Lunsj i Bakgården i Sandvika

Cathrine og Marianne i Bakgården

Denne bloggen har forsømt seg i det siste når det gjelder å melde om interessante steder å besøke i nærområdet (steder som Sjøflyhavna Kro og Cafe Odonata). Men nå er det sommer, og litt bedre tid til å utforske og skrive om de nære omgivelsene. I dag var deler av familien en tur i Sandvika, "hovedstaden" i Bærum kommune.

Jeg vokste opp ganske nær Sandvika og har sånn sett et forhold til stedet, men for de fleste er Sandvika i dag lik Sandvika Storsenter og et sted man kjører raskt forbi når man kjører E18 sørover eller tar E16 vestover mot Sollihøgda. Jeg husker fra barndommen at det var underskriftskampanje mot å "ødelegge det gamle Sandvika" ved å bygge et nytt kjøpesenter på Løkketangen. I dag holder NAV til i den røde mursteinsbygningen med "det store kjøpesenteret" på Løkketangen. Sandvika Storsenter på den andre side av elven er mange ganger større og tilhører en helt annen divisjon.

Men selv om storsenteret trekker til seg mye folk og aktivitet er det faktisk ting som skjer i det gamle Sandvika på østsiden av Sandvikselven også, selv om det ikke er like godt kjent. Og det har kommet til mer i det siste, blant annet flere spisesteder langs elven og et bra kulturtilbud med teaterscener og gallerier. Sandvika er ikke bare kjøpesenter,  kommuneadministrasjon og bussterminal. I dag spiste  Marianne, Cathrine, Petter og jeg lunsj i Bakgården inne i Brambanigården/Budstikkagården. De åpnet i mai (med omtale i Budstikka) og har egen Facebookside. Det er en ordentlig stor og trivelig bakgård som ligger mellom gågaten, Rådhuset, Kinoveien og Sandvikselven. Og i dag fant vi ut at de serverer store, gode lunsjretter der.

At den flotte hvite bygården midt i gamle Sandvika heter Brambanigården kan kanskje virke underlig, men det har sin klare historiske forklaring. Den er oppkalt etter industrigründeren Caspar Donato Brambani, den viktigste personen i Sandvikas historie. Han ble født i Christiania, var barnebarn av en nord-italiensk vinbonde og kom til Sandvika i 1870, der han etablerte kalkfabrikker, teglverk og andre industrivirksomheter. I Budstikkas store Asker og Bærums leksikon står det om Brambani at:

"Han bygde sommerhus i Sandvika (...) i 1870, og etablerte snart en omfattende industrivirksomhet: Sandviken Kalkfabrik (1871), Kampebråten Kalkfabrik på Jong (1874), Sandviken Blikvarefabrik (1888), Bjørnegård Teglverk, Sandvikens Takstenfabrik og en kjemisk fabrikk. Brambani tjente gode penger, og kjøpte i 1892 Brønnøya, der han også anla en kalkfabrikk. Han grunnla Christiania Portland Sement på Slemmestad, bl.a. sammen med Viktor Plahte på Høvik."

Flere av Brambanis industrivirksomheter fikk problemer i den økonomiske krisen i 1899 og måtte stenge. Han døde 72 år gammel i 1906  (Brambanigården er nyere, den eldste delen stod ferdig i 1937, med blant annet en av landets eldste yrkesskoler). Men det er jo interessant at en industribygger med italiensk opprinnelse har betydd så mye for historien til et sted man i dag forbinder med alt mulig annet enn industri. 

Mattekunnskaper og feilmedisinering

Aftenposten lørdag hadde et ganske skremmende oppslag om at halvparten av sykepleierstudentene i Oslo svarer feil på forholdsvis enkle spørsmål om legemiddeldoser på eksamen:

"Hvert år stryker mange sykepleierstudenter i enkel regning med legemiddeldoser. I Oslo strøk over halvparten av studentene på eksamen i vår. Landets sykepleierstudenter har store problemer med å regne ut riktig dose medisin. De klarer ikke matematikken - som er på ungdomsskolenivå."

Ingen vet nøyaktig hvor mange tilfeller av feilmedisinering som forekommer hvert år, eller hvor mange skader og dødsfall det resulterer i, men de undersøkelsene som er gjort tyder på at tallet er svært høyt. For eksempel skrev Aftenposten i mars i år at 3 av 4 pasienter ved sykehjem får feil medisiner (riktignok også av helt andre årsaker enn regnefeil). Når det gjelder feilmedisinering i norske sykehus fant jeg en interessant artikkel fra 2009 i Tidsskrift for den norske legeforening som slår fast innledningsvis at:

"Vi kjenner ikke til noen publiserte norske studier der man i detalj har sett på omfanget av ulike typer legemiddelfeil i sykehus. I en artikkel i Tidsskriftet i 2004 ble det rapportert at bare 7 % av legemiddelkurvene i sykehus var helt korrekt ført, mens 79 % hadde avvik med antatt liten risiko for pasienten og 14 % avvik med antatt mulig skaderisiko for pasienten."

Mye tyder med andre ord på at dette er et stort og viktig problemområde man raskt bør gjøre noe med. Det kan jo ikke være slik at vi bare setter inn masse ressurser på havarikommisjoner, granskinger og etterforskning av hendelser på steder der det egentlig er veldig få tilfeller av skader og dødsfall (som på fly og oljeplattformer), mens det ikke skjer noen systematisk avdekking av tekniske, organisatoriske og menneskelige feil på steder der det skjer klart flest skader og dødsfall i året i Norge (på sykehus og sykehjem).

Jeg tror det i hvert fall er to ting man kan og bør ta tak i nokså raskt. For det første, og dette er Aftenposten inne på i sin oppfølgingsartikkel (bare på papir) søndag, så må man løfte matematikkunnskapene hos sykepleiere. Sykepleierforbundet og flere politikere mener at man må stille krav om minst karakteren 3 i matematikk for å komme inn på sykepleierutdanningen. Det høres fornuftig ut, men dette tiltaket alene vil gjøre at det tar flere tiår å løse problemet med dårlige matematikkunnskaper. Man må i tillegg gjøre noe med matteferdighetene til de som allerede er sykepleiere, i form av både testing av kunnskapen og etterutdanning, på samme måte som man i andre yrker har krav om at man jevnlig må oppgradere kompetansen for å kunne fortsette i jobben.

For det andre er det ganske merkelig at det ikke finnes noen offentlig tilgjengelig oversikter over hvor stort problemet med feilmedisinering er. Vi kan lese i media, basert på offentlig tilgjengelig informasjon hvilke veistrekninger som tar flest menneskeliv og hvilke flyselskaper det er farligst å fly med. Men vi vet ikke hvilke sykehus og sykehjem som gjør flest feil, noe som har langt større betydning for flere av oss.

Sett utenfra virker det som om det som det er en mindre moden og mindre åpen sikkerhetskultur i helse- og omsorgsektoren enn i andre deler av arbeidslivet, der det å rapportere ulykker, skader og hendelser med stort skadepotensiale er en helt sentral del av det daglige skadeforebyggende arbeidet. Ved å lage aggregerte oversikter over disse dataene kan man sammenligne seg med og lære av andre som har bedre resultater. Når det gjelder helse og sikkerhet er åpenhet om resultatene en forutsetning for å kunne bli bedre. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan en virksomhet kan forbedre seg uten å vite mer om hvor stort problemet er i dag. 

If Greece goes...

Financial Times har gitt ut sin første ebok. Den heter "If Greece goes", er på bare 73 sider og koster $5,28. Boken består av artikler som stod på trykk i avisen i løpet av mai i år og de handler ikke overraskende om eurokrisen. Eller enda mer presist: Hva skjer egentlig med euroen, EU og verden ellers hvis og når Hellas må bytte ut euro med greske drachmer? Og hva skjer egentlig når et land plutselig må bytte valuta?

Jeg trodde vel jeg hadde lest det meste av analyser av Hellas, og euro, særlig den siste tiden i forbindelse med de to greske valgene, men jeg merker at denne artikkelsamlingen tilfører en ekstra dimensjon av alvor. Det er avisens fremste skribenter som står bak, blant annet Martin Wolf, Gillian Tett og Wolfgang Münchau. Og de er alle enige om at vi kan stå foran en uhyre ubehagelig ganske komplisert

Til sammen gir artiklene en grundig gjennomgang av ulike scenarier fremover og hvor dramatisk det blir for Hellas dersom de må forlate eurosonen. Men også hvordan dette vil ramme Portugal, Spania og Italia, de øvrige eurolandene og resten av verden. Det å innføre en helt ny valuta over natten er ikke helt enkelt heller. En av artiklene minner om noe av det som måtte til av utstyr og organisasjon forrige gang et land innførte en ny valuta

"Printing and distributing new notes would be no easy feat. In 2003 the US-lead coalition managed to do it in Iraq in less than three months. But that required the efforts of De La Rue, a British speciality printer, a squadron of 27 Boeng 747s and 500 armed Fijian guards to ease the process."

Men selve trykkingen av nye penger er i denne sammenhengen et av de mindre problemene Hellas vil bli stilt overfor. En investeringsbank har beregnet at en ny gresk valuta må devalueres med et sted mellom 30 og 50 prosent i forhold til den øvrige eurosonen, med de enorme utfordringene dette medfører når det gjelder eksisterende handelsforbindelser og kontrakter.

Det største langsiktige problemet for EU er imidlertid av mer prinsipiell karakter. Går et land ut av eurosonen betyr det at det ikke lenger finnes en valutaunion, men bare en felles valuta. Forskjellen vil få enorm betydning for alle landene som deltar, ikke bare Hellas. Martin Wolf beskriver det slik i sin utmerkede oppsummeringsartikkel til slutt i denne korte boken:

"A departure would create severe dangers. The danger of contagion is obvious. The long-run danger is more subtle. But the eurozone either is an irrevocable currency union or it is not. If countries in difficulty leave, it is not. It is then an exectionally rigid fixed-currency system. That would have two dire results: people would not trust in its survival and the economic benefits of the single currency would largely disappear."

Problemstillingene som beskrives i boken er ferske og dagsaktuelle (riktignok er artiklene skrevet før det aller siste greske valget, men det har ikke så stor betydning i og med at usikkerheten om fortsatt euro-tilknytning ikke er fjernet). Boken er derfor vel verdt å lese. Jeg tror også det er en god ide å samle gode avisartikler om et tema på denne måten og gi dem ut samlet som en ebok. Mye mer praktisk enn å samle på gamle aviser.

Mer pessimistiske ledere globalt

Bedre eller dårligere om et halvt år?

McKinsey Quarterly er ute med et nytt "Economic conditions snapshot" der de har spurt 1350 næringslivsledere på tvers av land og bransjer om hva de tror om den økonomiske utviklingen i egen bedrift, eget land og globalt fremover (tilgjengelig i PDF-versjon her). Undersøkelsen er gjort 11-15. juni.

Hovedkonklusjonen i undersøkelsen er at pessimismen er betydelig større nå i juni enn i mars, forrige gang spørsmålet ble stilt:

"The euro’s future is in limbo. GDP growth in emerging markets is slowing. Uncertainty about sovereign debt threatens economic growth across the globe. It’s no surprise, then, that in our latest survey on economic conditions, executives’ expectations for the global economy are the lowest they have been since March 2011 (...) Only 10 percent of executives say current conditions in the global economy are better now than they were six months ago, and just 20 percent expect conditions to improve in six months’

time."

Et interessant fenomen er at respondentene er langt mer pessimistiske når det gjelder landets økonomi og den globale økonomien enn når det gjelder utviklingen i eget selskap. Bare 15 prosent regner med at etterspørselen etter bedriftens produkter og tjenester vil synke neste halvår, mens over halvparten mener at fortjenesten vil øke.

Som en kunne vente er det store forskjeller mellom de ulike regionene i verden. Her er det særlig Nord-Amerika som skiller seg ut, ved at ledere der er langt mer positive til landets utvikling enn ledere i Europa og Asia:

"Only one-quarter of respondents in North America say conditions in their economies are worse now than they were six months ago, compared with 52 percent in developing markets and 81 percent in India who say the same. Likewise, few executives in the eurozone countries (11 percent) believe conditions have improved or that they will in six months (18 percent). Those in developed Asia are equally wary of improving economic conditions, with nearly half saying conditions in their countries will stay the same; roughly one-quarter of executives in the region said the same three months ago."

Kunnskapsinnvandring og innovasjon

Patent Pending som pdf

En gruppe med 450 borgermestere og næringslivsledere i USA, med blant annet Michael Bloomberg i New York i spissen, har dannet noe de kaller Partnership for a New American Economy. Deres mål er "to raise awareness of the economic benefits of sensible immigration reform.", eller for å si det enda mer direkte: hvorfor og hvordan det blir mer innovasjon og økonomisk vekst av trekke til seg høyt utdannede talenter fra andre land og la dem få arbeids-og oppholdstillatelse.

I dag har gruppen publisert en ny rapport som dokumenterer dette. Den heter "Patent Pending - How immigrants are reinventing the American economy" og er også omtalt i New York Times i dag.     Det er en svært interessant rapport som oppsummerer hvor stor andel av tildelte patenter ved de ti ledende forskningsuniversitetene i USA som ble tildelt forskergrupper som inkluderte minst en person født utenfor USA.

Det ble tildelt totalt 1500 patenter til disse ti amerikanske universitetene  i 2011. Forskerne som deltok kom fra 88 ulike land og 76 prosent av patentene ble tildelt grupper med minst en utenlandskfødt forsker. Graver man enda dypere i disse dataene finner man i følge rapporten ut at:

"...more than half of all patents (54%) were awarded to the group of foreign inventors most likely to face visa hurdles: students, postdoctoral fellows, or staff researchers. Foreign-born inventors played especially large roles in cutting-edge fields like semiconductor device manufacturing (87%), information technology (84%), pulse or digital communications (83%), pharmaceutical drugs or drug compounds (79%), and optics (77%)."

Rapporten foreslår noen tiltak for å gjøre det lettere for disse utenlandske studentene og stipendiatene å få bli i USA. Mest vidtgående er et forslag om at alle som fullfører grader innenfor STEM-fagene (science, technology, engineering and math) får en permanent oppholdstillatelse (Green Card). For det andre foreslår de at utenlandske entreprenører som vil etablere bedrifter basert på forskningsresultater ved amerikanske universiteter og med amerikanske ansatte skal få mulighet til å få tildelt et "startup visa", slik at de har anledning til å arbeide i USA. For det tredje ønsker de å fjerne dagens tak på 65 000  midlertidige visum til utenlandske studenter innenfor STEM-fagene.

Hvorfor er dette viktig? I innledningen til rapporten beskrives den overordnede utfordringen i USA på en måte som jeg tror kunne vært brukt om de aller fleste land i Europa også:

"The future of the American economy rests on our ability to innovate and invent the new products that will define the global economy in the decades ahead. This report seeks to highlight one key aspect of this challenge that is often overlooked: the crucial role that foreign scientists, engineers, and other researchers play in inventing the products and dreaming up the ideas that will power the American economy in the future. As the magnet for the world’s brightest minds, America has prospered greatly from the global innovators who have come here to do research and invent products. However, many of these innovators face daunting or insurmountable immigration hurdles that force them to leave the country and take their talents elsewhere. The problem is particularly acute at our research universities, where we train the top minds, only to send them abroad to compete against us."

I forbindelse med publiseringen av rapporten har 90 universitetsledere i skrevet et felles brev til president Obama og lederne i kongressen der de ber om reformer som vil åpne for mer kunnskapsinnvandring til USA. I følge brevet er det slik at næringlivet i USA allerede i dag opplever knapphet på kvalifisert arbeidskraft og i følge de siste prognosene vil mangle rundt 230 000 kunnskapsarbeidere med høyere universitetsgrader innenfor vitenskap og teknologi i 2018. Uten politiske reformer som tar sikte på å trekke til seg mer kunnskap utenfra er det vanskelig å se hvordan man skal klare denne jobben.

Tilbake på Valler

Fornøyde avgangselever på skoletrappen

Onsdag i forrige uke var jeg tilbake på Valler Videregående Skole, min gamle skole der jeg gikk  1981-84 med et årskull jeg dessuten feiret et veldig hyggelig 25-års jubileum i 2009. Denne gangen var anledningen vitnemålsutdeling og avslutning for årets avgangselever, blant dem min eldste datter Marianne. Jeg kan ikke huske noen slik formell avslutning fra den gang jeg gikk ut, nå var det bunader, dresser, kjoler - og foreldre. Og en serie kulturinnslag av høy kvalitet fra elevene selv.

En virksomhets kultur og verdier er interessante saker. På en skole, der alle elevene skiftes ut etter å ha gått på skolen i bare tre år, skulle man kanskje tro at kultur og identitet blir ganske flyktig og skiftes ut i takt med de elevene som til en hver tid er der. Men det virker som om det også "sitter noe i veggene" på Valler, noe som gjør at kulturen og verdiene blir langt mer bestandige. Jeg opplevde i hvert fall at det jeg synes var positivt for 28 år siden, og kanskje har verdsatt enda høyere i årene etter, var lett å kjenne igjen.

Valler Videregående skole har en interessant historie som går helt tilbake til 1888, opprinnelig som en privat middelskole på Valler gård, men dagens lokalisering fikk skolen i 1937. Det er denne etableringen som er utgangspunktet når skolen feirer sitt 75 års jubileum til høsten i år. I løpet at disse årene har det naturligvis skjedd store endringer i arbeidsmarkedet og samfunnet rundt, blant annet har videregående skole blitt en rettighet for alle og det har kommet til flere videregående skoler i nærheten. I dag er det en konkurranse mellom skolene om å trekke til seg elevene på en helt annen måte enn det var for 25 år siden.

Likevel, og kanskje på grunn av dette, har Valler klart å beholde en profil som en skole som holder en svært høy faglig standard og gir elevene et godt grunnlag for videre studier, med en særlig satsing på fordypning i realfagene, samtidig som skolen er opptatt av en mye bredere kulturell og samfunnsmessig allmenndannelse. Den store overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole for meg, i tillegg til langt høyere faglige krav, var å plutselig oppleve en kultur der men oppmuntret elevene til være selvstendige individer, ha egne meninger og forfølge sine ambisjoner, også på helt andre områder enn de rent skolefaglige.

For over 20 år siden gikk jeg sammen med elever på Valler som senere har blitt toppidrettsutøvere, forskere, tegneserieforfattere, konsernsjefer, ballettdansere og TV-programledere. På avslutningen onsdag fikk jeg følelsen av at det kan komme minst like mye spennende mangfold ut av kullene som går der nå. Jeg har til og med inntrykk av at dagens skoler er flinkere når det gjelder å forbedre elevene på å snakke, opptre og presentere ting i forsamlinger, noe som gir elevene en enda bedre plattform enn før. Det gir unektelig grunnlag for en viss optimisme, i hvert fall hvis skolene også passer på resultatene i Pisa-undersøkelser og slike ting, og samtidig evner å fornye sin kultur og identitet i pakt med endringer i omgivelsene.

Kvartfinale, igjen

De som har hørt godt etter på teksten til "Three Lions 98" vil ha hørt følgende tekst et stykke ut i sangen:

"Talk about football coming home,
And then one night in Rome
We were strong,
We had grown"

Den handler naturligvis om det som også er dagens store tema, fotballkamp mellom England og Italia, to lag som har spilt forbausende få viktige mesterskapskamper mot hverandre. Kampen det refereres til i sangen er den avgjørende VM-kvalifiseringskampen Italia-England i gruppespillet før VM i Frankrike i 1998. England klarte 0-0, Paul Ince hadde en blodig drakt som lignet på Terry Butchers fra Stockholm i 1989 og England vant gruppen et poeng foran Italia (som også kom til VM 1998 etter å ha slått Russland i en playoffkamp)

 The Sun skriver om denne "Spirit of -97" i dag og har omgjort Steven Gerrards kamprop "Seize the day" til "Ceasar the Day". Så mye annet enn kampen i 1997 er det ikke å vise til. De to vennskapskampene som har vært senere (i 2000 og 2002) vant Italia. Italia vant også bronsefinalen i VM 1990 i Bari 2-1, en kamp ingen av lagene synes var særlig viktig etter at begge gikk på bitre tap i straffekonkurranser i hver sin semifinale. Og så klarte Italia og England å vinne en kamp hver mot hverandre i VM-kvalifiseringen til VM i Argentina i 1978 da de havnet i samme gruppe. Gruppen ble avgjort på målforskjell, og det gjaldt å slå Finland og Luxemburg med flest mulig mål. Italia vant gruppen med tre mål bedre målforskjell og sørget for å England for andre gang på rad ikke kom til VM.

Om det har vært få viktige kamper mellom England og Italia, har begge spilt mange viktige kvartfinaler i mesterskap. For Englands del er statistikken dessverre nokså negativ. Vi som har levd med dette i noen tiår vet at England både har en kvartfinaleforbannelse og straffekonkurranseforbannelse . Bare tre (VM i 1966 og 1990 og EM 1996) av ti ganger har de vunnet kvartfinaler og gått videre. Om vi bare ser på EM er ikke forbannelsen like åpenbar fordi England historisk har gjort det ganske dårlig i EM og bare vært i kvartfinale to ganger: Seier mot Spania 4-2 på straffer i 1996 (de tapte 5-6 på straffer mot Tyskland i semifinalen) og tap 5-6 på straffer mot Portugal i 2004.

Italia har derimot ingen kvartfinaleforbannelse. De gangene Italia kommer så langt som til kvartfinale (som ut fra statistikken ser ut til å ha vært i omkring halvparten av alle store mesterskap i historien) pleier de å vinne. Jeg finner bare to tap i kvartfinaler: I VM i 1998 tapte Italia 3-4 på straffer mot Frankrike, som ble verdensmester. Og i EM 2008 tapte de 2-4 på straffer mot Spania, som ble europamester. I EM har Italia en stolt historie med en seier (1968), en sølvmedalje (2000) og to tapte semifinaler (1980 og 1988).

Historien er åpenbart på Italias side, men heldigvis er det ikke statistikk som avgjør fotballkamper, noe Spania viste mot Frankrike i går. For Englands del handler dette om at et landslag man nesten hadde gitt opp kan gjøre det helt store. Det er seks år siden sist de var i en kvartfinale. Taper de i kveld (og særlig hvis det er på straffer) blir det som å se en gammel og dårlig reprise. Vinner de er det skrevet et nytt kapittel i engelsk fotballhistorie.

Dette dør vi av

How we die (Washington Post)

The New England Journal of Medicine, et av verdens fremste medisinske vitenskapelige tidsskrifter, kom ut første gang i 1812 og feirer i år 200 år. I den anledning har de sett litt på hva de skrev om før i tiden, og ikke minst sett på de viktigste dødsårsakene gjennom denne perioden.

Grafen til venstre viser antall dødsfall pr 100 000 innbyggere i USA i 1900 og i 2010. Den mest iøynefallende forskjellen er at færre dør enn i 1900. I 1900 var det 1100 dødsfall pr 100 000 innbyggere, som tilsvarer 1,1 prosent. I 2010 var det falt til 0,6 prosent. De tre viktigste dødsårsakene i 1900 er det omtrent ingen som dør av i dag: influensa/lungebetennelse, tuberkulose og mageinfeksjoner/diare. Noe som skyldes store medisinske fremskritt, men også forbedringer i kosthold og hygiene.

At vi ikke har kommet helt i mål ser vi imidlertid på utviklingen når det gjelder dagens to dominerende dødsårsaker, som står for to tredjedeler av alle dødsfall. I følge denne statistikken er det flere som dør av hjertesykdommer og kreft i USA i 2010 enn i 1900. New England Journal of Medicine har også lagt ut en langt mer detaljert og interaktiv oversikt på nettsiden sin der en kan se utviklingen for hvert eneste år når det gjelder hver enkelt dødsårsak.

Når det gjelder hjertesykdommer har de gått fra 137 dødsfall pr 100 000 innbyggere i 1900 til en topp på omkring 370 rundt 1960 og ned igjen til 193 i dag. Høyere enn i 1900, men mye lavere enn i 1960. Fortsetter denne nedgangen vil kreft snart bli den vanligste dødsårsaken. Kreft forårsaket 64 dødsfall pr 100 000 innbyggere i 1900, økte til omkring 205 midt på 90-tallet og har blitt noe redusert, til 186 i dag, nesten på linje med antallet som dør av hjertesykdommer.

Så kan man jo lure på hvorfor noen sykdommer blir mer vanlige enn før i en tid der medisinsk teknologi og økt kunnskap fører til så mange forbedringer. En mulighet kan være at folk døde av andre sykdommer før de rakk å dø av for eksempel kreft før i tiden. Eller at de ikke fikk rett diagnose. Men det handler vel også i stor grad om at vi i vår tid har et kosthold og en livsstil som fører til en økning i noen typer sykdommer som det finnes like effektive medisiner mot. Den medisinske teknologien er i følge NEJM mer tilpasset fortidens sykdommer enn dagens:

"In many respects, our medical systems are best suited to diseases of the past, not those of the present or future. We must continue to adapt health systems and health policy as the burden of disease evolves. But we must also do more. Diseases can never be reduced to molecular pathways, mere technical problems requiring treatments or cures."

Artikkelen har også en del ganske interessante og morsomme lenker til tidligere tiders medisinske artikler i tidsskriftet, om for eksempel "Wind of cannon balls" som dødsårsak. Eller "spontaneous combustion" og "the automobile knee". Verden går heldigvis fremover.

Flere elever på privatskole med Halvorsen

VG om utviklingen i antall private elevplasser

VG hadde onsdag en nyttig og god oversikt over hvor mange elever som gikk i private skoler under den forrige borgerlige regjeringen og hvor mange elever som går i private skoler under et rødgrønt styre. Nå er det vel bare 3-4 prosent av alle elever i Norge som går i private skoler, et svært beskjedent tall, men oversikten er interessant i og med at de rødgrønne har gjort det til en hovedsak å bekjempe private skoler og redusere antall elevplasser.

Tallene, som kommer fra Utdanningsdirektoratet, viser et par interessante ting. For det første er antall elever i private skoler langt høyere i dag enn i 2005.  I inneværende skoleår er det 12 369 elever i private skoler. I 2004-05, det siste skoleåret under Bondevik-regjeringen, var det 9 616. For det andre har den gjennomsnittlige årlige veksten i antall private elevplasser vært høyere under dagens rødgrønne regjering enn under Bondevik.

Dette er en ganske paradoksal utvikling når en vet at de borgerlige partiene ønsket å liberalisere adgangen til å etablere friskoler og gjennom dette åpne for flere elevplasser (noe de klarte), mens de rødgrønne har hatt som mål å stramme inn på lovverket og gjennom dette redusere antall private elevplasser (noe de ikke klarte) Kristin Halvorsen har noen litt underlige forsøk på bortforklaringer av dette, der hovedstrategien er å legge skylden på noen andre. Den mest interessante bortforklaringen refererer VG slik i intervjuet:

VG: - Men hvordan forklarer du at veksten også har fortsatt i årene etter 2005 - helt frem til i dag?

Halvorsen: - Det skyldes de privatskolene som vi ikke klarte å stoppe. Noen av skolene var allerede i drift, og de kunne vi ikke stoppe.

Dette stemmer ikke i det hele tatt som en forklaring på hvorfor det har vært vekst og ikke reduksjon de siste årene. De skolene som allerede var godkjent og i drift har tidligere fått godkjent et bestemt antall elevplasser. De kan ikke øke antallet plasser slik de selv ønsker, ytterligere vekst må søkes om og godkjennes av departementet. Og slike søknader får rutinemessig avslag. Kristin Halvorsen snakker derfor mot bedre vitende når hun hevder at de skolene som ble godkjent under tidligere regjeringer er skyld i veksten de siste årene.

Så kan man jo lure på hvorfor det da har vært vekst? Om vi som er positive til at det kommer større valgfrihet, mer mangfold og flere private skoleplasser i Norge ikke burde være fornøyd med denne veksten som, også ser ut vil å fortsette? Og mer fornøyde med det de rødgrønne faktisk gjør, selv om vi ikke er enige i det de sier? 

Svaret er at jo, det er fint at det har vært vekst i antall elevplasser i noen typer private skoler, for eksempel internasjonale skoler, skoler som tilbyr spisset satsing innen idrett, religiøst forankrede skoler og skoler som bygger på en etablert alternativ pedagogikk. Problemet er at det ikke er mulig å starte friskoler som tilbyr fordypning i teknologi- eller realfag, eller som bygger på alternative pedagogiske prinsipper av nyere dato. Og det er slett ikke lov å starte en helt vanlig friskole som ganske enkelt har som mål å være bedre enn andre skoler. 

Denne grunnleggende skjevheten i lovverket om private skoler gjør at man ikke kan se bort fra at det har blitt et unaturlig høyt antall søknader om Montessoriskoler fordi de som står bak skolen ikke har anledning til å opprette en vanlig skole. Man kan også virke som om private internasjonale skoler mange steder er så populære at de trekker til seg minst like mange norske søker som de internasjonale elevene de var ment å gi et tilbud til. Det er effekter som dette, som mer skyldes mangel på en helhetlig politikk enn en bevisst strategi, som forklarer at resultatet er blitt det motsatte av regjeringens målsetting.

Datamaskinen Abel

Fra Morten Dæhlens blogg

Universitetet i Oslo har fått en av verdens kraftigste datamaskiner i hus. Den er nå plassert i kjelleren på Ole Johan Dahls Hus (jeg blogget om åpningen av det nye bygget i september i fjor). Maskinen har fått det flotte navnet Abel, oppkalt etter matematiker Niels Henrik Abel (1802-29). Mer om denne tungregnemaskinen kan man lese på Morten Dæhlens blogg og rektor Ole Petter Ottersens blogg. Dette er en stor og viktig investering i norsk forskningsinfrastruktur.

Men hvor kraftig er egentlig denne maskinen i forhold til andre store og kraftige datamaskiner i verden? Digi.no hjelper oss med svaret på dette i en artikkel på mandag om verdens kraftigste datamaskiner. Det er nemlig slik at en helt fersk oversikt over Top 500 supercomputing sites nettopp har kommet. Denne listen oppdateres et par ganger i året, for datamaskiner blir jo stadig større og raskere, og det kommer stadig inn nye maskiner på toppen av listen. Denne gangen er hele seks på topp 10-listen nye i forhold til listen fra november i fjor.

I følge den nye listen er Abel på 96. plass i verden. Men den er likevel ikke den kraftigste i Norge. Det er "Vilje" som er på NTNU og som innehar en 44. plass på listen, noe som også gjør den til den kraftigste datamaskinen i hele Norden. Også dette en ganske ny maskin, i følge lokalpressen ved NTNU kom den i hus i mai i år. Universitetet i Bergens maskin Hexagon er på 112. plass i verden.

Det har vært kinesisk øverst på denne listen en stund, men nå har USA inntatt førsteplassen. Helt suveren på toppen av listen er den nye supercomputeren Sequoia som tilhører US Department of Energys Lawrence Livermore Laboratory og er levert av IBM. Denne maskinen brukes som en del av forvaltningen av USAs kjernefysiske våpenarsenal, og kan blant annet simulere kjernefysiske prøvesprengninger. Forstår jeg tallene rett så yter maskinen 20 petaflops, som vil si 20 billiarder regneoperasjoner i sekundet, over 75 ganger kraftigere enn Abel som yter 258 terraflops.

Av de øverste ti datamaskinene på listen er tre i USA (alle tilhører Department of Energy), to i Tyskland, to i Kina, en i Japan, en i Italia og en i Frankrike. Og de samme landene går igjen videre nedover listen, sammen med noen maskiner i blant annet Storbritannia og Russland. Vilje ved NTNU er i følge denne listen kraftigere enn den kraftigste maskinen i for eksempel Sør Korea og Sveits. Det er i grunnen veldig imponerende.

At vi nå er så langt fremme ved universitetene i både Trondheim, Oslo og Bergen når det gjelder tungregneressurser er en god nyhet for norsk forskning. Norges evne til å satse på avansert forskninginfrastruktur er blant de tingene som kan gjøre det mer attraktivt å komme hit for forskere og studenter utenfra, noe som igjen bidrar til at det er mer attraktivt for kunnskapsbasert næringslive å legge virksomhet hit.

Norge går med rekordoverskudd

Norge har aldri gått med større overskudd enn i årets tre første måneder. En rask titt på de nye tallene fra Statistisk Sentralbyrå viser at norsk økonomi er bortimot så forskjellig fra Hellas og Spania som det er mulig. Ikke bare går staten Norge med et stort overskudd, men også Norge totalt sett gikk med 137 milliarder kroner i overskudd.

Årsakene til at et allerede enormt driftsoverskudd har blitt enda større ligger både i økt eksport og mindre import, og først og fremst i at høye oljepriser har økt verdien av olje og gass, de varen vi eksporterer mest av. SSB skriver:

"Totalt ble det eksportert varer for 254 milliarder kroner i 1. kvartal 2012. Verdien av olje- og naturgasseksporten beløp seg til 174 milliarder kroner, eller om lag to tredjedeler av total vareeksport. Det har aldri tidligere blitt eksport olje og naturgass for så store beløp i løpet av et kvartal. Først og fremst er det de høye prisene som trekker verdien opp. Sammenlignet med 4. kvartal 2011 var eksportverdien av olje og naturgass 15 prosent høyere i 1. kvartal i år, mens eksport av andre varer var på samme nivå. Det ble importert varer for 127 milliarder kroner i 1. kvartal 2012, et lavere beløp enn i 4. kvartal i fjor. Det var særlig import av nærings- og nytelsesmidler samt verkstedsprodukter som avtok."

Nå er det ikke nødvendigvis noe poeng å gå med stadig større driftsoverskudd overfor utlandet. Internasjonal handel er tross alt totalt sett et nullsumspill og norske overskudd bidrar til at noen andre går med underskudd. Dessuten viser historien at land som utvikler store eksportoverskudd basert på gaver fra naturen over tid kan oppleve problemer med omstilling og produktivitetsvekst. Det store overskuddet kan fungere som en slags sovepute.

Derfor er det minst like interessant å se på hvordan utviklingen er i Norge utenom petroleumssektoren. BNP-tallene for første kvartal 2012 viser at BNP i fastlands-Norge vokste med solide 1,1 prosent, mot 0,8 prosent de to foregående kvartalene. Nå er naturligvis også veksten i fastlands-Norge, som blant annet består av boligbygging, tjenesteproduksjon og varehandel, påvirket av at Norge er et oljeland.

Det aller viktigste er derfor at produktiviteten i arbeidslivet fortsetter å øke slik at vi får stadig mer ut av den ressursinnsatsen vi setter inn i form av arbeid og kapital. Det er økt produktivitet, gjennom økt kompetanse, teknologibruk, innovasjon og smartere organisering, som gjør at et land blir rikere enn før og at det blir i stand til å bære økte kostnader til velferd og pensjoner.

Intervju med Todd Park, USAs nye CTO

Nettsiden til McKinsey Quarterly har et interessant intervju med Todd Park som nylig ble utnevnt til Chief Technology Officer (CTO) of The United States. Det vil si at han er utpekt av president Obama til en tverrgående rolle der han gir råd om hvordan teknologi skal brukes slik at den øker USAs produktivitet og konkurranseevne, skaper nye arbeidsplasser og reduserer kostnadene i helsesektoren. Todd Park er den andre CTOen i USA. Hans forgjenger Aneesh Chopra ble utnevnt i 2009 og gikk nettopp av.

Det mest interessante med intervjuet i McKinsey Quarterly er hvordan Todd Park peker ut tilgjengeliggjøring og deling av offentlige data som en viktig del av motoren når det gjelder fremtidig innovasjon. Han kommer til sin nye jobb fra rollen som CTO i US Department of Heath and Human Services (HHS), det amerikanske helsedepartementet, og har en solid erfaring derfra når det gjelder å satse på tilgjengeliggjøring av data i praksis. Han er blant annet opptatt av å endre den overordnede holdningen fra å handle om "innovasjon i offentlig sektor" til å handle om å løse viktige samfunnsmessige mål gjennom åpne innovasjonsprosesser der flere aktører samarbeider:

"There’s an extraordinary amount of innovation happening in the US government, and I’d say the single biggest driver is that the government is embracing the idea of open innovation—unleashing the power of the private sector, the academic sector, the nonprofit sector, and the public in general to get a lot more done than if the government tried to do everything itself."

Han er også prisverdig konkret når det gjelder å beskrive akkurat hva det er offentlige myndigheter og etater bør gjør når det gjelder å tilrettelegge for innovasjon basert på offentlige data. Basert på sine erfaringer med å tilrettelegge for utvikling av nye tjenester og apps i USAs helsedepartement sier han at det er avgjørende å gjøre tre ting når man skal tilrettelegge for denne type innovasjon:

"The idea was to do three things: first, make data available that’s never been made available before, either to the public or to qualified entities, all while rigorously protecting privacy. Second, put out data in forms that are usable for developers. A lot of the data that HHS had made publicly available was in the form of books, PDFs, or static Web sites; we had to turn it into liquid, machine-readable data that could be accessible via application-programming interfaces. Third, educate entrepreneurs and innovators that the data exist and are accessible. To do this, we used tactics that were relatively unconventional for the government: code-a-thons, meet-ups, and gatherings called “Datapaloozas” that we began hosting in 2010."

Han sier mye interessant både om hvordan de gjorde det, om motforestillingene i etablerte offentlige organisasjoner og om hvordan man går frem for å endre kulturer som ikke ser poenget med å slippe til eksterne og åpne innovasjonsprosessene. Men det mest interessante er hva slags resultater som kommer ut av slike innovasjonsworkshops, eller "Datapaloosas" som Todd Park kaller dem:

"About 20 new or upgraded apps and services debuted at the 2010 Datapalooza, 50 at the 2011 Datapalooza, and this year 230 companies have thrown their hat in the ring. The total taxpayer dollars spent building all these offerings? Zero. We didn’t give anybody a grant. We didn’t procure any of this stuff. We just took data that we already had, put it into the public domain, made it machine readable, and in a very inexpensive fashion let people know it was there. American entrepreneurs and innovators did the rest at blinding speed."

Det er ingen grunn til at det ikke skulle komme en tilsvarende innovasjonsaktivitet og verdiskaping for brukerne ut av tilsvarende initiativer for å åpne opp for deling og bruk av offentlige data i Norge. Jeg blogget om dette forrige søndag i forkant av at Abelia arrangerte et seminar om dette i forrige uke. Seminaret gikk for øvrig svært bra og det var en svært offensiv statsråd Rigmor Aasrud som presenterte regjeringens ambisjoner på området. Vi fikk også presentert noen veldig interessante eksempler på sammenstillinger og visualiseringer man kan gjøre med offentlige data når de slippes fri.

Seminaret bekreftet for meg at utfordringen  i Norge er akkurat slik Todd Parker beskriver den i USA, ,man må gå alle trinnene og virkelig åpne opp, legge tilrette for deling i praksis, og aller helst invitere til innovasjonsworkshops med utviklerne som kan lage de nye og spennende tjenestene.