Bedre ledelse og styring i staten

Regjeringen skal fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor og legge bedre til rette for at politiske beslutninger som tas også blir gjennomført. Det er lett å tro at jobben er gjort når det blir bevilget penger eller vedtatt en ny lov. Men det kommer ikke noen konkrete resultater før beslutningene er fulgt opp og gjennomført av ledere og ansatte i stat og kommune.

Økt gjennomføringsevne krever at vi gir ledere og ansatte i offentlig sektor bedre muligheter til å få gjort jobben. Det krever at de som styrer (politikere) blir flinkere til å tydeliggjøre hva den overordnede retningen og målene er. Og det krever at de som har ansvaret for å lede gjennomføringen (ledere i offentlig sektor) får den verktøykassen som skal til for å kunne klare jobben. Det er bakgrunnen for at regjeringen og Jan Tore Sanner har lansert et nytt program for bedre ledelse og styring i staten, som ble grundig omtalt i Aftenposten på torsdag.

For å øke gjennomføringsevnen, gjøre staten bedre i stand til å løse krevende forvaltningsoppgaver på en bedre måte og levere bedre tjenester til innbyggerne, blir det nå gjennomført konkrete tiltak innenfor fem hovedområder:

Det første og kanskje aller viktigste er bygge en kultur for og kompetanse på god ledelse. Et nytt lederprogram skal bidra med kompetansebygging og nettverk som styrker lederkompetansen, men også bidrar til at ledere ikke sitter alene med lederutfordringene sine, men kan snakke med andre som er i samme situasjon eller har tidligere erfaringer som det er verdifullt å dele med andre. Ledelse av kunnskapsvirksomheter handler om å gi en overordnet retning og være resultatorientert, men samtidig forstå samspillet mellom ledelse og fag i organisasjoner der fagfolkene ofte er best i stand til å finne løsningene i de konkrete sakene, mens ledere skal lede.

Andre område handler om styring. Hvis ledere i offentlige virksomheter skal få større handlingsrom til å drive innovasjon og utvikle bedre strategier for å løse oppgavene må de som sitte på toppen, det vil si politikerne, detaljstyre mindre. Mens ledelse er det som skjer innenfor en virksomhet er styring det som kommer ovenfra fra eierne. Vi politikere må forstå at dobbelt så mange mål ikke gir dobbelt så bra resultater, men at vi i stedet må vekk fra detaljstyring og ha helt overordnede resultatmål som gjør det mulig for lederne å få handlingsrom til å lede. Med færre mål kan også de politiske lederne lettere se om vi når målsettingene.

Tredje område handler om økt teknologiforståelse hos ledere. Ikke kunnskap om programmering eller elektronikk, men kunnskap om hva ikt og digitalisering gjør med komplekse organisasjoner. Denne strategiske teknologikompetansen er helt nødvendig hvis man skal klare å gjennomføre krevende it-prosjekter og også nødvendig hvis man skal klare å hente ut gevinstene av investeringene, for eksempel ved å jobbe på smartere måter enn før. Derfor er at av tiltakene å lage et rådgivningsopplegg for toppledere i gjennomføring av store ikt-prosjekter.

Fjerde område handler om å samhandle bedre på tvers i staten og ikke synke ned i silotenking. Ressursutnyttelsen og resultatene blir bedre om problemer som må løses på tvers av sektorer og fagområder også gripes tak i på tvers av organisatoriske grenser. Teknologien gir helt andre muligheter enn før til å jobbe på tvers, men skal vi utnytte mulighetene må ledere og medarbeidere stimuleres til å samhandle mer.

Femte tiltaksområde handler om å bedre kunnskapsgrunnlaget og kvalitetssikringen forut for viktige politiske beslutninger. Her er det viktig å ikke utrede seg helt bort, men sørge for at kravene til beslutningsgrunnlag er tilpasset den oppgaven som skal løses. Og at den kvalitetssikringen som gjøres faktisk etterleves slik at kunnskapen og vurderingene får konsekvenser for de videre politiske prosessene. Som en del av dette arbeidet vil regjeringen fastsette en ny utredningsinstruks i staten.

På KMDs nettsider er det mulig å lese mer om programmet for bedre ledelse og styring i staten. Dette er et arbeid som er satt i gang nå og som vil komme opp med en del helt konkrete leveranser i løpet av kort tid. Samtidig må vi huske at god ledelse ikke er noe vi vedtar en gang for alle, men et kontinuerlig og trinnvist arbeid der det er viktig å reflektere over hva vi gjorde riktig når krevende prosjektene lykkes, hva som gjorde at ting noen ganger ikke ble slik vi trodde, hva slags handlingsrom vi har for innovasjon - og så bli flinkere til å dele erfaringer slik at andre kan lære av både feil og suksesser.

Verdens dødeligste dyr

Hva er egentlig verdens farligste dyr, målt i antall mennesker som blir drept hvert år? Som grafikken til høyre viser er det noen som skiller seg veldig klart ut, men de dyrene vi gjerne tenker på som farlige er ikke i nærheten av å være på toppen. Det er Bill Gates som har skrevet om "The deadliest animals in the world" på bloggen sin.

Det er laget mange skrekkfilmer om hvordan hai dreper mennesker, men den er knapt med på denne listen, med beskjedne 10 dødsfall i året globalt. Det samme tallet har ulv, men ulven er vel mer kjent for å ta livet av husdyr enn av mennesker. Løver dreper 100 personer i året. Litt forbausende er det kanskje at elefanter tar livet av like mange. Flodhester tar livet av 500 og krokodiller tar livet av 1000 personer i året.

Et betydelig hakk høyere opp finner vi tsetse-fluer som sprer sovesyke og tar livet av 10 000 mennesker, hunder som sprer rabies og tar livet av 25 000 mennesker og slanger som tar livet av 50 000 mennesker. Det er ganske mange flere enn hai, løver og krokodiller klarer å drepe, men betydelig færre enn de to farligste dyrere på planeten vår.

Det nest farligste dyret er mennesker, som årlig tar livet av 475 000 andre mennesker. Og i særklasse farligst av alle er mygg, som sprer malaria og andre dødelige sykdommer. Totalt 725 000 mennesker dør hvert år på grunn av sykdommer som spres av mygg og malaria utgjør 600 000 av disse dødsfallene. Bill Gates skriver dette om hva det er som gjør at myggen er så farlig:

"What makes mosquitoes so dangerous? Despite their innocuous-sounding name—Spanish for “little fly”—they carry devastating diseases. The worst is malaria, which kills more than 600,000 people every year; another 200 million cases incapacitate people for days at a time. It threatens half of the world’s population and causes billions of dollars in lost productivity annually. Other mosquito-borne diseases include dengue fever, yellow fever, and encephalitis. There are more than 2,500 species of mosquito, and mosquitoes are found in every region of the world except Antarctica. During the peak breeding seasons, they outnumber every other animal on Earth, except termites and ants."

Og for å bidra til at vi ikke bare bruker tid på de minst viktige tingene, men bryr oss mer om de største utfordringene, har Bill Gates arrangert Mosquito Week på bloggen sin.denne uken.

Connecting Europe

Det er et fint intervju med Jan Tore Sanner på baksiden av Dagens Næringsliv i dag som forklarer hvorfor Norge nå slutter seg til EUs store digitale samarbeid i Connecting Europe Facility (CEF), et program EU skal bruke omkring en milliard euro på i løpet av en syvårsperiode for å utvikle den digitale tjenesteinfrastrukturen. Det er viktig å se på dette programmet som en forlengelse av det man allerede holder på med innenfor EUs indre marked til noen viktige digitale områder der det ikke er nok samarbeid over landegrensene.

En av de største politiske suksessene i Europa de siste tiårene er etableringen av EUs indre marked, et felles område der det både i prinsippet og stort sett også i praksis er fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Proteksjonisme og handelshindringer blir ryddet vekk slik at forbrukere og næringsliv kan nyte godt av en sunn og innovasjonsfremmende konkurranse. Dette har vært så vellykket av selv EU-motstandere i Norge er lykkelige over at vi gjennom EØS-avtalen får tilgang til de samme mulighetene som borgere og bedrifter i EU-land har.

Paradoksalt nok er det til tross for fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft ikke alltid full frihet når det gjelder bevegelse av elektroner, i hvert fall ikke når disse elektronene utgjør bits og bytes, det vil si mobil- og datatjenester som trengs for å få vekk handelshindringer, etablert fri konkurranse og tilrettelagt offentlige tjenester som kan brukes på tvers av landegrenser, for eksempel om du er norsk, men bosatt i Spania.

De aller fleste har opplevd dette med manglende felles marked når de tar med seg en smarttelefon til et annet land. Til tross for at man i EØS og EU kan bosette seg hvor man vil, søke jobb hvor man vil og kjøpe varer og tjenester fra andre land, er det slik at mobildata får en helt annen og høyere pris i det øyeblikket elektronene krysser en landegrense. Dette er verken bra for forbrukerne eller for en sunn struktur i bransjen at man kan lukke seg inne i lokale digitale markeder på denne måten.

Og slik er det også på en del andre digitale områder. Selv om det er et felles internett der alle kan delta på lik linje, er enkelte tjenesteområder som bruker internett fortsatt delt opp i nasjonale markeder. Det samme gjelder reguleringer og standarder for ulike offentlige tjenester, noe som blant annet hemmer muligheten for å kjøpe tjenester fra andre land og  utveksle personopplysninger på tvers av landegrenser. I en verden der folk både reiser og flytter mye på tvers av landegrenser er det en stor fordel om for eksempel pålogging og tilgang til informasjonstjenester på nett innenfor utdanning, samferdsel og helse kan virke på tvers av land.

Så vil noen med rette innvende at dette kan skape noen utfordringer for personvernet. Jo større et område er der man rent teknologisk kan dele data, jo større er de potensielle skadevirkningene om noe sensitivt kommer på avveie. Derfor må alltid personvernhensyn være en helt sentral del av enhver digital løsning som bruker og deler opplysninger. Og ved å alltid planlegge for integrert personvern allerede når nye tjenester utvikles, det EU ofte omtaler som ”privacy by default”, er det mulig å få bedre teknologiske og organisatoriske løsninger for å ivareta borgernes personvern. Bedre enn dagens situasjon der en sliter med improviserte løsninger for å bygge bro mellom ulike lands datasystemer og standarder, og veldig mye bedre enn den papir- og brevpostbaserte verden vi er i ferd med å legge bak oss.

Møter i OGP i Indonesia og Irland

Når det har vært stille her på bloggen de siste dagene skyldes det rett og slett utenlandsreising med tett møteprogram. Det har vært få anledninger til å sette seg ned og skrive noe. Nå er arbeidet i KMD veldig innenrikspolitisk orientert til vanlig, og også reisevirksomheten preges av det, men i Open Government Partnership finnes det et spennende samarbeid mellom land og organisasjoner som er opptatt av å fornye, forbedre og åpne opp offentlig sektor.

Hele denne uken er preget av møter i OGP for min del. Søndag og mandag var det et to dagers styremøte på Bali, Indonesia, ledet av det indonesiske formannskapet. I dette styret sitter Norge, sammen med store land som Brasil, Sør Afrika, Filippinene, Tanzania, Mexico, UK og USA, og like mange representanter fra organisasjoner i sivilsamfunnet. Landene er representert i styret på minister- eller statssekretærnivå. For eksempel er UK representert med Francis Maude, minister for the Cabinet Office i David Camerons regjering og ansvarlig for reformer og modernisering i offentlig sektor.

OGP startet med 8 medlemsland i 2011 (Norge var et av disse) og har nå vokst til 64 land som alle må lage handlingsplaner der de forplikter seg til å gjennomføre tiltak som gir mer åpenhet både i beslutningsprosesser og om virkningen av regjeringenes politikk. Tiltak for at offentlige data blir gjort tilgjengelige for innbygger og næringsliv er for eksempel med i mange lands handlingsplaner. Men det spesielle med OGP er at det ikke bare skal lages planer, men at disse planene blir gjennomgått av uavhengige eksperter som vurderer hvor ambisiøse tiltakene er og om de blir gjennomført.

Mens de asiatiske landene har sitt regionale OGP-møte på Bali nå har jeg reist hjem igjen for å delta på det regionale møtet for Europa i Dublin 8-9. mai. Der skal det blant annet være en sesjon om "Nordic Models" der den norske sivilombudsmannen deltar. Jeg skal delta i en paneldiskusjon i plenum torsdag kveld, sammen med blant andre Francis Maude om hva slags betydning OGP har i Europa.

Det er jo fristende å tenke at mer åpenhet og demokrati først og fremst er utfordring for utviklingsland og nye demokratier i Øst Europa som er ganske ferske på området, mens vi i Norden har gjort dette for lenge siden. Men modernisering og åpenhet er ikke noe man blir ferdig med en gang for alle. Når vi skal fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor i Norge er det viktig og nyttig at vi diskuterer med folk som har samme ambisjoner og rolle i andre land og at vi også evner å lære av det de har gjort.

Grå forskjeller

Jeg ligger litt på etterskudd med The Economist, så først i dag oppdaget jeg en veldig interessant lederartikkel og breifing fra forrige helgs utgave om effekter av eldrebølgen. Lederen har overskriften "A billion shades of grey" og briefingen heter "Age invaders - demography, growth and inequality", og begge er svært leseverdige.

Utgangspunktet at vi står foran en global eldrebølge der dagens 600 millioner mennesker over 65 år vil vokse til 1,1 milliarder om 20 år. Antall eldre i forhold til den yrkesaktive befolkningen øker i det meste av verden, men er ikke jevnt fordelt. I Japan vil det om 20 år være 69 personer over 65 år pr 100 personer i yrkesaktiv alder. I Tyskland vil det være 66 personer og i USA 44 personer over 65 år pr 100 yrkesaktive. Også Kina opplever en rask demografisk endring. Der vil antall eldre pr 100 yrkesaktive øke fra 15 i dag til 36 i 2035.

Den vanlige oppfatningen er at flere eldre både betyr lavere økonomisk vekst, fordi færre jobber, og økte offentlig utgifter til pensjoner og helse. Men dette er en overforenkling som overser en annen veldig viktig trend, skriver The Economist. Det er nemlig ikke bare snakk om færre unge og flere eldre, men om at den voksende gruppen eldre er en svært sammensatt gruppe der noen både kan og vil jobbe, og tjener godt, mens andre gir seg tidlig i arbeidslivet. Disse forskjellene mellom de eldre bidrar til noen nye økonomiske skiller som først og fremst er skapt langt tidligere i livet av forskjeller i utdannings- og kompetansenivå. The Economist skriver i lederen:

"But the notion of a sharp division between the working young and the idle old misses a new trend, the growing gap between the skilled and the unskilled. Employment rates are falling among younger unskilled people, whereas older skilled folk are working longer. The divide is most extreme in America, where well-educated baby-boomers are putting off retirement while many less-skilled younger people have dropped out of the workforce."

The Economist har sett på yrkesdeltagelsen i USA i 1992 og 2010 blant kvinner og menn  i alderen 62-74 med ulikt utdanningsnivå. Forskjellene i yrkesdeltagelse mellom de med høy og lav utdanning har økt merkbart og det er særlig blant kvinner i 60-årene med høyere utdanning det er en kraftig vekst i yrkesdeltagelsen, fra omkring 25 prosent i 1992 til 50 prosent i dag. Jo lengre høyere utdanning, jo høyere er antallet eldre som jobber. Dette er egentlig ikke så vanskelig å forklare, skriver The Economist:

"It is not a hard pattern to explain. Less-skilled workers often have manual jobs that get harder as you get older. The relative pay of the less-skilled has fallen, making retirement on a public pension more attractive; for the unemployed, who are also likely to be less skilled, retirement is a terrific option. (...) Higher-skilled workers, on the other hand, tend to be paid more, which gives them an incentive to keep working. They are also on average healthier and longer-lived, so they can work and earn past 65 and still expect to enjoy the fruits of that extra labour later on."

Hvilket minner oss om at det ikke er nok å mene at flere arbeidsgivere bør ansette eldre arbeidstagere. Muligheten til å lykkes henger nøye sammen med hvilken kompetanse de aktuelle kandidatene har, hvordan mulighetene er til å få oppgradert kompetansen og hvor sterk motivasjon de det gjelder, både virksomhet og ansatte, har for satse på kompetansebygging hos seniorene.

Internasjonalen og skatt

Venstresiden liker å fremstille det som om dagen i dag, 1. mai, er historien om en århundrelang sammenhengende kamp for likhet, solidaritet og velferdsreformer, der de borgerlige har strittet imot. Slik er det imidlertid ikke. Viktige velferdsreformer har vært drevet fram fra ulike politiske hold, og ofte har de hatt brede politiske flertall bak seg, som pensjonsreformen fra 2011. En reform som kunnskapsløftet i skolen ble vedtatt under en borgerlig regjering.

Ved noen anledninger har venstresiden vært for endringer som i dag blir sett på som typisk borgerlig politikk. Det klareste eksempelet på det ser vi i "Internasjonalen", hymnen som synges i togene over alt på 1. mai, men der det tredje verset på et aller annet tidspunkt ble borte fra sangbøkene. Det verset lyder:

"I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov."

Dette er Olav Kringens norske oversettelse av Internasjonalen fra1904 av den franske originalen til Eugene Pottier (tekst fra 1871, melodi 1888). Som en ser av verset er det et oppgjør med en for mektig stat som lovregulerer og skattelegger vanlige innbyggere på en slik måte at det fjerner friheten og innskrenker valgmulighetene. I den amerikanske og engelske oversettelsen kom verset aldri med, men både i den franske originalen, og i den norske, danske og svenske oversettelsen er oppgjøret med statlig detaljstyring og høye skatter en del av det tredje verset.

Rent språklig kan man nok si at denne teksten har gått litt ut på dato, men det gjelder ikke bare dette verset, det gjelder i minst like stor grad de to versene i Internasjonalen man stadig synger på 1. mai og på partilandsmøtene på venstresiden. Sangen er et sammensurium av svartmaling av typen: "Som av rovdyr vårt blod er blitt suget" og "Opp, I som sulten knuget har". I dette landet, som i følge UNDP er det beste i landet i verden å bo i, er ikke formuleringer om sult og blodsuging en spesielt presis beskrivelse av hverdagen til arbeidere flest.

I Norge 2014 høres det vel også litt rart ut med en tekst som handler om forberedelsene som gjøres til den avgjørende siste kampen ("Til siste kamp der gjøres klar") der alt i dagens samfunn skal rives ned ("Alt det gamle vi med jorden jevner"). Internasjonalen var for øvrig også Sovjetunionens nasjonalsang fra 1922 til 1944.

1. mai er dagen etter fristen for å levere selvangivelsen for de fleste i Norge, og sånn sett er spørsmålet om skattenivå og -profil veldig dagsaktuelt. Samlet skattenivå i Norge er i dag 42 prosent av verdiskapingen BNP) i landet i følge OECD. Det plasserer oss nær gjennomsnittet i Vest Europa. Og naturligvis himmelhøyt over det skattenivået man hadde den gang Internasjonalen ble skrevet. I følge OECD hadde skattenivået økt til rundt 30 prosent av BNP i 1965 og økte til mellom 40 og 45 prosent på slutten av 70-tallet. Siden da har skattene økt i takt med BNP.

10 års avishistorie i en graf

Allan D. Mutter har laget en graf på sin medieblogg "Reflections of a Newsosaur" som han sier oppsummerer det vi trenger å vite om tradisjonelle aviser vs digitale plattformer de siste ti årene. Under overskriften "The plight of newspapers in a single chart" skriver han;

"The following chart is all you need to know about the breathtaking contraction of the newspaper industry that coincided with the explosive growth of digital advertising in recent years."

Tallene gjelder USA, men jeg vil tro hovedbildet er ganske sammenlignbart med utviklingen her i Norge. Det handler om annonseinntekter målt i milliarder dollar og det er tatt utgangspunkt i 2005 fordi det var året da annonseinntektene i avisene nådde sitt all-time-high på 49,4 milliarder USD. 

I 2005 hadde folk flest vært klar over internett i omtrent et tiår, men det hadde enda ikke rammet papiravisenes annonseinntekter, noe som gjorde at store mediehus insisterte på at oppkomlinger på nettet ikke ville true verken veksten og lønnsomheten på papir. Internett var et interessant supplement som skaffet noen ekstra inntekter, men ikke noe alternativ. Nå vet vi hvordan akkurat det gikk. Annonseinntektene på papir og nett for USAs aviser er på full fart ned og under halvparten av det de var for ti år siden, fra 49 milliarder USD i 2005 til 21 milliarder USD i 2013. Det er brutalt.

Så kan man jo innvende at veksten i digitale annonseinntekter, fra 13 milliarder USD i 2005 til 43 milliarder USD i 2013, mer enn oppveier nedgangen i avisinntekter. Denne inntektsveksten var enda kraftigere i 2013 enn tidligere år på grunn av økt bruk av mobilt internett. Problemet er at dette i liten grad hjelper de tradisjonelle mediebedriftene fordi det meste av inntektene går til noen helt andre. Avishusenes digitale inntekter var bare 3,4 milliarder USD i 2013, knapt 8 prosent av det totale digitale markedet. 

For ordens skyld kan det jo også være greit å nevne at Googles annonseinntekter i USA er over 21 milliarder USD. Det er høyere enn annonseinntektene til alle aviser og ukeblader til sammen. Googles globale annonseinntekter passerte 50 milliarder USD i 2013. Nå er det ikke bare Google som vokser. Facebook la for noen dager siden et kvartalsresultat med inntekter på 2,5 milliarder dollar for første kvartal 2014, en omsetningsvekst på 72 prosent fra tilsvarende kvartal i 2013. Det mest interessante ved Facebooks tall var at annonseinntektene på mobil nå har vokst til 59 prosent av Facebooks totale inntekter, opp fra 30 prosent for et år siden.

Idrettens grenselinjer

Klikk her for interaktivt kart

For fansen handler lagidrett mye om geografi. Du holder med laget som spiller hjemmekamper i nærheten av der du bor, eller du holder med laget fra stedet der du vokste opp, Derfor vet vi at folk i Bergen holder med Brann, folk i Trondheim holder med Rosenborg, folk i Kristiansand holder med Start og folk i Bærum holder med Stabæk.

Riktignok er det mange innflyttere som bidrar til å nyansere bildet litt, men vi vet hva flertallet på alle disse stedene mener om saken. Men hva med byer med to gode lag? Og hva med områder som ligger geografisk et sted mellom to eller tre gode lag. Er det noen måte å avgjøre hvor de store lagidrettenes grenselinjer går når vi ikke kan spørre om det i folketellinger?

New York Times skriver om en helt genial måte å finne svaret på hvilket lag de fleste i befolkningen i et område holder med, helt ned på postnummernivå. De har rett og slett brukt "likes" folk har gitt til lagene sine på Facebook, en stor og presumptivt svært pålitelig datakilde, til å lage et interaktivt kart der ikke bare byer og fylke, men også hvert eneste postnummer i hele USA er kartlagt. Og i dette tilfellet er det folks preferanser innenfor baseball, en av USAs nasjonalidretter, som er kartlagt ved hjelp av big data på Facebook.

Basert på disse dataene har de også gått videre inn i og beskrevet noen særlig interessante grenser i en egen artikkel: For eksempel hvor i Connecticut den nøyaktige grensen mellom støtten til New York Yankees og Boston Red Sox går, , hvor grensen går mellom Minnesota Twins og Milwaukee Brewers, hvor grensen går mellom Cubs og White Sox i Chicago og hvor grensen går i Los Angeles mellom Dodgers og Angels, bare for å nevne noen.

I et par tilfeller er det ingen grense å se fordi en av klubbene ikke er størst noe sted, selv ikke rett utenfor sin egen hjemmebane. New York Mets er for eksempel ikke er største klubb noe sted i New York (noe som har resultert i en egen featuresak i New York Times om hvordan Mets blir overkjørt av Yankees også i sine egne hjemtrakter). Og i nordlige California dominerer San Francisco Giants slik at stakkars Oakland Athletic ikke er størst noe sted heller, ikke engang hjemme i Oakland.

Jeg vet ikke om noe tilsvarende er gjort på andre idretter andre steder, men det kunne jo vært veldig interessant å fastsette grenselinjene mellom Tottenham, Arsenal, Chelsea, Fulham, West Ham og Crystal Palace i London, mellom Liverpool og Everton i Liverpool, mellom Birmingham City, Aston Villa og West Bromwich i Birmingham og mellom United og City i Manchester. Eller grensen mellom Inter Milan og AC Milan i Milano, Lazio og AS Roma i Roma og mellom Real og Atletico i Madrid.

Også i norsk fotball kunne det være interessant å se litt nærmere på grensene. For hvor slutter egentlig folk å holde med Vålerenga og begynner å holde med Lillestrøm?

Sykepleiere, lærere og ingeniører

I dag ble søkertallene til det nasjonale opptaket til høyere utdanning gjennom samordna opptak offentliggjort (her er et notat som oppsummerer tallene). I tillegg til det nasjonale opptaket er det i tillegg noen varianter av lokale opptak, for eksempel Y-veien til ingeniørutdanning, som ikke er med i denne oversikten. Dessuten har noen private skoler, for eksempel BI, separate opptak. Men de aller fleste søkerne til grunnutdanninger innenfor høyere utdanning i Norge, 119 914 i alt, det høyeste søkertallet noen gang, er med i disse tallene.

Hva er det så vi kan si om det store bildet når det gjelder ungdommens utdanningsvalg? Det viktigste vi kan si er at ungdommen i større grad en før og helt frivillig ser ut vil å velge velge utdanninger vi må anta at det vil være et stort behov for i årene som kommer. Noen næringslivsorganisasjoner og -ledere krever med jevne mellomrom statlige tvangstiltak for å få ungdom bort fra samfunnsfag og humanistiske fag og over på ingeniørutdanning og realfag. Dagens tall viser at den dreiningen allerede er godt i gang. Det er vanskelig å se hva slags statlig tvangstiltak som kunne hatt en like stor effekt som valgene ungdom gjør selv, basert på best mulig kunnskap.

Søkningen til fag som jus, økonomi og samfunnsfag har flatet ut etter å ha vært i kraftig vekst i flere tiår og frem til ganske nylig. Idrett, historie, estetiske fag og mediefag har vært vekstfag innen høyere utdanning som nå faller. Disse fagene har naturligvis veldig mange søkere fortsatt, men det virker som om mange unge er klar over at det kan ha blitt trangere om plassen i dette arbeidsmarkedet og at det er andre utdanninger som er mer etterspurt.

Ser vi på de utdanningsområdene som har kraftigst vekst i år faller de i tre kategoriser. Størst av alle med over 28 000 søkere, omkring hver fjerde søker, er helsefag. som sykepleie (10 000), fysioterapi, medisin og tannlege.. Dette er en vekst på 6,6 prosent fra i fjor og veldig oppmuntrende når en tenker på hvor store behov vi får i årene som kommer når andelen eldre i befolkningen vil øke mye.

En annen utdaningsretning som vokser er lærerutdanningen. Det er også bra. Der er i alt 11 258 søkere, en økning på 5,7 prosent og det er særlig søkningen til barnehagelærer, barneskolelærer og lektorutdanningen som øker, mens faglærerutdanningene dessverre har færre søkere.

Tredje gode nyhet er søkningen til teknologifag, realfag og informatikk. Teknologi, som blant annet omfatter 3-årig ingeniørfag og 5-årig master ingeniør og arkitekt har vokst til 14 213 søkere, en oppgang på 5,4 prosent. Informasjonsteknologi har 2988 søkere, en økning på 8,7 prosent og realfag har 3888 søkere, opp hele 11,6 prosent.

Dekan Morten Dæhlen ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved UiO har blogget i dag om hvordan dette slår ut for hans fakultet. De opplever 8 prosent vekst i søkningen til teknologi- og realfag. 40 prosent av søkerne er kvinner, et antall som er opp 20 prosent fra i fjor. Og her er kommentaren prodekan Berit Kjeldstad har til veksten i søking til teknologi- og realfag ved NTNU. Teknologifagene er store ved NTNU og i år har de 4508 søkere til teknologifagene, en oppgang på 3 prosent fra i fjor. NTNU har for første gang over 30 prosent jenteandel blant søkerne til teknologifagene..

Det er som en ser mye å glede seg over i disse tallene. Og vi kan i hvert fall konstatere av bekymringen over at ungdommen ikke har fått med seg hvor det er behov for kompetanse er overdrevet. De har tatt signalene og utdanner seg i større grad enn før til sykepleiere, lærere og ingeniører.

BuildingSMART

I dag hadde jeg gleden av å holde åpningsinnlegget på BuildingSMART-konferansen 2014. BuildingSMART er en samarbeidsarena der virksomheter i privat og offentlig sektor bygger en felles plattform for digitalisering og økt produktivitet i bygge- og eiendomsnæringen. Byggenæringen sliter med svak produktivitetsutvikling og satsingen de nå gjør på digitalisering er et spennende og viktig tema som jeg helt sikkert vil komme tilbake til her på bloggen.

Som en begynnelse kan det være nyttig å se på denne enkle innføringen i hva dette handler om, i form av en video fra BuildingSmart Norge.

Michael Lewis: Flash Boys

Michael Lewis har nettopp gitt ut Flash Boys, en svært leseverdig bok om noen av finansmarkedenes mindre forståelige sider, men som Lewis som vanlig klarer å gjør om til fortellinger om virkelige mennesker som tar beslutninger som har helt konkrete konsekvenser. Det er viktig med folk som klarer å popularisere og forklare kompliserte sammenhenger, ikke minst når det har med finanskriser og finansmarkeder å gjøre.

Jeg mener at Michael Lewis er blant de aller beste til akkurat dette og har tidligere blogget om boken Boomerang, en glimrende fortelling om årsaker til og effekter av finanskrisen i blant annet Island, Irland og Hellas, som jeg vil anbefale alle å lese. Litt mer teknisk er The Big Short (som jeg blogget om her), om subprimekrisen i USA, men den er også verdt å lese for folk som er interessert i temaet.

Flash Boys var ikke annonsert på forhånd og kom derfor brått og uventet på både media og finansmarkeder i form av et langt innslag i CBS TV-program 60 Minutes 31. mars med tittelen "Is the US stockmarket rigged?". Temaet i boken er at omkring 60 prosent av all aksjehandel i USA nå gjennomføres automatisk av datamaskiner og at dette har gjort  tid til den kritiske faktoren alle jakter på. Alle trenger de tusendels sekundene som gir dem informasjon før de andre. Spread Networks brukte for eksempel 300 millioner dollar på å legge en litt rettere fiberoptisk kabel mellom Chicago og New York som sparte fem millisekunder (fem tusendels sekunder), Det er så mye tid at noen store kunder er villig til å betale svært mye i leie.

Lewis styrke er at han ikke beskriver finansmarkeder bare som tall og transaksjoner, men som sære og fargerike mennesker med historier . Flash Boys handler om High Frequency Traders (HFT), virksomheter som driver den automatiserte aksjehandelen, men også om teknologene som jobber i og rundt de tradisjonelle bankene og meglerhusene for å flytte dem over i den nye teknologiske virkeligheten. Noe av det boken beskriver på en helt strålende måte er den kulturelle avgrunnen som finnes mellom finansfolkene og teknologene og som gjør at de ikke forstår hva de andre driver med og ikke er spesielt interessert i det heller. Det er en viktig grunn til dagens litt underlige debatter der ingen er helt sikre på hvordan vi har havnet der vi er og om løsningene de valgte virkelig var så smarte.

Flash Boys tar opp noen svært interessante problemstillinger når det gjelder selve spillereglene rundt aksjehandel og praktiseringen av reglene som finnes, særlig når det gjelder de som driver automatisert aksjehandel. Lewis påstår ikke, i hvert fall ikke direkte, at noen bryter loven, men han er veldig tydelig på at måten aksjehandel har utviklet seg de siste årene har medført at man har blitt flinkere til å tilrettelegge for mellommennene enn til å lage en god markedsplass for de egentlige aktørene - de som kjøper og selger verdipapirer. Og det er særlig tre ting Lewis peker på rundt utviklingen av automatisert aksjehandel i USA som det er grunn til å tenke igjennom:

Det første handler om tid og avstand. Nå har det naturligvis alltid vært slik at den som får informasjon først får et forsprang i et marked. Får man signaler om at priser skal opp eller ned før alle andre kan man utnytte dette. Derfor er det regler om at nyheter skal slippes slik at alle får dem samtidig og at sanntids markedsinformasjon skal være åpen og tilgjengelig for alle som handler. Problemet i en verden med robothandel er at sanntid ikke lenger er sanntid. Det å ha datamaskinen sin noen tusendels sekunder nærmere børsen (som også er en datamaskin) enn konkurrenten kan gi store fordeler. Gjør den teknologiske utviklingen at man nå må lage regler for å nulle ut slike avstandsfordeler? Eller er svaret, som Lewis reklamerer for i boken, en børs som IEX som har økt tidsforsinkelsen med noen tusendels sekunder for å behandle alle likt.

For det andre tar han opp hva datamaskinene som handler verdipapirer får anledning til å gjøre med den informasjonen de får og kan prosessere mye raskere enn mennesker (enten menneskene er småsparere eller store pensjonsfond) som handler på de samme markedsplassene. Boken hevder at børsene har ført en kamp for å få High Frequency Traders (HFT) til å sette maskinene sine inn deres lokaler fordi dette gir mer omsetning for børsene. Denne plasseringen gir HFTene muligheten til å bruke prissignaler fra børsenes kunder til å gjøre egne handler noen millisekunder i forkant av andre, såkalt "front-running".

Da handler det ikke bare om å få informasjon først rent fysisk og bruke den så raskt som mulig, men også om å få muligheten til å legge seg mellom kjøper og selger, og gjerne bruke informasjon om prisforskjeller mellom ulike børser til å ta en egen gevinst. USA åpnet for noen år siden opp for flere konkurrerende børser med de samme verdipapirene, for å gi kunden større valgfrihet og lavere priser, men i følge Flash Boys er systemet blitt konstruert på en måte, med en sinnrikt system av bonuser, rabatter og kickbacks, som gjør at det i all hovedsak er mellommennene og ikke kundene som tjener på dette.

Tredje problem han tar opp, og som i hvert fall indirekte handler om automatisert aksjehandel, er såkalte "dark pools", lukkede markedsplasser som de store investeringsbankene har laget for kundene sine og som har overtatt en god del handel fra børsene. Problemet der er at hemmeligholdet gjør at kundene ikke kan vite helt sikkert om de får den beste behandlingen. Dessuten viser Lewis i boken at også i noen "dark pools" har man sluppet inn HFTer som får drive automatisert handel på kundeinformasjonen de fanger opp der. For de store investeringsbankene ser statistikkene bedre ut når de skal markedsføre sine "dark pools" til nye kunder, men spørmålet er hvem som egentlig betaler for de gevinstene HFTene klarer å hente ut. Det finnes som kjent ingen gratis lunsj.

Nå må det også nevnes at Michael Lewis er en forfatter som foretrekker fortellinger med helter og skurker. Det gjør at ikke alle argumenter og nyanser slipper til. Ting kan bli overforenklet og viktige synspunkter kan være utelatt. Likevel er dette en god og viktig bok. I USA ser det også ut som den vil få noen politiske konsekvenser. USAs finanstilsyn SEC var allerede igang med en vurdering av nye reguleringer av automatisert aksjehandel, men det er ingen tvil om at Flash Boys, og den massive oppmerksomheten boken har fått i media, vil sette ytterligere fart i debatten om hvordan lov og regelverket kan moderniseres og ivareta kundenes interesser bedre.

85 000 historiske filmer på YouTube

British Pathé er en av verdens eldste medievirksomheter og laget filmaviser mellom 1896 og 1976, med nyheter både fra Storbritannia og verden ellers, Nå har de bestemt seg for å legge hele det historiske filmarkivet sitt, med i alt 85 000 filmer, ut på YouTube. De skriver på bloggen sin at:

“Our hope is that everyone, everywhere who has a computer will see these films and enjoy them,” says Alastair White, General Manager of British Pathé. “This archive is a treasure trove unrivalled in historical and cultural significance that should never be forgotten. Uploading the films to YouTube seemed like the best way to make sure of that.” British Pathé was once a dominant feature of the British cinema experience, renowned for first-class reporting and an informative yet uniquely entertaining style. It is now considered to be the finest newsreel archive in existence. Spanning the years from 1896 to 1976, the collection includes footage – not only from Britain, but from around the globe – ofmajor events, famous faces, fashion trends, travel, sport and culture. The archive is particularly strong in its coverage of the First and Second World Wars.

Et eksempel er et kipp fra 1942 om det britisk raidet på Måløy og Vågsøy sammen med kompani Linge under 2 verdenskrig:

Leter man rundt i dette spennende arkivet vil man finne en gullgruve av viktige og interessante historiske filmklipp, og noen klipp som i dag kan virke litt sære, men som kulturhistorisk er veldig spennende. Arkivene på YouTube er gruppert i et generelt arkiv, et "war archives", et sportshistorisk arkiv og et arkiv med "vintage fashions" som tema. Her skulle det med andre ord være mulig å finne noe for folk med ganske ulike interesser.