US State Department har meget
fortjenestefullt laget en
nedlastbar bok med bilder og artikler om Berlinmurens fall 9. november 1989, om hvilken enorm global historisk begivenhet det var. I boken skriver flere internasjonale størrelser, blant annet den polske demokratiforkjemperen og senere redaktøren,
Adam Michnik:
"In 1989 nobody anticipated the fall of the communist regime — no one in the world. When U.S. President RonaldReagan (1981-1989) called in West Berlin, “Mr. Gorbachev, tear down this wall!” people took it as an echo of Cold War rhetoric and not as a realistic political project. And yet, the Wall was torn down."
Michnik har helt rett. Noe av det mest spesielle ved det som skjedde var at absolutt ingen var i stand til å forutse det, selv ikke samme uke eller samme dag. Det kom vanvittig brått da det kom. En grunn til dette var at muren var blitt en del av hele vårt mentale verdensbilde, i den forstand at vi som opplevde delingen av Europa ikke kunne se hvordan delingen realistisk skulle fjernes. I hvert fall ikke i overskuelig fremtid eller på en fredelig måte.
Alle så at Øst-Europa var både undertrykkende, humørløst og i et økonomisk forfall i møtet med ny informasjonsteknologi, men det var umulig å tro at ting ville rakne så raskt. På samme måte som det i dag er vanskelig å forklare de under 30 hvordan et Europa med Berlinmur føltes og så ut, var det umulig for oss som vokste opp med et delt Europa å skjønne hvordan et Europa uten Sovjetunionen, Øst Europa og Berlinmuren kunne oppstå. Mange snakket om en tilnærming mellom øst og vest i Europa. Men at den ene siden skulle forsvinne var ikke innenfor det mulige.
Jeg er heldigvis gammel nok til å ha sett hvor utrolig trist det var i øst, og har gått over
fra det dengang innestengte
Kreuzberg i Vest-Berlin via
Checkpoint Charlie til Øst-Berlin på dagsvisum (med
tvangsveksling til øst-tyske mark til en absurd valutakurs). På en interrail var jeg innom et litt liberalisert Budapest midt på 80-tallet og møtte DDR-ungdom som fikk lov til å reise til Ungarn på ferie, men ikke lenger. Og som absolutt ikke hadde lyst til å snakke om hvordan de hadde det hjemme. Hele systemet var bygget på
frykt og alle var livredde for at noen skulle sladre.
Hva var det så som gjorde at muren falt? Hvem skal vi takke? Jeg vil foreslå tre kandidater. Den første og mest opplagte er
Mikhail Gorbatsjov, leder i Sovjetunionen. Tidligere hadde Sovjetunionen alltid slått ned forsøk på å
få til større selvstendighet i Øst Europa, I Ungarn i 1956,
Tsjekkoslovakia i 1968 og i Polen i 1981. Men Gorbatsjov nektet å gripe inn. Og konsekvensen var at hele Øst Europa og til slutt
Sovjetunionen selv kollapset. Gorbatsjov ble ikke noen helt hjemme i Russland, det blir man ikke av å gi bort et helt imperium. Men det er han som skal ha hovedæren for at folk våget seg ut i gatene. Og for at ingen skjøt dem.
Den andre vi skal takke er Ungarns regjering. Ved å klippe vekk piggtråden på grensen mot Østerrike 20. juni 1989 satt Ungarn i gang en kjede av begivenheter som malte de øst-tyske og tsjekkiske makthaverne inne i et hjørne.
Befolkningen i Øst-Tyskland (men ikke like mange fra det litt mer frie Ungarn) forsvant bakveien ut av landet. Folk skjønte at regjeringen i Øst Tyskland plutselig var på defensiven og demonstrasjonene over hele Øst Europa tiltok i styrke. Og bare noen dager etter Berlinmurens fall skjedde
Fløyelsrevolusjonen i Praha.
Den tredje vi må takke er
Ronald Reagan som i 1987 ba Gorbatsjov rive Berlinmuren. Reagan ble sett på som en krigshisser av vest-europeisk venstreside fordi han ville knuse Øst Europa gjennom militær og økonomisk overlegenhet. Venstresiden i vest snakket om en "tredje vei" mellom øst og vest, og likte Gorbatsjov men ikke Reagan. Men Gorbatsjov forstod at han måtte forholde seg til Reagan. Og det var Ronald Reagans strategi som lykkes. Øst Europa var etter hvert så økonomisk og teknologisk underlegne at de ikke hadde råd til å være med på kappløpet mot vesten lenger. Man måtte samarbeide, innføre demokrati og markedsøkonomi, og la folk reise i stedet for å stenge dem inne.
1989 var et utrolig begivenhetsrikt år. Det var noen forvarsler om at mye kunne gå galt, da protestene
ble stått ned på Tiananmen i juni. Og
maktovertakelsen i Romania rett før jul var uhyggelig. I årene etter ble det skutt ved TV-tårnet i Vilnjus og det ble krig i Krotatia og Bosnia. Ikke alle de gamle makthaverne ville gi seg uten kamp. Men det spesielle i 1989, som overrasket absolutt alle, var hvor raskt og hvor
fredelig endringene skjedde.
Dagens store gladnyhet er at Veigar Pall Gunnarsson er tilbake i Stabæk. Det er bra for Stabæk og det er bra for norsk toppfotball. Veigar scoret 43 mål og hadde 36 målgivende pasninger i løpet av tre fantastiske sesonger i Stabæk i 2006, 2007 og 2008. Så dro han til Frankrike og fikk nesten ikke spille i det hele tatt.
