Jeg mener at Michael Lewis er blant de aller beste til akkurat dette og har tidligere blogget om boken Boomerang, en glimrende fortelling om årsaker til og effekter av finanskrisen i blant annet Island, Irland og Hellas, som jeg vil anbefale alle å lese. Litt mer teknisk er The Big Short (som jeg blogget om her), om subprimekrisen i USA, men den er også verdt å lese for folk som er interessert i temaet.
Flash Boys var ikke annonsert på forhånd og kom derfor brått og uventet på både media og finansmarkeder i form av et langt innslag i CBS TV-program 60 Minutes 31. mars med tittelen "Is the US stockmarket rigged?". Temaet i boken er at omkring 60 prosent av all aksjehandel i USA nå gjennomføres automatisk av datamaskiner og at dette har gjort tid til den kritiske faktoren alle jakter på. Alle trenger de tusendels sekundene som gir dem informasjon før de andre. Spread Networks brukte for eksempel 300 millioner dollar på å legge en litt rettere fiberoptisk kabel mellom Chicago og New York som sparte fem millisekunder (fem tusendels sekunder), Det er så mye tid at noen store kunder er villig til å betale svært mye i leie.
Lewis styrke er at han ikke beskriver finansmarkeder bare som tall og transaksjoner, men som sære og fargerike mennesker med historier . Flash Boys handler om High Frequency Traders (HFT), virksomheter som driver den automatiserte aksjehandelen, men også om teknologene som jobber i og rundt de tradisjonelle bankene og meglerhusene for å flytte dem over i den nye teknologiske virkeligheten. Noe av det boken beskriver på en helt strålende måte er den kulturelle avgrunnen som finnes mellom finansfolkene og teknologene og som gjør at de ikke forstår hva de andre driver med og ikke er spesielt interessert i det heller. Det er en viktig grunn til dagens litt underlige debatter der ingen er helt sikre på hvordan vi har havnet der vi er og om løsningene de valgte virkelig var så smarte.
Flash Boys tar opp noen svært interessante problemstillinger når det gjelder selve spillereglene rundt aksjehandel og praktiseringen av reglene som finnes, særlig når det gjelder de som driver automatisert aksjehandel. Lewis påstår ikke, i hvert fall ikke direkte, at noen bryter loven, men han er veldig tydelig på at måten aksjehandel har utviklet seg de siste årene har medført at man har blitt flinkere til å tilrettelegge for mellommennene enn til å lage en god markedsplass for de egentlige aktørene - de som kjøper og selger verdipapirer. Og det er særlig tre ting Lewis peker på rundt utviklingen av automatisert aksjehandel i USA som det er grunn til å tenke igjennom:
Det første handler om tid og avstand. Nå har det naturligvis alltid vært slik at den som får informasjon først får et forsprang i et marked. Får man signaler om at priser skal opp eller ned før alle andre kan man utnytte dette. Derfor er det regler om at nyheter skal slippes slik at alle får dem samtidig og at sanntids markedsinformasjon skal være åpen og tilgjengelig for alle som handler. Problemet i en verden med robothandel er at sanntid ikke lenger er sanntid. Det å ha datamaskinen sin noen tusendels sekunder nærmere børsen (som også er en datamaskin) enn konkurrenten kan gi store fordeler. Gjør den teknologiske utviklingen at man nå må lage regler for å nulle ut slike avstandsfordeler? Eller er svaret, som Lewis reklamerer for i boken, en børs som IEX som har økt tidsforsinkelsen med noen tusendels sekunder for å behandle alle likt.
For det andre tar han opp hva datamaskinene som handler verdipapirer får anledning til å gjøre med den informasjonen de får og kan prosessere mye raskere enn mennesker (enten menneskene er småsparere eller store pensjonsfond) som handler på de samme markedsplassene. Boken hevder at børsene har ført en kamp for å få High Frequency Traders (HFT) til å sette maskinene sine inn deres lokaler fordi dette gir mer omsetning for børsene. Denne plasseringen gir HFTene muligheten til å bruke prissignaler fra børsenes kunder til å gjøre egne handler noen millisekunder i forkant av andre, såkalt "front-running".
Da handler det ikke bare om å få informasjon først rent fysisk og bruke den så raskt som mulig, men også om å få muligheten til å legge seg mellom kjøper og selger, og gjerne bruke informasjon om prisforskjeller mellom ulike børser til å ta en egen gevinst. USA åpnet for noen år siden opp for flere konkurrerende børser med de samme verdipapirene, for å gi kunden større valgfrihet og lavere priser, men i følge Flash Boys er systemet blitt konstruert på en måte, med en sinnrikt system av bonuser, rabatter og kickbacks, som gjør at det i all hovedsak er mellommennene og ikke kundene som tjener på dette.
Tredje problem han tar opp, og som i hvert fall indirekte handler om automatisert aksjehandel, er såkalte "dark pools", lukkede markedsplasser som de store investeringsbankene har laget for kundene sine og som har overtatt en god del handel fra børsene. Problemet der er at hemmeligholdet gjør at kundene ikke kan vite helt sikkert om de får den beste behandlingen. Dessuten viser Lewis i boken at også i noen "dark pools" har man sluppet inn HFTer som får drive automatisert handel på kundeinformasjonen de fanger opp der. For de store investeringsbankene ser statistikkene bedre ut når de skal markedsføre sine "dark pools" til nye kunder, men spørmålet er hvem som egentlig betaler for de gevinstene HFTene klarer å hente ut. Det finnes som kjent ingen gratis lunsj.
Nå må det også nevnes at Michael Lewis er en forfatter som foretrekker fortellinger med helter og skurker. Det gjør at ikke alle argumenter og nyanser slipper til. Ting kan bli overforenklet og viktige synspunkter kan være utelatt. Likevel er dette en god og viktig bok. I USA ser det også ut som den vil få noen politiske konsekvenser. USAs finanstilsyn SEC var allerede igang med en vurdering av nye reguleringer av automatisert aksjehandel, men det er ingen tvil om at Flash Boys, og den massive oppmerksomheten boken har fått i media, vil sette ytterligere fart i debatten om hvordan lov og regelverket kan moderniseres og ivareta kundenes interesser bedre.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar