onsdag 7. mai 2014

Connecting Europe

Det er et fint intervju med Jan Tore Sanner på baksiden av Dagens Næringsliv i dag som forklarer hvorfor Norge nå slutter seg til EUs store digitale samarbeid i Connecting Europe Facility (CEF), et program EU skal bruke omkring en milliard euro på i løpet av en syvårsperiode for å utvikle den digitale tjenesteinfrastrukturen. Det er viktig å se på dette programmet som en forlengelse av det man allerede holder på med innenfor EUs indre marked til noen viktige digitale områder der det ikke er nok samarbeid over landegrensene.

En av de største politiske suksessene i Europa de siste tiårene er etableringen av EUs indre marked, et felles område der det både i prinsippet og stort sett også i praksis er fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Proteksjonisme og handelshindringer blir ryddet vekk slik at forbrukere og næringsliv kan nyte godt av en sunn og innovasjonsfremmende konkurranse. Dette har vært så vellykket av selv EU-motstandere i Norge er lykkelige over at vi gjennom EØS-avtalen får tilgang til de samme mulighetene som borgere og bedrifter i EU-land har.

Paradoksalt nok er det til tross for fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft ikke alltid full frihet når det gjelder bevegelse av elektroner, i hvert fall ikke når disse elektronene utgjør bits og bytes, det vil si mobil- og datatjenester som trengs for å få vekk handelshindringer, etablert fri konkurranse og tilrettelagt offentlige tjenester som kan brukes på tvers av landegrenser, for eksempel om du er norsk, men bosatt i Spania.

De aller fleste har opplevd dette med manglende felles marked når de tar med seg en smarttelefon til et annet land. Til tross for at man i EØS og EU kan bosette seg hvor man vil, søke jobb hvor man vil og kjøpe varer og tjenester fra andre land, er det slik at mobildata får en helt annen og høyere pris i det øyeblikket elektronene krysser en landegrense. Dette er verken bra for forbrukerne eller for en sunn struktur i bransjen at man kan lukke seg inne i lokale digitale markeder på denne måten.

Og slik er det også på en del andre digitale områder. Selv om det er et felles internett der alle kan delta på lik linje, er enkelte tjenesteområder som bruker internett fortsatt delt opp i nasjonale markeder. Det samme gjelder reguleringer og standarder for ulike offentlige tjenester, noe som blant annet hemmer muligheten for å kjøpe tjenester fra andre land og  utveksle personopplysninger på tvers av landegrenser. I en verden der folk både reiser og flytter mye på tvers av landegrenser er det en stor fordel om for eksempel pålogging og tilgang til informasjonstjenester på nett innenfor utdanning, samferdsel og helse kan virke på tvers av land.

Så vil noen med rette innvende at dette kan skape noen utfordringer for personvernet. Jo større et område er der man rent teknologisk kan dele data, jo større er de potensielle skadevirkningene om noe sensitivt kommer på avveie. Derfor må alltid personvernhensyn være en helt sentral del av enhver digital løsning som bruker og deler opplysninger. Og ved å alltid planlegge for integrert personvern allerede når nye tjenester utvikles, det EU ofte omtaler som ”privacy by default”, er det mulig å få bedre teknologiske og organisatoriske løsninger for å ivareta borgernes personvern. Bedre enn dagens situasjon der en sliter med improviserte løsninger for å bygge bro mellom ulike lands datasystemer og standarder, og veldig mye bedre enn den papir- og brevpostbaserte verden vi er i ferd med å legge bak oss.