Nerdenes hevn (2)

Interaktiv graf i The Economist

For noen dager siden blogget jeg om en "special report" i The Economist om høyere utdanning, Den beskrev ulike effekter av at stadig flere i verden tar universitetsutdanning, blant annet om at avkastningen av stadig mer utdanning, både for den enkelte og samfunnet, fortsatt er positiv men går ned når stadig flere har det. Avkastning i en slik sammenheng handler om samfunnsøkonomisk avkastning i bred forstand, og ikke bare om individuell lønn etter endte studier.

Men når det er sagt så er det jo ikke uinteressant for den enkelte hva man vil kunne tjene etter studiene, gitt all tidsbruken, studielånet og andre kostnader. Er det for eksempel slik at noen universiteter mer eller mindre garanterer høy lønn etterpå, bare man kommer inn? Er det for eksempel slik at skolene det er vanskeligst å komme inn på, for eksempel USAs eliteuniversiteter, systematisk fører til en høyere lønn enn de det er lettere å komme inn på?

The Economist har laget en interaktiv graf og en artikkel som relativt grundig svarer på hvordan dette ser ut i USA. Den er bygget på en omfattende undersøkelse av "return on investment" for høyere utdanning gjort av et HR-utdredningsselskap som heter PayScale. Et det slik at de universitetene det er vanskeligst å komme inn på gir den høyeste lønnen? Det er mulig å måle en viss slik effekt, men den er langt svakere enn en helt annen sammenheng som handler om at hvilket fagområde du studerer betyr langt mer.

Fargene i grafen over er ulike fagområder. De små lyseblå sirklene er utdanning på ulike studiesteder innenfor ingeniørfag, informatikk og matematikk, mens rødt er økonomi og business, osv. Man ser det bedre om man klkker på lenken under grafen. The Economist skriver:

"Top universities may be growing ever more selective, but the returns on a college degree depend far more on field of study than the choosiness of the university itself, the report says. Engineering and computer-science students earn most, achieving an impressive 20-year annualised return of 12% (the S&P 500 managed just 7.8%). Engineers were also least dependent on institutional prestige: graduates from less-selective schools experienced only a slight decrease in average returns. Business and economics degrees also pay well, delivering a solid 8.7% average return. Courses in arts or the humanities may pay intellectual dividends but provide more mixed economic returns. Students concerned about their financial outlook should worry less about their school's rank and spend more time brushing up on maths."

Som vi ser på grafen ligger økonomi- og businessutdanning litt under ingeniørene og informatikerne, men også de har en bra avkasting. Det samme gjelder, men med mye større spredning, for utdanninger innen "science", som jeg antar er fagområder som biologi, medisin, farmasi, kjemi, geologi. Litt lavere enn disse igjen finner vi samfunnsfagene, de humanistiske fagene og de kunstneriske og estetiske utdanningene, der det er slik også for disse at høyere utdanning lønner seg for de fleste, men der vi ser at spredningen er veldig stor og noen studiesteder havner under null-linjen.

Så er det viktig å minne om at denne analyse ikke handler om at noen fag er viktigere enn andre. Det vil det uansett være ulike meninger om. Det dette første og fremst minner oss om er at arbeidsmarkedet nettopp er et marked, som betaler mer dersom det er stor etterspørsel etter noe. Når de som studerer harde teoretiske temaer som informatikk og matematikk, de berømte nerdene som gjerne ikke opplevde den samme populariteten på klassefestene i ungdomsskolen, plutselig er mest etterspurt og får best betalt har det i  hvert fall to årsaker. 

Det ene har med enkel tilbud og etterspørsel å gjøre. Hvis flere enn de det fines jobbmuligheter for studerer statsvitenskap og litteraturvitenskap, og færre enn det er etterspørsel etter tar informatikk og ingeniørfag, så slår det ut i hva man som arbeidsgiver er nødt til å betale for kompetansen man trenger. Det betyr ikke at det er masse arbeidsledige statsvitere og litteraturvitere, men det betyr at noen av de tar andre jobber enn de primært er utdannet for og er en "reservearbeidskraft" som kan ansettes hvis behovet øker. Det finnes ingen tilsvarende stor reserve av ingeniører og informatikere som driver med helt andre ting.

Den andre grunnen er at en voksende del av privat sektor i vår del av verden har høy lønnsomhet fordi de enten driver med høyteknologisk forskning og innovasjon selv, eller er i bransjer der anvendelse av teknologi tjenester basert på høyteknologiske løsninger er helt sentralt for virksomheten. Det gjelder alt fra oljeindustri til finansnæring. De mest lønnsomme har gjerne en kunnskapsintensiv virksomhetsmodell som gjør at man kan betale sine ansatte godt, men bare dersom man får tak i den rette kompetansen.

Overskriften på denne bloggposten er "Nerdens hevn (2)". To-tallet står der fordi det ikke er nytt at nerdene er blitt populære, heller ikke her på bloggen. Jeg brukte også overskriften "Nerdenes hevn" da Magnus Carlsen spilte sin første finale i sjakk-VM i november 2013 i India og det plutselig kom masse hemmelige norske sjakk-eksperter ut av skapet. Noen mener at også TV-serien "Big bang theory" har fått flere nerder ut av skapet og inn på fysikkstudier på universitetene (noe jeg blogget om her). Det er flott og viktig med forbilder, som forteller oss det gir mening i livet å være nerd. Kombinerer vi det med arbeidsmarkedsstatistikk ser vi at det er veldig lønnsomt også.

Bortgjemte musikalske perler (37)

Det er påskeferie og på tide å ta opp dette temaet. Denne gangen med en sang som er rimelig velkjent, men i en TV-opptreden som var av den mer uvanlige sorten. Sangen er "One way or another" fra 1979, den fjerde singelen fra Blondies vilt suksessfulle albume "Parallel Lines". TV-programmet er The Muppet Show, der vokalist Debbie Harry synger sammen med et band med Muppets.



I det samme TV programmet sang hun også "Call Me", en enda større sang akkurat da som ble listetopp i både USA og UK og var hovedlåten i filmen "American Gigolo" med Richard Gere. Begge  sanger er verdt å høre på også i dag, men jeg tror kanskje det over tid er "One way or another" som har blir mest kjent til tross for en lavere listeplassering opprinnelig. Den har har blant annet vært filmmusikk i en rekke kjente filmer, blant annet "Mean Girls", "Coyote Ugly" og Donnie Brasco". Den har også vært med i konsollspillene "Rock Band" og "Guitar Hero on Tour", slik at også nye generasjoner har fått gleden av å oppdage Blondie.

Hele verden på universitet

Noe av det de første innvandrerne fra Europa til New England på 1600-tallet investerte i da de skulle bygge et nytt samfunn var utdanning og kunnskap. En av de første brosjyrene fra Harvard College i 1643, som ble sendt tilbake til England for å få private pengegaver, formulerte det slik:

"After God had carried us safe to New England, and we had builded our houses, provided necessaries for our livelihood, reared convenient places for God’s worship and settled Civil Government, one of the next things we longed for and looked for was to advance learning and perpetuate it to posterity."

Man må kunne slå fast at den modellen de valgte, en slags blanding av de britiske dannelsesuniversitetene og de tyske forskningsinstituttene, har vært svært vellykket. Denne amerikanske modellen for forskningsuniversiteter, der det både blant offentlige og private finnes verdensledende institusjoner, har blitt kopiert over hele verden. Og i motsetning til i stort sett alle andre bransjer er høyere utdanning en forbløffende stabil næring. Mange av de fremste institusjonene som har holdt på i flere hundre år er der fortsatt.

Dette inntrykket av stabilitet er imidlertid svært lite dekkende dersom vi i stedet ser på etterspørselssiden. The Economist har i forrige ukes leder "The whole world is going to university" og i det grundige spesialbilaget "Excellence vs equity" tatt utgangspunkt i den eksplosjonen det har vært i deltagelsen i høyere utdanning. Fra å være et elitefenomen, og så sent som i 1992 var det bare i fem land at over halvparten i de aktuelle årskullene begynte i høyere utdanning, er det nå 54 land der over halvparten begynner på et universitet eller høyskole. Andelen i høyere utdanning globalt har i denne 20-årsperioden vokst fra 14 prosent til 32 prosent. Og det vil fortsette å øke, blant annet fordi Kina har som ambisjon at 40 prosent av de unge skal ta høyere utdanning i 2020.

Selv om akkurat det var en tilfeldighet er det jo interessant at denne gjennomgangen gjort av The Economist kom på fredag, samme dag som den norske regjeringen la frem sine analyser og veivalg i stortingsmeldingen "Konsentrasjon for kvalitet". De grunnleggende spørsmålene The Economist stiller er mange av de samme som må være utgangspunktet for den norske debatten; Får studentene og samfunnet den avkastningen på investeringene vi gjør i form av tid og penger, eller avtar gevinsten når kostnadene blir stadig høyere og blir borte når "alle" går på et universitet? Er kvaliteten på det som leveres av faglig innhold og undervisning bra nok i forhold til ressursinnsatsen?

Det ville bli for omfattende å sammenfatte alt som kommer frem i denne interessante gjennomgangen i et blogginnlegg, men tre hovedpoenger synes jeg det er verdt å nevne.

For det første er det fortsatt slik at høyere utdanning lønner seg både for den enkelte og for samfunnet, i hvert fall hvis vi ser på de store tallene. I en interessant graf fra Verdensbanken inne i artikkelen ser vi hvor mye et år ekstra utdanning slår ut i høyere lønn i ulike deler av verden. Effekten er positiv over alt, men mye større i fattige land, der færre går på universitet og lønnsforskjellene er større, enn i rike land der avkastningen også ser ut vil å være synkende. 

Dessuten minner artikkelen om at er det store kvalitetesforskjeller mellom ulike utdanningsinstitusjoner, men at disse kan være vanskelig å få vite om. Nå finnes det riktignok en del internasjonale rangeringer som har som mål å kåre verdens beste universiteter, som Shanghai-rangeringen, Times Higher Education (THE) og QS-rangeringen, men felles for disse er at de i all hovedsak handler om forskning og ikke om undervisning. Dessuten preges de av at de ofte måler ressursbruk og annen input i stedet for effekt og resultater.

Noen hevder at arbeidsgivere foretrekker å ansette folk fra prestisjetunge universiteter fordi disse har så gode seleksjonsmekanismer når de tar inn studenter, ikke fordi de vet så mye om det som foregår der er bedre enn andre steder. Dette peker på behovet for bedre sammenligninger av studiekvalitet og studentprestasjoner enn de vi har i dag. The Economist nevner både EU-initiativet U-Multurank og et OECDs forsøk på å få en variant av PISA-testing for høyere utdanning kalt AHELO til å bli tatt i bruk.

For det andre tar The Economist en interessant tur innom nettbasert høyere utdanning (såkalte MOOCs) som alternativ til campus-basert utdanning. Det ser så langt ikke ut som de nettbaserte alternativene er i ferd med å utkonkurrere de fysiske, blant annet av den enkle grunn at det å flytte hjemmefra og gå på et universitet handler om så mye mer enn å lære noen fag. Men i andre deler av befolkningen er nettlæring mer populært. Det gjelder både studenter som falt fra første gang de prøvde og gjerne vil gjøre et nytt forsøk. Og det gjelder voksne som er i jobb og har etablert familie, og ikke kan være fulltidsstudenter, men som har behov for mer etter- eller videreutdanning. I stedet for å være redd for at MOOCs ødelegger de tradisjonelle universitetene er det en større bekymring at det er motstand mot å ta i bruk mulighetene, skriver The Economist:

"Resistance by faculty also slows down the adoption of new technology. When academics at San Jose State University were asked to teach a course on social justice created for EdX, a MOOC, by Michael Sandel, a Harvard professor, they refused, telling Mr Sandel that such developments threatened to “replace professors, dismantle departments and provide a diminished education for students in public universities”. Similar protests have been echoing around the country. For now, the interests of academics generally prevail over those of students."

Et tredje interessant tema The Economist tar opp, med utgangspunkt i New York Universitys etablering i Abu Dhabi ("A pearl in the desert") og Shanghai er om universiteter i likhet med annen konkurranseutsatt virksomhet vil globalisere ved å opprette avdelinger i andre land. Dagens internasjonale universitetskonkurranse handler om å få studenter og forskere til å komme til seg, og det kan jo være en attraktiv del av pakken for mange, men det kan jo hende at vellykkede utdanningsinstitusjoner, på samme måte som man gjør i andre næringer, også burde etablere seg i nye markeder. Og så er det vel også slik at jo bedre de offentlige og private institusjonene som er i markedet fra før er til å omstille, differensiere og være innovative, jo mer krevende er det å komme inn som utfordrer utenfra.

Vi bruker hele 1,6 prosent av BNP på høyere utdanning i OECD. Det virker som om dette skal fortsette å vokse i OECD, men enda mer i andre deler av verden. Artikkelen i The Economist er en god påminning om at selv om utdanning og kunnskap lønner seg både for den enkelte og for samfunnet, bør vi bli enda mer opptatt av hva vi får igjen for all tiden og alle pengene vi bruker.

Norge lykkes bedre med EU-forskning

I følge Forskningsrådets nettsider er norsk deltagelse i EUs store forskningsprogram Horisont 2020 på vei oppover. Norge har et høyt BNP, og må som ikke-medlem i EU-betale en høy kontingent for å delta i dette programmet, men nå nærmer norsk deltagelse seg regjeringens mål om å hente hjem 2 prosent av midlene.

Horisont 2020, verdens største forsknings- og innovasjonsprogram, dreier seg om å identifisere Europas mest lovende forskningsprosjekter, bygge grensekryssende team og støtte dem med 75 milliarder euro de neste syv årene. Det handler dels om verdensledende grunnforskning, men også om forskning og innovasjon som skal skape fremtidens næringsliv og forskning som skal løse noen av vår tids største samfunnsordninger.

Skal Europa klare seg bedre i konkurransen med USA og Asia om å være i forskningsfronten holder det ikke at forskningsmiljøene holder på i lukkede nasjonale siloer. Kunnskap og forskning er per definisjon grenseoverskridende og de beste miljøene må samarbeide med andre for å bli enda bedre. Dette er selve grunntanken bak de tidligere rammeprogrammene for forskning og utvikling i EU, som i sin nyeste utgave heter Horisont 2020.

Artikkelen på Forskningsrådets nettside forteller også om hvor Norge gjør det best og på hvilke områder og temaer vi har en jobb å gjøre for å nå opp. De skriver:

"Hvor stor del av kaka norske prosjekter fikk varierer sterkt fra temaområde til temaområde, og fordelte seg slik ved denne siste opptellingen:
● Samfunnsutfordringer 2,6 %
● Konkurransedyktig næringsliv 1,7 %
● Fremragende forskning 1,1 %

Aller best gjorde norske forskningsprosjekter det innenfor samfunnssikkerhet og energi, hvor de fikk tildelt henholdsvis 3,9 og 3,7 % av de totale midlene til slike prosjekter i Horisont 2020. Norge gjør det best på samfunnsutfordringene, jevnt på industrielt lederskap og svakere på fremragende forskning, (...) Blant de store utlysningene er det særlig innen helse og det europeiske forskningsrådet ERC at vi har utfordringer."

Artikkelen beskriver også hvordan virkemidlene for å støtte opp om norske forskningsmiljøer og forskningsprosjekter som har ambisjoner om å delta i Horisont 2020 er styrket. Det er etablert en ordning med nasjonale kontaktpersoner i Forskningsrådet (NCP) på de ulike temaområdene, de anvendte forskningsinstituttene har fått en egen medfinansieringsordning (Stim EU), det er laget en egen støtteordning for prosjektetablering (PES2020) for å avlaste kostnadene ved utforming av prosjektforslag, det foregår en utstrakt kurs- og opplæringsaktivitet og det er etablert flere nye faglige EU-nettverk for å mobilisere enda flere prosjekter.

De positive tallene kan tyde på at disse tiltakene virker. Det er veldig gledelig. Og så skal vi også huske på at de fleste som deltar i EU-forskningsprosjekter sammen med partnere fra mange andre land pleier å si at den viktigste grunnen til at de deltar ikke er at de går med overskudd økonomisk, Begrunnelsen er at de blir bedre av å få samarbeide og bli utfordret av noen av de beste i verden. Gjennom Horizon 2020 bygges langsiktige partnerskap som skaper virksomhetens fremtid.

Madonna: Ghosttown

Madonna holder fortsatt koken og har, som nevnt her i bloggen for noen dager siden, gitt ut et nytt album, "Rebel Heart", som er det beste hun har gjort på mange år. For et par uker siden slapp hun også albumets andre singel, popballaden "Ghosttown". I den anledning var hun på Ellen Degeneres show hver dag i en uke nå i mars og sang også "Ghosttown" live:

Konsentrasjon for kvalitet

Fredag kom regjeringens stortingsmelding om strukturen i universitets- og høyskolesektoren, med tittelen "Konsentrasjon for kvalitet". Det er en melding som beskriver viktige målsettinger og prinsipper for innhold og struktur i høyere utdanning, men som også beskriver en interessant prosess som allerede er godt underveis ved universitetene og høyskolene for å konsentrere ressursene om sterkere fagmiljøer.

Allerede i sammendraget på første tekstside i meldingen kan vi lese dette om de beslutningene som allerede er tatt lokalt om sammenslåinger av universiteter og høyskoler og de utredningene som er satt i gang:

"Følgende sammenslåinger er beskrevet i meldingen:

– På Østlandet vil Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) og Høgskolen i Telemark (HiT) slås sammen. 
– På Sør-Vestlandet arbeider Universitetet i Stavanger (UiS) og Høgskolen Stord/Haugesund (HSH) med sammenslåing.

– Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU), Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST), Høgskolen i Ålesund (HiÅ) og Høgskolen i Gjøvik (HiG) har vedtatt sammenslåing til ett universitet med campus i alle byene.

 – I Nord-Norge vil Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet (UiT), Høgskolen i Narvik (HiN) og Høgskolen i Harstad (HiH) slås sammen. Universitetet i Nordland (UiN) og Høgskolen i Nesna (HiNe) slås sammen. Universitetet i Nordland (UiN) og Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) vil utrede sammenslåing."

Det kan også bli aktuelt med flere strukturendringer der institusjonene i dag er for svake. Meldingen går grundig gjennom hvorfor strukturendringer er ønskelige og nødvendige for å oppnå høyere forsknings- og undervisningskvalitet, men beskriver også flere andre virkemidler som er viktige for å heve kvaliteten både når det gjelder finansieringsmodellen og tiltak for bedre styring og ledelse. Hovedmodellen vil være ansatt rektor og ekstern styreleder, slik at det skilles mellom rollen som styreleder og rollen som daglig leder faglig og administrativt, på samme måte som i samfunnet ellers.

Et viktig poeng som fortjener å få mer oppmerksomhet, og som omtales i kapittel 2.2 i meldingen er behovet for en mer mangfoldig høyere utdannings- og forskningsektor der ikke alle kopierer hverandre og prøver å bli tradisjonelle breddeuniversiteter. I den konkurransen har de tradisjonelle universitetene i Oslo og Bergen noen forutsetninger som andre ikke så lett kan kopiere, for eksempel størrelse på fagmiljøene. Men andre kan satse på å bli best på andre ting, som tverrfaglighet, næringslivssamarbeid, innovasjon, etter- og videreutdanning eller partnerskap med offentlige tjenesteytere, der det er mye bedre plass. Meldingen beskriver behovet for mangfold slik:

"Samtidig er arbeids- og næringslivet komplekst og har behov for variert kompetanse og erfaring. For å ivareta studentenes og arbeidslivets behov trenger vi en mangfoldig universitets- og høyskolesektor, kjennetegnet av institusjoner med ulike faglige og strategiske profiler. Dersom alle universiteter og høyskoler jobber for å styrke sin egenart og satser på områder der de har særlig forutsetninger for å gjøre det bra, får vi utdanning og forskning av høyere kvalitet over hele landet. Mangfold kan bidra til mobilitet, samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjoner og til å opprettholde faglig spesialisering."

Regjeringens strukturmelding legger et godt grunnlag og bidrar med å skape et handlingsrom. Men å lykkes med å skape en særegen strategisk profil kommer ikke av selg selv. Det er noe de enkelte universitetene og høyskolene må skape selv gjennom et langsiktig og systematisk arbeid der man våger å velge noe bort for å bli best på noe annet.

Trines analyse

Venstre-leder Trine Skei Grande har ofte gode analyser av hvor og hvorfor det er nødvendig med omstilling og reformer. Ikke fordi reformene er et mål i seg selv, men fordi både organisering og virkemidler må justeres i takt med endringer i samfunnet slik at vi får mest mulig ut av kompetansen og pengene som settes inn. Og slik at innbyggerne får bedre tjenester.

I et godt intervju i onsdagens Dagens Næringsliv har hun også interessante ting å si om hvem som stiller seg på utsiden og lar være å ta stilling til alle de store reformene som er under behandling:

"Skei Grande ramser opp endringer hun mener Ap motsetter seg:

Politireformen: – Ble til etter en bestilling fra Ap basert på politi­analyseutvalg og alt 22. juli bragte med seg. Nå ser det ut som om Ap vil stille seg på utsiden, sier hun.

Kommunereformen: – Jeg trodde Ap skulle se muligheten til å slippe å lage et kompromiss med Senterpartiet. Nå stiller de seg utenfor.

Arbeidsmiljøloven: – Ap er imot alle endringer, også de tiltakene som styrker arbeidstagerne. Men før de har lest forslagene, proklamerer de å være imot alle endringer uansett.

Grønn omstilling: – Ap går i strupen på statsministeren når hun snakker om behovet for omstilling og at man ikke bare kan leve av oljen. Da hyller Jonas oljen som propellen fremover og kritiserer statsministeren for å snakke ned oljenæringen.

Asylbarn: – Selv om vi har fått med oss Frp på en liberalisering, står Ap igjen alene på ytterste høyre og vil ikke endre noe i sin politikk."

I tillegg til sakene hun nevner har regjeringen også varslet at den vil legge fram forslag for Stortinget om reformer som vil gi høyere kvalitet i universitets- og høyskolesektoren og reformer som gir økt gjennomføringskraft og en mer hensiktsmessig organisering i jernbanesektoren og i veisektoren. Og så blir de første skrittene tatt når det gjelder å innføre fritt behandlingsvalg for pasienter i helsesektoren. 

Felles for disse områdene er at det er nokså bred enighet om at det nødvendig å med endringer for å heve kvaliteten på tjenesten eller øke tempoet i gjennomføring av politiske beslutninger, eller begge deler. Men også her blir det interessant å se om de som rutinemessig uttaler seg kritisk til regjeringens reformforslag når de legges frem har noe bedre alternativ enn å la være å gjøre endringer.

Tjenestehandelen vokser

Norsk olje- og gassproduksjon vil falle i årene som kommer og det er viktig at vi har flere ben å stå på. I form av flere næringer som har det som skal til for å klare seg godt i internasjonal konkurranse. Derfor er det interessant å studere statistikken over utenrikshandelen med tjenester for å se hvordan tjenestehandel bidrar i norsk eksportstatistikk. Det vi kan lese der er ganske oppmuntrende. Statistisk Sentralbyrå skriver:

"Tenestehandelen med utlandet har vakse i fleire år. I 2014 heldt den positive trenden fram. Tenesteeksporten auka med 12 prosent, medan importen steig med 8 prosent samanlikna med 2013. Dermed aukar handelsoverskotet. Totalt eksporterte Noreg tenester for 220,5 milliardar kroner i 2014. Importen var på 211,7 milliardar kroner. Kraftiggare eksportvekst bidrog til større overskot på balansen for tenestehandelen som i 2014 utgjorde 8,8 milliardar kroner."

Grafen over viser at tjenesteimporten til Norge er veldig dominert av handel med Norden og EU, mens eksporten av tjenester fra Norge skjer mye bredere. Her utgjør Norden og EU i underkant av 50 prosent, mens både Nord-Amerika og Asia også utgjør veldig store markeder.

Hva er det så denne store tjensteeksporten fra Norge består av? SSB har to tabeller som kaster lys over dette, den ene handler om tjenestehandel etter tjenestetype og den andre om tjenstehandel etter næring. Summen av disse to tabellene viser at det særlig er to store tjenestetyper som dominerer, sjøtransporttjenester som står for omkring 35 prosent av eksporten og faglig og teknisk tjenesteyting som står for omkring 20 prosent. Tjenstetypestatistikken forteller oss at petroleumstjenester står for 10 prosent av eksporten og 23 prosent av importen, mens næringsstatistikken forteller at ikt-næringen står for 8 prosent av eksporten og 10 prosent av importen. SSB sier dette om tallene for eksport etter tjenestetype;

"Sjøtransporttenester dominerte framleis den norske tenesteeksporten i 2014. Denne tenestegruppa synte ein eksportauke frå 69,3 milliardar kroner i 2013 til 82,6 milliardar kroner i 2014. Dette tilsvararar ein vekst på 19 prosent. Med ein eksportverdi på 42,9 milliardar kroner var forretnings-, profesjons- og tekniske tenester den nest største tenestegruppa i 2014. Det er omtrent det same nivået som i 2013."

Mer makt til kommunene

Regjeringen gikk til valg på, og har slått fast i regjeringsplattformen fra Sundvolden, at mer makt skal flyttes nærmere innbyggerne. Å få til dette krever i hvert fall to ting: At flere oppgaver flyttes fra andre nivåer og til kommunene, det folkevalgte nivået som er nærmest innbyggerne. Og at kommunene har en størrelse, kompetanse og organisasjon som gjør dem i stand til å levere velferdstjenester og gjennomføre forvaltningsoppgaver på en måte som sørger for høy kvalitet.

Fredag kom regjeringens syn på hvilke oppgaver som skal flyttes til større kommuner i en ny stortingsmelding om "Kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner". Summen av disse overføringene utgjør en historisk styrking av lokaldemokratiet i Norge, noe Erna Solberg også vektla i sitt innlegg på pressekonferansen fredag;

"Dette vil være den største samlede flyttingen av oppgaver til kommunene noensinne. Vi ønsker sterkere lokalsamfunn og kommuner med flere oppgaver som kan gi innbyggerne bedre tjenester. Innbyggerne får best hjelp når kommunene kan se helheten i behovet, sier Solberg."

Stortinget vil i løpet av våren diskutere og ta beslutninger om den videre prosessen for å flytte nye oppgaver til større kommuner. En utførlig beskrivelse av hva som foreslås av oppgaveflytting og hvordan prosessen legges opp for de ulike oppgavene som skal flyttes er utførlig finnes i stortingsmeldingen. Der slås det også fast at det i likhet med tidligere flytting av ansvar for ulike oppgaver er slik at pengene følger oppgaven, slik at kommunene ikke taper økonomisk på å få mer ansvar.

For å hjelpe til med å holde oversikt over alle områdene der det er foreslått endringer i denne stortingsmeldingen har Kommunal- og moderniseringsdepartementets nettside en opplisting av oppgavene som foreslås flyttet og en kort omtale under hvert punkt. Innenfor velferdstjenester får kommunene tilført nye oppgaver på følgende områder: tannhelsetjenesten, rehabilitering, forsøksordning med distriktspsykiatriske sentre (DPS), hjelpemidler, boligtilskudd, varig tilrettelagt arbeid, arbeids- og utdanningsreiser, finansiering av pasienttransport, statlig barnevern og familievern.

Når det gjelder  lokale samfunnsutviklingsoppgaver vil det bli flyttet ansvar innenfor utmarksforvaltning, lokal nærings- og samfunnsutvikling, motorferdsel i utmark, plan- og bygningsloven, tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, tilskudd til tiltak i beiteområder og tilskudd til kulturlandskap, verdensarvområdene, konsesjonsbehandling av småkraftverk, noen oppgaver etter forurensningsloven, forvaltning av mindre verneområder og tilskudd til frivilligshetssentraler.

Noen andre forvaltningsoppgaver er også foreslått overført. Her har særlig overføring av vigselsrett for borgerlige vigsler til kommunene fått stor medieoppmerksomhet. I tillegg er det foreslått overført notarialmyndighet og ansvar for godkjenning av svømmebasseng, som i dag ligger i Kulturdepartementet. I tillegg skal det i forbindelse med politireformen vurderes om en del sivile politioppgaver bør overføres til kommunene, blant annet, utstedelse av pass, meldingsordningen for EØS-arbeidstakere og sekretariatsfunksjonen til forliksrådene.

For de innbyggerne og de folkevalgte i de største byområdene i Norge, der dagens grenser ikke akkurat følger det som er naturlige hverdagsregioner for de som bor der, vil nok omtalen av en del andre store oppgaver være like interessante. Dette er oppgaver som ikke automatisk kan overføres til alle kommuner. De oppgavene det er snakk om er ansvar for videregående skoler, kollektivtransport og skoleskyss, oppgaver som i dag ligger i fylkeskommunene og de fleste steder også vil gjøre det i fremtiden, men som etter en konkret vurdering kan flyttes til store kommuner som utgjør naturlige bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Og så er det også viktig å nevne at mer lokaldemokrati og sterkere kommuner ikke kan skapes ved flytting av oppgaver alene, men at det også krever at staten detaljstyrer kommunene mindre. Da vil denne reformen bli det motsatte av en sentraliseringsreform. Det vil bli en lokaldemokratireform som skaper handlingsrom og forutsetninger for mer maktspredning og et bedre lokaldemokrati.

Hele Stortingsmelding 14 (2014-15) kan leses på nettet her og som pdf-fil her. 

Rekordmange logget inn via ID-porten

Difi: om innlogginger 19. mars

En av mest kritiske delene av offentlig ikt-infrastruktur er ID-porten, en felles innloggingsportal som gjør at du på en enkel og sikker måte får tilgang til ulike statlige og kommunale tjenester på nett. Den virkelig store testen på at ID-porten kan håndtere trykket og fungerer som den skal kommer hvert år når selvangivelsen legges ut elektronisk. For noen år siden var det noen tekniske problemer som gjør at medieinteressen fortsatt er veldig stor.

I år kan vi heldigvis slå fast at det gikk veldig bra. Allerede da selvangivelsene ble lagt ut ved midnatt natt til 19. mars var hele 60 000 personer inne og sjekket den første timen. Noen er så spent på om de får igjen penger på skatten at de må sjekke det umiddelbart. I løpet av det første døgnet var det 2 146 795 innlogginger i AltInn via ID-porten, en økning fra 1,6 millioner innlogginger i fjor.

Det er i alt 3,4 millioner innbyggere som har selvangivelsen sin tilgjengelig elektronisk,  Vi kan derfor anta at mange flere vil logge seg inn før fristen for innlevering går ut. Norge er helt i verdenstoppen i digital skatterapportering og det er stadig færre som behøver å fylle ut opplysninger selv, fordi staten allerede har de nødvendige opplysningene og har forhåndsutfylt det som trengs. Dette prinsippet om at man ikke spør om ting man allerede vet er en fornuftig basis også for andre digitale tjenester, men dessverre er det fortsatt noen områder igjen der det fylles ut papirskjemaer.

Felles sikker innlogging til offentlige tjenester på nett gjennom ID-porten er en suksess. Noen ganger leser jeg i media at offentlig sektor i Norge har flere ulike innloggingsløsninger. Det var slik for noen år siden, men det er ikke lenger tilfelle. Når du skal inn på AltInn for å sjekke selvangivelsen eller skattekortet er det ID-porten som brukes til å logge seg på. ID-porten brukes også når man skal beregne pensjon på Nav.no, melde flytting til Skatteetaten.no eller søke lån på i Lånekassen.no. I alt 300 offentlige virksomheter gir oss tilgang til 400 tjenester via ID-porten.

En viktig del av denne suksessen er at ID-porten aksepterer flere elektroniske ID-er som er utbredt blant innbyggerne. I tillegg til den offentlige MinID kan man også bruke BankID og Buypass (som finnes blant annet på tippekort). Det at innbyggerne kan bruke en privat eID de bruker til andre ting har gjort det enklere å få opp bruke av offentlige digitale tjenester. Dessuten er det lurt av offentlig sektor å benytte seg av at det finnes et marked med flere leverandører fordi vi vet at disse har en interesse av å få flere brukere og må derfor være innovative, brukervennlige og samtidig sørge for nødvendig sikkerhet og personvern.

At denne strategien med flere eID-er har lykkes ser vi på tallene. Av de 2,1 millioner personene som logget seg inn på AltInn 19. mars brukte 53,3 prosent BankID mens 45,8 prosent brukte løsningen som er utviklet i offentlig sektor som heter Min ID. I tillegg brukte omkring en prosent Buypass.

Grønne utfordringer

Når Europa de senere årene har stengt forurensende kullkraftverk og stimulert utbygging av sol- og vindenergi har det redusert forurensning og bidratt til bedre folkehelse. Men et energisystem som er blitt helt avhengig av nye og fornybare energikilder innebærer noen nye utfordringer.

Et godt eksempel på det vil vi oppleve på fredag når store deler av Europa opplever en solformørkelse. Solenergi og solformørkelser passer dårlig sammen. Nå er det uansett slik at deler av døgnet er mørkt eller at solen er tildekket av skyer, slik at produksjonen svinger opp og ned, men med en solformørkelse er det enorme elektrisitet som tas ut av nettet samtidig. Omkring 35 000 MW, fire prosent av produksjonen når forbruket går for fullt, produseres av solenergi. Det er omkring 100 ganger mer enn da Europa sist opplevde en slik solformørkelse i 1999.

Hva betyr så dette for elektrisistetsforsyningen i Europa. Nettselskapene og ekspertene regner med at det skal gå bra, men at det blir en helt unik test av hvordan energiinfratrukturen tåler en slik svingning. The Guardian skriver:

"The loss of solar power generation during Friday’s eclipse will be an unprecedented test for the European grid but is very unlikely to cause problems for electricity users, according to electricity providers in the UK and Europe. If the weather is clear on Friday morning the European grid will suddenly lose the equivalent generation of eight to ten very large coal power plants as the moon passes between solar panels and the sun. The loss of generation will occur over a much shorter period than it takes to get dark at night."

Dette er vel også god påminning om at fornybar energi i løpet av ganske få år har gått fra å være et marginalt fenomen som noen entusiaster holdt på med, til å bli en helt normal del av det europeiske energisystemet, som bidrar til mer energi og renere luft over hele Europa, men som også tar med seg et nytt sett med utfordringer knyttet til måten det samspiller med resten av energisystemet..

Tull med tall på TV2

Det var sikkert gøy å lage TV2-innslaget om vekst i byråkratiet mandag kveld, med innlagte Pushwagner-filmer og filmklipp fra utsiden av noen utvalgte direktorater der reporterne megetsigende kunne fortelle at de vokser og at det snart skal bli enda flere direktorater.

At det lages saker som stiller spørsmålstegn ved mulige motsetninger mellom tidligere uttalelser og dagens politikk er helt naturlig. Problemet er imidlertid at TV2 i sin iver etter å bevise politisk inkonsistens gjorde seg skyldige i noen store unøyaktigheter når de presenterte tall som de hevder viser at byråkratiet vokser kraftig. Kanskje de ikke har forstått tallene? Eller kanskje TV2 synes fortellingen de hadde laget var så god at de ikke ville la seg forvirre av fakta?

Selve tabellen TV2 refererer fra er det ikke noe galt med. Den kommer fra Kommunal og moderniseringdepartementet og har oppdaterte tall for antall ansatte i statsforvaltningen, som i oktober 2014 var 160 997 personer. Det er 3464 flere enn et år tidligere, en vekst på 2,2 prosent. Hadde TV2 også tatt med de omkring 90 000 ansatte i de statlige helseforetakene, det vil si folk som i hovedsak jobber på statlige sykehus, ville økningen vært enda høyere.Satsing på helse og omsorg er nemlig prioritert av denne regjeringen.

Og her er første problem med denne "nyheten" til TV2. Den fremstiller det som antall "byråkrater" i staten har økt med 3464 på et år. Ser man på tabellen TV2 har lenket til viser den imidlertid at antall ansatte i departementer og direktorater, det jeg tror de fleste tenker på som "byråkrater" har vært ganske stabilt. Veksten i antall ansatte er ikke i departementene og direktoratene, men i andre "underliggende etater", særlig under Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Og hva er disse underliggende etatene? Det er politi, fengsler, universiteter og høyskoler.

Jeg tror ikke det er vanlig å omtale politifolk og forskere som byråkrater. Det at det blir flere av dem er et resultat av en politiske satsing for å styrke politiet og å satse mer på høyere utdanning og forskning, i tråd med regjeringens politisk plattform. På samme måte blir det flere ansatte i samferdselssektoren når det satses på samferdsel og flere ansatte på sykehusene når det satses på helse. Det er naturligvis viktig å passe på at mest mulig av denne veksten kommer i form av flere ansatte som jobber i den delen av virksomheten som leverer tjenester til innbyggerne og ikke i form av flere "byråkrater". Tallene tyder på at det er slik det er blitt, men her er det mulig å gjøre enda mer for å sørge for at veksten kommer på de riktige stedene. Eksempler på store pågående prosesser der det arbeides godt med å styrke tjenestene rettet mot innbyggere og næringsliv, mens det administrative apparatet slankes, er omstillingene i Innovasjon Norge, i Skatteetaten og i samferdselsetatene.

Den andre feilen TV2 gjør seg skyldig i er å gi inntrykk av at det spretter opp stadig nye direktorater som øker antall ansatte i staten. I hvert fall to av eksemplene som ble brukt i innslaget var veldig misvisende. Det ble for eksempel gitt inntrykk av at et nytt valgdirektorat nå skal opprettes etter en deling av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Sannheten er at ansvar for gjennomføring av valg ikke har ligget i DSB, men i Kommunaldepartementet, en kobling mellom valggjennomføring og det politiske apparatet som har fått kritikk internasjonalt. For å sikre nødvendig uavhengighet vil denne enheten flyttes ut av departementet og til et nytt valgdirektorat som skal samlokaliseres med annen statlig virksomhet i Tønsberg. Det er god ressursutnyttelse.

Det ble også hevdet at Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) skal deles opp slik at det bli to direktorater. Dette er planer TV2 må være alene i verden om å kjenne til. Det kunne vært interessant å høre mer om hvorfor og hvordan TV2 mener at denne delingen skal gjennomføres, men jeg tror kanskje dette må skyldes en misforståelse. Men noen endringer i oppgaver og organisering, i tråd med nye politiske prioriteringer og endringer i samfunnet, vil det naturligvis være behov for flere steder i offentlig sektor fremover, Den viktigste av disse politiske prioriteringene heter kommunereform og handler om å legge flere av oppgavene staten har ansvaret for til større og sterkere kommuner.

Oppdatering 30.03.2016: Gledelig nok er det mange som fortsatt lenker til denne bloggposten når de skal dele informasjon om hvordan utviklingen i statsforvaltningen har vært, og om det øker på de riktige stedene. Her kan det imidlertid være nyttig å være klar over at tallene i denne posten går frem til oktober 2014. Jeg har i en annen og senere bloggpost, med overskriften "Vekst i politi, forskning og forsvar", skrevet om utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen frem til høsten 2015.