lørdag 27. april 2013

Hva nå, rektor Ottersen?

Om rektor Ottersens ambisjoner
I et innlegg i Dagbladet fredag utfordret jeg den nylig gjenvalgte rektoren Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo til å fortelle oss hvordan han har tenkt å realisere strategien som skal løfte UiO til å bli et ledende internasjonalt forsknings-universitet. Det er viktig for næringslivet at Norges største universitet tar en slik rolle. Her er kronikken som stod på trykk i Dagbladet:

Gratulerer! Du har fått fire nye år, og jeg er spent på hvordan du skal bruke disse for å oppnå UiO sin visjon "vi søker mot stjernene". Vi andre er avhengig av at du har ambisjoner og sikter – om ikke mot stjernene – så i hvert fall mot å få noen fagområder i verdensklasse.

Det er imidlertid uklart for meg hva dere gjør for å bli et ledende europeisk universitet, som dere selv uttrykker det på egen hjemmeside. Ingen internasjonale sammenligninger plasserer UiO særlig høyt på sine rangeringer. The Times Higher Education-studien som er den mest anerkjente og omfattende kvalitetsmålingen for universiteter i verden, plasserte UiO på 202. plass globalt i 2012. Behovet for å sette høyere ambisjoner er derfor absolutt tilstede.

Krisen i Europa har gjort at de fleste land rundt oss gjør store omstillinger, samtidig som de viderefører eller øker sin satsing på kunnskap, forskning og innovasjon. Norsk satsing på næringsrettet forskning er svakere enn i sammenlignbare land, og produktiviteten er nedadgående. Vi er dyrest uten å være best. Universitetets evne til å utdanne kandidater av høy internasjonal kvalitet blir avgjørende for norsk konkurransekraft, og for velferdsstatens bærekraft. Jeg er spent på UiOs bidrag for å komme dit.

For det første tror jeg mye av svaret ligger i kvalitet. Studentene er også opptatt av høy faglig kvalitet, og det er klokt å lytte til dem. I en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup fremkommer det at kvaliteten på utdanningen er det viktigste for om lag 23 000 av studentene ved UiO.

Mye tyder på at Universitetet i Oslo ikke lykkes i å levere på et av sine viktigste samfunnsoppdrag – god kvalitet i utdanningene. I Universitetets strategidokument frem mot 2020 brukes ordet "kvalitet" 35 ganger på 13 sider, hvilket kan tolkes som en erkjennelse av at kvaliteten er for dårlig. Er problemet at universitetet ikke lar seg styre av ledelsen? Eller at ledelsen ikke har tatt de grep som trengs? Eller begge?

For det andre må det gjøres prioriteringer om man skal bli best på utvalgte områder. UiO tilbyr om lag 180 forskjellige studier. Ingen kan bli best på alt. Rektor og fakultetsledelsen må velge ut noen fagretninger som har forutsetninger for å bli fremragende. Det innebærer å prioritere enkelte fag på bekostning av andre. Det krever en tydelig ledelse i en kultur som er preget av omkamper og intern lobbyvirksomhet. UiO er dyktig på utredninger, men langt svakere på gjennomføring.

Universitetet i Oslo er et forbilde for andre kunnskapsvirksomheter. Samfunnet må kunne forvente ansvarlige og reelle prioriteringer fra dere, slik at forskningen og utdanningen holder høy kvalitet. Universitetet bør også være langt mer åpen om sine svakheter. Der Storting og Regjering ikke stiller opp med gode nok rammebetingelser, er det viktig at UiO er helt konkrete når det gjelder hva som trengs.

UiO har en flott visjon og en ambisiøs strategi frem mot 2020. En strategi er ikke tilstrekkelig. Skal man få til omstilling kreves det også handling i hele organisasjonen. Noe må bort, og noe må styrkes. Jeg ser frem til å høre mer om neste etappe, der dere gjennomfører de endringene som skal til for å bli et ledende internasjonalt forskningsuniversitet.