Dingser på reise (1): Kindle Paperwhite

Kombinasjonen av: a) stadig raskere, mindre plasskrevende og billigere elektronikk med b) digitaliseringen av flere tjenester og mer innhold forandrer både arbeidstiden og fritiden vår. Vi venner oss til at alt som kan digitaliseres blir tilgjengelig over alt. Det er avhengighetsskapende, i hvert fall når det fungerer, men byr på noen utfordringer når man skal på en arbeidsreise eller en ferietur og ting ikke er helt som hjemme. Lekre og raske dingser hjelper lite hvis man må ha et internett man ikke får kontakt med, eller det er så dyrt å bruke det at det i praksis ikke er mulig. Derfor denne lille serien om nyttige dingser som gjør reisen enklere.

Først ut er Kindle Paperwhite, et lesebrett jeg bare har positive ting å si om. For de som har lest denne bloggen før er det ikke noen overraskelse at jeg er en stor fan av Amazon Kindle og har vært det siden min første Kindle kom i hus høsten 2009 (og jeg blogget om min andre her og den tredje her). Kindle Paperwhite er den fjerde. Hver nye generasjon er litt bedre og litt billigere enn den forrige. Jeg har alltid en med meg når jeg er på jobbreise som inkluderer flyturer, og når familien drar på ferietur sitter vi med hver vår. Håndbagasjen blir veldig mye lettere når man kan ha flere hundre bøker på et brett som veier litt over 200 gram. Og skulle man trenge flere bøker kan man kjøpe dem og laste ned på noen sekunder.

Hva er så nytt med Kindle Paperwhite? Den store nyheten er at den har fått et innebygget lys i skjermen, slik at man ikke er avhengig av å skru på et eksternt lys når lysforholdene er dårlige, for eksempel når man skal lese på sengen. Lyset er så lite batterikrevende at brettet likevel kan brukes i dagevis på en lading, i motsetning til en smarttelefon eller et nettbrett som bare holder i noen timer. Skjermen er mer hvit og mindre grå enn før, og skjermens andel av overflaten på brettet har økt. Minnet er på et par gigabyte, noe som er nok til å holde omkring 1100 bøker. Har man flere bøker er det ikke noe problem for man kan oppbevare så mange bøker man vil i nettskyen hos Amazon og laste dem ned til lesebrettet på sekunder når man har behov for dem.

Eget bibliotek i nettskyen kan man dessuten besøke både fra smartelefon og iPad hvis man installerer en Kindle-app. På PC og nettbrett kan man dessuten lese de bøkene man eier, i nettskyen, via nettleseren. Kindle Paperwhite finnes, i likhet med iPad, både i Wifi- og Wifi+3G-versjon, men min erfaring er at det egentlig er mer enn nok med bare Wifi. Dette er ikke et brett man bruker til websurfing og derfor trenger man bare nettilkoblingen akkurat når man skal laste ned nye bøker. De fleste er i nærheten av et trådløst nett såpass ofte at den ekstra kostnaden man må betale for 3G er unødvendig, men det kan naturligvis være kjekt å ha for sikkerhets skyld. Selve bruken av 3G til å laste ned bøker er gratis uansett hvor i verden man er.

Dessverre er det ikke alle lesebrett som er like behagelige å bruke som Kindle. Jeg skal komme tilbake her på bloggen med et eksempel fra norske Digitalbok på hvordan man har laget et lesebrett som tilsynelatende ser bra ut, og som virker, men som det av flere ulike grunner ikke er på langt nær like praktisk å bruke, og i hvert fall ikke på reise.

Kindle Paperwhite derimot er nær toppen av min liste over helt nødvendige dingser (rett bak mobiltelefon og bærbar PC) jeg må ha med på reise, fordi den gir deg tilgang til verdens største bokhandel, samtidig som den gjør det veldig mye mer behagelig enn før å ha med seg og lese bøker når man er på tur.

Lang musikk til lange feriedager (20)

Det er sommer, mange har ferie, og det er på tide å ta opp igjen tråden med å skrive om lang musikk til lange feriedager. Det vil si "box sets" eller fleralbumsutgivelser med minst 40 sanger og gjerne mange flere. Slik at de holder en hel dag på en iPod på en badestrand, enten den tilbringes i et sommervarmt Norge eller et sted lengre sør.

Dagens box set er "The Essential Bruce Springsteen", et veldig opplagt valg av både artist og samleplate, men av en eller annen grunn har jeg klart å hoppe over Springsteen tidligere år. Når man først skriver om en artist som har gjort så mye forskjellig og så mye bra som Springsteen er det noen valgmuligheter. Jeg kunne for eksempel skrevet om den mer krevende "Tracks" (og vil nok også gjøre det etter hvert), men som en litt mindre ambisiøs start på sesongen er "The Essential..." et bra valg.

Det som gjør "The Essential Bruce Springsteen" til et godt valg er at denne samlingen med tre CDer og 42 låter er to ting på en gang. Dels er den en helt ypperlig greatest hits-samling, mye bedre enn for eksempel "Greatest Hits" og andre kortere hits-samlinger som stort sett bare har med det kommersielt mest opplagte. På "The Essential" er to av de tre CDene, i alt 30 låter, viet en kronologisk gjennomgang av det som kan være hans beste låter. Bruce Springsteen har hatt lang karriere med høy produksjon, der han også har eksperimentert litt sjangermessig, så et hvert utvalg blir uansett subjektivt.

Alle vil helt sikkert savne noe, men jeg synes likevel dette er gjennomtenkt. I tillegg til de mest opplagte opplagte låtene, som "Born to Run", "Hungry Heart", "Badlands" og "Born in the USA", er det også med et par låter som tidligere bare har vært tilgjengelige på livealbumet "Live in New York City", sangene "American Skin (41 shots)" og Land of Hope and dreams. Dessuten er Streets of Philadelphia med her, en stor hit tidlig på 90-tallet som aldri kom ut på noe ordinært album.

Det andre som gjør denne samlingen på tre CDer svært bra er at den tredje CDen slett ikke er noen greatest hits-samling, men tvert imot en samling av ting som aldri har vært utgitt og b-sider som har vært vanskelige å få tak i. Her er det rett og slett veldig mye bra, som "From Small Things (Big Things One Day Come)", en cover av Jimmy Cliffs "Trapped", "None But the Brave" og veldig mye annet som er bra. Dette er definitivt et godt kjøp til 145 kroner på iTunes i 3CD-versjonen.

Foretrekker man fysiske CDer finnes denne 3CD boksen til 249 kroner hos Platekompaniet. Der har de også en 2CD versjon til bare kr 89,50, men av grunner jeg har beskrevet over er ikke denne kortere versjonen et like interessant alternativ.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

De norske eksportfylkene

Statistisk Sentralbyrå publiserte ny statistikk i dag om norsk eksport, import og handelsbalanse. Den viser, akkurat som ventet, at Norge har et stort eksportoverskudd med olje og gass, men et stort underskudd, på omtrent 10 milliarder kroner i måneden, uten olje og gass. Og noe av det bekymringsfulle er at oljeeksporten er på vei ned.

Norsk eksport uten olje og gass kalles gjerne norsk fastlandseksport. En av tabellene SSB har laget viser hvordan denne fastlandseksporten på totalt 181 milliarder kroner første halvår er fordelt mellom produksjonsfylkene i Norge. På suveren førsteplass finner vi Hordaland med en vareeksport første halvår på 33 milliarder kroner. På andreplass er Rogaland med 18 milliarder og på tredjeplass Møre og Romsdal med 16 milliarder.

Ganske overraskende for mange er det sikkert at Vest Agder er på fjerdeplass med hele 13 milliarder i eksport første halvår. Det har med at Vest Agder har en boreteknologiklynge i sterk vekst i tillegg til mye prosessindustri, Enda mer overraskende er det kanskje at Vestfold hadde en vareeksport på 12 milliarder kroner, godt foran tradisjonelle industrifylker som Nordland med 10 milliarder, Telemark med 8 milliarder og Østfold med 6 milliarder.

Blant de minst eksporterende fylkene er Oslo med 3,1 milliarder og Akershus med 2,8 milliarder. Det til og med lavere enn både Sogn og Fjordane og Nord Trøndelag, fylker med betydelig lavere folketall. Da er det jo naturlig å spørre hvordan dette henger sammen at Oslo og Akershus topper SSBs statistikker over verdiskaping pr innbygger i Norge, men bare står for omkring tre prosent av Norges totale fastlandseksport på 181 milliarder første halvår?

Svaret er at det henger sammen. Det er imponerende at store deler av kyst-Norge har en så konkurransedyktig eksportindustri når en tenker på det høye kostnadsnivået i Norge. Samtidig er det viktig å huske på at det ikke bare er næringsliv som driver med vareproduksjon eller videreforedling av råvarer som skaper verdier. Tjenesteproduksjon er en stadig større del av næringlivet, blant annet de kunnskapsintensive tjenestene som også eksportindustrien, er avhengig av for å lykkes.

Salg av tjenester synes ikke i disse eksportstatistikkene fordi kunnskapstjenester ikke selges på samme måte som varer som produseres i Norge og eksporteres ut av landet. Kunnskapstjenester eksporteres når personer fra en norsk virksomhet reiser ut og gjennomfører et prosjekt i et annet land eller bedriften etablerer et kontor utenfor Norge.

Sultans of Science på Teknisk Museum

Marianne på Sultans of Science

Teknisk Museum har åpnet et nytt utstillingsareal i etasjen over resepsjonen der de frem til desember viser vitensenterutstillingen Sultans of Science – Islamic Science Rediscovered. Jeg var der i går med eldstedatter Marianne og vi ble riktig imponert av en innovativ utstilling som tar i bruk video, spillteknologi og ulike interaktive fysiske modeller som lar deg prøve ut teknologiene.

Her er ikke hovedpoenget å se på gamle ting i originalversjon, men å forstå hvordan ting virker. Og akkurat det synes jeg det sørafrikanske firmaet MTE Studios har klart veldig bra (mer om dette kan leses på Forskning.no), selv om utstillingen er forholdsvis liten. Dersom det er en stund siden man sist var på Teknisk Museum kan uansett turen anbefales, for de har gode utstillinger om både folkehelse og sykehus, telefoni og data (Norsk Telemuseum), energi og industri, samt et lite vitensenter.

Når det gjelder selve innholdet som formidles i Sultans of Science har jeg et litt mer blandet inntrykk. Det som fungerer ganske bra er formidlingen av hvordan en sentral del av den arabiske og muslimske verden var ledende på vitenskap og teknologi i verden mellom midten av 700-tallet og frem til mongolene erobret Bagdad i 1258.

Denne perioden kalles noen ganger den islamske gullalderen, men kan vel også beskrives som en arabisk gullalder, i den forstand at det arabiske abbasanide-dynastiet i en helt bestemt historisk epoke valgte å satse sterkt på å være ledende på vitenskap, inkludert matematikk, astronomi, optikk, legevitenskap og utviklingen av ulike teknologiske innretninger, som vanningsanlegg, pumper, klokker og navigasjonsutstyr.

Et interessant poeng som kommer frem i utstillingen er hvordan fundamentet for dette vitenskapelige sentret i Bagdad var bygget på et ønske om å lære mer om andres kunnskaper og erfaringer, spesielt i antikken i Hellas og Persia. Det gjorde at en helt sentral del av oppbyggingen av "Vitenskapens Hus" i Bagdad, som på slutten av 800-tallet hadde flest bøker i verden, var å oversett en rekke greske og persiske vitenskapelige bøker og artikler til arabisk. Noe som igjen førte til at den vitenskapelige arven ble tatt vare på i en tid der vest-romerriket var gått i oppløsning, Bysants var svakt og Europa opplevde mørk middelalder og folkevandringstid. Da Europa igjen ble opptatt av å finne igjen sine historiske røtter i renessansen var det derfor vanlig å gå til arabiske kilder.

Som en slags bifortelling om utadvendthet og nysgjerrighet forteller en del av utstillingen om islamske oppdagelsesreisende, og da spesielt Ibn Battuta som på 1300-tallet dekket et enormt område i Afrika, Midt Østen, India og Kina på sine reiser over land og vann. Han reiste tre ganger så langt som Marco Polo og skrev i ettertid ned sin fortelling, men manuskriptene ble ikke oppdaget og samlet før på 1800-tallet.

Når jeg ikke er hundre prosent fornøyd med utstillingen er det først og fremst fordi den ikke prøver å svare på spørsmålet om hvorfor gullalderen tok slutt. Hvorfor gikk det samme vei med vitenskapen i Bagdad som i Hellas og Kina? Og hvorfor ble helt andre deler av verden ledende på vitenskap og teknologi siden? Eirik Newth kaller dette "en elefant i rommet" i sin gode anmeldelse av utstillingen i Aftenposten nylig, og jeg er helt enig i den kritikken .

Når selve temaet for utstillingen er "islamic science" er det ikke unaturlig å også diskutere om det var noe i ideologien som på et tidspunkt kom i veien for den nødvendige åpenheten og nysgjerrigheten som trengs for å praktiseringen en kritisk vitenskapelig metode. På samme måte som vi diskuterer om det var noe i det kinesiske samfunnet som kom i veien for utviklingen av vitenskapen der og om det er slik at dogmatisk kristendom hindret vitenskapelig og teknologisk utvikling i Europa, burde det være mulig å diskutere hvilke trekk ved islam som religion og samfunnssystem som har stoppet innovasjon og kunnskapsutvikling. Det ville gjort utstillingen mer relevant for dagens utfordringer.

Bortgjemte musikalske perler (17)

Dette er videoen som ser ut som den er spilt inn på tidenes kuleste hjemme alene-fest. Det er i tillegg et av svensk punk-rocks mest ikoniske øyeblikk der Ebba Grön spiller "Staten och kapitalet", selve klassikeren om hvordan staten og storkapitalen egentlig spiller på lag for å holde vanlige småfolk nede. Det politiske budskapet gjør at sangen er anvendelig blant alle som misliker statskapitalisme, enten de står til høyre eller venstre politisk. Refrenget er, med et par mindre justeringer underveis, slik:

"Sida vid sida, tillsammans hjälps dom åt
staten och kapitalet, dom sitter i samma båt
fast det är inte dom som ror, som ror så svetten lackar
och piskan som kittlar, kittlar inte heller
deras feta nackar."

Om dette faktisk er en hjemme-fest vet jeg ikke, det er i hvert fall så tettpakket at kameramannen sliter med å komme mellom band og publikum for å filme alle bandmedlemmene. Klippet er hentet fra en musikkfilm om Ebba Grön som het "Ebba the movie" og kom i 1982. Navnet på filmen er for øvrig en parodi på en dokumentar om Abba fra den tiden som het "Abba - The Movie".

At denne sangen hører hjemme i serien "bortgjemte musikalske perler" her på bloggen kan kanskje virke litt rart. Det har med at det ikke på noen måte var opplagt at "Staten och kapitalet" skulle bli en punk-klassiker. Egentlig er sangen fra 1972 og het "Den ena handen vet vad den andra gjör", skrevet og fremført av et venstreorientert og stort sett glemt progrock-band som het "Blå tåget". At de to versjonene av sangen er veldig ulike kan man høre i denne YouTube-videoen som har med klipp fra begge.

I 1980 ga Ebba Grön i hvert fall ut sin versjon av sangen, men da som en b-side på singelen "Ung och kåt". Ingen av de to sangene ble med på noen av de ordinære albumene Ebba Grön ga ut, men det gjaldt for så vidt også en del andre av Ebba Gröns singler. De er derimot tilgjengelig på flere samlealbum som har kommet senere, blant annet dobbelt CDen "Samlingen" og den mer ambisiøse "Boxen", med de tre studiealbumene, et livealbum og DVDen "Ebba the movie".

Rappere og rikdom

Bloomberg om rappere og penger

For de som er opptatt av slikt er det en interessant sak hos Bloomberg om rappere og deres inntekter og formuer. Mens mange andre mennesker foretrekker en viss diskresjon om egne penger, mener mange rappere at det er helt på sin plass å skryte uhemmet om hvor skrekkelig rike de er. Det er helt vanlig å bruke sangtekstene til å skryte av sine millioner av dollar. Noen skryter til og med på seg at de har en milliard.

Er det virkelig slik at alle disse rapperne er så ekstraordinært rike som de påstår? Eller har noen kommet i skade for å overdrive litt, et faktum rapperen Jay-Z tar opp i en ny sangtekst på sitt siste album:

"The truth in my verses

Versus

Your metaphors
About what your net worth is
Ha ha ha ha ha!"

Bloomberg har i artikkelen med den megetsigende tittelen "Jay-Z Is Right: Most Rappers Are Lying About Their Money" undersøkt saken. De har sammenlignet rappernes tekster om egen inntekt og formue med informasjon som Forbes Magazine har samlet i artikkelen "The Forbes Five: Hip Hop's wealthiest artists" fra april i år om rappernes formuer og også prøvd å beregne en sannsynlig årsinntekt for 2012. Da finner de ut at flere artister har kommet i skade for å overdrive ganske mye i sine sangtekster. 

For eksempel synger Pitbull og Nicki Minaj i helt nye sanger om at de har en milliard dollar. Bloombergs graf viser at de sannsynligvis bare tjente omkring 1-2 prosent av dette i 2012. Det er jo mye penger det også, men dollarmilliardær er man ikke. I følge grafen har også NAS, Lil Wayne og 50 Cent klart å bomme ganske kraftig i anslagene de gir av egen rikdom i sine sangtekster. Mens andre folk med mye penger gjerne snakker ned egen rikdom, for eksempel på grunn av frykt for kriminelle eller skattemyndigheter, har mange rappere tydeligvis et stort behov for gjøre det motsatte.

Hvor rike er så de rikeste rapperne? Temmelig rike skal vi tro Forbes Magazines oversikt, selv om ingen av dem har en milliard dollar. På toppen av Forbes liste er Sean "Diddy" Combes med en formue på 580 milliarder dollar. "Worth about a billion", rapper han i en ny sang. En liten overdrivelse kanskje, men ikke så langt på viddene som noen bransjekolleger. Nummer to er nevnte Shawn "Jay-Z" Carter, som er gift med Beyonce og har har en estimert formue på 475 millioner dollar. Så når han rapper at han har "half a billli" i sangen "HAM", med Kanye West, er det ganske presist.

Nummer tre på listen er Andre "Dr Dre" Young, med en formue på 350 millioner USD. Han har hatt kjempesuksess med hodetelefonene "Beats by Dr Dre", et selskap han solgte en andel i til HTC i 2011. Dr Dre har etter hvert tjent mye mer på å designe hodetelefoner enn på å skrive musikk. Bryan “Birdman” Williams er nummer fire på listen med en formue på 150 millioner USD. Og på femte plass finner vi Curtis “50 Cent” Jackson med en formue på 125 milloner USD, mye gjennom salg av effekter, videospill, bøker og eierandeler han har i ulike selskaper, Men når han rapper "I blow a hundred million, make another hundred mill" i sangen "I'm on it" fra 2012 mener Bloomberg han overdriver en smule. Deres anslag er at inntekten hans i 2012 var 7,5 millioner.

TV og nettbrett samtidig

Fast Company om TV og nettbrett

Er det blitt slik at vi ikke nøyer oss med en skjerm lenger, men må bruke nettbrettet eller smarttelefonen samtidig som vi ser på TV? Ja, i følge en artikkel i Fast Company, basert på tall fra Nielsen i USA, er det nå slik at omtrent halvparten av alle som ser på TV oppgir at de bruker et nettbrett eller en smarttelefon samtidig.

"How People Really Use Tablets While Watching TV", er tittelen på artikkelen. Det er jo selve nøkkelspørsmålet, ikke minst for TV-kanalene som lurer på hva seerne deres egentlig gjør med sine nettbrett og smarttelefoner mens de ser på TV. Det er jo en hel liten industri der ute som lager apper og Facebook-sider med innhold relatert til TV-programmer. Men er det slik at vi bruker disse appene og  nettstedene som er relevante for det vi ser på skjermen? Eller leser vi nettaviser og kjøper sko og bøker, uten at det har noe med TV-programmene å gjøre?

TV-kanalene har god grunn til å være bekymret for at et TV-program reduseres til noe som foregår i bakgrunnen, mens oppmerksomheten vår er rettet mot det som skjer på nettbrettet. Når det gjelder den problemstillingen er svaret i Nielsens undersøkelse litt blandet. Langt over halvparten svarer at de daglig pleier å surfe nettet og eller søke etter konkret informasjon på nettet mens de ser på TV, og litt over halvparten er aktive i sosiale medier mens de ser på TV, men uten at noe av dette har med TV-programmet de ser på å gjøre. Det betyr at nettbrettene og smarttelefonene bidrar til at vi følger mindre med på TV-skjermen enn før.

Men samtidig rapporterer Nielsen at det også er forbausende mange som oppgir at de gjør ting på sine nettbrett og smarttelefoner som har med TV-programmet å gjøre. De finner fram til mer informasjon om skulespillere, idrettsstjerner og annen informasjon knyttet til det de ser på. De finner frem til produkter som det blir reklamert for og omkring 20 prosent av nettbrettbrukerne sier de følger med på diskusjoner om TV-programmet i sosiale medier:

"But that doesn’t mean no one is multitasking in the name of a deeper television experience: About 50% of tablet users (and 35% of smartphone users) will actually look up info related to the show they’re watching, and about 20% of tablet users (and 13% of smartphone users) will read social networks for updates about the show they’re watching."

Så vi må vel tolke tallene slik at nettbrett og smarttelefoner kan gjøre to ganske ulike ting med TV-opplevelsen. I mange situasjoner tar de oppmerksomhet bort fra tradisjonell TV-titting og reduserer TVen til en form for bakgrunnsaktivitet. Men i andre situasjoner er det slik at nettsteder og apper virkelig støtter opp om og forsterker den positive TV-opplevelsen. Mulighetene er med andre ord store for de som finner innovative og gode måter å få dette samspillet til å virke.

Amazon, Apple og de store forlagene

Lanseringen av Apples iPad var en stor mediemessig verdensbegivenhet. Boken "The Battle of $9.99" handler om hvordan en av tjenestene som ble lansert denne dagen i januar 2010 førte til at Apple har havnet på tiltalebenken i en føderal domstol i USA for ulovlig prissamarbeid om bokpriser med fem av de seks største forlagene. Ironisk nok med et produkt Apple ikke syntes det var så veldig viktig å kunne tilby brukerne.

Boken heter "The Battle of $9.99 - How Apple, Amazon, and the Big Six Publishers Changed the E-Book Business Overnight" og er en meget kort bok, en såkalt "Kindle Single" på litt over 50 sider, skrevet av Andrew Richard Albanese. Han er redaktør i Publishers Weekly og har skrevet en fascinerende liten fortelling om hvordan de store forlagene har forholdt seg til e-bøker generelt og til de store plattformene til Amazon og Apple spesielt.

Det store forlagene er i denne sammenhengen de seks største forlagene i USA i 2009, rett før lanseringen til iPad: Penguin, Hachette, Simon & Schuster, Macmillan, HarperCollins og Random House (senere har Random House og Penguin fusjonert). Av disse skrev alle unntatt Random House under på omtrent identiske avtaler med Apple og brukte lanseringen av iPad til å tvinge igjennom endringer i sine avtaler med Amazon. En helt umiddelbar og veldig synlig effekt var at bestselgere som tidligere hadde hadde kostet $9.99 som e-bøker over natten økte prisen til enten $12.99 eller $14.99.

Ikke overraskende syntes konkurransemyndighetene at dette var så påfallende at de gikk til sak, en sak som ble forlikt utenfor retten med alle forlagene, men ikke med Apple, som i følge forfatteren neppe vel ha føderale kontrollører som løper rundt og undersøker alt av avtaler og priser i sin app-store. Apple vil ha sin forretningsmodell i fred og bøker er tross alt en mikroskopisk del av Apples virksomhet, en liten butikk de ikke har til hensikt å la ødelegge for langt mer lønnsomme ting.

Er det så noen interessante fellestrekk mellom måten amerikanske forlag går frem for å sikre sine interesser og måten norske forlag forholder seg til ebøker? Den store forskjellen er naturligvis at USAs forlag i motsetning til norske faktisk gir ut sine nye bøker hos Amazon og Apple, noe forbrukerne nyter godt av i form av lave priser og stort utvalg. Men boken viser at dette samarbeidet ikke har foregått med noen stor entusiasme fra forlagene. Jeg synes særlig det er to forhold boken beskriver som er ganske illustrerende for forslagenes problem med å forstå og forholde seg til den nye digitale virkeligheten.

Det ene er at da Amazon lanserte Kindle i november 2007 var forlagene langt mer opptatt av å bekjempe Googles digitalisering av alle de gamle bøkene i verden  enn av å forstå hvor stor betydning Kindle ville få for salget av nye bøker. Forlagene bruke lite oppmerksomhet på å forhandle vilkår med Amazon og var da mer opptatt av DRM-teknologi og rettigheter, for å hindre at ebøkene deres kom på avveie, enn av å utforske offensive forretningsmodeller og prismodeller. Derfor ble resultatet en prismodell som var kopiert fra avtalene forlagene har med bokhandler om papirbøker. Boken omtaler disse slik:

"...at the time of the Kindle launch, Penguin (and, in fact, all the major US publishers) had set up their e-book businesses to work like their print book businesses. Known as "wholesale" or "reseller" model, it has many variations, but books in the US are generally sold like this: publishers set list prices of their books (the price printed on the cover and, theoretically, the price to the consumer) and then sell copies to retailers at a discount off the list price. The standard discount is usually around 50% for most popular consumer fiction and nonfiction. Retailers then sell their copies to the consumer at whatever price they deem reasonable".

Det som så skjedde var at Amazon satte utsalgsprisene sine mye lavere enn noen hadde regnet med, typisk $9.99 for en helt ny bok med en listepris på bortimot 30 dollar. Nå fikk ikke forlagene noe mindre penger av den grunn, de fikk sin pris minus rabatten de selv hadde gitt uansett, så dette var strengt tatt ikke noe problem. Men, som i Norge, liker ikke forlag at nye bøker blir solgt til veldig lave priser. De mener det gir et feil signal og hadde rett og slett ikke regnet med at Amazon ville selge bøker med tap, noe de likte så dårlig at de ga klart og tydelig uttrykk for at de ønsket å stoppe det de så på som "umoralsk" lave priser.

Det andre overraskende boken beskriver er at forlagene i følge boken valgte en avtalemodell med Apple som ga dem en lavere inntjening pr solgte bok enn de fikk hos Amazon, for å stoppe Amazon. For forlagene var det viktigere å bestemme ebokprisen kunden betaler enn selv å få så godt betalt som mulig pr. bok. Apples inntreden på arenaen med iPad ga forlagene akkurat det forhandlingskortet de trengte for å konvertere hele ebokbransjen fra "wholsale"-modellen til det boken kaller en "agency model", der distributøren mottar en fast prosentsats, typisk 30 prosent, av det sluttkunden betaler. Og prisen kunden betaler er det forlaget og ikke bokhandelen som bestemmer.

Det spesielle som skjedde i bokbransjen da iPad kom var ikke Apples forretningsmodell, den kjenner vi også fra iTunes og App Store, men at også Amazon raskt ble presset av forlagene til å gå over til den samme modellen. Og at resultatet ble dyrere nye ebøker. Da er det ikke så rart at konkurransemyndighetene blir interessert. Men det er jo slett ikke sikkert Apple blir dømt for å ha gjort noe ulovlig, de bruker tross alt den samme prismodellen som de bruker ellers i sine digitale butikker.

Forlagene har som nevnt inngått forlik, men på vilkår de kan leve greit med. Hovedmodellen i avtalene deres blir ikke reversert og tiden da $9.99 var vanlig pris for en ny bestselger er nok over. Men sett med norske øyne er jo ikke $12.99 eller $14.99, maksimalpriser Apple har insistert på, så mye å betale for en ny bok det heller.  "The battle of $9.99" koster for øvrig bare $1.99 og er vel verdt å lese for alle som er interessert i forretningsmodeller i en digital verden generelt og ebøker og forlag spesielt.

Fasongen på USAs stater

Har du noen gang lurt på hvorfor USAs delstater har den fasongen de har? Hvorfor grensene går der de gjør? Hvorfor statene er mer like i størrelse i vest enn i øst, men Texas og California er så mye større? Og hvorfor har så mange rektangulære stater med tilsynelatende rette grenselinjer merkelige avvik, blant annet har Oklahoma, Florida og Texas store "panhandles" som stikker ut?

How the States Got Their Shapes av Mark Stein er en bok for spesielt interesserte, men er man en geografi-nerd, eller er litt over middels opptatt av USAs historie er dette en flott bok. En slags håndbok i hver enkelt delstats yttergrenser. Av de 350 sidene i boken er mesteparten ganske enkelt en gjennomgang av grensene i nord, sør, øst og vest til hver enkelt stat - i alfabetisk rekkefølge fra Alabama til Wyoming.

Men selv om bokens form er enkel så er naturligvis historien, politikken, konfliktene og geografien som ligger bak det kartet vi ser i dag full av spennende fortellinger. Mens deler av USAs kart er et resultat av imponerende langsiktig planlegging, for eksempel høyden og bredden på mange av statene i vest, er noen grenser et resultat av tilfeldigheter, misforståelser og feilmålinger. Og mange grenser er et resultat av kriger og konflikter med England, Frankrike og Spania, eller konflikter internt i USA, blant annet om slaveri.

Mange viktige grenser, blant annet den lange rette grenselinjen mellom USA og Canada ble fastsatt etter The Lousisanna Purchase i 1803, mens Thomas Jefferson var president. USA kjøpte det franske Amerika og utvidet arealet sitt med et enormt område vest for Missisippi. Problemet var at ingen visste helt hvor stort dette området var og hvor yttergrensen gikk. Mark Stein skriver i boken at:

"In reality, France's American territories extended to the west as far as a Frenchman could go without getting shot by a Spaniard, and likewise to the north without getting shot by an Englishman".

Praktiske hensyn har alltid spilt en stor rolle. Grensen til England (Canada) ble fastsatt ved 49. breddegrad og ikke 50.breddegrad for at England skulle ha adgang til de store innsjøene. På samme måte måtte grensene mellom USA og spansk nord-Amerika fastsettes. I 1819 ble the Adams-Onis Treaty undertegnet med Spania, en avtale som fastsatte grensen mellom USA og spansk Mexico, og som forsatt i dag er den østlige og nordlige grensen til Texas mot nabostatene. Denne avtalen om en internasjonal grense er i dag den sørlige grensen til dagens Oregon, Idaho og deler av Wyoming mot California, Nevada og Utah, områder som dengang var på spansk side av grensen.

Det er mange spennende fortellinger her om de enkelte delstatenes historie også. Skal jeg trekke frem en spesielt må det være Maryland, en stat som ser helt merkelig ut på kartet, med en merkelig blanding av rette linjer og det helt motsatte, noe som gjør at Maryland nesten ikke henger sammen. Hvorfor er det slik? Maryland ble opprettet av den katolske engelske kongen Charles II i 1632 for å være et fristed for engelske katolikker. Dessverre for Maryland tapte de stort sett alltid grensekonflikter med naboene og var i tillegg offer for dårlig timing, flere misforståelser og feilmålinger som ytterligere krympet arealet.

Ser man på kartet ser man rakst at Delaware i vest rent logisk burde være en del av Maryland. Men Delaware var i 1632 en del av det nederlanske Amerika sammen med New York og New Jersey, og da Nederland ble lempet ut i 1672 var ikke puritanske nederledere interessert i å bli del av en katolsk delstat, så de ble i stedet leid ut av den engelske kongen til Pennsylvania, som ville ha adgang til Atlanterhavet. Marylands kongelige fastsatte nordlige grense ved 40. breddegrad viste seg også å være et stort problem, for den gikk tvers igjennom byen Philadelphia. Grensen ble derfor flyttet 15 miles lenger sør. Også i konflikten med Virginia om den sørlige grensen kom Maryland stadig til kort, en av disse disputtene ble avgjort i høyesterett i USA så sent som i 1910.

Så kan man si at disse grensene i dag ikke er så viktige i praksis, for USA er tross alt et land der mennesker, varer, tjenester og kapital kan flytte dit de vil, uten noen hindringer. Men da man sloss om hvor mange av disse grensene skulle gå var ikke det helt opplagt. Folk var vant til at ulike europeiske stormakter blandet seg inn, og det var heller ikke opplagt at en frivillig sammenslutning av stater ville holde sammen for evig og alltid.

Dessuten har noen av disse grensene hatt en stor politisk og kulturell betydning, for eksempel er grensen mellom Pennsylvania i nord og Maryland i sør som ble fastsatt av landmålerne Charles Mason og Jeremiah Dixon i 1767, the Mason-Dixon line er en grense som gjerne blir sett på som den kulturelle grensen mellom nordstater og sørstater i USA.

Denne må ikke forveksles med grensen ved 36°30′ nord, forlengelsen av grenselinjen mellom Tennessee og Kentucky, som ble kalt The Missouri Compromise line da den ble vedtatt i kongressen i 1820 som et forsøk på å begrense slaveriet til nye delstater i vest som lå sør for grensen, noe som blant annet gjorde at Texas ga fra seg areal som ble til "the Oklahoma panhandle".

Mer om dette og mye annen spennende historie finner man som sagt i boken How the States Got Their Shapes av Mark Stein.

Læringsteknologi

Forrige ukes The Economist hadde en lederartikkel om "E-ducation", med undertittelen "A long overdue technological revolution is at last under way". Og en special report med overskriften "Education technology - Catching on at last", som også handler om hvordan ny læringsteknologi kommer til å forandre skolen, etter å ha blitt snakket om ganske lenge.

Ser man på hvor mye som investeres i bedrifter som driver med læringsteknologi virker det definitivt som noe er i ferd med å skje. I følge en graf i artikkelen i The Economist ble det investert 1,1 milliard dollar i edtech-bedrifter i 2012, noe som i penger er på nivå med dotcom-toppen i 1999-2000. Antall transaksjoner er høyere. Nå er ikke dette første gang noen har påstått at ny teknologi vil skape revolusjon i skolen. Som The Economist peker på i sin leder var allerede Thomas Edison sikker på at han hadde laget teknologien som ville gjøre lærebøker overflødige:

"It is possible to teach every branch of human knowledge with the motion picture,” observed Thomas Edison in 1913, predicting that books would soon be obsolete in the classroom. In fact the motion picture has had little effect on education. The same, until recently, was true of computers."

Teknologi- og mediebedrifter har i mange tiår spådd slutten på tradisjonell klasseromsundervisning og lærebøker på papir. Det har vært investert i filmfremvisere, lysbildeapparater, fjernsynsapparater skolefjernsynsprogrammer, og i læremidler på CD-rom. I nyere tid har skolene kjøpt trådløse nettverk, bærbare pc-er, smarte tavler og nettbrett. Men den store forandringen har uteblitt. Skolen har i liten grad endret sine grunnleggende arbeidsprosesser som et resultat av teknologiinvesteringene, i motsetning til mange andre bransjer.

Hva er det så som er annerledes denne gangen? I følge The Economist handler det om pris og ytelse på selve teknologien: Hastigheten på mobilt internett, billige nettbrett med mye datakraft, online spillteknologi, software som forstår og tilpasser seg ti brukerens behov og prossesering og lagring av enorme mengder data til en lav kostnad. The Economist er ikke bare opptatt av hvordan disse teknologiene skaper nye kanaler for massedistribusjon av utdanning,  for eksempel ved å dele forelesninger på YouTube, men de er minst like opptatt av hvordan teknologiene åpner helt nye muligheter når det gjelder individualisering av læremidler og oppfølging fra læreren:

"For instance, new interactive digital textbooks with built-in continuous performance assessment can change in real time, depending on what and how much the pupil using it is learning (sometimes with the pupil being unaware that he or she is being tested). New data-mining software is able to predict when a pupil is likely to fail at reading or mathematics without special attention, allowing the teacher to intervene before it is too late."

Nå er det naturligvis både motforestillinger og motkrefter som må konfronteres når en skal ta i bruk ny læringsteknologi. Det inkluderer avklaringer når det gjelder personvern, innvendinger fra fagforeninger om at jobber forsvinner, uro om det øker forskjellene mellom ulike grupper osv. Den hindringen The Economist trekker fram som den mest utfordrende er det å ha skoleeier som kunde. Skoler er gjennomregulert og underlagt  lover, regelverk, læreplaner, finansieringssystemer og andre politisk vedtatte rammebetingelser som avgjør om man slipper til. Særlig for små bedrifter som utvikler nye produkter i dette markedet er dette en utfordring om reglene plutselig endres.

Skal vi tro The Economist er det et nytt stort globalt marked som åpner seg for innovative utviklere av læringsteknologi. Vi har spennende norske bedrifter som ligger langt fremme når det gjelder kompetanse og teknologi. Utfordringen er å sørge for at det å løse behovene i norsk skole bidrar til å gi disse bedriftene nye muligheter.

Venstre om gründere og kapital

Bergens Tidende om vekstbedrifter

Næringslivet vi skal leve av i fremtiden skal i stor grad bestå av bedrifter som ennå ikke er etablert. Derfor er det viktig at i hvert fall noen politikere interesserer seg for hvordan vi skal skape flere vekstbedrifter. Bedrifter som lykkes med å ta den krevende og risikofylte veien fra å være en idé eller et forskningsresultat til å bli en lønnsom bedrift i et internasjonalt marked.

Venstres nestleder Terje Breivik lanserte mandag en "kapitalreformpakke" med tiltak for å skaffe kapital og kompetanse til tidligfase gründerbedrifter. Et oppslag i Bergens Tidende om pakken har til og med tatt inn en illustrasjon som viser de ulike fasene i en bedrifts utvikling og de vanligste kapitalkildene i disse fasene.

Jeg opplever at det Venstre argumenterer for av virkemidler i sin pakke er helt i tråd med den forflytningen av de målrettede virkemidlene Abelia har argumentert for (og som jeg nylig blogget om ) fra modne bedrifter, der gode generelle rammebetingelser er viktigst, til vekstbedrifter i veldig tidlig fase. Begrunnelsen for dette er at målrettede ordninger som tilskudd og tilførsel av risikokapital bør flyttes dit det er markedssvikt og behov for risikoavlastning - i den tidligste fasen. Eller som Terje Breivik sier:

"- Flaskehalsen hjå gründerar i dag er tilgangen på risikokapital, spesielt i dei fyrste fasane av prosjekta. Men det manglar òg kompetanse om det å drive butikk, den forretningsmessige delen. Våre tiltak skal betre dette, seier nestleiar i Venstre, Terje Breivik."

Jeg har ikke sett hele pakken Venstre la frem, så jeg kan bare kommentere tiltakene som nevnes i oppslaget i Bergens Tidende. Det jeg synes er særlig positivt er forslaget om et "kapitalfunn", en skattefradragsordning for å risikoavlaste privatpersoners investeringer i unge gründerbedrifter. Å få privat kapital inn i denne fasen er vanskelig på grunn av kombinasjonen av høy risiko og lang vei til eventuell avkastning. Derfor har flere land innført skatteincentiver for investorer som investerer i slike små og innovative bedrifter for å få fart i nyskapingen. Sverige innfører en slik skattelette i september (noe jeg blogget om her). Venstre foreslår en skattelette på 20 prosent av en investering på opp til en halv million kroner. Langt mindre enn den svenske ordningen, men langt bedre enn ingen ting.

Et annet Venstre-tiltak rettet mot samme problem er et forslag om å forhåndskvalifisere noen "business angels" som får anledning til ha med seg offentlige såkornpenger inn i bedriftene som "matcher" det de selv investerer. Jeg går ut fra at tanken er at forhåndskvalifiseringen skal bidra til å øke treffsikkerheten. Om det er mulig og ønskelig å ha en egen ordning for "håndplukkede" engler ut over et mer generelt skatteincentiv tror jeg kan diskuteres. Det positive er at det tenkes og jobbes med ordninger som anerkjenner verdien av private forretningsenglers innsats.

Bergens Tidende nevner også et forslag om en ny måte å ordne såkornfond på slik at de går tidligere inn i bedriftene enn i dag. Det står ikke så mye konkret om hvordan dette skal skje i artikkelen, men jeg mener det er en helt riktig ambisjon. Abelia har tatt til orde for å se på den svenske såkornmodellen i Almi Invest. Norge har i dag to helstatlige investeringsselskaper som investerer i Norge, Investinor og Argentum, men Investinor investerer bare delvis i den fasen der det virkelig er en markedssvikt som begrunner en offentlig rolle mens Argentum bare investerer i fond. En ny ordning for såkorn- og pre-såkornkapital slik Venstre tar til orde for kunne derfor finne et bra hjem innenfor en offentlige virkemiddelorganisasjon som allerede finnes.

Et siste poeng som også må nevnes er at det ikke er noe mål i seg selv å hente inn ekstern kapital så tidlig som mulig. I fasen der teknologi, kundebehov og forretningsmodell skal tenkes ut er det en fordel om det finnes etablererstipend, inkubatorpenger og andre former for relativt små tilskudd som kan holde gründeren gående til selskapet er etablert og klart til å vokse. I Tyskland finnes det en ettårig variant av en slik stipendordning som heter EXIST - Gründerstipendium, eller på engelsk: EXIST - Business Start-up-Grant.. I tillegg er det viktig at Norge har gode virkemidler som støtter opp om forsknings- og innovasjonsprosjekter i bedrifter, som SkatteFunn, brukerstyrt innovasjon og forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU). En styrking av disse ordningene vil også bidra til å gjøre bedriftene bedre rustet til neste fase.

Helsekrise, homsekrise, matkrise og avisdød

Stakkars velgere. Det kan virke som om det nå har gått ut et direktiv til rødgrønne statsråder og stortingsrepresentanter om at de på hver sine områder må fortelle oss hvordan absolutt alt vil gå i grus hvis de borgerlige får styre landet. Eller som Gunnar Stavrum ironisk skriver på bloggen sin i Nettavisen: "Etter oss kommer syndefloden."

Ti uker med negativ valgkamp fra en sittende regjering kan bli ganske slitsomt. På den annen side er jo noen av disse rødgrønne kriseutspillene ganske morsomme. For eksempel virker tanken på at Jan Tore Sanner ikke vil følge handlingsregelen unektelig veldig rar. Eller som Kjetil Bragli Alstadheim skrev i en kommentar i Dagens Næringsliv om "Den nye trosbekjennelsen":

"De rødgrønne frykter at selv Høyre-nestleder og finanspolitisk talsmann Jan Tore Sanner vil la seg lede ut i fristelse og fortapelse av Frp. Jan Tore Sanner. En mann som sannsynligvis følger handlingsregelen selv når han blander en gin tonic en varm sommerettermiddag – og passer på at det ikke blir mer enn høyst fire prosent avkastning."

Minst like morsomt (og virkelighetsfjernt) er utspillet i VG fra Anette Trettebergstuen og Eskil Pedersen om at en homsekrise er under oppseiling. De slår fast at "det vil bli enda vanskeligere å komme ut av skapet med en borgerlig regjering" og at "Det vil på sikt føre til flere og ikke færre fordommer. Det vil bli vanskeligere å være homofil i Norge". Vi skal altså innbille oss at Per Kristian Foss, Bent Høie, Erling Lae og resten av Høyre jobber for et regjeringsprosjekt fra høsten som skal frata homofile deres rettigheter og gjøre det vanskeligere å stå åpent frem. Jeg har problemer med å tro på akkurat det.

Når Liv Signe Navarsete advarer mot de borgerlige partiene er det naturligvis matkrise som er trusselen, og for Navarsete er det landbruksvarer og ikke fisk som er mat. I følge et oppslag i Dagens Næringsliv er det slik at Norge kan blir rammet av en kombinasjon av borgerlig regjering og global matkrise som kan sørge for at at det ikke blir mat nok i landet. Kanskje ikke over natten, men i løpet av noen år vil det gå riktig galt. At det største omstillingsbehovet for landbruket neppe kommer på grunn av en borgerlig regjering, men skyldes at Norge må tilpasse seg (helt nødvendige) internasjonale avtaler om handel med matvarer, nevner hun ikke med et ord. Hun sier heller ikke hvordan hun vil møte konkurranseutfordringen med bedre virkemidler enn ostetoll og andre proteksjonistiske tiltak som har gitt forbrukerne dyrere mat.

Enda en krise vi blir advart mot hvis det blir et regjeringsskifte er en helsekrise. Sosialmedisiner Steinar Westin advarer mot større private innslag og sier til NRK.no at Norge egentlig ikke har helsekøer i dag. Alt snakk om helsekøer er i følge Westin "...like absurd som om vi skulle snakke om tannlegekøer. Vi venter alle på en time hos tannlegen." Sist jeg sjekket var tannleger private næringsdrivende som må skaffe seg kunder selv. Kundene kan skifte tannlege når de måtte ønske det, for eksempel hvis ventetiden blir for lang. Det bidrar til kort kø. Helsekøer kan ha flere årsaker, men en av dem er at avtaler om behandling ikke fungerer som tannlegetimer der du har valgfrihet til å velge en privat tilbyder. Når over 350 000 personer i Norge har tegnet en privat helseforsikring, og dette vokser raskt, må det være fordi det faktisk finnes en helsekø.

Og i dag bruker Hadia Tadjik E24 til å advare oss mot avisdød dersom det blir borgerlig regjering. Nå skulle man kanskje tro at en kulturminister var klar over at det allerede under de rødgrønne har gått veldig dårlig med norske papiraviser, ikke minst de som står de rødgrønne partiene nærmest. Jeg kan jo nevne at Nationens opplagstall har falt fra 17 000 i 2005 til 12 000 i 2012, i følge nettsiden MedieNorge. Dagbladets opplag har falt fra 162 000 til 88 000 siden 2005. Og Dagsavisen har falt fra 34 000 til 23 000. Det er vel grunn til å tro at nedgangen vil fortsette helt uavhengig av valgresultatet, ganske enkelt fordi internett har skapt nye medievaner. Derfor er det nok også slik at svaret på utfordringen ikke er flere støtteordninger for avispapir (som ikke har fungert særlig godt til nå), men en politikk som tar innover seg at medieverden har endret seg og krever noen nye virkemidler, som å fjerne en antikvarisk medieeierkapslov som hindrer norske mediehus i konkurrere på lik linje med andre.

Et interessant fellestrekk ved flere av utspillene de siste dagene, rent bortsett fra at de svartmaler, er at de advarer mot konsekvensene av mer valgfrihet og økt konkurranse. For et par tiår siden mente noen at nye private TV- og radio-kanaler ville undergrave kulturlivet. Noen mente at butikker som var åpne på kvelden ville ødelegge arbeidsmiljøet for de ansatte. Kritikerne av konkurranse om å levere strøm og telefoni mente at det ville bidra til større forskjeller og rasering av distriktene. I dag vet vi at alt dette er områder der konkurranse har bidratt til fjerning av køer, gitt lavere priser og sørget for mer innovasjon. Ikke fordi alle private er uten byråkrati eller alltid holder det de lover, men fordi valgmuligheter gir mulighet til å erstatte noe dårlig med noe som er bedre.