Ufullstendig utsyn over Norges kompetansebehov

Regjeringen, i hvert fall noen av statsrådene, har lagt seg til en vane der store og viktige samfunnstemaer blir behandlet gjennom korte og veldig overordnede stortingsmeldinger. En fordel med denne sjangeren kan være at det viktigste får oppmerksomheten og detaljene skyves vekk og løses av andre. Ulempen kan være at viktige problemstillinger blir overforenklet, fragmentert og omtales temmelig anekdotisk, slik justisministerens melding om digital sikkerhet er et uheldig eksempel på.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moes stortingsmelding Utsyn over kompetansebehovet i Norge er ikke like fragmentert og anekdotisk, selv om den også er kort, bare 140 sider. På de disse sidene omtales fremtidens kompetansebehov, hvordan både høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning (fagskolene) skal dekke dette behovet, både for vanlige studenter og gjennom videre- og etterutdanning for folk i jobb. Hvordan finansieringssystemet skal innrettes for å dekke etterspørselen er også tema. Det samme er rekruttering av kompetanse fra utlandet, læring i arbeidslivet og kvalifisering av de som står utenfor arbeidslivet. Veldig mye viktig på få sider.

Min korte oppsummering er at noe i meldingen har karakter av å slå inn åpne dører, noe i meldingen har en god intensjon, virker klokt og er forhåpentligvis skritt i riktig retning. Og noe hadde fortjent en mer seriøs drøfting fordi det er for komplekse ting til å kunne bli ordentlig behandlet i en melding med tiltak på overskriftsnivå. I noen tilfeller kan det for eksempel være målkonflikter i politikken, for eksempel mellom spiss og bredde, eller mellom å styrke insentivene som belønner yrkesrettede og praktiske utdanninger eller å belønne akademiske og forskningsrettede løp mer.

For å ta det i tur og orden. Når regjeringen innledningsvis beskriver kompetanse- og arbeidskraftsbehovet framover blir det hele veldig generelt:

"Strukturell mangel på arbeidskraft og udekket etterspørsel etter flere sentrale og kritiske kompetanser gjør at det er nødvendig å prioritere hva vi bør satse på. Regjeringen prioriterer følgende for utdannings- og kompetansepolitikken framover: 
– kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv 
– kompetanse som er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet 
– kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester i hele landet og for å håndtere den demografiske utviklingen, balansert opp mot behovet for arbeidskraft i andre sektorer i samfunnet"

Slike brede kategorier som "høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv" og "gjennomføre det grønne skiftet" er så generelle og opplagte at stort sett alle kan skrive under på dem, og dels så lite presise at de kan omfatte veldig mye forskjellig. Og gir derfor ikke den prioriteringen meldingen sier er nødvendig. Nå er det uansett ikke mulig å vedta i Stortinget hva et konkurransedyktig næringsliv vil trenge av kompetanse om 10 eller 20 år. Men det er mulig å drøfte og problematisere noen veivalg knyttet til dette, for eksempel om økt behov for ikt-kompesene handler om å satse mest på spissing og spesialisering inn mot avansert teknologikompetanse, eller om der for Norge handler mer om å satse stort på å øke it-kompetansen innenfor andre utdanninger. Er det forsking og utvikling av ikt og andre avanserte teknologier vi skal utkonkurrere andre på, eller er det ved å være verdensledende brukere av teknologi vil skal lykkes fordi vi skal være verdensledende på innovative tjenester og arbeidsprosesser? 

Samme type drøfting kan man gjøre innenfor velferds- og demografitemaet. Handler svaret på den utfordringen først og fremst om å utdanne mange flere helsearbeidere, og særlig sykepleiere? Eventuelt flere helsefagarbeidere? Eller er det vel så viktig å utdanne flere som kan utvikle fremtidens helsetjenester tilpasset en ny demografisk virkelighet, som robotmakere, tjenestedesignere, teknologer, systemdesignere og folk som behersker å anvende kunstig intelligens til bygge nye tjenester.

Det er også flere bra ting i denne stortingsmeldingen. Jeg synes Utsynsmeldingen er på sitt mest lovende når den vil rydde og forenkle i indikatorer, tellekanter og motstridene mål, slik at vi lettere oppnår det vi er ute etter. Og særlig viktig er det å fjerne hindringer for etter- og videreutdanning ved å belønne poengproduksjon og ikke bare fulle grader (næringsliv og virksomheter trenger folk med kompetansen, men ikke nødvendigvis fulle grader) og ved å tillate at undervisningsinnhold som brukes i utdanningstilbud som følger "gratisprinsippet" også kan brukes i etterutdanning og kurs i det betalende virksomhetsmarkedet.

Mens så har jeg noen tankekors knyttet til ting jeg tror blir overforenklet eller oversett i denne stortingsmeldingen. La meg nevne tre

For det første er det ikke slik at man alltid kan beregne seg frem til hvilke bransjer vi vil ha i fremtiden, hvilke yrker de vil bestå av og hvilke kompetansebehov som må fylles i disse jobbene. Fremtidens næringsliv skapes ikke alltid gjennom framskrivninger. Vi kan i noen grad beskrive et fremtidig behov for sykepleiere og lærere basert på demografiske data, men vi kan i mye mindre grad spå hvilke bedrifter, produkter og tjenester som vil komme som et resultat av innovasjoner innen kunstig intelligens, bioteknologi eller nanoteknologi. Eller hvilke produkter og tjenester som utvikles fordi det grønne skiftet endrer kundenes etterspørsel, og også medfører nye myndighetskrav og reguleringer. Ja, i mange tilfeller må vi håpe at det er kompetansen som skaper produktet, arbeidsplassen, næringsklyngen og det fremtidige næringslivet, og ikke omvendt. 

For det andre, og i forlengelsen av dette må både bedrifter og det offentlige investere mer i forsking, for eksempel på fremvoksende teknologier, uten å vite nøyaktig hvordan det konkrete kompetansebehovet i arbeidslivet vil se ut. Forskning og forskningsbasert utdanning er en forutsetning for å lykkes i konkurransen om de mest kunnskapsintensive bedriftene. Skal vi ha verdensledende bedrifter på forskningsintensive områder, der veien fra grunnleggende forskning til anvendelse er særlig kort, må vi ha forskningsmiljøer som hevder seg globalt. Slike spissmiljøer kommer ikke jevnt fordelt over hele landet som et resultat av politiske vedtak. De kommer fordi det satses strategisk og langsiktig på å bygge opp sentre for ledende grunnforsking eller satsinger på ledende anvendt forskning der det er attraktivt for de beste forskerne å være tilknyttet. Tidligfasekapital, gründere og ledende bedrifter ønsker å samarbeide med for de beste forskningsmiljøene, enten det er snakk om helseteknologi, bioteknologi, materialteknologi, energi eller kunstig intelligens. Dette økosystemet tar meldingen nokså lett på.

For det tredje er ikke oppskriften med at universitetene selv og alene skal sørge for dimensjonering og omprioritering av fagporteføljen helt uproblematisk. Jeg er i utgangspunkt helt enig autonomi og ansvar plassert hos universitetene bør være hovedmodellen for å opprette og legge ned tilbud. Vi trenger universiteter som selv tar ansvar for å tilpasse seg det behovet som finnes i arbeidsmarkedet, og ikke minst det behovet de tror vil være der om 10 eller 20 år.  Og  ikke bare basert på fremskrivninger av hva dagens virksomheter gjør, men endringer basert på kvalifiserte smådommer om kunnskapsutvikling og teknologisk innovasjon. Dette er noe universiteter burde ha bedre kompetanse til å forstå enn politikere. 

Men det er to problemer. Det ene er at universitetene ikke er spesielt gode til å ta beslutninger om endringer. De har lav troverdighet fordi de ikke liker å legge noe ned. Det er bedre til å analysere enn til å beslutte, og aller dårligst til å gjennomføre. Og da blir det heller ikke ressurser til å prioritere noe opp, særlig ikke når studentårskullene blir mindre i årene som kommer. Kanskje må insentivene som belønner de som omstiller forsterkes? Et særskilt problem er at spesialiserte vitenskapelige høyskoler med sterk etterspørsel etter kompetanse på alle sine fagområder ikke har noe som burde legges ned. Ta for eksempel Arkitekt og designhøyskolen i Oslo (AHO) som utdanner nettopp arkitekter og designere. Alt for få i forhold til etterspørselen og en etterspørsel som er stekt økende. Hvordan kan slike spissede høyskoler dekke fremtidige arbeidsmarkedsbehov? De kan jo ikke omprioritere hvis det er økende etterspørsel etter både studieplassene og etter de ferdigutdannede studentene på alle fagområdene? 

Kanskje det i utsynsmeldingens overordnede, og en nokså generelle formuleringer om prioriteringer ligger et underliggende budskap om at det i vårt statlige system for høyere utdanning ikke er gode nok statlige mekanismer for å dekke behovet på alle områder. Og at vi i stedet må basere oss på at private tilbydere av utdanning kommer inn og gjør jobben, fordi det statlige systemet vårt er ikke leverer. Eller at vi må dekke inn mer av etterspørselen ved å baser oss på at økt import av spisskompetanse fra utlandet. Dette er i hvert fall utfordringer som trenger bedre svar enn de som står i meldingen.