Mer slagkraftige universiteter og høyskoler

Khrono om de 19 som nå blir til 7

Jeg har nok tilhørt dem som inntil for et par år siden trodde at omfattende strukturendringer innenfor høyere utdanning i Norge var bortimot umulig å få til. Ikke fordi det ikke er helt nødvendig, men fordi motstanden lokalt ville bli for sterk. Der tok jeg heldigvis feil.

Men det har vært krevende diskusjoner og spennende beslutningsprosesser mange steder, noe Statsminister Erna Solberg beskrev slik da hun talte i Sogndal 10 januar ved etableringen av den nye Høgskulen på Vestlandet, med læresteder i Bergen, Stord, Haugesund og Sogndal:

"La meg skru klokken tilbake til mai 2014.
Da kom regjeringen med følgende utfordring til alle Norges høyskoler og universiteter: Bruk kvalitet som rettesnor og finn ut hva som skal være deres faglige og strategiske profil i fremtiden – i en universitets- og høyskolesektor med færre institusjoner. 

Jeg kan trygt si at her i Sogn og Fjordane responderte dere på denne utfordringen fra sentrale myndigheter i beste vestlandstradisjon: Ved å stritte imot av alle krefter. Motstanderne av strukturreformen og fotballsupporterne fant et felles slagord i: "Stao no pao!" Men det kom noe virkelig godt ut av det. Dere har hatt en grundig prosess og åpen debatt. Det har ført til en løsning som har vokst frem fra dere. Til beste for Vestlandet. Til beste for Norge."

Den store strukturreformen i norsk høyere utdanning har ført til mange spennende nyskapninger som vil bidra til å fornye og forandre både utdanning og forskning fremover. Den største og mest spektakulære nyskapningen er nye NTNU, som ble Norges klart største universitet fra 1. januar 2016 (og som jeg blogget om her). De har nesten 40 000 studenter, 6500 ansatte og studiesteder i Trondheim, Ålesund og Gjøvik. Men det har vært flere andre, der den nye Høgskulen på Vestlandet er det foreløpig siste i rekken.

Nettavisen Khrono, som dekker høyere utdanning og forskning i Norge, har laget en helt fersk oppsummering av status nå, med overskriften "19 universiteter og høyskoler har blitt til sju". Det er ikke slik at det bare er sju offentlige universiteter og høyskoler igjen i Norge, men det er sju store sammenslåinger som er gjennomført i løpet av det siste året og som beskrives i artikkelen. De har ledet til nye UiT, Nord Universitet, NTNU, Høyskolen i Sørøst-Norge, Høgskulen på Vestlandet, Høgskolen i Innlandet og Universitetet i Bergen (der Kunsthøgskolen er tatt inn). Tidligere har det vært noen andre store sammenslåinger, blant annet nye NMBU og sammenslåingene av høyskolene i Oslo og Akershus, slik at strukturen nå er veldig annerledes enn bare for noen få år siden. Flere av de noe og større enhetene har også ambisjoner om å bli universiteter, med den økte friheten det gir til å opprette og utvikle sine utdanningstilbud og forskningssatsinger.

Så kommer naturligvis spørsmålet fra noen om ikke dette er en sentralisering som svekker utdanningstilbudet i deler av landet og leder til mindre mangfold. Svaret er at det gir det motsatte resultatet. Det blir undervisningstilbud de samme plassene som før, men sammenslåingene gir langt større muligheter til å bygge sterkere kompetansemiljøer og øke kvaliteten. I stedet for å tilby akkurat samme utdanning mange steder vil det nå være lettere å spisse seg faglig, rendyrke det man er best på, men også bygge bedre tverrfaglige utdanninger. Det siste er viktig i en tid der det for eksempel er mange som etterlyser mer teknologi inn i for eksempel helsefag- og lærerutdanninger. For forskningskvaliteten er det åpenbart også en styrke å kunne spisse de faglige satsingene.

I en ny struktur viser kan man også lettere få til en arbeidsdeling mellom institusjoner og læresteder der man tydeliggjør og rendyrker noen roller, for eksempel ved at noen er ledende på arbeidslivsnær og erfaringsbasert forskning og undervisning. Andre vil ha et sterjt ønske om å bygge kapasitet og kompetanse til å å delta i et internasjonalt toppforskningssamarbeid. Og for noen handler det om å få til bedre satsinger på forskning og innovasjon sammen med næringslivet. Større og mer slagkraftige forskningsmiljøer vil gjøre dette oppnåelig for flere enn før.