lørdag 15. oktober 2016

197 land enige om historisk klimagassavtale

Nei, denne gangen er det ikke snakk om utslipp av CO2, men om de langt sterkere klimagassene HFK (hydrofluorkarboner) som brukes i kjøledisker og air condtition-anlegg verden over, og der bruken er økende. Noen av disse HFK-gassene virker flere tusen ganger sterkere som klimagasser enn CO2.

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen deltok på vegne av Norge på møtet i Kigali, Rwanda der avtalen som forplikter 197 land til å gjennomføre tiltak som begrenser utslipp ble signert på lørdag. Han karakteriserer avtalen som den enkeltavtalen til nå som vil gi størst globale utslippsreduksjoner overhodet. På departementets nettside kan vi lese følgende beskrivelse av betydningen av avtalen.

"Foreløpige beregninger tyder på at avtalen vil redusere utslipp tilsvarende omtrent 65 milliarder tonn CO2, sammenliknet med forventet vekst. Dette er det samme som 1200 år med norske klimagassutslipp."

Dette tilsvarer for øvrig omkring to års globale klimagassutslipp, og det er med andre ord en svært positiv global nyhet. Akkurat nå er saken et hovedoppslag i nettutgaven til New York Times. De skriver følgende om hvordan denne avtalen er annerledes enn Paris-avtalen om klimagassutslipp som ble undertegnet nylig og som snart vil tre i kraft.:

"HFCs represent just a small percentage of greenhouse gases in the atmosphere, but they function as a sort of supercharged greenhouse gas, with 1,000 times the heat-trapping potency of carbon dioxide. And while the Paris pledges are broad, they are also voluntary, often vague and dependent on the political will of future world leaders. In contrast, the Kigali deal includes specific targets and timetables to replace HFCs with more planet-friendly alternatives, trade sanctions to punish scofflaws, and an agreement by rich countries to help finance the transition of poor countries to the costlier replacement products."

De minner også om det fascinerende forhistorien til dette avtaleverket om KFK og HFK-gassene, som ikke handler om FNs klimapanel, men om et helt annet avtaleverk, Montreal-protokollen som ble undertegnet i 1987 for å tette hullet i ozonlaget over Antarktis. Selv om det ikke var hensikten opprinnelig, har Montreal-protokollen hatt stor betydning for reduserte klimagassutslipp, ved å fjerne klorforbindelsene KFK fra atmosfæren. Men også erstatningsproduktene, som ikke ødelegger ozonlaget, har en negativ klimaeffekt. Og siden man allerede hadde et avtaleverk om denne type gasser er det dette forhandlingsrammeverket som også er blitt brukt for å få på plass HFK-avtalen i Rwanda denne uken. The Economist skriver dette om sammenhengen mellom ozonlag og drivhusgasser:

"Scientists had discovered more than a decade earlier that CFCs release chlorine into the stratosphere as they decompose—depleting ozone—and are also powerful greenhouse gases. Thanks to the treaty, the equivalent of some 135 billion tonnes of carbon-dioxide emissions were avoided, saving the ozone layer from complete collapse by the middle of this century. This week officials from around the world, led by America and China, are meeting in Rwanda to make a deal that would extend the Montreal Protocol to cover hydrofluorocarbons (HFCs), which were introduced to replace CFCs. Why? 

HFCs don’t deplete the ozone layer but they still contribute hugely to global warming, as scientists discovered in the decades after their introduction. The average atmospheric lifetime for most commercially used HFCs is 15 years or less whereas carbon dioxide can stay in the atmosphere for more than five centuries. But, like CFCs, HFCs cause a greenhouse effect between hundreds and thousands of times as powerful as carbon dioxide. Total emissions of HFCs are still relatively low. But they are rising by 7-15% a year as people in hot countries, such as Brazil and India, become richer and buy air-conditioning units."

Jeg tenker at dette er et godt eksempel på at det er grunn til en viss optimisme både på vegne av teknologiens og forskningens evne til å få frem alternative produkter. Og det er også et eksempel på at det er mulig å oppnå resultater gjennom gode globale avtaler om utslippskutt.