Tre problemer med Statsbudsjettet for 2023

Reklamen på forhånd viste seg å være ganske feil når det gjaldt neste års statsbudsjett. I følge alle utspillene i forkant så skulle det komme store og upopulære kutt i offentlige tjenester over hele linjen for å redusere utgiftene i Statsbudsjettet. Det har ikke skjedd. Riktignok er uttaket fra oljefondet litt lavere enn i 2022, men den forskjellen er mye lavere enn de skatteøkningene regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2023. 

Og statens utgifter går derfor opp. Nominelt går utgiftene opp fra i fjor (etter ulike korrigeringer for å få sammenlignbare tall) med 4,9 prosent. Og reelt med 1,3 prosent når man tar hensyn til prisveksten. Det betyr at offentlig forvaltnings andel av BNP for fastlands-Norge nå er på 60.2 prosent. Litt lavere andel enn under pandemi-toppen, men svært høyt i historisk målestokk.

Budsjettet legges frem på et tidspunkt der det er et etterspørselspress i økonomien som vil gir en sterk pris- og kostnadsvekst, og sannsynligvis en påfølgende økonomisk nedgang. Jo sterkere etterspørsel etter ting det er for lite av, som energi og arbeidskraft, jo brattere nedtur om litt. Så behovet for en innstramming og nedkjøling er åpenbart. Men akkurat hva slags innstramming og nedkjøling som gjennomføres er ikke helt likegyldig. For det litt større bakteppet i Norge er en demografisk utvikling der det blir stadig flere eldre og spesielt mange flere eldre eldre som ikke bare vil øke pensjonskostnadene, men også helse- og omsorgsutgiftene i årene som kommer. I Regjeringens perspektivmelding fra 2021 står akkurat dette regnestykket svært sentralt. Der står det

"Utgiftene til folketrygden anslås å øke med vel 11 mrd. kroner per år i gjennomsnitt frem mot 2030, etter å ha økt med knapt 9 mrd. kroner per år foregående tiår. De demografidrevne utgiftene i kommuner og helseforetak har de siste ti årene økt med vel 4 mrd. kroner årlig. Økningen i disse utgiftene vil tilta i takt med at andelen av befolkningen over 80 år stiger, og økningen vil bli nær 5 mrd. kroner årlig de siste årene frem mot 2030."

Det setningene over forteller er at statsbudsjettets utgifter øker med 16 milliarder kroner hvert eneste år i mange år fremover uten en eneste ny eller forbedret tjeneste. Hvis alt fortsetter som nå blir det likevel 16 milliarder dyrere neste år og 160 milliarder kroner dyrere i løpet av 10 år. Da er ikke handlingsrommet for å gjøre nye og spennende ting så stort som det var før, tvert imot må du finne inndekning lenge før du har funnet på nye ting å gjøre.

Og skal vi klare det trenger vi i hvert fall en større og mer lønnsom privat sektor som kan bidra til at vi har inntekter til å bære denne langsiktige kostnadsøkningen i det offentlige. Har Statsbudsjettet for 2023 gode svare på denne vekst- og lønnsomhetsutviklingen i privat sektor? Jeg synes ikke det. Ikke i det hele tatt. Og jeg tror det er tre store problemer i statsbudsjettet dersom man er opptatt av at en innstrammende budsjett ikke bør stramme inn på næringslivets mulighet til å ansette, investere, vokse og tjene penger:

Det første problemet er de store skatteøkningene, på omkring 46 milliarder kroner, som i all hovedsak består av skatteøkninger i næringslivet. Det burde egentlig være ganske opplagt både på kort og lang sikt at det å øke skattene for næringslivet, når mer lønnsomt næringsliv er det vi trenger mer av, er ganske dumt. Nå skal det sies at noen av de skattetypene det er foreslått å øke, det at samfunnet tar del i en verdiøkning basert på areal og naturressurser, ikke er prinsipielt feil. Men det må gjøres innenfor en ramme der skattene på næringslivet totalt sett ikke økes, men heller går ned.

Det andre problemet er at det nå blir dyrere å ansette folk, og spesielt folk med utdanning og kompetanse og som tjener over 750 000 kroner i året. Det gjelder både privat og offentlig sektor. Hva er poenget med å introduser nye insentiver som gjør det lønnsomt skattemessig å senke kompetansenivået i norsk arbeidsliv? Å jobbe for at utdanning ikke skal lønne seg? Dette er neppe noen bærekraftig strategi for et høykostland som Norge å bli et lavkostland og ikke først og fremst konkurrere på kompetanse, innovasjonsevne og kvalitet. Vi, av alle land, burde være opptatt av at det må være attraktivt å ansette flere med spisskompetanse i norske kunnskapsbedrifter. Å gjøre det lettere å hente inn spisskompetanse utenfra Norge der vi selv har for få mennesker til å drive frem teknologiutvikling, tjenesteutvikling, nye forretningsmodeller og mer forskningsbasert innovasjon. Å gjøre det motsatte er å skyte seg selv i foten, er jeg redd.

Det tredje problemet er at det er en økende ubalanse mellom drift i offentlig sektor og vekstfremmende investeringer. Driftskostnadene fortsetter å øke mens det er store kutt i vekstfremmende investeringer, i infrastruktur, forskning og innovasjon. Det skal ikke settes i gang noen nye større vei- eller jernbaneprosjekter i 2023, selv om Nasjonal transportplan er full av prosjekter som venter, som Ringeriksbane og ny Oslofjordtunell. Forskningsbudsjettene er redusert, universitetetsbudjettene er flate, flere nye bygg i denne sektoren er lagt på is eller nedskalert og Forskningsrådet må si opp ansatte. Dette er et merkelige svar på den omstillingsutfordringen vi står i.

Og like merkelig er det at virkemidlene for offentlige sektors egen omstilling og innovasjon er kraftig kuttet i. Hvis det offentlige skal ha bedre varige svar på demografiutfordringen er ikke ostehøvelkutt noen god løsning. Det må skje nytekning og innovasjon, tjenester må bygges på tvers og automatiseres, slik at den menneskelige spisskompetansen konsentreres der den trengs aller mest. Men statsbudsjettet legger ikke til rette for dette. Medfinansieringsordningen for å få frem flere lønnsomme digitaliseringsprosjekter som kan kutte andre kostnader er kuttet. 

Stimulab-ordningen som er viktig i arbeidet for å tilby sammenhengende offentlige tjenester, bygge ned siloene i staten, fremme sammenheng mellom stat og kommune, og løse noen av de store samfunnsflokene som koster både mye tid og penger, er kuttet fra 21 til 4 millioner kroner. 21 millioner er ikke spesielt mye penger hvis man kan spare det mangedobbelte på forenkling og forbedring i neste runde. Med 4 millioner til et viktig nasjonalt strategisk virkemiddel for radikal innovasjon blir det er en parodi.