Når det gjelder digitalisering og ikt-bruk i samfunnet tror jeg det er slik at vi har lyktes best der politikere har gjort minst, mens der politikk trengs har det skjedd langt mindre. Heldigvis er det en rekke områder i samfunnet der politikere kan holde seg unna fordi privat initiativ, innovasjon og markedsløsninger sørger for å utvikle nye produkter og tjenester. Da gjør politikere lurt i å holde seg unna, slik at markedet kan virke, og heller konsentrere seg om å drive politikk på områder der de kan utrette noe positivt.
Jeg synes kapittelinndelingen og innholdet i de ulike kapitlene i denne meldingen synliggjør dette poenget godt. Selve meldingen er et lappeteppe av ulike store og små temaer, uten noen helt klar innbyrdes sammenheng, men det er kanskje slik det må bli når man er på jakt etter en "digital agenda" for en regjering og ikke helt har bestemt seg for hva den skal være. Reisen gjennom de ni hovedkapitlene (kapittel 2-10) er en ganske ujevn fornøyelse:
Kapittel 2 handler om digital deltagelse, det vil si hvor mye PCer, smarttelefoner og internett vi bruker og hva vi bruker det til. Her ligger Norge i verdenstoppen både privat og på jobb. Meldingen prøver litt halvhjertet å gi inntrykk av at dette har noe med politiske tiltak å gjøre, med tiltakene som listes opp er så puslete og irrelevante for hovedbildet at alle som leser meldingen skjønner at Norges høye ikt-intensitet i både arbeidslivet og privat har med helt andre ting å gjøre enn regjeringens tiltak.
Samme problem kommer opp i kapittel 3 om bredbånd. Vi har høy bredbåndsdekning i Norge, ikke fordi regjeringen har brukt mye penger på det, men fordi regjeringer i flere perioder har latt markedet virke. De små summene staten har brukt er knøttsmå i forhold til det de private tele, fiber- og kabeloperatørene har investert i egen infrastruktur. Kapitlet viser også at folk foreløpig velger å abonnere på langsommere hastigheter enn det som er bygget ut, men det endrer seg nok i takt med at det kommer bedre tjenester. Uansett er det ikke noen statlig jobb å tvinge folk til å kjøpe raskere bredbånd enn de ønsker. Det staten derimot kan og bør bidra med er å legge til rette for en mest mulig kostnadseffektiv utbygging, blant annet ved så praktiske ting som at graving av grøfter samordnes bedre.
Kapittel 4 handler om næringsliv og handel. Også her er det slik at det har skjedd en enorm utvikling i ikt-bruk og digitale forretningsprosesser på noen få år, i all hovedsak drevet fram av teknologiutvikling i markedet, og stort sett helt uavhengig av politikere. Samtidig er det en del flaskehalser og hindringer som gjør at digitale prosesser ikke blir tatt i bruk som skyldes politikk. Det er for eksempel fortsatt et godt stykke igjen før alle innrapporteringer fra bedrifter til myndighetene kan skje elektronisk. Meldingen er ikke spesielt offensiv på disse områdene heller, men slår fast at "Nærings- og handelsdepartementet vil arbeidere videre med forenklingsarbeid rettet mot næringslivet".
I kapittel 5 handler om viderebruk av offentlige data. Det er et område der regjeringens politikk er helt avgjørende for hva vi får til i samfunnet. men meldingen sier ikke annet enn det som er sagt i andre dokumenter før. Det vi fortsatt lurer på etter å ha lest meldingen er når kart fra Statens Kartverk og statistikk fra Statistisk Sentralbyrå blir gjort tilgjengelig for alle som rådata i maskinlesbar form. Det er det ikke noe svar på i meldingen.
Kapittel 6 handler om helse og omsorg og sier absolutt ingen ting nytt. Alt som omtales her hører hjemme i andre departementer og behandles i andre sammenhenger, blant annet i den nye Stortingsmeldingen om Morgendagens Omsorg som kom på fredag. Kapittel 7 om ikt og klima kunne vært en strategi for å gjøre kraftfulle ting på tvers av "silotenkingen" og sektoriseringen i dagens klimapolitikk. I stedet er det en svært kort og forsiktig gjennomgang av hvordan ikt kan bidra til avmaterialisering, smarte bygg, intelligente strømnett og intelligente transportsystemer. Det er ingen nye tiltak her og strategien for å stimulere tjenesteinnovasjon som tar i bruk smart grønn teknologi må vi fortsatt vente på.
Først i kapittel 8 begynner det å bli interessant. Det handler om digitalisering i offentlig sektor, noe som i motsetning til alt det andre i meldingen faktisk er Fornyingsdepartementets ansvarsområde. Kapitlet åpner med å vise de femten statlige tjenestene med størst volum og hvilke av disse som fortsatt ikke er digitalisert. Kapitlet beskriver status for digitalisering i NAV, i justissektoren og for tinglysning. De omtaler digitale postkasser, eID og flere andre konkrete områder og tiltak. Når Stortinget nå skal behandle meldingen tror jeg det er disse temaene de bør være særlig opptatt av at blir fulgt opp, fordi et er her statlig politikk kan utgjøre en stor forskjell. Paradoksalt nok er det Næringskomiteen i Stortinget som skal behandle meldingen, men det er tiltakene i meldingen som omhandler offentlig sektors egen organisering og investeringer i ikt som er viktigst.
Kapittel 9 handler om forskning og utdanning innenfor ikt. Det slår fast at det er høy etterspørsel etter kompetanse, men at det utdannes for få studenter i forhold til behovet. Noen store nyheter når det gjelder tiltak er det imidlertid ikke. Når det gjelder ikt-forskning er innholdet i meldingen syltynt. Det slås fast nok en gang at 80 prosent av all ikt-forsking i Norge (8,7 milliarder i 2009) gjøres av næringslivet og at den offentlige ikt-forskningen er alt for lav i følge flere evalueringer. Men noen tiltak for å endre på dette er ikke foreslått i meldingen.
Kapittel 10 handler om ikt-sikkerhet. Det gir en oppdatert status når det gjelder trusler og hendelser og trekker opp noen prioriteringer for statens arbeid med ikt-sikkerhet. En viktig endring er at ansvaret for forebyggende ikt-sikkerhet i samfunnet flyttes fra Fornyingsdepartementet til Justisdepartementet, som de siste årene har fått et større ansvar for sikkerhet og beredskap mer generelt i samfunnet. Det tror jeg er et klokt grep.
Når Stortinget skal behandle denne meldingen gjør de derfor lurt i å konsentrerer seg om de få delene som faktisk handler om politikk og der Fornyingsdepartementets kan gjøre en forskjell som øverste ansvarlige forvaltningsdepartment. Ikt i offentlig sektor er ikke noe mål i seg selv, men et verktøy for å skape bedre tjenester, økt produktivitet og bedre samhandling med brukerne, og med privat næringsliv. Det handler om mest om ledelse og prioriteringer, men også en del om ikt som en muliggjører for en offentlig sektor som gjør ting på smartere og mer effektive måter enn i dag.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar