Frankrikes plass i verden

Selv om jeg er litt på etterskudd, må jeg nevne en glimrende liten analyse av Frankrikes politiske problemer, forfattet av Financial Times Simon Kuper i mai. Den har tittelen "The French elite: where it went wrong" og ender opp med å konkludere på følgende måte om den franske politiske elitens brutale møte med globaliseringen:

"The French elite wasn’t trained to succeed in the world; it was trained to succeed in central Paris. Hollande, who attended three elite schools, is now discovering the world as president. His state visit to China last month was the first time he’d ever set foot there. Nowadays many French do succeed in London, New York or Silicon Valley, but they tend to be lost to the French elite."

Noe av det spesielle med den franske politiske eliten er hvor liten den er. Den består i det vesentlige av personer som har gått på to eliteskoler, Ecole Nationale d’Administration (ENA), der 80 studenter, såkalte enarques, uteksamineres hvert år og Ecole Polytechnique som hvert år bidrar med 400 nye kandidater til de fremste jobbene i politikk, embetsverk og diplomati. I mange år gikk dette tilsynelatende veldig bra. Frankrike hadde en av verdens ledende økonomier og bidro med en rekke teknologiske innovasjoner. Men i følge Simon Kuper er det blitt et problem at landet styres av en stadig mer selvrekrutterende gruppe, ikke av en åpen rekruttering der alle med talent og motivasjon kan slippe inn. Kuper skriver at:

"This is the tiniest elite of any large country. It lives in a few select arrondissements in Paris. Its children attend the same local schools, starting at age three. By their early twenties, France’s future leaders know each other. They progress from “classmates” to “caste mates”, explain the sociologists Monique Pinçon-Charlot and her husband Michel Pinçon. Whereas an American CEO and novelist will never meet, the French political, business and cultural elites have practically fused. They meet at breakfasts, exhibition openings and dinner parties. They become friends or spouses. They give each other jobs, cover up each other’s transgressions, write rave reviews of each other’s books."

Hvor alvorlige er så Frankrikes politiske og økonomiske problemer blitt? Jeg synes The Economist har en bra oversikt over dette i siste nummer, i artikkelen "Must we work harder?" Hovedpoenget der at at Frankrike over tid har rotet seg inn i noen strukturelle økonomiske problemer det er svært vanskelig å komme seg ut av. I følge artikkelen har Frankrike helse- og sosialutgifter som utgjør 32 prosent av BNP Det er en høyere andel enn noe annet land i OECD og skyldes blant annet en øvre pensjonsalder på 62 år, men der mange grupper offentlig ansatte har en pensjonsalder på bare 50 år.

Så store byrder på velferdsstaten lar seg rett og slett ikke kombinere med at det blir langt flere eldre som lever stadig lengre. Det kreves reformer, blant annet i pensjonssystemet, slik vi har gjort i Norge. Men François Hollande har til nå vært ytterst varsom med å gjennomføre reformer som kan gi nødvendige utgiftskutt. I stedet satser han på å øke skattebyrden enda mer i en tid der mange bedrifter allerede har store problemer med å overleve på grunn av eurokrisen. Skattene rammer næringlivet hardt og bidrar til å skyve enda flere ut i arbeidsløshet, noe som øker velferdsutgiftene ytterligere. Det er ikke bærekraftig i lengden. Og det bidrar heller ikke til Frankrikes ambisjon om å utøve et globalt politisk lederskap at de ikke evner å holde orden i eget hus.

Ny industriproduksjon på Kjeller

Det var en stor dag hos Institutt for Energiteknikk (IFE) på Kjeller torsdag da IFE sammen med Algeta og Bayer markerte åpningen av en ny produksjonslinje for det nye legemidlet Xofigo. Det er et produkt man i følge E24 tror kan oppnå millardomsetning og bli en såkalt "blockbuster". Xofigo ble godkjent av FDA i USA i mai og de venter nå på svar i Europa.

Norsk kostandsnivå gjør at det ikke er ofte det blir klippet snorer for nye produksjonsanlegg, og i hvert fall ikke i Oslo-området. Og det er minst like uvanlig at medisinsk forskning i Norge blir kommersialisert på en måte som gir et så vellykket resultat som dette. Hva er det så som gjør at Algeta og IFA gjør noe så sjeldent som å bygge industriproduksjon på Kjeller?

Jeg tror at det i hvert fall er to svar på dette. Svar som henger sammen og der det ene handler om produkt og produksjonsprosess og det andre handler om partnerskapet. Når det gjelder produktet og produksjonsprosessen må man huske på at dette ikke er industri i betydningen masseproduksjon av forbruksvarer. Her handler det om å frembringe noen dyre dråper legemiddel, der den aktive komponenten er et radioaktivt isotop, radium-223. Dette stoffet oppfører seg som kalsium i kroppen, men på grunn av alfastrålene som sendes ut kan det brukes til  å bekjempe prostatakreft. Algeta skriver dette på sine nettsider om Xofigo:

"Xofigo is an alpha particle-emitting radioactive therapeutic agent with an anti-tumor effect on bone metastases. The active ingredient in Xofigo is the alpha particle-emitting isotope radium-223, which mimics calcium and forms complexes with the bone mineral hydroxyapatite at areas of increased bone turnover, such as bone metastases. The high linear energy transfer of radium-223 may cause double-strand DNA breaks in adjacent cells, resulting in an anti-tumor effect on bone metastases. The alpha particle range from radium-223 is less than 100 micrometers which may limit the damage to the surrounding normal tissue."

For å frembringe dette stoffet kreves det en helt spesiell kompetanse og en produksjonsprosess som ikke hvem som helst kan sette opp, blant annet fordi det er noen svært strenge kvalitets- og sikkerhetskrav til produksjonsprosessen, blant annet fordi man håndterer radioaktive stoffer. Når IFE er valgt som produksjonssted er det fordi de har vist seg å være konkurransedyktige når det gjelder denne type kunnskapsintensiv industriproduksjon. Alternativet ville vært å legge produksjonen et annet sted i verden. Bayer Pharma har virksomhet over hele verden og har lang erfaring med å velge samarbeidspartnere ut fra pris og kvalitet. Vi kan være nokså trygge på at de har valgt IFE fordi de er best.

Det andre som har gjort dette mulig er partnerskapet mellom noen svært forskningsintensive bedrifter og noen verdensledende forskningsmiljøer, og i dette tilfellet også på tvers av tradisjonelle faggrenser. Algeta er en norsk gründerbedrift med utspring i kreftforskning ved universitetssykehusene i Oslo, en bedrift som for ti år siden bare hadde en håndfull ansatte. I 2006 ble Algeta børsnotert på Oslo børs. I 2009 gikk de inn i et strategisk partnerskap med Bayer for å utvikle og markedsføre Xofigo globalt. Og Algeta er, som et forskningsbasert legemiddelselskap opptatt av å utvide porteføljen av produkter som kan bli virkelig store. Det gjør de vet å rekruttere et team av noen av de beste forskerne fra hele verden.

IFE er et anvendt forskningsinstitutt med røtter innenfor fysikkfaget og forskning på kjernekraft, og etter hvert også petroleumsvirksomhet og fornybar energi. Avstanden fra energiforskning til kreftmedisin kan virke lang, men her som på andre kunnskapsfelter er det noen ganger slik at kunnskapen og teknologiene man utvikler for å løse et bestemt behov finner anvendelser i helt andre bransjer enn det man opprinnelig hadde planlagt. Slik er det også med nukleærteknologi og helse. Helt siden 1950-tallet har IFE jobbet med radioaktive legemidler som kan se inn i kroppen og påvise kreft. Og Eva Dugstad, dagens administrerende direktør ved IFE, medlem av styret i Abelia, har selv bakgrunn som farmasøyt.

Derfor var det også resultatet av noen lange linjer i samarbeidet mellom forsking og næringsliv som ble feiret da Trond Giske klippet snoren på Kjeller i dag. Det tar tid å bygge opp forskningsmiljøer som er så gode at de kan ligge i forkant i verden når det gjelder å utvikle nye forskningsbaserte produkter. Og det er enda mer komplisert å bygge partnerskap mellom gode forskningsmiljøer på tvers av både  faggrenser og bedrifter. Algeta, IFE, Bayer og Oslos medisiske forskningsmiljø har vist at det er mulig å få det til. Og at det fortsatt er mulig å skape konkurransedyktig industri i Norge. Men det forutsetter at vi investerer tilstrekkelig i næringsrettet forsking og i innovasjon, og finner nisjene der vi virkelig kan være konkurransedyktige.

Befolkningens utdanningsnivå

Det kom nok en interessant utdanningsstatistikk fra SSB i dag. Den forteller hvordan utdanningsnivået i befolkningen har økt de siste årene og hvordan utdanningsnivået varierer mellom befolkningen generelt og innvandrere, mellom ulike aldergrupper og mellom folk i ulike norske kommuner.

For å ta utviklingen over tid først. Denne tabellen viser at det i 1985 var slik at 45,8 prosent av befolkningen bare hadde utdanning på grunnskolenivå. Denne andelen er redusert til 28,2 prosent i dag. I 1985 hadde 10,2 prosent en kort høyere utdanning, mens 2,8 prosent hadde en lang høyere utdanning på minst fire år. I 2012 hadde dette økt til henholdsvis 22,1 prosent og 7,7 prosent. Fordi andelen unge som tar høyere utdanning fortsetter å være høy vil utdanningsnivået øke ytterligere i årene som kommer.

Tallene viser at andelen innvandrere med høyere utdanning er høyere enn andelen i den øvrige befolkningen. Av innvandrerne vi kjenner utdanningsnivået til har hele 14 prosent en lang høyere utdanning, mens tilsvarende tall i den øvrige befolkningen er 7 prosent. Også i forhold til de korte høyere utdanningene er det en litt høyere andel av innvandrerne som har dette som sitt høyeste utdanningsnivå enn i den øvrige befolkningen.

Mest interessant er det å se på de geografiske forskjellene i Norge. Det er enorme ulikheter mellom kommunene. I Bærum har 48,9 prosent av innbyggerne høyere utdanning. I Værøy i Nordland er andelen 11,3 prosent og i Torsken i Troms 11,9 prosent. Gjennomsnittet for alle norske kommuner er 29,8 prosent med utdanning på universitets- eller høyskolenivå, men i mange mindre norske kommuner ligger denne andelen under 20 prosent. I øvre ende av skalaen finner vi fire store kommuner der over 40 prosent av befolkningen har høyere utdanning: Oslo, Bærum, Asker og Nesodden.

Det er for øvrig også en egen tabell som viser utdanningsnivået i Oslos bydeler og der ser vi enda høyere tall. I et par av bydelene i vest har over 60 prosent av innbyggerne høyere utdanning, men også bydeler som Sagene, Grïnerløkka og Nordre Aker har over 50 prosent med høyere utdanning. Og i Gamle Oslo har 46,7 prosent høyere utdanning, et tall som er på samme nivå som Bærum og Asker.

En ting vi ser veldig tydelig i disse tallene er at det er lurt for en by å ha et universitet hvis den vil ha en befolkning der en høy andel har høyere utdanning. Vertskommunene for universitetene våre har gjennomgående et langt høyere utdanningsnivå i befolkningen enn andre kommuner, også kommuner som ligger i nærheten. En rask gjennomgang av tallene viser følgende andel med høyere utdanning i universitetsbyene våre: Oslo 46,6 prosent, Bergen 37,6 prosent, Trondheim 39,4 prosent, Tromsø 36,9 prosent, Bodø 32,6 prosent, Stavanger 39,8 prosent, Kristiansand 32,5 prosent, Grimstad 30,1 prosent og Ås 39,4 prosent.

Så kan man naturligvis innvende at det ikke er noe problem at små kommuner langt unna universitetsbyene ikke har flere innbyggere med akademisk utdanning. De har uansett ikke et arbeidsmarked som etterspør slik kompetanse og det kan ikke være et mål i seg selv å ha innbyggere med lengst mulig utdanning. Og på et plan er jo det helt riktig, mye av den ujevne fordelingen av akademikere i norske kommuner skyldes etterspørselen i arbeidsmarkedet.

Problemet er at omstilling og innovasjon i alle bransjer pleier å handle om å erstatte lite kompetanseintensive jobber med teknologi, ved å automatisere prosessene, eller å erstatte lite kompetanseintensive jobber med mer kompetanseintensive jobber, ved å endre bedriftens plass i verdikjeden og gjøre noe man kan ta bedre betalt for. Når bedriftene blir konfrontert med slike omstillingsutfordringer er det en stor fordel å være en by eller en kommune der tilgangen på arbeidskraft med høy utdanning er stor. Da trekker man lettere til seg andre med høy utdanning. Og man trekker til seg bedrifter på jakt etter kloke hoder som kan hjelpe dem løse nye nye utfordringer.

Uro om kapitaltilgang for små bedrifter

DN.no 17. juni

Mandag deltok jeg i et toppmøte hos Trond Giske sammen med lederne i de største bankene og lederne i de statlige virkemiddelaktørene Innovasjon Norge, SIVA, Investinor og Argentum. Temaet var kapitaltilgangen for små og mellomstore bedrifter generelt og innovative vekstbedrifter i tidlig fase spesielt. Krisen i Europa, kombinert med økte kapitalkrav til bankene, gjør at det er grunn til å være bekymret for en tiltagende kapitaltørke som særlig rammer små og mellomstore bedrifter, slik Idar Kreutzer beskriver det i dette intervjuet i dag i e24.

Samtidig er det nok lurt å skille litt mellom to ulike problemstillinger, som medieoppslagene i dag har blandet litt sammen. Det ene problemet handler om helt vanlige små og mellomstore bedrifter, gjerne med en veletablert relasjon til en lokal bank, som nå opplever at lån blir dyrere enn før og i verste fall umulig å få tak i. Dette har blant annet sammenheng med at det etter finanskrisen er kommet strengere kapitalkrav til bankene, samt noen andre reguleringer som gjør at de både må hente inn mer penger for å øke egenkapitalen og ta ned risikoen. Når dette skjer samtidig som det er lavkonjunktur fungerer det i praksis som en kraftig innstramming som rammer småbedriftene ekstra hardt.

Det andre problemet handler om kapitaltilgangen til unge og innovative vekstbedrifter. Å investere i disse bedriftene er svært risikofylt og det er normalt helt andre kapitalkilder enn banklån de må bruke for å skaffe nødvendig kapital i denne fasen. Dette er bedrifter som opplever at tilgang til kapital er vanskelig også i normale tider. Mange av disse vekstbedriftene har sin opprinnelse i et forskningsprosjekt eller i utvikling av svært avansert teknologi. Kombinasjonen av at det er få private investorer med tilstrekkelig teknologisk kompetanse og den høye risikoen investorene må ta, gjør at det foreligger en markedssvikt. En situasjon der det blir underinvestert i innovative vekstbedrifter i forhold til hva samfunnet som helhet er tjent med. Denne markedssvikten er en viktig begrunnelse for at vi i det hele tatt har en innovasjonspolitikk i Norge og at vi har et Innovasjon Norge med virkemidler for å støtte vekstbedrifter.

I møtet var jeg opptatt av hva vi må gjøre for å bedre situasjonen for denne siste gruppen vekstbedrifter. Jeg mener at det vi trenger er et innovasjonssystem som inneholder  fire ulike typer tiltak som virker sammen og som vil øke sannsynligheten for at flere av bedriftene lykkes med å komme seg igjennom "dødens dal". Det vil også øke robustheten i forhold til å håndtere vanskelige økonomiske tider (jeg snakket også om dette på tidligfasekonferansen til Norsk Venture i slutten av mai. Den presentasjonen ligger på SlideShare):

For det første bør flere gründere få tilgang til etablererstipend fra Innovasjon Norge, Disse stipendene må være tilgjengelig for gründere i hele landet og ikke være et distriktspolitisk virkemiddel,  Det er viktig at gründere ikke tvinges til å hente inn ekstern såkorn- eller venturekapital for tidlig, og i hvert fall ikke i den fasen der bedriften har mer karakter av å være et innovasjonsprosjekt enn en ferdig bedrift med et produkt. Også andre virkemidler som brukerstyrte forskingsprosjekter, forsknings- og utviklingskontrakter og Forny er ordninger som bidrar til å utsette behovet for å hente inn ny egenkapital.

For det andre er det viktig å styrke kompetansen og kapasiteten hos "de gode hjelperne" de lokale innovasjonsselskapene og TTOene som skal hjelpe vekstbedriftene med å få til vekst og internasjonalisering. Det er viktig at støtten i større grad belønner samarbeid mellom forskningsparker, inkubatorer, TTOer, NCEer og andre innovasjonsaktører, slik at bedriftene finner bransje- og markedskompetansen de trenger. Vi burde ha et resultatbasert finansieringssystem som gjør at vi satser mest på de miljøene som lykkes best med å få grunderbedrifter ut i markedet. Et problem er at Norge har hele tre statlige virkemiddelorganisasjoner, Innovasjon Norge, Siva og Forskningsrådet, som har delvis overlappende virkemidler og alle har roller i forhold til å støtte vekstbedrifter. De finansierer også hver sine systemer av delvis overlappende innovasjonsaktører.

For det tredje må vi bli mer opptatt av business angels, privatpersoner og miljøer som som investerer i vekstbedrifter. Uten gode rammevilkår for private investeringer i nyskaping kan vi ikke lykkes. Staten kan senke risikoen for private investorer i små innovative bedrifter. Land rundt oss har laget ulike varianter av skattefradrag for å fremme private investeringer i små vekstbedrifter. Jeg har tidligere blogget om Sveriges skatteincentiv for private investeringer i små bedrifter som kommer på plass i september. Også UK og Frankrike har egne skatteincentiver for de som investerer sine private penger i vekstbedrifter.

For det fjerde er det nødvendig å vurdere om dagens modell for såkornfond, der man prøver å trekke inn private investorer i fondene, er en riktig modell i en så tidlig fase. Man risikerer at de private enten ikke vil være med eller at de vil flytte investeringene til selskaper som er senere i livsløpet der risikoen er lavere. I erkjennelsen av at det foreligger en markedssvikt når det gjelder kapitaltilgang i tidlig fase har Sverige etablert et selskap som heter Almi Invest (tidligere Innovationsbron) og som er et heltstatlig tidligfase investeringsselskap. I deres såkornkapitalsordning investerer de typisk 1-2 millioner i første runde i en vekstbedrift og tar gjennom dette en eierandel på 10-20 prosent, oftest som den første eksterne investoren.

Norge har allerede flere statlige investeringsselskaper. Både Investinor og Argentum investerer i dag penger i bedrifter, men merkelig nok er det ikke i disse selskapenes mandat å gå inn i tidligfase vekstbedrifter der markedssvikten er størst, Investinor investerer i stedet i noe større bedrifter der det allerede finnes et mer eller mindre velfungerende privat venturekapitalmarked. Argentum invsterer utelukkende i andre fond, ikke direkte i bedrifter. Så i stedet for å etablere et helt nytt statlig tidligfase såkornselskap kunne Argentum eller Investinor få tildelt ansvaret for å etablere en slik virksomhet og for eksempel organisere det som et datterselskap med litt andre mål enn det den øvrige virksomheten deres har. Noen interessante tanker om hva Argentum er i dag og hva det kunne bli er å lese på bloggen til Karl Christian Agerup på e24.

Kapitalismen virker

At kapitalismen er helt overlegen alle andre økonomiske systemer når det gjelder evne til innovasjon og vekst er det ikke lenger mye diskusjon om. Alle er enige om det. Det kapitalismens gjenværende kritikere i stedet hevder er at den skaper flere fattige og øker forskjellene i verden. Alle som tror det er noe i påstanden om at det blir flere fattige i verden av mer kapitalisme og mer frihandel gjør lurt i å lese The Economists lederartikkel "The world's next great leap forwards - Towards the end of poverty" fra to uker siden.

Ikke bare har bladet en utmerket lederartikkel, men det er også en lengre briefing om temaet fattigdom, med tittelen "Poverty - not always with us". Vi blir minnet om at det i 1990 var slik at 1,9 milliarder mennesker i verden, tilsvarende 43 prosent av verdens befolkning, levde for mindre enn 1 dollar dagen, FNs grense for ekstrem fattigdom. Dette enorme fattigdomsproblemet i verden gjorde at FN, som en del av sine tusenårsmål, satte som målsetting at antall personer i ekstrem fattigdom skulle halveres innen 2015. Målet ble nådd fem år før tiden.

Det er nå 1,1 milliarder, 21 prosent, av verdens 7 milliarder mennesker, som lever under denne fattidomsgrensen. Et det mulig å redusere antallet med ytterligere en milliard de neste 20 årene slik at det ikke lenger er noen som lever i så ekstrem fattigdom? Ja, mener The Economist, men av ulike grunner er ytterligere reduksjon vanskeligere å få til. Den ene grunnen er at endringer i Kinas økonomiske politikk har mesteparten av æren for reduksjonen fram til nå, mens flertallet i den resterende milliarden ekstremt fattige i verden i all hovedsak bor i India og Afrika. The Economist skriver:

"China is responsible for three-quarters of the achievement. Its economy has been growing so fast that, even though inequality is rising fast, extreme poverty is disappearing. China pulled 680m people out of misery in 1981-2010, and reduced its extreme-poverty rate from 84% in 1980 to 10% now. That is one reason why it will be harder to take a billion more people out of extreme poverty in the next 20 years than it was to take almost a billion out in the past 20. Poorer governance in India and Africa, the next two targets, means that China’s experience is unlikely to be swiftly replicated there."

En annen grunn til at det blir vanskeligere nå er at veldig mange flere i forrige runde befant seg rett under fattigdsomsgrensen og at det derfor ikke skulle så mye til for å dytte dem over. Briefingen forklarer hvorfor det blir vanskeligere å dytte den siste milliarden over grensen. Flere av disse er langt unna denne grensen, som nå er 1,25 dollar. Mange bor i land med helt dysfunksjonelle politiske systemer, der det er vanskelig å få til særlig effektive politiske tiltak for sikre eiendomsrett og skape en bærekraftig markedsøkonomi. Andre bor i mellominntektsland der landet er blitt rikere, men der fattigdommen er et resultat av ekstrem ulikhet innad i landet. I begge tilfeller har tradisjonell stat til stat-bistand til staten begrenset effekt fordi pengene ikke kommer dit de trengs.

Hvorfor er så kapitalisme og frie markeder så viktig for å løfte flere ut av ekstrem fattigdom? Fordi det i følge briefingen i The Economist er slik at to tredjedeler av fattigdomsreduksjonen mellom 1990 og 2010 kan tilskrives effekten av økonomisk vekst. Utviklingslandenes økonomier har i gjennomsnitt vokst med 6 prosent årlig de siste 20 årene, hele 1,5 prosentpoeng mer enn i perioden 1960-90. Det har nær sammenheng med at planøkonomi og proteksjonisme i en rekke land er byttet ut med markedsøkonomi, gjennom privatisering av ineffektive statsbedrifter, fjerning av hindringer for bedriftsetableringer og private investeringer, fjerning av toll og subsidier, innmelding i WTO - og mange andre tiltak som har gjort økonomiene mer kapitalistiske.

Men The Economist minner oss også på at mens økonomisk vekst er den viktigste forutsetningen for å løfte flere mennesker ut av fattigdom, er det også av stor betydning at ulikheten innad i landet ikke blir for stor. Vekst fungerer bedre i land der det samtidig gjøres noe for å la hele befolkningen ta del i velstandsutviklingen, blant annet i form av utdanning og helsetjenester, enn i land der ulikheten øker når veksten kommer:

"Growth alone does not guarantee less poverty. Income distribution matters, too. One estimate found that two thirds of the fall in poverty was the result of growth; one-third came from greater equality. More equal countries cut poverty further and faster than unequal ones. Mr Ravallion reckons that a 1% increase in incomes cut poverty by 0.6% in the most unequal countries but by 4.3% in the most equal ones."

Hovedkonklusjonen er at frihandel og kapitalisme virker. Man må liberalisere markeder for at fattige mennesker skal ha mulighet til å bli rike, men man må også sørge for at hele befolkningen får mulighet til å slippe til. Eller som The Economist oppsummerer i en mellomtittel: Markets vs. misery.

Solgte sin andre milliardbedrift

Oppkjøpet Silicon Labs nettopp gjorde av norske Energy Micro er viktig nok til å bli nevnt i Wall Street Journal, som skriver:

"Silicon Laboratories Inc. (SLAB) has agreed to buy Energy Micro AS, the Oslo-based maker of energy friendly microcontroller and RF transceivers, for $170 million, a move the chip maker billed as accelerating its growth opportunities while giving it a foothold in the market for energy-friendly embedded solutions. According to Silicon Labs, Energy Micro offers the industry's most power-efficient portfolio of 32-bit microcontrollers."

I oppslaget i Haugesunds Avis er de opptatt av noe annet. og som i en norsk sammenheng er minst like interessant, at haugesunderen Geir Førre for andre gang har klart å bygge opp en teknologibedrift som er så god at den er kjøpt av en amerikansk bedrift for over en milliard kroner. Haugesunds avis skriver:

"Men gårsdagens salg er ikke det første Førre gjennomfører til USA. I 2005 solgte han Chipcon til Texas instruments, konkurrenten til Silicon Labs. Den gangen kunne selskapet innkassere 1,3 milliarder kroner på kjøpekontrakten. Personlig sitter Førre igjen med 130 millioner kroner på det første salget, 350 millioner kroner fra det andre."

Det er noe helt spesielt med disse seriegründerne som lykkes igjen og igjen. Jeg blogget om dette i 2010, og nevnte Geir Førre også dengang, da Finansavisen laget en slags rangering av Norges råeste seriegründere. Med Jon Gjedebo og Eirik Næss-Ulseth på topp, men der de på mystisk vis hadde klart å glemme Bjarne Skeie, som er gründeren bak tre av de største bedriftene i oljeklyngen i Agder, og Alf Bjørseth som grunnla REC, men i dag er i gang med flere andre spennende ting. 

Geir Førre er 45 år, en veldig hyggelig, men ekstremt fokusert kar, og er nå helt der oppe sammen med de aller fremste seriegründerne i norsk historie. Lykkes man en gang kan jo noen hevde at det bare var flaks. Men når man så starter på nytt og selger enda en bedrift for over en milliard kroner er det liksom ingen tvil. Dessuten har ikke utvikling av elektroniske komponenter og embedded software stått så høyt i kurs på lister over satsingsnæringer i næringsmeldinger og virkemiddelapparat. Denne bedriften har rett og slet vært best på det de har drevet med.

Folk som driver med tidligfaseinvesteringer og skal identifisere noe som kan ha potensial til å lykkes blant tusenvis av ideer, sier ofte at det ikke er mulig å plukke ut ting på teknologien. Du må se på ledelsen og på teamet. Dette er bransjer der vi ikke kan konkurrere på lave kostnader og det er ikke så mye annet enn kloke hoder du kan investere i. Uten et godt nok team kan du ikke lykkes uansett hvor god teknologien er, mens gode team kan lykkes igjen og igjen. Et interessant spørsmål er om vi i tilskuddsordninger og virkemidler tar nok hensyn til at dette ikke bare handler om å utvikle en teknologi som virker, men om å ha kunder som vil betale for at den skal løse et problem de faktisk har. Og aller mest handler det om å ha en ledelse og en organisasjon som evner å få dette til.

Et annet spørsmål som fort dukker opp er om det ikke er et problem at alle norske ikt-bedrifter innen både elektronikk og software blir kjøpt opp lenge før de blir virkelig store. Det har skjedd med Fast, Trolltech, Chipcon, Visma, Tandberg. Tandberg Television, Playfish, Navita, Vingmed, Sensonor og mange andre. Og svaret er vel at det er naturligvis er synd om alle blir kjøpt opp, men det er ikke unaturlig at bedrifter som utvikler helt unike teknologier kommer til et punkt der de passer bedre inn i en organisasjon med større muskler når det gjelder markedsføring, salg og distribusjon. Og kanskje en bredere produktportefølje man kan putte teknologien inn i. 

Så lenge vi evner å investere i kunnskap, teknologisk forskning og nyskaping på en slik måte at det stadig er en underskog av nye bedrifter med en kompetanse noen etterspør, så kan det gå bra selv om det er mye oppkjøp, for mye av kompetansen blir med bedriften videre i Norge, eller begynner på nytt. Men det er krevende å ha en innovasjonstakt og en dynamikk som gir et stadig påfyll av nye bedrifter. Og det krever også at disse bedriftene kan holde på lenge nok til at de får vist hva de evner å få til, ellers blir prisen for lav. Det er flere forutsetninger som må være på plass for å få til dette i et land som Norge. En av de aller viktigste er at seriegründere som Geir Førre synes det er interessant å prøve igjen.

Stor takk til Terje Wold

Terje Wold  med gul Ferrari

Forrige tirsdag hadde Abelia årskonferanse med parti-lederdebatt. Samme dag, rett i forkant, skjedde det noe annet som fikk litt mindre opp-merksomhet, men som også var viktig: Abelia gjennomførte årets generalforsamling og valgte et nytt styre. Ragnar Kårhus fra Telenor rykket opp fra nestleder og ble valgt til ny styreleder.

Ny nestleder ble Eva Dugstad fra Institutt for Energiteknikk (IFE), I går ble hun også valgt som nytt styremedlem i NHO. Både disse to og et par andre og nye styremedlemmer vil bli presentert på Abelias websider i tiden som kommer. Erik Brandt fra Campus Kristiania er intervjuet der i dag om utfordringene i høyere utdanning og om innovasjon.

En generalforsamling handler også om å takke de som gir seg etter å ha gjort en stor innsats for organisasjonen. Den det var særlig grunn til å takke var Terje Wold, som gikk av som styreleder i Abelia etter å ha sittet maksimalperioden på fire år (to perioder av to år) i samme rolle. Terje har vært en svært entusiastisk og klok styreleder for Abelia, og en viktig samarbeidspartner for meg. I hans periode som styreleder har vi fått på plass og gjennomført en tydelig strategi, med klare prioriteringer av noen viktige næringspolitiske hovedsaker, vi har utviklet medlemstilbudet innen juridiske arbeidsgivertjenester og etablert noen gode nettverk og møteplasser for folk som er opptatt av ledelse av kunnskapsbedrifter. Noe som har resultert i en vekst fra 710 medlemsbedrifter med 30 000 årsverk i 2009 til 1250 medlemsvirksomheter med 40 000  årsverk i dag.

Terje Wold er it-gründer fra Tromsø og leder Invenia, en bedrift han etablerte i 1990, rett etter at han hadde fullført et hovedfag i informatikk. Det imponerende med Terje er at han har klart å kombinere det å være leder i en liten vekstbedrift med å ta fremtredende roller lokalt og nasjonalt i næringslivssammenheng. I flere år var han med i NHOs utvalg for mindre bedrifter og han har vært styremedlem i NHO Troms. I tillegg er han styremedlem i Posten Norge. Terje har dessuten sittet i styret i Abelia en gang før. Han var med i det aller første styret som fikk organisasjonen i gang i 2001. Tankene hans om ledelse delte han på Abelias nettsider i 2011.

Den siste tiden har det vært ekstra spennende å samarbeide med Terje fordi bedriften han leder har ambisjoner om å lykkes internasjonalt med Ensafer, en unik teknologi for kryptering av data som lagres og deles i nettskyen. Fra å være et it-konsulentselskap med et lokalt marked har de ambisjoner om å bli noe mye større. Det har vært utrolig spennende å følge med fra utsiden på de mulighetene og utfordringene en liten norsk teknologibedrift møter i kontakt med  norsk virkemiddelapparat, venturekapital og potensielle kunder i store internasjonale it-bedrifter. Terjes refleksjoner om den krevende reisen han nå er i gang med kan man lese på den utmerkede bloggen hans. Nå i mai var vi i Silicon Valley sammen i forbindelse med kronprinsparets besøk. Der fikk jeg også se den utmerkede jobben norske Innovation House gjør for å trene og koble gründerne som kommer dit.

Den gule Ferrarien på bildet stod utenfor Fairmont  Hotel i San Francisco. Den er dessverre ikke Terje sin. Lykkes han med Ensafer får han kanskje råd til å kjøpe en, men det skulle ikke forundre meg om han prioriterer litt annerledes. Det jeg er helt sikker på er at vi kommer til å holde kontakten og at Terje fortsatt vil bidra i arbeidet for bedre rammebetingelser for kunnskapsbedrifter og gründere i Norge.

Stortinget løftet forskningen

Mandag var det debatt i Stortinget om regjeringens stortingsmelding om forskningspolitikk. Med flertallsregjeringer er vanligvis ikke behandlingen av saker i Stortinget veldig spennende, men i dette tilfellet har det faktisk skjedd ganske mye positivt i komitebehandlingen. All ære til saksordfører Tord Lien og resten av komiteen som har sørget for både flere konkretiseringer og et høyere ambisjonsnivå enn det kunnskapsminister Kristin Halvorsen la frem i sin melding.

Det Stortinget mener om forskningsmeldingen finner man i Innst, 372 S (2012-13) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Det er en lang og ikke helt lettlest innstilling, på grunn av litt varierende flertall og mindretall, men de analysene og de forslagene som er presentert i denne innstillingen vil bidra til å løfte forskingen i Norge. Mens selve stortingsmeldingen fra regjeringen var kjemisk fri for tiltak som skal løfte næringsrettet forskning og innovasjon, er ikke det tilfelle i denne innstillingen fra forskningskomiteen. Det er veldig gledelig.

Det er to typer merknader og forslag som retter opp svakheter i regjeringens melding man bør være særlig oppmerksom på i denne innstillingen. Det ene er ting som et samlet storting stiller seg bak. Dette blir norsk politikk uansett hvem som vinner valget til høsten. Det andre er forslag som hele opposisjonen stiller seg bak, og som er mer ambisiøse enn flertallets forslag, og som ikke får flertall nå, men kan bli norsk politikk i neste periode. For å ta det i tur og orden.

Partiene samlet har uvanlig nok fremmet flere forslag som går utover det som ligger i meldingen og som det ble votert over i går. Vedtak som hever ambisjonsnivået i forskningspolitikken. Noen av de viktigste forslagene som ble vedtatt enstemmig er :

"Stortinget ber regjeringen stimulere til mer forskning i næringslivet og sterkere samhandling mellom akademia og næringsliv"

"Stortinget ber regjeringen foreslå å øke investeringene i avansert vitenskapelig utstyr og annen infrastruktur for forskning slik at norske forskere får tilgang til utstyr av verdensklasse."

"Stortinget ber regjeringen satse mer målrettet på internasjonalt fremragende forskningsmiljøer og universitetsmiljøer i verdenstoppen, etter modell av Global Centers of Expertise."

I tillegg sier et samlet storting at de er bekymret for balansen mellom institusjonenes prioritering av undervisning og forskning. Det heter jo "forskningsfri" og "undervisningsplikt", noe som forteller en del om hva man helst vil holde på med. Men for samfunnet rundt er det imidlertid helt avgjørende at det jobbes for å heve studiekvaliteten. Og for å understreke dette ble det også enstemmig vedtatt at:

"Stortinget ber regjeringen legge fram en stortingsmelding om studiekvalitet i høyere utdanning."

Hva kan vi så vente oss av endringer utover dette dersom det blir et regjeringsskifte til høsten og de fire borgerlige partiene får flertall? Leser man merknadene i innstillingen vil man se at de både samlet og hver for seg gir tydelig uttrykk for et ønske om et høyere ambisjonsnivå i forskningspolitikken og vil gi den en mer sentral plass. Alle fire partiene står blant annet sammen om følgende viktige forslag til vedtak

"Stortinget ber regjeringen foreslå å styrke den næringsrettede forskningen gjennom å øke bevilgningene til Forskningsrådets program Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og andre bedriftsrettede satsinger."

"Stortinget ber regjeringen utrede hvordan det offentlige kan bruke sin bestillerrolle til å fremme og belønne innovasjon, og mulige modeller for og effekter av å sette innovasjon som et kriterium ved offentlige anskaffelser."

"Stortinget ber regjeringen gi Norges forskningsråd i oppdrag å etablere ordninger som stimulerer flere ferske ph.d.-kandidater til å reise ut i årene rett etter avlagt ph.d."

"Stortinget ber regjeringen fremme en strategi for å styrke og løfte frem universitetsmiljøer i verdenstoppen, der følgende tiltak inngår: en mer robust finansieringsordning med en konkurransepott som stimulerer til økt kvalitet, en struktur for sektoren som løfter de fremste fagmiljøene, og nye virkemidler som kan gjøre norske forskningsmiljøer til attraktive partnere i internasjonalt forskningssamarbeid"

Også konstellasjonen Høyre, Venstre og KrF har noen interessante felles forslag i denne innstillingen, blant annet:

"Stortinget ber regjeringen foreslå å styrke Skattefunn-ordningen, gjennom å heve maksimalbeløpet knyttet til bedriftsintern og ekstern støtte, fjerne taket på timesats og utvide Skattefunn-ordningen til også å omfatte innovasjonsaktiviteter."

"Stortinget ber regjeringen etablere en statlig stipendieordning som gir norske forskere mulighet til å forske og undervise ved fremragende utenlandske institusjoner, og en tilsvarende ordning for å trekke internasjonalt ledende forskere til Norge."

"Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for hvordan insentivene for kommersialisering av forskningsresultatene kan styrkes og hvordan virkemiddelapparatet kan bidra til dette, samt utvide gaveforsterkningsordningen til også å gjelde kommersialiseringsaktiviteter."

"Stortinget ber regjeringen etablere en ordning med startpakker av 5 års varighet for unge lovende forskere, som omfatter stillinger, utstyr, infrastruktur og driftsmidler etter mal av lignende europeiske ordninger."

Nå er det naturligvis slik at ikke alle disse forslagene kan innføres over natten. Det er en jobb som må gjøres for å utrede ulike muligheter og konsekvenser. Men det er oppmuntrende at vi etter en nokså trist stortingsmelding ser et storting som går tungt inn i problemstillingene og sørger for at sluttresultatet etter behandlingen er blitt nye bedre. Og det er flott at Stortinget har hørt på viktige råd som har kommet utenfra, både i høringer og i andre sammenhenger.

Trond Giskes næringsmelding

Fredag la Trond Giske frem en ny stortingsmelding om næringspolitikk, den første helhetlige næringsmeldingen på 15 år. Å lese den er en nokså ujevn opplevelse. Den har en god analyse og begrunnelse i første halvdel, men er fattig på reelle forbedringer og konkrete tiltak. Dessuten er den nokså uklar i beskrivelsen av nye bransjesatsinger på slutten.

Stortingsmelding 39, "Mangfold av vinnere" er 184 sider tykk og handler om alt mulig. Jeg skjønner godt at de er misfornøyde i Stortinget. Det er jo ganske merkelig at en regjering som har sittet i åtte år først legger frem en helhetlig næringspolitikk to uker før Stortinget tar pause frem til valget, slik at de ikke får diskutert innholdet. Etter valget er det et nytt Storting og kanskje en ny politikk. Ikke blir det høringer der nærings- og arbeidslivsorganisasjoner kan påvirke innholdet heller.

Hvis vi likevel velger å betrakte dette som en stortingsmelding som kan diskuteres og påvirkes, og ikke bare et valgkampskriv, er den en veldig ujevn reise, som ikke blir hjulpet av at de tydeligvis har hatt lite tid på slutten til å vaske språk, lese korrektur, kontrollere tall i tabeller osv. Sik jeg leser meldingen består den av tre distinkte deler med svært ulik kvalitet:

Første del av meldingen er meget god. Den beskriver strukturen i norsk næringsliv i dag, ser historisk på grunnlaget for hvorfor vi i Norge har blitt så rike som vi har og analyserer viktige endringskrefter som globalisering, energimarkeder, teknologi og demografi. Vi får også en grundig gjennomgang av hvorfor både produktivitetsvekst og lønnsomhet er sentralt, og hvorfor de to ikke alltid henger sammen. Og så beskriver meldingen hvorfor den norske samarbeidsmodellen, både i mikro og makro, er viktig for å understøtte nødvendig omstilling i næringslivet.

Aller mest positivt er det at meldingen helt eksplisitt legger til grunn tankegangen om kunnskapsklynger som ble gjort i Torger Reve og Amirs Sassons prosjekt "Et kunnskapsbasert Norge", der man i tillegg til å fremheve betydningen av de tradisjonelle norske eksportklyngene, vektlegger hvordan disse klyngene må samspille med de sterke og voksende kunnskapsintensive næringene for å kunne omstille videre og lykkes med globaliseringen. Det paradoksale på fredag var hvordan organisasjoner som har tatt klar avstand fra  klyngeteorien til Torger Reve, og i stedet anbefalt full næringsnøytralitet, plutselig omfavner en aktiv næringspolitikk og feirer med kake. Verden går heldigvis fremover.

Og Trond Giske har jo også helt rett da han på presentasjonen av den nye stortingsmeldingen slo fast at ingen næringspolitikk kan være fullstendig næringsnøytral. Støtter man for eksempel aktivt opp om næringsrettet forskning og innovasjonsvirkemidler, ja da er det naturligvis de mest forskning- og kunnskapsintensive bedriftene som vinner på på det. Bedriftene med best forutsetninger for å omstille vinner i forhold til de som vil gjøre alt på samme måte som før dersom omstilling er begrunnelsen for virkemidlene.

Andre del av meldingen, fra side 86-141 som handler om ulike konkrete virkemidler og tiltak, er mye svakere. Her er det en omtale av både virkemiddelorganisasjoner og virkemidler, men det er ikke forslag om noe av betydning som skal styrkes eller endres. Dette er i grunnen litt rart når hele den innledende analysen handler om hvor viktig det er for omstillingsevnen at vi bygger enda sterkere kunnskapsklynger, styrker båndene til forskning og høyere utdanning, får til mer nyskaping, investerer i kompetanse og styrker innovasjonsevnen.

Det er ingen forslag om å innføre nye eller styrke eksisterende virkemidler for investeringer i tidligfasebedrifter, næringsrettet forskning, innovasjon i eksisterende næringsliv eller klyngevirkemidler. Bedre rammebetingelser for de næringsrettede forskingsinstituttene for å styrke deres kapasitet til å bidra i klyngesatsingene er ikke nevnt. Et av forslagene fra et Kunnskapsbasert Norge var å innføre et nytt "Global Centre of Expertise"-virkemiddel (GCE) for klyngene som har kommet lengst og har sterkest global konkurransekraft. Innspillet er nevnt i meldingen, men det er ikke noe forslag om å innføre en slik ordning. Men vi skal vel ikke se bort fra at dette er noe Trond Giske plutselig lanserer fra en talerstol i Ålesund eller Kongsberg et par uker før valget.

Siste del av meldingen, fra side 142, handler om bransjerettede strategier og satsinger. I stedet for fem såkalte satsingsnæringer er det nå blitt seks. Tre av disse er helt opplagte i en norsk kontekst: energi, maritim virksomhet og marine næringer. Alle disse har utviklet seg til å bli sterke norske eksportnæringer basert på både kompetansemessige og andre fortrinn, og meldingen beskriver de nokså brede strategiene som er utarbeidet over tid for at myndigheter og næringsliv skal samspille for at disse næringene skal lykkes. Litt annerledes er det med reiseliv, som er beholdt som en satsing, men som på tross av mye politisk vilje sliter med produktivitet og lønnsomhet. De får være med videre, men får klar beskjed om å omstille mer.

Ut av listen over satsingsnæringer går miljøteknologi, som streng tatt ikke er en egen næring, men en egenskap ved mange ulike produkter. Og inn kommer ikt-næringen og helse- og velferdsteknologi, som nye satsinger. Når det gjelder helse- og velferdsteknologi er det godt beskrevet og begrunnet både når det gjelder veksten i hjemmemarkedet og den sterke forskningsmessige posisjonen Norge har på noen områder . Problemet er at det ikke spiller noen rolle hva Næringsdepartementet sier om vekst i denne næringen hvis Helse- og omsorgsdepartementet, helseforetakene og kommunene synes samarbeid med bedrifter bare er spennende i innovasjons- og pilotprosjektfasen, men ikke åpner opp noe egentlig marked der næringslivet kan delta på ordentlig. Det er fortsatt en stor jobb å gjøre før en satsing her blir en realitet.

Når det gjelder ikt-næringen er det helt rett å styrke og samordne forsknings- og innovasjonsvirkemidlene, men kapitlet som begrunner dette er ganske svakt. Man kan jo spekulere i om departementet har vært litt uheldig med valget av eksterne bidragsytere til teksten og hatt alt for dårlig tid til å lese korrektur (det gjelder også andre deler av meldingen). Det som står i teksten er tynt når det gjelder både analyse og tiltak er derfor ikke et veldig godt utgangspunkt for å gi ikt-næringen en mer strategisk oppfølging. Det vil kreves en del arbeid for å få på plass en strategi og konkretisere virkemidlene før man kan si at det er blitt noen reell satsing på ikt-næringen, men det er jo en start å si at det er et en satsingsnæring.

Helt til slutt i stortingsmeldingen er det korte omtaler av noen næringer som ikke er satsinger. Blant annet "de tre store sysselsetterne": varehandel med 370 000 sysselsatte, byggenæringen med 200 000 og transportnæringene med 100 000. Dette er tre av Norges største næringer og det er egentlig synd at deres produktivitets- og innovasjonsutfordringer ikke får mer plass i en slik melding. Rett nok er dette næringer uten spesifikke norske fortrinn og som i liten grad har blitt norske eksportnæringer. Men økt produktivitet og mer innovasjon i disse næringene er viktig for samfunnet som helhet og forutsetter et tettere samspill med forskningsmiljøer og innovasjonspartnere i andre kunnskapsbedrifter.

I følge Stortingets forretningsorden er det ikke gitt at denne næringsmeldingen noen gang vil bli behandlet. Legger man dagens meningsmålinger til grunn er det nok mer sannsynlig at den bortfaller, for i Stortingets forretningsorden paragraf 46 står det:

"Kongelige proposisjoner til Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperioden de ble overbrakt i stortingsmøte, kan av presidentskapet foreslås tatt under behandling i den nye valgperioden, etter at uttalelse er innhentet fra regjeringen. Tilsvarende gjelder kongelige meldinger til Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperioden de ble referert i stortingsmøte."

Med tanke på at meldingen er så svak på tiltak er det ikke noe stort problem at den bortfaller. Men det er viktig å ta med seg videre den grunnleggende analysen om kunnskapsklynger og hvordan virkemidler for å fremme forskning, innovasjon og vekstbedrifter må styrkes for å få til nødvendig omstilling. I tillegg er meldingens rydding i hva som er norske satsingsnæringer viktig å videreføre, slik at både ikt-næringen og helse- og velferdsteknologi er med som næringer det satses spesielt på å løfte frem.

Sjøflyburger

Jeg var en tur på Sjøflyhavna kro i går og spiste middag med de to andre i familien som var hjemme. Det var veldig hyggelig. Og det gir en god anledning til å anbefale Sjøflyhavna Kro og deres utmerkede sjøflyburgere igjen her på bloggen.

For de som ikke er lokalkjente (jeg har bare kort gangavstand dit): Sjøflyhavna Kro ligger ved Rolfsbukta på Fornebu, rett nedenfor IT Fornebu og Statoils nye Fornebu-kontor. Det er åpent hele året og som en ser på bildet veldig trivelig innvendig. Derfor er det god grunn til å ta en tur på vinteren også, men det er naturligvis på godværsdager om sommeren det virkelig kommer mye folk som fyller takterrassen og bordene ute på forsiden. Eller trekker inn på kjølige kvelder.

Åpningstidene i sommersesongen er fra 11 og til sent på kvelden. De serverer sjøflyburgere, pizza og sjømat hele dagen, andre lunsjretter mellom 11 og 15 og andre middager fra kl 15 og utover. De har også en liten barnemeny. Menyen ligger på nettet og kan studeres her. For min del har det pleid å bli sjøflyburger uansett. Den er veldig god og finnes i en klassisk versjon og i en utvidet XL-versjon for de veldig sultne.

Kommunikasjonsmessig er det enkelt å komme seg til Sjøflyhavna. Reiser man kollektivt er det enkleste å ta 31-bussen fra Oslo/Lysaker til Snarøya og gå av på Rolfstangen (eller gå av på IT Fornebu hvis man tar den varianten av 31-bussen som ender på Fornebu).  Man kan også kjøre bil og parkere rett utenfor. Det er dessuten planer om en fergerute mellom Fornebu og Oslo sentrum med fergebrygge rett utenfor Sjøflyhavna Kro. Men her pågår det nå en politisk prosess i fylkestinget og det tar erfaringsmessig veldig lang tid.

Fullførte høyere utdanninger i Norge 2012

For noen dager siden kom Statistisk Sentralbyrå med flere nye statistikker om høyere utdanning i Norge, blant annet nye tall for antall personer som fullførte ulike høyere utdanninger i studieåret 2011/12. De var totalt 40 486 og av disse var 24 685, eller hele 61 prosent, kvinner. Kvinner er nå i klart flertall både på korte og lange (mer enn fire år) høyere utdanninger. Bare på forskerutdanninger er menn i knapt flertall.

I forhold til fagområder er det svært store forskjeller SSB skriver blant annet at:

"Mer enn 80 prosent av dem som avsluttet helse- sosial- og idrettsfag, var kvinner. Av alle kvinnene som fullførte en høyere utdanning i 2011/12, finnes hele 33 prosent innenfor dette fagfeltet, mens tilsvarende andel for menn bare var 12 prosent. Et annet fagfelt som fortsatt både er sterkt kvinnedominert og er av de mest populære blant kvinnene, er lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk. 21 prosent av kvinnene, men bare 12 prosent av mennene, fullførte en utdanning innenfor dette fagfeltet."

Som en ser av søylene over ruver de 8119 kvinnene som tar helse- og sosialfag. Blant menn er var det litt under 2000 som fullførte en helsefagutdanning. Færre menn enn kvinner tar høyere utdanning og de som gjør det velger helt andre fag,  særlig naturvitenskapelige og tekniske utdanninger. Her var det 4 900 menn og 2 300 kvinner som fullførte en grad. Ikke like skjevt som innenfor helsefagene, men ganske skjevt her også. Noe av det interessante er jo også at alt begge områder opplever stor etterspørsel etter kompetent arbeidskraft. Flere kvinner bør ta teknologiske fag og flere menn før ta høyere utdanning innen helsefag, men det er ikke nok at flere bytter plass. Vi utdanner for få totalt.

Graver vi lytt dypere i tabellene er det mulig å også se nærmere på hvem som velger ulike ulike nivåer og fag, ut fra både kjønn, alder, foreldres bakgrunn og om de er innvandrere eller norske. Denne tabellen viser for eksempel at mens 10 prosent av alle som fullførte en høyere utdanning er innvandrere (og 1,5 prosent er norskfødte med innvandrerforeldre), så er andelen innvandrere betydelig høyere i enkelte fag. Av fullførte mastergrader i farmasi er andelen innvandrere 30 prosent og andelen norskfødte med innvandrerforeldre 10,9 prosent. På master i odontologi er summen av disse to gruppene 20 prosent. Og på lektorutdanningen i realfag, en femårig master er innvandrerandelen 23 prosent.

Av 1 408 som fullførte en doktorgrad i Norge var hele 33 prosent innvandrere. Mange av disse er naturligvis studenter som har kommet til Norge for å ta en utdanning og som kan komme til å ta jobb et annet sted enn Norge. Og noen må reise fordi de sendes ut av landet litt vel raskt etter avsluttet forskerutdanning. En ganske fersk rapport fra NIFU viser at 40-50 prosent av utlendingene som tar doktorgrad i Norge forlater landet ganske raskt etter at de er ferdige Men blant teknologer ser det ut som vi er flinkere til å bruke denne ressursen. Her er det slik at to av tre utenlandske studenter er i arbeid i Norge to år etter disputasen.

Og så må vi huske på at disse tallene er for fullført høyere utdanning, men at veldig mange som begynner et studieløp ikke fullfører. Frafallet er på omkring 40 prosent. Det er et viktig tema jeg har blogget om her.

Kompetanseinnvandring og skatt

Teknisk Ukeblad har skrevet noen utmerkede saker i forbindelse med rapporten fra Oslo Handelskammer om kompetanseinnvandring og debattmøtet 28. mai på Litteraturhuset. Dessverre kan jakten på gode overskrifter komme i skade for å forstyrre hovedbudskapet litt, slik at man velger å diskuterer noe annet enn det som er hovedproblemet.

Når nettutgaven i Teknisk Ukeblad skrev i overskriften etter møtet 28. mai at "-Vil gi arbeidsinnvanderer lavere skatt" er det upresist i forhold til hovedbudskapet i rapporten. Heller ikke det noe mer spissede sitatet øverst på forsiden av papirutgaven i dag "Kompetanseinnvandrere må lokkes med lavere skatt" er dekkende for hva jeg vil prioritere eller hva politikerne vil gjøre noe med.

Abelia har ikke gått inn for generelle personskattelettelser for verken arbeidsinnvandrere generelt eller folk innenfor mer avgrensede kompetanseområder. Skal man gi målrettede skatteincentiver for å fremme kunnskap og innovasjon er det andre ting som er viktigere, som utvidelse av SkatteFunn for å fremme forskning i næringslivet og skattefradrag for business angels som vil investere i gründerbedrifter. Dessuten bør vi vurdere et KompetanseFunn for å fremme kompetanseinvesteringer i bedrifter.

Når personskatt dukker opp i debatten om kompetanseinnvandring er det to grunner til dette. Den ene er at en del andre land faktisk gir midlertidige skattereduksjoner for å lokke forskere og spesialister til landet. Danmark har for eksempel en historie når det gjelder å målrette virkemidler mot forskere og andre høyt utdannede grupper, men virkemidlene har variert litt. Men varige skattelettelser for innvandrere har ikke vært aktuelt. I Norge kommer det heller ikke noen politisk diskusjon om slike skattereduksjoner, i hvert fall ikke  før mangelen på helsefagarbeidere i kommunene er så stor at vi risikerer at eldreomsorgen bryter helt sammen.

Den andre grunnen er at mobilitet over landegrensene kan være komplisert skatte-, velferds- og pensjonsmessig. Da er det viktig å sørge for at skattenivå, skattesystemer og velferdsordninger ikke skaper unødvendige hindringer for for eksempel konsern som ønsker å flytte ansatte internt i selskapet, men på tvers av land. Her er det ikke snakk om lavere skatt til noen utvalgte grupper, men om å "mobilitetsvaske" systemet slik at vi fjerner bestemmelser som skaper unødvendige hindringer eller gjør at man må må betale flere ganger for det samme. Eller det kan være snakk om folk som jobberi prosjekter og bare skal være her en kort stund og derfor ikke bør betale for goder de ikke har mulighet til å bruke.

Hvis ikke skatt er hovedpoenget hva er det da som er viktig å få på plass for å rekruttere høy kompetanse utenfra? Det sier rapporten Kompetanseinnvanding - hvordan gjøre Norge til et foretrukket land? ganske mye klokt om. Det største problemet er sannsynligvis at det mangler en samlet strategi for å rekruttere den kompetansen vi trenger. Det betyr at ulike deler av systemet jobber godt med sine ting, men at det ikke henger helt sammen. Vi tilbyr for eksempel gratis høyere utdanning til alle, som et av få land i verden. Vi lønner doktorgradsstipendiater godt. Men vi er likevel raske til å sende folk med kompetanse vi trenger ut av landet når de har fullført.

Vi har dessuten noen utfordringer når det gjelder rammebetingelser for å drive internasjonale skoler og vi har utfordringer når det gjelder godkjenning av utdanninger fra andre land. For noen av utfordringene rapporten tar opp er det slik at det er veldig mange ulike myndigheter som har ansvar for samme problem eller ulike deler av samme problem, og det er vanskelig å finne frem. I andre sammenhenger er klart hvem som har ansvaret, men det er kø og ting tar fryktelig lang tid, slik at de som skal jobbe her heller drar et annet sted.

Derfor ville det være lurt å lage en samlet gjennomgang av Norges attraktivitet som land å bo og arbeide i for den kompetente arbeidskraften vi trenger mer av fremover, slik at vi kan prioritere de tiltakene som vil ha størst effekt. Og da er det også greit å huske på at virksomhetens eget arbeid for å vise frem hvor attraktive arbeidsplasser de er og hvor spennende faglige utfordringer de har er en forutsetning for å få noen til å komme.