søndag 21. juli 2013

Lang musikk til lange feriedager (22)

Artister må strengt tatt ha holdt på en stund for kunne gi ut en fornuftig samling med minst 40 utvalgte låter som er bra nok eller spesielle nok til å tåle en dag på stranden i en iPod. Alternativet er naturligvis å gi ut alt man har gitt ut før en gang til, i en samleboks. Det er dette den svenske rockegruppen Imperiet, som hadde sin forholdsvis korte storhetstid midt på 80-tallet, har gjort med samleboksen Silver, Guld och Misär.

I sin fysiske utgave er dette en boks med 5 CDer med i alt 80 låter, pluss en DVD. Jeg kjøpte den digitale utgaven uten DVD på iTunes en gang, men det ser verken ut som den eller den fysiske boksen er i salg lenger. Det er synd, for de korte "greatest hits"-samlingene til Imperiet er litt for korte. Da er kanskje det beste tipset å kjøpe et av live-albumene i stedet, for det var som liveband Imperiet var aller best.

Silver, Guld och Misär samler de omtrent fire (litt avhengig av hva man teller med) ordinære albumene, samt livealbumet 2:Augusti Live. I tillegg er det en del singler og b-sider, der enkelte, som "Du ska va president" ikke var med på de ordinære studiealbumene, noen remixer og noen andre løse tråder. Summen av alt dette betyr at noen av låtene er med flere ganger, noe som er naturlig med tanke på at dette er en samling som skal samle absolutt alt, men det redusere jo opplevelsen litt. Et annet problem er at når alt er med er også en del virkelig dårlige låter. Og Imperiet hadde, særlig på slutten av karrièren ganske mange låter de aldri burde gitt ut.

Derfor er dette en samling der man bør være forbedredt på å hoppe over en del ting. Noen vil nok hevde at Imperiet var oppskrytt i forhold til det Ebba Grön gjorde i forkant og det vokalist Joachim Thåström har laget av musikk senere. I hvert fall det siste er riktig. Populære, men pompøse låter som "Bibel" og coverversjonen av Michael Wiehes "Fred" har jeg alltid ment var oppskrytt. Likevel er det en god del av det Imperiet laget på midten av 80-tallet som godt tåler å lyttes til om igjen. Det inkluderer definitivt låter som "CC Cowboys", "Du ska va president" og "Blå himlen blues", låter som også hadde brukbar suksess som singler dengang.

Andre personlige favoritter for min del er "Var e vargen?" og de rolige låtene "Saker som hon gör" og "Ballad om en amerikansk officer". Og når vi er inne på rolige ballader: Det kanskje aller beste Imperiet gjorde var coverversjonene av "Bellmans "Märk hur vår skugga" (Fredmans epistel nr 81) , og Evert Taubes "Balladen om briggen Blue Bird of Hull". Så som sagt: hvis man får tak i denne samlingen, og tåler litt varierende låtkvalitet, er det absolutt verdt å bruke litt tid på å mimre om alternativ og energisk rock på 80-tallet.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

lørdag 20. juli 2013

Eduardo Mendoza: An Englishman in Madrid

Det er sannsynligvis et tegn på at borgerkrig og diktatur i Spania nå begynner å komme på en viss avstand når Eduardo Mendoza kan skrive en humoristisk roman der handlingen finner sted midt i de politiske begivenhetene i Madrid våren 1936. "An Englishman in Madrid" (Riña de gatos. Madrid 1936) er ikke en politisk bok, men begivenhetene som foregår rundt Anthony Whitelands, den nokså naive engelske hovedpersonen, er helt sentrale politiske begivenheter som har splittet både Spania og Europa.

Jeg leste mer eller mindre tilfeldig Eduardo Mendozas bok "Miraklenes by" (La ciudad de los prodigios) en gang tidlig på 90-tallet og var veldig imponert, og har lenge tenkt at jeg burde lese den om igjen. Der er bakteppet for fortellingen utviklingen og veksten i hans fødeby Barcelona mellom verdensutstillingene i 1888 og 1929. På Amazon er det ikke mulig å finne en engelsk versjon av "Miraklenes by", men jeg kom som sagt over "An Englishman in Madrid", som ble utgitt på engelsk nå i 2013 og er vel verdt å lese.

Handlingen i boken kretser rundt Anthony Whitelands, en engelsk kunsthistoriker og ekspert på Velazquez, som er blitt bedt om å komme til en rik adelsfamilie i Madrid for å vurdere verdien av et ukjent maleri. Gjennom dette tilsynelatende enkle oppdraget roter han seg gjennom en kombinasjon av tilfeldigheter og naivitet opp i flere ulike kompliserte intriger, både av personlig og politisk art. Hans oppdragsgiver og hans familie viser seg å ha nære forbindelser med de spanske falangistene og deres karismatiske leder Jose Antonio Prima de Rivera, som spiller en viktig rolle i boken.

Gjennom dette roter kunstprofessoren i løpet av bare noen dager seg borti en rekke av de mest sentrale aktørene i Spania rett før borgerkrigen bryter ut; republikkens statsminister og dens hemmelige tjenester, kommunister, en sovjetisk agent, karlister og generaler. Til og med general Francisco Franco har tatt en tur fra Kanariøyene og har en liten rolle i fortellingen, rett før han tar en langt større rolle i virkeligheten.

Dessuten handler boken litt om spansk kunsthistorie og Velazquez, men kanskje aller mest om ting som kjennetegner spansk kultur og temperament, og dets indre spenninger. Sett gjennom øynene til en stiv engelskmann med en litt variabel moralsk ryggrad, og som stort sett er som en fisk på land i denne intense spanske settingen, blir det en morsom og satirisk fortelling. The Independent skrev i sin anmeldelse av boken at:

"Through Anthony's bemused view, Mendoza has highlighted the surreal nature of the rising tensions and the myriad factions at play. The result is a funny, gripping and perfectly balanced blend of P G Wodehouse, Evelyn Waugh and Graham Greene. This, we learn, is a revolution where: "By common accord between all those concerned, the miseries that the vicissitudes of history, misrule of the nation, and conflicts between opposing groups had heaped on Spain in 1936 were momentarily suspended at the aperitif hour."

fredag 19. juli 2013

Dingser på reise (2): 4G Miniruter

I dag har de fleste av oss en smarttelefon som et av våre viktigste verktøy på jobb og privat (jeg skal komme tilbake til smarttelefon i et senere blogginnlegg). Fordi smarttelefoner nå brukes mer til datatrafikk enn til prating er det naturlig å ha et tilknyttet mobilt bredbåndsabonnement som gjør det mulig å surfe, lese epost og sende bilder og filer, til en overkommelig pris.

Men hva med de andre tingene vi har behov for å ta med på reise, som bærbar pc, nettbrett og lesebrett, og som må kobles på nettet? For eksempel når man skal på en jobbreise eller vil ta med seg laptopen utendørs i parken en varm norsk julidag man er på jobb? Man kan ikke alltid stole på at det finnes Wifi der man skal. Og det å utstyre hver eneste dings man kjøper med 3G-funksjonalitet, hvert sitt sim-kort og hvert sitt mobile bredbåndsabonnement blir litt voldsomt.

Det er her en 3G eller 4G miniruter kommer inn i bildet. Den er utstyrt med et SIM-kort som gjør at den lille boksen kobler seg til telenettet, men for en PC, nettbrett, spillkonsoll og andre dingser man vil logge på fungerer den som et Wifi-nett. Den er lett å sette opp og man kan selv velge navn på enheten og passord, på samme måte som på et Wifi-nett hjemme.

Min 4G bredbånd miniruter kjøpte jeg i nettbutikken hos Telenor da jeg byttet ut en 3G USB-pinne jeg brukte i min bærbare PC tidligere. Miniruteren veier omkring 100 gram, og ser ut som en liten og litt tykk smarttelefon med en liten skjerm og én stor knapp. Den håndterer 5 trådløst tilkoblede enheter samtidig og det er veldig enkelt å både skru den på og å logge på enheter når man har satt den opp første gangen .

Den får strøm via en mikro-USB-kontakt og har også et batteri som gjør at den kan være i drift i omkring 4 timer uten strømtilførsel. Men fordi den har en bra rekkevidde er det ofte praktisk mulig å koble den til en strømkilde som ikke må være akkurat der man sitter. Men da må man passe på å huske på å hente den når man skal dra videre. Hastigheten er meget rask, men for å få 4G måtte jeg bestille bytte ut det sim-kortet jeg hadde fra før.

Selve boksen er produsert av kinesiske ZTE, men er operatørlåst til Telenor, så den virker ikke med andres SIM-kort. Det betyr at dette ikke er en boks man tar med seg til utlandet på ferietur og lar hele familien koble til PCene, nettbrettene og smartelefonene sine for å se YouTube-videoer, studere bilder på Facebook, spille spill og ha det gøy. Internasjonale dataroamingpriser gjør at det raskt blir skrekkelig dyrt. Jeg vet at Telenor har kampanje for en Feriesurf EU dagpakke på 20 MB pr dag mobilsurfing i utlandet, men min erfaring er at det fort kan være behov for det  tidobbelte av dette bare på noen timer når man virkelig skal bruke nettet aktivt. Jeg skal derfor komme tilbake med noen andre tips til dingser som kan bidra til å gjøre familieferie på nett i utlandet enklere

4G bredbånd miniruteren er derimot en fantastisk praktisk sak å ha med seg i Norge på jobbreiser og helgeturer. Jeg har i flere situasjoner vært helt avhengig av den for å få gjort det jeg skal og pleier derfor alltid å ha den med meg. Ruteren er så liten og lett at størrelse ikke er noe problem. For å ikke ha så mange ulike abonnementer å håndtere er SIM-kortet en såkalt "datatvilling" på samme abonnementet som mobiltelefonen. et abonnement med relativt lite inkludert databruk i utgangspunktet, men som kan suppleres med en pakke med "ekstrasurf" når det er behov for mye båndbredde til reisen. En praktisk og god løsning.

torsdag 18. juli 2013

Lang musikk til lange feriedager (21)

Sesongens andre bidrag i serien om lang musikk, det vil si "box sets", greatest hits eller fleralbumsutgivelser med minst 40 sanger, som holder en hel dag på en iPod på en badestrand, handler om Blondie: The Platinum Collection. Da snakker vi om et band fra New York som hadde sin storhetstid på sent 70-tall og såvidt inn på 80-tallet. Og nei, det er ikke damen som heter Blondie, men bandet. Vokalisten heter Debbie Harry.

Blondie ble veldig store i UK før de slo igjennom i USA, noe som bidro til at de ble utstyrt med merkelapper som punk, new wave og post-punk, men lytter man til denne utmerkede samlingen med dagens ører, med 47 låter i kronologisk rekkefølge, hører man raskt at dette verken er sint eller sært, men er fengende pop- og rockemusikk.

Blondie hadde i rask rekkefølge fem førsteplasser og to andreplasser på singellisten i UK mellom 1978 og 1980 og alle er med her: "Denis", "Heart of Glass", "Sunday Girl", "Dreaming", "Call Me", "Atomic" og "The Tide is High". Skal jeg trekke frem noen mindre kjente men minst like bra personlige favoritter som er med her, velger jeg "In the Flesh", "Fade Away (and Radiate)", "11:59" og "Sound Asleep". Flere av disse låtene ble utgitt som b-sider, men det er store pop- og rocklåter, der flertallet er hentet fra albumet Parallel lines, et av de absolutt beste albumene fra 70-tallet.(Blondie toppet for øvrig også listen i UK med den fine sangen "Maria" i 1999 etter et comeback, men den er ikke på Platinum Collection som kom i 1996.)

Fordi Blondie hadde en intenst produktiv periode med fire album frem til 1979 og kvaliteten dessverre falt helt spektakulært etter dette, er den første CD-en av de to klart best. Siste del av den andre CDen, de 10-12 siste låtene er en kombinasjon av dårlige låter og unødvendige remikser av låter som finnes her i originalversjonen, og ikke noe poeng å bruke mye tid på. Resten er i all hovedsak en veldig bra samling. Det er som nevnt 47 låter i alt, fordelt på 2 CDer i originalutgaven. I dag kan man for eksempel kjøpe den digitalt på iTunes til bare 125 kroner. Det finnes noen andre samlealbum med Blondie, men dette er både lengst og best.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

onsdag 17. juli 2013

Dingser på reise (1): Kindle Paperwhite

Kombinasjonen av: a) stadig raskere, mindre plasskrevende og billigere elektronikk med b) digitaliseringen av flere tjenester og mer innhold forandrer både arbeidstiden og fritiden vår. Vi venner oss til at alt som kan digitaliseres blir tilgjengelig over alt. Det er avhengighetsskapende, i hvert fall når det fungerer, men byr på noen utfordringer når man skal på en arbeidsreise eller en ferietur og ting ikke er helt som hjemme. Lekre og raske dingser hjelper lite hvis man må ha et internett man ikke får kontakt med, eller det er så dyrt å bruke det at det i praksis ikke er mulig. Derfor denne lille serien om nyttige dingser som gjør reisen enklere.

Først ut er Kindle Paperwhite, et lesebrett jeg bare har positive ting å si om. For de som har lest denne bloggen før er det ikke noen overraskelse at jeg er en stor fan av Amazon Kindle og har vært det siden min første Kindle kom i hus høsten 2009 (og jeg blogget om min andre her og den tredje her). Kindle Paperwhite er den fjerde. Hver nye generasjon er litt bedre og litt billigere enn den forrige. Jeg har alltid en med meg når jeg er på jobbreise som inkluderer flyturer, og når familien drar på ferietur sitter vi med hver vår. Håndbagasjen blir veldig mye lettere når man kan ha flere hundre bøker på et brett som veier litt over 200 gram. Og skulle man trenge flere bøker kan man kjøpe dem og laste ned på noen sekunder.

Hva er så nytt med Kindle Paperwhite? Den store nyheten er at den har fått et innebygget lys i skjermen, slik at man ikke er avhengig av å skru på et eksternt lys når lysforholdene er dårlige, for eksempel når man skal lese på sengen. Lyset er så lite batterikrevende at brettet likevel kan brukes i dagevis på en lading, i motsetning til en smarttelefon eller et nettbrett som bare holder i noen timer. Skjermen er mer hvit og mindre grå enn før, og skjermens andel av overflaten på brettet har økt. Minnet er på et par gigabyte, noe som er nok til å holde omkring 1100 bøker. Har man flere bøker er det ikke noe problem for man kan oppbevare så mange bøker man vil i nettskyen hos Amazon og laste dem ned til lesebrettet på sekunder når man har behov for dem.

Eget bibliotek i nettskyen kan man dessuten besøke både fra smartelefon og iPad hvis man installerer en Kindle-app. På PC og nettbrett kan man dessuten lese de bøkene man eier, i nettskyen, via nettleseren. Kindle Paperwhite finnes, i likhet med iPad, både i Wifi- og Wifi+3G-versjon, men min erfaring er at det egentlig er mer enn nok med bare Wifi. Dette er ikke et brett man bruker til websurfing og derfor trenger man bare nettilkoblingen akkurat når man skal laste ned nye bøker. De fleste er i nærheten av et trådløst nett såpass ofte at den ekstra kostnaden man må betale for 3G er unødvendig, men det kan naturligvis være kjekt å ha for sikkerhets skyld. Selve bruken av 3G til å laste ned bøker er gratis uansett hvor i verden man er.

Dessverre er det ikke alle lesebrett som er like behagelige å bruke som Kindle. Jeg skal komme tilbake her på bloggen med et eksempel fra norske Digitalbok på hvordan man har laget et lesebrett som tilsynelatende ser bra ut, og som virker, men som det av flere ulike grunner ikke er på langt nær like praktisk å bruke, og i hvert fall ikke på reise.

Kindle Paperwhite derimot er nær toppen av min liste over helt nødvendige dingser (rett bak mobiltelefon og bærbar PC) jeg må ha med på reise, fordi den gir deg tilgang til verdens største bokhandel, samtidig som den gjør det veldig mye mer behagelig enn før å ha med seg og lese bøker når man er på tur.

tirsdag 16. juli 2013

Lang musikk til lange feriedager (20)

Det er sommer, mange har ferie, og det er på tide å ta opp igjen tråden med å skrive om lang musikk til lange feriedager. Det vil si "box sets" eller fleralbumsutgivelser med minst 40 sanger og gjerne mange flere. Slik at de holder en hel dag på en iPod på en badestrand, enten den tilbringes i et sommervarmt Norge eller et sted lengre sør.

Dagens box set er "The Essential Bruce Springsteen", et veldig opplagt valg av både artist og samleplate, men av en eller annen grunn har jeg klart å hoppe over Springsteen tidligere år. Når man først skriver om en artist som har gjort så mye forskjellig og så mye bra som Springsteen er det noen valgmuligheter. Jeg kunne for eksempel skrevet om den mer krevende "Tracks" (og vil nok også gjøre det etter hvert), men som en litt mindre ambisiøs start på sesongen er "The Essential..." et bra valg.

Det som gjør "The Essential Bruce Springsteen" til et godt valg er at denne samlingen med tre CDer og 42 låter er to ting på en gang. Dels er den en helt ypperlig greatest hits-samling, mye bedre enn for eksempel "Greatest Hits" og andre kortere hits-samlinger som stort sett bare har med det kommersielt mest opplagte. På "The Essential" er to av de tre CDene, i alt 30 låter, viet en kronologisk gjennomgang av det som kan være hans beste låter. Bruce Springsteen har hatt lang karriere med høy produksjon, der han også har eksperimentert litt sjangermessig, så et hvert utvalg blir uansett subjektivt.

Alle vil helt sikkert savne noe, men jeg synes likevel dette er gjennomtenkt. I tillegg til de mest opplagte opplagte låtene, som "Born to Run", "Hungry Heart", "Badlands" og "Born in the USA", er det også med et par låter som tidligere bare har vært tilgjengelige på livealbumet "Live in New York City", sangene "American Skin (41 shots)" og Land of Hope and dreams. Dessuten er Streets of Philadelphia med her, en stor hit tidlig på 90-tallet som aldri kom ut på noe ordinært album.

Det andre som gjør denne samlingen på tre CDer svært bra er at den tredje CDen slett ikke er noen greatest hits-samling, men tvert imot en samling av ting som aldri har vært utgitt og b-sider som har vært vanskelige å få tak i. Her er det rett og slett veldig mye bra, som "From Small Things (Big Things One Day Come)", en cover av Jimmy Cliffs "Trapped", "None But the Brave" og veldig mye annet som er bra. Dette er definitivt et godt kjøp til 145 kroner på iTunes i 3CD-versjonen.

Foretrekker man fysiske CDer finnes denne 3CD boksen til 249 kroner hos Platekompaniet. Der har de også en 2CD versjon til bare kr 89,50, men av grunner jeg har beskrevet over er ikke denne kortere versjonen et like interessant alternativ.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

mandag 15. juli 2013

De norske eksportfylkene

Statistisk Sentralbyrå publiserte ny statistikk i dag om norsk eksport, import og handelsbalanse. Den viser, akkurat som ventet, at Norge har et stort eksportoverskudd med olje og gass, men et stort underskudd, på omtrent 10 milliarder kroner i måneden, uten olje og gass. Og noe av det bekymringsfulle er at oljeeksporten er på vei ned.

Norsk eksport uten olje og gass kalles gjerne norsk fastlandseksport. En av tabellene SSB har laget viser hvordan denne fastlandseksporten på totalt 181 milliarder kroner første halvår er fordelt mellom produksjonsfylkene i Norge. På suveren førsteplass finner vi Hordaland med en vareeksport første halvår på 33 milliarder kroner. På andreplass er Rogaland med 18 milliarder og på tredjeplass Møre og Romsdal med 16 milliarder.

Ganske overraskende for mange er det sikkert at Vest Agder er på fjerdeplass med hele 13 milliarder i eksport første halvår. Det har med at Vest Agder har en boreteknologiklynge i sterk vekst i tillegg til mye prosessindustri, Enda mer overraskende er det kanskje at Vestfold hadde en vareeksport på 12 milliarder kroner, godt foran tradisjonelle industrifylker som Nordland med 10 milliarder, Telemark med 8 milliarder og Østfold med 6 milliarder.

Blant de minst eksporterende fylkene er Oslo med 3,1 milliarder og Akershus med 2,8 milliarder. Det til og med lavere enn både Sogn og Fjordane og Nord Trøndelag, fylker med betydelig lavere folketall. Da er det jo naturlig å spørre hvordan dette henger sammen at Oslo og Akershus topper SSBs statistikker over verdiskaping pr innbygger i Norge, men bare står for omkring tre prosent av Norges totale fastlandseksport på 181 milliarder første halvår?

Svaret er at det henger sammen. Det er imponerende at store deler av kyst-Norge har en så konkurransedyktig eksportindustri når en tenker på det høye kostnadsnivået i Norge. Samtidig er det viktig å huske på at det ikke bare er næringsliv som driver med vareproduksjon eller videreforedling av råvarer som skaper verdier. Tjenesteproduksjon er en stadig større del av næringlivet, blant annet de kunnskapsintensive tjenestene som også eksportindustrien, er avhengig av for å lykkes.

Salg av tjenester synes ikke i disse eksportstatistikkene fordi kunnskapstjenester ikke selges på samme måte som varer som produseres i Norge og eksporteres ut av landet. Kunnskapstjenester eksporteres når personer fra en norsk virksomhet reiser ut og gjennomfører et prosjekt i et annet land eller bedriften etablerer et kontor utenfor Norge.

lørdag 13. juli 2013

Sultans of Science på Teknisk Museum

Marianne på Sultans of Science
Teknisk Museum har åpnet et nytt utstillingsareal i etasjen over resepsjonen der de frem til desember viser vitensenterutstillingen Sultans of Science – Islamic Science Rediscovered. Jeg var der i går med eldstedatter Marianne og vi ble riktig imponert av en innovativ utstilling som tar i bruk video, spillteknologi og ulike interaktive fysiske modeller som lar deg prøve ut teknologiene.

Her er ikke hovedpoenget å se på gamle ting i originalversjon, men å forstå hvordan ting virker. Og akkurat det synes jeg det sørafrikanske firmaet MTE Studios har klart veldig bra (mer om dette kan leses på Forskning.no), selv om utstillingen er forholdsvis liten. Dersom det er en stund siden man sist var på Teknisk Museum kan uansett turen anbefales, for de har gode utstillinger om både folkehelse og sykehus, telefoni og data (Norsk Telemuseum), energi og industri, samt et lite vitensenter.

Når det gjelder selve innholdet som formidles i Sultans of Science har jeg et litt mer blandet inntrykk. Det som fungerer ganske bra er formidlingen av hvordan en sentral del av den arabiske og muslimske verden var ledende på vitenskap og teknologi i verden mellom midten av 700-tallet og frem til mongolene erobret Bagdad i 1258.

Denne perioden kalles noen ganger den islamske gullalderen, men kan vel også beskrives som en arabisk gullalder, i den forstand at det arabiske abbasanide-dynastiet i en helt bestemt historisk epoke valgte å satse sterkt på å være ledende på vitenskap, inkludert matematikk, astronomi, optikk, legevitenskap og utviklingen av ulike teknologiske innretninger, som vanningsanlegg, pumper, klokker og navigasjonsutstyr.

Et interessant poeng som kommer frem i utstillingen er hvordan fundamentet for dette vitenskapelige sentret i Bagdad var bygget på et ønske om å lære mer om andres kunnskaper og erfaringer, spesielt i antikken i Hellas og Persia. Det gjorde at en helt sentral del av oppbyggingen av "Vitenskapens Hus" i Bagdad, som på slutten av 800-tallet hadde flest bøker i verden, var å oversett en rekke greske og persiske vitenskapelige bøker og artikler til arabisk. Noe som igjen førte til at den vitenskapelige arven ble tatt vare på i en tid der vest-romerriket var gått i oppløsning, Bysants var svakt og Europa opplevde mørk middelalder og folkevandringstid. Da Europa igjen ble opptatt av å finne igjen sine historiske røtter i renessansen var det derfor vanlig å gå til arabiske kilder.

Som en slags bifortelling om utadvendthet og nysgjerrighet forteller en del av utstillingen om islamske oppdagelsesreisende, og da spesielt Ibn Battuta som på 1300-tallet dekket et enormt område i Afrika, Midt Østen, India og Kina på sine reiser over land og vann. Han reiste tre ganger så langt som Marco Polo og skrev i ettertid ned sin fortelling, men manuskriptene ble ikke oppdaget og samlet før på 1800-tallet.

Når jeg ikke er hundre prosent fornøyd med utstillingen er det først og fremst fordi den ikke prøver å svare på spørsmålet om hvorfor gullalderen tok slutt. Hvorfor gikk det samme vei med vitenskapen i Bagdad som i Hellas og Kina? Og hvorfor ble helt andre deler av verden ledende på vitenskap og teknologi siden? Eirik Newth kaller dette "en elefant i rommet" i sin gode anmeldelse av utstillingen i Aftenposten nylig, og jeg er helt enig i den kritikken .

Når selve temaet for utstillingen er "islamic science" er det ikke unaturlig å også diskutere om det var noe i ideologien som på et tidspunkt kom i veien for den nødvendige åpenheten og nysgjerrigheten som trengs for å praktiseringen en kritisk vitenskapelig metode. På samme måte som vi diskuterer om det var noe i det kinesiske samfunnet som kom i veien for utviklingen av vitenskapen der og om det er slik at dogmatisk kristendom hindret vitenskapelig og teknologisk utvikling i Europa, burde det være mulig å diskutere hvilke trekk ved islam som religion og samfunnssystem som har stoppet innovasjon og kunnskapsutvikling. Det ville gjort utstillingen mer relevant for dagens utfordringer.

fredag 12. juli 2013

Bortgjemte musikalske perler (17)

Dette er videoen som ser ut som den er spilt inn på tidenes kuleste hjemme alene-fest. Det er i tillegg et av svensk punk-rocks mest ikoniske øyeblikk der Ebba Grön spiller "Staten och kapitalet", selve klassikeren om hvordan staten og storkapitalen egentlig spiller på lag for å holde vanlige småfolk nede. Det politiske budskapet gjør at sangen er anvendelig blant alle som misliker statskapitalisme, enten de står til høyre eller venstre politisk. Refrenget er, med et par mindre justeringer underveis, slik:

"Sida vid sida, tillsammans hjälps dom åt
staten och kapitalet, dom sitter i samma båt
fast det är inte dom som ror, som ror så svetten lackar
och piskan som kittlar, kittlar inte heller
deras feta nackar."




Om dette faktisk er en hjemme-fest vet jeg ikke, det er i hvert fall så tettpakket at kameramannen sliter med å komme mellom band og publikum for å filme alle bandmedlemmene. Klippet er hentet fra en musikkfilm om Ebba Grön som het "Ebba the movie" og kom i 1982. Navnet på filmen er for øvrig en parodi på en dokumentar om Abba fra den tiden som het "Abba - The Movie".

At denne sangen hører hjemme i serien "bortgjemte musikalske perler" her på bloggen kan kanskje virke litt rart. Det har med at det ikke på noen måte var opplagt at "Staten och kapitalet" skulle bli en punk-klassiker. Egentlig er sangen fra 1972 og het "Den ena handen vet vad den andra gjör", skrevet og fremført av et venstreorientert og stort sett glemt progrock-band som het "Blå tåget". At de to versjonene av sangen er veldig ulike kan man høre i denne YouTube-videoen som har med klipp fra begge.

I 1980 ga Ebba Grön i hvert fall ut sin versjon av sangen, men da som en b-side på singelen "Ung och kåt". Ingen av de to sangene ble med på noen av de ordinære albumene Ebba Grön ga ut, men det gjaldt for så vidt også en del andre av Ebba Gröns singler. De er derimot tilgjengelig på flere samlealbum som har kommet senere, blant annet dobbelt CDen "Samlingen" og den mer ambisiøse "Boxen", med de tre studiealbumene, et livealbum og DVDen "Ebba the movie".

torsdag 11. juli 2013

Rappere og rikdom

Bloomberg om rappere og penger
For de som er opptatt av slikt er det en interessant sak hos Bloomberg om rappere og deres inntekter og formuer. Mens mange andre mennesker foretrekker en viss diskresjon om egne penger, mener mange rappere at det er helt på sin plass å skryte uhemmet om hvor skrekkelig rike de er. Det er helt vanlig å bruke sangtekstene til å skryte av sine millioner av dollar. Noen skryter til og med på seg at de har en milliard.

Er det virkelig slik at alle disse rapperne er så ekstraordinært rike som de påstår? Eller har noen kommet i skade for å overdrive litt, et faktum rapperen Jay-Z tar opp i en ny sangtekst på sitt siste album:

"The truth in my verses
Versus
Your metaphors
About what your net worth is
Ha ha ha ha ha!"

Bloomberg har i artikkelen med den megetsigende tittelen "Jay-Z Is Right: Most Rappers Are Lying About Their Money" undersøkt saken. De har sammenlignet rappernes tekster om egen inntekt og formue med informasjon som Forbes Magazine har samlet i artikkelen "The Forbes Five: Hip Hop's wealthiest artists" fra april i år om rappernes formuer og også prøvd å beregne en sannsynlig årsinntekt for 2012. Da finner de ut at flere artister har kommet i skade for å overdrive ganske mye i sine sangtekster. 

For eksempel synger Pitbull og Nicki Minaj i helt nye sanger om at de har en milliard dollar. Bloombergs graf viser at de sannsynligvis bare tjente omkring 1-2 prosent av dette i 2012. Det er jo mye penger det også, men dollarmilliardær er man ikke. I følge grafen har også NAS, Lil Wayne og 50 Cent klart å bomme ganske kraftig i anslagene de gir av egen rikdom i sine sangtekster. Mens andre folk med mye penger gjerne snakker ned egen rikdom, for eksempel på grunn av frykt for kriminelle eller skattemyndigheter, har mange rappere tydeligvis et stort behov for gjøre det motsatte.

Hvor rike er så de rikeste rapperne? Temmelig rike skal vi tro Forbes Magazines oversikt, selv om ingen av dem har en milliard dollar. På toppen av Forbes liste er Sean "Diddy" Combes med en formue på 580 milliarder dollar. "Worth about a billion", rapper han i en ny sang. En liten overdrivelse kanskje, men ikke så langt på viddene som noen bransjekolleger. Nummer to er nevnte Shawn "Jay-Z" Carter, som er gift med Beyonce og har har en estimert formue på 475 millioner dollar. Så når han rapper at han har "half a billli" i sangen "HAM", med Kanye West, er det ganske presist.

Nummer tre på listen er Andre "Dr Dre" Young, med en formue på 350 millioner USD. Han har hatt kjempesuksess med hodetelefonene "Beats by Dr Dre", et selskap han solgte en andel i til HTC i 2011. Dr Dre har etter hvert tjent mye mer på å designe hodetelefoner enn på å skrive musikk. Bryan “Birdman” Williams er nummer fire på listen med en formue på 150 millioner USD. Og på femte plass finner vi Curtis “50 Cent” Jackson med en formue på 125 milloner USD, mye gjennom salg av effekter, videospill, bøker og eierandeler han har i ulike selskaper, Men når han rapper "I blow a hundred million, make another hundred mill" i sangen "I'm on it" fra 2012 mener Bloomberg han overdriver en smule. Deres anslag er at inntekten hans i 2012 var 7,5 millioner.

tirsdag 9. juli 2013

TV og nettbrett samtidig

Fast Company om TV og nettbrett
Er det blitt slik at vi ikke nøyer oss med en skjerm lenger, men må bruke nettbrettet eller smarttelefonen samtidig som vi ser på TV? Ja, i følge en artikkel i Fast Company, basert på tall fra Nielsen i USA, er det nå slik at omtrent halvparten av alle som ser på TV oppgir at de bruker et nettbrett eller en smarttelefon samtidig.

"How People Really Use Tablets While Watching TV", er tittelen på artikkelen. Det er jo selve nøkkelspørsmålet, ikke minst for TV-kanalene som lurer på hva seerne deres egentlig gjør med sine nettbrett og smarttelefoner mens de ser på TV. Det er jo en hel liten industri der ute som lager apper og Facebook-sider med innhold relatert til TV-programmer. Men er det slik at vi bruker disse appene og  nettstedene som er relevante for det vi ser på skjermen? Eller leser vi nettaviser og kjøper sko og bøker, uten at det har noe med TV-programmene å gjøre?

TV-kanalene har god grunn til å være bekymret for at et TV-program reduseres til noe som foregår i bakgrunnen, mens oppmerksomheten vår er rettet mot det som skjer på nettbrettet. Når det gjelder den problemstillingen er svaret i Nielsens undersøkelse litt blandet. Langt over halvparten svarer at de daglig pleier å surfe nettet og eller søke etter konkret informasjon på nettet mens de ser på TV, og litt over halvparten er aktive i sosiale medier mens de ser på TV, men uten at noe av dette har med TV-programmet de ser på å gjøre. Det betyr at nettbrettene og smarttelefonene bidrar til at vi følger mindre med på TV-skjermen enn før.

Men samtidig rapporterer Nielsen at det også er forbausende mange som oppgir at de gjør ting på sine nettbrett og smarttelefoner som har med TV-programmet å gjøre. De finner fram til mer informasjon om skulespillere, idrettsstjerner og annen informasjon knyttet til det de ser på. De finner frem til produkter som det blir reklamert for og omkring 20 prosent av nettbrettbrukerne sier de følger med på diskusjoner om TV-programmet i sosiale medier:

"But that doesn’t mean no one is multitasking in the name of a deeper television experience: About 50% of tablet users (and 35% of smartphone users) will actually look up info related to the show they’re watching, and about 20% of tablet users (and 13% of smartphone users) will read social networks for updates about the show they’re watching."

Så vi må vel tolke tallene slik at nettbrett og smarttelefoner kan gjøre to ganske ulike ting med TV-opplevelsen. I mange situasjoner tar de oppmerksomhet bort fra tradisjonell TV-titting og reduserer TVen til en form for bakgrunnsaktivitet. Men i andre situasjoner er det slik at nettsteder og apper virkelig støtter opp om og forsterker den positive TV-opplevelsen. Mulighetene er med andre ord store for de som finner innovative og gode måter å få dette samspillet til å virke.

mandag 8. juli 2013

Amazon, Apple og de store forlagene

Lanseringen av Apples iPad var en stor mediemessig verdensbegivenhet. Boken "The Battle of $9.99" handler om hvordan en av tjenestene som ble lansert denne dagen i januar 2010 førte til at Apple har havnet på tiltalebenken i en føderal domstol i USA for ulovlig prissamarbeid om bokpriser med fem av de seks største forlagene. Ironisk nok med et produkt Apple ikke syntes det var så veldig viktig å kunne tilby brukerne.

Boken heter "The Battle of $9.99 - How Apple, Amazon, and the Big Six Publishers Changed the E-Book Business Overnight" og er en meget kort bok, en såkalt "Kindle Single" på litt over 50 sider, skrevet av Andrew Richard Albanese. Han er redaktør i Publishers Weekly og har skrevet en fascinerende liten fortelling om hvordan de store forlagene har forholdt seg til e-bøker generelt og til de store plattformene til Amazon og Apple spesielt.

Det store forlagene er i denne sammenhengen de seks største forlagene i USA i 2009, rett før lanseringen til iPad: Penguin, Hachette, Simon & Schuster, Macmillan, HarperCollins og Random House (senere har Random House og Penguin fusjonert). Av disse skrev alle unntatt Random House under på omtrent identiske avtaler med Apple og brukte lanseringen av iPad til å tvinge igjennom endringer i sine avtaler med Amazon. En helt umiddelbar og veldig synlig effekt var at bestselgere som tidligere hadde hadde kostet $9.99 som e-bøker over natten økte prisen til enten $12.99 eller $14.99.

Ikke overraskende syntes konkurransemyndighetene at dette var så påfallende at de gikk til sak, en sak som ble forlikt utenfor retten med alle forlagene, men ikke med Apple, som i følge forfatteren neppe vel ha føderale kontrollører som løper rundt og undersøker alt av avtaler og priser i sin app-store. Apple vil ha sin forretningsmodell i fred og bøker er tross alt en mikroskopisk del av Apples virksomhet, en liten butikk de ikke har til hensikt å la ødelegge for langt mer lønnsomme ting.

Er det så noen interessante fellestrekk mellom måten amerikanske forlag går frem for å sikre sine interesser og måten norske forlag forholder seg til ebøker? Den store forskjellen er naturligvis at USAs forlag i motsetning til norske faktisk gir ut sine nye bøker hos Amazon og Apple, noe forbrukerne nyter godt av i form av lave priser og stort utvalg. Men boken viser at dette samarbeidet ikke har foregått med noen stor entusiasme fra forlagene. Jeg synes særlig det er to forhold boken beskriver som er ganske illustrerende for forslagenes problem med å forstå og forholde seg til den nye digitale virkeligheten.

Det ene er at da Amazon lanserte Kindle i november 2007 var forlagene langt mer opptatt av å bekjempe Googles digitalisering av alle de gamle bøkene i verden  enn av å forstå hvor stor betydning Kindle ville få for salget av nye bøker. Forlagene bruke lite oppmerksomhet på å forhandle vilkår med Amazon og var da mer opptatt av DRM-teknologi og rettigheter, for å hindre at ebøkene deres kom på avveie, enn av å utforske offensive forretningsmodeller og prismodeller. Derfor ble resultatet en prismodell som var kopiert fra avtalene forlagene har med bokhandler om papirbøker. Boken omtaler disse slik:

"...at the time of the Kindle launch, Penguin (and, in fact, all the major US publishers) had set up their e-book businesses to work like their print book businesses. Known as "wholesale" or "reseller" model, it has many variations, but books in the US are generally sold like this: publishers set list prices of their books (the price printed on the cover and, theoretically, the price to the consumer) and then sell copies to retailers at a discount off the list price. The standard discount is usually around 50% for most popular consumer fiction and nonfiction. Retailers then sell their copies to the consumer at whatever price they deem reasonable".

Det som så skjedde var at Amazon satte utsalgsprisene sine mye lavere enn noen hadde regnet med, typisk $9.99 for en helt ny bok med en listepris på bortimot 30 dollar. Nå fikk ikke forlagene noe mindre penger av den grunn, de fikk sin pris minus rabatten de selv hadde gitt uansett, så dette var strengt tatt ikke noe problem. Men, som i Norge, liker ikke forlag at nye bøker blir solgt til veldig lave priser. De mener det gir et feil signal og hadde rett og slett ikke regnet med at Amazon ville selge bøker med tap, noe de likte så dårlig at de ga klart og tydelig uttrykk for at de ønsket å stoppe det de så på som "umoralsk" lave priser.

Det andre overraskende boken beskriver er at forlagene i følge boken valgte en avtalemodell med Apple som ga dem en lavere inntjening pr solgte bok enn de fikk hos Amazon, for å stoppe Amazon. For forlagene var det viktigere å bestemme ebokprisen kunden betaler enn selv å få så godt betalt som mulig pr. bok. Apples inntreden på arenaen med iPad ga forlagene akkurat det forhandlingskortet de trengte for å konvertere hele ebokbransjen fra "wholsale"-modellen til det boken kaller en "agency model", der distributøren mottar en fast prosentsats, typisk 30 prosent, av det sluttkunden betaler. Og prisen kunden betaler er det forlaget og ikke bokhandelen som bestemmer.

Det spesielle som skjedde i bokbransjen da iPad kom var ikke Apples forretningsmodell, den kjenner vi også fra iTunes og App Store, men at også Amazon raskt ble presset av forlagene til å gå over til den samme modellen. Og at resultatet ble dyrere nye ebøker. Da er det ikke så rart at konkurransemyndighetene blir interessert. Men det er jo slett ikke sikkert Apple blir dømt for å ha gjort noe ulovlig, de bruker tross alt den samme prismodellen som de bruker ellers i sine digitale butikker.

Forlagene har som nevnt inngått forlik, men på vilkår de kan leve greit med. Hovedmodellen i avtalene deres blir ikke reversert og tiden da $9.99 var vanlig pris for en ny bestselger er nok over. Men sett med norske øyne er jo ikke $12.99 eller $14.99, maksimalpriser Apple har insistert på, så mye å betale for en ny bok det heller.  "The battle of $9.99" koster for øvrig bare $1.99 og er vel verdt å lese for alle som er interessert i forretningsmodeller i en digital verden generelt og ebøker og forlag spesielt.