Hvor mange er det plass til på Manhattan?

How many people can Manhattan hold?

Jeg tenkte på alle medieoppslagene som har vært i det siste om Oslos kraftige vekst da jeg så artikkelen i New York Times, How many people can Manhattan hold? - om hvordan Manhattan skal klare å få plass til 250 000 nye innbyggere fram til 2030. Skal vi tro Oslopuls i Aftenposten så blir det veldig vanskelig å plass til flere folk i Oslo og Akershus:

"Du har sikkert kjent det på kroppen; At det har blitt trangere overalt, enten det er i form av overfylte trikker og busser, manglende skoleplasser eller eskalerende boligpriser, krympende boligstørrelser og skyhøye husleier. Oslo har vokst med 33 prosent siden 1950, mens det omkringliggende Akershus har hatt 188 prosent vekst i samme periode. Og mer skal det bli. I 2030 regner man med at nær 1.5 millioner vil være bosatt i Oslo og Akershus."

Artikkelen i New York Times om trengselen på Manhattan åpner omtrent på samme måte

"It could happen on a weeknight at the Union Square Trader Joe’s, when the aisles are so packed that shopping for frozen edamame morphs into a full-contact sport. Or perhaps it’s on a Saturday in SoHo when Broadway is transformed into an obstacle course of tourists and jewelry peddlers. Maybe it’s on the No. 2 subway line at rush hour, where personal space — if any — can be measured with a micrometer. And then you pass by a new high-rise under construction, and it’s only rational to wonder: Just how many people can Manhattan actually hold?"

I Oslo og Akershus er folketallet på vei mot 1,6 millioner, på Manhattan bor det i underkant av 1,6 millioner og det skal vokse videre. Det høres jo ut som utfordringen er helt lik? Vel, ikke helt, det er noe med størrelsesforholdet. Ser vi på areal og på innpendling finner vi fort ut at Oslos utfordringer tross alt er små i forhold til Manhattans. Manhattan er bare 59 kvadratkilometer stort mens Oslo kommune er 427 kvadratkilometer, der 147 kvadratkilometer er bebygget. Resten er marka og øyer. Akershus fylke er 4918 kvadratkilometer stort. Plassmangel er med andre ord en relativ problemstilling.

Det er flere interessante poenger i artikkelen i New York Times. Et av dem er at folketallet på Manhattan ikke har vokst jevnt frem til i dag, tidligere har det faktisk vært enda høyere: 

"As crowded as the city feels at times, the present-day Manhattan population, 1.6 million, is nowhere near what it once was. In 1910, a staggering 2.3 million people crowded the borough, mostly in tenement buildings. It was a time before zoning, when roughly 90,000 windowless rooms were available for rent, and a recent immigrant might share a few hundred square feet with as many as 10 people. At that time, the Lower East Side was one of the most crowded places on the planet, according to demographers. Even as recently as 1950, the Manhattan of “West Side Story” was denser than today, with a population of two million."

På 80-tallet falt folketallet på Manhattan til 1,4 millioner fordi mange ville flytte ut til forsteder med bedre plass. Men med lavere kriminalitet og et bedre arbeidsmarked i byen har folketallet vokst igjen til 1,6 millioner og prognosene tyder på kraftig vekst fremover.

Et annet forhold som gjør at Manhattan har noe større utfordringer enn Oslo er innpendling. Vel er det ganske mange som bor utenfor Oslo og som jobber i byen som kommer med inn med bil, buss, båt eller tog hver dag, men det er tross alt nokså beskjedent i forhold til de enorme menneskemengdene som reiser til og fra Manhattan hver dag:

"If a whole city can be created and destroyed in a day, Manhattan comes close. During the workday, the population effectively doubles, to 3.9 million. (...) Day-trippers, hospital patients, tourists, students and, most of all, commuters, drain the suburbs and outer boroughs, filling streets and office space with life. Wednesday, it turns out, is the most populous day of the week, and special events, like the Macy’s Thanksgiving Day Parade, push the total past five million, offering a glimpse of what an even more crowded Manhattan might feel like."

Det er noen ganger greit å sette ting i perspektiv, Oslo-regionen har noen vekstutfordringer, men i en global kontekst fremstår de som ganske overkommelige. Vi har både plass og muligheter til å investere i nødvendig infrastruktur. Dessuten er det greit å huske på at tilflytting er en positiv ting, det er et tegn på at det er attraktivt å bo og arbeide et sted og at byregionen har en tiltrekningskraft på unge mennesker på jakt etter utfordringer. De stedene som opplever at folketallet faller og at de unge flytter vekk, har større grunn til å være bekymret for fremtiden.

Oljeinvesteringene setter nye rekorder

Alle som ønsker å forstå den såkalte "tosporsøkonomien" i Norge, hvorfor deler av norsk næringsliv klarer seg såpass godt når det er krise rundt oss, bør ta en titt på Statistisk Sentralbyrås nye tall for oljeinvesteringene i 2011 og prognosen for 2012.

Det er vanvittig store beløp det er snakk om. I 2011 ble det totalt investert 146,3 milliarder kroner i olje- og gassektoren, en oppgang på 20,9 milliarder, eller 16,6 prosent, mer enn i 2010. Om hva disse enorme pengesummene ble brukt til sier SSB:

"Det ble påbegynt 52 letebrønner i 2011, syv flere enn i 2010. Av fjorårets brønner var 36 undersøkelsesbrønner og 16 avgrensningsbrønner. Høsten 2010 gjorde oljeselskapet Lundin et oljefunn på feltet Avaldsnes i Nordsjøen. Borede avgrensningsbrønner fra dette funnet førte til at ressursanslagene for Avaldsnes økte betraktelig gjennom 2011. Statoils undersøkelsesbrønn på nabolisensen (Aldous Major South) avdekket videre at det er forbindelse mellom Avaldsnes og Aldous Major South. Det ble da klart at dette oljefunnet er et av de største som er gjort på norsk sokkel. Funnet har senere fått navnet Johan Sverdrup. I 2011 ble det også gjort to store funn i Barentshavet, gassfeltet Norvarg og oljefeltet Skrugard. I tillegg ble det gjort en rekke mindre funn. Ressursene fra alle disse funnene ble av Oljedirektoratet samlet estimert til om lag 400 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.). 2011 er det første året siden 1997 hvor ressursene som er funnet overstiger årsproduksjonen."

Det er jo ikke så merkelig at optimismen er på historisk høye nivåer når oljeprisen er godt over 100 dollar fatet og man for første gang på mange år finner mer olje enn det som blir produsert. Følelsen av at Norge har vunnet Lotto i en ellers ganske vanskelig verden blir jo ikke mindre av dette.

Det er også interessant å se på hvordan olje- og gassinvesteringene fordeler seg på leting, utbygging av nye felt og vedlikehold og drift av eksisterende felt. Norge er blitt en svært moden oljenasjon og hele 75,5 milliarder kroner, litt over halvparten, ble brukt på felt i drift. Det har blant annet vært store investeringer på Ekofisk, Troll og Åsgard. 37,5 milliarder kroner, ble brukt på å bygge ut nye felt, blant annet Gudrun, Skarv og Goliat. 17,4 milliarder ble brukt på leteaktiviteter, og det var som vi vet mer vellykket enn på lenge.

Dette gjør at prognosene for 2012 ligger himmelhøyt over alle tidligere nivåer. Jeg synes grafen over er veldig interessant fordi den illustrerer hvordan investeringsnivået har blitt anslått på ulike tidspunkter i forkant av og i løpet av det aktuelle året for investeringene. Prognosene for 2012 ble skrudd kraftig opp i løpet et fjoråret og anslaget nå er på hele 186 milliarder kroner. Det er 45 milliarder høyere enn nivået i 2011. Til sammenligning ble det totalt investert 54 milliarder kroner i olje og gassvirksomhet for ti år siden, i 2002. Og for å ta en annen sammenligning: 186 milliarder kroner er nesten dobbelt så mye som staten brukte på hele spesialisthelsetjenesten i 2011.

Både utgiftene til nye feltutbygginger og til drift og utvikling av eksisterende felt øker kraftig i 2012. De nye feltene vil kreve 53 milliarder, opp over 10 milliarder fra 2011. De eksisterende feltene vil koste 98 milliarder, opp over 20 milliarder fra 2011. Årsaken til den kraftige økningen ligger i at mange felt begynner å bli gamle og krever betydelige investeringer for at de skal kunne fortsette å produsere. SSB skriver:

"Mange av de store feltene på norsk sokkel har vært i drift lenge. Det blir derfor investert betydelige summer i ny infrastruktur på disse feltene, blant annet må gamle plattformer erstattes med nye. De gjenværende petroleumsressursene i de eldre feltene blir stadig mer utfordrende å utvinne. Det investeres derfor mye i prosjekter som har som målsetning å øke utvinningen i eksisterende produksjonsbrønner. Produksjonsnedgang på eksisterende felt har gitt ledig produksjons- og transportkapasitet på en del av disse feltene. Mye penger investeres derfor for å optimalisere driften av slike felt ved å knytte utvinningen av geografisk nære funn til felt som allerede er i virksomhet. I 2012 kommer de største investeringene i felt i drift, trolig på feltene Troll, Ekofisk, Gullfaks og Oseberg."

Et par interessante spørsmål dukker gjerne opp når en ser på disse enorme tallene. Et spørsmål er om vi ikke heller burde investere en del av disse pengene i helse, utdanning eller veier. Og svaret er nei. Vi skal bruke penger på både helse, veier, omsorg og utdanning i årene som kommer, men disse sektorene får ikke bedre vilkår hvis vi reduserer olje- og gassinvesteringene. Både veier, skoler, sykehus og forskning må finansieres med det overskuddet vi skaper på andre områder, gjennom arbeid, kunnskap og investeringer i næringslivet, blant annet i olje- og gassvirksomhet. Det blir ikke mer penger til helse eller veier av å la være å investere i oljevirksomhet. Det blir mindre.

Det andre spørsmålet som gjerne kommer opp, særlig nå når det går mot et lønnsoppgjør, er om ikke alle investeringene i petroleumssektoren presser opp kostnadene og lønningene, og fortrenger aktivitet i andre næringer. Og svaret på det er ja. Vi har knapphet på kompetent arbeidskraft. Mye større investeringer i olje og gass vil naturligvis påvirke næringsstrukturen. Kompetansen har en tendens til å gå dit det er spennende utfordringer og høye lønninger. For andre deler av privat sektor er dette et stort problem, man kan ikke bare skru opp inntektene gjennom politiske vedtak slik den skattefinansierte delen av arbeidslivet kan.

For kunnskapsbedriftene er imidlertid bildet mer sammensatt og det slett ikke bare ulemper med høye oljeinvesteringer. Fordelene er kanskje størst. For det første er det mange bedrifter innen ikt-næringen, finansnæringen og andre kunnskapstjenester som er ledende globale tjenesteleverandører inn i olje- og gassektoren og som er helt sentrale leverandører av den kunnskapen og den teknologien som oljeindustrien trenger for å utvikle seg videre. Oljeinvesteringenes fortrenging av annet næringsliv rammer dessuten kunnskapsbedriftene mindre hardt enn de bransjer og bedrifter som er mest utsatt for en sterk lavkostkonkurranse med andre land eller som sliter med å trekke til seg kompetansen de trenger. 

Når det blir trangt om plassen og knapphet på kompetanse vil omstillingstakten i samfunnet øke. Det skjer en form for "kreativ destruksjon" der kapital og kompetanse går fra mindre produktive til mer produktive og kunnskapsintensive bransjer og bedrifter. Men i en oljeokonomi kan dette være en vanskelig balansegang fordi den oljesmurte delen av økonomien ikke må bli så dominerende at det ikke er plass til noe særlig annet konkurranseutsatt næringsliv. 2012 kan bli en interessant test på om denne strikken dras så langt at den kan ryke.

Siste kvartalsrapport fra Tor Steig

Den norske tosporsøkonomien

NHO la i dag fram sin økonomiske kvartalsrapport for første kvartal i 2012, inkludert et økonomibarometer med nye tall for bedriftenes forventninger for 2012. Litt vemodig, for det var siste gang Tor Steig la frem tallene. Han hadde sin siste arbeidsdag onsdag og går av med pensjon etter 32 år i NHO. Han har vært en viktig talsmann for norsk næringsliv og jeg tror mange kommer til å savne Tors entusiasme og pedagogiske evner.

Det er 2500 bedrifter som har svart i undersøkelsen og de har moderate forventninger til veksten fremover, gjennomsnittsbedriften i Norge mener det er grunn til å være nøktern. Men tallene viser at det er dette gir mening å forholde seg til gjennomsnittsbedrifter fordi det egentlig er et enormt sprik i forventningsnivået.Vi har nå en enda sterkere todeling i næringslivet enn noen gang. NHOs skriver dette om rapporten på sin nettside:

"NHOs ferske økonomiske kvartalsrapport, Økonomisk overblikk 1/2012, viser at tosporsøkonomien befester seg. Olje- og gassvirksomheten blir stadig mer dominerende i norsk økonomi. Investeringene her utgjorde i fjor 140 milliarder kroner – syv ganger mer enn investeringene i industri og bergverk i fastlandsøkonomien. - Det er nå tegn på at oljeklyngen fortrenger annen norsk konkurranseutsatt næringsvirksomhet gjennom særnorsk sterk kostnadsvekst og tilspisset kamp om den kvalifiserte arbeidskraften, sier NHOs sjeføkonom Tor Steig."

Nå viser tallene at de kunnskapsbaserte tjenestenæringene også er blant vinnernæringene sammen med og sikkert også delvis på grunn av petroleumssektoren. Både faglig, vitenskapelig og teknisk tjensteyting og forretingsmessig tjenesteyting melder at de forventer 3,7 prosent flere ansatte i 2012, noe som er like høyt som i petroleumsrelatert næringsliv. På NHOs nettsider kan man se egne oversikter for ulike næringer og regioner, for eksempel informasjon og kommunikasjon og  faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting. Det er også laget en samlet oversikt for hele Abelia-området.

Ser en på tallene vil en se at hovedbildet er svært positivt. Det er bra for denne delen av næringlivet, men det også veldig viktig for samfunnet som helhet at den mest kunnskapsintensive delen av privat næringliv går godt. Med vært kostnadsnivå og våre utfordringer i konkurransen med de fremvoksende økonomiene er det helt avgjørende at kunnskapsintensiteten i våre varer og tjenester øker både i tradisjonelt norsk næringsliv og i de nyere og kunnskapsbaserte næringene.

Denne kvartalsrapporten viser at det nå er større regionale forskjeller i veksttakten enn noen gang i Norge. Rogaland ligger suverent på topp foran Oslo og Akershus. Det er her flertallet av de nye jobbene kommer. Også Hordaland, Trøndelag og Vestfold ligger over landsgjennomsnittet i vekst. Og så er det verdt å merke seg at nå er enda flere enn tidligere som svarer at manglende tilgang på kvalifisert arbeidskraft er et hinder for nye investeringer. I petroleumssektoren og i de kunnskapsbaserte tjenestenæringene er dette blitt den viktigste hindringen for å investere enda mer. Det å legge til rette for økt tilgang til kompetanse fremstår derfor som den aller viktigste delen av næringspolitikken fremover.

Statsrådsskoler og tillitsmenn

De siste par dagene har Kristin Clemet hatt noen gode refleksjoner på bloggen sin om at det å lede et departement er en stor og krevende lederjobb, men likevel vil det ofte være slik at de som blir statsråder mangler den erfaringen som man normalt vil være på jakt etter når man skal rekruttere ledere i andre deler av arbeidslivet. Hun skriver i et blogginnlegg:

"Flere av disse lederoppgavene skiller seg ikke så mye fra mange andre lederoppgaver i samfunnet. Men det som skiller dem, er måten man bli rekruttert på og de kvalifikasjonene som blir vektlagt. Ved rekruttering til andre lederstillinger er det som regel omfattende prosesser, bl.a. for å sjekke kandidatenes lederegenskaper og kompetanse for øvrig. Når man blir statsråd, er det mange andre forhold som teller: Man skal være en dyktig politiker, naturligvis, og man må bidra til å dekke behovet for balanse når det gjelder kjønn, geografi, alder mm. Om man har erfaring med å lede store og nokså komplekse organisasjoner blir ofte ikke vektlagt."

Slik må det naturligvis også være, det er lederne av de partiene som vinner valg og som har flertall i Stortinget som bestemmer hva hvem de vil ha i regjering og hva de vil vektlegge når de retter sammen en regjering. Politikk kan veie mye tyngre enn ledererfaring i en slik prosess. Og de som blir medlemmer av en regjering er politisk tillitsvalgte, ikke ledere i tradisjonell forstand. Samtidig er det nok også slik, og som Kristin Clemet antyder i bloggen, at denne manglende erfaringen kan forklare hvorfor statsråder noen ganger kommer opp i enkelte typer problemer. Sannsynligvis er det slik at de statsrådene som har en del ledererfaring er flinkest til å søke støtte og be om hjelp hos et lojalt og dyktig embetsverk, mens de som mangler ledererfaring ikke er så flinke til å søke råd og støtte som de burde være, det vet kanskje ikke helt hva de skal be om hjelp til.

Det er med utgangspunkt i denne erkjennelsen at Kristin lanserer noen ideer om en mer systematisk måte å støtte og utvikle lederrollen til statsråder og statssekretærer, herunder tanken om en "statsrådsskole" for å forberede de nye på det som kommer. Der kunne man i løpet av noen dager på skolebenken få en intensiv opplæring fra mer erfarne statsråder, tidligere statsråder og embetsfolk. Hun lanserer også tanken på en "mentorordning" der man får tildelt en mer erfaren statsråd som mentor i en periode. Sette fra et ståsted i et kunnskapsbasert næringsliv er ikke dette spesielt radikale tanker. Både systematisk lederopplæring, mentorordninger og medarbeidersamtaler er vanlige metoder når man skal støtte og utvikle nye ledere.

Jeg mener at denne måten å tenke på også har lange historiske tradisjoner, ikke minst i arbeiderbevegelsen, der man har vært opptatt av å utvikle og trene sine politisk aktive slik at de kunne håndtere de politiske vervene de ble valgt til minst like godt som politikere fra andre partier. Einar Gerhardsen skrev boka "Tilltsmannen" i 1930, en lærebok i politisk organisasjonsarbeid som hadde enorm betydning i årene etterpå og er trykket i mange opplag. Den gang handlet det om at de som skulle inn i viktige tillitsverv måtte være godt forberedt og kunne spillereglene dersom de skulle kunne oppnå resultater.

Partiene skal selvfølgelig drive politisk skolering av sine tillitsvalgte, men det er også en solid tradisjon for å drive opplæring i den formelle og organisatoriske delen av det å være tillitsvalgt. Jeg tror det er en stor styrke for et demokrati at man kan spillereglene og er fortrolig med arbeidsprosessene i Stortinget og departementene. Derfor var det underlig å høre reaksjonene på Kristin Clemets forslag på NRK Radio i dag (noe hun har blogget om her). Kristin Halvorsen avviste forslaget og slo fast at SV har gitt sine statsråder og statssekretærer god nok opplæring. Det er jo åpenbart helt feil, for statssekretærene i Barne, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet har definitivt ikke gjort det man skal gjøre i den rollen de har.

Martin Kolberg avviste forslaget om "statsrådsskole" på det aller sterkest og slo fast at "politikk ikke kan læres, men det er noe du har i deg". Det er i seg selv en nokså merkelig påstand at du ikke kan lære om politikk, men det bommer dessuten helt på poenget. Det er ikke politisk skolering som er er foreslått, men en form for intensiv lederopplæring der man får en tryggere kompetansemessig plattform når en skal utøve en lederrolle. I andre deler av vårt næringsliv og samfunnsliv er det helt selvsagt at vi drive systematisk utvikling av gode ledere, både gjennom å gi dem nødvendig kompetanse og gjennom trening og andre utviklingstiltak. 

Jeg tror kanskje det var dette behovet Einar Gerhardsen var opptatt av da han skrev "Tillitsmannen". Det er ikke sikkert det ville hjulpet Lysbakken og hans statssekretærer, det virker som de har gjort feil som ikke bare har med manglende opplæring å gjøre, men det kunne nok ha gjort at noen andre statsråder hadde unngått enkelte problemer. Det er uansett merkelig at vi 80 år etter "Tillitsmannen" ikke er kommet lenger i debatten om å utvikle et godt politisk lederskap enn en påstand om at "politikk ikke kan læres".

Vår tids største folkevandring

På The Economist blogg Graphic Detail ligger det i dag et lite videoklipp som illustrerer vår tids største migrasjonsbølge. Den går ikke fra fattige land i Afrika til Europa eller fra Asia til USA, men internt i Kina fra landsbygd til by. 160 millioner mennesker, omtrent 12 prosent av dagens befolkning i Kina, har flyttet på seg siden 1978:

Idéfabrikken Bell Labs

NY Times: True innovation

Dagens New York Times har en veldig interessant artikkel med tittelen "True Innovation", om historien og betydningen til Bell Labs. Bell Laboratories var forskningsvirksomheten til The American Telephone and Telegraph Company (AT&T) og hadde tusenvis av ansatte på ulike lokasjoner, men med hovedkontor i New Jersey. De hadde sine glansdager fra 1920-tallet og fram til monopolisten AT&T ble splittet opp av myndighetene i 1984.

Obamas energiminister Steven Chu er blant de syv nobelprisvinnerne i fysikk som har kommet fra forskning ved Bell Labs. I NewYork Times er det også en god infograf som viser Bell Labs forsknignsområder og hvilke resultater de leverte. Blant de revolusjonerende teknologiene som kom ut av dette miljøet er transistoren, laser, kommunikasjonssatelitten, fiberoptiske nettverk, solceller, det første mobiltelefonsystemet, operativsystemet UNIX og programmeringsspråket C. Bare for å nevne noe. Svært mye av det vi i dag bruker av elektronikk og kommunikasjonsteknologi springer ut av denne forskningen.

Jeg har tidligere blogget om Xerox Parc, et annet miljø som drev med langsiktig grunnleggende forskning på aller høyeste nivå, men som i likhet med Bell Labs tilhørte en privat bedrift og var orientert mot forskningsområder som kunne bidra til innovasjon. Xerox Parc ble etablert i Silicon Valley i 1970, og har en kortere historie enn Bell Labs, men rakk å utvikle ting vi alle bruker i dag som PCen, grafisk brukergrensesnitt, mus, laserskriver og ethernett. Felles for disse to store forskningslaboratoriene, i skjæringspunktet mellom verdensledende grunnforskning og kommersiell innovasjon, er at de fortsatt finnes, men er mindre orientert mot grunnleggende forskning og nokså bleke skygger av hva de en gang var.

Grunnen til at New York Times skiver om Bell Labs er at det snart kommer en ny bok, "The Idea Factory: Bell Labs and the Great Age of American Innovation" av Jon Gertner som i tillegg til å beskrive historien også søker å beskrive hva det er ved kultur, organisasjon og ledelse som gjør at man får frem virkelig grensesprengende innovasjoner. - Hvor kommer egentlig nye ideer fra?, spør Gertner, og tror han har funnet noe av svaret i hvordan Bell Labs var ledet og organisert. Dels handler det om forskernes autonomi og frihet til å forfølge langsiktige prosjekter. Og dels handler det om å stimulere samspill på tvers gjennom organisering og arkitektur. New York Times skriver blant annet dette om tenkingen til Mervin Kelly, forskingsdirektøren og senere styreleder ved Bell Labs på 50-tallet:

"Quite intentionally, Bell Labs housed thinkers and doers under one roof. Purposefully mixed together on the transistor project were physicists, metallurgists and electrical engineers; side by side were specialists in theory, experimentation and manufacturing. Like an able concert hall conductor, he sought a harmony, and sometimes a tension, between scientific disciplines; between researchers and developers; and between soloists and groups. 

One element of his approach was architectural. He personally helped design a building in Murray Hill, N.J., opened in 1941, where everyone would interact with one another. Some of the hallways in the building were designed to be so long that to look down their length was to see the end disappear at a vanishing point. Traveling the hall’s length without encountering a number of acquaintances, problems, diversions and ideas was almost impossible. A physicist on his way to lunch in the cafeteria was like a magnet rolling past iron filings."

Boken har ikke kommet ut enda, og jeg har derfor ikke fått lest den heller, men jeg tror den blir et viktig innslag på min Kindle i påskeferien i år. Det ligger en viktig innovasjonspolitisk problemstilling begravet inne i denne fortellingen om Bell Labs og de store forskningslaboratoriene i næringslivet. Mye har endret seg siden de hadde sine glansdager og det er utvilsomt slik at innovasjon i større grad skjer i form av samarbeid på tvers av bedrifts- og virksomhetsgrenser. Vi snakker om kunnskapsklynger og om åpne innovasjonsprosesser. Men spørsmålet er om noe viktig også kan gå tapt når de langsiktige og grunnforskningsorienterte laboratoriene forsvinner. New York Times anmelder bruker Facebook og Mark Zuckerberg for å illustrere dette poenget:

"In his recent letter to potential shareholders of Facebook, Mark Zuckerberg noted that one of his firm’s mottoes was “move fast and break things.” Bell Labs’ might just as well have been “move deliberately and build things.”

AT&T var i likhet med andre telekomoperatører den gang en monopolist med for mye ressurser og for god tid. Derfor ble monopolene splittet opp og det ble åpnet for konkurranse. Det er ingen grunn til å lengte tilbake til telekom slik et var for et par tiår siden, dagens konkurranse, smarttelefoner og tjeneste er definitivt å foretrekke. Men det er grunn til å reflektere over om vi er blitt for ensidig opptatt av "små" og raske innovasjoner som forbrukere kan ta i bruk med en gang, mens vi undervinvesterer i forhold til grunnleggende forskning og kunnskap som skal transformere og bygge fremtidens industrier, for eksempel innen energiteknologi og bioteknologi. I følge artikkelen i New York Times nyter vi fortsatt godt av tidligere investeringer:

"Revolutions happen fast but dawn slowly. To a large extent, we’re still benefiting from risks that were taken, and research that was financed, more than a half century ago."

Hvor mye er klokken skrudd tilbake?

The Proust Index

The Economist har i siste nummer en fascinerende, men også ganske skremmende beregning av effektene av den økonomiske krisen i ulike land. De har laget en indeks der de beregner hvor mye tid som er tapt, det vil si hvor langt vi må skru klokke tilbake, for å finne igjen det nivået økonomiene er på i dag:

"In order to assess how much economic progress it has undone, The Economist has constructed a measure of lost time for hard-hit countries. It shows that Greece’s economic clock has been turned back furthest: it has been rewound by over 12 years. Elsewhere in the euro area, Ireland, Italy, Portugal and Spain have lost seven years or more. Britain, the first country forced to rescue a credit-crunched bank, has lost eight years. America, where the trouble started, has lost ten."

De kaller indexen The Proust Index (Han som skrev "På sporet av den tapte tid") og bruker gjennomsnittet av syv ulike indikatorer for hvor mye klokken er skrudd tilbake. Det er: privatformuer, aksjekurser, eiendomspriser, verdiskaping, privat forbruk, reallønn og arbeidsløshet. Dette gir noen ganske tankevekkende innsikter. Det greske aksjemarkedet var for eksempel høyere i 1992 enn i dag. USAs boligpriser er på samme nivå som i 2001.

Ser man på BNP har åtte av EUs medlemsland gått tilbake i tid, Irland er for eksempel på samme nivå som i 2006. Og ser man må reallønninger er Hellas og Ungarn nå på 2004-nivå. Og i følge OECD er reallønnsnivået lavere enn i 2010 i 10 av 25 land de har publisert statistikk på. Men det er i forhold til arbeidsløshet klokken virkelig er blitt skrudd langt tilbake:

"...many advanced countries had managed to reduce joblessness to new lows in the years before 2007. The crisis blew all those gains away. In America the unemployment rate stands at 8.3% of the labour force, its 1983 level. In Britain it is at its worst for 17 years. In the euro area job prospects diverge hugely: unemployment is falling in Germany but Greece, Ireland and Portugal have joblessness rates not seen since the early 1990s."

De fleste land i vår del av verden er rammet av krisen i større eller mindre grad, men det er som en ser av oversiktene i artikkelen stor forskjell på hvor mange års økonomisk utvikling som er tapt. Enda viktigere er det at det også stor forskjell på hvor raskt landene klarer å snu nedgangen og komme tilbake igjen. Forskjellen har med økonomisk politikk å gjøre - om i hvor stor grad man stimulerer entreprenørskap, innovasjon og investeringer i privat sektor som igjen gir vekst og nye arbeidsplasser.

Mediehusenes satsing på blogger

Monday Note

En av de beste internasjonale bloggene om gamle og nye medier heter Monday note - media, tech and business models. Den har jevnlig gode analyser og interessante fakta om både de tradisjonelle medienes strategier på digitale plattformer og om utviklingen i bruk av nye sosiale medier, som Twitter, Facebook og blogging.

For noen dager siden skrev de en svært interessant sak om de store mediehusens bloggsatsinger. Nå ser vi ikke så mye til dette fenomenet i norske medier, nettavisenes satsinger på å utvikle gode blogger som en del av produktspekteret har i beste fall vært nokså halvhjertet. I USA og England er derimot bildet svært annerledes. Nettaviser som New York Times, Washington Post, The Guardian og Financial Times er vertskap for en del veldig interessante blogger om ulike temaer.

Monday Note reflekterer over hvilken profil en vellykket mediehusblogg bør ha for å lykkes. De er inne på at en slik blogg bør ha en særegen og tydelig stemme som er lett gjenkjennelig og gjerne litt kontroversiell. Ikke alle kan være Paul Krugman, som så vidt jeg kan se har han skrevet hele 62 blogginnlegg i New York Times bare hittil i februar, og også ordner alle grafer og bilder selv. Men han er definitivt en god rollemodell for hvordan en blogger kan ha en solid personlig plattform er en er både en faglig sterk og omdiskutert, og samtidig inngå i profilen til et stor mediehus som fast blogger.

En slik mediehusblogg kan i følge Monday Note godt være spesialisert, ja til og med ganske nerdete. Mens den vanlige journalistikken blir skrevet av generalister som må sette seg inn i og anvende sine journalistiske metoder på stadig nye temaer, kan bloggerne gjerne ha et spesialistperspektiv der de er på innsiden av problemstillingen. enten de skiver om juss, finans, helse eller militære spørsmål. Monday Note minner også om at utenrikskorrespondenter ofte var de første som begynte å blogge i avisenes nettutgaver fordi bloggformatet egner seg godt til deres behov for å kombinere fortellinger og analyser, enten de dekker en valgkamp, en krig eller ønsker å beskrive et bortgjemt og spesielt sted.

Hvilke medier er det så som satser tungt på blogger og har fått dette til å fungere? Monday Note nevner flere som er svært ambisiøse. New York Times har for eksempel hele 68 blogger som er listet her og som dekker et bredt spekter av temaer. Engelske The Guardian har 61 ulike blogger, der noen uavhengige som Monday Note også inngår, men også nerdete blogger som den meget leseverdige data- og statistikkbloggen Datablog. Aller høyest i antall blogger er Washington Post med hele 102. Wall Steet Journal holder seg med 54 blogger. Man burde sikkert også nevnt The Times her, de hadde tidligere noen meget gode blogger, men etter at de forsvant bak en tett betalingsmur, finner man dem ikke uten å bli abonnent.

Er de avisene som har flest bloggere i sving som klarer dette best? Ikke nødvendigvis skriver Monday Note, for flere av de lange listene over bloggere noen av avisene viser frem inneholder navn som er lite produktive. Det er viktigere å ha en aktiv kjerne av gode blogger om spennende temaer enn å ha flest mulig blogger. The Economist med sine 23 blogger er blant de aller beste fordi de har så kunnskapsrike og distinkte skribenter. Det samme gjelder Financial Times som bare har 14 blogger knyttet til seg., med inkluderer blant annet Martin Wolfs økonomiblogg og Gideon Rachmand blogg om internasjonal politikk.

Blogger blir ofte fremstilt som et alternativ til og en trussel mot den tradisjonelle mediemodellen. Disse eksemplene viser at dette slett ikke behøver å være tilfelle. Det å tilby tilgang til gode og  innsiktsfulle blogger har blitt en helt sentral del av de tradisjonelle mediehusenes digitale strategier.

Om post, digitalisering og politikere

Posten Norge drives åpenbart svært godt. I går la de fram et solid resultat til tross for en kraftig og vedvarende nedgang i mengden brevpost. Jeg har tidligere blogget om hvordan brevpostmengden sank med 15 prosent i 2009 og 9,4 prosent i 2010. Tallene for 2011 viser et ytterligere fall på 6 prosent. Likevel har konsernet Posten Norge et plussresultat, før skatt, finans og engangseffekter, på over en milliard kroner.

I årsmeldingen for Posten Norge for 2011 kan man lese at Postens salgsnett i Norge nå består av 1 234 Post i Butikk, 15 bedriftsentre og 179 egendrevne postkontor. Posten vil gå lenger og ønsker erstatte flere egne postkontor med Post i butikk. De ønsker også å fjerne plikten Posten har til å tilby banktjenester. I dagens samfunn klarer man fint å løse disse tjenestebehovene på andre måter.

Politikere burde juble over at et konsern som fortsatt har monopol på og plikt til å levere tjenester som går rett nedover og samtidig er sterkt konkurranseutsatt på tjenester om vokser, gjør det så bra. De burde støtte og oppmuntre videre omstilling, slik at også fortsettelsen av denne historien går bra. Dessverre gjør mange politikere det motsatte. Den ene rødgrønne politikeren etter den andre, særlig fra Senterpartiet og inkludert Samferdselsministeren, står fram og gjør det til en kampsak at postombæring på lørdager må fortsette, slik at posten må fortsette å bruke mye ressurser på oppgavene som blir minst viktig fremover.

Jeg har et langt bedre forslag til en sak de burde kjempe for og som mange flere vil ha glede av enn å få reklame i postkassen på lørdager. Posten lanserte for en stund siden Digipost, en digital versjon av dagens fysiske postkasse, der både borgere og virksomheter kan sende digitaliserte brev og dokumenter til hverandre på en sikker måte. Problemet med Digipost er at til tross for at mange av oss har registrert oss så er det alt for få virksomheter som har tatt det i bruk for å sende brev. Kommunene sender ut sine skjemaer som brevpost. Sykehus innkaller pasienter og sender ut epikriser via brevpost.

Og det finnes mange andre eksempler på viktige dokumenter som det ville være både lang raskere og langt sikrere å motta med Digipost eller en annen tilsvarende digital postkasse, men som vi fortsatt får tilsendt på papir. Vi trenger politikere som sørger for at stat og kommune tar i bruk slike tjenester slik at vi kan få sikker og digital tilgang til ting som i dag kommer på papir i postkassen.

Man trenger ikke være redd for at dette skal føre til et nytt monopol på digital post. I tillegg til Posten Norges Digipost er det også lansert en tjeneste som heter eBoks.no. Denne tjenesten er eid av Posten Danmark og Nets, som igjen er eid av norske og danske banker i fellesskap. I Danmark er eBoks etter ti års drift blitt en stor tjeneste som har 3,5 millioner private brukere og 125 000 brukervirksomheter. I 2011 distribuerte de 185 millioner dokumenter. Danskene ligger i dag langt foran Norge på dette området. Både Digipost og eBoks tilbyr også sikker opplasting og digital lagring av viktige private dokumenter som for eksempel forsikringsbevis, kontrakter, attester og vitnemål.

Man skulle jo tro at en sikker måte å sende ut brev og dokumenter til privatpersoner ville være et åpenbart satsingsområde for offentlige virksomheter og politikere. Det sparer penger, det er praktisk og nyttig for brukere og det fungerer like godt i distriktene som i sentrale strøk. Dessuten virker internett på lørdager og søndager også. Fornyingsdepartementet (FAD) ba derfor Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) om å utrede "En felles meldingsboks". Rapporten kom i september. Den peker på tre alternative modeller og anbefaler en slags hybridløsning mellom en ny offentlig meldingssentral bygget opp i AltInn og bruk av kommersielle meldingsformidler i et marked:

"Dette kombinasjonsalternativet innebærer at man i første omgang tar i bruk meldingsboksen i Altinn, som en felles meldingsboks. Parallelt påbegynnes arbeidet med å legge til rette for at kommersielle aktører også kan tilby meldingsboks til innbyggere og næringsliv. Ved å velge denne tilnærmingen kommer man raskt i gang, samtidig som kostnader og risiko er lave. Likevel går man ikke glipp av fordelene ved å involvere kommersielle aktører."

Problemet med rapporten til Difi er at den setter offentlig sektor i sentrum og ikke borgeren, noe som gjør at den tar til orde for å bygge opp en ny og omfattende felles statlig infrastruktur på et område der det ikke er åpenbart at det trengs. Det er i hvert fall ikke åpenbart at det er lurt å vente til denne felles statlige løsningen er ferdig før man tar i bruk muligheten til å sende dokumenter og brev til en digital postkasse hos mottakeren. Heldigvis peker en rekke høringsuttalelser, fra så forskjellige virksomheter som Næringsdepartementet, Skattedirektoratet, FNO og LO, på nettopp denne svakheten. At staten skal bruke tid og ressurser på å utvikle en ny infrastruktur for meldinger i AltInn når det allerede er tilgjengelige kommersielle alternativer som kan tas bruk med en gang, virker unødvendig.

Papirbasert post er i ferd med å fases ut der det finnes andre og mer praktiske kommunikasjonsformer. Når vi får etablert en god løsning for digitale meldinger som må behandles på en sikrere måte enn epost vil prosessen gå enda raskere. Det å modernisere og digitalisere offentlig sektors samhandling med borgerme er en god politisk kampsak, langt viktigere enn å insistere på å få papir i postkassen på lørdager.

Presidents Day

George Washington

I USA er tredje mandag i februar en "federal holiday" som kalles Presidents Day eller Washington's Birthday. At det er en føderal feriedag betyr at både statlige kontorer og børsene er stengt. Dette er også en feriedag i over halvparten av delstatene. Washingtons Birthday ble etablert som en fridag av kongressen i 1879 og ble først feiret den 22. februar, George Washingtons fødselsdag. Men fra 1971 er den i stedet blitt markert hver tredje mandag i februar og er formelt en Presidents Day de fleste steder, en dag som feirer presidentembedet om sådan.

Når det gjelder George Washington hører det med til historien at han ble født i Virginia i 1731, et tidspunkt da den julianske kalenderen fortsatt var i bruk i det britiske imperiet. Etter denne kalenderen var hans fødselsdag 11. februar 1731, noe som tilsvarer 22. februar i den nye gregorianske kalenderen som ble tatt i bruk i England og koloniene i 1752. Norge og Danmark hadde på det tidspunktet allerede byttet kalender, det skjedde i 1700.

Når man først er i gang med å markere Presidents Day kan det jo være et poeng å ta en titt på Washington Post som for noen dager siden hadde en artikkel om Five myths about the presidency. Her avliver de blant annet myten om at presidenter har makt til å få gjort ting og myten om at en krig styrker en presidents makt og omdømme. De tar også et oppgjør med myten om at presidenter generelt har hatt mye erfaring og lang utdanning. Det er faktisk bare en president har hatt en doktorgrad. Det var Woodrow Wilson som var president mellom 1913 og 1921.

En annen mye er at det er så stressende og helsefarlig å være president at det forkorter levetiden. Rent bortsett fra de som døde fordi de ble skutt (Garfield, Lincoln, McKinley og Kennedy) har flertallet levd forbausende lenge. De åtte første presidentene ble i gjennomsnitt 80 år gamle i en tid der levealderen i befolkningen i USA var rundt 40. Og også senere har mange av presidentene blitt gamle. Washington Post skriver:

"From Hoover through Ronald Reagan (excluding Kennedy), seven of eight lived longer than expected. Johnson was an exception; he died of a heart attack at 64. But the average age at death was 81.6 years. And four of our 43 presidents lived to their 90s: Gerald Ford, Reagan, John Adams and Hoover. The presidency will give you more wrinkles and gray hair, but it’s not likely to kill you"

Kim Dotcom, piratenes konge

Kim Dotcom, Pirate King

Han het opprinnelig Kim Schmitz og vokste opp i Kiel i Tyskland, men for noen år siden forandret han navnet til Kim Dotcom og etablerte Megaupload.com, verdens største fildelingsnettsted der brukerne kan laste opp og dele digitalt innhold. I følge Kim Dotcom er det en helt legitim lagringstjeneste i nettskyen, omtrent som YouTube, mens dette i følge myndighetene i USA er en piratvirksomhet som sprer gigantiske mengder ulovlig kopiert opphavsrettsbeskyttet materiale over hele verden

5. januar ble det tatt ut tiltale i USA og 19. januar kom politiet, i to helikoptre, på et brått besøk til Kim Dotcoms $18 millioners herskapshus på New Zealand og arresterte han. Det kom som resultat av et nært samarbeid mellom påtalemyndighetene i USA, New Zealand, Tyskland, UK, Nederland og Hong Kong, der Megaupload har sitt hovedkontor.

I følge tiltalen har Megaupload.com og de andre nettstedene til Kim Dotcom tjent $175 millioner på ulovlig lagring og distrubusjon av opphavsrettsbeskyttet materiale og hvitvasking av penger siden oppstarten i 2005. Business Week har Kim Dotcom på forsiden av siste nummer. Hans virksomhet er også analysert i blant annet USA Today, som siterer film- og musikkindustriens talsmenn som feirer dette som en stor seier etter at deres forsøk på å stramme opp lovgivningen mot piratkopiering i USA gikk på et nederlag i kongressen:

"A darker picture is painted by the movie and record industries, who saw their hopes for a tough anti-piracy Internet law collapse this month in Congress after an online revolt by sites such as Google and Wikipedia turned public sentiment. "Megaupload was the largest and most serious threat to copyright infringement in the world," says Kevin Suh, senior vice president of the Motion Picture Association of America. "Megaupload had been one of the most popular and notorious file-sharing services in the United States and (was) used predominantly for trading unauthorized content, including music, movies and other copyrighted works," says Joshua Friedlander, vice president of the Recording Industry Association of America."

De har sannsynligvis rett i at Kim Dotcom og hans kolleger representerte en av verdens største organiserte trusler mot folk som prøver å leve av å lage musikk, film og annet opphavsrettslig beskyttet materiale. Utfordringen blir å bevise at det er slik det henger sammen i en rettssak, for Megaupload hadde en forretningsmodell der det ikke var var slik at de selv aktivt distribuerte piratkopiert innhold. Virksomheten var i følge Megauploads advokater helt legal, de tilbød gratis langringsplass i nettskyen og gratis nedlastning, men tok betalt fra enkelte brukere som ønsket en raskere og sikrere nedlastingstjeneste. At noen brukere velger å bruke tjenesten til å spre piratkopiert musikk og film må noen andre ta ansvaret for, i følge advokatene.

Forretnngsmodellen var å selge slike betalte premiumabonnementer og i tillegg å få reklameinntekter fra trafikken på nettstedet. Derfor var det viktig å generere mest mulig trafikk til nettstedet. En periode skjedde dette også ved at brukerne som lastet opp de mest populære filene fikk utbetalt premier for dette, noe som høyst sannsynlig har bidratt til mer piratkopiering. Men nettstedet var designet slik at det ikke var Megauppload selv som markedsførte at de distribuerte ulovlige film og musikkfiler, da var bare vertskap for andres behov for lagring og distribusjon. Business Week skriver:

"People wishing to download material wouldn’t find it at the Megaupload site. It wasn’t that obvious. When a customer uploaded, say, the movie Taken, Megaupload assigned the file an Internet address. The company then encouraged the uploader to distribute that URL to friends and post it to third-party linking sites such as thepiratecity.org. If someone did a Google search for Taken, they’d find one of those third-party sites. There the user could access a Megaupload download page where the movie was ready. Downloaders could grab stuff for free but were encouraged to buy premium memberships for faster service. The U.S. government says the system was “expressly designed” to encourage copyright infringement."

Opphavrettslovgivningen i USA rammer det Business Week omtaler som en "primary infringement", der gjerningspersonen med viten og vilje kopierer og sprer beskyttet materiale. Her handler det om en "secondary infringement"der en aktør hevdes å i stor skala ha oppmuntret og lagt til rette for at andre kan bryte opphavsrettslovgivningen. Problemet påtalemyndigheten i USA nå står overfor er at det ikke på samme måte er tydeliggjort verken i lovverket eller gjennom rettspraksis at dette er straffbart, det var noe av dette SOPA og PIPA skulle bidra til å rette opp, men disse lovforslagene ble lagt i en skuff i januar som et resultat av store protester fra internettbransjen og brukere.

Det kan derfor bli svært interessant å se hvor domstolene trekker grensene for hva som er straffbart når det gjelder å tilby lagringsplass og tilrettelegge for distribusjon av opphavsrettslig beskyttet innhold. Det er forhåpenligvis rom nok til å straffeforfølge og dømme aktører som helt åpenbart tilrettelegger for piratkopiering, og tjener store penger på dette, men uten å måtte gå så langt som forslagene i SOPA og PIPA når det gjelder å ramme legale og nyttige søke- og lagringstjenester på nettet. Saken mot Kim Dotcom vil bidra til å klargjøre om dette er tilfelle.

Hva nå, "big pharma"?

Det har lenge vært en slags vedtatt sannhet at det i legemiddel-industrien blir stadig færre og større bedrifter. Med jevne mellomrom skjer det store fusjoner, som da Merck kjøpte Schering-Plough for 41 milliarder dollar i 2009. Og enda mer regelmessig kommer det nyheter om at et forsknings-laboratorium skal legges ned, slik AstraZeneca gjør når de legger ned forskningsavdelingen i Södertälje og 1200 mister jobben.

Men er det riktig at "big pharma" blir stadig større? Jeg kom over en interessant artikkel i McKinsey Quarterly fra rett før jul som analyserer dette (man må registrere seg for å lese den, men får da gratis tilgang til alle artikler). Den dokumenterer at mens de aller største har blitt større, har det faktisk blitt langt flere bedrifter som konkurrerer om inntektene i denne sektoren, slik grafen over viser.

Dessuten er det er helt andre aktører enn big pharma-bedriftene (definert som bedrifter med en omsetning påover $5 milliarder i året) som i dag vokser mest. Den årlige gjennomsnittlige veksten mellom 1989 og 2010 har vært på 4,3 prosent i denne industrien. De aktørene som har vokst mer enn 4,3 prosent er genarikaprodusenter, bioteknologi, life science-tjenester og medisinske utstyrsleverandører. Aktørene som har vokst mindre enn gjennomsnittet er store og mellomstore legemiddelprodusenter.

Årsaken til denne fragmenteringen har både med høy kostnadsbase og med innovasjonsstrategi å gjøre. De store legemiddelselskapene er ikke bare store, de er også svært FoU-intensive og er blant de bedriftene i verden som har høyest forskningsinnsats målt som andel av omsetningen. Da er det utfordrende å møte mer spesialisering og fokuserte aktører som konsentrerer seg om å være bedre bare på en ting. McKinsey Quarterly skriver:

"As a result of that fragmentation, Big Pharma must compete for parts of the value chain with focused players—for example, generics companies that excel at manufacturing; life-science service providers that offer flexible, specialized services (such as managing clinical trials) at scale; and biotechnology companies that generate innovative ideas and products."

Artikkelen trekker også opp en interessant parallell mellom bilindustrien, som en gang i tiden var dominert av store vestlige vertikalt integrerte bedrifter, men som over tide er blitt veldig fragmentert og spesialisert, og det foregår en kamp mellom aktørene i verdikjeden om hvor de største verdiene skal hentes ut:

"A look at the evolution of the automotive industry may offer some lessons. For many years, it was vertically integrated and dominated by large, primarily Western corporations. But the value chain has been disaggregated into companies specializing in narrow parts of the process. Today, component manufacturers, design houses, and basic-materials companies share much of the industry’s revenues: the automakers are responsible primarily for the design of major components (such as engines), assembly, sales, and marketing. 

Similar trends are already apparent in the pharmaceutical industry: Big Pharma increasingly focuses on sales and marketing, relies on in-licensing for innovative products, and outsources portions of activities such as research and manufacturing. This approach has helped pharma and medical-product service providers to grow at a disproportionate pace. Of course, the analogy can be taken only so far—the functions that big companies retain in the two industries will differ. The key message, though, is that the value chain has been disaggregated and that the role of incumbent, soup-to-nuts players is much diminished."

Finanskrisen fører til at regjeringer prøver å kutte kostnader der det er mulig, også i helsesektoren. For legemiddelindustrien vil det bety et raskere omstillingtempo og hardere kamp om å finne de lønnsomme delene av verdikjeden. Det er sannsynligvis de mest innovative som vinner når ting endrer seg raskere. Men de mest innovative er ikke nødvendigvis de største.