Bruken av KI skyter fart

Statistisk sentralbyrås (SSB) siste tall bekrefter et inntrykk av kraftig vekst i bruken av KI-teknologi og -tjenester. SSB beskriver i artikkelen "Bruken av KI har skutt fart det siste året" fra slutten av september hvordan det i både blant privatpersoner og i næringslivet er slik at bruken av kunstig intelligens skyter fart. SSB skriver at:

"Nye tall fra undersøkelsen Bruk av IKT i husholdningene viser at 54 prosent av befolkningen mellom 16 og 79 år har brukt generativ KI verktøy de siste tre månedene mot 36 prosent i 2024. Videre har 3 av 10 norske foretak med minst ti sysselsatte brukt en eller flere kunstig intelligens teknologier i 2025, mot 2 av 10 i fjor, viser siste tall fra undersøkelsen Bruk av IKT i næringslivet. 

Innbyggernes bruk av KI

SSBs tall viser at 54 prosent av nordmenn bruker generativ KI-verktøy som ChatGPT, Bing Chat, Google Gemini eller bilde- og videogenereringsprogrammer i 2025, en vekst på 18 prosentpoeng fra samme tid i 2024. Men det er noen forskjeller i kjønn, alder og geografi. Når det gjelder kjønnsforskjeller i bruken av generativ KI-verktøy er det slik at 58 prosent av menn oppgir at de benytter slike verktøy, mot 49 prosent av kvinner. Men denne differansen er mindre enn i fjor.

I aldergruppen 16-24 år er det slik at 8 av 10 bruker generative KI-verktøy. Denne aldersgruppen var tidligst ute med mange brukere av KI, og da ofte i utdanningssammenenheng, mens det nå er slik at den sterkeste veksten er hos de som er 35 til 55 år, som vi ser i grafen til venstre. SSB skriver at:

"Alle aldersgrupper under 75 år har økt sin bruk av KI siden 2024, men den mest markante veksten finner vi blant personer i alderen 35–44 år. Nesten sju av ti i denne aldersgruppen bruker generativ KI-verktøy i år, en økning på 30 prosentpoeng fra året før. For gruppen 45-54 år har andelen økt fra 35 til 56 prosent siden 2024".

Kunstig intelligens i næringslivet

Det kan virke som utbredelsen av KI i første omgang, som gjelder å ta i bruk KI i det hele tatt, går raskere når det gjelder innbyggernes private bruk, eller i forbindelse med utdanning, enn i arbeidslivet. Men også i næringslivet er det nå en høy veksttakt, og de store bedriftene rykker fra de små: SSB skriver at:

"I 2025 oppgir tre av ti foretak med minst ti ansatte at de benytter én eller flere typer KI-teknologi mot to av ti i 2024 og én av ti i 2023. (...) ...små foretak med færre enn 50 ansatte har mer enn tredoblet sin KI-bruk siden 2023 (riktignok fra et veldig lavt nivå). Store foretak med over 99 ansatte har økt sin andel av KI-brukere fra 27 til 58 prosent i samme periode slik at avstanden mellom store og små foretak har blitt enda større."

Hva denne forskjellen mellom store og små foretak egentlig forteller er jeg litt usikker på. Det kan være slik at at store bedrifter har større ressurser til å utvikle egne tjenester og arbeidsprosesser basert på KI. Men så er det jo mer sannsynlig at dersom en bedrift er veldig stor så vil en eller annen arbeidsprosess, eller en kundetjeneste, benytte KI, selv om ikke alle i bedriften bruker KI i sin vanlige arbeidshverdag, mens det i små og spesialiserte bedrifter er noen disruptive aktører som transformerer hele sin forretningsmodell til å være basert på KI.

Jeg skrev i sommer om en OECD-rapport som går dypere inn i dette med om KI brukes til støtteprosesser eller til å transformere kjerneproessene i en virksomhet, og hvilke bransjer som er mest modne når det gjelder å virkelig få opp produktivitetesveksten ved bruk av KI. Den OECD-rapporten er relativt moderat i sine anslag.

Årsaker til ikke-bruk av KI

Vel så interessant som å se på bedriftenes størrelse kan kan det være å se på hvor langt fremme bedriftter i ulike bransjer er kommet. Her viser tallene at det er en del store forskjeller. Ikke uventet er det slik at bedrifter innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi ligger i forkant, og bruker KI-teknologi til flere ulike ting, mens andre bransjer er mer avgrede i sin KI-anvendelse.

SSB har også sett på hva det er som gjør at bedrifter foreløpig ikke tar i bruk kunstig intelligens i virksomheten. Det jo fortsatt slik i Norge at 70 prosent av bedriftene er i kategorien som svarer at de ikke bruker KI. SSB skriver at:

"I undersøkelsen blant næringslivet spør vi også om hovedårsaken til ikke å bruke KI-teknologier. Dette gjelder 70 prosent av foretakene. Så mange som 77 prosent av disse oppgir at de mangler relevant kompetanse for å bruke KI-teknologier. Dette er en økning fra 69 prosent i fjor. Av dem som ikke har brukt KI-teknologier sier også 4 av 10 foretak at de var bekymret for data- og personvern og at det er manglende klarhet om de juridiske konsekvensene."

Om noen år vil vi helt sikkert synes at slike generelle spørsmål om bruk av kunstig intelligens og uten å være mer presis på tjenester og anvendelsesormåder, virker ganske dumme. Det er litt som å spørre hvor mange som brukte internett på slutten av 90-tallet, da det var nytt og spennende, og vokste veldig raskt, uten å være mer presis på hva vi brukte internett til. Men de tjenestene vi bruker internett til i dag, som sosiale medier, streaming av musikk, film og TV-serier og podcaster, var ikke der i begynnelsen. De kom på grunn av internett.

Nå spør faktisk SSB fortsatt om innbyggeres og bedrifters bruk av internett, og det tallet er så godt som 100 prosent hver dag, så er det ikke så mye nytt å finne der. Men i tillegg spør de om hva vi bruker internett til å gjøre, slik som epost, musikk, film, nettaviser,  Facebook. YoutTube, TikTok osv, tjenester som har vokst helt eksplosivt raskt etter at de ble lansert. Og slik blir det sansynnligvis med KI også. Mye av det vi skal bruke KI til er ikke funnet på enda, men vi må regne med at noe av det som kommer vil vokse fryktelig raskt.

KI er ikke noe vi vil gå og kjøpe som en vare i butikken, men inngå i en rekke andre tjenester, produkter og prosesser. Oppgaver vi gjør i dag vil vi få hjelp av KI til å gjøre bedre og raskere, som å søke og løse oppgaver på nettet.. Vi vil også bruke KI til å lage tekst og bilder, til å analysere og kvalitetssikre, til å løse oppgaver og til å finne mønstre og sammhengheter i enorme mengder data. Men i tillegg til det skal vi bruke KI til å løse nye utfordringer og til tjenester og prosesser vil ikke vet hva er i dag.

Kom nyttårsbarnet i 2025 før sankthans?

Når ble årets nyttårsbarn i kommunen din født? I store kommuner skjer det naturlligvis allerede 1. januar, eller i hvet fall den første uken i januar. Men en årlig gjenganger her på bloggen er at jeg har skrevet om kommuner med så få fødsler at de fortsatt venter på årets nyttårbarn ved påsketider. Og noen steder har de fortsatt ikke fått noe nyttsårbarn til sankthans.

Tallene jeg viser til er hentet fra Statistisk sentralbyrås (SSB) kvartalsvise befolkningsstatistikk så langt i 2025. Det er en viktig statistikk som sier mye om fremtiden i norske kommuner.

For å ta de store kommunene først. I første halvår ble det født 4540 barn i Oslo, 1555 barn i Bergen, 1173 barn i Trondheim, 829 barn i Stavanger, 629 barn i Kristiansand, 598 barn i Bærum og 500 barn i Drammen. I Lillestrøm, Asker, Sandnes og Tromsø ble det født over 400 barn, og i ytterligere fire kommuner ble det født over 300 barn i første halvår. 

Det blir behov for barnehageplasser, og om noen år blir det en del skoleklasser av dette. Dagens barn er desuten fremtidens arbeidskraft. Fødselstallene har riktignok gått ned de sisten årene, og det er mange behov i arbeidslivet som skal dekkes, ikke minst i helse- og omsorgssektoren, men også privat næringsliv vil trenge flere folk. Da er det viktig at at det blir født mange barn i kommunen, og at det i tillegg er både innflytting og innvanding av folk som kan denne behovene i årene som kommer.

Kommunene uten fødsler

Barn er fremtiden, heter det, men denne fremtiden er veldig ujevnt fordelt mellom norske kommuner. I motsatt enda at denne statistikken finner vi mange små Norske kommuner der det omtrent ikke ble født noen barn i det hele tatt første halvår 2025. Ja, i to kommuner, I Utsira og Røyrvik, ble det ikke født noen barn i første halvår. De ventet fortsatt på nyttårsbarnet da vi passerte Sankthans.

I 10 norske kommuner ble det bare født et eneste barn i hele første halvår. Vi får håpe et kommer noen flere i høst, for ellers blir det ensomt i skoleklassen om noen år. Disse 10 kommune er: Kvitsøy, Træna, Rødøy, Sørfold, Modalen, Fedje, Hyllestad, Flatanger, Kvænangen og Gamvik. I 10 kommuner ble det født to barn første halvår: Værøy, Moskenes, Aremark, Bygland, Åseral, Masfjorden, Høylandet, Loppa, Måsøy og Berlevåg. Og så er det også 10 kommuner der det ble født tre barn første halvår i år: Hattfjelldal, Beiarn, Røst, Flakstad, Iveland, Eidfjord, Sollund, Tydal, Karlsøy og Nesseby

Totalt er ble det født 6 eller færre barn i 66 av landets kommuner i første halvår, altså et barn i måneden eller mindre, og 10 barn eller mindre i 100 norske kommuner. Hovedårsaken til disse lave tallene er at det er få personer som er i den alderen der det er vanlig å få barn som bor i disse kommuene. De har flyttet et annet sted. 

Befolkningsveksten avtar

Statistisk sentralbyrå skriver at befolkningen Norge økte med 5 900 personer i 2. kvartal. Midtveis i 2025 var befolkningen 5 606 900. Statistisk sentralbyrå skriver at befolkningsveksten er på vei ned, selv om antall barnefødsler har gått litt opp de siste årene. Årsaken er mindre innvandring:

"Befolkninga auka framleis, men veksten bremsa opp i takt med at færre ukrainske statsborgarar flytta til Noreg. Folkeveksten vart dermed lågare enn på same tid dei siste åra, mykje grunna at færre ukrainarar kom til landet. Det viser tal frå statistikken Befolkning.

– Ein folkevekst på 5 900 er den lågaste i eit andrekvartal sidan 2001, om vi ser bort frå 2020 og 2021 som var to år prega av høvesvis få innvandringar grunna koronapandemien og mange etterregistrerte utvandringar, seier Magnus Haug, seniorrådgjevar ved seksjon for befolkningsstatistikk i SSB."

Mens det før i tiden var størst fødselsoverskudd i distrikene, og mange flyttet til småbyene og storbyene når de skulle studere, eller få seg jobb, er det i dag i byene det er et fødselsoverskudd. De fleste distriktskommunene har et stort fødselsunderskudd, og hadde det ikke vært for innvandring, særlig fra Ukraina de siste årene, ville enda flere kommuner hatt en befolkningsnedgang.

En verden med færre folk

"Peak human - The prospect of an emptier world" er hovedsaken på forsiden av helgens The Economist. En egen tematikkel om verdens befollkning har overskriften "Humanity will shrink, far sooner than you think". Og helgens leder slår fast at færre folk ikke nødvendigvis bare er negativt. Overskriften: "Don’t panic about the global fertility crash - A world with fewer people would not be all bad".

Det som avgjør om en befolkning vokser eller krymper over tid, er fruktbarhsraten Den må være på over 2,1 barn pr kvinnefor at befolkningen skal være stabil. Et høyere tall, over tid, gir befolkningsvekst, et lavere tall gir befolkningsnedgang. I Norge i 2024 var fruktbarhetstallet 1,44  barn pr kvinne. Men dette gjelder stadig flere land. I dag bor to tredeler av verdens befolkning i land som har et lavere frukbarhetstall enn 2,1. 

Vi er vant til at folketallet i verden øker, og det øker fortsatt.  Det har ikke vært noen periode med global befolkningsnedgang siden svartedauden midt på 1300-tallet. Det er tvert imot slik at bekymringen har vært at verdens befolkning vokser for mye, og til nivåer der en økende befolkning bruker mer ressurser enn det som er opprattholdbart i lengden. I mange tiår var vi bekymret for at vi blir for mange, for raskt. 

Når kommer toppen?

Så har denne bekyringen gradvis avtatt etterhvert som stadig flere land har fallende fødselsrater, ikke bare i Nord-Europa og Japan, men stadig flere steder, og ikke minst i Kina som er i ferd med å passere toppen nå. Hans Rosling skrev gode bøker om at det ikke bare er i vesten vi har kontroll på befolkningsutviklingen, men mange såkalte utviklingland har fått minst like god helse, utdanning, og levestandard, og også raskt fallende fødselstall. 

Men det er vel slik at verdens befolkning skal vokse i flere tiår til før den begynner å synke, i følge blant annet FNs besolkningsprognoser? Dagens befolkning er på 8,2 millarder mennesker. Den siste av disse prognosene fra FN sier at verdens befolkning vil nå en topp på 10,3 milliarder mennesker i 2084, så vil det snu  Toppen vil komme lenge før, slik utviklingen er nå, sier The Economist. FN legger til grunn at dagens fallende fertilitetstall vil stabilisere seg, og kanskje gå litt opp igjen i de landene der den har falt mest (Sør-Korea har hatt et frukbarhetstall på under 1 i syv år på rad). Hvis vi legger til grunn at fødselsraten vil fortsette å falle videre i veldig mange land, vil verdens befolkning passere toppen mye tidligere enn dagens FN prognoser tilsier:

"Though the number of people is still rising, the fertility rate—the number of babies a woman can expect to have in her lifetime—has been plummeting. And not just in the rich world: two-thirds of people now live in countries where it is below the “replacement rate” of 2.1—the standard estimate of what is needed to maintain a stable population. Bogotá, Colombia, now has a lower fertility rate (0.91) than Tokyo (0.99).

The global population will peak at 10.3bn in 2084, says the UN’s central estimate. But as we report this week, its assumptions are questionable. It assumes a sudden change in momentum, starting now: that fertility rates in many low-fertility countries will stop falling or rebound, and that plunging rates in high-fertility countries will fall more slowly. If it is wrong, peak human is much closer. If current trends continue for just ten more years before the UN’s more optimistic assumptions kick in, the global population peaks at 9.6bn in 2065, then tumbles to 8.9bn by 2100. Even that may be too optimistic.

Det sikre og det usikre 

Befolkningsfremskrivninger er en interessant blanding av det helt sikre, og det ganske usikre. Vi vet for eksempel hvor mange 50-åringer det vil være i verden i 2070, for de er allerede født alle sammen. Vi vet derimot ikke hvor mange barn dagens 20-åringer kommer til å få. Hvis dagens trend med fallende fertilitet fortsetter vil tidspunktet for når verdens befolkning passerer toppen flyttes stadig fremover. The Economist skriver at:

"We project that if the TFR goes on falling at its recent rate for even one more year, the eventual global population peak will arrive three years sooner, with 130m fewer people. If it declines for another decade before stabilising, peak humanity will arrive in 2065, with 750m fewer people."

Det er altså slik at et nytt år der den globale fertilitetsraten fortsetter å falle, betyr "peak population" tre år tidligere, og 130 millioner lavere befolkning på toppen. Faller den i ti år før den stabiliserer seg, betyr det befolkningstopp i 2065, og 750 milloner lavere folketall. 

En verden med færre folk

Det mest interessante med en befolkninstopp er hva som skjer etterpå. I begynnelsen kommer overgangen til en verden med befolkningsnedgang til å skje ganske langsomt, før det etter en stund går brattere og og brattere nedeover, slik grafen over viser. Den viser også hvordan en fortsettelse nedgangen i fødselstallene i ytterligere15 år eller 25 år, gjør at befolkningsnedgangen blir mye brattere når det snur. Nedgangen kan bli et speilbilde av den bratte oppgangen vi har vært igjennom.

Hva slags problemer vil en verden med bratt befolkningsnedgang oppleve? Der det er færre folk i arbeid, færre som betaler skattene som skal finansere velferdstjenester, færre som kan bidra til å betale ned høy statsgjeld, færre kloke hoder som skal drive frem nytenkingen og innovasjonene. Færre folk vil føre til behov for å færre boliger, skoler og butikker, og sannsynligvis en aksellerert fraflytting fra noen regioner. 

The Ecconomist velger likevel å ikke være alt for bekymret. De peker i lederartikkelen på at selv om det vil bli færre folk om noen tiår enn det er nå, så vil folk leve lenger og har bedre helse og bedre teknologiske hjelpemidler, slik at de kan jobbe lenger. Dessuten er det slik at teknologien, for eksempel KI og nye fremtidsteknologier, forbedrer seg raskere enn fødelstallene faller. The Economist antar derfor at det vi taper på en nedgang i antall mennsker i verdiskapende arbeid, kan kompenseres gjennom mer bruk av teknologi. Dessuten vil det i en verden med større knappet på folk bære enda viktigere å ikke sløse med humankapitalen, men bruke de menneskelige ressursene enda smartere.

Rapport om åpenhet i forvaltningen

Hvor åpen er norsk forvaltning sammenlignet med offentlig sektor i andre land? Har vi det innsynet i beslutningsprosesser og dokumentasjon vi bør ha? Vet vi nok om statens og kommunenes anskaffelsesprosesser, og om eierskap til aksjeselskaper og eiendommer slik at vi klarer å forhidre inhabilitet og korrupsjon? Og hvordan balanseres åpenheten i møte med andre viktige samfunnshensyn, som nasjonal sikkerhet og personvern? 

Dette er blant flere viktige spørsmål Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har ønsket bedre oversikt over, i form av et mer helhetlig blikk på hvordan man skal ljobbe videre med disse problemstillingene, hver for seg, og sammen. Arbeidet med å skaffe innsikten og skrive rapporten er gjennomført av Halogen. Sluttrapporten heter "Åpenhet i forvaltningen - En kartlegging av utfordringer og muligeheter for åpenhet i norsk forvaltning". DFD publiserte og en nyhetssak på nettsidene sine, der de skriver at:

"Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har mottatt ein ny rapport som gir råd og perspektiv på korleis openheita i forvaltninga kan styrkast. Rapporten er utarbeidd av Halogen på oppdrag frå departementet, og byggjer på intervju med representantar frå sivilsamfunnet og offentleg sektor. 

 – I ei tid der demokratiske verdiar blir utfordra i fleire delar av verda, er arbeidet med openheit i forvaltninga viktigare enn nokon gong. Openheit er ein grunnstein i tilliten mellom innbyggjarane og styresmaktene, og ein føresetnad for eit velfungerande demokrati, seier digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung."

Mye er bra, men slett ikke alt

Halogens team som har jobbet med dette prosjektet har bestått av Eline Prytz Andersen, Helena Larsson, Tiana Ringseth og meg selv, og underveis bidro også Bente Meen med sitt kloke og erfarne forvaltnings- og digitaliseringshode. Rapportens funn har så langt blitt presentert for en faglig lunsj i DFD og for et interessentforum for åpenhetsarbeid der både departementer, direktorater og ulike ikke-statlige organisasjoner deltar. Den blir også tema på det årlige Åpenhetsseminaret i Norsk Presseforbund som skal være 22. september. 

På disse møtene har det vært gode diskusjoner om hvordan det egentlig står til i Norge med åpenheten. Det er som bidrag til den samtalen vi trenger om veien videre jeg tenker at rapporten har størst verdi. Dels ved å presentere oppdaterte fakta og analyser om hvor langt vi har kommet på ulike områder i Norge, men aller mest ved å presentere innsikt basert på intervjuer med medarbeidere i departementer, direktorater, presseorganisasjoner og andre som arbeider med innsyn og åpenhetsspørsmål til daglig, og har delt kunnskapen de har, inkludert frustrasjoner, dilemmaer, ønsker og håp.

Alle er opptatt at åpenhet er viktig for demokratiet og rettsikkerheten, og for tilliten til politikk og forvaltning. Det er generelt stor støtte til at Norge skal ha et høyt ambisjonsnivå. Det er også ganske bred enighet om at Norge ligger langt fremme på viktig områder. Ting som trekkes frem er den digitale innsynsløsningen e-Innsyn, åpenhetsloven, miljøinformasjonsloven, partifinansieringslovverket og innsyn i innbyggernes lønns- og skatteforhold. Her er vi på verdenstoppen i åpenhet. Mens det på andre områder slett ikke er slik at Norge ligger lengst framme. Hva som mangler på flere av disse andre områdene er et viktig gjennomgangstema i rapporten.

Det finnes flere utredninger og rapporter om noen av åpenhetsproblemstillingene i forvaltningen. Blant annet har Riksrevisjonen skrevet to rapporter om innsyn i dokumenter og postjournaler. Offentliglova ble evaluert for noen år siden, uten noen konkret oppfølging. Mens andre lover, som forvaltningsloven, arkivloven, er nylig endret og lov om offentlige anskaffelser og en ny lov deling av offentlige data er i prosess, men uten at endringene nødvendigvis imøtekommer ønsker om større åpenhet.

Forutsetninger for åpenhet i forvaltningen

I Halogens arbeid har vi skaffet og brukt innsikt fra intervjuene, sammen med kunnskap om disse pågående prosessene, til å belyse hvordan det står til med åpenheten i forvaltningen. For å bruke "utredningsinstruks-terminologi", har vi vært særlig opptatt av å finne svar på utredningsinstruksens 6. spørsmål "Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?", som når det gjelder åpenhetsarbeidet i offenlig sektor kan omformuleres til. "Hva fremmer og hva hemmer et vellykket åpenhetsarbeid?"

Vi har i rapporten sortert innsikten inn i noen kategorier av forutsetninger og hindringer som er særlig viktige:

1. Åpenhet blir nedprioritert i det daglige på grunn av tidspress og svake insentiver Her er det summen av flere forhold som løftes frem. Mange er opptatt av tunggrodde systemer for journalføring og arkivering, få insentiver til å prioritere arkiverings- og journalføringsoppgaver og mangelfull opplæring. De forteller også om manglende støtte til å utføre disse oppgavene på en god måte i arbeidshverdagen. Og om at den saken som haster mest alltid prioriteres høyest, noe en fersk DFØ rapport om departementene også peker på.
2. Åpenhet er viktig for demokratiet, men utfordres av andre samfunnshensyn. Høye ambisjoner om åpenhet må avveies mot andre viktige samfunnshensyn og rettigheter. Dette gjelder blant annet personvern og nasjonal sikkerhet. Det er gjerne krevende avveininger, og det etterlyses tydeligere prinsipper og praksis for håndteringen av disse målkonfliktene på ulike områder. Vi må regne med at hensynet til nasjonal sikkerhet og til personvern ikke blir mindre viktige fremover.
3. Sentrale rammebetingelser kan hindre ønsket åpenhet. Det som også kan stå i veien for en ønsket åpenhet er ytre rammebetingelser som ikke legger til rette for transparens. Det kan være mer systemiske ting som manglende eller lite brukervennlige digitale systemer, og fragmenterte lov- og regelverk som skaper usikkerhet om hva som gjelder. Det at innsyn er noe man må be om, og ikke noe som skjer "by default" gjennom automatisering og tilgjengeliggjøring, er også en viktig problemstilling. Her varierer det også fra område til område hvor gode digitale systemer som finnes, og om lovverket er tilpasset moderne arbeidsformer. 
4. Behov for møteplasser som bidrar til reelle endringer. Det finnes noen møteplasser knyttet til både sektorene og et tverrsektorielt åpenhetsarbeid som er verdifulle for de som deltar. Men det er også slik at man ikke vil kaste bort tid på å møtes hvis det ikke fører til noe. Open Govermant Partnerships (OGP) rolle må oppfattes som verdiøkende, både nasjonalt og internasjonalt, og flere av informantene trekker frem andre internasjonale arenaer som er viktig på deres felt.
5. Norge har mye å lære av andre land. Norge ligger langt fremme på åpenhet på flere viktige områder, noe som støttes av internasjonale rapporter som sammenligner åpenheten i ulike land. Likevel må vi bli mer interesserte i å lære av andre land der de har kommet lenger og vi har noe viktig å lære. Informantene nevner flere eksempler på temaer og land der man ligger foran Norge, blant annet når det gjelder informasjon om offentlige anskaffelser og kontrakter, og om dokumentasjon av offentlige utgifter.

Noen åpenhetstemaer vi har undersøkt spesielt

Vi har også gjort et lite dypdykk i noen utvalgte sentrale åpehetstemaer. Vi har sett litt på status, om ambisjonene som er formulert i handlingsplanene ser ut til å bli nådd, hva som er i prosess og hva som slett ikke ser ut til å bli fulgt opp. Jeg skal ikke gjenta alt som står i rapporten om dette, side 35-43 i rapporten gir en slik oppsummering av status, pågående arbeid og gjenstående problemstillinger. På flere områder har det vært pågående KVU-arbeid og lovbehandlinger inn mot sommeren, noe som har gjort arbeidet ekstra interessant. Men noen stikkord om de seks hovedområdene vi har sett spesielt på:

• Innsyn i offentlige dokumenter og beslutningsprosesser. Dette er et helt sentralt tema i åpenhetsarbeidet, og har vært et  tema i de fleste norske handlingsplanene til OGP. Norge har ligget og ligger langt fremme internasjonalt når det gjelder etableringen offentlig ekektronisk posthournal og innsynsløsningen e-innsyn. Men som rapporten viser er det flere utfordringer med prioriteringen av åpenhetsarbeidet og med å ha en felles praksis.
• Informasjon om eierskap til selskaper og eiendommer. Dette har også vært et viktig tema både internasjonalt og i det norske arbeidet med åpenhet. Det har tatt tid, men vi har nå fått et register over relle rettighetshavere i Norge. Det er også gjennomført konseptvalgsutredninger (KVU) for både aksje-. og eiendomseierskap som etter hvert vil kunne sikre sanntidsinformasjon om eierskap. Disse skal forhåpentligvis følges opp, også med regler for hvem som skal kunne ha tilgang til hvilken informasjon.
• Åpenhet om offentlige anskaffelsesprosesser Norge har et regelverk som stiller strenge krav til leverandører, regulerer offentlige anbudsprosesser og gir innsyn i disse anbudsprosessene, fram til kontrakter blir tidelt. Men det mangler tilgang til kunnskap og data om offentlige anskaffelser, etter at konkurransen er avgjort. Noe som både hindrer datadeling som gir kunnskap som kan fremme effektivitet og bedre ressursutnyttelse, men som også kan gjøre det vanskeligere å avsløre det når ting ikke er i orden. Her er ikke tidligere ambisjoner blitt fulgt opp.
• Strategi for antikorrupsjon. Regjeringen la i mars 2024 frem en egenstortingsmelding om forebygging og bekjempelse av økonomiskkriminalitet. Om vi har en helthetlig strategi for antikorrupsjon, slik OECD anbefaler sine medlemsland, og en tydelig plasssering av et tverrgående ansvar, kan diskuteres, og vi drøfter også dette litt i rapporten. Etter at rapporten kom har regjeringen laget en ny handlingplan mot arbeidslivskriminalitet. Der er det også pekt på noen viktige huller som kan tettes ved bedre digitale løsninger og mer åpenhet.
• Innsyn i offetnlige straffesaksprosesser. Pressens organisasjoner opplever at det er vanskelig å få tilgang til politiets straffesaksdokumenter, noe de mener utfordrer deres mulighet til å utøve rollen som «offentlig vaktbikkje». Fragmentert og lite modernisert lovverk, og en digitalisering i straffesakskjede og domstolene som har vært langsom, er blant årsakene. Det har kommet en god rapport fra professor Ragna Aarli om hva som gjør gjøres, men dette er foreløpig ikke blitt fulgt opp.
• Økt digital deltakelse. Digital deltagelse er et stort og bredt tema som handler om digital kompetanse, tiltak mot digitalt utenforskap, tilgang til offentlig informasjon, universell utfordring av digitale tjenester, og mye annet. Vi liker å tenke at vi ligger langt fremme på dette området i Norge, men det er ikke alltid tilfelle. I rapporten har vi ikke gått i dybden på alle disse temaene, men særlig løftet frem behovet for å få på plass digitale løsninger som gir en mer likeverdig tilgang til offentlige tjenester og informasjon, og ikke minst tilgang til egne data.

Noen kunnskapshull...

Vi har valgt ut disse seks nevnte temaene i rapport basert på prioriteringer i de norske handlingsplanene til OGP. Det gjør at det er andre ting vi ikke har gått i dybden på, men som også er svært viktige. Et viktig område som kan fortjene en egen kartlegging er hvordan det står til med åpenhet og innsyn i kommunene, både når det gjelder praksis og når det gjelder digitale verktøy, for eksempel bruk av eInnsyn. Er det slik at kommunesektoren har en rimelig felles praksis, eller er det store forskjeller. Jeg har inntrykk av det siste, men det kunne være interessant å undersøke det.

Et annet område som fortjener mer innsikt er digital deltagelse i en tid der stadig mer av kontakten med det offentlige, inkludert innsyn, er avhengig av at innbyggerne har digital kompetane og tilgang til digitale verktøy. Det er mye ugjort når det gjelder arbeid med blant annet identitetsforvaltning generelt, eIDer spesielt og digitale fullmaktsløsninger. Når dette ikke er på plass bidrar det til et digitalt utenforskap i en tid der digitale tjenester nettopp kan hjelpe oss til å øke tilgjengeligheten til viktig informasjon.

...og noen anbefalinger

Halogens rapport avslutter med å komme med mange anbefalinger, både i form av konkrete tiltak, og i form av hindringer vi mener det er lurt å se nærmere på og vurdere hva slags kombinasjoner av tiltak som trengs for å rydde dem unna. Generelt kan man si at vi både har foreslått tiltak som tydeliggjør helhetsansvaret for åpenhet, tiltak for en bedre koordinering og bedre digitale verktøy for å håndtere åpenhetsarbeid på tvers av sektorene og en del tiltak som handler om mindre biter av denne helheten. 

Rapporten anbefaler at det samlede åpenhetsarbeidet løftes et hakk opp fra å være en handlingsplan for Norges forpliktelser til Open Government Partnership (OGP), til å være et mer overordnet regjeringsdokument om åpenhet, eller gjerne en egen stortingsmelding om åpenhet i forvaltningen. Det ville være en god anledning til å beskrive ansvar, roller, sammehenger på tvers av sektorene, og gjøre noen prioriteringer. 

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets koordinerende rolle i dette arbeidet bør tydeliggjøres og forsterkes, og det er også viktig å sørge for at Norge leverer på områder der det er ambisjoner om økt åpenhet, men der disse ambisjonene foreløring ikke er fulgt opp, og vi henger etter andre land. Det gjelder blant annet åpenhet om offentlige anskaffelser, tilgang til offentlige straffesaksdokumenter og mer effektive og brukervennlige systemer for å håndtere innsyn og datadeling mer generelt. Etter noen års pause er det viktig å rydde opp i ID-forvaltningen, sørge for tilgang til eID for de som skal ha det, og etablere digitale fullmaktsløsninger, slik regeringens digitaliseringsstrategi også har som ambisjon.

Open Government Partnership (OGP) ble etablert i 2012, etter initiativ fra blant annet Barack Obama, og i nær kontakt med blant annet Storbritannia og Norge, for å være en arena der folk som er opptatt av hvordan digitalisering i kombinasjon med åpenhetsreformer kan bygge tillit og avdekke korrupsjon og kriminalitet. Et samarbeid for å hjelpe oss selv bli bedre og også la oss inspirere og hjelpe hverandre med å gjennomføre forbedringer. USA har ikke lenger denne pådriverrolleen og det har også vært tilbakeslag for demokrati og åpenhet i andre store land. Men derfor er det akkurat nå et større behov enn noengang for at likesinnede og demokratiske land finner sammen i arbeidet for åpenhet. Norge kan spille en slik pådriverrolle.

Et nytt cybersikkerhetssenter for næringslivet

Den blide gjengen på bildet til venstre er administrasjonen i Næringslivs sikkerhetsråd (NSR), med direktør Odin Johannessen, lengst til venstre på på bildet, i spissen. Grunnen til at de er så blide er at de har fått beskjed av Nærings- og fiskeridepartementet om at det er inngått et pernerskap der NSR er pekt ut til å være et sektorvist responsmiljø for digital sikkerhet for de i næringslivet som ikke er en dekket av slike ordninger fra før.

Totalberedskapsmeldingen slo fast at det å inkludere næringslivet i sikkerhets- og beredskapsarbeidet nasjonalt, regionalt og i kommunene er avgjørende for både forsvarsevnen og den sivile beredskapen. Nærings- og fiskredepartementet har utstyrt NSR med prosjeketmidler for å komme i gang med etableringen av et cybersikkehretssenter, og skriver blant annet dette i en pressemelding:

"Regjeringen varslet i Totalberedskapsmeldingen at inkludering av næringslivet i sikkerhet- og beredskapsarbeid fremover vil være avgjørende for Norges forsvarsevne. Nærings- og fiskeridepartementet har derfor utpekt Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) som et sektorvis responsmiljø (SRM) for de deler av næringslivet som faller inn under departementets ansvarsområde, og ikke er en del av SRM-ordninger fra før av."

Næringslivets sikkerhetsråds egen nyhetssak om det nye cybersikkerhetssenteret er her. Flere bedrifter og bransjer i Norge er allerede del av sektorvist eller eget responsmiljø. Det gjelder for eksempel energi, rederi, olje og gass, telekom og finans. De vil fortsette som nå. Men ikke alle bedrifter er omfattet av eksisterende ordninger. Det er disse som vil være ivaretatt av det nye senteret, et arbeid som allerede er startet opp og har varslet flere hundre bedrifter om at de er blitt hacket. NSR nevner spesielt reiseliv, mat- og drikkeproduksjon, bygg og anlegg, varehandel, sjømat, konsulentvirksomhet og industri utenom olje og gass som bransjer som vil omfattes av det nye responssenteret..

Og for de som lurer på hvem som står bak Næringslivets sikkerhetsråd så er det bare å forsikre om at det er solide saker. NSR er stiftet av de store hoveorganisasjonene i næringslivet: NHO, Virke, Spekter, Finans Norge og Rederiforbundet. Det er også disse som sitter i styret. I tillegg er det mulig å være direktemedlem i NSR, noe mange bedrifter er for å nyte godt av NSRs ulike medlemstjenester, nettverk og sikkerhetsinformasjon til medlemsbedriftene. Med etableringen av et cybersikkerhetssenter vil NSR ytterligere styrke tjenestetilbudet.

----

Disclaimer 1: Halogen har i løpet av det siste året jobbet tett sammen med NSR., og gjennomført flere verksteder sammen med næringsliv og beredskapsmyndihetene, for å beskrive tjenestetilbudet innenfor et Næringslivets beredskaps- og sikkerhetssenter (NBSS). Aktuelle tjenester i et slikt senter, i tillegg til det digitale responsmiljøet, er ressursmobilisering fra næringlivet i en krisesituasjon, kanaler for kommunikasjon mellom myndigheter og næringsliv for å få viktig informasjon til de som trenger den, samarbeid mellom profesjonelle sikkerhetsmiljøer på tvers av bransjer i næringslivet, og støtte til næringslivsrepresentasjon i myndigehtsorganer på ulike nivåer som oppfølging av Totalberedskapsmeldingen.

Disclaimer 2: Da jeg var leder i Abelia var jeg styremedlem og i flere år styreleder i Næringslivets sikkerhetsråd (frem til 2013). Det er noen år siden nå, men jeg er veldig opptatt av det viktige arbeidet de gjør, og glad for at de er blitt en større organisasjon. Nå som myndighetene øker sin støtte til den operative delen av arbeidet i NSR er det viktig at også næringslivsorganisasjonene stiller opp for å styrke og videreutvikle beredskapsrollen til NSR

Draghi på norsk - Veien til vekst

NHO har tatt mål av seg til å lage den norske utgaven av EUs Draghi-rapport (som jeg skrev om og lenket til her på bloggen). NHO-rapporten heter "Norsk konkurransekraft - Veien til Vekst" og bli lansert tidlig i august.

Navnet på rapporten forteller at dette er ment å være både en analyse av norsk konkurranseevne sammenlignet med andre land, og noen anbefalte tiltak som skal ivareta "veien til vekst" hvis de blir gjennomført. Den første delen av oppgaven er godt løst. Analyse- og dokumentasjonsdelen er omfattende og gir solide beskrivelser av Norges produktivitetsutvikling, utviklingen i ulike bransjer, og sammenligninger med andre land.

Bransjen som mangler

Fordi Norge er Norge, er rapporten naturligvis farget av at norsk økonomi og næringsliv fremdeles er sterkt preget av en kapitalintensiv olje- og gassnæring. Den næringen vil imidlertid ta mye mindre plass i norsk økonomi fremover, både fordi det gjøres langt færre store oljefunn, og fordi vi skal oppfylle noen ambisiøse nasjonale og europeiske klimamål.

Men så er det også slik at NHO-rapporten i likehet med Draghi-rapporten vier stor plass til "bransjen vi mangler". Bedrifter i den mest forsknings- og teknologintensive delen av næringslivet som driver med KI, robotisering, automatisering, livsvitenskap, kvantedatamaskiner eller nye forskningsintensive energiteknologier. Nå er det ikke slik at dette er bransjer og bedrifter som mangler helt i Norge, men de utgjør en veldig mye mindre del av økonomien enn i både USA og i resten av Norden. NHOs rapport slår fast at:

"Høyteknologiske næringer har vært en viktig driver for veksten i mange av verdens rikeste land, og det er i teknologifronten veksten og lønnsomheten er størst. I tillegg ventes 70 prosent av fremtidig økonomisk vekst å være knyttet til digitalisering. Norge er et av verdens mest digitaliserte samfunn, og norske bedrifter har høy grad av digitalisering og automatisering. Fremtidig vekst i Norge er likevel hemmet av at den høyteknologiske næringen er liten. Dette slår blant annet ut i et svært lavt antall patentsøknader, særlig innenfor avanserte teknologier. Norske bedrifter henger også etter i å ta bruk den nyeste teknologien. Andre nordiske land ligger foran i bruk av kunstig intelligens."

Tre avgjørende innsatsområder

Rapporten er godt utstyrt med gode tall og figurer som viser hvordan gapet mellom USA og Kina, på den ene siden, og EU på den andre siden, øker, og hvordan det er slik at selv om Norden ellers gjør det bedre enn EU, så er Norge mer som et vanlig EU-land, med en lav- eller middels teknologi- og forskningsintensitet i næringslivet. Rapporten dokumenterer hvordan Norge i økende grad henger etter på viktige områder, og står i fare for å tape ytterligere terreng. Dette slår også ut i at verdien av norske selskaper ikke holder følge med verdiutviklingen i våre naboland:

"Veksten i norsk økonomi har bremset opp, og Norge har hatt en svakere økonomisk utvikling enn mange sammenlignbare land de siste årene. Vår gjennomgang viser også at de største norske selskapene gjør det svakere enn de største selskapene i andre nordiske land. Av de 50 største selskapene i Norden, er den relative markedsverdien til de norske selskapene mer enn halvert siden 2005. Det er indikasjoner på at det kan være mer krevende for de norske selskapene å vokse videre. Norske vekstselskaper virker også å være mindre verdt enn vekstselskapene i de andre nordiske landene."

NHO har i denne rapporten vært flinke til å ikke spre seg på alt fra samferdselsprosjekter til boligpolitikk, men i stedet spisse oppmerksomheten mot de samme tre temaene som Draghi-rapporten løfter frem:

• Styrking av forsknings- og innovasjonsinnsatsen i næringslivet og samfunnet.
• Behovet for en energiomstilling for å bygge grønn konkurransekraft. 
• Økt motstandsdyktighet i en mer urolig og utrygg verden. 

Det at Draghi-rapportens prioriteringer har disiplinert et NHO som ellers gjerne føler behov for å mene litt om alt, og etterlyse statlige penger til mye, er en god ting. Så er det ikke sikkert denne tematiske konsentrasjonen overlever når statsbudsjettet legges frem. Men kanskje leder arbeidet med denne rapporten til en viss konsistens i krav og posisjoner, der det som har mest betydning for konkurransekraft, produktivitetsnivå og bærekraftig velferd er høyere prioritert enn ting som er mindre viktige.

Forskning og innovasjon

Det første og største av de tre hovedtemaene i rapporten handler om grunnlaget for innovasjon og produktivitetsutvikling, ganske bredt definert. Selv om både næringsliv og innbyggere i Norge ofte er tidlig ute med å ta i bruk ny teknologi, og vi er et av de mest digitaliserte landene i verden, er det i mindre grad slik at verdensledende digitale bedrifter blir født og vokser seg store i Norge.

I dette hovedkapitlet er det egne delkapitler om svakheter i forsknings og innovasjonssystemet, om problemer med tilgang på risikokapital, om mangelfull kompetansetilgang til næringslivet på viktige områder og om svakheter i samspillet mellom offentlig forvaltning og næringsliv. Om forskning og innovasjon sår det for eksempel at:

"For å hevde seg i den internasjonale konkurransen og bygge nye, produktive næringer, er sterke forskningsmiljøer og et tett samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringslivet avgjørende. Internasjonalt øker næringslivets investeringer i FoU. Eksempelvis har USA økt FoU-andelen av BNP med rundt 50 prosent på få år, mens Norge ligger på et stabilt, lavt nivå. Norge har samtidig en svært spredt universitets- og høgskolesektor, med få elitemiljøer. Flere indikatorer tyder også på at samarbeidet mellom akademia og næringslivet er mindre utviklet i Norge enn i andre land."

Og om mangelfull tilgang til risikokapital:

"Venturekapital som andel av BNP er svært lavt i Norge, på tross av offentlig innsats for å øke kapitaltilgangen i denne fasen. Eierskapet i Norge er i stor grad preget av offentlig og utenlandsk eierskap, med en forholdsvis liten aksjebeholdning blant norske husholdninger. Høy eierbeskatning og sterke insentiver for investering i egen bolig fremfor aksjer har bidratt til at det norske eiermiljøene ikke har nok dybde og løfteevne."

Når det private norske eierskapet i næringslivet er så lite sammenlignet med land rundt oss, er det i hvert fall temmelig dumt å ha bedre rammevilkår for utenlandske eiere enn for norske eiere, slik vi har gjort med formuesskatten. 

Det grønne skiftet 

Andre hovedtema i rapporten er energi og miljø. Når det gjelder ambisjonsnivået for klimainvesteringer er rapporten opptatt av at markedet for klimavennlige varer og tjenester både virker og ikke virker, og at denne markedsumodenheten bremser på en del områder:

"Kunder etterspør i økende grad varer og tjenester med lavere klimaavtrykk, og økt karbonprising gjør utslippskutt mer lønnsomt for flere virksomheter. Samtidig er det en felles utfordring for både Norge og Europa at mange klimainvesteringer er bedriftsøkonomisk ulønnsomme og har høy risiko, både økonomisk og politisk. Markedene er umodne, innsatsfaktorene er begrenset, infrastrukturen lite utviklet, teknologien ofte mer kostbar, og betalingsviljen mangler."

Dette avsnittet kan jo høres ut som en selvmotsigelse, for hvordan kan det være økt etterspørsel fra kunder etter noe det ikke er betalingsvilje for? Men her er poenget at det på samme måte som med forskningsbaserte innovasjoner og teknologiutvikling kan være en markedssvikt i tidlig fase i overgangen til noe nytt, og at myndighetene kan spille en rolle i å skape insentiver for innovasjon og mer forutsigbarhet 

Det andre underpunktet handler om behovet for mer kraft når Norge går fra kraftoverskudd til kraftunderskudd:

"De siste årene har det tilkommet lite ny kraftproduksjon og lønnsom ny kraftproduksjon har blitt mer omdiskutert. Basert på reserverasjoner i nettet for nytt kraftforbruk- og kraftproduksjon vil vi gå fra et betydelig kraftoverskudd til -underskudd rundt 2030. I tillegg er nettkapasiteten sprengt i store deler av landet."

Akkurat hvor stort dette kraftunderskuddet kommer til å bli i årene som kommer, og hvor mange nye batterifabrikker og hydrogenproduksjonsanlegg det vil bli i årene som kommer, er det ikke helt enkelt å fastslå. Ulike rapporter sier ulike ting, men den diskusjonen får jeg heller komme tilbake til senere her på bloggen. NHO-rapportens syn er at det må bygges mye og raskt når det gjelder både produksjon og nett.

Næringslivets rolle i totalberedskapen

Det tredje tematiske hovedkapitlet i rapporten handler om behovet for redusere sårbarheter og styrke beredskapen i en mer usikker verden. Det er delt i to. Den første delen er om handelskonflikter og opptrapping av toll som rammer en åpen og eksportorientert økonomi som den norske særlig hardt. Noe som også gjør at Norges avhengighet av EU blir langt sterkere enn før, og paradoksalt nok gjør det norske utenforskapet oss ekstra sårbare, og avhengige av EU:

"Mer enn tre firedeler av vår eksport går til Europa, det meste til EU. Det betyr at EUs utvikling og initiativer påvirker norsk næringsliv både direkte og indirekte. Samtidig går integrasjonsprosessene i Europa raskere enn det vi greier å holde tritt med, og i økende grad også på utsiden av EØS-avtalen. Det betyr at norske bedrifter ikke alltid har det samme regelverket som europeiske bedrifter, og i enkelte tilfeller må også norske bedrifter vente lenger på at det nye rammeverket kommer på plass enn mange andre europeiske land."

Den andre delen av dette hovedkapitlet om sårbarheter og sikkerhet handler om nasjonal sikkerhet og berededskap. Det er et viktig kapittel i rapporten, der det slås tydelig fast at næringslivet vil få en stadig viktigere rolle når det gjelder nasjonal sikkerhet, og også er inntilt på å ta denne rollen. 

"Bedriftene må og vil ha en langt mer betydningsfull rolle enn tidligere, der det legges til rette for en sterkere samhandling med Forsvaret og beredskapsmyndighetene. Dette ble også tydelig fremhevet av Totalberedskapskommisjonen, som pekte på at private aktører eier betydelige andeler av kritisk infrastruktur i Norge. Dette inkluderer sektorer som energi, transport, telekommunikasjon, finans og vannforsyning."

Rapporten er konkret på at næringslivet må gjøre mer i samarbeidet med sikkerhetsmyndigehtene, og at det bør skje gjennom samarbeidet i Næringslivets sikkerhetsråd (NSR), som omfatter hele det organiserte næringslivet, med NHO som den største eieren. Ambisjonen er å videreutvikle dette til noe mer enn en faglig møteplass og en informasjons og påvirksningskanal mot myndigehtene, men også ha en mer operativ rolle:

NHO er en av stifterne av Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR). Det gir råd til næringslivet innenfor aktuelle sikkerhetsspørsmål. Med dagens komplekse trusselbilde, kreves forebygging av sikkerhetstrusler gjennom informasjonsdeling, samarbeid, kompetanseheving og nettverk. NSR har som ambisjon å etablere Næringslivets Sikkerhets- og beredskapssenter (NBSS), for å styrke arbeidet med felles situasjonsforståelse i næringslivet og være et responssenter og bindeledd mellom bedrifter og myndigheter.

Staten kan ikke løse alt

Jeg har vært inne på at "Veien til vekst" er sterk på analyser og dokumentasjon av ulike årsaker til at Norge taper konkurransekraft. Samtidig er den ganske blodfattig når det gjelder tiltak for å snu den negative utviklingen den beskriver. Mens det når det gjelder sikkerhet og beredskap er slik at NHO beskriver hva næringslivet skal gjøre mer av, sammen, er det få tilsvarende aksjonspunkter når det gjelder for eksemåpel forsknings og innovasjon. Nesten alle tiltak handler om at staten skal gjøre ting og bruke mer penger på ting.

Hvert delkapittel i rapporten avsluttes med en side med tiltak. Alle de fem tiltakene om forskning og innovasjon (side 42) peker på hva staten skal gjøre, særlig for næringslivet. Alle de seks tiltakene om kapitaltilgang handler om ting myndighetene skal gjøre, men her handler i hvert fall flere av tiltaken om at skatter og reguleringer som skal reduseres eller fjernes for å gi et større handlingsrom for næringsliv og privatpersoner. 

Jeg tror også alle de syv punktene om digitaliseringer og teknologi handler om ting staten skal gjøre, men fordi rapporten bruker bregrepene "Norge" og "vi" ganske raust, kan det hende noe er tenkt som fellessatsninger, men det virker som det er mest stat også her. Og interessant nok sier et av punktene at det er veldig viktig at offenltige data må deles med næringslivet for å få til verdiskaping, men ikke et ord om hvordan private data kan bidra til verdiskaping, heller ikke når data oppstår i virksomheter som jobber for det offentlige eller har konsesjoner fra en myndighet. 

Alle seks tiltak under kunnskap og kompetansebehov er tiltak NHO vil at myndighetene skal gjennomføre. Kanskje litt rart med tanke på den sentrale rollen næringlivet har i fagopplæring og som arena for livslang læring. Under delkapitlet Arbeidslinjen er det seks tiltak. Alle er ting myndighetene bør gjøre bortett fra tiltak for å få folk til å stå lenger i jobb, der også arbeidsgivere arbeidstakere skal bidra. Av hele ni tiltak for å forbedre samspillet mellom myndigheter og næringliv er alle ni ting myndighetene skal gjøre, stort sett ønsker om mindre regulering, men på et lite konkret nivå.

Næringslivets rolle som pådriver og partner

Under det grønne skiftet lanserer NHO fem tiltak (side 101) der man kanskje kan tolke det slik at et av punktene, om sirkulære verdikjeder, handler om noe næringslivet må bidra til selv, mens resten handler om statlige mål, ambisjoner og planer. Alle syv tiltak under energipolitikk handler om hva staten bør gjøre og alle fire tiltak under klimapolitikk handler om ting staten skal gjøre. Og av de 8 tiltakspunktene under handels- og geopolitikk (side 140) er også først og fremst staten som skal gjøre noe. Ja, selv der tiltaket handler om dialog mellom myndigheter og næringsliv mener NHO mest om hva staten skal bidra med i dialogen:

"Styrke dialogen mellom myndigheter og næringsliv om handelspolitikk og tiltak for risikoredusering. Bedriftene trenger tydelige avklaringer, klare rammer og størst mulig forutsigbarhet når nasjonal politikk utvikles i skjæringspunktet mellom handel og nasjonal sikkerhet.

Og for å gjenta det: Rapporten har gode og treffende analyser av hvordan norsk konkurransekraft er svekket. Det er gode grafer og tall som dokumenterer dette på en rekke områder, som kompetansebehov, FoU-investeringer, produktivitetesutvikling, forsknings- og kunnskaskapsintensitet, energiforsyning, grønn omstilling og sikkerhet og beredsskap. Men rapporten hadde fortjent en oppfølger som ikke bare lister opp gode ønsker om hva staten kan gjøre, selv om det også er viktig, men som formulerer hva næringslivets egne bidrag må være.  NHO og deres underskog av landsforeninger og bransjeforeninger og medlemsbedrifter må bidra med mye i omstillingen. Staten og kommunene blir også bedre i stand til å gjøre sin del av jobben når næringslivet bidrar med mer enn ønskelister, og heslt tar en hovedrolle i omstillingen.

Regjeringsmakt er makten til å lede departementer

Hva er egentlig den makten de politiske partiene kjemper om å få ved et stortingsvalg? Det er naturligvis mye snakk om saker og om samarbeidskonstallasjoner, men hva er det et flertall i Stortinget egentlig gjør når de har vunnet? Hvilke virkemidler og muligheter har de til gjennomføre det som blir vedtatt? Det holder jo ikke å vinne voteringer i Stortingssalen. Man skal gjøre det også.

Derfor er kampen om å vinne et stortingsvalg en konkurranse om å få sitte i regjering, og om å få styre departementene. Det er der den overordnede politikken utredes, utformes, besluttes og gjennomføres. Det er departementene som står for styringen av statens tjenesteleverandører, direktorater og tilsyn, samt eierstyring av statens foretak og selskaper. Det er også departementene som skriver budsjettproposisjoner og utarbeider nye lover.

Men hvordan står det egentlig til med departementene våre? Hva er det de som vinner et valg overtar? Er departementene organisert slik at at de kan møte forventningene til hva de skal levere av resultater? Har de virkemidlene som trengs? Er de forberedt på en fremtid der endringstempoet blir høyere og oppgavene som skal løses er mer komplekse og mer tverrsektorielle? Der ledelse ikke bare er ledelse i linje og der teknologien er en stadig viktigere komponent i det man skal beherske? Er de i er i stand til å omdanne politiske viljesærklæringer til konkret og gjennomførbar handling? 

Departementene i en brytningstid

Alle som er opptatt av denne type spørsmål, enten de har ambisjoner om å styre landet de neste fire årene, eller bare er generelt interessert i forholdet mellom politikk og embetsverk, eller av overgangen fra utredning til beslutninger til gjennomføring, kan gjøre lurt i å lese rapporten "Departementene i en brytningstid" (DFØ 2025:2) fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som kom ut i april i år.

Rapporten forklarer innledningsvis både hva et departement gjør og hvordan man gjør det (mange politikere vet ikke så mye om det, før de plutselig en dag skal lede det). Den beskriver endringer som har skjedd i departementenes roller og ansvar de siste årene, og hva som vil kreves fremover. Her er det grunn til å nevne at rapporten tar utgangspunkt i en tidligere rapport, Difis rapport fra 2011 "Hva skjer i departementene?" (Difi-rapport 2011:11), og gir en analyse av hva som har skjedd, og ikke skjedd, i de 14 årene etter dette. Den er særlig opptatt av disse problemstillingene, hver for seg, og sammen:

• Hva kjennetegner departementsrollen i dag? Hvordan har rollen utviklet seg de siste 10-15 årene? 
• Hvilke eksterne faktorer påvirker departementsrollen? 
• Hvilke interne faktorer påvirker departementsrollen? 
• Hvilke utfordringer og utviklingstrekk vil påvirke departementsrollen i tiden fremover? 
• Hvordan kan/bør departementene møte utfordringene?

Departementenes to hovedroller

Rapporter fra 2011 la til grunn at departementene, litt forenklet og med en del overlapp, har to hovedroller. En rolle som sekretariat for politisk ledelse og en rolle som politikkgjennomfører. Og at det hadde vært en klar dreining, over lang tid, med mer vekt på den første rollen og mindre vekt på gjennomføringsrollen, som er flyttet ut av departementene og til direktoratene. 

Departementenes rolle som sekretariat for politisk ledelse beskrives slik:

"Denne hovedrollen er definert ved at den gjelder den direkte betjeningen av politisk ledelse. Departementene bidrar til politikkutvikling, som er en faglig forberedelse av statsrådens og regjeringens politikk. Det kan blant annet være utarbeiding av meldinger og proposisjoner og forberedelse av politiske utspill. Det kan også være utdyping eller underbygging av gjeldende politikk, gjennom svar til Stortinget og ved å bistå statsrådens tilsvar til medieoppslag.

Sekretariatsrollen omfatter også bistand til politikkformidling. som er formidling av innholdet i politiske vedtak og av statsrådens standpunkter i aktuelle saker. Dette omfatter å håndtere mediehenvendelser, yte medierådgivning i forbindelse med medieoppslag og lansering av statsrådens politikk. I tillegg omfatter sekretariatsrollen taktisk-strategisk rådgivning i form av tilrettelegging og timing av prosessene for politikkutvikling"

 Depatementenes rolle som politikkgjennomfører beskrives overordnet slik av DFØ:

"Denne hovedrollen er definert ved at embetsverket opptrer utad med fullmakt og på statsrådens vegne og ansvar. Politikkgjennomføring omfatter myndighetsutøvelse, primært gjennom enkeltvedtak eller forskrift. Det er også styring og oppfølging av underliggende virksomheter (etatsstyring) og statseide selskaper (eierstyring). I tillegg skal departementene sørge for gjennomføring og oppfølging av sektorpolitikk overfor kommuner, næringsliv, innbyggere og organisasjoner."

Mindre endringer de siste årene

En interessant og viktig erkjennelse i rapporten at denne inndelingen i ulike roller har vokst frem over ganske lang tid frem mot 2011, men at det egentlig ikke har skjedd særlig store endringer etter at forrige rapport kom. Den lange linjen har vært tanken om å gjøre departementene bedre i stand til å bistå statsråden i det daglige politiske arbeidet, noe som har preget de fleste omorganiseringer på departementsnivå de siste 40 årene. Helt siden 1946 har det vært et forvaltningspolitisk mål å utvikle og styrke departementene sin funksjon som "sekretariat for politisk ledelse", i følge DFØs rapport. De siste årene har det ikke vært like mange slike endringer:

"I perioden fra 1990-tallet til 2010 ble det gjort flere grep for å styrke rollen som sekretariat for politisk ledelse og nedtone politikkgjennomføringsrollen. Myndighetsoppgaver i form av enkeltsaksbehandling og tilskuddsforvaltning ble overført til underliggende virksomheter, og rent faglig utredningsarbeid likeså. Etter 2010 har departementene vært mer preget av stabilitet på dette området – det er få oppgaver som er flyttet ut."

Pussig nok vokste departementene mer i antall ansatte i perioden da oppgaver ble flyttet ut til direktoratene, mens det har holdt seg ganske stabilt de siste 10 årene. I 2024 jobbet det 4 637 ansatte i departementene og på statsministerens kontor. Antall ansatte i departementene økte fra 2000 til 2011 som var perioden da et ble flyttet oppgaver ut til direktoratene. Det har ikke vært en tilsvarende trend de siste årene. Fra 2016 har antall ansatte hatt en nedgang på 1,1 prosent. 

Rapporten dokumenterer også hvordan det kortsiktige har fått større oppmerksomhet og tar mer tid. Alt som haster må prioriteres foran det som haster litt mindre. Forhold som driver dette er økningen i antall mediehenvendelser, antall saker og anmodningsvedtak fra Stortinget, antall saker fra riksrevisjonen, mer EU-lovgivning som må følges opp og antall innsynsforespørsler. Alt dette er naturligvis viktig, men til sammen bidrar det til at det blir mindre tid til langsiktige og tverrsektorielle planer og prosesser. "Mediehverdagen er arbeidshverdagen" slår rapporten fast et sted, og det tror jeg er en presis spissformulering.

Er tredeling riktigere enn todeling?

DFØ-rapporten problematiserer imidlertid begrepet "sekretariat for politisk ledelse" som rollen som har vunnet fram på bekostning av politikkgjennomføring, og tar til orde for at politikkutviklingsrollen er mer sammensatt, og også har noen mer langsiktige sider, enn den daglige betjeningen av politisk ledelses agenda, reisevirksomhet og spørsmål fra Stortinget. DFØ tar til orde for at det er i dag egentlig er en tredeling av det som gjøres i et departement, og at en slik inndeling gir en mer riktig og nyansert forståelse:

"Flere tar derfor til orde for en tredeling av departementsrollen: sekretariat for politisk ledelse, policyutvikling (utvikling av sektorpolitikken) og politikkgjennomføring. Mens den første kategorien handler om betjening av statsråden og regjeringen, så handler den andre kategorien mer om departementenes ansvar for å ha strategier og planer for en kunnskapsbasert og langsiktig utvikling av sektoren. Flere er opptatt av å synliggjøre denne faglige politikkutviklingsrollen departementene har, og mener den er viktig fordi den ivaretar behovet for et mer langsiktig perspektiv og fordi den gir et godt strategisk og faglig grunnlag for den politikken som sittende regjering skal utforme."

Samordningsbehov mellom departementene og med etatene

Rapportens informanter er opptatt av at samordning på tvers av sektorer og departementer tar mer tid i dag enn tidligere, men at forventningene gjerne er enda større enn rammebetingelsene for å få til noe på tvers. Det er flere komplekse samfunnsutfordringer der det er behov for et mer gjennomføringsorientert samarbeid. Rapporten beskriver noen av verktøyene i verktøykassen: Regjeringsbehandling, etalering av "kjernegrupper"på syv prioriterte tverrsektorielle områder, statsbudsjettprosessen (som i rapporten kritiseres for å være kortsiktig og lite helhetlig), og det drøftes om departementskulturene fremmer samarbeid eller hemmer samarbeid.

Det er også et eget delkapittel (kap 4.5) om forholdet mellom departementene og etatene. De underliggende etatene har hatt et høyere endringstempo enn departemementene de siste årene. Mange har vært gjennom eller står i sammenslåinger, delinger, flyttinger, effektiviseringer, og ikke minst, store digitaliseringsprosjekter som endrer mange av arbeidsprosessene. Har departmentene god nok innsikt i og kompetanse om slike store omstillinger? Rapporten tviler på det:

"Flere av de underliggende virksomhetene har store IT-systemer som skal oppgraderes eller byttes ut. For mange innebærer dette en digital transformasjon, som ikke bare betyr en endring i teknologi, men en endring av virksomhetens arbeidsprosesser. Et spørsmål noen stiller er om departementene er rustet til å legge til rette for den digitale transformasjonen i etatene. Departementene har ikke selv store IT-systemer og har i begrenset grad digitaliseringskompetanse. IT-utvikling i etatene blir ofte primært et spørsmål om det når opp som satsingsforslag i budsjettprosessen. Forståelsen for at digitalisering kan innebære gjennomgripende endringer i organisasjonen kan derfor være mindre til stede."

Mens departementene hevder at de har et flerårig perspektiv i sin dialog med etatene, sier etatene at departementene i begrenset grad har et flerårig perspektiv i sin styring. Rapporten slår fast at departementer er hierarkiske og sektoroppdelte organisasjoner, der ledelsen i stor grad må se oppover. Samtidig som de underliggende etatene i stor grad har gått over til andre måter å lede og utvikle, med et stort innslag av nye digitale samarbeidsmodeller som har fjernet seg fra departementenes faglige avdelingsinndeling. Faren for å snakke forbi hverandre, eller rett og slett ikke forstå behovene ute i virksomhetene, er økende.

Fremtidens departement

Kapittel 5 i rapporten har fått overskriften "Fremtidens departement". Det innledes med å minne om tidens mer generelle utfordringer, med press mot demokratiet, økende byråkratikritikk og synkende tillit til institusjoner i samfunnet. Rapporten er, ikke helt uventet, opptatt av at kravene fra en mer kortsiktig politisk hverdag og mediehverdag må ivaretas, men at dette må balanseres mot en langsiktighet og en faglighet som er nødvendig for å sikre integritet og tillit. Rapporten peker helt konkret på at det den omtaler som "departementenes kunnskapsfunksjon" må styrkes:

"Etter vår vurdering er det viktig at departementene har analysekapasitet og -kompetanse til å ivareta kunnskapsfunksjonen. Det betyr ikke at departementene skal dublere direktoratenes kompetanse eller drive forskning. Men departementene må ha medarbeidere med evne til å koble faglig kunnskap og erfaringer fra politikkgjennomføring med det politisk mulige og ønskelige. Departementene og underliggende virksomheter må i felleskap sikre at utredningene som danner grunnlag for ny politikk har tilstrekkelig god kvalitet. Departementene er helt avhengige av faglige råd fra underliggende virksomheter. Da er det også behov for tilstrekkelig fagkompetanse i departementene til å gi gode bestillinger, og ha et tilstrekkelig kritisk blikk på innspillene som kommer fra direktoratene."

 Gjennomføringsrollen

Noe av det mest interessante og viktigste i denne rapporten er det som skrives om gjennomføringsrollen departementene har. Nå har riktignok mye av den praktiske delen av denne rollen blitt flyttet ut til etatene, men da er det desto viktigere at det er et godt samarbeid mellom departement og etat for å sørge for at det som blir vedtatt også kan gjennomføres. Her er det i følge rapporten mye som kan bli bedre:

"Selv om politikkformidling og utvikling av ny politikk har fått stadig større oppmerksomhet, er det viktig at departementene også sikrer at den vedtatte politikken blir gjennomført. Som vist i kap. 4.1.3 og 4.4.1 skjer det i stor grad gjennom styringsdialogen med underliggende virksomhet. Men også her er det viktig at ikke departementene blir fanget av detaljene, men evner å se de mer langsiktige linjene i sektorens kjerneoppgaver samtidig som virksomhetene blir minnet om den politiske dynamikken som ligger i departementene. Det innebærer at virksomhetene også må være i forkant og forstå hvilke behov departementet og den politiske ledelsen har.

En svakhet i forvaltningen er begrenset kunnskap om resultater og effekter. Selv om mål- og resultatstyring er den helt sentrale i styringsmodellen i offentlig sektor, er det fortsatt behov for bedre resultatinformasjon om offentlig virksomhet. En DFØ-gjennomgang av årsrapportene fra 2012 viste at et fåtall av virksomhetene vurderte eller omtalte oppnådde effekter for brukere og samfunn. Selv om de fleste virksomheter har blitt utfordret på dette siden den gang, er det fortsatt mye rapportering om gjennomførte aktiviteter heller enn om hvilke resultater de har gitt.

Ledelse, kompetansebehov for rekruttering

Rapporten avslutter med noen refleksjoner om hvorfor det er slik at uansett hvilke tiltak som ellers settes i verk, så vil en hovedutfordring være å være utstyrt med ledelse og kompetanse som står i forhold til det utfordringene krever. Også her er det en del å gå på, skal vi tro rapporten. Statlige eatsledere i store omstillingsprosesser føler seg ofte ganske alene, uten den støtten fre departementet som kunne gjort det lettere å lykkes. Kanskje fordi departemetets ledelse opplever at det er viktigere å beskytte statsråden sin enn å støtte egne etatsledere når det brenner. 

Men dette reiser også det mer generelle spørsmålet om vi klarer å bygge kultur og kompetanse for økt omstillingstempo. Der samarbeid på tvers av sektorer og virksomheter, mer tekologidrevet endring, og kanskje behov for mer generalistkompetanse om store tverrgående samfunnsutfordringer, og ikke bare "smal" faglighet, trengs mer. Hvor henter man den kompetansen og de egenskapene som kreves av ledere og medarbeidere for å lykkes med slike omstillinger? Hvor er støtten og virkemiddelapparatet som gjør det letttere for departementene og etatene å lykkes? Hvordan bygger man forutsetningene for å drive lansiktig utviklings og omstillingsarbeid når det kortsiktige alltid haster mer? 

DFØs rapport har ikke alle svarene på dette, men det er noen gode spørsmål, og også en del gode beskrivelser av hvordan denne balansen må håndteres bedre. Jeg håper politikerne som skal lede departememtene, og som er avhengige av departementene for å gjennomføre sine prosjekter, uansett hvilken side de er på, vil interessere seg mer for hvordan vi skal lykkes bedre med gjennomføringen av beslutningene.

En Moores lov for kunstig intelligens (Eller hvor fort er fort?)

Hvor fort er fort? For eksempel når det gjelder digital teknologiutvikling generelt, eller kunstig intelligens (KI) spesielt? Hva skal man egentlig måle for å finne ut hvor fort endring skjer, og hva kan man sammeligne med?

Spørsmålet om hvor fort utviklingen går ble naturligvis aktualisert for et par uker siden da Sam Altmann i Open AI, i beste Steve Jobs- og Apple-tradisjon, viste frem Chat GPT-5 på en stor lanseringskonferanse Neste morgen hadde jeg Chat GPT-5 på PCen, klar til å ta imot mine prompter.

Som vanlig ved disse KI-lanseringene blir det en blandet mottakelse. Noen mener at forbedringene er ganske små, og at "hypen" nå er i ferd med å gå over, eller at forrige versjon kanskje hadde et bedre toneleie i svarene. Mens andre minner om hvor vanvittig mye bedre disse modellene har blitt til å skrive tekst, lage bilder, lage podcaster, lage video og til å programmere, over litt tid.

Stadig raskere KI

Så hvor mye fortere enn før går det egentlig? The Economist har noen tanker om det i artikkelen "OpenAI’s latest step towards advanced artificial intelligence", som er utstyrt med undertittelen "GPT-5 is an update, not a revolution. But revolution may still be on the way". I stedet for å vente på et stort gjennombrudd, argumenterer the Economist men at man må tenke på samme måte som med annen digital teknolgiutvikling der det er snakk om en underliggende kontinuerlig og ekponentiell ytelsesforbedring som kan virke langsom i begynnelsen, men som får en enorm kraft for hver nye fordobling av ytelsen:

"In 2019 GPT-2 could achieve 50% accuracy on the sorts of tasks that took software engineers two seconds to complete correctly. By 2020, GPT-3 could rival those engineers for tasks that took eight seconds; by 2023, GPT-4 could reliably tackle ones that took four minutes. The data, METR says, suggests a doubling every 200-odd days. More than 800 days later and GPT-5, right on trend, can handle tasks that would take a human a little over two hours. (...) Within two years, METR’s trend suggests a model will be able to complete an entire working day’s worth of labour."

Den opprinnelige Moores lov 

En fordobling av ytelsen hver 200 dager er en helt vanvittig forbedringshastighet. Jeg har skrevet om den opprinnelige Moors lov her på bloggen flere ganger, blant annet her i 2018. Den ble først formulert av Gordon Moore hos Fairchild Semiconductor, senere Intel, og handlet om prosessorhastigheten i en datamaskin. Wikipedia beskriver den slik:

"Moore's law is the observation that the number of transistors in an integrated circuit (IC) doubles about every two years. Moore's law is an observation and projection of a historical trend. Rather than a law of physics, it is an empirical relationship. It is an observation of experience-curve effects, a type of observation quantifying efficiency gains from learned experience in production. The observation is named after Gordon Moore, the co-founder of Fairchild Semiconductor and Intel and former CEO of the latter, who in 1965 noted that the number of components per integrated circuit had been doubling every year,[a] and projected this rate of growth would continue for at least another decade. In 1975, looking forward to the next decade, he revised the forecast to doubling every two years, a compound annual growth rate (CAGR) of 41%. Moore's empirical evidence did not directly imply that the historical trend would continue; nevertheless, his prediction has held since 1975 and has since become known as a law."

Wrights lov, Coopers lov og andre læringskurver

Dette med at jo flere ganger en industriell prosess blir gjennomført, jo mindre arbeidsinnsats kreves for å nå et gitt resultat, og at kostnadene dermed går ned, er formulert i litt ulike varianter. Man snakker om "erfaringskurver" eller "læringskurver". Theodore Paul Wright har fått æren av å få navnet sitt på "Wrights lov" da han formulerte en kostnadsreduksjonskurve for flyproduksjon:

"The more times a task has been performed, the less time is required on each subsequent iteration. This relationship was probably first quantified in the industrial setting in 1936 by Theodore Paul Wright, an engineer at Curtiss-Wright in the United States. Wright found that every time total aircraft production doubled, the required labor time for a new aircraft fell by 20%. This has become known as "Wright's law".".

En lignende vedvarende og eksponentiell erfartingskurve er observart for mobil radiokommunikasjon, som blant annet påvirker kapasiteten i et gitt spektrum til samtidige mobiltelefonsamtaler. Her er det Martin Coopers lov som gjelder. Den sier at fordobling av kapasiteten inntreffer hver 30. måned, noe som har gjort at vi i løpet av noen tiår har gått fra 2G til 3G til 4G til 5G, med enorme sprang i forbedringer av båndbredden:

"Cooper found that the ability to transmit different radio communications simultaneously and in the same place has grown at the same pace since Guglielmo Marconi's first transmissions in 1895. This led Cooper to formulate the Law of Spectral Efficiency, otherwise known as Cooper's Law. The law states that the maximum number of voice conversations or equivalent data transactions that can be conducted in all of the useful radio spectrum over a given area doubles every 30 months"

 

Swansons lov for solenergi 

For solenergi er det Richard Swanson som har fått æren av formulering av læringskurven som gjør at solenergi er blitt og fortsetter å bli veldig mye billigere, og utkonkurrerer ut gasskraft og kjernekraft, helt uten subsidier. Swansons lov sier at:

"Swanson's law is the observation that the price of solar photovoltaic modules tends to drop 20 percent for every doubling of cumulative shipped volume. At present rates, costs go down 75% about every 10 years"

Nettstedet "Our world in data" skriver at:

"One of the most transformative changes in technology over the last few decades has been the massive drop in the cost of clean energy. Solar photovoltaic costs have fallen by 90% in the last decade, onshore wind by 70%, and batteries by more than 90%. These technologies have followed a “learning curve” called Wright’s Law. This states that the cost of technology falls consistently as the cumulative production of that technology increases." 

Et annet område der man har lett etter en lignende formel er batteriers ytelse og pris. Nå er ikke batterier helt som prosessorer eller radiokommunikasjon fordi det i batterier også er kjemiske prosesser og ikke bare å pakke komponenter tettere sammen, slik at kurven ikke er fullt så forutsigbar, men det har likefullt vært en helt imponerende forbedring i ytelsen. Noe som blant annet har resultert i at "rekkeviddeangst" forsvinner som en hindring for å erstatte dieselbiler med elbiler. Our world in data skriver at:

"The price of lithium-ion battery cells declined by 97% in the last three decades. A battery with a capacity of one kilowatt-hour that cost $7500 in 1991 was just $181 in 2018. That’s 41 times less. What’s promising is that prices are still falling steeply: the cost halved between 2014 and 2018. A halving in only four years."

Jensen Huangs lov

Jensen Hunang, NVIDIAs toppsjef, har også forsøkt seg med å formulere en slik forbedringslov. Hans selskap utvikler såkalte GPUer, grafikkort, som er en spesiell versjon av dataprosessorer som driver PC-skjermer og er viktig for spill og andre anvendelser av data som krever spesielt høy ytelse. Disse "skjermkortene" har også funnet sin plass i datasentre som utvikler og driver tjenester med kunstig intelligens. Jensen Huangs postulat er at GPUer forbedrer seg raskere enn CPUer, eller tradisjonelle dataprosessorer. "Huangs lov" har sin egen side på Wikipedia som omtaler den slik:

"Huang's law is the observation in computer science and engineering that advancements in graphics processing units (GPUs) are growing at a rate much faster than with traditional central processing units (CPUs). The observation is in contrast to Moore's law that predicted the number of transistors in a dense integrated circuit (IC) doubles about every two years. (...) The observation was made by Jensen Huang, the chief executive officer of Nvidia, at its 2018 GPU Technology Conference (GTC) held in San Jose, California. He observed that Nvidia's GPUs were "25 times faster than five years ago" whereas Moore's law would have expected only a ten-fold increase

Hvis dette stemmer kan det også bidra til at forbedringshastigheten for KI også kan være raskere, muliggjort av stadig bedre grafikkprosessorer. Men påstanden er omstridt, og en viktig grunn til dette er at Jensen Huang ikke bare er opptatt av selve prosessorens ytelse, men av flere andre ting som virker sammen med prosessoren og til sammen gir en aksellerert forbedringskurve: 

"Compared to Moore's law, which focuses purely on CPU transistors, Huang's law describes a combination of advances in architecture, interconnects, memory technology, and algorithms."

En Moores lov for KI? 

Så er jo spørsmålet om kunstig intelligenens i en enda mer utvidet forstand en Nvidias arkitektur- og prosesseringssystemer vil følge en tilsvarende rask erfaringskurve og føye seg inn i en rekke digitale forbedringskurver som har fått egne "lover" oppkalt etter seg. Problemet er at kunstig intelligens (KI) ikke er en enekelt teknologi, men er basert på flere ting som skal virke sammen, blant annet tilgang til data, bruk av opptrente språkmodeller, algoritmer og datamodeller, som i sum sørger for at jobben blir gjort stadig grundigere og raskere, til stadig lavere kostnader.

Derfor er det vanskelig å spå at ytelesfordoblinger vil fortsette å komme hver 200 dager i lang tid framover. Det er også slik at ulike typer oppgaver kan følge ulike erfaringskurver, fordi selv om datakraft er viktig så er det som nevnt også andre faktorer som påvirker erfaringskurven. Dagens KI-modeller er bedre til å løse noen typer oppgaver enn andre. Men vi kan nok trygt regne meg at forbedringene vil fortsette og at tempoet vil vil være høyt også i fortsettelsen.

Kina og de sjeldne jordmetallene

Hvor kraftig nakketak har Kina på vesten når det gjelder tilgang på sjeldne jordmetaller? Tilgang til grunnstoffer som er helt avgjørende for at mange teknologier i et moderne samfunn skal virke. Det å ikke ha kontroll er helt kritisk, i følge The Economist, som beskriver tre veier ut av den krevende situasjonen vi er kommet i, og som må forfølges samtidig: Gjenvinning, erstatning og egen utvinning og rafinering.

Hvordan vi får redusert denne kritiske avhengigheten av Kina er tema i en lengre artikkel ("briefing") i siste utgave av The Economists med overskriften: "China's power over rare earths is not as great as it seems". Den er bare for abonnenter, men flere av de samme poengene er beskrevet i en tilhørende lederartikkel med overskriften: Xi Jinping’s weaponisation of rare-earth elements will ultimately backfire, som ikke er bak betalingsmur.

Hva er så disse sjeldne jordmetallene? De utgjør en gruppe på 17 grunnstoffer: de 15 lantanoidene (atomnummer 57–71 i periodesystemet) samt yttrium og scandium. De 15 lantanoidene er lanthan, cerium, praseodym, neodym, promethium, samarium, europium, gadolinium, terbium, dysprosium, holmium, erbium, thulium, ytterbium og lutetium. Noen av disse finnes det mer av i jordskorpen enn for eksempel gull og sølv, men de er spredt tynt utover og derfor kostnadskrevde og teknisk- og miljømessig vanskelige å utvinne.

Kinas makt over jordmetallene

The Economist uttrykker, som antydet i overskriftene over, en viss optimisme, men redusert avhengighet av Kina vil ikke komme av seg selv. Det krever målrettet og avktiv handling å snu en  bekymringsfull situasjon til en tilstand der vi har kontroll over egen ressurstilgang og verdikjede. 

La oss begynne med det bekymringsfulle. Kina kontrollerer 90 prosent av tilgangen til sjeldne jordmetaller som brukes i avanserte teknologiske produkter vi er helt avhengige av, både i dagliglivet og for sikkerheten vår, og virker mer enn villig til å bruke denne maktposisjonen til å presse andre land:

"When China choked off the export of rare-earth elements in April, producers and politicians around the world were quick to sound the alarm. China provides over 90% of the world’s supply of refined rare earths, which are used to make the strong magnets inside almost anything with an electric motor, from vacuum cleaners to cars, and which also appear in high-tech products from smartphones to fighter jets."

The Economists briefing går igjennom de ulike bruksområdene for disse kritiske metallene, alt fra små og helt nødvendige magneter som brukes i høyttalere, mikrofoner, skjermer, snarttelefoner og kameralinser, til elektriske motorer og turbiner, og som også brukes i motorer og andre komponenter i elektirske biler. Jagerfly, radarer og styringssystemer for missiler bruker jordmetaller i nødvedndige komponenter. 

Til tross for navnet er ikke sjeldne jordmetaller fullt så sjeldne som navnet tilsier, de er bare veldig tynt spredt utover og derfor teknisk krevende å utvinne. Kina dominerer ikke ressurstilgangen så mye som de har kontroll over virksomheter, kompetanse, utvinningsteknologiener og utstyret som benyttes:

Despite their name, rare earths are relatively abundant; less than half of all known reserves are found in China. Refining is a painstaking and polluting business, but is not as technologically complex as advanced chipmaking. China’s grip on rare earths is therefore not as strong as the West’s on cutting-edge chips, and easier to work around. Indeed, until the 1980s, America was the biggest supplier of the minerals. The dominance of China came about because it was more willing to accept the environmental consequences, and has since been cemented by its gargantuan size, which allows rare earths to be mined cheaply.

Tre strategier for å unngå utpressing

The Economist beskriver tre strategier vesten bør forfølge for å komme ut av avhengigheten til Kina, og mener at alle tre bør satses på samtidig. Den første handler om å resirkulere produkter og komponenter som allerede inneholder sjeldne jordmetaller, noe som i veldig liten grad skjer i dag:

"One possibility is recycling, which is currently negligible. After all, says Frédéric Carencotte, the founder of Caremag, a rare-earth startup, recycled magnets “are the richest kind of ore we know”. The EU, which has no rare-earth mines of its own, is especially keen to foster a recycling industry. A law adopted last year aims to satisfy a quarter of the bloc’s demand for critical minerals, including rare earths, through recycling by 2030."

Den andre strategien er å la være å bruke sjeldne jordmetaller der det finnes andre alternativer. Det kan man gjøre ved å utvikle komponenter og teknologier som gjør jobben like godt, men ikke er avghengige av materialer som det kan bli umulig å få tak i. I elektriske bilmotorer har for ekempel noen produsenter valgt å gå for andre og mer Kina-uavhengige produkter:

"Both BMW, a German carmaker, and Renault, a French one, sell cars powered by externally excited motors, and boast about their lack of reliance on rare earths in their ads. The technology is improving rapidly. ZF Friedrichshafen, a big German supplier to the car industry, has developed an EEM that is no bigger than an equivalent PMM. With no rare earths, the motor is cheaper too, says Otmar Scharrer, who runs electric-powertrain research for ZF." 

Men verken resirkulering eller erstatning vil være tilstrekkelig til å dekke det raskt økende behovet for skjeldne jordmetaller, og særlig til magneter av ulike slag som brukes i elmotorer, turbiner, sensorer og annet elektroniske utstyr. Grafen til høyre viser hvordan etterspørselen har eksplodert de siste 10 årene. The Economist skriver:

"In May Lynas, an Australian firm backed by the American and Japanese governments, began producing heavy rare earths in Malaysia, making it the first commercial producer outside China. In June the European Union said it would back rare-earth projects in Malawi and South Africa. Hundreds more schemes are being mooted around the world. The problem is that most of these are years away from starting up, if they ever do. Project Blue, a consultancy, lists just 22 projects that hope to be up and running by 2030."

Den norske kilden

The Economist nevner ikke Norge spesielt, men det grunn til å minne om at Norges mineralressurser er en svært interessant kilde til å redusere avhengigheten av Kina. Fensfeltet ved Ulefos i Nome kommune i Telemark er Europas største forekomst av sjeldne jordmetaller og kan potensielt utgjøre et helt vesentlig bidrag for å redusere europeisk avghengighet av Kina. EU har vedtatt en egen European Critical Raw Materials Act som adresserer Europas knapphet på ulike råvarer, også andre enn de sjeldne jordmetallene, men de er en viktig del av denne utfordringen.

Hva er så til hinder for å bygge ut denne kilden til å sikre vår forsvarsevne og økonomisk og politisk uavhengighet? Forhåpentligvis ikke så mye. Et problem kan være at de nødvnedige tillatelsene må komme fra ulike myndigheter og kan være lite koordinert, noe som gjør at de som vil hindre at noe skjer kan ha bedre kort på hånden enn alle som ønsker at ressursene skal utvinnes. Dessuten er det ikke slik at Norge i dag renner over av erfaring, kompetanse og forsknignsbasert kunnskap om minerallutvinning og raffinering. Det må bygges noen ledende kompetansemiljøer for å kunne lykkes,og det må helt sikkert samarbeides internasjonalt. 

Derfor er det gledelig av Norges forskningsråd nylig har presentert en strategi for forskning om kompetanseutvikling på dette området. Den kom i juni i år og heter. Anbefaling om en framtidig FoU-satsing for landbaserte mineraler. Jeg har ikke fått lest den ordentlig enda, men tenker at den er veldig interessant. Når jeg finner ut mer om hva den anbefaler så skal skrive om den her på bloggen.