England vs Sverige

Før kampen skrev The Independent: "Blood, sweat, tears - but why do we never beat Sweden?". Det høres jo litt rart ut at det er slik, men en fotballhistorisk gjennomgang viser at før kampen i går hadde England aldri slått Sverige i mesterskap eller i kvalifisering til mesterskap. Og de har hatt flere store slag:

England og Sverige havnet i samme gruppe i kvalifiseringen til VM i Italia i 1990. Det ble 0-0  høsten 1988 på Wembley, der England ble pepet av banen. Returkampen i Stockholm september 1989 ble avgjørende for England. De måtte ha et poeng for å komme til VM og kampen endte 0-0. Sverige vant gruppen og også England gikk til VM. Kampen ble meste kjent for bildet av en heroisk kjempende Terry Butcher med bandasje rundt hodet og den hvite drakten sin full av blod.

Neste møte kom i EM 1992, der Sverige spilte på hjemmebane. England var fortsatt ganske høyt oppe etter VM i 1990 der de kom til semifinale, men det gikk helt galt i EM to år senere. England hadde skuffende 0-0 mot Frankrike og 0-0 mot Danmark i gruppespillet, og måtte slå Sverige i siste kamp. Slik gikk det ikke. Danmark slo ut Frankrike i siste kamp (og Danmark vant etter hvert hele mesterskapet) ,mens Sverige vant 2-1 over England og sikret en stor nordisk fotballkveld. Gary Lineker ble så sur for at han ble byttet ut at han sluttet på landslaget etter 80 landskamper og 48 mål.

Så havnet England og Sverige igjen i samme kvalifiseringsgruppe til EM i 2000. Igjen gikk begge videre til mesterskapet, etter at Sverige vant 2-1 hjemme i Stockholm og det ble 0-0 på Wembley. Sverige vant gruppen klart og England måtte vinne en playoff-runde med Skottland for å komme til EM. Selve EM gikk svært dårlig for begge land. Begge ble slått ut i gruppespillet, Sverige fikk bare et poeng på tre kamper, mens England i hvert fall fikk gleden av å slå Tyskland før de tapte den avgjørende gruppespillkampen mot Romania 2-3 etter et baklengsmål i siste spilleminutt.

I VM i 2002 i Japan og Korea havnet England og Sverige i samme gruppe. De åpnet mot hverandre og spilte 1-1, et gruppespill som endte med at begge gikk videre på bekostning av Argentina og Nigeria. Fire år etter, i VM i Tyskland i 2006, kom de igjen i samme gruppe. Sverige og England spilte 2-2 og begge gikk videre, på bekostning av Paraguay og Trinidad og Tobago. I denne 2-2-kampen så det faktisk ut som England endelig skulle vinne en kamp mot Sverige, men i siste spilleminutt utlignet Henke Larsson. Kampen blir først og fremst husket fordi stakkars Michael Owen igjen måtte bæres skadet av banen etter en vridning i kneet, denne gangen etter bare fire minutters spill.

Basert på denne historikken er det slett ikke så rart at man jubler litt ekstra i England etter seieren mot Sverige. England har et lag med ganske få store stjerner denne gangen og mange veldig unge spillere. At unge Andy Carrol, Theo Walcott og Danny Welbeck scorer fantastiske mål og snur en kamp England er i ferd med å tape lover godt for fremtiden. Historien viser for øvrig at det ikke er noen garantier for at England tar poeng mot Ukraina i siste kamp og går videre, det er gjerne når optimismen blir for stor det går galt, men det er et håp om at dette laget kan prestere langt bedre enn det mange trodde på forhånd.

Kunnskapsbasert i Mo i Rana

Kunnskapsparken Helgeland

I dag har jeg vært med på en interessant konferanse i Mo i Rana om kompetansebehov i arbeidslivet i Helgelands-regionen, og strategier for å få til et bedre samspill mellom dem som bør sitte på noen av svarene. Det var Kunnskapsparken Helgeland som var vertskap for konferansen og det kom mange interessante innspill

En ekstra bonus ved å innlede på slike konferanser rundt om i landet er at man treffer spennende bedrifter man vet veldig lite om fra før, og får høre gode foredrag fra noen veldig engasjerte ledere som har mye på hjertet. Dagens variant av dette kom fra Frode Nilsen, konsernsjef i Leonhard Nilsen & Sønner, en nord-norsk familieeid entreprenørbedrift som har vokst globalt og nå har prosjekter på så ulike steder som Antarktis, Grønland, Chile og Hong Kong.

Jeg hadde hørt om LNS-gruppen før, men ante ikke at de er så store og så globale. Vi fikk blant annet høre hvordan de er i gang med å bygge et 7,5 kilometer langt tunnelsystem rundt deler av Hong Kong Island som skal ta seg av kloakken som i dag pumpes ut i havet. Og det er nord-norsk tunnelkompetanse som har vunnet denne kontrakten på 2,1 milliarder kroner.

LNS Gruppen eier også Rana Gruber AS som de kjøpte for 200 millioner kroner i 2008 og etter dette har de investert flere hundre millioner i den videre utviklingen av gruvedriften. Med moderne og mer miljøvennlige produksjonsmetoder er produksjonen i dag høyere enn noen gang i historien, med langt færre ansatte, og det er lagt et grunnlag for å drive i flere tiår fremover. Også gruvedrift har blitt en kompetanseintensiv virksomhet som jakter på ingeniører, geologer, prosjektledere og annen fagkompetanse.

Helgeland er en region der andelen med høyere utdanning er lavere enn landsgjennomsnittet og en region som må leve med at mange unge flytter ut når de skal ta akademiske utdanninger. Utfordringen her, som så mange andre steder i Norge, handler om å gjøre regionen attraktiv og spennende nok til at mange senere kommer tilbake - og attraktiv nok til at det i tillegg kommer mange nye innflyttere med kompetanse fra inn- og utland.

Det å være så avhengig av kompetanseimport utenfra gjør en region sårbar. Derfor er en viktig del av diskusjonen hva en skal gjøre for å bygge ut et bedre utdanningstilbud lokalt, og hva ulike aktører som næringslivet, kommunene og ulike virkemiddelaktører kan gjøre sammen for å styrke det lokale bidraget til økt kompetanse. Mange er opptatt av bedre og mer fleksible muligheter for etter- og videreutdanning mens man er i arbeid. De som allerede er i arbeid, men som kunne bidratt sterkere til verdiskapingen med mer kompetanse, er kanskje den største ubenyttede ressursen vi har i Norge.

Skal vi få til et slikt kompetanseløft forutsetter det at de som leverer høyere utdanning i Norge ikke bare underviser på campus, men er interessert i å tilpasse tilbudet sitt slik at det kan brukes av folk som er langt unna geografisk og er i en livssituasjon der mye av dagen går med til jobb og familie. Det kan kreve at noen lokale aktører, for eksempel studiesentre, bidrar i den lokale organiseringen av et desentralt kompetansetilbud. Utfordringen er å ikke bare snakke i store ord om kompetansebehov, men å finne praktiske løsninger på konkrete problemer.

Regjeringens Kindereggeffekt

I følge Bryggeri- og drikkevareforeningens direktør Petter Nome, er de nye restriksjonene på markedsføring av "usunne" matvarer: "de mest ekstreme markedsføringsrestriksjonene som er lansert i et demokratisk land.". Det er sterke ord, men det er vel ikke usannsynlig at det stemmer, i hvert fall når det gjelder denne type varer.

I følge ulike medieoppslag de siste dagene vil forslaget fra Helse- og Omsorgsdepartementet, bety et forbud mot markedsføring av "energitette, salte og næringsfattige næringsmidler" rettet mot barn. Det vil i følge de samme medieoppslagene kunne resultere i et forbud mot Kinderegg, Happy Meal, Laban seigmenn, Bamsemums, Kaptein Sabeltann-is og Coca Colas julenisse. Nå har statsministeren sagt at det ikke er snakk om forbud mot Kinderegg og Happy Meal, men forslaget til forskrift er ikke trukket tilbake.

Noe av det mest fascinerende er hvordan behovet for en slik ny forskrift begrunnes, På Dagsrevyen lørdag uttalte statssekretær Ragnhild Mathisen:

"Vi må gjøre tiltak for å beskytte barna våre og det handler om ta de tiltakene som industrien bruker nettopp for å lokke barn og unge til  å kjøpe mer av disse produktene".

Nå vet ikke jeg hvor mange barn denne statssekretæren har som hun vil beskytte mot industrien, men det virker unektelig som en omvei å lage en egen forskrift for å beskytte sine egne barn mot industrien. Hun kan jo bare kan la være å kjøpe usunn mat. Nå har vi etter hvert lært at når rødgrønne politikere snakker om barna "barna våre" så mener de slett ikke sine egne barn, men alle andres barn. Det er de andre foreldrene som nå skal beskyttes mot å gjøre våre egne valg.

Mange vil sikkert hevde at dette er en liten sak i den store sammenhengen. Jeg tror symboleffekten av denne og tilsvarende saker som innskrenker valgfrihet er stor. Saker som denne trekker opp et interessant ideologisk skille mellom de som vil ha enda flere forbud og regler for at vi ikke skal ha mulighet til å velge noe usunt, og de som i større grad mener at folk må ta ansvar for eget kosthold og livsstil. Slik denne saken har utviklet seg kan de borgerlige partiene bare sitte helt stille og se på at helseministeren prøver å komme seg opp igjen av salatbollen hun trampet opp i. For man truer ikke med å ta Kinderegg og Happy Meal fra norske barnefamilier uten at det får konsekvenser.

Sats på vitensentrene

Sats på vitensentrene

Det ser ut til å være bred enighet i næringslivet og hos myndighetene om at vi må satse mer og bedre på teknologi- og realfag i Norge. Fremtidens bedrifter vil trenge flere realister,  innovatører og ingeniører, og det er også bred enighet om at en stor del av utfordringen handler om å motivere flere unge til å se hvor spennende og viktige realfagene er.

En sentral del av denne strategien har vært etablering og utvikling av regionale vitensentre, som det nå er i alt åtte av, over hele landet. Disse tilbyr en simulerings- og opplevelsesbasert læring der elevene gjennom å eksperimentere kan lære realfagene på en mer spennende måte. I tillegg tilbyr vitensentrene kurs for lærere, slik at de kan oppgradere kunnskapen sin og få ideer til mer spennende måter å lære bort stoffet i klasserommet.

Å samle ressursene om noen regionale sentre på denne måten virker klokt. Så klokt at Kunnskapsdepartementet allerede i 2003 ba Forskningsrådet utvikle et eget Vitensenterprogram (VITEN), en nasjonal strategi som skulle utvikle flere og bedre vitensentre. Basert på dette er det etablert følgende vitensentre i Norge: VilVite i Bergen, Nord-norsk Vitensenter i Tromsø, Vitenlaben i Porsgrunn, Vitensenteret i Trondheim, Vitensenteret Innlandet i Gjøvik, Jærmuseet i Rogaland og Teknisk Museum i Oslo. Og høsten 2011 kom det flotte Inspiria Science Center i Østfold til, slik at det i alt er åtte regionale vitensentre.

Det å realisere disse vitensentrene har gjerne vært et stort spleiselag mellom næringsliv, kommuner og fylker, med en statlig driftsstøtte fra Kunnskapsdepartementet som muliggjør den store innsatsen rettet inn mot skoleelever og lærere. Problemet nå er at det har blitt flere vitensentre, men uten at totalbevilgningen fra staten har økt. Det betyr at driftsstøtten pr vitensenter har gått ned til i gjennomsnitt tre millioner kroner pr senter, et veldig lite beløp når en tenker på hvor mange skoler og skoleelever hvert av disse sentrene skal motivere til å satse på realfag.

Vitensentrene er administrativt små virksomheter og består av beskjedne folk som er vant til å klare seg med lite, men det er en nedre grense. De mener at de trenger 5-6 millioner i driftstilskudd pr senter fra Kunnskapsdepartementet for å realisere departementets egne målsettinger. Vitensentrene har en egen interesseorganisasjon, Foreningen norske Vitensentre, som har skrevet en felles pressemelding der de beskriver dette behovet. I tillegg har de satt ned et utvalg som har laget rapporten Sats på vitensentrene som beskriver hva vitensentrene gjør og hvilke effekt dette har på læringen.

Flere organisasjoner har stilt seg bak kravet om å øke driftstilskuddet til vitensentrene, blant annet har Abelia (der flere av vitensentrene er medlemmer) skrevet brev til Kunnskapsministeren. Vitensentrene har også fått støtte fra blant annet LO, Norsk Industri og NITO, som alle mener at det å satse på vitensentre er en ressurseffektiv og god måte å motivere flere unge til å satse på teknologi- og realfag. Det virker rett og slett temmelig merkelig å legge en strategi for å få opp interessen og motivasjonen for realfag ved å satse på flere og bedre regionale vitensentre, og så redusere innsatsen når strategien begynner å gi resultater.

Football's coming home

Vel, jeg får jo høre at jeg snart burde ha lært av tidligere mesterskapserfaringer, og at det alltid ender med at man taper mot Tyskland eller Portugal i en straffekonkurranse. Men det er noe med dette håpet om at akkurat denne gangen er det annerledes og at "Football's coming home". Tidenes beste fotballsang er best fordi den handler om disse skuffelsene - og håpet om at denne gangen er det mulig.

Dette er 98-utgaven i Top of The Pops-versjon. Men "Three Lions" med Baddiel, Skinner and the Lighning Seeds kom opprinnelig i 1996, utgitt som en uoffisiell England-sang da de spilte EM på hjemmebane og stikk i strid med alle tips klarte å komme helt til semifinale. Det gjorde at det ble laget en ny og litt mer optimistisk versjon til VM i 1998, basert på de positive erfaringene fra EM på hjemmebane og en lovende VM-kvalifisering. Men 1998-VM gikk ikke så bra. En historisk kamp mot Argentina i åttendelsfinalen endte med at David Beckham ble utvist og England tapte til slutt 4-3 på straffer.

Inspirasjonen i dag får heller være åpningskampen til England i Bilbao i gruppespillet i VM i 1982. Frankrike med Platini, Tigana og Giresse møtte et England som ikke hadde spilt VM siden 1970. Men England vant kampen 3-1 etter to mål av Bryan Robson og et av Paul Mariner.

Tilgjengeliggjøring av offentlige data

Åpne data - Del og skap verdier

Abelia arrangerer et spennende seminar på morgenen 12. juni om tilgjengeliggjøring og viderebruk av offentlige data. Det vil si data som er samlet inn av offentlige etater og virksomheter, men som ved å bli lagt ut åpent kan brukes til innovasjon og nye tjenester, slik at det skaper verdier for bedrifter og samfunnet ellers. Slik yr.no er et så strålende eksempel på, men som det kan lages mange flere av.

Fornyingsminister Rigmor Aasrud kommer for å snakke om regjeringens politikk på området. I tillegg skal folk fra Creuna, Evry og Bengler gi oss konkrete eksempler på tjenester som skaper verdier basert på viderebruk av offetnlige data. Og så skal vi ha en paneldebatt som ser litt mer prinsipielt på problemstillingene, og hvilke hindringer som fortsatt ligger der, med blant annet Redaktørforeningen, IKT-Norge og Norges Eiendomsmeglerforbund som alle er opptatt av dette, men kanskje ut fra litt ulike forutsetninger.

Det passet dessuten perfekt at Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) har lansert sin nye veileder, Åpne Data - Del og skap verdier, rett før denne konferansen. Det er både et prinsipielt og et praktisk dokument, som på en svært god måte forklarer hvorfor deling og tilgjengeliggjøring av offentlige data er bra for samfunnet, hva EU-direktiver og norske lover og forskrifter sier, det går igjennom de vanlige motforestillingene som pleier å komme opp og det beskriver hva man som offentlig etat kan og bør gjøre helt konkret for å bidra til å nå regjeringens mål om tilgjengeliggjøring. Og alt dette på bare 24 sider.

Når det er så opplagt for både EU, Fornyingdepartement, DIFI, mediebedrifter og næringslivet at det vil generere store verdier for samfunnet å dele offentlige data, hva er det da som gjør at man likevel ikke gjør det på viktige områder? Og i stedet  holder fast på sitt offentlige monopol eller velger å ta en så høy pris at det i praksis ikke er noen mulighet til innovasjon basert på viderebruk? Jeg tror vi står overfor to problemer av litt ulik karakter som må løses:

Det ene problemet er en litt uheldig kombinasjon av Finansdepartement og sektorprinsipp i staten. Det gjør at dersom en etat mister inntekter de tidligere har hatt gjennom å selge skattebetalerfinansierte data en ekstra gang til privatpersoner og næringsliv, til en høy pris, så forlanger Finansdepartementet sannsynligvis at bortfallet av disse inntektene skal dekkes inn på annen måte, for eksempel som kutt i driftsutgifter. Da  hjelper det kke den enkelte etat at mye mer viderebruk av data vil generere langt mer verdiskaping totalt sett, når et sektorprinsipp sier at hver etat har ansvaret for å dekke økte kostnader eller bortfall av inntekter selv. Slik kan budsjettprinsipper i staten sørge for at delene blir viktigere enn helheten.

Det andre problemet er en redsel for å slippe kontrollen med hva dataene man har samlet inn brukes til. Dette er en helt rasjonell frykt, man er redd for at data skal brukes eller settes sammen på måter som påviser helt andre ting enn det som var intensjonen. Men DIFI er prisverdig klare i sin veileder på at det også er hele poenget. DIFI skriver blant annet dette i avsnittet om "Usikkerhet rundt å åpne opp dataene" på side 13:

"Vi vet ikke hva dataene våre kommer til å bli brukt til
Det stemmer, men det er også et av hovedpoengene med åpne data. Datasett kan nemlig brukes til nyttige ting som dataeier ikke alltid kan forutse.

Kvaliteten på dataene våre er for dårlig
Dette er like mye et argument for å åpne data som mot å gjøre det. Tilbakemeldinger fra viderebrukere kan bidra til å heve kvaliteten på dataene som blir produsert.

Tilgjengeliggjøring av data er avslørende
Data kan avsløre at man ikke har oppnådd tilfredsstillende politiske eller administrative resultater, eller på andre måter sette dataeieren i et dårlig lys. Forsøk på å unngå dette vil imidlertid stå i kontrast til det åpne samfunnet vi lever i. I enkelte tilfeller kan det også innebære å bryte offentlighetslova som gir innbyggerne rett til innsyn."

Dette er tre gode poenger, det er enda flere i veilederen, og det er godt å se at de fremføres såpass klart og tydelig av den offentlige etaten som har ansvaret for statsforvaltningen. Dokumentet er som sagt vel verdt å lese både for etater som er i tvil om hva de bør gjøre og av innovatører som lurer på hva slags muligheter som er i ferd med å åpne seg.

Mary Meeker's annual internet trends report

Vi blir jevnlig bombardert med påstander fra eksperter, gjerne i kombinasjon med noen fragmenter av data, som sier noe noe om veksten i mobilt internett, antall nettbrett, antall nedlastede apps, aktivitet i sosiale medier, veksten sosiale medier på mobil, og masse annet som har med internett å gjøre. Det gir en del innsikt, men er det mulig å få en bedre totaloversikt og ikke bare enkelteksempler? Hvor fort går det egentlig og hvordan ser det store bildet ut?

Her er en presentasjon laget av Mary Meeker i det store Silicon Valley-baserte venturekapitalselskapet Kleiner Perkins Caufield & Byers som gir svar på noen av disse store spørsmålene om retning og trender. Den er på hele 112 sider, er tettpakket med grafer og tall, og har dessuten fra side 33 til 84 en gjennomgang av hvordan mange av varer og de fleste tjenester vi omgir oss med er i ferd med å digitaliseres og endres. Mary Meeker kaller det "The Re-Imagination of Everything":

KPCB Internet Trends 2012

Noen av leserne her husker sikkert Mary Meeker fra dot.com-tiden. Da var hun internettanalytiker i Morgan Stanley og ble i 1998 kåret av Barons Magazine til "the Queen of the internet", noe som ikke var udelt positivt da boblen etter hvert sprakk. Men Mary Meeker ble aldri tiltalt for å ha gjort noe ulovlig, tross sterk kritikk i media. Hun har fortsatt å analysere internett også i senere år, det siste året for en ny arbeidsgiver, og som en ser at denne presentasjonen er det en imponerende mengde interessante data som blir presentert.

Forelesning med Pankaj Ghemawat

Handelshøyskolen BI har etablert en ny årlig tradisjon de kaller The Finn Øien Lecture, oppkalt etter BIs egen grunnlegger. Årets forelesning ble holdt av Pankaj Ghemawat som i sin tid var tidenes yngste professor ved Harvard Business School og som nå holder til på IESE Business School i Barcelona, I 2011 ble han kåret til en av de 50 mest inflytelsesrike tenkerne i verden.

Vi som var til stede fikk oppleve et fyrverkeri av en forelesning om globalisering. Pankaj Ghemawat er tilhenger av globalisering, men fremstår som en motvekt til Thomas Friedmans påstand om at "verden er flat". Verden er i stedet ganske "kupert" og i følge Ghemawat er det betydelig mindre global integrasjon på viktige områder enn mange næringslivsledere og andre kloke hoder tror.

Han illustrerte dette med flere ulike eksempler, blant annet studentmobilitet, konsum av utenlanske medier og utenlandske investeringer. I tillegg viste han at de fleste lands eksport, inkludert den norske, i all hovedsak går til landene som ligger nærmest. I en helt flat verden ville man eksportert mer til land langt borte, uavhengig av geografiske og kulturelle hindre, men det er et lang vei å gå før vi havner der, i følge Ghemawat. På nettsiden sin har Ghemawat et utmerket kartverktøy som illustrerer dette. Man kan klikke på et hvilket som helst land, for eksempel Norge, og få opp et kart som viser hvem vi eksporterer til eller hvilke land svenske banker er mest eksponert mot.

Pankaj Ghemawat har også skrevet boken "World 3.0: Global prosperity and how to acheive it", en bestselger. Også her bruker han mye data for å underbygge og begrunne argumentene sine. I tillegg går boken igjennom og tilbakeviser de vanligste argumentene mot mer globalisering (som at globalisering betyr færre og større bedrifter eller at kulturelle forskjeller blir visket ut). Han viser at det er mange store fordeler forbundet med å få til mer mer globalisering og mobilitet i verden, men fordi han i motsetning til Thomas Friedman mener det er en langt vei å gå, handler Ghemawats "verden 3.0" om å etablere en styrt og regulert prosess for å komme dit enn Tom Friedmans mer kaotiske "verden 2.0".

Dette er en viktig debatt, ikke minst i en liten og åpen økonomi som Norge. Selv har jeg stor sans for Thomas Friedmans anekdoter og bidrag i debatten og har blogget om ting han har skrevet mange ganger. Men jeg har også stor sans for Ghemawats mer edruelige og tallbaserte nyanseringer.The Economists anmeldelse i april 2011 av World 3.0 sier det svært godt:

"...everybody seems to agree that globalisation is a fait accompli: that the world is flat, if you are a (Tom) Friedmanite, or that the world is run by a handful of global corporations, if you are a (Naomi) Kleinian. Pankaj Ghemawat of IESE Business School in Spain is one of the few who has kept his head on the subject. For more than a decade he has subjected the simplifiers and exaggerators to a barrage of statistics. He has now set out his case—that we live in an era of semi-globalisation at most—in a single volume, “World 3.0”, that should be read by anyone who wants to understand the most important economic development of our time."

Jeg har ikke fått lest hele boken enda, men ser frem til å gjøre det. Man skal vel heller ikke se bort fra at det er tall og eksempler der som egner seg godt til oppfølginger her på bloggen senere.

Bill Clinton blander seg inn - igjen

Det er snart presidentvalg i USA og Roger Simon i Politico har skrevet en morsom artikkel om hvordan Bill Clinton nok en gang blander seg inn i en presidentvalgkamp, og som så ofte før med et litt annet budskap enn man skulle vente. Denne gangen har Bill Clinton  vært på CNN og snakket om Mitt Romney. Der sa han blant annet at:

"...a man who has been governor and had a sterling business career crosses the qualification threshold."

Kommentaren om "sterling business career" kommer rett etter at Obama har kjørt TV-reklamer der han hevder at Bain Capital under ledelse av Romney har vært til stor skade for amerikanske arbeidere.

Roger Simon mener at uenigheten egentlig handler om to viktige forhold der Clinton og Obama skiller lag. Det ene er at Clinton alltid har vært mer positiv til finansnæringen enn Obama. Finanskrisen har nok også fristet Obama til å være langt mer populistisk i sine karakteristikker av Wall Street enn Clinton hadde behov for.

Det andre forholdet handler om nominasjonskampen mellom Obama og Hillary Clinton i South Carolina i 2008, der Bill Clinton klarte å rote det ordentlig til for sin egen kone ved å først insistere på at de skulle satse for fullt i en svært krevende delstat for Hillary, og så, da det begynte å bli opplagt at det ville ende i et knusende nederlag, uttale at det ikke var så farlig fordi: "Jesse Jackson won South Carolina in ’84 and ’88.". Det ble tolket som å bety at seieren der ikke var så viktig for Obama likevel, for det var tross alt mest svarte velgere av den typen som tidligere hadde stemt på Jesse Jackson.

Noen mener at denne blunderen fra Bill Clinton, som bidro til at Obama vant med en 29 prosentpoengs margin i South Carolina i 2008, var det som dyttet hele nominasjonen til Obamas fordel. I hvert fall førte det til at forholdet mellom de to senere ikke har vært særlig hjertelig. Men at Clinton også skulle blande seg inn i denne valgkampen og bruke den til å forsvare Mitt Romneys innsats i Bain Capital, kom sannynligivs nokså overraskende på Obama og det demokratiske partiet.

I sak har imidlertid Bill Clinton rett når han indirekte sier at Obamas kritikk av Bain Capital og andre investorer av denne typen er forfeilet og skyter langt over mål. The Economist kommenterer dette slik:

"Mr Romney is fond of saying that Mr Obama has no idea how the economy works and how jobs are created. The way the Obama campaign talks about Bain Capital suggests that his criticism is correct. Mr Obama, as noted above, likes to insinuate that there is a conflict between pursuing profits and creating jobs. In the long run, however, in a competitive economy, that is nonsense. Only profitable firms can sustain any jobs, and the more profitable they are, the more money they have to invest in new ventures with new workers."

Greg Farrell: Crash of the Titans

Midt under konkursen i Lehman Brothers, redningspakken til AIG, J. P. Morgans overtagelse av  Bear Sterns, konkursen i General Motors, og flere andre dramatiske begivenheter under den amerikanske finanskrisen, var det også en rekke andre viktige begivenheter som har havnet litt i skyggen. En av disse, og som beskrives i Greg Farrells bok Crash of the Titans, er historien om hvordan Merrill Lynch havnet på randen av konkurs og ble reddet i siste øyeblikk av Bank of America. Eller som det heter i bokens undertittel:

"Greed, hubris, the fall of Merill Lynch, and the near collapse of Bank of America".

Crash of the Titans er på rundt 500 sider, kom ut i 2010 og er skrevet at Greg Farrell, en journalist i Financial Times. Jeg synes den er en god bok som er interessant på i hvert fall to ulike plan:

For det første er det en tett og velskrevet fortelling om personene, beslutningene og begivenhetene i Merrill Lynch før og under finanskrisen som gjorde slutt på selskapet. Dette er ting som ikke er fundamentalt annerledes enn det som skjedde i Lehman Brothers (jeg har tidligere blogget om Vicky Wards bok The Devils Casino), begge ville bli som Goldman Sachs og Merrill Lynch ville også gått konkurs om det ikke hadde blitt reddet av Bank of America. Men hver av disse fortellingene har sine spesielle særtrekk, sitt persongalleri og sin tidslinje.

For det andre så er det nettopp beskrivelsen av det særegne ved historien og kulturen i Merrill Lynch og Bank of America som er det beste i denne boken og som gjør den verdt å lese. Som det ofte er ved slike fusjoner eller oppkjøp var det to svært ulike og svært distinkte kulturer som skulle finne hverandre, og som var så ulike at det de viste seg vanskelig å forene.

Selve beslutningen om å gjøre Merill Lynch til en del av Bank of America var enkel i begge leire, da den endelig kom, men det som kom etterpå var langt vaskeligre. Beslutningen kom 14. september 2008, samme helg som Lehman Brothers gikk konkurs da ingen ville redde dem. Alle visste da at Merrill Lynch hadde rotet bort så mange millarder på subprime boliglån at de var den neste på listen og ville gå samme vei om de ikke ble kjøpt opp raskt.

Merrill Lynch har en historie som går tilbake helt til 1914 da det ble grunnlagt av Charles Merrill. Gjennom hele historien ble de sett på som en irsk-katolsk bedrift, i den forstand at de ga unge talenter med irsk bakgrunn, gjerne også fra fattige kår, en sjanse på Wall Street. På samme måte som Goldman Sachs ble sett på som et jødisk firma som også ga muligheter til noen av dem som ikke fikk innpass i de mer elitedominerte "WASP"-selskapene som Morgan Stanley og Kidder Peabody.

I etterkrigstiden ble Merrill Lynch også kjent for å ha det største nettverket av kontorer med finansrådgivere, over hele USA. Merrill Lynch hadde en okse i logoen og et nettverk av 15 000 tilknyttede meglere var kjent som "The thundering herd", et formidabelt salgsapparat rettet mot privatpersoner med formuer. Boken hevder at begynnelsen på slutten for Merrill Lynch kom på 2000-tallet da konsernsjef Stanley O'Neal skulle bygge ned denne sterke kulturen og heller satse på å kopiere og bli like lønnsomme som Goldman Sachs ved å investere selskapets egne penger i mer eller mindre eksotiske verdipapirer.

Bank of America, med hovedkontor i Charlotte North Carolina, hadde en helt annen kultur enn denne Wall Street-kulturen. Ja, konsernsjef Ken Lewis var rett og slett i opposisjon til mye av det han mente Wall Street stod for, inkludert uanstendig store bonuser og en opptatthet av å berike seg selv fremfor kundene. Bank of America var stolt av å være en vanlig bank for folk flest og hadde vokst til å bli en av USAs "big four"-banker gjennom en serie oppkjøp og fusjoner. USAs banker var i utgangspunktet lovmessig begrenset til å holde seg i egen delstat, og det var først på 90-tallet dette ble fullt ut liberalisert

Det kom en bølge av oppkjøp og fusjoner som Bank of America var spesielt dyktige til å gjennomføre. Bølgen av bankoppkjøp gjorde at Charlotte i North Carolina en periode satt med hovedkontorene til to av de de største amerikanske bankene, Bank of Amerika og Wachovia. Wachovia ble overtatt av Wells Fargo i 2008, men det også i dag slik at Charlotte er det nest største banksenteret i USA etter New York. Men frem til 2008 manglet BoA fortsatt en virkelig prestisjetung investeringsbank og de hadde lenge drømt om å kjøpe Merrill Lynch.

Slutten av Crash of the Titans handler om konfrontasjonen mellom sørstats- og lokalbankkulturen til Ken Lewis og Bank of America og Wall Street-kulturen til Merrill Lynch og deres nye (og siste) konsernsjef John Thain, med bakgrunn som nestkommenderende i Goldman Sachs og toppsjef på New York Stock Exchange. En interessant vri her var at Ken Lewis i BoA hadde en nokså uvanlig kommandolinje der HR-direktøren hans var den nest mektigste i bedriften, og sammen var de opptatt av å rydde vekk alle som ikke passet inn i den kulturen de ønsket. Det gikk utover mange fra Merrill Lynch, men etter hvert måtte også Ken Lewis gå, for de økonomiske resultatene til Bank of America etter overtagelsen av Merrill Lynch  stod ikke i forhold til prisen de hadde betalt.

Alt i alt er dette som sagt en interessant fortelling om veien inn i en krise, og hvor vanskelig en fusjon mellom to veldig ulike bedriftskulturer kan være.

Billigere teletjenester

Statistisk Sentralbyrå publiserer jevnlig statistikk som sammenligner prisutviklingen på telekommunikasjontjenester med prisutviklingen for datakonsulenttjenester. Forrige gang jeg skrev om dette på bloggen var overskriften min: Teknologi blir billigere, hoder blir dyrere. Det ble også en interessant liten meningsutveksling om prisen på datakonsulenttjenester er konjunkturavhengig, eller om det er en lang linje enda lenger bakover med stadig prisvekst.

Denne gangen kunne godt overskriften ha vært Hoder blir dyrere, teknologi blir enda billigere. For å ta det siste først, så skriver SSB i sin omtale av dataene:

"Prisane på telekommunikasjonstenester fall med 3,1 prosent frå 4. kvartal 2011 til 1. kvartal 2012. Prisane på datakonsulenttenester gjekk opp 1,2 prosent. Når det gjeld telekommunikasjonstenester for private kundar, gjekk prisane ned 4,2 prosent frå 4. kvartal 2011 til 1. kvartal 2012. Prisane for bedriftskundar fall med 1,1 prosent."

På de seks årene som er gått siden første kvartal 2006 har prisen på telekommunikasjonstjenester falt omkring 20 prosent, mens prisen på datakonsulenttjenester har økt med omkring 15 prosent. Det er ikke sikkert at det alltid er slik kundene opplever det til daglig, det kjøpes jo også betraktelig mer av disse tjenestene i dag enn for seks år siden så vi bruker mer penger på både tele- og datatjenester, men grafen har nok helt rett i at prisutviklingen pr enhet er slik det fremstilles her.

Så er jo det jo et interessant spørsmål om det virkelig er slik at telekommunikasjonstjenester måler prisen på teknologi, mens datakonsulenttjenester måler prisen på kunnskapsarbeid. Svaret på det er ja, men med visse modifikasjoner. Hvis vi ser litt nøyere på grunnlaget denne statistikken bygger på så vil vi se at det er slik at datakonsulenttjenester i all hovedsak er kunnskaps- og arbeidsintensive, mens telekommunikasjonstjenester i all hovedsak er kapital- og teknologiintensive.

Prisindeksen for telekommunikasjonstjenester bygger på en vektet statistikk for prisen på fasttelefoni, mobiltelefoni og internett til privatkunder og bedriftskunder. Det bygger på tall fra 7 leverandører som dekker omkring 90 prosent av omsetningen i det norske markedet. Dette er kapital- og teknololgiintensive tjenester med en svært høy automatiseringsgrad, og som gjerne selges som til kunder som abonnementer med en fastpris eller pris pr datamengde, der man de siste årene har fått stadig mer for pengene som kunde.

Prisindeksen for datakonsulenttjenester bygger på tall fra 31 ulike konsulentforetak, noe som er under en prosent av antall leverandører i dette markedet, men fordi det er store foretak så dekker de omkring 40 prosent av omsetningen i Norge. Fem ulike kategoriar av konsulentar er definert: It-arkitekt/systemdesigner, programmerer/systemprogrammerer, IT-prosjektleder, IT-rådgiver og systemteknisk konsulent. Nå er det naturligvis mye vanskeligere å definere og avgrense slike datakonsulenttjenester enn tele og bredbånd, men felles for dem er gjerne at kompetanse selges til en fast timepris. Tjenestene er med andre ord lite automatiserte og skalerbare. Får man flere kunder betyr det at man må skaffe flere ansatte med høy kompetanse, ofte til en høyere pris hvis det er knapphet på kompetanse i arbeidsmarkedet.

Men nå er vel ikke en prisvekst på 15 prosent på konsulenttjenester i løpet av seks år særlig høyt. Ser vi på den alminnelige lønnsveksten i Norge de siste årene har den vært på 3-4 prosent i året, og den samlede lønnsveksten siden 2006 ligger på rundt 25 prosent. Det kan bety to ting. Enten har produktiviteten og kunnskapsintensiteten og i konsulentbransjen økt, slik at man også her tilfører mer verdi med færre hoder. Eller så er det slik at it-konsulentene ikke er like flinke som andre til å øke prisene sine i takt med økte kostnader. Kanskje er svaret en kombinasjon av disse to forklaringene.

Gründerbyen Berlin

Aftenposten hadde 13 mai en stor reportasje om innovasjon og entreprenørskap i Berlin. De skrev der at:

"Berlin er inne i en innovasjonsboom det knapt sees maken til i verden for tiden. Nye apper, nettjenester og fikse tekniske løsninger bobler frem på kafeer, i kontorfellesskap for ulike typer frilansere eller i tilknytning til Berlins tre store universiteter. De har alle innovasjonsstudier og ulike ordninger for gründere. - Det er ingen hemmelighet at den berlinske teknologiscenen er en av de heteste på planeten, men byen har først nå begynt å utvikle finansieringsdelen, skriver Der Spiegel."

Mange sammenligner det som skjer i Berlin akkurat nå med Silicon Valley for noen år siden. Det er mye nye ideer, særlig ting som har med IT å gjøre, det har dukket opp "business angels" og privat venturekapital, og det er noen interessante tyske offentlige virkemidler for nyskaping som gjør at det nå skjer mye på en gang i Berlin. Tyskland har et program de kaller Exist-programmet (her er en kort engelsk beskrivelse) som skal fremme forskningsbasert nyskaping og består av tre ulike virkemidler. Det mest interessante av disse heter Exist Business Startup Grant og beskrives slik på engelsk:

"The grant aims to help scientists, university graduates and students developing their business ideas into business plans and to advance their ideas for products and services. To cover their living expenses, the entrepreneurs receive a grant between 800 to 2,500 euro per month, depending on their degree, for a maximum period of 12 months. In addition, they receive materials and equipment (worth 10,000 euro for solo start-ups and 17,000 euro for team start-ups), funding for coaching (5,000 euro) and, if necessary, child benefit of 100 euro per month and child. The university or non-university research institution offers them infrastructure during the pre-start-up phase and provides technical and start-up-related assistance."

I forbindelse med en konferanse og et møte jeg var med på i Berlin torsdag fikk vi møtt Jørn Haukøy fra Norge som er en av de som nyter godt av Exist-støtte og som også er en av de som blir omtalt i Aftenpostens reportasje. Han er en reflektert og svært talefør it-gründer som har mange synspunkter både på fordeler og ulemper ved Exist, hvordan vi kunne lage en enda bedre variant av Exist i Norge og på hva det er så gjør at Berlin lykkes så godt i et Europa der veldig mange andre sliter for tiden.

Jørn Haukøys analyse er at Berlin trekker til seg kunstnere og andre unge kreative, folk som vil møte andre kreative mennesker og kanskje utvikle noe nytt sammen. De som vil jobbe på et stort hovedkontor i en kjent teknologibedrift drar til München, eller til Frankfurt for å jobbe med finans, men Berlin er det kreative og kulturelle sentrum i Tyskland. Her er det også en rekke gode universiteter, engelskkunnskapene er gode og det er etter hvert kommet venturekapital som har oppdaget at det er mulig å tjene penger på ideene. Dessuten er det fortsatt veldig billig å bo i Berlin sammenlignet med andre større byer i Europa, noe som bidrar sterkt til at byen trekker til seg så mange studenter, kunstnere og gründere.

Jeg kommer nok tilbake med mer om Exist-programmet her på bloggen senere. Det er et veldig interessant virkemiddel som gjør at gründere kan få hjelp til å komme igjennom "dødens dal" og holde på et år på fulltid med å utvilke ideene sine til forretningsplaner og begynne å bygge opp en bedrift. Denne fasen kalles noen ganger for "pollenkapital" eller "pre seed". Jeg tror det nettopp er denne fasen vi må treffe bedre også her i Norge og at ganske små penger kan gjøre en stor forskjell.