner timen på å måke møkka, mens konsulenten tjener 1000 kroner timen på å fortelle ham hvordan han skal måke, og megleren tjener millioner på å fortelle andre at de må kjøpe eller selge aksjer i gården hans.
Det er minimalt av pengene i børsverdenen som faktisk går til selve selskapene. Mesteparten av fortjenesten (og dermed verdiskapningen) går til dem som videreselger håpet om å bli rik på den verdiskapningen selskapene gjør. Det kan jo kalles verdiskapning, men er ikke proporsjonalt mer produktivt i forhold til inntekt og innsats.
For det fjerde er det underlig å høre en statsråd kritisere SSB for å benytte internasjonalt fastsatte regler for å beregne verdeskapning. For at statistikk skal være sammenlignbart over landegrensene er det viktig at forskerne lager statistikk ut fra fastsatte regler og ikke lar seg påvirke av politikere.
SvarSlettJeg synes du har skrevet en godt innlegg her Chaffey. Det er kanskje på tide at vi utvider vår oppfatning av hva verdiskaping kan være? Er det bare verdiskaping hvis det kan måles i penger?
SvarSlettSelv skrev jeg en blogg for noen dager siden om verdiskaping, men med en litt annen vinkling enn du har. Du kan lese den på LeveBevisst.no
Det er klart at tjenesteytende næringer skaper verdi. Men det som provoserer Giske og ganske mange andre, er at man nå verdsetter dette så mye mer enn holdfaste ting.
SvarSlettVi må være i stand til å sympatisere med det Giske føler på. Giske sitt utsagn er representativt for en holdning som deles av svært store deler av landets befolkning, og det må forstås og taes på alvor. Hvis man ikke har sympati med Giske, kan man ikke vinne venner utenfor de store pengeflyttesentrene (les: Oslo).
Poenget, som jeg tror alle er i stand til å forstå, er at industri og matproduksjon er lengre nede i næringskjeden enn hva administrasjon og tjenester er. SSB (og det kapital-fokuserte verdenssamfunnet) sine modeller tar utgangspunkt i hvor mye penger som flyttes frem og tilbake, og dette skjer i administrasjonen. Samtidig er det umulig å ha en administrasjon uten å ha noe å administrere. Det ser ikke modellene til å ta hensyn til, og man ender opp med slike resultater som at Oslo-borgere har høyere verdiskapning enn fiskebøndene langs vestlandskysten.
Man betaler mye mer penger for et kilo laks enn man betaler for et kilo med plankton og rumpetroll. Men hverken laksen eller de andre store fiskene kunne eksistert uten dem.
Primær- og sekundærnæringene er viktigere for samfunnet som helhet enn hva tertiær og kvartærnæringene er. Men etter at vi har fylt vårt behov for mat, hus, infrastruktur, energi og basisdingsebomser, har vi fremdeles masse penger til overs, kanskje enda mer enn det vi har brukt til basisbehovene våre: Alt dette bruker vi på tjenester, luksusdingsebombser og informasjon, med deres tilhørende administrasjon. Dermed blir det mer penger i omløp for disse nærningene, og deres økonomiske "verdiskapning" blir høy. Men selv om den er mye høyere, er den ikke på noen som helst måte _viktigere_ enn den verdiskapningen som fiskebonden på vestlandet gjør. Tvert imot.
"Giske sitt utsagn er representativt for en holdning som deles av svært store deler av landets befolkning, og det må forstås og taes på alvor."
SvarSlettJeg sitter også med dette inntrykket, men det er jo ikke mer riktig av den grunn. De er jo merkantilister uten å vite det, på samme måte som alle var merkantilister inntil Adam Smith fant opp samfunnsøkonomien og viste hvor feil folk tok. Det er ikke mer verdiskapende å selge aluminium til utlandet enn det er å selge til andre deler av Norge. Å ha et stort handelsoverskudd er jo ikke et mål i seg selv. På samme måte er det jo like verdifullt å selge tjenester til utlandet som det er å selge industrivarer, det er beløpet som er avgjørende. 70 % av arbeidstakerne jobber innen tjenesteyting, hvis de ikke hadde skapt "reelle verdier" skulle vel Norge vært lutfattig siden kun 30 % av arbeidsstyrken "egentlig jobber".
Hvis en industribedrift leier inn en advokat til 1000 kroner timen, har de en marginal betalingsvillighet (MBV) på (minst) 1000 kroner timen. Da skaper advokaten verdier på 1000 kroner timen, siden det er dette markedet er villig for å betale for tjenestene hans/hennes. At noen synes at advokater ikke skaper verdier blir nettopp kun synsing, det eneste man faktisk kan måle er om folk faktisk er villig til å betale for disse tjenestene.
"Primær- og sekundærnæringene er viktigere for samfunnet som helhet enn hva tertiær og kvartærnæringene er."
Joda, men markedet er ikke nasjonalt, det er globalt. Hvis teriærnæringene går bra i Norge (noe som det må sies det gjør) og man får inn mye penger, kan jo varene fra primær og sekundærnæringene kjøpes fra utlandet. Man bytter på en måte våre tjenester mot deres varer, og har en spesialisering i hva vi bruker arbeidstiden på å produsere.
Yosh: Du har såklart helt rett i alt du sier, og SSB kan jo heller ikke annet enn å benytte seg av de tall som faktisk finnes. Tjenestesektoren skaper helt klart verdier. Det er jo mye mer fargerikt å bo i et samfunn hvor mange har tjenesteytende næringer: Det er et tegn på velstand.
SvarSlettJeg er også enig når du påpeker at vi er i et globalt market. Det finnes riktignok gode argumenter for å beholde alle nivå av næringer innenfor samme geografiske område, men det er ikke et veldig stort poeng for meg i denne debatten.
Hovedpoenget mitt er nemlig ikke om Giske har rett i det han sier eller ikke. Poenget er at vi må forstå hvorfor han sier det. Det handler om følelser. Slik denne undersøkelsen er fremstilt, kan det se ut som om "verden" ikke verdsetter de menneskene som bor i utkant-Norge like høyt som de som bor i Oslo. Det er selveste behovet for å føle seg verdsatt som da får en smell. Det er ikke rart folk blir sinte.
Derav mitt forsøk på å skape en forskjell i kvalitet såvel som kvantitet (det at primærnæringer er "viktigere" selv om de er mindre). Det kan godt være at det finnes klokere måter å håndtere dette på, jeg er lutter øre. Jeg bare forventer ikke at folk tenker rasjonelt når de blir stemplet som mindre verdifulle, selv om det er den lite åndelige målestokken "penger" som benyttes.
Ofte er det også situasjoner der det kan være vanskelig å avgjøre hvem som står for hvilken verdiskapning. Sett at en bedrift hadde noen produksjonsarbeidere som produserte x antall dingsebomser pr måned. Så var det en luring i administrasjonen i Oslo som la om produksjonsmetoden slik at produksjonsarbeiderne kunne jobbe dobbelt så effektivt. Skal da halvparten av bedriftens verdiproduksjon tilskrives administrasjonsluringen for all fremtid, om han så sa seg selv opp? Det er ingen tvil om at det luringen gjorde var av enorm verdi, men det er også litt søkt å si at han fremdeles skaper verdier om han bare sitter og dingler med beina i årene etterpå.
Jeg skriver dette bare for å illustrere at jeg syntes det er vanskelige spørsmål. Jeg koker vel ned til at jeg syntes det er trist at vi måler vår verdi i penger.
Ser absolutt argumentene dine her Torstein.
SvarSlettJeg ble litt overasket over reaksjonen på de SSB-tallene likevel. Hvis man så på bakgrunnstallene (og kanskje også fjernet byråkratene ansatt av staten som befinner seg i oslo) så var ikke BNP pr sysselsatt så mye høyere enn resten av landet likevel. Så det har mye med sysselsetting/arbeidsløshet (de facto, ikke de offisielle tallene) å gjøre det der, er mange på trygd havner man langt ned på lista.
Reaksjonen fra "industrien utenfor oslo" provoserte meg desto mer: hvem er dem til å si at det 70 % av arbeidsstyrken driver med ikke er "ordentlig verdiskapning", at leger, sykepleiere, lærere, ingenører, etc. ikke skaper verdier? (jeg er utdannet innen økonomi/IT selv, så litt personlig er det jo også, hehe).
Likevel, noen av tallene gledet meg. Jeg er vokst opp og bor nå i en småby på sørlandet, som nå visstnok ligger i "suksessbeltet kristiansand - kristiansund" (med nettopp mye innoativ industri). Jeg er stolt over at Vest-Agder er Norges 4. rikeste fylke. For 40 år siden var Vest-Agder og Rogaland noen av de fattige fylkene i Norge, nå er man på toppen, det er jeg glad for, det går an å komme ut av gjørma.
Det er selvfølgelig ikke hyggelig å se på fylkene på bunnen av lista (for ikke å snakke om de som bor der som ikke får jobb), det er vel ikke bare SSB som påpeker at alt ikke går så bra i disse fylkene. At de 4 på bunnen også kom under de 3 nordligste fylkene skal visstnok skyldes at de i nord har et høyt antall statlige arbeidsplasser pr innbygger (som hjelper på statistikken), men likevel, disse fylkene sliter tungt :-/
Hei!
SvarSlettSSB analysen er riktig, samtidig er den ugyldig. Grunnen er at tala gir meining kvar for seg, men ved å stille dei opp mot kvarandre skapar det ein motsetningsforhold mellom by og land. Dersom ein skulle teste dette motsetningsforholdet, ville sjølve premisset for tala falle vekk.
For kva er verdiskaping? Ein måte (internasjonalt anerkjent) er å måle dette i kjøpekraft (PP). Kjøpekraft målast i ei korg av vanlege handeldsvarer. Norge importerer veldig mange av desse. For å handle i utanlandske goder treng ein utanlandsk valuta. Dersom ein har lite utanlandsk valuta, vil den lokale valutaen, kronekursen måtte falle for at folk skal vere interessert i å veksle. Så verdiskaping, kjøpekraft heng nøye saman med handelsbalansen.
Og det er defor ein ikkje kan gløyme rolla til eksportinntektene som spesielt viktige. For det er nettopp desse som held oppe kjøpekrafta til verdiskapinga som foregår hovedsakleg i byane.
Utan desse hadde kronekursen falt, og dermed all vil all verdiskapinga i Oslo bli mindre verdt fordi kronekursen hadde svekka seg.
Så, tala til SSB stemmer. Men implikasjonen, at Storbyar er meir verdifulle enn landsbygd kollapsar med ein gong ein vil teste hypotesen, ved å til dømes innføre separate økonomiar for Oslo og Vestlandet. Da ville vestlandskrona bli sterk, og østlandskrona svak. Så tala til SSB stemmer, men betyr ingen verdens ting.
Gode innlegg og godt skrevet! Men spørsmålet er alltid: hvordan vurderer vi? Og alt kan verdsettes i penger? :) fra bransjenytt24
SvarSlett