10 år etter den store finanskrisen

Det er nå akkurat 10 år siden denne bloggen så dagens lys, i september 2008. Da drev Barack Obama  presidentvalgkamp mot John McCain, Google lanserte sin nye nettleser Google Chrome, men mest dramatisk av alt: investeringbanken Lehman Brothers gikk konkurs og markerte starten på den store finanskrisen.

For bloggen var det for så vidt bra. Det ble mye å skrive om etter hvert som virkningene av krisen kom. Noen finansvirksomheter gikk over ende og flere europeiske land fikk alvorlige betalingsproblemer. Jeg skrev om The Devil's Casino av Vicky Ward, en bok om Lehman Brothers. Og om Greg Farrells The Crash of the Titans, om hvordan Bank of America plukket opp restene etter Merrill Lynch. Og det ble en helt del bloggposter om Island, Irland og Hellas også.

Finanskrisen preget internasjonal politikk og økonomi i mange år, og gjør det til dels fortsatt. Derfor har The Economist en hovedleder, "Has finance been fixed?" og en lengre artikkel, "Lehman ten years on: more has changed than meets the eye - But is the restructured financial sector safe?" om hva vi har lært og hva som er gjort og ikke gjort av ulike tiltak etter konkursen i Lehman Brothers. The Economist slår fast at mye nå er annerledes, både i form av bedre reguleringer og en mer nøktern kultur i finansnæringen, men at vi likevel ikke kan konkludere med at alt er i orden. Det er for eksempel et urovekkende høyt nivå på boliggjelden i mange land. I lederen skriver de:

"The precise shape of the next financial crisis is unclear—otherwise it would surely be avoided. But, in one way or another, it is likely to involve property. Rich-world governments have never properly reconciled a desire to boost home ownership with the need to avoid dangerous booms in household credit, as in the mid-2000s. In America the reluctance to confront this means that the taxpayer underwrites 70% of all new mortgage lending. Everywhere, regulations encourage banks to lend against property rather than make loans to businesses. The risk will be mitigated only when politicians embrace fundamental reforms, such as reducing household borrowing, with risk-sharing mortgages or permanent constraints on loan-to-value ratios. In America taxpayers should get out of the rotten business of guaranteeing mortgage debt. Sadly, populists are hardly likely to take on homeowners."

The Economist er også opptatt av at det er en tydelig kobling mellom innstrammingspakkene i kjølvannet av finanskrisen og fremveksten av både høyre- og venstrepopulisme i politikken i årene etter. Mange mennesker fikk følelsen av at de som tjente grovt på uansvarligheten før krisen gikk fri, mens vanlige folk, lønnsmottakere og ungdom uten utsikter til å få jobb, måtte betale regjeringen for noe andre var skyld i. The Economist skriver:

"Stagnation has, inevitably, fed populism. And, by looking for scapegoats and simplistic solutions that punish them, populism has made it harder to confront the real long-term problems that the crisis exposed."