onsdag 31. august 2022

Flom i Pakistan

Hvorfor er flommen så voldsom i Pakistan i år.?Svaret på det er nokså enkelt: Det har regnet mye mer enn det pleier. The Economist skriver

"By the end of August Pakistan had received three times its annual average rainfall. The swollen Indus river and its many tributaries have therefore burst their banks, washing away buildings and destroying harvests and the livelihoods of millions in a country where 65% of the population is sustained directly by agriculture. A third of the country is estimated to have been submerged."

Og dette har en klar kobling til klimaendringer. Høyere temperatur gjør at atmosfæren kan holde mer fuktighet. Og forskere har regnet ut at for hver grad temperatuten øker kan det indiske subkontinentet regne med en nedbørsøkning på 5,3 prosent. Ikke slik at det regner like mye mer hvert år. Noe år vil monsunen være normalt våt. Mens det andre år vil komme ekstreme mengder regn. Og slik er det i år.

tirsdag 30. august 2022

Stadig mer skog

Det blir stadig mer skog i Norge. Selv om den årlige tilveksten er noe mindre nå enn for noen år siden, er volumet av gran furu og lauvtrær større i år enn i fjor og 11 prosent høyere enn for 10 år siden. Statistisk Sentralbyrå skriver:

"I taksten for perioden 2017-2021 viser beregningene at det i alt står 995 millioner kubikkmeter tømmer i skogene våre. Den årlige tilveksten var på 24 millioner kubikkmeter, omtrent samme nivå som for ett år siden. Til sammen står det nå 879 millioner kubikkmeter tømmer på det produktive skogarealet hvor det kan drives skogbruk, en økning på 6 millioner kubikkmeter på ett år, ifølge statistikken Landsskogtakseringen. I tiårsperioden fram til og med taksten for perioden 2013-2017 var den gjennomsnittlige årlige økningen av stående tømmer på produktivt skogareal 13 millioner kubikkmeter, men med en fallende trend. I årene etter har volumøkningen i gjennomsnitt vært 5 millioner kubikkmeter per år."

Nå kan man sikkert innvende at dette ikke er så veldig bra fordi mer av Norge gror igjen, og at det hadde vært bedre med en balanse. På den annen side minner SSB om at skogen binder karbon, og at skogen i Norge tar opp omkring halvparten av Norge CO2-utslipp:

"Norske skoger hadde et opptak av CO2-ekvivalenter på 24,5 millioner tonn i 2020, viser tall fra Miljødirektoratet. Til sammenlikning ble det i 2021 i alt sluppet ut 49,1 millioner tonn
CO2-ekvivalenter i Norge, viser statistikken Utslipp til luft."

søndag 28. august 2022

Beatles covere (2) Siouxsie and the Banshees: Dear Prudence

At selveste Siouxsie and the Banshees skulle henfalle til å covre the Beatles i sine glansdager som gothere og post-punkere virker rart nå, og var litt rart da også. The Beatles jo noe fra fortiden man skulle bort fra. Men Siouxsie kjente sin musikkhistorie og respekterte den. Og bandet laget to helt strålende coverversjoner, på litt ulike stadiser av karrieren. Den første kommer jeg tilbake til. Den andre var Dear Prudence som ble utgitt på singel i 1983, da villskapen var roet litt ned. Det var også her Robert Smith var med i Banshees i en kort og bra periode for bandet 1982-84, og han er også med i videoen til singelen "Dear Prudence".

lørdag 27. august 2022

Beatles covere (1) Billie Eilish: Something

På tide med et nytt musikktema her på bloggen: Hva er de mest interessante coverversjonene som er laget av Beatles-sanger? Jeg vil tro at The Beatles er blant de mest covrede artistene i historien. Kanskje mest av alle. Og da er det jo mye å ta av. Jeg har ikke noen totaloversikt, men jeg regner med at det vil dukke opp noen perler etter hvert som jeg leter.

Åpningslåten er Billie Eilish som i 2020 gjorde en nedstrippet pianoversjon av "Something", en Beatles-låt skrevet av George Harrison og utgitt på albumet Abbey Road. Den var også b-siden på singelen "Come Together".

fredag 26. august 2022

Utenlandsreiser tilbake til normalen

Under pandemiårene 2020 og 2021 var det populært å erklære at ferie i eget land var den nye normalen, og at vi måtte støtte reiselivsnæringen, og at det derfor ville ta lang tid før utenlandsreisene ville komme opp igjen til gammelt nivå. Ja, noen mente kanskje at det aldri ville skje.

Jeg må innrømme at jeg var nokså skeptisk til slike påstander og har tenkt at mange, tross flotte og hyggelige feirer i Norge, som meg ville ønske å reise få ferie ut av landet igjen så fort som mulig. Og nå har det kommet et svar, SSBs tall reisetall for andre kvartal i år. Nå er riktignok andre kvartal uten flertallet av sommerferiereiser, men påskeferien er med. Og som grafen viser så er antall reiser til utlandet i andre kvartal år akkurat der det var i 2019. SSB skriver: 

"I løpet av april, mai og juni i år dro nordmenn på rett under 2 millioner reiser til utlandet. Dette var en enorm økning fra samme periode året før hvor det ble foretatt omtrent 190 000 reiser til utlandet. Hele fjorårets 2. kvartal var preget av restriksjoner som førte til at vi dro på langt færre reiser til utlandet enn i årene før pandemien."

Og det er fritidsreisene til utlandet som står for den største delen av denne veksten. Yrkesreiser til utlandet hang fortsatt litt igjen i andre kvartal, kanskje fordi man er vant til at digitale møter fungerer, men kanskje mer sannsynlig fordi det fortsatt var innreiserestriksjoner i mange land. SSB skriver dette om yrkesreiser mer generelt:

"Av de 7,5 millioner reisene nordmenn foretok i 2. kvartal i år, var omtrent 1,3 millioner
yrkesreiser. Det var en kraftig økning i både innenlandske og utenlandske yrkesreiser fra samme periode året før. – Ser en på antall yrkesreiser totalt, er vi tilbake på samme nivå som før pandemien. Nordmenn reise på litt over 1 millioner yrkesreiser innenlands i 2. kvartal, det høyeste som noen gang er målt for et 2. kvartal i reiseundersøkelsen, sier Kristin Aasestad.

Yrkesreiser til utlandet har nesten vært fraværende i perioden med pandemi og reiserestriksjoner. I 2. kvartal i år dro nordmenn på 250 000 yrkesreiser til utlandet. Dette er en kraftig økning fra i fjor, hvor det på samme tid ble gjennomført om lag 70 000 yrkesreiser, men det er et stykke til yrkesreisene til utlandet er på samme nivå som før pandemien."

tirsdag 23. august 2022

Fødselstall og kvinnelig yrkesdeltagelse

En gammel sannhet sier at når flere kvinner kommer i jobb får de færre barn og fødselstallene går ned. Derfor er fødselsraten lavere i rike land med høy kvinnelig yrkesdeltagelse enn i fattige land med lav yrkesdeltagelse. Slik var det for 40 år siden og slik er det nå? Eller?

Problemet med denne gamle sannheten er at den ikke kan forklare hvorfor land som Spania og Italia, som har langt lavere kvinnelig yrkesdeltagelse enn for eksempel Norge og Sverige, har enda lavere fødselstall. I et forskningsnotat har National Bureau of Economic Research i USA har sett på tallene og slår fast at det ikke er som i 1980. Tvert imot er det et mønster at det i land som legger til rette for høy kvinnelig yrkesdeltagelse og der holdninger i samfunnet trekker i retning av likestilling i arbeidslivet, blir født flere barn, ikke færre.

The Economist skriver om disse tallene i artikkelen "In rich countries, working women and more babies go hand in hand". De har sett på forskningsnotatet og skriver at:

"A new working paper published by the National Bureau of Economic Research argues that the reversal was driven by both cultural and policy changes. In countries such as America and Norway it became economically and socially easier to hold down a job and be a mother. As a result, the birth rate increased. But in places where the two remained in conflict, for example in Italy and Spain, women still worked less and had fewer babies (see chart). The authors find that four main factors lead to higher fertility rates: flexible labour markets, co-operative fathers, favourable social norms, and good family policies."

De peker på fire faktorer som bidrar til høyere fødselstall i noen rike land: fleksible arbeidsmarkeder, samarbeidsvillige fedre, samfunnsnormer som støtter at kvinner flest er i jobb og gode (og dyre) offentlige tiltak for lange fødselspermisjoner og subsidierte barnehager. Og fremhever Norge og USA spesielt fordi begge land ser ut til å ha lykkes, men med en ganske ulike miks av tiltak. Norge er ledende i verden på offentlig betalte ordninger for barn og foreldre:

"In Norway, for example, where childcare is highly subsidised—in 2021 the government spent $29,726 per toddler—both the female employment rate and the fertility rate are among the highest in the OECD, a club of mostly rich countries. No doubt 49 weeks of parental leave helps too."

Mer overraskende for oss som bor i Norden og Nord-Europa er det nok at USA, med noen av den rike verdens mest elendige offentlige ordninger for betalte fødselspermisjoner og barnedekning, også klarer å kombinere relativt høy kvinnelig yrkesdeltagelse med høye fødselstall, ja høyere fødselstall enn i Europa. Det kommer i følge The Economist av at holdninger til likestilling er moderne, selv om offentlige velferdsordninger ikke fremmer det på samme måte som i Norden:

"Social factors also play a role. America ranks near the bottom of the OECD on childcare spending, dishing out just $500 per child each year. It is also the only country without national paid maternity leave. But men in America do more housework and take on more child care than in most OECD countries."

søndag 21. august 2022

Sean Paul og Gwen Stefani: Light my Fire

Gwen Stefani har gjort seg mest bemerket for sine juleplater og julekonserter de siste årene, men det var med ska og reggae hun og bandet No Doubt i sin tid slo igjennom. Og når hun nå dukker opp på jamaikanske Sean Pauls "Light My Fire" så tenker i  hvert fall jeg at det er veldig flott at Gwen Stefani er tilbake:

lørdag 20. august 2022

The Highwomen: The Chain

 Her en en liten godbit av en coverlåt. The Highwomen har jeg skrevet om her på bloggen før. En slags country-supergruppe med Brandi Carlile, Maren Moris, Natalie Hemby og Amanda Shires. Og sangen de fremfører hos Howard Stern er Fleetwood Macs "The Chain". En sang man skal være ganske modig for å prøve seg på, men dette er riktig bra:

fredag 19. august 2022

Arendalsuka 2022

Arendalsuka 2022 er over og denne gangen var jeg, etter et par års pandemipause, der fysisk igjen. Det ble fire paneldebatter på scenen, med Knowit/Kartverket om geodata og klimaendringer, med Arkivverket/Riksrevisor om arkivering som forutsetning for rettssikkerhet og demokrati, med Juristforbundet om kunstig intelligens og med Meta/Facebook om hva "metaverset" gir av nye muligheter for innovasjon og verdiskaping. 

I motsetning til å være i Arendal i politikerrollen, der spørsmålene ofte handler om når pengene kommer til akkurat det arrangøren er veldig opptatt av (på 10-15 møter kan det bli mye penger) eller hvorfor noe ikke har skjedd, er jeg nå mer i en rolle der jeg kan dele erfaringer fra både offentlig og privat sektor til å bidra med litt forklaringer om hvordan ting henger sammen og hvorfor ting er som de er, men først og fremst se fremover og bidra i en diskusjon om hvordan vi kan gå løs på noen av de mer krevende og komplekse utfordringene, de som går på tvers av sektorer og nivåer og offentlige og privat, og som krever mer enn at noen utreder seg frem til svaret. Det må gjøres også.

Halogen, design- og innovasjonsselskapet jeg jobber i, var godt representert ellers også, blant annet var Adrian Michalak-Paulsen, som leder Halogens studio for forvaltningsdesign, møteleder i en paneldebatt om innovasjon i kommunene (Sogndal, Åseral og Sortland), vi arrangerte en debatt sammen med Abelia om frivillighetens rolle i arbeidet for å løse noen av de største samfunnsutfordringene og hva som kan gjøres for å forenkle det å drive friville organisasjoner. Og under en debatt om Tyskland og Europa, om sikkerhetspolitikk, energi  og grønt skrifte, fortalte Lillian Olsen om Berlinseminaret som Halogen skal arrangere sammen med noen gode partnere for å få Europakunnskap høyere opp i bevisstheten til norske ledere og politikere. Den europeiske utgaven av Washingtonseminaret. Alt dette blir viktige ting å følge opp i tiden som kommer.

Og så handler Arendal veldig mye om  å snakke med massevis av folk. På lunsjer, middager og utesteder der man treffer hundrevis av folk i løpet av uken, men også ved å gå rundt i byen. Knowit, et it-selskap med 4000 ansatte som har lokalkontor i Arendal og hovedkontor  i Sverige hadde sin konsernsjef Per Walentin på besøk. Han er både konsernsjef i Knowit og styreleder i TechSverige, en næringslivstalerør- og arbeidsgiverorganisasjon for teknologibedrifter som tilsvarer en slags kombinasjon av Abelia og IKT-Norge. Jeg ble utfordret av Knowit til å ta en drøy times vandring rundt Pollen for å se om vi traff noen vi kunne slå av en interessant prat med, uten å ha planlagt noen ting på forhånd. 

Det gikk selvfølgelig veldig bra. Han er en veldig hyggelig og nysgjerrig person og jeg kjenner en del folk, så vi fikk oss en prat med både tidligere og nåværende statsråder, tidligere og nåværende stortingsrepresentanter, en Norad-sjef, en tilsynsdirektør, en universitetsrektor, en Abelia-sjef og mange andre folk som ville slå av en prat, slik man gjør på Arendalsuka. Per Walentin har fortalt litt om vår lille spasertur på Knowits nettsider.

onsdag 17. august 2022

Polarisering i USA

Politisk polarisering preger USA. Den handler om at de to store politiske partiene og deres velgere har  beveget seg lengre fra hverandre og blitt mer uenige. Dels handler dette om reell politisk uenighet, men en konsekvens av dette, og kanskje også en årsak til dette, er at stadig flere sier at de misliker det andre paritet. Og veksten blant de som svarer at de "sterkt misliker" det andre partiet (very unfavorable view of the opposing party) øker enda mer.

Det er Pew research som har gjennomført denne undersøkelsen i begynnelsen av juli i år og den er omtalt i The Economist på nett denne uken. De skriver:

"A survey of American adults conducted between June 27th and July 4th by the Pew Research Centre, a think-tank, found that 62% of Republicans have a very unfavourable view of Democrats, up from 21% in 1994. The share of Democrats with similar views of Republicans has increased from 17% to 54% during the same period. You might suppose that independent voters who are unaffiliated with a party but “lean” towards one side would hold more positive views of the other. In fact they are nearly as negative. Americans are increasingly willing to not only express their disapproval of members of the other party, but to assign them negative personality traits. According to Pew, large majorities of Democrats and Republicans now regard those in the opposing party as closed-minded, dishonest and immoral."

Republikanere mener de selv verdsetter hardt arbeid høyt og mener i stadig større grad at demokratiske velgere er late. Dobbelt så mange mener dette nå som i 1994. Og demokrater som mener de selv er åpne, tolerante og tilhengere av mangfold mener i økende grad at republikanerne er intolerante (closed-minded). Rundt 80 prosent av demokratene mener nå dette om republikanerne. og omring halvparten i begge partier mener at det andre partiets velgere er mindre intelligente. 

Så stiller The Economist spørsmålet om dette kan øke sjansen for at en mer moderat stemme, i form av et mer sentrumsorientert parti, kan ha en sjanse til å slå igjennom ved neste valg. Og svarer selv at det er veldig lite sannsynlig. Fordi velgerne ikke misfornøyd med sitt eget parti eller med hele systemet. Det er det andre partiet de misliker stadig sterkere.

søndag 14. august 2022

Digital bekymringsmelding fra statens toppledere

Lenke til Skates nettside

Det er ikke veldig ofte de øverste lederne i store statlige etater uttrykker "betydelig bekymring" over en utvikling de mener berører deres evne til å gjøre jobben i negativ retning.  De pleier i hvert fall ikke å gjøre det i form av kritiske brev til regjeringen. Og i hvert fall ikke mange av dem sammen. Men akkurat det har flere av lederne i statens største etater nettopp gjort. 

Bekymringen handler om utilstrekkelig satsing på den offentlige digitale infrastrukturen i form av fellesløsninger vi er avhengige av for å kunne ha gode selvbetjeningsløsninger på tvers av etater og på tvers av stat og kommune. Bruken av disse digitale fellesløsningene har økt eksplosivt de sist årene, noe jeg har skrevet om her på bloggen flere ganger. Dette sparer på staten og kommunene for andre kostnader, men det fungerer bare dersom fellesløsningene har nok ressurser til drift, vedlikehold og videre utvikling. Ellers forvitrer både tjenestene og tilliten.

Riktignok ble brevet sendt akkurat da sommerferien tok til, slik at mediedekningen har vært minimal. Men innholdet er så klart og tydelig at det står fint på egne ben uten tabloide omskrivninger. Her er selve brevet topplederorganet Skate (som står for styring og koordinering av tjenester i e-forvaltning) har sendt til Kommunal og distriktsdepartementet. De skriver:

"Fellesløsningene er en sentral drivkraft i digitaliseringen av det offentlige Norge. Fellesløsningene sikrer raskere, billigere og mer brukervennlig digitalisering. De statlige og kommunale fellesløsningene løser mange virksomheters behov på en ensartet og sikker måte, og har spilt en nøkkelrolle under pandemien hvor etterspørselen etter nye digitale løsninger økte drastisk. 

I forbindelse med Regjeringens budsjettbehandling for 2022 og 2023 vil Skate uttrykke en betydelig felles bekymring for manglende finansiering av fellesløsningene, og de følgekonsekvenser det får for alle i offentlig sektor som har behov for gode fellesløsninger. ID-porten understøtter i dag over 7000 digitale tjenester i offentlig sektor og Kontakt- og reservasjonsregisteret (KRR) tilrettelegger for digital kommunikasjon med innbyggerne. Digdir opplyser at de tildelte budsjettrammer ikke er tilstrekkelige for modernisering av infrastrukturen.

Bruken av alle fellesløsninger har økt betydelig de siste årene, noe som medfører økte drifts. og forvaltningskostnader hos alle eiere av fellesløsningene. Når Digdir og andre forvaltere av fellesløsninger ikke har tilstrekkelige budsjettrammer til å forvalte og videreutvikle fellesløsninger slik offentlig sektor har behov for, vil det redusere måloppnåelsen i regjeringens og KS sin digitaliseringsstrategi. Samtidig vil kostnadene, risiko for nedetid i tjenester og manglende måloppnåelse øke hos hver enkelt virksomhet som bruker fellesløsningene.

Hovedpoenget til lederne for disse virksomhetene, som er avhengige av å bruke fellesløsningene for å levere gode digitale tjenester, er at det vil koste langt mer for staten og skattebetalerne om man ikke forvalter fellesløsningene på en god måte. Kanskje det vil ta litt tid før det merkes, men gradvis skjer det en forvitring. Det blir et digitalt temposkifte, men ikke i riktige retningen.

Hvem er så disse lederne i staten som er med i Skate og som har signert brevet? Jo, det er blant annet direktør Hans Christian Holte i NAV, Riksarkivar Inga Bolstad, Arkivverket, Direktør Lars Peder Brekk i Brønnøysundregistrene, Kommunaldirektør Sølve Monica Steffensen i Oslo kommune,  Skattedirektør Nina Schanke Funnemark, Politidirektør Benedicte Bjørnland, Kartverksjef Johnny Welle og direktør Geir Axelsen i Statistisk sentralbyrå. Ansvarlige folk som neppe gir uttrykk for betydelig bekymring om det ikke er grunn til det. 

lørdag 13. august 2022

Olivia Rodrigo og Lilly Allen: Fuck You

Kul sak dette. Olivia Rodrigo, en av nåtidens store pop-punkere, slår seg sammen med Lilly Allen på Glastonbury og synger sistnevntes klassiker "Fuck You". Med en høyst særegen dedikasjon innledningsvis til de fem medlemmene av USAs høyesterett som opphevet Roe vs Wade.

fredag 12. august 2022

Jack White: Seven Nation Army

I februar neste år er det 20 år siden White Stripes "Seven Nation Army" kom ut. Sangen som helt uventet også ble en fotballsang. Men noen større forklaring på hvorfor man deler en video med Jack White som synger denne sangen på den første Glastonburyfestivalen etter pandemien trengs ikke. Dette er rett og slett bare kult og bra: 

torsdag 11. august 2022

Ungdommen og sosiale medievaner

Bør vi være bekymret over ungdommen. Kanskje ikke mer eller mindre enn samfunnet alltid har vært urolig for om ungdommen er verre enn før. Men bør vi være bekymret over at ungdommen bruker stadig mer tid i sosiale medier?

Da kan de først være et poeng å finne ut om det faktisk er slik av ungdom bruker mer tid i sosiale medier enn for noen år siden, og hva det i så fall er de bruker tid på. Jeg kom over en helt ny undersøkelse fra Pew research, gjengitt i The Economist, om 13-17 åringers sosiale medievaner i 2014 og 2022. Dette er ungdom i USA, og det kan være noen forskjeller, men fullstendig ulikt er det neppe.

Et viktig hovedfunn er at ungdom brukte sosiale medier mye i 2014, men enda mye mer nå. Kategoriene som blir brukt er "almost continually", "several times a day" og "about once a day", og The Economist slår fast at:

"Overall, young Americans are online much more than their counterparts were eight years ago. The share of youngsters who are “almost constantly” online has roughly doubled, from 24% in 2014-15 to 46% now. Another 48% use the internet “several times a day”. Despite this, most believe they spend the right amount of time on social media. Only 36% think they are on it too much,"

Men hvile sosiale medietjenester er mest brukt. Det er veldig endret siden 2014, og den største forskjellen er at Facebook har gått fra å være helt dominerende til å bli en av de mindre kanalene. Mens godt voksne og eldre har flokket til Facebook har ungdommen funnet nye tjenester. The Economist skriver:

"YouTube, one of the oldest platforms in the survey, is the most liked: 95% have used it at least once; a fifth of those are on it “almost constantly” and 77% use the app daily. Not bad for a 17-year-old platform. Facebook, just one year older than YouTube, is nonetheless a dinosaur in comparison. When Pew last polled teens in 2014-15, Facebook was the most popular social-media platform, used by 71% of respondents. Now only 32% say they have ever used it. Teens now shun text-heavy apps, such as Facebook, Tumblr and Twitter."

onsdag 10. august 2022

Prisstigning 6,8 prosent

Det er så lenge siden det var høy prisstigning i Norge at mange rett og slett ikke har opplevd det før. I følge Statistisk Sentralbyrås siste statistikk var den årlige prisstigningen 6,8 prosent fra juli 2021 til juli 2022. Vi må tilbake til 1988 for å finne like høy tolvmåndersvekst. Og da må man nok senest være født tidlig på 1970-tallet for å huske hvordan verden var da høy inflasjon var noe vi var veldig opptatt av, og redd for, og ikke bare noe det stod om i lærebøkene.

Prisveksten har handlet mye om energi det siste året, men Statistisk sentralbyrås nyeste KPI-tall viser at det ikke bare er energi som blir dyrere. Den såkalte KPI-JAE, prisutviklingen som er justert for energi og avgifter, vokste 4.5 prosent det siste året. Og da handler det både om transport, hoteller og restauranter og ikke minst, om dyrere mat. Bare fra juni til juli i år mar matprisene økt med 7,6 prosent. Aldri har matprisene økt så mye på en måned. Og i følge SSB har det plutselige prishoppet en sammeheng med et veldig dyrt jordbruksoppgjør i år:

"Fra juli 2021 til juli 2022 steg prisene på matvarer og alkoholfrie drikkevarer med 10,4 prosent. Fra juni til juli i år økte de med 7,6 prosent. De aller fleste matvaregruppene er preget av prisoppgang. Årsaken til prisøkningene er sammensatt, og må ses i sammenheng med flere forhold.

– 1. juli er ett av to årlige tidspunkt hvor dagligvareleverandørene justerer sine priser ut til butikkene. Fra samme dato trer også de økte målprisene fra årets jordbruksoppgjør i kraft, sier Espen Kristiansen. – Økte kostnader i alle ledd i verdikjeden, gjennom økte priser på råvarer, gjødsel, transport og energi, bidrar til oppgang i prisene vi møter i matbutikken. Også internasjonale forhold, som krigen i Ukraina, tørke og reduserte avlinger påvirker den samlede varetilgangen og bidrar til stigende priser, sier Espen Kristiansen.

Prisene på norske jordbruksvarer økte med 7,6 prosent fra juni til juli, mens importerte jordbruksvarer viste en oppgang på 6,3 prosent. Dette bekrefter at det er forhold både innenfor og utenfor Norges landegrenser som bidrar til prisvekst på matvarer."


Det vi også opplevde på 1970- og 80-tallet, sammen med høy inflasjon, var høye renter. Jeg husker at jeg hadde et boliglån fra 1990 der renten var 14 prosent. Prisstigningen var begynt å bli lavere, men Norges Banks pengepolitikk den gang var slik at en i økonomist nedgangstid slik det var i Norge på slutten av 80-tallet, var viktig å forvare kronekursen. Og da gikk renten opp. Nå er pengepolitikken bygget på et inflasjonsmål, noe som betyr at Norges Bank må sette opp renten når prisene stiger fordi det er knapphet på arbeidskraft, materialer energi. 

I en slik situasjon er det viktig å ikke bruke enda mer offentlige penger, og fyre opp etterspørselen ytterligere, fordi det blir ikke mer av det man har knappet på av å bruke mer penger. Det er i situasjoner som dette det er viktig å prioritere og ikke mene at alt er like viktig, enten man er en privat husholdning, en kommune eller staten. Skulle våre politikere komme i skade for å ikke klare å holde utgiftene nede kan både prisveksten og renten bli ubehagelig høy, i en befolkning som kanskje ikke er så godt forberedt fordi det er så lenge siden sist.

søndag 7. august 2022

Thomas Gryta og Ted Mann: Lights Out

Hva i all verden har skjedd med General Electric? Det var verdens største selskap med markedsverdi på 600 milliarder dollar høsten 2000. I 2001 tok Jeff Immelt over og var blant verdens aller mest genierklærte konsernsjefer da han besøkte Norge og åpnet et nytt fabrikkanlegg for produksjon av legemidler i Lindesnes i 2005. Så kom han til konserthuset i Oslo, der jeg også var i publikum, og snakket om verktøyene og modellene som gjorde GE best i verden på lederutvikling og innovasjon. Og ledende på både det digitale og det grønne var det også i ferd med å bli ved å bygge en grunderkultur i et av verdens største industriselskaper. 

For godt til å være sant? Det er dette boken til Wall Street Journal journalistene Thomas Gryta og Ted Mann handler om. Og allerede i tittelen får vi en del av konklusjonen: "Lights Out -Pride Delusion and the Fall of General Electric". Selskapet som hadde en markedsverdi på 600 milliarder har de siste årene slitt med å holde en verdi på over 100 milliarder dollar, og de dårlige nyhetene har bare fortsatt og fortsatt å komme for GE.

Man skal kanskje være litt ekstra interessert i beretninger om bedrifters vekst og fall, og ikke minst "keiserens nye klær" for å like bøker som dette. Der Bethany McLeans bok om Enron, "The Smartest Guys in the Room" er selve gullstandarden. Liker man slike bøker er "Lights Out" vel verdt å kjøpe, og det er jo spennende å finne ut hvor det ble av selskapet så mange trodde var best. GE var det eldste gjenlevende medlemmet av Dow Jones indeksen (de ble fjernet i 2018), har røtter tilbake til Thomas Edison og J.P. Morgan. 

På 1990 og 2000-tallet skullebedrifter spesialisere, slanke og konsentrere seg om kjernevirksomhet, og outsource alt annet. Og i hvert fall ikke være konglomerater som skulle drive i mange helt ulike bransjer samtidig. GE var selskapet som tilsynelatende motbeviste alt management-konsulter og strategi-professorene skrev bøker om. GE var historisk produsenter av kjøleskap, kjøkkenmaskiner og lyspærer for privatmarkedet og lokomotiver, flymotorer og gassturbiner i bedriftsmarkedet. De var pioneren når det gjaldt å endre forretningsmodellen fra vareproduksjon til verdiøkende tjenester og langtidskontrakter for vedlikehold. Flymotorer og kraftverksturbiner ble noe du kunne leie i stedet for å kjøpe, og da ordnet GE Capital finansieringen.

Dette med konglomerat er naturligvis noe av det boken problematiserer. For i tillegg til lyspærer og hvitevarer og gassturbiner og flymotorer, produserte GE store sykehusmaskiner som CT- og MR-scannere (Norge produserte GE Vingmed håndholdte ultralydsmaskiner som ble en suksess for brukerne, men for billige til at GE tjente penger). Og de etablerte seg innenfor legemidler. Dessuten drev GE med TV- og filmproduksjon gjennom NBC og Universal. De satset på olje- og gass ved å kjøpe Baker Huges. De hadde plastproduksjon. Og de satset på software og investerte stort i programvare for å styre og monitorere industrielle prosesser.

Men i tillegg til alt dette ble GE Capital en stadig større del av selskapet. En virksomhet som fungerte som et finansielt mellomledd når kundene skulle ha turbiner og flymotorer, men som ekspanderte inn kredittkort og forbrukslån, eiendomsfinansiering, leasingvirksomhet, forsikringsvirksomhet og alt mulig annet. I realiteten en av verdens største banker, men uten å være del av banklovgivningen. Og da ble det fristende å også bruke GE Capital som et stad å "gjemme" dårlige resultater, og mellomfinansiere for kunder som enda ikke hadde betalt og jevne ut kvartalsresultater ved å kjøpe noe eller selge noe. Det hele ble så komplekst at konsernledelsen selv hadde problemer med å forstå hva som skjer og at det ble et sted å skyve problemer foran seg. Bill Gates blogget om dette med å pynte på tallene da boken kom i fjor.

Selv om det var ting i GE som minnet om bokføringstriksene i Enron litt tidligere, som at fremtidige inntekter fra tjenestesalg og vedlikehold ble veldig aggressivt inntektsført, oppfatter jeg at forfatterne ikke mener det som skjedde i GE var direkte løgnaktig, men det var heller ikke helt sant. Det var dessuten lite transparent, blant annet på grunn av GE Capitals finansielle innovasjoner. Et annet problem var at Jeff Immelts bakgrunn som selger, og troen hans på at GE måtte omstilles raskt fra et tradisjonelt industriselsskap til verdens beste på innovasjon og digitalisering, fungerte bedre i TV-reklamer og powepoint-presentasjoner enn i virkeligheten. De digitale produktene de skrøt av var ikke ferdige. Selskapet han snakket om og selskapet han ledet i virkeligheten var to forskjellige virksomheter. Da vinner virkeligheten til slutt.

Boken tar historien frem til dagens sjef Larry Culp jr tok over som konsernsjef i 2018, den første som ikke kom fra innsiden av GE. Han fulgte etter Jack Flannery, som erstattet Jeffery Immelt i 2017 og ble avsatt i 2018, og aldri fikk bruke den tiden som er nødvendig på å snu et gigantselskap med enorme strukturelle og strategiske utfordringer, i tillegg til diverse erstatningskrav og kommende rettssaker på grunn av investorer som mener de er ført bak lyset. Siden 2018 er ikke problemene akkurat løst, men jeg ser på hjemmesiden til GE er at planen nå er å dele GE i tre separate børsnoterte selskaper på kjerneområdene, etter at mye annet er solgt allerede. I 2024 skal GE Heathcare spinnes ut, litt senere vil GE Vernova spinnes ut med energi- og miljøvirksomhetene. Så vil "rest-GE" i all hovedsak være GE Aviation, flyvirksomheten, som vil eie varemerket og lisensiere det ut til de andre i den grad de mener navnet skaper merverdi. Men det vil ikke lenger være samme selskap. Konglomeratet er borte og 130 års industrihistorie vil snart være over.

lørdag 6. august 2022

Blondie: Slow Motion

På tide med en ny video fra Blondie (som er navnet på bandet, ikke navnet på damen som synger). De forrige var fra albumet "Parallel Lines", Blondies mest gjennomførte gode album, som kom i 1978. I 1979 kom et annet sterkt album, "Eat to The Beat", med sanger som "Dreaming", "Atomic" og "Union City Blue", som alle kom som singler. Det var også meningen at sangen "Slow Motion" skulle bli en singel, men den planen ble droppet da sangen "Call Me" fra soundtracket til filmen American Gigolo, men ikke på "Eat to the Beat", ble en uventet monsterhit og gikk til topps på listene i både USA og UK.

Men "Slow Motion" er en bra sang som godt kunne fortjent å bli gitt ut på singel og er blant sangene som har lang holdbarhet.

fredag 5. august 2022

Rekordlav arbeidsledighet i USA

I februar 2020 ble det registrert en arbeidsledighet i USA på 3.5 prosent, den laveste på 50 år. Så kom pandemien og kastet fullstendig om på både økonomien og arbeidsmarkedet. Men nå i juli 2022 er USA tilbake der landet var, med den laveste ledigheten noen gang, med 3,5 prosent ledige, og 32 000  flere personer i jobb enn i februar 2020. New York Times skriver:

"U.S. job growth accelerated in July across nearly all industries, restoring nationwide employment to its prepandemic level, despite widespread expectations of a slowdown as the Federal Reserve raises interest rates to fight inflation. Employers added 528,000 jobs on a seasonally adjusted basis, the Labor Department said on Friday, more than doubling what forecasters had projected. The unemployment rate ticked down to 3.5 percent, equaling the figure in February 2020, which was a 50-year low."

Bare i juli ble det lagt til 528 000 jobber, langt høyere enn forventet, og siden april 2020 er det blitt skapt 22 millioner flere jobber i USA. Det burde jo føre til at alle er glade og fornøyde. Men slik er det jo ikke. Jeg tror vel aldri forskjellen mellom tallene for ledighet og den generelle stemningen har vært større enn akkurat nå. Noe som ikke skyldes ledighetstallene, men inflasjonstallene. Når energiprisene, matprisene, materialprisene og alt mulig annet blir dyrere er det også sånn at det veldig stramt arbeidsmarked, med lite ledig kapasitet, kan forsterke problemene:

"I’ve never seen a disjunction between the data and the general vibe quite as large as I saw,” said Justin Wolfers, a University of Michigan economist, noting that employment growth is an economic North Star. “It is worth emphasizing that when you try to take the pulse of the overall economy, these data are much more reliable than G.D.P.” But the report could stiffen the Federal Reserve’s resolve to cool the economy. Wage growth sped up, to 5.2 percent over the past year, indicating that labor costs could add fuel to higher prices. The Fed has raised interest rates four times in its battle to curb the steepest inflation in four decades, and policymakers have signaled that more increases are in store. That strategy is likely to lead to a slowdown in hiring later in the year as companies cut payrolls to match expected lower demand."

onsdag 3. august 2022

Cubas covid-katastrofe

Det er veldig mye som ikke fungerer i det sosialistiske Cuba. Men en av de tingene de gjerne har fått ros for, og kanskje med rette, er helsevesenet. Som i hvert fall i latin-amerikansk målestokk har holdt høy kvalitet.

Slik er det kanskje ikke lenger, i hvert fall ikke hvis vi legger til grunn utviklingen i dødsfall på grunn av Covid. Cuba har en av de høyeste dødsratene i verden, til tross for en svært høy vaksineringsrate. Hva har gått galt?, spør The Economist. Og svarer:

"Cuba’s estimated tally of excess deaths per 100,000 people is 550. This revised death toll would place it among the 20 worst countries in the world. It would also make Cuba an outlier in the region: the average across the Americas is 368. Its ageing population—almost 20% of Cubans are over 60, more than anywhere else in the region—made Cuba especially vulnerable to covid. But other factors were avoidable. Budget cuts and a shortage of essential supplies were taking a toll even before the pandemic. After the outbreak hospitals quickly became overwhelmed; oxygen, personal protective equipment and medicines ran short. And although plenty of Cubans are now vaccinated, the country was slow off the mark."

Det kan derfor se ut som Cubas oppskrytte helsevesen ikke lenger er så mye å skryte av.

tirsdag 2. august 2022

It's the economy, stupid

"It's the economy, stupid" er blitt stående som en slags universell forklaring på hvorfor valg tapes i USA, Når det går dårlig i økonomien og velgerne gjerne trekker frem økonomi som sin viktigste sak, går det dårlig med sittende presidenter.

Grafen til høyre viser hvordan hovedsakene for velgerne har endret seg det siste tiåret. Fra finanskrisen i 2008-09 dominerte økonomi fullstendig, men falt gradvis i betydning fram til helse overtok som viktigste sak under Donald Trump. I hans presidentperiode konkurrerte også innvandring og klima om å være viktigste sak, og det har fortsatt inn i Biden-perioden. 

Men brått har økonomi seilt opp som viktigste sak for velgerne igjen. 30 prosent av velgerne svarer at det er viktigst, og det er jo ikke spesielt overraskende med høyere priser og kraftige renteøkninger. President Bidens problem er at det er et viktig mellomvalg om ikke lenge, og sjansen for at "it's the economy stupid" skal slå til for fullt.

Begrepet "It's the economy stupid" stammer fra Bill Clintons vellykkede valgkamp i 1992 da han vant over den sittende presidenten George H. W. Bush. Det var egentlig et internt slagord for valgkamporganisasjonen og ble lansert av valgkampsjefen James Carville som et av tre interne slagord som var hengt opp på veggen på valghovedkvarteret i Bill Clintons hjemby Little Rock i Arkansas. De to andre slagordene var "Change vs. more of the same" og "Don't forget health care". 

Her har nok ikke den politiske verden forandret seg så veldig mye. Denne huskelisten kan fungere helt utmerket også i dag, både i USA og andre steder, for kandidater som vil utfordre de som styrer landet. 

mandag 1. august 2022

Lionesses bring it home

Alle de store engelske dagsavisene har den store EM-finalen på Wembley på førstesiden. Naturligvis har de det, Med overskriver som "Lionesses bring it home" (The Times), "No more years of hurt" (Metro), "It's home" (Daily Express), "Move over fellas - It's home" (The Sun), "It wasn't a dream - we really did beat Germany" (Daily Mail). 

Jeg tenker at dette historisk på i hvert fall tre plan samtidig. For det første var en fotballkamp som kommer til å gå inn i historien  rett og slett fordi det var en god, spennende og dramatisk fotballkamp som hadde alt en jevn og viktig fotballfinale skal ha. Og med en imponerende høy kvalitet både taktisk og når det gjaldt enkeltprestasjoner. Gjennombruddspasningen fra Keira Walsh og Ella Toones lobb over keeper var det verdensklasse over, helt uavhengig av kjønn.

For det andre var det, slik de engelske avisoverskriftene slår fast, mye fotballhistorie i å slå Tyskland i ekstraomgangene i en mesterskapsfinale. Det har gått 56 år siden Englands fotballherrer vant VM i fotball på hjemmebane, etter å ha avgjort i ekstraomgangene. Så kom de til semifinalen i VM i 1990 og i EM i 1996, den siste også på hjemmebane, men tapte mot Tyskland etter ekstraomganger og straffekonkurranse i begge kampene. Begrepet "football's coming home" ble skapt underveis i EM i 96 etter 30 år med skuffelser etter VM-seieren. Så ble det nesten igjen i et koronautsatt herre-EM i fjor da England tapte etter ekstraomganger og straffer mot Italia. Men etter 56 år har de engelske damene endelig vunnet et mesterskap.

Det tredje og kanskje aller viktigste er at dette blir omtalt uten et snev av antydning om at damefotballen er mindre viktig eller holder lavere kvalitet. Det har skjedd noe dramatisk bare de siste årene. For dette var et mesterskap med fulle tribuner og en finale med et stappfullt Wembley, et mesterskap der spillerne tilhører profesjonelle toppklubber som Manchester City, Manchester United, Bayern München, Arsenal, Chelsea, Lyon, Barcelona og Wolfsburg. Klubber som trekker tusenvis av tilskuere til seriekampene og som profilerer sine mannlige og kvinnelige stjerner på lik linje.

Derfor er det kanskje The Guardians overskrift "Game changers" som aller best beskriver det som har skjedd i dette mesterskapet. Og de skriver:

"England are European champions. No, this is not a drill – the Lionesses created history by winning their first major women’s tournament in a dramatic Euro 2022 final against Germany at Wembley. After 56 years (and one day) of hurt, Sunday 31 July 2022 is the day that football came home… again. In 1921 the FA banned women from playing on Football League grounds – “the game of football is quite unsuitable for females and ought not to be encouraged” – but this England side have rewritten the history books."

Samtidig som England var vertskap for EM i fotball har det også pågått et annet stort mesterskap i Birmingham, The 
Commonwealth Games, et slags OL for land og territorier som tilhører det britiske samveldet, inkludert India, Australia, Canada, Nigeria, Pakistan Sør Afrika og Malaysia. Et stort og tradisjonsriktig mesterskap som har måttet vike plassen på avisforsidene fordi EM i fotball for kvinner er blitt mye større.