Om disruptiv innovasjon i mediebransjen

Breaking News

Clayton Christensen ved Harvard Business School er verdens fremste innovasjonsforsker. Hans område er det han selv beskriver som "disruptiv innovasjon". Det er en type innovasjon som ikke handler om å gjøre eksisterende produkter eller tjenester litt bedre enn de var før, ved å gjør dem litt raskere eller legge til enda en ny funksjonalitet, men innovasjon som bytter ut en  forretningsmodell og et helt økosystem av aktører med noen andre, gjerne muliggjort av en ny teknologi.

Christensen har skrevet flere gode bøker om hvordan slik disruptiv innovasjon har endret stålindustrien, bilindustrien (Honda mot store amerikanske biler), radiobransjen (Sonys transistoradioer på 50-tallet), musikkbransjen (iTunes mot platebutikkene), foto (digitale kameraer mot Kodak) og en rekke andre bransjer der det av helt bestemte grunner ikke er den største aktøren med mest ressurser til både forskning og markedsføring som vinner, men gjerne en liten nykommer fra en tilgrensende bransje som de etablerte aktørene ikke ser på radaren sin før det er for sent.

Disruptiv innovasjon handler ofte om hvordan bruk av nye digitale plattformer utfordrer eksisterende tjenester eller arbeidsprosesser, og ikke nødvendigvis bare i konkurranseutsatt privat sektor. Clayton Christensens seneste bøker handler om disruptiv innovasjon i skolesektoren, helsesektoren og i høyere utdanning. Men merkelig nok har han aldri skrevet bok om avisene og nyhetsbransjen, kanskje den mest opplagte arenaen av alle akkurat nå når det gjelder disruptiv innovasjon.

Derfor var det spennende å se at Clayton Christensen har bidratt med en artikkel som heter "Breaking News - Mastering the art of disruptive innovation in journalism" på nettstedet til The Nieman Foundation for Journalism at Harvard. Den er også utgitt som en liten ebok med et forord (nedlastbar i pdf-versjon her) og tar for seg hvordan journalistikken kan tilpasse seg og overleve digitaliseringen. Artikkelen er skrevet sammen med den canadiske redaktøren David Skok som har hatt et opphold ved Harvard som "Neiman fellow" og brukt studiene sine ved Harvard til å se på mediebransjens muligheter i møtet med nye digitale forretningsmodeller.

Kort fortalt består artikkelen av en tredelt analyse. Del en handler om kundene og hvilken jobb de egentlig ønsker å få utført. Clayton Christensen har alltid vært opptatt av å analysere det han kaller "jobs to be done", fordi han mener mange bedrifter er alt for opphengt i produktet sitt og glemmer å analysere hva kunden egentlig vil ha, eller som Professor Theodore Levitt en gang skrev: "People don't want to buy a quarter-inch drill. They want a quarter-inch hole". Christensen trekker interessante paralleller til både Ikeas strategi og utviklingen i markedet for mobilkameraer når han analyserer hvilken oppgave mediebransjens kunder egentlig vil ha løst.

Del to handler om hva slags muligheter som ligger bortenfor dagens forretningsmodeller i mediebransjen. Artikkelen beskriver IBMs transformasjon fra et hardware- og softwareselskap til  bli et konsulentselskap som selger løsninger på kundens problemer. En tilsvarende endring, som tar utgangspunkt i dagens kompetansemessige styrker, mener Christansen det også kan være aktuelt for mediebedrifter å gjennomføre:

"Like IBM, news organizations should look to shift their focus away from business models oriented around integrated, closed ecosystems and embrace new opportunities that the disintegrated, open system has made available. News organizations should look for new business lines that leverage existing newsroom assets to satisfy jobs-to-be-done."

Artikkelen går så igjennom de tre distinkte delene verdikjeden består av i en nyhetsorganisasjon: innsamling av nyheter, distribusjon og salg, og ser på hva slags muligheter som kan ligge i å utnytte ressurser og kompetanser man allerede har på disse områdene til tilgrensende områder, for eksempel konsulentvirksomhet og events. Noen av ideene er helt sikkert kontroversielle, men andre ser vi allerede eksempler på i dag, også i Norge. Senest i dag fikk jeg en mail fra Washington Post som reklamerte for ny eebøker basert på klassiske avisartikler, blant annet Bob Woodward og Carl Bernsteins artikler om Watergate. Et godt eksempel på hvordan man kan bygge seg en "long tail" basert på arkivmateriale.

Tredje del handler om hva som kreves av en organisasjon for å få det til. Her blir det riktig interessant. Organisasjonens løfteevne, eller kapabilitet, er i følge Christensen summen av tre ting: ressursene dine (som inkluderer kompetansen i organisasjonen), prosessene dine og prioriteringene dine. Det kan være krevende å endre en organisasjons ressurser i tråd med endrede behov og strategier, men det er langt vanskeligere å endre på arbeidsprosessene, fordi det gjerne er disse som er selve forklaringen på tidligere suksesser, og derfor ikke enkle å skifte ut verken for ledere eller ansatte.  

Virksomhetens prioriteringer er enda vanskeligere å bytte ut, for de har med selve verdisystemet å gjøre, hva organisasjonen definerer som grunnleggende viktig og hva som er mindre viktig. Dette er vel det vi ofte kaller bedriftskultur, og er svært vanskelig å bytte ut. Derfor er det i praksis ofte slik at  nye og disruptive satsinger i en bedrift skilles ut i en egen separat organisasjon, enten ved å spinne den ut fra eksisterende virksomhet,eller som et oppkjøp av en annen bedrift som allerede har de riktige prosessene og prioriteringene på plass.

Clayton Christensen, David Skok og James Allworth har ikke funnet fasiten på hva en nyhetsorganisasjon bør gjøre når den gamle forretningsmodellen ikke lenger virker. Men de har skrevet en artikkel som kan være et spennende og godt rammeverk å ta tak i for en bedrift som nå står midt oppe i denne utfordringen.

Der presidentvalg i USA blir avgjort

Kart med vippestater fra Real Clear Politics

Det har blitt forbausende lite blogging om presidentvalget i USA som skal avholdes 6. november. Jeg har i grunnen regnet med at det hele var avgjort på forhånd denne gangen fordi republikanerne aldri fant en kandidat både de selv og befolkningen kunne like. Men ting tyder på at dette kan bli litt spennende likevel.

I 2008 var det mye som gjorde valget uvanlig interessant: En veltalende og tilsynelatende visjonær Barack Obama som ville snu stemningen etter 8 år med en stadig mindre populær George W. Bush, vi fikk gjennombruddet for bruk av sosiale medier i politikken, Obama hadde en lang og krevende tvekamp mot Hillary Clinton i primærvalget, og så en ny valgkamp mot den sympatiske og uforutsigbare ringreven John McCain. Plutselig kom finanskrisen - og Sarah Pailins dukket opp som ny fanebærer for den konservative høyrefløyen i USA. Hadde det ikke vært for finanskrisen kunne det gått helt annerledes.

I år har jeg regnet med at en betydelig mindre visjonær og populær Obama likevel ville klare å mobilisere nok støtte til å slå en Mitt Romney som har virket som om han er på leting etter hva han egentlig mener. Men de siste meningsmålingene tyder på at dette kan bli ganske jevnt likevel. Kanskje det jevneste valget siden George W. Bush vant med et nødskrik over Al Gore i 2000. Siden valg i USA avgjøres i noen få delstater er det interessant å ta en tur innom det mest autoritative nettstedet med meningsmålinger, realclearpolitics.com, og se hvor det hele vil bli avgjort. I 2000 var det slik at Bush måtte vinne både Ohio og Florida for å vinne valget, og det gjorde han. Men hadde lille New Hampshire med fire valgmenn gått andre veien ville Gore vunnet. Og litt forenklet kan man si at det er slik det er nå også. Derfor foregår mye av valgkampinnspurten i år i Florida og Ohio, og en liten håndfull stater til.

Ser vi på dagens oversikt på Realclearpolitics med oversikt over fordelingen av "electoral votes" som skal velge president, ser vi at det trengs 270 valgmenn for å vinne. De siste målingene gir Obama 201 helt sikre, sannsynlige og nokså sannsynlige (Oregon og Minnesota). Romney er like bak med 191 helt sikre, sannsynlige og nokså sannsynlige (Arizona og Montana). Det betyr at 146 valgmenn i 11 stater er det som vil avgjøre valget. I synkende rekkefølge etter antall valgmenn er dette Florida (29), Pennsylvania (20), Ohio (18), Michigan (16), North Carolina (15), Virginia (13), Wisconsin (10), Colorado (9), Iowa (6), Nevada (6) og New Hampshire (4).

New York Times har en liste med analyser av "swing states" og en oversikt over stillingen slik de mener den er nå. De har gitt Obama overtaket i Pennsylvania (20), Michigan (16) og Nevada (6), slik at han har 243 mandater inne, mens de gir North Carolina (15) til Romney, slik at han har har 206. Det betyr at Obama fortsatt mangler 27 valgmenn som må hentes i syv delstater. Vinner Obama Florida er det greit, men her ligger han litt bak på målingene. En annen mulighet er å vinne Ohio i kombinasjon med for eksempel Wisconsin som gir 28 valgmenn, akkurat en mer enn nødvendig. Ohio+Colorado gir 27, som er akkurat nok. Ohio er delstaten Romney ikke har råd til å tape. Derfor bruker han mye krefter der akkurat nå, og kjemper "county by county" i Ohio mot Obama.

Det kan være interessant å sammenligne valggeografien i 2012 med den i 2000 da Bush vant så knepent over Gore. Den gang var de seks jevneste delstatene, i synkende rekkefølge,: Florida, New Mexico, Wisconsin, Iowa, Oregon og New Hampshire. Fire av disse, Florida, Iowa, Wisconsin og New Hampshire, er vippestater fortsatt, der er både på New York Times liste over de syv jevneste statene og på Realclearpolitics liste over de 11 jevneste statene i år.

En ting som har skjedd siden 2000 er at statene i vest har gått til venstre politisk. De gamle vippestatene der er byttet ut med nye. New Mexico og Oregon har gått fra å være vippestater til å være sannsynlig demokratiske, Nevada har gått fra å være knepent republikansk til å bli knepent demokratisk og Colorado har gått fra å være ganske klart republikansk til å bli en vippestat. Disse statene vokser i folketall og blir derfor belønnet med flere valgmenn ved dette valget, moe som i tidligere tider ville vært en ulempe for demokratene. Også de nordligste sørstatene, Virginia og North Carolina har gått fra å være veldig klart republikanske i 2000 til å bli mer jevne.

Fordi det er jevnt mellom Obama og Romney i meningsmålingene nå skulle man jo tro at det går en motsatt valgvind i en del av USA som gjør at demokratiske delstater andre steder snur og blir republikanske, men det virker som republikanerne styrker seg mest der de vinner uansett, i sørstatene og i midtvesten. Håpet til Romney når han taper i vest er å snu industristater som Pennsylvania og Michigan som har pleid å stemme demokratisk, men som er mer enn gjennomsnittet rammet av finanskrisen. Så langt ser det ikke ut som Romey klarer dette, selv når han i øyeblikket leder på landsbasis i følge meningsmålingene.

En av de beste indikatorene på hvem som vinner er oddsene på Intrade. Der har det blitt gradvis jevnere, men Obama leder med 64 mot 36 prosent, Et interessant scenario i år er derfor at utfallet blir det motsatte av valget i 2000, at Mitt Romney får flest stemmer ved valget, men at Obama vinner valget fordi han vinner vippestatene og derfor sikrer seg flest valgmenn.

Kunnskapsbasert i Sogn og Fjordane

Splitter nytt høgskulebygg i Sogndal

Man kan si mye pent om Sogn og Fjordane, men en ting som litt for ofte svikter i vinterhalvåret er landingsforholdene på et par av flyplassene der. Haukåsen lufthavn i Sogndal er bygget oppe på fjellet, inne i en stor sky, og hvis flyet ikke finner veien ned etter et par forsøk, flyr det videre til Sandane. Det var akkurat dette som skjedde i dag.

Men, man kommer frem, for i Sandane står det en liten buss klar, som kjører til Sogndal på et par timer (langs E39, en vei som tidvis er så smal og svingete at man ikke skulle tro det er hovedveien mellom Bergen og Trondheim, Norges nest største og tredje største by). For oss som bare er på besøk av og til er slike små forsinkelser til å leve med, men jeg skjønner at de som bor i Sogndal og reiser mye til Oslo eller Bergen med fly blir ganske frustrerte.

Men som sagt er det mye pent om å si om Sogn og Fjordane og Sogndal også. Dagens besøk handlet om å være med på en workshop om innovasjon i offentlige tjenester. Her var lederne ved de mest sentrale offentlige virksomhetene i fylket samlet, Sogn og Fjordane fylkeskommune, fylkesmannen, Helse Førde, Statens Vegvesen og KS, sammen med Høgskulen i Sogn og Fjordane og Vestlandsforskning.

De har ganske store fysiske avstander i fylket, men avstanden mellom de ulike offentlige etatene er ikke nødvendigvis så stor som i mer tettbefolkede deler av landet. Det betyr at det kan være lettere å få i gang konkrete prosjekter på tvers av virksomhetene. Og jeg tror det er veldig klokt at topplederne møtes på denne måten og diskuterer innovasjon på et overordnet og strategisk nivå. Det er vanskelig å bygge en god innovasjonskultur og realisere ambisiøse mål dersom det ikke er forankret hos ledelsen, og kanskje kan Sogn og Fjordane har noen fortrinn som ligger i selve samarbeidsmodellen deres.

Møtet foregikk for øvrig i det splitter nye og flotte høyskolebygget som ennå ikke er offisielt åpnet, men det skal Kristin Halvorsen gjøre 5. november. Bygget ligger i et område som kalles Fosshaugane Campus, der idrett, utdanning og forskning lever i et godt samspill, og der vi blant annet finner Fosshaugane stadion, Sognehallen, Sogndal vidaregåande skule, Vestlandsforskning, Kunnskapsparken i Sogn og Fjordane og Høgskulen i Sogn og Fjordane, med sitt flotte nybygg. Sogndal er et godt eksempel på at man må satse på utdanning, kunnskap, kultur og opplevelser hvis man skal trekke til seg flere innbyggere. Tallene viser at det virker.

Vekst i næringslivets forskning

Etter å ha flatet ut et par år er det igjen vekst i næringslivets forskning. De siste tallene fra Statistisk Sentralbyrå viser at næringslivet i 2011 utførte FoU for 19,7 milliarder kroner, en økning på omkring 7 prosent fra 2010. Det ble utført 15 500 FoU-årsverk i næringlivet. I tillegg kjøpte næringslivet forskning fra andre for 5,4 milliarder kroner.

Det er interessant å se på utviklingen i forholdet mellom industrien, tjenestenæringene og "andre" næringer. Det er nå 3-4 år siden tjenestesektoren passerte industrien når det gjelder egenutført FoU, og forskjellen øker stadig. Mens industrien utførte FoU for 7,5 milliarder kroner i 2011, forsket tjenestesektoren for 10,4 milliarder kroner. "Andre næringer", som særlig er oljeindustrien, forsket for 1,8 milliarder kroner.

Men forskning i tjenestesektoren er naturligvis veldig ujevnt fordelt. Leverandører av ikt-tjenester, programvarebedrifter, finansnæring og tekniske konsulenter og arkitekter dominerer stort når det gjelder FoU i tjenestesektoren. Innenfor industrien er det data- og elektronisk industri som forsker mest. I tjenestenæringene og industrien samlet er det slik at egenutført FoU er omtrent fire ganger større enn innkjøp FoU. Her skiller "andre næringer" (det vil si oljeselskapene) seg kraftig ut ved at innkjøpt FoU er høyere enn det de utfører selv.

Hva betyr så disse tallene? Først og fremst tror jeg det er et uttrykk for at den utflatingen av forskningsinnsatsen vi så i bedriftene i forbindelse med finanskrisen nå er snudd til en oppgang, der kunnskapsintensive tjenestebedrifter er i front. Det er bra. Det er dessuten fortsatt slik at næringslivet en den største forskningssektoren i Norge. Mens næringslivet utfører forskning for 19,7 milliarder, forsker universitetene for 15,3 milliarder og de private forskningsinstituttene for 11.1 milliarder kroner. Totalt blir det 46,2 milliarder kroner.

Hvordan blir så den politiske reaksjonen på denne utviklingen? Flere sentrale rødgrønne politikere har de siste dagene hevdet at det slett ikke er regjeringens skyld at næringslivet ikke forsker mer, at det tvert imot er næringslivets lave forskingsinnsats som har skylden for at Norge henger etter når det gjelder innovasjon. Hva vil de samme rødgrønne politikerne si til at næringlivets forskningsinnsats øker? De vil helt sikkert, tradisjonen tro, mene at alt som går bra i næringslivet skyldes regjeringens innsats, mens det som går dårlig er næringslivets egen skyld.

Norwegian-Russian Business Forum

 I dag ble det såkalte III NRBF arrangert på Næringslivets Hus, også kjent som tredje utgave av Norwegian-Russian Business Forum, med omkring 200 deltagere fra næringsliv og myndigheter på både russisk og norsk side. Og som en ser på bildet til venstre hadde næringsminister Trond Giske tid til å komme innom for å kaste glans, selv om vi ser i media at han også har noen andre utfordringer om dagen.

Det er krevende å lage gode programmer for slike internasjonale møteplasser, for de blir lett litt stive og formelle, med mange ulike temaer om hverandre, og med lite rom for reell dialog og læring. For å gjøre det så konkret og nyttig som mulig var en stor del av dagens forum delt opp i bransjesesjoner. Jeg var møteleder sammen med Vladimir Masloboev, leder av et institutt ved Kola Science Centre, på en delsesjon om broen mellom forskning og innovasjon, og implementering i næringslivet. Akkurat den koblingen har både Norge og Russland utfordringer med.

Når jeg nevner denne konferansen her på bloggen skyldes det at jeg lærte noe nytt i dag om hva Russland gjør helt konkret for å bygge en moderne kunnskapsinfrastruktur som skal bidra til å transformere økonomien fra å være veldig råvaredominert til å bli mer innovasjonsdrevet og kunnskapsintensiv. En av innlederne var Andrey Barkin, som leder education development centre ved Skolkovo School of Management i Moskva, et ambisiøst prosjekt som skal utdanne fremtidens russiske næringslivsledere og hindre at alle drar til utlandet for å ta sin MBA. Barkin snakket om "preparing future leaders for the unknown" og hadde mye klokt å si om hvor vanskelig en slik kulturell tranformasjon fra en råvarebasert økonomi til en kunnskapsdrevet økonomi er.

Skolkovo blir ofte omtalt som Russlands Silicon Valley og består av flere satsinger enn bare en handelshøyskole. Skolkovo er egentlig et geografisk sted som ligger i utkanten av Moskva der en har valgt å lokalisere flere store kunnskapssatsinger. En av disse er Skolkovo Tech - Institute of Science and Technology, som er et nytt teknologisk universitet etablert i 2011 som er bygget opp i samarbeid med MIT i USA.

Selve hovedsatsingen, som tidligere president Medvedev hadde som en av sine hovedsaker, er etableringen av Skolkovo Innovation Centre, som er navnet på den samlede satsingen der det også inngår en forskningspark, et elektronisk teknologisenter og en satsing på et "innovation city", som vel må beskrives som et form for byutviklingsprosjekt der man skal finne rom til å lokalisere høyteknologibedrifter, laboratorier, konferansesenter og andre tjenester. Sentralt i disse planene er en god togforbindelse til Moskva, for planen er at det skal skapes 30 000 nye arbeidsplasser her.

Det er også besluttet hvilke bransjeklynger man skal satse spesielt på å legge til rette for i Skolkovo. Det skal satses på informasjonsteknologi, smart energi, atomteknologi, biomedisin og romteknologi. Dette har naturligvis litt karakter av å være innovasjon ovenfra, gjennom politiske vedtak, men slik jeg leser presentasjonsmateriellet på nettsidene til Skolkovo er det nå over 600 bedrifter som har gått inn i disse nettverkene allerede. Det skal bli spennende å følge denne satsingen fremover.

Oslo Innovation Week

Forrige uke ble Oslo Innovation Week arrangert, et arrangement for hele hovedstadsregionen med en rekke ulike møter og seminarer i løpet av uken. I tillegg til å delta på Oslo Global Mobility Forum (som jeg blogget om her) var jeg også med som innleder på det såkalte åpningssymposiet forrige mandag (jeg har lagt ut presentasjonen min om Oslos rolle som kunnskapshovedstad på Slideshare).

Det virker ikke like opplagt som i resten av landet at politikere i Oslo skal bry seg om næringslivets vekst, innovasjonskraft og lønnsomhet, og innse at dette er en forutsetning for alt annet de vil oppnå. Derfor er det bra at kommunene i Oslo-regionen arrangerer Oslo Innovation Week for å minne om hvor viktig innovasjon i næringslivet er og for å skape gode møteplasser mellom bedrifter, forskning og politikk. Og Oslo Rådhus er en flott fysisk arena for flere av møteplassene, men det foregikk også ting både i Næringslivets Hus og i Forskningsparken.

I åpningssymposiet snakket byråd Hallstein Bjerke om Oslo kommunes strategier for vekst og innovasjon i næringslivet, Leo Grünfeldt snakket om hvordan næringslivet i Oslo-regionen egentlig er satt sammen, og hvilke deler som lykkes. Og byforsker og arkitekt Erling Dokk Holm holdt et veldig godt innlegg om byenes betydning i et kunnskapssamfunn. Han hadde en helt strålende spissformulering om at "det er ikke mangel på boliger i Norge, det er mangel på byer å ha dem i".  Og han minnet om at byer oppstod ved veikryss der folk byttet varer. Byenes kjerneaktivitet har alltid vært å være en kommersiell møteplass Uten handel, ingen byer. Noe av utfordringen nå er utvide byen, inkludert den kommersielle aktiviteten, ved hjelp av blant annet investeringer i samferdselsinfrastruktur.

I mitt innlegg la jeg vekt på at det å være hovedstad, og den i særklasse største byregionen i Norge, gir noen fantastiske muligheter i et kunnskapssamfunn der det å ha en kritisk masse av talenter og  bedrifter betyr mye. Det betyr at det er viktig for nasjonen Norge å satse på å bygge opp ledende forsknings- og kunnskapsmiljøer i Oslo, der Oslo ikke konkurrerer med Bergen eller Tromsø, men med London og Singapore.

Men hovedstadens fordeler og muligheter gjør også at Oslo må ta en nasjonal lederrolle og trekke med seg andre deler av landet i satsinger. Oslo-regionen nyter godt av å være kunnskapsleverandør inn i mange av de tradisjonelle norske råvarebaserte næringene ellers i Norge, og dette er en rolle det er viktig både for Oslo og landet ellers å videreutvikle. En kunnskapshovedstad  kan ikke være arrogant og vende ryggen mot resten av landet, men bør være raus og inkluderende i forhold til landet ellers. Samtidig må man være opptatt av å stille høye krav både til seg selv og andre når det gjelder kvalitet og omstillingsvilje.

Fra trygd til arbeid

Pixellus.no

NRKs teknologiblogg NRK Beta hadde for noen dager siden en flott sak om en bedrift som heter Pixellus, som restaurerer, scanner og digitaliserer gamle fotografier, lysbilder og negativer. Fordi NRK Beta er en teknologiblogg er det naturligvis mye beskrivelse av scannere, billdebehandlingssoftware og arbeidsmetoder, men det mest spesielle med Pixellus ligger på et litt annet plan:

"Med mindre enn ett år på baken er Pixellus en nykommer på markedet, men har satset friskt; egenutviklede softwareløsninger står for ordrehåndteringen, og hele 23 scannere kan kjøres parallelt. Det gir en en kapasitet på totalt 3000 bilder hver dag. Det som gjør Pixellus så spesielt, er at bak maskinene sitter det unge mennesker med høytfungerende autisme eller aspergers syndrom, som i Pixellus får en sjanse til å komme ut i arbeidslivet."

Det spesielle med Pixellus er at bedriften består av unge ansatte med Aspergers syndrom, og som med stor sannsynlighet ville stått utenfor arbeidslivet om det ikke hadde vært for at gründer Christian Wig startet en bedrift der man er opptatt av å utnytte den spisskompetansen akkurat denne gruppen har. De har laget et arbeidsmiljø der man skaper trygghet og forutsigbarhet i forhold til situasjoner som ellers kunne skapt usikkerhet og hindret deltagelse i arbeidslivet. Dette er en bedrift som, uten offentlige subsidier, sparer samfunnet for store pengesummer. Men aller viktigst er det at de ansatte får bidra i samfunnet, motta lønn og betale skatt, i stedet for å motta trygd.

Pixellus er et godt eksempel på hvordan man kan utnytte de positive egenskapene til mennesker med funksjonsvansker, men det det er naturligvis krevende å skape virksomheter som er bedriftsøkonomisk lønnsomme, selv om dette åpenbart er svært lønnsomt for samfunnet. Det er et godt argument for at myndighetene skal bidra med tilskudd til tilrettelegging, kompetanseheving og arbeidstrening for den enkelte, det er tross alt mye bedre for både den enkelte og for samfunnet at man har et meningsfylt arbeid. For samfunnet blir skatteinntektene høyere og trygdeutgiftene lavere enn om man ikke gjør noe.

Et annet eksempel på en bedrift som tenker slik er Unicus AS på Fornebu, en av Ferds sosiale entreprenører, der ansatte med Aspergers syndrom jakter på feil i andre bedrifters IT-programvare. Det viser seg at de er langt raskere til å lese igjennom og avdekke feil i programvare og manualer enn  de fleste av oss andre. Aftenposten skrev en flott sak om Unicus for et par år siden og NRK.no regnet ut at en av de ansatte der sparer samfunnet for 11 millioner i trygdeutgifter hvis han står i jobb til han er 67 år.

Pixellus og Unicus er to gode eksempler på privat initiativ som bidrar til å få opp deltagelsen i arbeidslivet og gjør noe for å hindre at utgiftene til folketrygden øker kraftig. Utfordringen er å lage virkemidler som motivere flere i til å satse på samme måte, enten det er gründere som Christian Wig som starter nye bedrifter eller etablerte bedrifter som er villig til å satse mer utradisjonelt når de skal skaffe den kompetansen de trenger for å løse oppgavene fremover.

Hvorfor geologer ikke vinner nobelpriser

Kollokvium.no

På naturfagsbloggen Kollokvium.no kan man lese en interessant forklaring på hvorfor det er slik at det deles ut nobelpriser i de klassiske naturvitenskapene fysikk, kjemi og medisin, men ikke i geologi. Dette til tross for at geovitenskapelig kunnskap er helt sentrale når det gjelder vår forståelse av jorden utvikling, klimaendringer, naturkatastrofer og miljøproblemer.  Dessuten er denne kunnskapen naturligvis helt sentral når det gjelder mulighetene til å utvinne olje og gass, og ulike metaller og mineraler.

Paradoksalt nok er det, i følge artikkelforfatter Henrik H. Svensen, den sentrale rollen familien Nobel hadde i oljeutvinningen i Aserbajdsjan som kan være forklaringen på hvorfor Alfred Nobel ikke valgte å opprette en nobelpris i geologi:

"Geologene hadde en viktig rolle i både plassering av brønner og håndtering av ukontrollerte utblåsninger. Dermed gikk geologenes oppgaver mer i retning av det praktiske enn av å nøste opp i fundamentale vitenskapelige problemstillinger. Geologien i Aserbajdsjan gjorde også selve letingen etter olje til en øvelse av mindre vitenskapelig verdi enn i andre land (og enn i dag, selvfølgelig)."

Bloggen Kollokvium.no er for øvrig et strålende eksempel på på en blog med massevis av interessant stoff om aktuelle saker som man ikke pleier å finne i massemediene. Bloggen omhandler naturvitenskapelig stoff og er forfattet av forskere, men er skrevet for oss som er interesserte, men ikke spesialister. Gruppen som står bak beskriver seg som:

"Vi er en gruppe formidlingsglade naturvitere som liker å fortelle om hva som skjer på våre ulike fagfelt. Her vil du finne nyheter fra fagene, temaer og historier fra vår egen forskning – eller bare rett og slett fagrelaterte ting vi har lyst til å snakke om.."

I tillegg til nevnte geolog er det med en partikkelfysiker og klimaforsker, en biolog, en astrofysiker, en informatiker, en matematiker og kvantefysiker, en paleontolog og en biokjemiker. Biokjemikeren er Hanne S. Finstad som har bygget opp Forskerfabrikken, et annet flott tiltak som har gjort mye for å spre kunnskap om forskning og naturvitenskap til barn og ungdom. Kollokvium.no er en blogg det er vel verdt å besøke av og til hvis han er opptatt av de store og små naturvitenskapelige sammenhengene i verden.

Festkveld for kommunikasjonsbransjen

Kampanje om Gullkorn 2012

Torsdag kveld hadde kommunikasjonsbransjen sin store festkveld, Gullkorn 2012, med prisutdelinger, middag og fest på Theatercafeen i Oslo, med 250 bransjefolk og kunder til stede. Arrangør var nettavisen Kampanje og kommunikasjons-byråenes medlemsorganisasjon KOMM. Jeg var der i egenskap av å være leder av juryen for Gullkorn 2012-prisene som ble delt ut. I løpet av det siste året har Abelia dessuten blitt sekretariat for KOMM og alle medlemsbedriftene der er også medlemmer i Abelia.

Det var mye å glede seg over denne kvelden. Dette er en bransje media og enkelte politikere elsker å kritisere, enten for at den er unødvendig og dyr - eller hemmelig og udemokratisk. Derfor bidrar en slik prisutdeling til å synliggjøre hva slags problemstillinger og prosjekter denne kunnskapsbransjen egentlig jobber med, og hvilke kunder de bidrar til å skape verdier for:

Hovedprisen Årets Gullkorn og prisen for Årets relasjonsbygger gikk til et prosjekt for teknologibedriften Technip, en ikke veldig godt kjent bedrift i offshorebransjen som i likhet med mange andre trenger flere ingeniører. I stedet for å kjøre en tradisjonell reklamekampanje har de brukt Gambit til å hjelpe seg med å hekte seg på relevante diskusjoner i media om utfordringene med å trekke til seg kvalifisert arbeidskraft, og vise frem konkrete eksempler på muligheter og løsninger. Det har gitt helt konkrete og målbare resultater i form av mange flere jobbsøkere enn før.

På samme måte har Geelmuyden og Kiese hjulpet Kunnskapsdepartementet med en kampanje for å rekruttere flere førskolelærere til norske barnehager. Blant vinnere og finalister var det flere store offentlige holdningskampanjer, som alkoholfritt svangerskap (Helsedirektoratet og Burson Marsteller), rekruttering av skolelærere (Kunnskapsdepartementet og Geelmuyden og Kiese) og sikker bruk av fyrverkeri (DSB og Dinamo PR) der man gjerne bruker en kombinasjon av reklamevirkemidler og PR, ofte med utstrakt bruk av sosiale medier i tillegg til tradisjonelle medier.

Men det var også en rekke spennende prosjekter med private bedrifter som viser hvordan man, avhengig av hva utfordringen er, kan bruke ulike kommunikasjonsvirkemidler for å få fram budskapet og oppnå målbare og gode resultater. Eksempler på dette er kampanjen for gratis leilighet på Facebook (Selvaag og Apeland), telysjakten til Ikea (Ikea og PR-opetatørene) og beste bank for småbarnsfamilier (DNB og Gambit). Bare for å nevne noen av mange gode eksempler på hvordan denne type kunnskap brukes til å skape verdier for bedrifter i mange andre bransjer.

En annen veldig hyggelig ting å glede seg over denne kvelden var at styret i KOMM delte ut en svært fortjent hederspris til Ole Christian Apeland. Det er en pris som henger høyt og som ikke deles ut hvert år. Jeg gikk på Valler videregående skole sammen med Ole Christian, Allerede da var han engasjert i masse ulike aktiviteter, ofte med et ideelt formål. Han har klart å bygge opp en lønnsom gründerbedrift, som ble etablert i 1988, og samtidig engasjere seg selv og bedriften i en rekke samfunnsnyttige formål, både helt lokalt i nærmiljøet i Bærum og i en større nasjonal sammenheng, som gratisseminaret God Kommunikasjon for frivillige organisasjoner. Slikt blir det en sterk bedriftskultur av.

Norge i den internasjonale talentkampen

Abelias websider om konferansen

Jeg har brukt dagen i dag på å være møteleder på en stor konferanse på Næringslivets Hus om Norges evne til å trekke til seg høyt utdannet arbeidskraft fra andre land. Oslo Global Mobility Forum heter det og trakk til seg 200 deltagere fra HR-avdelinger i store bedrifter, små bedrifter, internasjonale medarbeidere som har kommet til Norge, og ulike tjenesteleverandører som hjelper bedrifter med praktiske ting når de tar imot ansatte fra andre land. Og naturligvis folk fra politikk, organisasjonsliv og embetsverk.

Konferansen ble innledet med at Sally Khallash (bildet til høyre) fra Danmark snakket om det virkelig store globale bildet når det gjelder talentmobilitet, Torger Reve satt dette bildet inn i en norsk kontekst og statssekretær Gina Lund snakket om hvordan norsk politikk er innrettet for å gjøre Norge mer attraktivt.

Dagen var full av gode innledninger og meningsutvekslinger, alt i en forholdsvis optimistisk tone, men i erkjennelsen av at vi har en del utfordringer. For meg var det to høydepunkter. Den ene var at vi klarte å samle topplederne i UDI , Norges Forskningsråd og NOKUT, det vil si Frode Forfang, Arvid Hallen og Terje Mørland for å diskutere flaskehalser og hindringer som disse tre statlige etatene kan bidra til å gjøre noe med. Det ble en god og løsningsorientert diskusjon der noen konkrete tiltak ble spilt inn, blant annet kom det et spørsmål fra salen om vi ikke burde la de som tar doktorgrad i Norge få bli i tre år i Norge etter at de er ferdige, slik Canada gjør. I dag er mange som må dra igjen etter avsluttet utdanning.

Det andre høydepunktet var tre "expats" med svært høy kompetanse som har kommet til Norge etter å ha arbeidet i mange ulike land, Pooja Sinha Skogstad fra USA som jobber i Schibsted, Pedrum Sodouri  fra Iran som jobber i Norsk Titanium og Zhongying Kristoffersen fra Kina som jobber i biotekbedriften Smartfish. De snakket om: "The expat experience: the ups and downs of integrating into Norwegian worklife and society" og hadde mange gode refleksjoner om både formelle og praktiske utfordringer man får når man kommer til Norge.

Foredragene fra konferansen vil etter hvert bli lagt ut på websidene til Abelia og Oslo Global Mobility Forum. Der kan man allerede finne Silvija Seres og Dilek Ayhans "10 tiltak for å gjøre Norge mer sexy", men mer kommer etter hvert.

Tatt av krise og digitalisering

Dagens Næringsliv har et veldig interessant oppslag i dag om hvordan meglerhusene har gått fra kjemperesultater i 2007 til kostnadskutt, oppsigelser og store omstillinger i dag. Siden 2007 har overskuddet falt med 92 prosent, fra over seks milliarder til under en halv milliard i fjor, og 1000 jobber er blitt borte. Bare i år har 465 ansatte mistet jobben (artikkelen er i papirutgaven av DN i dag, men en kortutgave er på nett).

Hva er det egentlig som har rammet meglerbransjen så hardt? Jeg tror det handler om tre ting: For det første har det naturligvis vært langt tøffere tider i økonomien etter 2007. Dårlige tider i næringslivet betyr at færre bedrifter kjøper andre bedrifter og færre tar opp lån. Dessuten er det mindre interesse for å handle aksjer blant privatpersoner. Dette rammer både avdelingene for corporate finance, analyse og aksje- og valutamegling i meglerhusene.

Men etter krise kommer det alltid en opptur, og da skulle man kanskje tro at overskuddet, arbeidsplassene og champagnen kommer tilbake igjen, og at alt blir som før. Jeg tror det kan bli gode tider for noen, men jeg tror ikke alt blir som før i meglerbransjen, ganske enkelt fordi den er rammet av flere ting enn bare en forbigående lavkonjunktur. Nedturen har rett og slett bidratt til å forsterke og fremskynde ting som ville kommet uansett.

Det andre meglerbransjen er rammet av er kunnskapsmobilitet, i den forstand at enkelte typer kompetanse som stort sett bare var i meglerhusene før, for eksempel spisskompetanse på store og kompliserte fusjoner, nå finnes hos kundene deres også. Jeg vil tro finanskrisen har bidratt til at noen av de som har sluttet i meglerbransjen har begynt å jobbe i finansavdelingene i store bedrifter. Det gjør at man kan bruke egen kompetanse i stedet for å kjøpe tjenester fra meglerhusene. Et godt eksempel på effekten av dette er gårsdagens nyhet om sammenslåing av aluminiumsvirksomheten i Orkla med deler av Hydro, noe som har skapt en ny bedrift med en anslått markedsverdi på omkring 15 milliarder kroner. I følge DN ble det ikke brukt ekstern hjelp:

"Hverken Hydro eller Orkla brukte finansielle rådgivere under fusjonene som ble annonsert i går. Inntektene fra finansiell rådgivning (corporate finance) har vært den viktigste inntektskilden for meglerhusene."

Den tredje og kanskje viktigste grunnen til at det må skje strukturendringer er digitalisering - og de mulighetene for selvbetjening som oppstår når informasjon er tilgjengelig digitalt og i sanntid for oss alle. En gang for ikke så veldig lenge siden hadde meglerne hadde et informasjonsmonopol. De ringte rundt til kundene sine med tips om gode handler og tok en solid provisjon når de fikk gjøre handelen. I dag kan alle med en pc og nettbank gjøre denne jobben selv. Noen meglere kan kanskje handle smartere enn oss amatører, men etter at meglerhusene begynte å la roboter ta seg av aksjehandelen taper meglerne der også.

Når jeg holder foredrag pleier jeg ofte å snakke om ulike bransjers "iTunes-moment" i møte med digitaliseringen. Det var et slikt øyeblikk platebutikkene fikk føle da Apple lanserte iTunes music store i 2003. Kodak opplevde det da digitalkameraene kom. Papiravisene fant plutselig ut at de ikke først og fremst konkurrerer med hverandre, men med Google, eBay, Finn.no og andre digitale plattformer.

Har meglerhusene nå kommet til sitt "iTunes-moment"? Det blir helt sikker ikke på samme måte som med Kodak, platebutikker eller telefonkatalogen. Meglerhus er tross alt kunnskapsbedrifter som forvalter en svært høy og spesialisert kompetanse på ulike bransjer og markeder. Ansatte som kan skape store verdier for kundene sine ved å bidra med unik kompetanse vil det naturligvis være plass til, og de vil få godt betalt. Men de arbeidsprosessene som enkelt kan automatiseres eller overtas av kundene selv, og som ikke tilfører noen spesiell kompetanse, vil gå samme vei som andre bransjer og bedrifter som blir tatt av digitaliseringen. Sånn sett er meglerbransjen forbausende normal.

Verdens gassmarked er snudd på hodet

Bloomberg: Gassprisen i ulike land

Det er ikke alltid utviklingen i tilbud og etterspørsel blir slik man hadde tenkt. Et klassisk eksempel er The Economist berømte forside "Drowning in oil" fra mars 1999. I en lederartikkel kom de med en spådom om at oljeprisen, så da var på historisk lave 10 dollar, ville kunne gå ned til 5 dollar på sikt på grunn av økt produksjon i Midt-Østen, lavere etterspørsel i vesten og bedre utvinningsteknologi.

Flere av premissene i The Economists analyse var riktige, men det var en helt vesentlig mangel som gjorde at konklusjonen ble fryktelig feil. De feilberegnet den enorme veksten i oljeforbruk i Kina noen andre vekstland. I 1999 var Kina eksportør av olje. I dag er de en av de største importørene, og den viktigste grunnen til at nordsjøolje ikke koster 5 dollar, men 115 dollar.

Men det er ikke alltid overraskelsen kommer på etterspørselssiden og gir høyere priser, Noen ganger er det tilbudet som endrer seg brått, for eksempel ved at ny teknologi gir en radikal økning i mengden råvare som er kommersielt tilgjengelig, med et kraftig prisfall som resultat. Det er dette som har skjedd med naturgass de siste årene. Kartet over viser hva naturgassprisene er i ulike deler av verden. Fordi naturgass er ikke er like lett å flytte på som råolje, er det store prisforskjeller. Japan, Korea og Sør Amerika har et stort importbehov og fem ganger høyere gasspris (her målt i enheten MMBtu) enn USA.

Vi trenger ikke skru klokken så langt tilbake for å finne medieoppslag om hvor enorm USAs etterspørsel etter importert naturgass ville bli fremover. I februar 2008 kom det første LNG-tankskipet til USA med gass fra Snøhvit. Importterminalen ved Cove Point nær Washington DC skulle utvides kraftig i 2009 Men i dag er det plutselig blitt slik at gassprisen i USA ligger langt under det som kreves for å kunne eksportere LNG dit på lønnsomt vis. Til og med konvensjonell naturgassproduksjon i USA sliter slik prisen er nå.

USA planlegger å bygge eksportterminaler i stedet for importterminaler, bant annet en i Alaska som skal eksportere gass til Asia, og som sammen med rørledning vil koste 50 milliarder dollar å bygge. Og fordi prisen for gass i USA er rundt halvparten av prisen for samme energimengde olje, må vi regne med en gradvis overgang fra olje og kull til naturgass, både i kraftproduksjon og i transportsektoren. Sannsynligvis vil blillig gass også kunne bremse satsingen på mer fornybar energi.

Hva der det som har skjedd og som gjør at USA, verdens største energiimportør, nå er i ferd med å bli eksportør av naturgass? Har de plutselig oppdaget et gigantisk nytt gassfelt? Svaret er at de ikke har funnet noe nytt. Gassen har vært der hele tiden, men den har vært fanget inne i bergarter det ikke har vært mulig å få den ut av på lønnsomt vis. En ny teknologi som heter "hydraulic fracturing" gjør at man får sprukket opp berget og frigjort gassen. USA er fra naturens side utstyrt med en rekke områder med slike ukonvensjonelle gassforekomster, og er godt i gang med å utvinne gassen. Noe som har gitt et kraftig prisfall de siste par årene.

Disse eksemplene viser at det ikke alltid er så lett å spå om fremtiden, selv ikke til den tilsynelatende stabile olje- og gassbransjen. Det kan komme spennende overraskelser både på teknologisiden og på etterspørselssiden som kan påvirke prisene kraftig - i begge retninger. I norsk sammenheng er det også en viktig påminning om at det ikke er lurt å satse alt på et kort, men være forberedt på at fremtiden vil kreve store omstillinger og endringer.