Se opp for Mr. Khan!

Sjur Holsen, politisk redaktør i Bergens Tidende, hadde en svært leseverdig kommentar i avisen i dag om Salman Khan og hans Khan Academy. Med 4000 videoer på YouTube som vises to millioner ganger daglig, og bruk av enkel, brukervennlig informasjons-teknologi, tilbyr de gratis undervisning i verdensklasse. Sjur Holsen innleder kommentaren med følgende spissformulering:

"I en verden av vidåpne grenser blir den norske skoledebatten irrelevant i rasende fart."

Dette naturligvis en spissformulering, men også en ganske presis beskrivelse av en økende avstand mellom debatten og det som faktisk skjer ute i virkeligheten. Nå er vi ikke vant til at norske politiske kommentatorer tar for seg store globale teknologitrender med så store ord, det er en type tema og språkbruk man forventer å bli konfrontert med av Thomas Friedman i New York Times, men det er jo en utvikling som er like relevant for skolene i Bergen som i New York. Sjur Holsen skriver i kommentaren sin at:

"En hellig treenighet sørger for at det er slik; for at norsk skole står nesten stille:
- De ansvarlige skolepolitikerne, for tiden rødgrønne, som er mest opptatt av å få frem at ting går bra (uansett hva fasit sier).
- Skolebyråkrater i departementet, direktoratet, kommuner og fylkeskommuner, som drukner lærernes skolehverdag i stadig mer byråkrati.
- Lærerne og deres organisasjoner, som har vært skjermet for konkurranse og alternativ tenkning så lenge at de ikke med rimelighet kan forventes å omfavne endringer.

Men selv dette jerntriangelet vil være maktesløst den dagen mange nok foreldre og elever ikke lenger finner seg i å la fremtiden begrenses av dagens skolestruktur, men søker seg til nye muligheter av typen Khan Academy (og vi har bare sett fliken av begynnelsen for nye tilbud). Globaliseringen vil rulle videre: Ikke lenger bare over de mest konkurranseutsatte i privat sektor, men over offentlig ansatte som har trodd seg trygge bak nasjonalstatens høye murer; i skolen, på universitetene, i helsevesenet."

Jeg tror dette perspektivet er helt sentralt. Det er ikke teknologien i seg selv som er drivkraften for endringer, den bare muliggjør noen nye måter å nå ut med innhold. Drivkraften er brukernes behov for tjenester som gjør en bedre jobb. I et samfunn i stadig raskere endring vokser behovet for kompetanse. Ikke bare hos unge mennesker som skal gjennomføre grunnskole og videregående skole, men i minst like stor grad hos de som er i arbeidslivet, men trenger mer kompetanse for å henge med i utviklingen.

Jeg har tidligere blogget om hvordan de tradisjonelle universitetene blir utfordret av nye og nettbaserte undervisningstilbud som Coursera og Udacity. Det er mange i arbedslivet som ikke har mulighet for å følge en tradisjonell campus-basert undervisning på et universitet, men som likevel har behov for kompetansepåfyll for å fungere godt i jobben. Den teknologiske utviklingen i arbeidslivet gjør at behovet for ny kompetanse ikke akkurat blir mindre enn før.

Som disruptive innovasjoner ellers vil ikke de internettbaserte nye skoletilbudene utfordre de tradisjonelle aktørenes kjernevirksomhet direkte. De oppstår i første omgang som tilbud i ytterkanten, der målgruppen er personer som mangler andre alternativer. Og som et tilbud til elever og studenter som trenger et mer individtilpasset opplegg enn de kan får gjennom en tradisjonell klasseromsundervisning tilpasset gjennomsnittseleven. Lykkes man med å oppnå resultater i disse krevende målgruppene. slik Khan Akademy ser ut til å gjøre, så oppdager flere hva de holder på med. Og at kvaliteten ikke er noe dårligere enn hos de tradisjonelle utdanningsaktørene, kanskje tvert imot. Da er ikke veien fra ytterkanten og inn mot sentrum så lang.