Gullkorn fra Nasjonalbudsjettet

Jeg kommer tilbake med mer her på bloggen om Statsbudsjettet, og spesielt Nasjonalbudsjettet 2011 som er min favoritt i haugen av budsjettdokumenter. Med sine 228 sider, uten enkeltposter og detaljer, men stort sett bare de store linjene. Vel verdt å lese for alle som trenger et overblikk over hvordan det står til i norsk økonomi, arbeidsmarked, næringsstøtte, klimatiltak osv.

Men jeg fant et gullkorn i dette dokumentet jeg må dele med en gang, og som handler om oppfølging av IA-avtalen mellom regjeringen og partene i arbeidslivet for å få ned sykefraværet. På side 85 i Nasjonal-budsjettet står det:

"I protokollen tilknyttet den nye IA-avtalen fra februar 2010 sies det at partene vil komme tilbake til spørsmålet om endringer i arbeidsgivers finansiering av sykefraværet i løpet av inneværende år. Det er Regjeringens syn at det er gode grunner for at arbeidsgiver bør finansiere en større andel av langtidssykefraværet. Innenfor dagens IKT-løsning for håndtering av sykepenger, vil det imidlertid være svært utfordrende for Arbeids- og velferdsetaten å gjennomføre en slik omlegging. Regjeringen har derfor etter en samlet vurdering kommet til at det på det nåværende tidspunkt ikke bør gjennomføres endringer i arbeidsgivers medfinansieringsansvar."

En fantastisk formulering. Det er med andre ord umulig å følge opp en enighet mellom regjeringen, arbeidtakerorganisasjonene og arbeidgiverorganisasjonene fordi NAV har et it-system som er så gammelt at man ikke tør å prøve å endre noe. Ser vi litt større på det kan vi vel si at det i tillegg er en god beskrivelse av hvorfor det er lurt å investere i ikt-infrastrukturen i offentlig sektor dersom man skal omstille og modernisere. Og kanskje forteller det også at selv det berømte trepartssamarbeidet kommer til kort når it-systemet ikke vil være med.

Oppdatering 23.10.2010: Nå ser jeg at også VG har lest nasjonalbudsjettet og fått med seg denne lille godbiten om hvor fastlåst vi blir hvis vi har it-systemer som er så gamle og lite fleksible at de bestemmer hvordan politikken skal utformes på viktige områder.

Tidenes mest morbide miljøvideo

Levetiden ble riktignok ikke så lang for denne lille kampanjevideoen, det gikk faktisk under 24 timer før den ble trukket tilbake, men mye omtalt ble den, både i The Guardian, Daily Mail, BBC, New York Times, Fox News, Time og sannsynligivs noen tusen andre steder også. Og det er ikke så rart. Når man ser filmen skulle man tro dette er laget av amerikanske konservative som lufter sine verste fordommer om miljøvernere (og her må jeg advare mot sterke scener):



Nå er ikke filmen laget av verken teapartybevegelse eller klimaskeptikere, men av kampanjen 10:10 som har som mål å kutte klimagassutslippene med 10 prosent i 2010 og har kampanjedag 10. oktober (10:10:10). De hadde hyrt inn diverse kjendiser, som en vil se blant annet fotballspillerne Peter Croutch og Ledley King, og den gamle stjernen David Ginola, som i filmen er en av flere som blir sprengt i luften for å ikke gjøre nok for klimaet.

Det kan virke som om 10:10 kampanjen først ikke helt forstod at hvor galt dette ble. Fredag trakk de filmen tilbake, men sendte ut en litt tvetydig pressemelding med blant annet følgende konklusjon:

"Many people found the resulting film extremely funny, but unfortunately some didn't and we sincerely apologise to anybody we have offended. As a result of these concerns we've taken it off our website."

Så gikk det nok opp for ledelsen i denne kampanjen at stort sett ingen synes filmen er morsom, og at sponsorer som har støttet kampanjen begynte å trekke seg. I dag ble det derfor sendt ut en ny pressemelding der de legger seg helt langflate. Men det er nok omtrent umulig å reparere skaden nå når denne videoen lever sitt eget  liv ute på YouTube, Facebook og all verdens blogger.

Gladwell om sosiale medier etter euforien

Malcolm Gladwell langer ut mot sosiale medier i siste nummer av New Yorker, og mener at Facebook og Twitter ikke er på langt nær så viktige som mange vil ha det til. Sosiale medier får æren for alt fra vinne valg i USA til å organisere opprør mot autoritære regimer, og å mobilisere for å avskaffe sult og nød. Særlig latterlig mener Gladwell det er når Twitter får hovedæren for opprør i Iran og Moldova, steder hvor en forsvinnende liten del av befolkningen bruker sosiale medier. Eller når Facebook får æren for å mobilisere menneskeheten til innsats for å redde befolkningen i katastrofeområder, mens virkeligheten er at 1,2 millioner medlemmer i gruppen Save Darfur Coallition har donert i gjennomsnitt 9 cents hver.

Faste lesere av denne bloggen vet at jeg mener at sosiale medier er viktige, og at de vil få økende betydning i tiden som kommer. At fordi mye fortsatt er veldig ferskt og under utprøving, har vi bare såvidt begynt å utnytte mulighetene. Sosiale medier kommer til å bli enda viktigere enn de er i dag. Men likevel har Gladwell rett i mye av det han skriver. Sosiale medier er akkurat nå på toppen av det Gartner kaller the Hype Cycle, og får sannsynligvis æren for å være viktigst også på områder der de ikke er så viktige, neppe kommer til å bli viktige,og der andre og mer direkte kommunikasjonsformer er bedre egnet til å oppnå resultater.

Jeg mener at den mest interessante diskusjonen ikke er om sosiale medier er viktige eller ikke, det er de åpenbart. Det mener Malcolm Gladwell også. Den mest interessante diskusjonen handler om på hvilke områder sosiale medier tilfører noe kvalitativt nytt som bidrar til å forandre måten vi gjør ting på og som gir konkrete resultater. Eller som Gladwell veldig presist formulerer det i forhold til bilprodusentenes bruk og ikke-bruk av nettverk:

"There are many things, though, that networks don’t do well. Car companies sensibly use a network to organize their hundreds of suppliers, but not to design their cars. No one believes that the articulation of a coherent design philosophy is best handled by a sprawling, leaderless organizational system. Because networks don’t have a centralized leadership structure and clear lines of authority, they have real difficulty reaching consensus and setting goals. They can’t think strategically; they are chronically prone to conflict and error. How do you make difficult choices about tactics or strategy or philosophical direction when everyone has an equal say?"

Nå er ikke alle enig med Gladwell i dette. Chris Anderson som besøkte IT-Tinget til Ergogroup for noen dager siden er i ferd med å skrive bok om hvordan hardware, inkludert design, kan bli open source. Og Clay Shirky, forfatteren av "Here Comes Everybody" er også blant de største optimistene på de sosiale nettverkenes vegne. Men i likhet med andre teknologier som modnes og passerer toppen i The Hype Cycle, blir den initielle euforien dempet og kritikerne spør om keiseren egentlig har klær. Gladwell er ikke alene, en annen det er vel verdt å lese er Jason Lanier som har skrevet "You Are Not a Gadget". Og selvsagt Nicholas Carr som både i sine bøker og på bloggen sin minner om at dugnad ikke alltid er den beste arbeidsformen.

Dette er en ganske viktig og spennende diskusjon. Viktig for bedrifter selvfølgelig, som skal avgjøre hvilke deler av kunnskapen man har som egner seg til å utvikle konkurransefortrinn ved å åpne opp og dele med et større nettverk for å få flere til å bidra i innovasjonsprosessene. Og hvilken kunnskap man skal utvikle selv og holde for seg selv. Digitalisering, internett og sosiale medier har flyttet mange grenser for hva man bør dele og hva man skal holde for seg selv. Men ikke alle grenser. Og så er diskusjonen viktig for politikere, som må bestemme seg for hvor de skal invitere folket med på dugnad i sosiale medier og mene det flertallet sier at de skal mene. Og når de selv skal ta ledelsen og mene noe om retningen samfunnet skal gå i, uavhengig av hva som sies på Twitter og Facebook.

Ellers er det interessant å se hvordan Malcolm Gladwell heller kaldt vann i blodet på alle med planer om å lage revolusjoner eller gjennomføre andre radikale sosiale omveltninger i samfunnet ved hjelp av Facebook og Twitter. Ikke bare er sosiale medier dårlig egnet til å mobilisere til større endringer, de er rett og slett medier som bidrar til å bevare og forsterke den bestående sosiale orden, i følge Gladwell:

"It shifts our energies from organizations that promote strategic and disciplined activity and toward those which promote resilience and adaptability. It makes it easier for activists to express themselves, and harder for that expression to have any impact. The instruments of social media are well suited to making the existing social order more efficient. They are not a natural enemy of the status quo."

TV og internett vinner reklamekampen

Kilde: The Economist

Virksomheter som tjener penger på reklame var blant de aller hardest rammede under finanskrisen. Antall sider med reklame i avisene stupte. Og mange mediebedrifter, blant annet TV-kanaler, svarte på utfordringen ved å sette prisen på reklame ned.

Men med en sterkere økonomi kommer også medienes reklameinntekter tilbake. Globalt er det nå i følge The Economist en kraftig vekst næringslivets bruk av penger på markedsføring og reklame. Men veksten er ikke jevnt fordelt. I følge tall fra UK som The Economist tar utgangspukt i, er det reklame i TV som er det største vinneren, mens reklame på internett og utendørs også vokser kraftig. Reklame i papirmedier faller derimot fremdeles, slik grafen viser.

Mens avislesere går i strie strømmer til nettet, merker TV foreløpig ganske lite konkurranse fra video on demand, mobil video og andre alternativer til tradisjonell TV. Toleransen for reklame hos brukerne av disse plattformene er nok en stor utfordring, man risikerer at brukerne blokkerer ut eller spoler fordi reklamen. Ser vi globalt er TV en enda større vinner for der er TV-bruk fortsatt i kraftig vekst. For å sitere The Economist:

"Elsewhere TV simply dwarfs other platforms. Most estimates suggest less than 30% of Chinese regularly use the internet, whereas 93% watch TV. In Brazil, TV advertising was worth 15 times as much as internet advertising last year. So healthy is its growth in emerging markets that ZenithOptimedia, a media agency, believes television’s share of world advertising will rise from 38% in 2008 to 41% in 2012. Companies that want to make the emerging middle class aware of their brands inevitably turn to television."

For aviser og andre papirmedier er det langt mindre hyggelig å lese slike tall. Men det bekrefter i hvert fall et viktig poeng i forhold til økonomiske kriser: Det som kommer ut av en krise er ikke det samme som gikk inn i krisen. Økonomiske kriser er en form for "kreativ destruksjon" som straffer bransjer og forretningsmodeller med problemer allerede i utgangspunktet, ekstra hardt.

Hvorfor er venstresiden så glad i Robin Hood?

SVs finanspolitiske talskvinne Inga Marte Thorkildsen har blogget om at det er "på tide med en Robin Hood-skatt". Nå er selve forslaget sannsynligvis et ganske dårlig forslag, det er veldig vanskelig å forstå hvordan en avgift på 0,005 prosent skal gjøre noen stor forskjell for "de som fra før har mest" eller "dempe spekulasjon".

Men jeg skal la selve forslaget ligge her. For jeg er fascinert av hvordan venstresiden, også i Norge, stadig bruker Robin Hood som et historisk symbol for den kampen de fører for høyere skatter og omfordeling av makt "fra de rike og til staten". Man skulle nesten tro at Robin Hood var en slags tidlig sosialist og marxist. Problemet er at det i Robin Hood-legenden (det er usikkert om han noen gang har levd i virkeligheten) er svært sparsomt med holdepunkter for at han ønsket radikal omfordeling eller radikale samfunnsomveldninger. New York Times mener at det er amerikanerne som er skyld i venstresidens Robin Hood-forvirring:

"But one thing scholars agree on is that, alas, he did not steal from the rich and give to the poor. Robin has received a steady image and status upgrade over the centuries, but most of the experts agree that Robin as woodland Marxist is, oddly, a mostly American embellishment. “Americans like the redistribution myth, but it isn’t a medieval part of the story,” said Stephen Knight of Cardiff University in Wales, perhaps the leading Robin Hood scholar. “He isn’t a revolutionary. He’s not interested in regime change.”

Hvis vi ser på hva legenden sier om Robin Hood-figurens venner og fiender, og hans politiske stillingstagen, er det i hvert fall tre viktige grunner til at venstresiden burde tenke seg om før man gjør Robin Hood til sitt forbilde:

For det første ønsket ikke Robin Hood høyere skatter. Robin Hoods erkefiende var Sheriffen av Nottingham, tidens mest berømte skatteinnkrever. Og når sheriffen ikke krevde inn skatter så passet han på at ingen stjal statens eiendom, for eksempel ved å jage dem som drev ulovlig jakt på kongens hjort i Sherwoodskogen. At Robin Hood protesterte mot både statsmaktens skatter og dens formuesoppbygging gjør ham kanskje til en helt, men i så fall for helt andre enn sosialister.

For det andre var Robin Hoods andre store motstander, prins Johan, senere kong Johan I av England, en statsleder som lå i konstant konflikt med adelen, og stort sett havnet på den tapende siden. Han ble blant annet tvunget til å signere Magna Carta, et dokument som økte adelen og presteskapets makt betydelig på bekostning av staten. Høymiddelalderen var i hele Europa preget av kamp mellom kongemakt og adel, og i denne konflikten var Robin Hood på lag med grevene og baronene. I noen av beretningene er også Robin Hood omtalt som Earl of Huntingdon, en adelsmann.

For det tredje var Robin Hoods i følge legenden en nær alliert av kong Richard I (Løvehjerte), en konge som ikke snakket engelsk og nesten ikke oppholdt seg i England. Hans hjemsted var hertugdømmet Aquitaine, som frem til hundreårskrigen tilhørte England. Men det han er mest kjent for og brukte statskassen på, var å være en av lederne for det tredje korstoget fra 1189, som hadde som mål å kaste muslimene ut av Jerusalem og det hellige landet. Det klarte han ikke, men ettertiden har behandlet Richard Løvehjerte godt, blant annet fordi han forsøkte å ta Jerusalem fra muslimene og behandlet adelen bedre enn sin yngre bror.

Når Washington Post ikke likte den siste versjonen av Robin Hood fra Hollywood, den med Russell Crowe i hovedrollen, så er det blant annet fordi det forholdsvis venstreorienterte Washington Post har forstått at Robin Hood er en mer takknemlig helt for helt andre politiske bevegelser enn europeiske sosialister:

"...Robin Hood" is less about a band of merry men than a whole country of really angry ones. At times, it feels like a political attack ad paid for by the tea party movement, circa 1199. Set in an England that has been bankrupted by years of war in the Middle East -- in this case, the Crusades -- it's the story of a people who are being taxed to death by a corrupt government, under an upstart ruler who's running the country into the ground."

Uansett er det jo fascinerende at mannen fra Sherwoodskogen har klart å bli helten til både bloggende norske venstresosialister og bloggende amerikanske konservative samtidig.

Med Facebook som CRM-system

Advertising Age DMB/Scan

Er Facebook i ferd med å bli viktigere enn bedriftens egne nettsider? Og er det sånn at Facebook kan gi deg en innsikt i hvem kundene dine er som selv CRM-systemene vil slite med? Spørsmålet er stilt av både Advertising Age og av bloggen Wikinomics nylig, og er faktisk ikke så dumt som det høres ut. Det er selvsagt avhengig av hva du selger og hvor tett relasjon du har til kundene. Men for noen bedrifter gir Facebook nå en helt ny innsikt i hvilke kunder de har.

I følge Facebooks egen blogg er det slik at gjennomsnittbrukeren "liker" ni ulike innholdssider hver måned. Med over 500 millioner Facebook-brukere i verden betyr det 4,5 milliarder "likes" i måneden og 54 milliarder "likes" i året. De største sidene på Facebook har flere millioner tilhengere, slik illustrasjonen over viser. Størst av alle er Starbucks foran Coca Cola og Oreo. Det er noen viktige egenskaper ved Facebook som gjør at de nå seiler opp som en høyst reell plattform for håndtering av kundekontakt og dialog:

For det første er antall tilhengere på disse Facebooksidene mange ganger høyere enn antall besøkende på de vanlige hjemmesidene til de samme produktene. Nå er naturligvis dette annerledes for bedrifter som driver netthandel, men for bedrifter som selger merkevarer til sluttkunder via butikker tilbyr Facebook en plattform for tilbakemeldinger og dialog med kundene som de ellers ikke kan oppnå. Og for det andre så kan man via Facebooksiden sin få langt mer informasjon om hvem alle disse kundene egentlig er, hva slags produkter de er opptatt av og hvor ofte de kommer tilbake. Nå er det naturligvis en utfordring at det ikke er bedriften, men Facebook som egentlig eier disse sidene. Men på den annen side vil jo dette gi Facebook noen spennende nye inntektsmuligheter hvis de samler trafikkdata og selger bedrifter mer detaljerte aggregerte data om hvem det er som besøker disse sidene.

Det har vært en forbløffende kraftig vekst etter midten av august også, Starbucks Facebookside har nå økt til 14,2 millioner tilhengere , Coca Cola har 12,5 millioner, Oreo har 10,2 milloner, Skittles har 9,8 millioner og Red Bull har 8,7 millioner. Coca Cola sin fanside er også interessant på den måten at den ikke er laget av Coca Cola selv, men av to fans, Dusty og Michael, som lette etter Coca Colas side på Facebook og ikke fant den. Da laget de i stedet Facebookside for Coca Cola selv. Og Coca Cola fant ut at i stedet for å sende advokatene etter Dusty og Michael, så skulle de hjelpe til. Det er tross alt dumt å bli uvenner med sine største fans. Særlig når det viser seg at et initiativ fra to privatpersoner drar inn 12 millioner fans som markedsfører produktet ditt helt gratis.

Nå blir ikke alle like store som disse gigantene, men noen tusen tilhengere er ikke så dumt det heller. Stormberg og DnBNor er to eksempler på norske bedrifter som har valgt å satse på Facebook. Og enda større er Røde Kors som er likt av over 41 000. Og når jeg er i gang med å skrive om Facebook må jeg også nevne at Abelia akkurat har lansert en Facebookside. For et år siden sa jeg nok at Facebook var for private nettverk, mens man til jobbting bruker blogg, Twitter og Linkedin. Men som eksemplene over viser så er Facebook i ferd med å bli den viktigste plattform på nett for stadig flere virksomheters kundekontakt.

40 prosent av fastlegene i de minste kommunene er innvandrere

Statistisk Sentralbyrå la i dag fram tall som viser hvor stor andel av fastlegene i Norge som er innvandrere. At en del av legene i Norge er innvandrere er vel ingen stor sensasjon, men jeg var ikke klar over at så mange som hver femte fastlege er født utenfor Norge. Og enda mer interessant er det at den største andelen ikke er i de store byene. Flest innvandrere blant fastlegene er det i de aller minste kommunene, her er hele 40 prosent av fastlegene født utenfor Norge.

I alt er det 4049 fastleger i Norge. 796 av disse er innvandrere, noe som etter SSBs definisjoner er personer som er født utenfor Norge av utenlandske foreldre. Flest er født i Tyskland, deretter følger Danmark, Sverige, Iran og Polen. I alt er det hele 208 fastleger i Norge fra asiatiske land, i tillegg til 53 fra Iran er det for eksempel 19 fra Pakistan, 27 fra Irak, 19 fra India og 21 fra Vietnam.

Mest interessant er det å se hvor disse innvandrerne jobber. Man skulle kanskje tro at de ville tiltrekkes av kommuner med høy andel innvandrere i befolkningen og at det ville være flest innvandrere blant legene i kommuner som Oslo, Drammen, Lørenskog og Skedsmo. Men situasjonen er omtrent motsatt. I kommuner med under 2000 innbyggere er det høyest innvandrerandel blant fastlegene, hele 45 prosent. Det kan tyde på det som trekker utenlandske leger i Norge ikke er at innvandrere i Norge er spesielt opptatt av at legen deres skal være innvandrer. Hovedårsaken til den høye andelen innvandrere blant fastlegene ser ut til å skyldes etterspørselen etter flere leger i små og mellomstore utkantkommuner..

Dette bildet bekreftes når vi ser på hvilke fylker som har flest fastleger som er innvandrere. Hedmark ligger på topp med 30 prosent foran Sogn og Fjordane (28 prosent) og Finnmark (27 prosent). I motsatt ende er Vest Agder der 9 prosent av fastlegene er innvandrere og Sør Trøndelag med 11 prosent. Og tallet for hele landet er som sagt 20 prosent utenlandsfødte fastleger, mens innvandrerandelen i befolkningen generelt er på omkring 10 prosent. Det betyr at innvandrerandelen blant fastlegene er omtrent dobbelt så høy som i befolkningen generelt.

Seth Godin om "7 kinds of broken"

Why are so many things broken? Hva er det som gjør at produkter, tjenester og organisasjoner ikke virker? Dette fantastisk morsomme og tankevekkende foredraget av blogger og forfatter Seth Godin handler om syv grunner til at ting ikke virker som de burde:

Not my job - jeg vet det ikke virker, men det er ikke mitt ansvar å gjøre noe
Selfish jerks - om å irritere kundene sine
The world changed - det var ikke slik verden var da vi planla dette
I didn't know - om å ikke vite hvordan produktet skal brukes
I'm not a fish - å ikke forstå hvilken situasjon brukeren er i
Contradictions - når budskapet har noen skrikende selvmotsigelser
Broken on purpose - enkelte ting skal faktisk ikke være praktiske

DnB NORs innovasjonspris til Protia AS

Protia AS vant årets utgave av DnB NORs innovasjonspris. Det er noen dagens siden prisutdelingen foregikk, men jeg synes dette fortjener litt omtale her på bloggen, også fordi jeg var et jurymedlem i år. Prisen er et veldig flott tiltak i regi av DnB NOR som retter søkelyset mot noen av de største heltene i norsk næringsliv, menneskene som satser det de har av tid og sparepenger på å bygge en gründerbedrift basert på innovasjon.

Det var ti kandidater som kom til finalen, syv vinnere av regionale finaler over hele landet, og ytterligere tre "wildcards" blant de som ikke nådde helt opp regionalt. I et meget sterkt finalefelt var det Protia som gikk helt til topps. De har utviklet en nanoteknologibasert membranreaktor som omdanner naturgass til diesel. Nå er det ikke nytt at man lager teknologi for å omdanne gass til noe som er flytende, væsker tar mindre plass, er lettere å transportere og har derfor større verdi per energienhet. Og ofte er det også slik på de stedene man finner naturgass at det mangler infrastruktur for å transportere naturgass videre til et marked. Problemet med andre teknologier for "gas to liquids" er at de tar stor plass og har lav virkningsgrad, noe som gjør at det blir både for dyrt og for plasskrevende. Men det er dette Protias teknologi gjør noe med, en teknologi som er utviklet av Universitetet i Oslo, Sintef og NTNU, og også har Springfondet inne på eiersiden. En virkelig forskningsbasert innovasjon med andre ord, som ikke ville vært mulig uten et verdensledende forskningsmiljø i ryggen.

Ellers var det en rekke andre gode kandidater blant finalistene, der noen også har kommet så langt at de har egne hjemmesider. For eksempel Agrinos som har utviklet en portefølje av produkter og tjenester som på organisk vis reparerer skadevirkningene av intensivt jordbruk, noe som både er bra for miljøet og for produksjonen. Og Ostomycure som har utviklet en innovativ måte å operere stomipasienter som øker livskvaliteten for pasientene. Og GeoRigg som har utviklet en ny boreteknologi der man har gått fra å ha en lang og sammenskrudd borestreng til å ha en elektrisk motor og de roterende delene nede i borehullet. Dette vil redusere kostnadene ved boring til en fjerdedel, noe som kan gjøre teknologien særlig aktuell for boring etter geotermisk energi. Og så hadde jeg stor sans for Kaliber Industridesign som har laget en håndholdt enhet til å rense områder som er tilsølt av olje, en slags støvsuger som kan erstatte betydelig mer arbeidskrevende og tungvinte måter å gjerne olje fra strandområder.

Papiraviser er bedre enn iPad til noen oppgaver

Det er flott å bruke iPad, Kindle og andre lesebrett. Man fristes til å tro av papirmediene vil bli borte, men til enkelte oppgaver er faktisk papiraviser best. Et eksempel på en slik anvendelse kan man se i denne videoen:

Bak sykefraværstallene

Dagens gladnyhet fra Statistisk Sentralbyrå er at sykefraværet i Norge går ned og nå er på det laveste nivået på ti år. 6,3 prosent sykefravær har vi bare hatt en gang tidligere, det var i andre kvartal 2005. Om denne positive trenden vil fortsette vet vi jo ikke, men det er grunn til å være fornøyd med den kraftige nedgangen i sykefraværet siden 2009. NHO sier i sin kommentar at nedgangen viser at IA-tiltakene virker. Vi får håpe det.

Men jeg må innrømme at jeg synes det er andre ting ved disse tallene som er vel så interessante som totaltallet. Selvsagt er det viktig for landet om totalt antall sykemeldte går opp eller ned, men enda mer interessant er det å studere de enorme variasjonene mellom ulike grupper. Hvorfor er sykefraværet i noen bransjer fire ganger høyere enn i andre? Kan vi for eksempel få innsikt i årsaker til sykefraværet ved å se på de store forskjellene? Er det noen deler av arbeidslivet som får til dette, og som vi kan lære av?

Først kan man jo se forskjellen mellom privat og offentlig sektor. I privat sektor er sykefraværet 6 prosent. Det er samme nivå i staten. Mens kommunene har et sykefravær på 7,8 prosent. Og nedgangen nå er størst i privat sektor.

Enda mer interessant er det å se på sykefraværet i ulike bransjer, særlig hvis vi ser på en tabell som fingrupperer arbeidslivet i mange ulike grupper. Her kan vi se at det innen privat sektor er slik at olje- og gassvirksomhet har et svært lavt sykefravær, på 2,6 prosent. Industrien har totalt et sykefravær på 5,2 prosent, godt under gjennomsnittet. Og innenfor industrien har særlig kjemisk industri og data- og elektronikkindustri veldig lavt sykefravær, mens sykefraværet er høyere i næringsmiddelindustri og tekstilindustri. Byggenæringen og varehandel har lavere sykefravær enn gjennomsnittet i Norge, mens transport er litt over på gjennomsnittet.Spesielt landtransport med et sykefravær på 8 prosent er en stor gruppe som bidrar til å trekke opp gjennomsnittet i privat sektor. Og så viser tabellen at hotell- og serveringsvirksomheter har et sykefravær på 6,5 prosent, litt over snittet i arbeidslivet.

Kunnskapsnæringene i privat sektor utmerker seg med svært lavt sykefravær. Innen informasjon og kommunikasjon er sykefraværet bare 3,4 prosent, og enda lavere innen underkategorien som heter informasjonsteknologitjenester. I finansnæringen er sykefraværet 3,9 prosent. I den store kategorien som heter faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting er sykefraværet nede på 3,3 prosent. Denne kategorien omfatter blant annet forskning og utvikling, der fraværet er 2,9 prosent. Det er tydeligvis bra for helsen og arbeidsevnen å jobbe i en kunnskapsbedrift. I motsatt ende av skalaen i privat sektor finner vi rengjøringsvirksomhet der sykefraværet er 9,6 prosent.

Man kan jo også reflektere litt over sykefraværstallene innen undervisning, der gjennomsnittet er 5,2 prosent, godt under snittet for arbeidslivet totalt. Men her er det slik at fraværet er mindre jo høyere nivå det er på utdanningen. Mens grunnskolen har et sykefravær på 5,9 prosent, er det 4,9 prosent i videregående skole og bare 3,6 prosent i høyere utdanning. Temmelig markante forskjeller med andre ord.

Og hva er det så som gjør at totaltallet er 6,3 prosent sykefravær når både undervisning og stort sett hele privat sektor, inkludert industri, byggebransje, varehandel og kunnskapsbedrifter, ligger på et lavere sykefravær?. Svaret er naturligvis helsesektoren og omsorgssektoren som sysselsetter mer enn en halv million personer og har et veldig høyt sykefravær. Helsesektoren har et sykefravær på 6,6 prosent. Omsorgsinstitusjoner har et sykefravær på 8,5 prosent og omsorg utenfor institusjon har et sykefravær på 8,3 prosent. Det er veldig høyt. Og viser at en del av de tiltakene som virker andre steder ikke ser ut til å virke like godt i deler av offentlig sektor. Mens høyt sykefravær naturligvis er en generell utfordring i arbeidslivet er det også grunn til å si at det er et mye større problem i noen deler av arbeidslivet enn i andre.

Man kan kanskje forstå at sykefraværet i de mest kunnskapsintensive og selvstendige yrkene er mye lavere enn i yrker som er preget av lavt utdanningsnivå og mye fysisk arbeid. Men da er det ikke umiddelbart logisk at det er mye lavere sykefravær i byggebransjen og i varehandel enn i helse- og omsorgssektoren. Og det er unektelig ganske paradoksalt at politikere som krever at alle må gjøre en innsats opplever de dårligste resultatene der de selv er arbeidsgivere. Mye av kostnadene ved et høyt sykefravær betales av staten, det vil si av skattebetalerne. Og slik det er i dag subsidierer faktisk de delene av privat sektor som lykkes i å holde sykefraværet lavt kostnadene ved et høyt sykefravær i  den offentlige helse- og omsorgssektoren.

Quiz om styre og stell i Norge

Jeg oppdaget via en søkemotor eller kanskje et eller annet medieovervåkingsverktøy vi bruker på jobben at jeg hadde dukket opp i en quiz i Nordstrands Blad om styre og stell i Norge. En ganske vanskelig quiz egentlig. Men det er jo ekstra stas å dukke opp i de quizene der det kreves litt kunnskap. Det er jo et slags tegn på at man finnes i virkeligheten. Jeg fikk for øvrig 11 av 12 riktige. Litt skuffende naturligvis å ikke ha alt riktig, men det er som sagt et par litt vanskelige spørsmål her.