Rødgrønn dom over rødgrønn styring

Dagens Næringsliv har meget fortjenestefullt lest komité-merknader fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og funnet frem til en interessant oppsummering i Innst. 123 S (2013–2014) av hva åtte år med rødgrønn styring av staten har medført. I en felles merknad til Riksrevisjonens årlige rapport for 2012 skriver AP, SP, SV og MDG at:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at det er behov for å endre styringssystemene i staten. Markedsstyringen med mål- og resultatstyring som verktøy har blitt det rådende styringsprinsippet i hele det statlige området, og i mange etater har det utviklet seg til å bli svært detaljstyrt. (...) Riksrevisjonens kritikk er basert på de mål og styringssignaler som gis gjennom disse styringssystemer som er mer og mer markedsbasert. Endres ikke styringsprinsippene og vi forsetter å styre forvaltning og velferd mer og mer som privat forretningsvirksomhet, vil vi ikke klare å bruke ressursene riktig og ta i bruk den kompetanse og kapasitet som er i etater og virksomheter."

Nå er det et par ting det kan være verdt å kommentere her. Det ene er at forfatterne av denne merknaden virker mer enn litt ideologisk forvirret. De blander av en eller annen grunn sammen begrepene detaljstyring og markedsstyring. Detaljstyring gjennom stadig flere mål og nye krav til rapportering, som utvilsomt har vokst kraftig i omfang de siste årene, er noe helt annet enn å være styrt av et marked. Markedsbaserte systemer vil gjerne være preget av at man er opptatt av å tilpasse seg til signaler nedenfra, og innretter seg etter brukernes behov. Det kan kombineres med få og tydelige resultatmål, men ikke med politisk detaljstyring. 

Det andre som må kommenteres er at denne kraftsalven fra de rødgrønne er deres vurdering av kvaliteten på styringen av staten i 2012, det siste hele året en rødgrønn regjering styrte landet og de hadde styrt i syv år. Det er interessant at dommen over disse åtte årene fra de rødgrønne selv er at det ble stadig mer detaljstyring og at dette har kommet i veien for å utnytte kompetanse og kapasitet slik at en har full kraft i gjennomføringsfasen. Det er godt vi nå har fått en ny regjering som allerede er i gang med å redusere antall mål i departementenes tildelingsbrev og er opptatt av å øke handlingsrommet for å utøve ledelse.

Fortellingen om to land

"A tale of two countries" er overskriften på The Economists reportasje om begivenhetene i Ukraina denne helgen. Det er gjerne slik i de fleste land at det hjelper å forstå et lands historie og kultur når man skal forklare dagens konflikter, men det er særlig viktig i sentral- og øst-Europa.

Derfor har The Economist besøkt to byer i Ukraina, Lviv helt i vest og Kharkiv helt i øst, for å forstå hva dette handler om. De to byene er viktige kulturelle og politiske sentre i dagens Ukraina, men siden Ukraina er en relativ nyskaping har de opp gjennom mesteparten av historien vært en del av andre, men helt forskjellige, stater.

Det vestvendte Lviv, som ble grunnlagt på 1200-tallet, var lenge en del av Polen, men var også hovedstad i Galicia, den største provinsen i Østerrike-Ungarn. I dag har byen 730 000 innbyggere. The Economist skriver:

"One of the most important European trading and university cities since the 14th century, modern Lviv has been Soviet Lvov, Polish Lwów and Austro-Hungarian Lemberg in the past 100 years. It was seized by the Soviet Union in 1939 but guerilla resistance was intense, and broken only in the 1950s. Lviv’s sense of its own belonging in Europe was supported by its architecture and its history of resistance to the Soviet rule. It jubilantly supported the Orange revolution in 2004 and was bitterly disillusioned by the failure of that revolution’s leaders..."

Det østvendte Kharkiv, som ble grunnlagt i 1655 har en helt annet historie, som del av det russiske imperiet og en by som veldig tidlig sluttet seg til Sovjetunionen etter 1917. I dag har Kharkiv 1,4 millioner innbyggere og. The Economist skriver:

"The first capital of Soviet Ukraine, Kharkiv is twice as large as Lviv and was home to some of the Soviet’s largest military and industrial complex plants. It is not just a predominantly Russian speaking city. In many ways it remained as much of a Soviet city as Lviv a Galician one. Appropriately the fight in Kharkiv between pro- and anti-Maidan revolution forces unfolded around the statue of Lenin, the leader of the Bolshevik coup of 1917."

Synet folk har på det dagsaktuelle er, bevisst eller ubevisst, preget av historie, kultur og religion, og i denne delen av Europa er det så mye historie at det kan være vanskelig å bygge broer. Noen husker sikkert Samuel Huntingdons bok "The Clash of Civilizations" fra 1990-tallet der Ukraina var et av de fremste eksemplene på det han kalte "cleft countries", land der to folkegrupper tilhører ulike "major civilizations" slik Samuel Huntingdon definerte dem, og derfor er mer eller mindre dømt til å være i konflik. 

Nå kan man hevde, og jeg er blant dem, at dette "clash of civilizatons"-perspektivet er en for pessimistisk måte å forholde seg til dagens Europa. Dagens Europa er full av eksempler på at politisk og økonomisk samarbeid virker. Ikke minst har EU de siste tiårene klart å bygge tillit og løst krangler der det for ikke veldig lenge siden var kriger og konflikter stadig vekk. Det som imidlertid gjør Ukraina spesielt er at uenighet om en tettere tilknytning til EU er noe av årsaken til problemene, samtidig som det er veldig vanskelig å se for seg hvordan landet skal komme videre og gi ungdommen en bedre fremtid uten å være en mer integrert del av Europa.

Om å kommunisere realfag

Alan Alda, aller mest kjent som skuespilleren bak kirurgen Hawkeye Pierce i den legendariske TV-serien M*A*S*H fra Korea-krigen, gjør også andre spennende ting. I New York Times oppdaget jeg at han er frontfigur for et spennende senter ved Stony Brook University som heter "Alan Alda Center for Communicating Science"

Utgangspunktet var at initiativtagerne mente at forskere ikke bare har et ansvar for å utvikle ny kunnskap, men også har et ansvar for å formidle kunnskapen de har til myndigheter, politikere, media og folk flest. For å oppnå dette arrangerer senteret studiepoenggivende kurs, konferanser, workshops, forelesninger og coaching. De har også et eget Master of Science program i journalistikk som lager en spennende kobling mellom en høyere medieutdanning og kunnskap om naturvitenskap, helse, miljø og teknologi.

Det er også interessant å lese om "The Flame Challenge", en internasjonal formidlingkonkurranse som handler om å finne det bidraget som best formidler kompleks naturvitenskap på en måte som en 11-åring er i stand til å forstå. Alan Alda beskriver bakgrunnen for ideen slik i New York Times:

"It’s something from my childhood. When I was about 11, I got obsessed with what was happening in a flame. I tried to figure out why they were so different from anything else I had ever seen. It gave off heat and light and you could put your finger through it — it didn’t have substance, apparently. There was nothing like it. So I asked a teacher. “It’s oxidation!” she said, flatly. No elaboration. It shut me down. So we started a contest for scientists: Tell us what a flame is in a way that an 11-year-old can understand. The point was to challenge scientists to explain something difficult in words that were both easy to understand and accurate. The first year we had 6,000 entries — kids and scientists. Now we have 20,000. This year, the question is “What is color?” I invite your readers to participate. The deadline is March 1."

Årets konkurranse om "What is color?" er åpen for tekst- og videobidrag fra forskere og realister fra hele verden. Men man må skynde seg, for fristen for å levere bidrag er allerede 1. april. Og i følge nettsiden har det allerede kommet inn bidrag fra 30 land, men kjenner vi Alan Alda rett, har han sikkert plass til flere.

Helsesektoren trenger arbeidsinnvandring

Aftenposten har en artikkel i dag med noen nye og interessante tall som viser at antall utenlanske leger i Norge har økt med 40 prosent på ti år. Av 23 500 leger er 3580, eller omkring en av seks, utenlandske statsborgere. Av 7085 overleger ved norske sykehus er 1450, eller en av fem, utlendinger. Det er særlig tre land disse legene kommer fra: Tyskland, Sverige og Danmark, men også antall leger fra Øst Europa har økt siden EU-utvidelsene.

Utlendingene tar både spesialistjobber og jobber i andre nisjer det ikke er så lett å fylle på annen måte. 75 prosent av de tyske legene er spesialister, mens 50 prosent av de norske legene er det. For et par år siden blogget jeg om at hele 40 prosent av fastlegene i de minste kommunene er utlendinger. Nå skulle man jo tro at alle ville være for dette bidraget til at helsekøer i Norge blir kortere og tilbudet blir bedre. Men slik er et ikke. Aftenposten har naturligvis klart å finne noen som ikke liker dette. For eksempel lederen i Norsk Medisinstudentforening som uttaler at:

"Flere rapporter har pekt på en skadelig dominoeffekt. Når vi henter leger fra europeiske land med legeunderskudd må også de dekke underskuddet sitt ved å importere. Det skjer gjerne fra land der leger har enda lavere lønn, og enda dårligere arbeidsvilkår. Den siste dominobrikken kan da falle i utviklingsland, som allerede har den laveste legetettheten i verden."

Hva om man i dette resonnementet byttet ut ordet lege med ingeniør? Og snur retningen på mobiliteten slik at den går ut av Norge i stedet for inn i Norge? Er det moralsk riktig at norske ingeniører drar til Tyskland eller USA, når vi samtidig opplever ingeniørmangel i Norge (og kanskje må fylle på med flere ingeniører fra utviklingsland)? Svaret på spørsmålet er et klart ja. Det er bra både for norske og utenlandske ingeniører at det er mobilitet. På samme måte som det er helt utmerket at leger og sykepleiere fra andre land kommer hit for å søke nye utfordringer.

Det er en viktig politisk målsetting av folk skal kunne studere og jobbe andre steder enn landet de er født i. For noen er dette en mulighet til å høste noen nye erfaringer. For andre kan det handle om å skaffe seg et bedre liv når de samme mulighetene ikke finnes i hjemlandet. Og fordi økonomiene i ulike land ikke beveger seg i takt bidrar fleksibiliteten i et fritt arbeidsmarked til at både land, bedrifter og enkeltindivider får brukt ressursene bedre enn om man er lukket inne i et rent nasjonalt arbeidsmarked. 

I Norden forstod vi dette tidlig, Allerede i 1954 ble det inngått en overenskomst om et felles nordisk arbeidsmarked, som har vært der siden. Denne har vært en viktig modell for EUs felles arbeidsmarked som stadig blir utvidet med flere land. Det er ikke noe umoralsk med et slikt felles arbeidsmarked. Det er tvert imot en helt sentral demokratisk rettighet for innbyggerne, samtidig som det bidrar til at utnytter ressursene og tåler svingninger i økonomien bedre ved at de som trenger jobb får en mulighet i et annet land og de som trenger ansatte kan hente dem fra et annet land.

Jakten på høyt kvalifisert arbeidskraft på tvers av landegrenser bidrar ikke til lavere lønn, slik legestudentenes leder i Norge ser ut til å tro, men til høyere lønn. Knapphet på noe som er viktig har gjerne en slik effekt. Hvis et sykehus i et annet land opplever at de mister leger (for eksempel til sykehus i Norge) må de enten gjøre noe for å beholde flere, eller rekruttere noen nye. Begge deler kan kreve at man gjør noe for at jobbene skal være mer attraktive. Konkurranse om de kloke hodene er krevende for den som skal ha tak i hodene, men den er ikke umoralsk.  Den er tvert imot en stor fordel både for den enkelte og for et samfunn som for eksempel vil fjerne helsekøer.

12 norske kompetanseutfordringer

Den nye rapporten "OECD Skills Strategy Diagnostic Report Norway 2014" er en bestilling fra fire ulike departementer som har ønsket en ekstern analysere av hvordan ulike deler av kompetansepolitikken henger sammen. Det er Arbeids- og sosialdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Nærings- og fiskerideparteme som har finansiert prosjektet som har tatt i bruk et rammeverk OECD bruker for å hjelpe land identifisere styrker og svakheter i kunnskaspolitikken og foreslå tiltak for å styrke kunnskapssystemet.

I stedet for å bare se på skoleresultater, lærersituasjonen og andre tradisjonelle indikatorer, er denne rapporten opptatt av kunnskapspolitikk i mye bredere forstand og ser særlig på systemutfordringer som må løses på tvers av politiske siloer. Rapporten peker på 12 særlig viktige utfordringer for Norge (her er et sammendrag på noen få sider), der flere av utfordringene har det til felles at de handler om grupper i samfunnet som faller fra, ikke får utnyttet ressurspotensialet sitt eller ikke finner veien tilbake igjen til arbeidslivet. 

Første utfordring handler om de grunnleggende ferdighetene i lesing, skriving, regning og problemløsing, og hvordan det er en bekymring at en stor del av befolkningen, og økende blant unge voksne, mangler noen grunnleggende ferdigheter. Andre utfordring handler om det høyre frafallet i videregående skole, og særlig i yrkesfagene. Tredje utfordring handler hvordan mange ufaglærte jobber i arbeidslivet forsvinner og at vi ikke må utdanne til elever til yrker som ikke lenger finnes, men heller sørge for bedre informasjon om mulighetene til de unge og til de som skal gi dem gode råd. 

Fjerde utfording handler om å mobilisere flere av de som i dag mottar ulike trygdeytelser til å bidra i arbeidslivet. OECD peker på at Norge har et relativt høyt sykefravær og det i tillegg er mange som er uføre eller mottar arbeidsavklaringspenger. Å få flere av disse inn i arbeid er viktig. Femte utfordring handler om å gi flere unge med mangelfull formell utdanning en tilknytning til arbeidslivet. Generelt er ungdomsledigheten lav i Norge, men den er høy blant de som sliter med å fullføre videregående skole. For det sjette handler det om å få folk til å jobbe lengre. Medias dekning av konflikter rundt noen 70-åringer som ønsker å jobbe lenger skygger over at det ute i virkeligheten er det et mye større problem at mange gir seg før de blir 65.

Neste knippe utfordringer handler om å mobilisere og bruke kompetanse mer effektivt: Sjuende utfordring handler om å insentivere arbeidsgivere og næringsliv slik at de investerer mer i å løfte kompetansen blant sine ansatte. Åttende utfordring som er viktig for Norge er å bli bedre til  å fremme entreprenørskap og innovasjon. OECD skriver at:

"Among OECD countries, the level of self-employment as a share of total employment in Norway is the second lowest after Luxembourg, while business start-up rates are also among the lowest. Without innovative businesses and skilled entrepreneurs to run them, Norway may struggle to maintain its current levels of prosperity in the future as the contribution of natural resources to the economy declines."

Og niende utfordring handler om bli flinkere til å ta i bruk den kompetansen som finnes i innvandrerbefolkningen, Undersøkelser viser at det er to og en halv gang mer sannsynlig at en innvandrer er overkvalifisert for jobben hun har enn at en innfødt norsk er det.

De siste tre utfordringene OECD peker på handler ikke om enkelttemaer, men om svakheter ved det systemet vi har som skal levere løsningene på dem. Felles for mange av problemene som tas opp er at de går på tvers av departementer og forvaltningsnivåer, mens de politiske systemene som skal løse problemene er preget av silotenking og har virkemidler som stort sett virker best når noe er innenfor en bestemt sektors ansvarsområde. OECD kritiserer dette og skriver:

"Failure to look beyond policy silos to address them will have practical implications for specific groups of people in Norway. For example, if young people fail to acquire strong foundation skills (Challenge 1) they run an increased risk of dropping-out from school (Challenge 2), relying on social benefits (Challenge 4) and having poor job market outcomes (Challenge 5). Even when they do find a job, their lack of foundation skills may dissuade their employers from investing in their training (Challenge 7)."

De tre siste utfordringene peker derfor på systemets evne til å kunne løse problemene. Tiende utfordring handler om å kunne samordne og samarbeide på tvers av departementer og organisatoriske siloer. Ellevte utfordring handler om at det er ulike forutsetninger i ulike deler av landet og at det trengs lokal tilpasning og fleksibilitet for å skape likeverdige muligheter for alle. Gjennomføringsprosenten i videregående skole varierer for eksempel fra 80 prosent i Sogn og Fjordane til 55 prosent i Finnmark, noe som bør være med på å påvirke hvordan man skal innrette seg lokalt. 

Tolvte utfordring er kanskje den største av alle og handler om at en investering i mer kunnskap og kompetanse i hele samfunnet, og spesielt blant de som faller utenfor, er noe utdanningssystemet vårt ikke kan klare alene, men noe som forutsetter et aktivt og bredt partnerskap mellom næringsliv, arbeidsgivere, arbeidstakere, forskere og utdanningsinstitusjoner.

Neste fase i OECD Skills Strategy sitt arbeid skal identifisere tiltak og etter hvert lage en handlingsplan med som samler det som kan og bør gjennomføres av endringer. Det blir spennende å følge fortsettelsen. Og rapporten som kom nå er som sagt vel verdt å lese for alle som er opptatt av kunnskapssamfunnets utfordringer. Den har faktisk mye felles med tankegangen Torbjørn Røe Isaksen presenterte i sin bok "Den onde sirkelen - om å falle utenfor i verdens rikeste land" fra i fjor. Da er det jo betryggende at han sitter med en stor del av ansvaret for å sette igang arbeidet som reparerer det som ikke virker godt nok.

Mer lokaldemokrati og raskere gjennomføring

Tirsdagens oppslag i VGs nettavis med Jan Tore Sanner er en god illustrasjon på hva slags endringer den nye regjeringen er i ferd med å gjennomføre. Artikkelen viser hvordan regjeringen i 11 konkrete plansaker den siste tiden, over hele landet, har lyttet til lokaldemokratiet og lagt avgjørende vekt på hva brede flertall i kommunestyrene mener, selv om beslutningene  deres har blitt møtt med klager fra andre offentlige myndigheter.

For å videreføre en slik politikk, og sikre at konfliktnivået dempes, at saksbehandlingen går mye raskere fra søknad til gjennomføring og at kommunene får større innflytelse, har Jan Tore Sanner nå sendt et brev til alle fylkesmennene i landet for å sikre at de aktivt bidrar til dette. I brevet står det:

"Særlig fremheves at viktige interesser skal komme frem så tidlig som mulig og det skal være tidlig medvirkning og dialog. Innsigelse skal bare fremmes når det er nødvendig og skal begrunnes konkret. Dessuten fremheves at fylkesmannen og fylkeskommunen skal bidra til å samordne innsigelser, blant annet gjennom mekling og møte i regionalt planforum (...) Jeg vil presisere at plansakene må behandles så raskt og effektivt som mulig, slik at viktige tiltak som boligutbygging og næringsutvikling ikke blir unødig forsinket. Jeg vil også understreke at hensynet til lokaldemokratiet skal vektlegges sterkere framover."

Det er i dag slik at det gjennomføres forsøk i Vestfold, Aust-Agder, Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag og Nordland der fylkesmannen er gitt myndighet til å samordne og om nødvendig avskjære statlige innsigelser. Regjeringen vil vurdere å gjøre denne ordningen permanent for alle fylkesmenn fra 2015.

I den offentlige debatten fremstiller enkelte det som om en raskere saksbehandling og mer disiplin i forhold til håndtering av klager innebærer at hensynet til miljøvern, kulturminner eller jordvern er nødt til å tape på bekostning av utbyggingsinteresser. Det er en helt gal måte å se på disse endringene. Poenget er at det i kompliserte plansaker veldig ofte vil være en rekke ulike interesser som må tas hensyn til og balanseres mot hverandre. Og da vil det ofte være slik at de som er best plassert til å gjøre en slik helhetsvurdering, og som er valgt av innbyggerne til å gjøre slike vurderinger. er de folkevalgte i kommunestyrene, som kjenner de lokale forholdene best.

Dessuten er det ingen grunn til å tro at resultatet blir bedre av at ting tar unødvendig lang tid fordi den som vil gjennomføre noe må forholde seg til en lang kø av statlige og fylkeskommunale innsigelser. I verste fall må man rykke tilbake til start igjen i løpet av prosessen. Jeg ser at tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell sier til VG at disse endringene vi gjør er en videreføring av noe den forrige regjeringen også hadde tenkt å gjøre. Nå er det forskjell på å planlegge å gjøre noe og å faktisk gjennomføre det, men det er uansett gledelig hvis det er slik at et bredt politisk flertall stiller seg bak at lokale planprosesser skal preges av mer lokaldemokrati og raskere gjennomføring.

Stormannsmøtet på Eidsvoll

Ole Petter Ottesen om UiOs formidlingsaktiviteter

16. februar markerte den offisielle starten på grunnlovsjubileet. Grunnen til at akkurat den datoen er valgt er at 21 innflytelsesrike nordmenn ble innkalt av stattholder Christian Fredrik til et Stormannsmøte på Eidsvoll 16. februar 1814. Dette møtet satte i gang prosessen som munnet ut i riksforsamlingen på Eidsvoll og 17.mai-grunnloven. Men møtet 16. februar var også et viktig møte i seg selv, et tidsskille i norsk styresett, som i praksis avskaffet eneveldet. Wikipedia skriver:

"Av like stor betydning var det at stattholder Christian Frederik denne dagen gikk med på å søke kongemakt utfra prinsippet om folkesuverenitet. Forut for møtet hadde han opprinnelig planlagt å kreve tronen som følge av prinsippet omkongsslektens arverett til den (dansk-)norske tronen slik vennen Carsten Anker hadde foreslått, men professor Georg Sverdrup lyktes i å forhindre dette. Bakgrunnen for møtet var at prinsen stilte seg tvilende til om han i eget navn kunne erklære Norge som selvstendig rike. Han måtte først kalle sammen et råd av landets ledende menn. De møttes etter invitasjon klokka fire om ettermiddagen den 16. februar. Den frammøtte Georg Sverdrup mente senere at det hele var en rådslagning «mellem Fædrenelandsvenner». Man kom fram til enighet om å appellere til folket, og i neste omgang sammenkalle til riksforsamling."

I 1814 hadde Norge mindre enn en million innbyggere og var et jordbrukssamfunn i utkanten av Europa. Christiania hadde omkring 10 000 innbyggere og Norges største by, Bergen, hadde omkring 20 000. Norge hadde vært en del av Danmark i flere hundre år og norske politiske klassen var derfor ganske svak. Et flertall av deltagerne på Stormannsmøtet i 1814 var personer som var minst like mye danske som norske. Hvordan denne danske provinsen rev seg løs og fikk Europas mest moderne og liberale grunnlov er derfor et interessant prosjekt å utforske.

Grunnlovsjubileet vil naturligvis bli brukt til å øke bevisstheten om hva grunnloven betyr i dag og  om demokrati og spre kunnskap om demokrati. Men for oss historieinteresserte er dette også en glimrende anledning til å øke kunnskapen om hva slags land Norge var i 1814 og hva som faktisk skjedde i løpet av dette utrolige året. For å bidra til økt kunnskap har Universitetet i Oslo en egen forelesningsrekke som rektor Ole Petter Ottesen har blogget om i forbindelse med markeringen på Eidsvoll 16. februar. De har også en egen kalender med mange seminarer og arrangementer som har tilknytning til grunnlovsjubileet. Det kan være vel verdt å få med seg noe av dette i løpet av året som kommer.

EU-domstolen sier at lenking er lov

Et av områdene der opphavsrettslovgivningen har slitt med å finne ut av den digitale virkeligheten på internett er når det gjelder grensene for å kunne lenke til andres innhold på nettet. Nå vil mange protestere og si at hele poenget med internett er at man kan lenke til andre nettsider. Uten lenker, intet internett. Det er derfor særlig en bestemt kategori innhold det har vært strid om lenking til: Opphavsrettslig beskyttet innhold som er lagt ut åpent og av eieren selv.

Innhold som er opphavsrettslig beskyttet, som for eksempel avisartikler, tekster og fotografier, som er lagt ut åpent og gratis ute på nettet, er stridens kjerne. Ikke ting som piratkopiert og gjort tilgjengelig av noen andre enn eieren, men opphavsrettslig beskyttet innhold som er lagt ut av noen som har rett til å gjøre det.

De som slåss for en beskyttelse er typisk nettaviser og mediehus. De hevder gjerne at selv om innholdet er åpent og gratis tilgjengelig er det ikke meningen at man skal lenke direkte til enkeltartikler. Man må enten gå gjennom en hovedside (som gjerne har reklame) først eller gjøre avtaler om å "dyplenke" til enkeltartikler mot betaling. De er særlig negative til kommersielle aktører, som nyhetsaggregatorer, som tjener penger, enten gjennom reklame eller som en betalt tjeneste, på å organisere innhold som er laget av andre. Dersom det er andre enn de som har laget innholdet som stikker av med gevinsten, vil det ikke lenger kunne bli produsert god journalistikk eller kulturprodukter, hevder de.

I det andre hjørnet er det mange, men de som særlig blir anklaget for å bryte opphavsrettsreglene ved å dyplenke til andres innhold er gjerne abonnementsbaserte nyhetsaggregatorer og reklamebaserte nettsider som samler og gjør det enklere å finne lenker til innhold som er laget av andre.

Rettsavgjørelser på området har gått litt ulike veier i ulike europeiske land de siste årene. En mye omtalt sak i Danmark handlet om nyhetsaggregatoren Newsbooster, som la begrensninger på retten til å hyperlenke. Senere har det vært flere saker, som har gått i litt ulike retninger. I UK har det i mange år versert en sak om nyhetsaggregatoren Meltwater News, som har gått helt til en avgjørelse i UK Supreme Court.

Derfor var det svært interessant da en slik strid. mellom noen journalister i Gøteborgsposten og nyhetsaggregatoren Retriever Sverige ble bragt inn for EU-domstolen av en svensk domstol og avgjort der i forrige uke (Interessant nok er Retriever Sverige selv eid av noen mediehus som lager egen journalistikk, svenske TT og norske NTB). Denne beslutningen er prinsipielt viktig og får derfor stor oppmerksomhet både i Europa og Nord Amerika. BBC Technology News skriver:

"Websites can link to freely available content without the permission of the copyright holder, the European Court of Justice says. The court's decision came after a dispute in Sweden between journalists and a web company that had posted links on its site to online news articles."

Og om dommen i EU-domstolen skriver Wired UK:

"The Court of Justice decided two things. First, it said that it is legal to hyperlink works that are freely available on the open web. In such cases, the logic goes, people who stumble upon the hyperlink could just as easily have stumbled upon the original work, so they are all members of the same "public". Second, it is illegal to hyperlink material in a way that gets around a firewall, subscription or key. This is because the hyperlink will involve communicating to a "new public", broader than the original public for which the communication was intended."

Selve Judgement of the Court av 13. februar 2014 kan leses her. Den besvarer noen ganske viktige spørsmål om hva som er tillatt og hva som ikke er det. Men en slik rettsavgjørelse reiser også en hel del nye spørsmål, som hva hvis du lenker til noe der det er uklart om den som eier rettighetene har godkjent at det er lagt ut åpent på nettet? Julia Powles i Wired UK skriver om noen av disse problemstillingene og hva slags diskusjoner som ligger foran oss.

Legos comeback

Tidlig på 2000-tallet hadde Lego alvorlige problemer og det så ut som det var et spørsmål om selskapet ville overleve. PC-spill, Playstation og håndholdte spillkonsoller var det som økte. Plastklosser var helt ut og Lego tapte penger.

Men Lego falt ikke sammen. Omsetningen har økt fra 1 mrd dollar i 2004 til 5 mrd dollar i 2013, en helt eventyrlig vekst. Som grafen til høyre viser, har Lego blitt verdens nest største produsent av leker. The Economist skriver:

"In the 1990s growth slowed as children became increasingly glued to their computers. Lego has fought back by embracing the new media, diversifying into television, video games and, now, film. "The Lego Movie", released in America on February 7th, took $70m at the US box-office over its first weekend. (...) Lego is doing rather nicely: in the past five years its profits and number of employees have doubled."

Og Lego produserer fortsatt legoklosser, og selger flere enn noen gang. De bli stadig mer globale, og noen har regnet ut av vedens befolkning i gjennomsnitt eier 86 legoklosser hver. Noe av grunnen til suksessen er samarbeidet med andre kjente underholdningsmerkevarer, som Star Wars, Ringenes Herre og The Simpsons. Og fra å være en nederlagsdømt bedrift i tilbakegang, har Lego snudd seg rundt, lyktes med innovasjon, særlig når det gjelder å utvikle nye konsepter og nye grensesnitt mot kundene, og blitt en svært vellykket nordisk bedrift.

Digital kommunikasjon er hovedregel

Det er et flott oppslag i Dagens Næringsliv i dag med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner og Anita Krohn Traaseth i HP Norge, der de markerer at nok et viktig skritt er tatt for å gjøre det enklere å ta i bruk digital kommunikasjon. Endringene som ligger i den nye eforvaltningsforskriften som ble besluttet av regjeringen på fredag oppsummeres slik i en nyhetssak på DIFIs nettsider:

"Forvaltningsloven og eForvaltningsforskriften er endret og digital kommunikasjon er blitt hovedregelen når forvaltningen henvender seg til andre. En viktig forutsetning for å digitalisere offentlige tjenester er dermed på plass. Tidligere måtte hver offentlige virksomhet innhente samtykke fra mottakeren for å kunne sende et vedtak eller et annet viktig brev digitalt. Nå er hovedregelen at det skal sendes digitalt, men innbyggerne har rett til å reservere seg, og vil da fortsatt få vedtak og andre viktige brev fra stat, kommune og fylkeskommune på papir."

DIFI har en mer utfyllende side om regelverket for digital kommunikasjon som nå er blitt endret og som det kan være verdt å lese. Det er et viktig sprang å gå fra å ha papirbasert kommunikasjon som hovedregel, der det var krav om samtykke fra innbyggerne for å sende noe digitalt, til nå å ha digital kommunikasjon som hovedregel, men med en mulighet til å reservere seg. Da blir rekkefølgen i tråd med det som er blitt det normale på andre områder i samfunnet.

Nå er det grunn til å minne om at en fulldigitalisert offentlig sektor ikke kommer seilende automatisk, selv om det er gjort en viktig lov- og forskriftsendring. Den enkelte offentlige virksomhet, både i stat og kommune, har selv ansvaret for å digitalisere sine arbeidsprosesser og sin dialog med innbyggere og næringsliv, og må selv gjøre den vanskelige jobben med å utvikle og ta tjenesten i bruk. Men den nye forskriften skaper et mye bedre startpunkt for å få dette til. Og det hjelper at vi har en befolkning som i mange år har blitt vant til å bruke digitale tjenester, enten de betaler regninger eller leverer selvangivelse.

For å få fart i overgangen til mer digitale arbeidsprosesser er det også viktig at staten bidrar med noen viktige fellesløsninger som gjør at den enkelte virksomhet slipper å lage ting som allerede finnes, men i stedet kan plugge seg inn i noe som allerede er laget. Felleskomponenter som Folkeregisteret, Enhetsregisteret, AltInn og ID-porten er gode eksempler på slik viktig infrastruktur som gjør det mulig for mange andre å bygge tjenester uten at det blir unødvendig dyrt og komplisert. 

Nå kommer det to nye felleskomponenter. Det ene er et register med elektroniske kontaktdata, slik at vi ikke bare vet hvor folk bor i den fysiske verden, men også hvor de kan kontaktes digitalt. I tillegg etablerer DIFI en løsning for sikker digital post for innbyggerne, i erkjennelsen av at vanlig epost ikke er en sikker nok løsning for personsensitiv og fortrolig informasjon. Løsningen vil være klar mot slutten av 2014, og kan brukes av alle offentlige virksomheter for å sende brev digitalt til alle innbyggere som velger seg en digital postkasse.

Dessverre har Dagens Næringsliv valgt seg en litt negativ overskrift på en gladnyhet når de skriver "Taper en mrd. på brevkutt". Det er jo snakk om at vi kan bruke en milliard kroner mindre av statens, det vil si skattebetalernes, penger. Sparte penger som kan brukes på noe annet og viktigere. De virksomhetene som i dag transporterer mye papir for andre, og som mister inntekter fordi både offentlige og private virksomheter fortsetter å digitalisere, virker heldigvis fullstendig klar over at de må omstille seg og lage innovative digitale tjenester dersom de skal lykkes fremover.

Meningsmålinger og ønsketenkning

Meningsmålinger er spennende saker. Derfor liker avisene å skrive om dem, særlig når man kan lage nyheter ut av endringer som er dramatiske. Dessuten er det gjerne slik at noen taper når andre vinner. Den enes død er den andres brød. Og slik sett er dagens oppslag i Nationen om at "AP knuser Høgre" en klassisk god nyhetssak basert på en dramatisk meningsmåling.

Men er det virkelig slik at "Ap knuser Høgre"? I følge målingen det er snakk om, og som er analysert i større detalj her hos poll of polls, er det nok Nationens ønsketenking og ikke realitetene i tallene som har slått igjennom. Rett nok gjør Arbeiderpartiet det godt i forhold til valgresultatet og får 34,3 prosent, 3,5 prosentpoeng mer enn ved valget. Det ville gitt 8 flere mandater enn nå.

Men det er ikke Høyre som taper. Høyre får 28,8 prosent, noe som er 2 prosentpoeng høyere enn ved valget og som ville gitt Høyre ytterligere 5 stortingsrepresentanter. Heller ikke FrP er knust i denne målingen. De får 14,5 prosent, 1,8 prosentpoeng lavere enn ved valget, men bra i forhold til flere andre målinger FrP ville tapt to mandater. Det betyr at de to regjeringspartiene til sammen ville fått tre flere stortingsrepresentanter hvis det var valg i dag. Det er en merkelig definisjon på å bli "knust" at man styrker posisjonen ytterligere etter å ha vunnet en klar valgseier.

Men hvis både Arbeiderpartiet og de to regjeringspartiene gjør det svært godt, hvem er det da som gjør det dårlig? Jo, det er SV og Senterpartiet. SV faller under sperregrensen til 3,1 prosent og mister 6 av 7 mandater. Senterpartiet faller fra 5,5 prosent til 4,0 prosent og mister 3 av 10 mandater. En liten nedgang til så faller også SP under sperregrensen, skal vi tro denne målingen. I den grad noen blir knust av APs vekst så må det være Senterpartiet og SV.

For blokkene er situasjonen forbausende stabil. Styrkeforholdet mellom de fire borgerlig og de tre rødgrønne er 97 mot 71. Ved valget i september var det 96 mot 72. Det er som sagt helt i orden å bli knust når det skjer på denne måten, i form av et stort og stabilt borgerlig flertall.

Produktivitetskommisjonen

I Statsråd på fredag ble det nedsatt en norsk produktivitetskommisjon (med egen nettside her) som skal ledes av professor Jørn Rattsø ved NTNU og som har i alt 10 medlemmer. Det er en svært kompetent gruppe som også vil få støtte av et sekretariat med deltagere fra Finansdepartementet, Kommunal- og Moderniserings-departementet, Nærings- og Fiskeridepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Et interessant medlem av kommisjonen er Peter Birch Sørensen som leder den danske produktivitetskommisjonen, som ble nedsatt av regjeringen tidlig i 2012 og som har kommet med en rekke interessante publikasjoner. Erfaringene herfra kan være nyttige å ha med seg i arbeidet i den norske kommisjonen. Det samme er tilsvarende arbeid i Australia og New Zealand.

Bakteppet for produktivitetskommisjonen er erkjennelsen av at vår langsiktige velferdsutvikling er helt avhengig av vekstevnen i fastlandsøkonomien. Den avgjøres av hvor mye vi får ut av arbeidsinnsatsen vi setter inn, noe som særlig handler om evnen vår til å utvikle og bruke kompetanse, anvende teknologi og være innovative, slik at vi får mer ut av ressursinnsatsen ved å gjøre ting på smartere måter enn før. Problemet er at produktivitetsveksten har vært fallende det siste tiåret, noe som er bekymringsfullt for fremtidig velstandsutvikling. Produktivitetskommisjonen skal se på årsakene til dette og komme med konkrete anbefalinger. I mandatet står det at

"Kommisjonens hovedoppgave er å fremme konkrete forslag som kan styrke produktivitet og vekstevne i norsk økonomi, både i konkurranseutsatt, skjermet og offentlig sektor. For at tiltak skal kunne settes i gang raskt, oppfordres kommisjonen til løpende å komme med anbefalinger og forslag til tiltak så snart arbeidet gir grunnlag for dette. Kommisjonens anbefalinger må være samfunnsøkonomisk funderte og ha som formål å styrke hele økonomiens evne til omstilling og innovasjon. Kommisjonen må basere sitt arbeid på det nyeste innenfor internasjonalt arbeid på produktivitetsområdet, bl.a. ved å inkludere betydningen av effektiv regulering for hele økonomien."

Arbeidet vil bli delt i to faser. Første fase vil særlig handle om å kartlegge og analysere utviklingen de siste tiårene. sammenligne med andre land og peke ut områder der vi i Norge har særlige utfordringer. I løpet av et år skal det lages en innledende rapport som kommer med noen anbefalinger, men som også sier noe om utfordringer som krever en særskilt oppmerksomhet, enten fra kommisjonen selv eller i form av andre tiltak, og trekke opp en retning for kommisjonens videre arbeid. Andre fase vil handle om å dypere inn i noen av disse utvalgte områdene. I mandatet er noen interessante områder trukket frem spesielt. . I mandatet heter det at:

"Kommisjonen bør søke å gi et best mulig bilde av produktivitetsutviklingen i offentlig sektor basert på eksisterende og eventuelt nye indikatorer og undersøkelser. Kommisjonen bør også belyse hvordan teknologisk fremgang, økt kvalitet på arbeidskraften og endret organisering både internt i og mellom virksomheter kan bidra til produktivitet i offentlig og privat sektor."

Det at kommisjonen ikke bare skal se på situasjonen for konkurranseutsatt industri, men også på produktivitetsutviklingen i offentlig sektor og på den rollen teknologiutvikling, kompetanseheving og smartere måter å organisere arbeidet på har for produktiviteten i samfunnet, vil kunne bidra til å få frem viktige sammenhenger som ikke alltid får nok politisk oppmerksomhet. Arbeidsformen vil være åpen i den forstand at anbefalinger, rapporter og utredninger vil bli publisert etter hvert som de lages og det vil bli lagt opp til seminarer og møter der de som har synspunkter vil ha mulighet til å drøfte og diskutere analysene. Jeg er sikker på at vi kan se frem til et spennende arbeid om noen av de viktigste langsiktige utfordringene Norge står overfor.

#HACK4NO

I dag hadde statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet og jeg gleden av å åpne #HACK4NO, et hackathon der hackere, designere, formidlere og andre møtes for å gjøre nye og spennende ting med kultur- og naturdata som er gjort tilgjengelig og gratis. Når man slipper innovatørene løs på disse offentlige dataene blir det laget masse nye og spennende tjenester og apper.

De offentlige etatene som har gått sammen om å slippe fri data og arrangere denne konkurransen er Kulturrådet, Kartverket, Riksarkivet, Riksantikvaren og Miljødirektoratet, som til sammen forvalter enorme mengder kunstsamlinger, kulturminnedata, miljødata, kartdata, arkivmateriale, fotografier og masse annet spennende materiale.

De er alle solide og gode statlige institusjoner som forvalter viktige verdier i sine arkiver og databaser, men direktorater og etater er ikke alltid så innovative når det gjelder å ta i bruk ny teknologi for å formidle innholdet sitt og sette det sammen på nye måter. Derfor har de bestemt seg for å slippe innovatørene inn i datasettene sine slik at det kan skje store og spennende ting. Hele listen over de ulike datasettene som er gjort tilgjengelig finnes her.

I tillegg til å tilrettelegge for eksperimentering med bruk av åpne data, ble det også arrangert et spennende åpningsseminar med flere innledere som forklarte hvorfor åpne offentlige data er viktig og hadde flere konkrete eksempler på morsomme og nyttige tjenester som er laget av innovatører som har fått lov til å leke seg med datasettene. Det kom gode innspill om hvordan man går fram fra Kartverket, Store Norske Leksikon (og jeg fikk endelig møtt Ida Jackson in real life og ikke bare via bloggene våre), Yr.no, Nationalmuseet i København og DIFI

Mange av innlederne var også inne på hvordan innovasjon ikke fungerer så godt der alle tenker likt og driver med det samme, men skjer der ulike fagkunnskaper, bransjer og erfaringer møtes og utfordrer hverandre, Nettopp derfor er det lurt å lage gode innovasjonsarenaer der man inviterer folk som ikke pleier å oppsøke hverandre og utfordre dem til å løse noen problemer sammen. Jeg tipper det kommer noen spennende nye tjenester ut av helgens konkurranse. Men enda viktigere er det at det bygger nettverk og sår noen ideer til hva man kan gjøre av innovative ting sammen i fremtiden.

Studiebarometeret.no

DN: Studentenes dom

Basert på data fra nasjonale prøver har vi i omkring ti år kunnet sammenligne resultatene på tvers av norske grunnskoler, mens vi ikke har hatt samme mulighet til å sammenligne studieprogrammer innenfor høyere utdanning. Både studenter som skulle velge lærested og arbeidsgivere som skulle ansette kandidater måtte stole på institusjonenes rykte, men hadde ingen mulighet til å sammenligne for eksempel ingeniørutdanninger eller en bachelor i økonomi og administrasjon på tvers av studiesteder.

For to år siden ble det tatt et privat initiativ for å endre på dette. Initiativet til studiekvalitet.no ble tatt av Civita, Tekna og Abelia, sammen med noen andre næringslivsorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner og studentorganisasjoner, samt noen bedrifter. Felles for oss som var med var at vi mente at åpenhet om studiekvalitet og studenttilfredshet er viktig. Dette er informasjon som er verdifull både for studenter som skal velge studieprogram, bedrifter som skal ansette medarbeidere og politikere som trenger kunnskap om det de bevilger penger til oppnår de forventede resultatene. Dessuten bidrar åpenhet om studiekvalitet ved universiteter og høyskoler til at de begynner å sammenligne seg med hverandre, og anstrenger seg for å gjøre det bedre.

Men hvorfor et privat initiativ for å få samlet og presentert data om kvaliteten ved offentlige universiteter og høyskoler? I mars 2012 skrev jeg dette her på bloggen om forholdet mellom en privat og en offentlige portal for studiekvalitet:

"Nå kan man naturligvis innvende at det burde være en offentlig oppgave å tilgjengeliggjøre mest mulig relevant informasjon om offentlig finansierte universiteter og høyskolers kvalitet. Vi bruker tross alt en del milliarder skattekroner i året på høyere utdanning hvert år og vi bør lure på om vi får den kvaliteten vi kan forvente tilbake. Jeg tror ikke at noen av de som står bak den nye portalen er uenige i at myndighetene eller utdanningsinstitusjonene selv kunne gjort denne jobben. Men i mangel på slik en oversikt over denne type informasjon på nettet, der det er mulig å sammenligne på tvers av institusjoner, har noen av oss valgt å bidra aktivt i dette private initiativet."

Det gikk som vi håpet og kanskje trodde den gang. I går, litt under to år etter lanseringen av det private initiativet Studiekvalitet,no ble det nye offentlige nettstedet Studiebarometeret.no lansert. I tillegg til å inneholde data fra Database for statistikk om høyere utdanning inneholder det nye nettstedet også data fra en helt ny nasjonal studentundersøkelse om studiekvalitet som uttrykker studentens vurdering av kvaliteten i sine studieprogrammer. Det er NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) som står bak både portalen og den omfattende undersøkelsen der 17 600 studenter har svart på spørsmål om kvalitet.

DN skriver litt om hvilke studieprogrammer som har de mest fornøyde og de minst fornøyde studentene. Det er all grunn til å gratulere NOKUT og utdannings-Norge med en flott ny portal som helt sikkert vil bli mye brukt fremover. Og vi skal vel ikke se helt bort fra at det private initiativet for to år siden sørget for det ble litt ekstra fart i prosessen for å få det ferdig.

Smarttelefonen

The Economist: Global smarthphone shipments

Telefonen er ikke lenger bare en telefon. Smarttelefoner er i realiteten kraftige små datamaskiner som er i ferd med å erobre hele verden, Vi bruker dem stadig mer til netthandel, til sosiale medier og alle mulige andre kommunikasjonsbehov. Helgens The Economist har et veldig interessant søyle-diagram (til venstre) basert på tall fra IDC som viser salget av smarttelefoner i verden i de fire årene fra 2010 til 2013.

Det viktigste man ser her er den enorme veksten i det globale markedet for smarttelefoner. I 2010 ble det solgt omkring 250 millioner. I 2013 passerte det årlige salget av smarttelefoner en milliard enheter. Til sammenligning ble det solgt 318 millioner PCer i 2013, noe som var en liten nedgang fra året før.

Fordi smarttelefonen på kort tid er blitt selve plattformen for så mange av våre data- om kommunikasjonsbehov, er det et utrolig interessant marked for de store spillerne å være sette sitt preg på. Og frem til bare noen få år siden var mobiltelefoni en bransje dominert av de europeiske elektronikk- og telegigantene Nokia og Ericsson, utfordret av noen få andre fra Europa, Nord Amerika og Asia, som Siemens (Tyskland), Motorola (USA), HTC (Taiwan) og BlackBerry (Canada).

På grafen over ser vi at det fremdeles var slik i 2010 at Nokia var klart størst, foran BlackBerry nykommeren Apple og Samsung. De fire hadde hvert sitt operativsystem. De tre førstnevnete brukte hvert sitt egenutviklede operativsystem, mens Samsung droppet sitt eget og lanserte sin første Galaxy S det året med Android. I 2011 var det tre jevnstore på toppen, Apple, Samsung og Nokia, etter at de to første gjorde kraftige byks oppover og Nokia krympet. I 2012 hadde Samsung blitt størst og bare Apple var i nærheten. Til sammen hadde de to halvparten av det globale markedet for smarttelefoner i 2012, mens Nokia og BlackBerry krympet også i absolutte tall.

Tallene for 2013 er veldig interessante, og signaliserer at noe nytt er i ferd med å skje. Både Samsung (som hadde omtrent en tredel av det globale markedet) og Apple vokser videre, som ventet, Nokia og BlackBerry faller videre og er ikke lenger nevnt, men som vi ser på de nye fargene på grafen over har Lenovo (Kina), Huawei (Kina) og LG (Korea) blitt synlige. De har salgstall på nivå med det Apple hadde i 2010 og viser hvordan særlig Kina er i ferd med å ta nye posisjoner. For noen dager siden ble det kjent at Lenovo, som for noen år siden kjøpte IBMs PC-virksomhet, har kjøpt Motorola Mobility fra Google og har store ambisjoner også i den øvre delen av dette markedet.

Men mest interessant av alt i søylediagrammet er det raskt voksende grå feltet på toppen av søylene som heter "others". Det representerer hele 400 millioner solgte smarttelefoner i 2013. Noe er nok gamle kjenninger med lavere markedsandeler enn de store, men det meste av det grå er nye produsenter i Kina og India som produserer billige Android-telefoner. De bidrar nå sterkt til at det ikke bare noen få rike i verden som har tilgang til internett fra en smarttelefon.

Grafen minner produsenter av mobiltelefoner både på den eventyrlige veksten de er en del av, men også på at dagens fantastiske innovative produkter svært raskt blir passert av noe som er radikalt nytt og bedre. Det spørs om det noen gang i historien har vært en produktserie der det innovasjonstakten har vært like rask, og der avstanden fra å være bejublet som den beste og mest innovative til å være helt akterutseilt er så kort.

Venstresosialistisk nedsmelting

Det Socialistisk Folkeparti (SF) har opplevd de siste to årene må være som å lande inne i et mareritt man ikke finner veien ut av. Hver gang man tror det er over, og at man har våknet, viser det seg at det i den nye virkeligheten skjer noe som er enda verre. Og slik vil det mest sannsynlig fortsette helt til det ikke er noe parti igjen. Fordi ingen orker lenger.

SFs karrière som regjeringsparti har ytre sett mye felles med SV i Norge. Først fikk de høy oppslutning i opposisjon. Denne styrken skulle så omsettes til politisk makt gjennom deltagelse i en rød-grønn koalisjon og landet skulle males rødere fra regjeringskontorene. Begge partier hadde bortimot 20 prosent på meningsmålinger i forkant av valget, men opplevd at selve valgkampen ved innledningen til det rød-grønne prosjektet lugget kraftig og i realiteten ble starten på nedturen.

SV falt til 8.8 prosent i 2005 og gikk inn i regjering. SF fikk 9,2 prosent i 2011 og gikk inn i regjering. SV falt til 6,2 prosent i 2009, fortsatte i regjering og fikk 4,1 prosent i 2013 da det tok slutt. Nedgangen til 4-tallet og tapet av regjeringsmakt som SV brukte åtte år på å fullføre har SF klart å få til på litt over to år. Det er en så spektakulær kollaps at man må lure på hvordan det er mulig å få det til. Hvorfor havarerte den røde delen av det rødgrønne prosjektet så mye raskere i Danmark enn i Norge?

Jeg tror det er en ytre og indre årsak til denne nedsmeltingen, som delvis henger sammen, og som også andre partier kan lære av. Den ytre årsaken i Danmark heter Enhedslisten. I Norge hadde vi en rød-grønn flertallsregjering uten noen opposisjon til venstre. SVs nedtur i Norge kan bety slutten på et venstresosialistisk systemkritisk politisk alternativ som har vært der siden tidlig på 60-tallet. I dag truer miljøpartiet MDG med å ta over den systemkritiske rollen, men SV har gjennomført et generasjonsskifte og har relativt unge ledere som ikke vil gi fra seg posisjonen uten kamp. Og til venstre for SV er det ingen ting.

I Danmark er det annerledes. Enhedslisten har vokst på beskostning av SF og ligger på over ti prosent i meningsmålingene, omtrent tre ganger så stor oppslutning som SF. En konkurrent lenger til venstre skaper en slags målestokk alle kompromissene SF gjorde i regjering kunne sammenlignes med. Kompromisser er ikke noe som kommer naturlig for venstresosialistiske parlamentarikere som helst vil slippe å ta ansvar. Så det å ha en rød konkurrent som slipper å bry seg om flertall blir et forbilde for de regjeringskritiske. Og ekstremt slitsomt for de ansvarlige i regjeringsapparat og gruppeledelse.

Men den indre årsaken er nok den viktigste. SF har som andre venstresosialistiske partier sine røtter på 60- og 70-tallet, men slet i enda større grad enn SV med å fornye seg og slippe unge folk til i ledende posisjoner. De sure og moralistiske 68-erne passet på museet og var fornøyde med alt slik det var. Museumsvokterne hadde verken behov for å slippe inn yngre krefter eller utvikle en mer moderne politikk. Riktignok så det ut som SF endelig hadde fått til et generasjonsskifte forut for regjeringsskiftet i 2011 da flere unge politikere kom inn i regjeringsapparatet, men det skulle vise seg at den egentlige makten fortsatt lå hos de gamle 68-erne, som egentlig ikke ville styre landet men hadde makt til å ødelegge for dem som prøvde.

Revolusjonen spiser sine barn, heter det. I SF har helseminister Astrid Krag (31) denne uken meldt overgang til sosialdemokratene. Miljøvernminister Ida Auken (35) har gått til Radikale Venstre. Det er kanskje den overgangen som gjør mest vondt. Skatteminister Thor Möger Pedersen (28)  ble kastet ut av regjeringen da Anette Vilhelmsen ble løftet frem som partileder av de regjeringskritiske i 2012 Han har blitt sosialdemokrat. Hun går nå av som partileder og sosialminister etter å ha blitt dolket i ryggen av de samme museumsvokterne som løftet henne frem. Da den politiske gruppelederen i Folketingsgruppen, Jesper Petersen (32), gikk over til sosialdemokratiene i mars 2013 startet et skred av utmeldinger av unge talenter fra den såkalte "børnebanden" i SF. BT skrev 20.mars 2013 at:

"Få timer efter politisk ordfører Jesper Petersen offentliggjorde, at han søger optagelse hos Socialdemokraterne, går nu både Nanna Westerby og EU-parlamentariker, Emilie Turunen samme vej. Alle tre er en del af den gruppe, der har været betegnet 'børnebanden' i SF. 'Børnebanden' var gruppen af unge SFU'ere, som Villy Søvndal allierede sig med i arbejdet for at forny SF. Gruppen tæller tidligere skatteminister Thor Möger Petersen, hans kæreste Nanna Westerby, tidligere næstformand Mattias Tesfaye, EU-parlamentariker Emilie Turunen, nu tidligere politisk ordfører, Jesper Petersen og sundhedsminister Astrid Krag. Annette Vilhelmsen fyrede Thor Möger som skatteminister, da hun vandt valget. Han kvitterede med at melde sig ud af SF. Kort før jul forlod Mattias Tesfaye partiet, han er nu også medlem af Socialdemokratiet."

Dette er en fascinerende fortelling om hvordan et parti med noen av landets største politiske talenter på kort tid klarer å kaste dem alle over bord. Alle de nevnte er mellom 29 og 33 år. Flere av dem har ledet ungdomsorganisasjonen SFU og de har sittet i regjering, Folketinget og EU-parlamentet. En god gjennomgang av hvem som er blitt borte finnes her i Berlingske Tidende og her i DRs nettsider. Sjernene forlader SF, skriver en annen kommentator. SFs museumsvoktere vant de politiske slagene mot sine egne, men har tapt både makten, velgerne og talentene som skulle drive partiet videre.

I følge media blir ny partileder kanskje Pia Olsen Dyhr (42). Men også hun truer med å melde seg ut. Det er i grunnen ikke så lett å se hvorfor noen skulle ønske å lede SF akkurat nå. En partisekretær i NKP sa en gang på 1920-tallet at. "Det er ingen sak å få partiet lite. Men Gud bevares for er arbeide det er å få det stort.".