Nye engelske navn for både BI og NHH

Forskning og høyere utdanning er internasjonalt konkurranseutsatt virksomhet. Viktigst for attraktiviteten når man skal trekke til seg forskere og studenter er det naturligvis å holde høy kvalitet på det man gjør. Men det hjelper å ha et engelsk navn på institusjonen som forteller målgruppene hva man er.

Interessant nok har begge våre store vitenskapelige høyskoler innen økonomifag, private BI og offentlige NHH, skiftet engelsk navn i løpet av de siste dagene. Og de har gjennom nokså ulike valg av engelske begreper valgt å profilere seg på ganske ulike måter, selv om begge kaller seg handelshøyskoler på norsk.

BI heter nå BI Norwegian Business School, etter å før ha kalt seg Norwegian School of Management. Rektor Tom Colbjørnsen skriver på bloggen sin om hvordan dette et tydeliggjøring av at man ligger på et høyere nivå enn det gamle navnet signaliserte. Navnet gir assosiasjoner til Københavns Handelshøyskole som heter Copenhagen Business School og fakulteter (schools) ved ledende universiteter som Harvard Business School eller Stanford Graduate School of Business. Men det er ikke helt uvanlig i USA at fakulteter på samme nivå kaller seg schools of management heller, for eksempel MIT Sloan School of Management.

NHH har valgt en litt annen løsning og heter nå Norwegian School of Economics, etter å tidligere å ha kalt seg Norwegian School of Economics and Business Administration. Det må vel karakteriseres som en forenkling mer enn en stor endring. Men navnevalget gir interessante internasjonale assosiasjoner, for eksempel til Handelshögskolan i Stockholm som heter Stockholm School of Economics, Helsinkis Aalto University School of Economics og London School of Economics. Den siste er en skole som driver med samfunnsøkonomi, juss, statsvitenskap og andre samfunnsfag, og sånn sett ikke en handelshøyskole, og dette med hva man signaliserer med navnet har selvsagt har skapt litt debatt i Bergen..

Det er i følge E24 slik at noen ved NHH føler at navnet gir et for snevert bilde av hva de tilbyr, og særlig etter at BI var rakst ute med å ta navnet Norwegian Business School før styret ved NHH hadde møte om saken. Jeg tror vel begge navnene kan fungere godt. De signaliserer litt ulike ting, men internasjonalt er det jo slik at universiteter og høyskoler med tilhørende fakulteter bruker litt ulike begreper. Kvaliteten på utdanning og forskning er tross alt det viktigste når man skal trekke til seg talenter.

Delstatsvalg i Tyskland

Tyskland har hatt valg i to delstater søndag og resultatet i den ene, Baden-Wûrttemberg, er ganske oppsiktsvekkende. Kanskje det første signalet om hva kjernekraftulykken i Fukushima kan komme til å bety politisk fremover, i hvert fall i land der det er strid om kjernekraftens framtid.

I Baden-Württemberg har CDU mistet makten etter 58 år. Selv om de fortsatt er klart største parti, er dette et ganske alvorlig nederlag i kjerneområder i sør-vest i Tyskland. Den som tar over posisjonen som ministerpresident i delstaten er ikke en sosialdemokrat, de gikk litt tilbake, men Winfried Kretschmann fra die Grüne, som kommer til å lede en koalisjon med SPD. Det blir første gang de grønne leder en delstatsregjering i Tysklands histore. De fikk 24 prosent av stemmene, fram over 12 prosentpoeng siden sist. Her hos Spiegel Online kan en se den nye sjefen på video.

I Rheinland-Pfalz var det også valg søndag. Her styrte sosialdemokratene fra før, i et tradisjonelt sterkt område for SPD. De ble største parti også denne gangen, men gikk mye tilbake, mer enn ti prosentpoeng, og må i koalisjon med Grüne som fikk 15 prosent. Også i Rheinland-Pfalz var det en enorm fremgang for de grønne, på over 10 prosentpoeng siden forrige valg.

Et nytt kullkraftverk i uka?

Allerede midt på 90-tallet begynte noen å påstå at Kina måtte bygge et nytt kullkraftverk i uka for å dekke behovet for energi. For eksempel her i Naturvern-forbundets magasin. Påstanden er gjentatt stadig vekk senere, helt fram til i dag. Men var det sant? Ting er ikke nødvendigvis riktige selv om de gjentas ofte.Har Kina faktisk har åpnet et nytt kullkraftverk hver uke?

For oss som går rundt og lurer på slike ting var det derfor gledelig å se at den norske generalkonsulen i Guangzhou, Tormod C. Endresen, blogget om akkurat dette spørsmålet for en tid tilbake. Han sitter jo midt i det området i verden som kanskje vokser aller raskest, og ser hvordan byggingen av nye kraftverk foregår i praksis. Og det han skrev på bloggen er blant annet følgende:

"I fjor fikk vi ca. 80 gigawatt ny kullfyrt kapasitet i Kina. Samtidig er kinesiske myndigheter flinke til å stenge ned gamle kullkraftverk. Tar man hensyn til at rundt regnet 30 gigawatt gammel kapasitet ble stengt i fjor, står vi igjen med ca. 50 gigawatt netto tilvekst. Et typisk kinesisk kullkraftverk er 600 megawatt, noen er betydelig større. Uansett kan vi trygt si at den nye kapasiteten i fjor svarer til mer enn ett nytt kullkraftverk i uka, snarere ett og et halvt. Utbyggingen gikk raskere for noen år siden – da vi begynte å snakke om ”ett kullkraftverk i uka”. I perioden fra 2000 til 2008 var sannheten snarere to og et halvt kullkraftverk i uka. Og kullfyringen vil fortsette. Kina har en av verdens største kullreserver, og kull vil fortsatt skape hoveddelen av den energien som trengs for å videreføre Kinas vekst."

Påstanden om et nytt kullkraftverk i uka er med andre ord riktig, men kanskje litt beskjeden i forhold til det som har skjedd de siste ti årene i Kina. Den økonomiske veksten mellom 2000 og 2008 var så kraftig at det i gjennomsnitt ble åpnet to og et halvt nye kullfyrte kraftverk i uken, skriver Endresen. Hvorfor er det slik at Kina bruker så mye energi selv om landets BNP fortsatt er mye mindre enn USAs? Det er fordi de fabrikkene som produserer de fysiske varene vi kjøper i våre kjøpesentre; elektronikk, leker, klær og hvitevarer ligger i Kina. Det er ikke bare Kinas vekst som skaper økt energibehov og økte utslipp, vårt eget forbruk gir også økte utslipp i Kina.

Kina har gigantiske kullreserver og kan bygge nye kullkraftverk i lang tid framover. Det er primært to problemer. Det ene er at kullreservene er i nord og vest, mens de største energibehovene er i sør og øst. Det betyr at det er krevende å få til en infrastruktur som gjør det mulig å frakte så enorme kullmengder uten at det hindrer annen transport. Og så er det naturligvis klimautfordringene. Kina slipper allerede ut mest CO2 i verden. Hvis veksten fortsetter vil Kina i 2030 slippe ut like mye CO2 som den kvoten verden totalt sett bør holde seg innenfor, rundt 35 milliarder tonn i året. 

Det gjør at Kina også er det landet som kanskje satser mest helhjertet for forskning og utvikling innen fornybar energi. Kina har satset kraftig på vannkraft lenge. Kina er nå også blitt verdens største produsent av vindturbiner og av solcellepaneler. Men selv med denne satsingen blir det vanskelig å redusere den store avhengigheten av kull. 

Økonomibarometer lansert på nettet

NHO har i snart ti år laget Næringslivets Økonomibarometer, en undersøkelse av bedriftenes forventninger når det gjelder markedsutsikter, investeringer ansettelser osv. Undersøkelsen er svært omfattende og dekker alle bransjer, og gir på den måten et svært godt samlet bilde av bedriftenes forventninger. Resultatene har vært presentert kvartalsvis på pressekonferanser og som egne rapporter som har kommet fra NHO.

Det som nå er nytt er at dette materialet legges ut på et eget nettsted, www.okonomibarometer.no, slik at  tallene og trendene blir tilgjengelige for alle. I tillegg til å se på hovedtallene for hele næringslivet, kan en se på de enkelte landsforeningene i NHOs medlemmer, for eksempel hva Abelia-bedriftene tror om framtiden. Eller man kan kan se særskilt på bransjer som for eksempel ikt-bedrifter, vitenskaplig og teknisk tjenesteyting eller oljeindustrien. Og man kan se på resultatene fylkesvis.

Mange bedrifter forventer bedre markedsutsikter i året som kommer og også økt sysselsetting. Men samtidig er det mange som holder igjen på investeringene fortsatt, slik det gjerne er når man er usikker på hvor robust oppgangen er. Først kommer den økende optimismen om markedet, så kommer tidspunktet der man må ansette folk og til slutt kommer investeringene som må til for å ekspandere. Totalt er det 38 prosent som forventer bedre markedsutsikter, 44 prosent forventer økt sysselsetting i bedriften og 18 prosent forventer økte investeringer.

Abeliabedriftene er totalt sett mer optimistiske, her er det 57 prosent som skal øke sysselsettingen i år og 22 prosent skal investere mer. Innen Abelia er IKT-bedriftene mest som næringslivet ellers, her skal 39 prosent øke sysselsettingen og 15 prosent investere mer. Når det gjelder faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting er bildet langt mer optimistisk. Her er det hele 63 prosent som sier de forventer økt sysselsetting i bedriften og 25 prosent skal investere mer.

Jeg tror dette kan være nyttige oversikter. Mange kunnskapsbedrifter er jo ikke bare interessert i hvordan det går i andre kunnskapsbedrifter, men minst like interessert i hvordan det går hos kundene. Her får man oppdaterte tall for hvordan det ser ut i sin region og hvordan fremtidstroen er i både byggenæringen, industrien og varehandelen.

Snøstorm og realfag i Tromsø

Været ved flyplassen i Tromsø i ettermiddag

I dag var jeg på Fakultetet for Naturvitenskap og Teknologi ved Universitetet i Tromsø, der de arrangerte den såkalte MNT-konferansen. En konferanse for realfagspersoner ved universiteter, høyskoler og videregående skoler, der de får inspirasjon og ideer, og oppdatert kunnskap om hvordan realfagene er viktige for samfunn og næringsliv.

Tromsø var for øvrig sterkt preget av at vinter i dag. Vinteren i Nord-Norge er lengre enn i resten av landet og kan være ganske voldsom. I dag var det en kraftig snøstorm som satte sitt preg på mye, noe man kan lese om i Nordlys i dag. Men det gjorde at det blant annet ble tid til en prat med Tora Aasland og Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet, som også var på konferansen, mens vi ventet på at flyene hjem skulle gå.

Jeg brukte mitt innlegg på konferansen til å understreke tre ulike grunner til at realfagene er blitt viktigere enn før. Det er for det første slik at vi er avhengig av gode spissmiljøer innen forskning og næringsliv for å kunne tiltrekke oss talenter og kunnskapsbedrifter. De beste tiltrekkes av miljøer der det er andre med et høyt ambisjonsnivå. For det andre er vi avhengig av at realfagskunnskapen og teknologikunnskapen blir høyere i arbeidslivet generelt. Evnen til å kunne regne og beregne blir viktigere i flere jobber, og stadig flere er avhengig av å beherske teknologi i jobben. Dessuten er et lands totale innovasjonsevne avhengig av at vi har realfagskompetanse på et høyt nivå, for veldig mye innovasjon har en eller annen teknologidimensjon.

Og for det tredje er det et demokratisk spørsmål. For å kunne delta i den demokratiske debatten som for eksempel finanskriseutvalgets innstilling, strategi for forskning på bioteknologi eller ta stilling til kjernekraftens fordeler og ulemper, så må man ha en del kunnskaper om hvordan ting henger sammen matematisk eller naturvitenskapelig. Jeg har lagt ut dagens foredrag på Slideshare for de som måtte være interessert.

Jeg fikk også anledning til å snakke litt med folk i informatikkmiljøet ved Universitetet i Tromsø. Her har de  bidratt til utviklingen av Fast, nå Microsofts søkevirksomhet. Og dette miljøet har også vært en del av opphavet til Playfish, et spillselskap som ble solgt til Electronic Arts, verdens største spillselskap, for 2,4 milliarder kroner i 2009. Satser man riktig er det med andre ord mulig å få til internasjonalt sterke og næringslivsrelevante realfagsmiljøer også på forholdsvis små steder langt nord.

Om vaskemaskiner, energiforbruk og tid

Fascinerende innlegg av Hans Rosling hos TED. Nok en gang leverer han en pedagogisk og tankevekkende analyse av det store bildet, denne gangen med utgangspunkt i forskjellen mellom å vaske klær for hånd og å ha tilgang til en vaskemaskin. Rosling tar utgangspunkt i hva det betød at hans egen familie kjøpte vaskemaskin da han var fire år gammel, og hva det betyr når det ikke lenger er to milliarder, men fem milliarder mennesker i verden som bor i hjem der det er vaskemaskiner.

Digitaliseringens disruptive kraft

At digital lagring og distribusjon av lyd, film, tekst og bilder har kraft til å endre spilleregler og ødelegge eksisterende bransjer er vel etter hvert blitt ganske åpenbart. Det er bare å spørre noen i en mediebedrift, et trykkeri, et plateselskap eller i filmbransjen, så får man høre en historie om hvor enorme endringskrefter de er utsatt for, og hvor vanskelig det er å finne fram til forretningsmodeller som gjør det mulig å tjene penger i en digital kontekst.

Vi har sannsynligvis bare sett begynnelsen på de disruptive virkningene av digitalisering, enda flere bransjer kommer til å bli berørt. Noen av disse har sannsynligvis ikke tenkt så mye på det foreløpig, og tror kanskje de vil slippe unna fordi de representerer en eller annen form for unik kunnskap eller verdiøkende tilleggstjenester som man kan ta betalt for. Jeg ble minnet om dette for noen uker siden da jeg leste en veldig interessant artikkel i New York Times om hva som har skjedd etter at notetrykk (sheet music) er lagt ut åpent og gratis på internett:

"The site, the International Music Score Library Project, has trod in the footsteps of Google Books and Project Gutenberg and grown to be one of the largest sources of scores anywhere. It claims to have 85,000 scores, or parts for nearly 35,000 works, with several thousand being added every month. That is a worrisome pace for traditional music publishers, whose bread and butter comes from renting and selling scores in expensive editions backed by the latest scholarship. More than a business threat, the site has raised messy copyright issues and drawn the ire of established publishers."

The International Music Score Library Project, imslp.org, (som har en søster som heter imslp.eu i Europa på grunn av opphavsrettslovgivning som er ulik i USA og Europa) har lagt ut noter til 85 000 musikkverk der rettighetene nå er utgått. Fortsatt er det slik at tradisjonelle musikkforlag selger noteark for penger også der opphavsretten har utgått, på samme måte som det selges bøker i bokhandler der forfatteren er død og rettighetene er opphørt. Det er ikke noe galt i det, vi betaler tross alt ikke bare for teksten, men for innpakning og distribusjon også. De som jobber i butikken skal jo ha betalt de også. Og det at man tar seg godt betalt begrunnes gjerne kulturpolitisk i tillegg, da kan man la gamle verk  kryssubsidiere forlagenes satsing på unge og nye talenter.

Men digitaliseringen forandrer på dette. Vi betaler ikke for innpakning og distribusjon hvis noe ligger gratis og tilgjengelig for alle på et åpent nettsted. Jobben og kostnaden er å konvertere fra analogt til digitalt. Når den jobben først er gjort er det forholdsvis små lagrings- og driftskostnader sammenlignet med fysisk distribusjon. Hvis noen tar denne jobben frivillig og gratis, som i IMSLP eller Wikipedia, eller med en reklamebasert forretningsmodell som Google Patents, er det ikke lett å være avhengig av å ta betalt fra en kunde. Og slik er det ikke bare med noteark. På en rekke andre områder, noen vi er klar over og noen vi ikke har tenkt på, vil de nye digitale forretningsmodellene skyve vekk både bedrifter og bransjer som ikke omstiller seg.

Konsulentprisen 2011

Om et par uker, den 31 mars på Gamle Logen. skal det dels ut priser til årets konsulent og årets konsulentbedrift. Andre deler av det kunnskapsbaserte næringslivet vårt, som reklamebransjen, designbedriftene og mediebedriftene, er flinke til å fremheve gode prestasjoner med priser som deles ut på festlige arrangementer der alle toppene i bransjen deltar, og der det er media til stede for viderefortelle de gode historiene.

Det er annerledes for rådgivere innen for eksempel management- eller it-konsulentvirksomheter. De har ikke samme tradisjon for arrangementer der de feirer seg selv, eller priser som flertallet i bransjen slutter opp om og ser på som sine. Ikke er de vant til å legge til rette for en mediedekning som fremhever eksempler på prestasjoner av høy kvalitet heller. Derfor blir det spennende å se i hvor stor grad konsulentbedriftene stiller seg bak seminaret og prisutdelingen i forbindelse med Konsulentprisen 2011. Det er ikke første gang arrangementet gjennomføres, men årets program er et langs skritt fremover i forhold til å få til et arrangement av høy kvalitet og med en ramme som fungerer som en god markering av en viktig bransje.

Det er ikke mulig å bygge opp en slik samlende festkveld for bransjen over natten. Men forhåpentligvis kan Konsulentprisen 2011 være et skritt på veien, en positiv markering av en bransje som er stadig viktigere etter hvert som den kunnskapsbaserte delen av norsk økonomien vokser. I forbindelse med arrangementet 31. mars skal det være et seminar på dagen med en rekke gode innledere og en prisutdeling på kvelden der både årets konsulent og årets konsulentbedrift skal hedres. Påmelding til seminar og prisutdeling kan man gjøre her.

Norges største gruppearbeid

Foto: Morten Sortland, NHH-symposiet

Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om NHHs nye forskningsprogrammer og bloggene deres. Men nå må jeg skryte litt av studentene der. Etter å ha vært med på Norges største grupppearbeid på NHH-symposiet, et arrangement studentene gjennomfører annenhvert år, er jeg veldig imponert over både ambisjonsnivå og gjennomføring.

Mesteparten av dagen i dag foregikk som et gruppearbeid om våre største fremtidsutfordringer mot 2050, innenfor infrastruktur, utdanning og kunnskap og innenfor energi og miljø. I tillegg til at alle deltagerne på konferansen jobbet i grupper, hadde studentene fått fem kjente toppledere fra ulike områder til å forbedrede seg litt ekstra og lede hver sin spesialkomponerte gruppe som diskuterte  fremtidsutfordringene med litt ulike "briller" på .

Idar Kreutzer ledet en gruppe som formulerte noen løsninger sett med et næringslivsperpektiv, Stine Bosse ledet en gruppe som diskuterte politisk lederskap, Sven Mollekleiv ledet en gruppe som snakket om frivillig sektors rolle, Tom Remlow ledet en gruppe studenter som diskuterte konsumentperspektivet og Kristin Skogen Lund ledet en gruppe som diskuterte ut fra utdannings- og kunnskapsperspektivet. Jeg var invitert med i denne siste gruppen av Kristin Skogen Lund, sammen med Marianne Aasen, leder i Stortingets utdannings- og forskningskomite, Leif Østli, en veldig markert rektor og skoleleder, Gudrun Thorsheim, student ved NHH og Shahzad Rana, seriegründer. Det ble en engasjert og lærerik diskusjon mellom folk med litt ulike roller og erfaringsbakgrunn.

Diskusjonen i gruppen viste at det er lett å formulere en visjon om at Norge skal være i fremste rekke når det gjelder utdanning og kunnskap i 2050, men vanskeligere å si mer presist hva det betyr. Hva er det egentlig vi skal være best på? Noe av utfordringen er at en god ambisjon for utdanning og kunnskap i 2050 må være opptatt av både spiss og bredde. Det å hindre frafall, sørge for at alle kan lese godt, forstå tall og får tilgang til en plattform for å kunne tilegne seg mer kunnskap er helt avgjørende for å lykkes dersom vi fortsatt skal være et høykostland der stort sett hele arbeidslivet krever mye kompetanse. Men vi må også satse på noen spisser og velge noen områder der vi skal utvikle verdensledende kunnskapsmiljøer, miljøer som er så gode at de trekker til seg fremragende studenter, forskere og bedrifter fra andre land. Og det alle var veldig enige om var at ledelse er mest avgjørende for å nå et slikt ambisjonsnivå.

Gruppen var snakket også om at det ikke bare er viktig å være ledende rent faglig innenfor tradisjonelle fagdisipliner vi velger å prioritere høyt, noen av de største mulighetene framover vil ligge i å kombinere kunnskap fra ulike fag og sektorer på nye måter. Smart bruk av teknologi for å bidra en bedre hjemmebasert eldreomsorg er et eksempel på en slik satsing der Norge kan ta en ledende rolle. Et annet område som er avhengig av at vi gjør ting på tvers av fagdisipliner og sektorer er utviklingen av nye og smarte energi- og miljøløsninger

NHH-symposiets nettsider har blant annet en oppsummering av plenumsdiskusjonen etter gruppearbeidet og et billedgalleri fra dette flotte arrangementet. Det var også en god påminnelse om at det er andre måter å lage konferanser på enn å bare ha en lang serie foredrag som deltagerne sitter passivt og lytter til.

Om kjernekraft, Japan og jordskjelv

Før fredag i forrige uke hadde Japan 54 kjernereaktorer som forsynte landet med 34 prosent av elektrisitetsbehovet. 11 av disse ble stengt ned under jordskjelvet fredag. De er konstruert slik at de automatisk stenges ned og slutter å produsere strøm når et jordskjelv inntreffer, for å redusere faren for utslipp på grunn av skader på rør og materialer.

I Japan er slik automatisk nedstengning av kjernereaktorer forholdsvis vanlig, selv om det noen ganger har oppstått problemer som da Kashiwazaki-Kariwa kraftverket på vestkysten var stengt i 2-3 år etter et jordskjelv i 2006.

Det som skal skje ved en slik avstenging etter et jordskjelv er at dieselaggregater starter opp for å sørge for vannsirkulasjon og nødvendig kjøling av kjernereaktorene. Uten kjøling risikerer man en overoppheting av brenselet og en mulig nedsmelting. Men dieselmotorene fungerte av en aller annen grunn ikke som de skulle fredag, kanskje på grunn av tsunamien, og flere av reaktorene har derfor opplevd alvorlige problemer.

De fire reaktorene ved Fukushima I (Daichi) har nå opplevd tre store eksplosjoner og en brann. Reaktor 1 og 2 er sannsynligvis satt ut av spill for alltid etter at det er pumpet inn sjøvann (Oppdatert tirsdag 15.04 kl 09: og reaktor 4 har hatt en brann). Disse systemene liker ikke saltvann, så det er en ganske dramatisk ting å gjøre. Kanskje går det samme vei med reaktor 3. Tre ytterligere reaktorer ved dette enorme kraftverket var nede for vedlikehold da jordskjelvet kom.Ved Fukushima II  (Daini) ble alle fire reaktorer stengt ned under jordskjelvet. Også her oppstod det problemer med kjølingen, men det virker som nedstengningen har gått bedre her etter hvert. En reaktor ved Tokai-kraftverket og en reaktor ved Onagawa-kraftverket ble også stengt ned, ved det siste oppstod det også en brann i en turbin i forbindelse med jordskjelvet.

Når det gjelder den løpende nyhetsrapporteringen om disse dramatiske hendelsene er det flere nettsteder som det kan være verdt å følge med på for å bli oppdatert. Det gjelder for eksempel World Nuclear News, et nettsted som også har Facebookside og Twitterkonto. Fysikkunskapene blant journalister i de fleste medier er gjerne litt tynne, så det er nyttig å ha noen kunnskapsbaserte nyhetskilder. Men også Wikipedia har noen meget bra artikler om disse hendelsene. Det samme har New York Times.

Men selv om dette skulle gå bra på kort sikt i forhold til radioaktivitet, og det får vi virkelig håpe det gjør, er det store utfordringer med energiforsyningen i Japan på langt sikt. Det er ikke bare kjernekraftverk som er slått ut av jordskjelvet, også flere av de fossile kraftverkene er tatt ut. World Nuclear News skriver:

"In total then, including those plants that were already offline at the time of the earthquake, some 13,360 MWe of Japan's installed nuclear capacity of just over 47,500 MWe is out of action.(...) For 15 March, Tepco estimates it will face an electricity demand of around 37 GWe against an available supply of 33 GWe. Soon after the earthquake on 11 March, Tepco reported that 12 of its thermal power units and 22 hydroelectric plants had ceased operations because of the earthquake. (...) all the hydroelectric plants were back online, but nine thermal units totalling about 6750 MWe of capacity remained out of service from the company's total thermal capacity of just over 38,000 MWe.

Det er med andre ord en underdekning på elektrisitet på rundt 10 prosent som det ikke vil bli helt enkelt å å erstatte verken på kort eller lang sikt. På lang sikt må Japan ta stilling til om det skal bygges ny kjernekraft, eller om man nå skal satse på andre alternativer, for eksempel kraftproduksjon som krever økt import av fossil energi. Etter noen år der kjernekraft har opplevd økt oppslutning i mange land, blir det igjen vanskeligere å være talsmann for mer kjernekraft. Financial Times skrev mandag at:

"Fukushima has already joined Chernobyl and Three Mile Island as a once-obscure place whose name the opponents of nuclear energy can invoke to great effect. The public’s visceral reaction to the terrifying images from Japan will overwhelm nuances such as redundant reactor technology, modern safety mechanisms or the geological stability of plant locations, nipping a nascent industry renaissance in the bud. Nuclear is once again a dirty word."

Vann, vin og ledelse

Journalist Eva Grinde i Dagens Næringsliv har i en kommentar i dag (bare i papiravisen dessverre) avlagt Abelia en liten visitt etter å ha besøkt et halvdagsseminar om ledelse Abelia var med på å arrangere for noen dager siden. Innleder på møtet var Otto Scharmer fra MIT som har skrevet en bok om ledelse som heter Teori U. Eva Grinde stiller i DN spørsmål ved om det er forskjell på et ledelseseminar og et vekkelsesmøte.

Kommentaren er i grunnen ganske god og nyansert, og advarer oss alle mot å betale for mye for kurs om ting vi har hørt før (eller burde ha hørt før). For eksempel om ledelse og omstilling. Det er mange store ord og begreper i gurubransjen og en sunn skepsis til folk som hevder de ha funnet fram til en teori som skal løse alle våre utfordringer, både på individnivå, virksomhetsnivå og samfunnsnivå, er høyst betimelig. Særlig forsøk på å lansere teorier som hevder å løse store globale samfunnsproblemer ved at vi endrer "mindset" skal man etter mitt syn være skeptisk til. Nå har ikke Abelia noen planer om å arrangere kurs om Teori U, vi nøyer oss med å ha vært medarrangør på et godt besøkt åpent møte der Otto Scharmer holdt en innledning om ledelse og omstilling.

Når det er sagt så var jeg faktisk positiv overrasket over foredraget Scharmer holdt. Det var ikke mye vekkelse, men en engasjert og samtidig ganske nøktern og konkret beskrivelse av hindringer virksomheter og ledere står overfor når det er behov for omstilling. Om forskjellen på det han kaller "downloading", der vi henter informasjon som bare bekrefter og forsterker det vi allerede vet, og det å reelt åpne opp og ta konsekvensene av at fremtiden krever noen andre svar enn de vi har i dag. Der vi som ledere både må være i stand til å sette oss inn i andres ståsted, men i tillegg må være en slags "plassholdere" som må holde rommet åpent for kreativitet og innovasjon vi ikke kan planlegge oss frem til. Jeg håper vi får anledning til å arrangere flere slike møteplasser, gjerne med ledelsesguruer som har skrevet bøker og lansert noen teorier. Vi behøver jo ikke være enige i alt. Og jeg er nokså sikker på at vi trenger gode møteplasser der vi snakker om og lærer om ledelse.

Også spill for katter til iPad

Også Mikke, familiens katt, lar seg begeistre av iPad. Det er kommet egne spill for katter. Spillet under handler om å fange mus, en kjent og populær aktivitet blant aktive katter. Når klippet ble så kort er det fordi Mikke kom borti knappen for å dele spillet på Facebook eller Twitter. Det er med andre ord ikke sikkert at de det som blir videresendt på Facebook kommer fra en person du kjenner. Det kan være anbefalt av en katt.