Draghi på norsk - Veien til vekst

NHO har tatt mål av seg til å lage den norske utgaven av EUs Draghi-rapport (som jeg skrev om og lenket til her på bloggen). NHO-rapporten heter "Norsk konkurransekraft - Veien til Vekst" og bli lansert tidlig i august.

Navnet på rapporten forteller at dette er ment å være både en analyse av norsk konkurranseevne sammenlignet med andre land, og noen anbefalte tiltak som skal ivareta "veien til vekst" hvis de blir gjennomført. Den første delen av oppgaven er godt løst. Analyse- og dokumentasjonsdelen er omfattende og gir solide beskrivelser av Norges produktivitetsutvikling, utviklingen i ulike bransjer, og sammenligninger med andre land.

Bransjen som mangler

Fordi Norge er Norge, er rapporten naturligvis farget av at norsk økonomi og næringsliv fremdeles er sterkt preget av en kapitalintensiv olje- og gassnæring. Den næringen vil imidlertid ta mye mindre plass i norsk økonomi fremover, både fordi det gjøres langt færre store oljefunn, og fordi vi skal oppfylle noen ambisiøse nasjonale og europeiske klimamål.

Men så er det også slik at NHO-rapporten i likehet med Draghi-rapporten vier stor plass til "bransjen vi mangler". Bedrifter i den mest forsknings- og teknologintensive delen av næringslivet som driver med KI, robotisering, automatisering, livsvitenskap, kvantedatamaskiner eller nye forskningsintensive energiteknologier. Nå er det ikke slik at dette er bransjer og bedrifter som mangler helt i Norge, men de utgjør en veldig mye mindre del av økonomien enn i både USA og i resten av Norden. NHOs rapport slår fast at:

"Høyteknologiske næringer har vært en viktig driver for veksten i mange av verdens rikeste land, og det er i teknologifronten veksten og lønnsomheten er størst. I tillegg ventes 70 prosent av fremtidig økonomisk vekst å være knyttet til digitalisering. Norge er et av verdens mest digitaliserte samfunn, og norske bedrifter har høy grad av digitalisering og automatisering. Fremtidig vekst i Norge er likevel hemmet av at den høyteknologiske næringen er liten. Dette slår blant annet ut i et svært lavt antall patentsøknader, særlig innenfor avanserte teknologier. Norske bedrifter henger også etter i å ta bruk den nyeste teknologien. Andre nordiske land ligger foran i bruk av kunstig intelligens."

Tre avgjørende innsatsområder

Rapporten er godt utstyrt med gode tall og figurer som viser hvordan gapet mellom USA og Kina, på den ene siden, og EU på den andre siden, øker, og hvordan det er slik at selv om Norden ellers gjør det bedre enn EU, så er Norge mer som et vanlig EU-land, med en lav- eller middels teknologi- og forskningsintensitet i næringslivet. Rapporten dokumenterer hvordan Norge i økende grad henger etter på viktige områder, og står i fare for å tape ytterligere terreng. Dette slår også ut i at verdien av norske selskaper ikke holder følge med verdiutviklingen i våre naboland:

"Veksten i norsk økonomi har bremset opp, og Norge har hatt en svakere økonomisk utvikling enn mange sammenlignbare land de siste årene. Vår gjennomgang viser også at de største norske selskapene gjør det svakere enn de største selskapene i andre nordiske land. Av de 50 største selskapene i Norden, er den relative markedsverdien til de norske selskapene mer enn halvert siden 2005. Det er indikasjoner på at det kan være mer krevende for de norske selskapene å vokse videre. Norske vekstselskaper virker også å være mindre verdt enn vekstselskapene i de andre nordiske landene."

NHO har i denne rapporten vært flinke til å ikke spre seg på alt fra samferdselsprosjekter til boligpolitikk, men i stedet spisse oppmerksomheten mot de samme tre temaene som Draghi-rapporten løfter frem:

• Styrking av forsknings- og innovasjonsinnsatsen i næringslivet og samfunnet.
• Behovet for en energiomstilling for å bygge grønn konkurransekraft. 
• Økt motstandsdyktighet i en mer urolig og utrygg verden. 

Det at Draghi-rapportens prioriteringer har disiplinert et NHO som ellers gjerne føler behov for å mene litt om alt, og etterlyse statlige penger til mye, er en god ting. Så er det ikke sikkert denne tematiske konsentrasjonen overlever når statsbudsjettet legges frem. Men kanskje leder arbeidet med denne rapporten til en viss konsistens i krav og posisjoner, der det som har mest betydning for konkurransekraft, produktivitetsnivå og bærekraftig velferd er høyere prioritert enn ting som er mindre viktige.

Forskning og innovasjon

Det første og største av de tre hovedtemaene i rapporten handler om grunnlaget for innovasjon og produktivitetsutvikling, ganske bredt definert. Selv om både næringsliv og innbyggere i Norge ofte er tidlig ute med å ta i bruk ny teknologi, og vi er et av de mest digitaliserte landene i verden, er det i mindre grad slik at verdensledende digitale bedrifter blir født og vokser seg store i Norge.

I dette hovedkapitlet er det egne delkapitler om svakheter i forsknings og innovasjonssystemet, om problemer med tilgang på risikokapital, om mangelfull kompetansetilgang til næringslivet på viktige områder og om svakheter i samspillet mellom offentlig forvaltning og næringsliv. Om forskning og innovasjon sår det for eksempel at:

"For å hevde seg i den internasjonale konkurransen og bygge nye, produktive næringer, er sterke forskningsmiljøer og et tett samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringslivet avgjørende. Internasjonalt øker næringslivets investeringer i FoU. Eksempelvis har USA økt FoU-andelen av BNP med rundt 50 prosent på få år, mens Norge ligger på et stabilt, lavt nivå. Norge har samtidig en svært spredt universitets- og høgskolesektor, med få elitemiljøer. Flere indikatorer tyder også på at samarbeidet mellom akademia og næringslivet er mindre utviklet i Norge enn i andre land."

Og om mangelfull tilgang til risikokapital:

"Venturekapital som andel av BNP er svært lavt i Norge, på tross av offentlig innsats for å øke kapitaltilgangen i denne fasen. Eierskapet i Norge er i stor grad preget av offentlig og utenlandsk eierskap, med en forholdsvis liten aksjebeholdning blant norske husholdninger. Høy eierbeskatning og sterke insentiver for investering i egen bolig fremfor aksjer har bidratt til at det norske eiermiljøene ikke har nok dybde og løfteevne."

Når det private norske eierskapet i næringslivet er så lite sammenlignet med land rundt oss, er det i hvert fall temmelig dumt å ha bedre rammevilkår for utenlandske eiere enn for norske eiere, slik vi har gjort med formuesskatten. 

Det grønne skiftet 

Andre hovedtema i rapporten er energi og miljø. Når det gjelder ambisjonsnivået for klimainvesteringer er rapporten opptatt av at markedet for klimavennlige varer og tjenester både virker og ikke virker, og at denne markedsumodenheten bremser på en del områder:

"Kunder etterspør i økende grad varer og tjenester med lavere klimaavtrykk, og økt karbonprising gjør utslippskutt mer lønnsomt for flere virksomheter. Samtidig er det en felles utfordring for både Norge og Europa at mange klimainvesteringer er bedriftsøkonomisk ulønnsomme og har høy risiko, både økonomisk og politisk. Markedene er umodne, innsatsfaktorene er begrenset, infrastrukturen lite utviklet, teknologien ofte mer kostbar, og betalingsviljen mangler."

Dette avsnittet kan jo høres ut som en selvmotsigelse, for hvordan kan det være økt etterspørsel fra kunder etter noe det ikke er betalingsvilje for? Men her er poenget at det på samme måte som med forskningsbaserte innovasjoner og teknologiutvikling kan være en markedssvikt i tidlig fase i overgangen til noe nytt, og at myndighetene kan spille en rolle i å skape insentiver for innovasjon og mer forutsigbarhet 

Det andre underpunktet handler om behovet for mer kraft når Norge går fra kraftoverskudd til kraftunderskudd:

"De siste årene har det tilkommet lite ny kraftproduksjon og lønnsom ny kraftproduksjon har blitt mer omdiskutert. Basert på reserverasjoner i nettet for nytt kraftforbruk- og kraftproduksjon vil vi gå fra et betydelig kraftoverskudd til -underskudd rundt 2030. I tillegg er nettkapasiteten sprengt i store deler av landet."

Akkurat hvor stort dette kraftunderskuddet kommer til å bli i årene som kommer, og hvor mange nye batterifabrikker og hydrogenproduksjonsanlegg det vil bli i årene som kommer, er det ikke helt enkelt å fastslå. Ulike rapporter sier ulike ting, men den diskusjonen får jeg heller komme tilbake til senere her på bloggen. NHO-rapportens syn er at det må bygges mye og raskt når det gjelder både produksjon og nett.

Næringslivets rolle i totalberedskapen

Det tredje tematiske hovedkapitlet i rapporten handler om behovet for redusere sårbarheter og styrke beredskapen i en mer usikker verden. Det er delt i to. Den første delen er om handelskonflikter og opptrapping av toll som rammer en åpen og eksportorientert økonomi som den norske særlig hardt. Noe som også gjør at Norges avhengighet av EU blir langt sterkere enn før, og paradoksalt nok gjør det norske utenforskapet oss ekstra sårbare, og avhengige av EU:

"Mer enn tre firedeler av vår eksport går til Europa, det meste til EU. Det betyr at EUs utvikling og initiativer påvirker norsk næringsliv både direkte og indirekte. Samtidig går integrasjonsprosessene i Europa raskere enn det vi greier å holde tritt med, og i økende grad også på utsiden av EØS-avtalen. Det betyr at norske bedrifter ikke alltid har det samme regelverket som europeiske bedrifter, og i enkelte tilfeller må også norske bedrifter vente lenger på at det nye rammeverket kommer på plass enn mange andre europeiske land."

Den andre delen av dette hovedkapitlet om sårbarheter og sikkerhet handler om nasjonal sikkerhet og berededskap. Det er et viktig kapittel i rapporten, der det slås tydelig fast at næringslivet vil få en stadig viktigere rolle når det gjelder nasjonal sikkerhet, og også er inntilt på å ta denne rollen. 

"Bedriftene må og vil ha en langt mer betydningsfull rolle enn tidligere, der det legges til rette for en sterkere samhandling med Forsvaret og beredskapsmyndighetene. Dette ble også tydelig fremhevet av Totalberedskapskommisjonen, som pekte på at private aktører eier betydelige andeler av kritisk infrastruktur i Norge. Dette inkluderer sektorer som energi, transport, telekommunikasjon, finans og vannforsyning."

Rapporten er konkret på at næringslivet må gjøre mer i samarbeidet med sikkerhetsmyndigehtene, og at det bør skje gjennom samarbeidet i Næringslivets sikkerhetsråd (NSR), som omfatter hele det organiserte næringslivet, med NHO som den største eieren. Ambisjonen er å videreutvikle dette til noe mer enn en faglig møteplass og en informasjons og påvirksningskanal mot myndigehtene, men også ha en mer operativ rolle:

NHO er en av stifterne av Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR). Det gir råd til næringslivet innenfor aktuelle sikkerhetsspørsmål. Med dagens komplekse trusselbilde, kreves forebygging av sikkerhetstrusler gjennom informasjonsdeling, samarbeid, kompetanseheving og nettverk. NSR har som ambisjon å etablere Næringslivets Sikkerhets- og beredskapssenter (NBSS), for å styrke arbeidet med felles situasjonsforståelse i næringslivet og være et responssenter og bindeledd mellom bedrifter og myndigheter.

Staten kan ikke løse alt

Jeg har vært inne på at "Veien til vekst" er sterk på analyser og dokumentasjon av ulike årsaker til at Norge taper konkurransekraft. Samtidig er den ganske blodfattig når det gjelder tiltak for å snu den negative utviklingen den beskriver. Mens det når det gjelder sikkerhet og beredskap er slik at NHO beskriver hva næringslivet skal gjøre mer av, sammen, er det få tilsvarende aksjonspunkter når det gjelder for eksemåpel forsknings og innovasjon. Nesten alle tiltak handler om at staten skal gjøre ting og bruke mer penger på ting.

Hvert delkapittel i rapporten avsluttes med en side med tiltak. Alle de fem tiltakene om forskning og innovasjon (side 42) peker på hva staten skal gjøre, særlig for næringslivet. Alle de seks tiltakene om kapitaltilgang handler om ting myndighetene skal gjøre, men her handler i hvert fall flere av tiltaken om at skatter og reguleringer som skal reduseres eller fjernes for å gi et større handlingsrom for næringsliv og privatpersoner. 

Jeg tror også alle de syv punktene om digitaliseringer og teknologi handler om ting staten skal gjøre, men fordi rapporten bruker bregrepene "Norge" og "vi" ganske raust, kan det hende noe er tenkt som fellessatsninger, men det virker som det er mest stat også her. Og interessant nok sier et av punktene at det er veldig viktig at offenltige data må deles med næringslivet for å få til verdiskaping, men ikke et ord om hvordan private data kan bidra til verdiskaping, heller ikke når data oppstår i virksomheter som jobber for det offentlige eller har konsesjoner fra en myndighet. 

Alle seks tiltak under kunnskap og kompetansebehov er tiltak NHO vil at myndighetene skal gjennomføre. Kanskje litt rart med tanke på den sentrale rollen næringlivet har i fagopplæring og som arena for livslang læring. Under delkapitlet Arbeidslinjen er det seks tiltak. Alle er ting myndighetene bør gjøre bortett fra tiltak for å få folk til å stå lenger i jobb, der også arbeidsgivere arbeidstakere skal bidra. Av hele ni tiltak for å forbedre samspillet mellom myndigheter og næringliv er alle ni ting myndighetene skal gjøre, stort sett ønsker om mindre regulering, men på et lite konkret nivå.

Næringslivets rolle som pådriver og partner

Under det grønne skiftet lanserer NHO fem tiltak (side 101) der man kanskje kan tolke det slik at et av punktene, om sirkulære verdikjeder, handler om noe næringslivet må bidra til selv, mens resten handler om statlige mål, ambisjoner og planer. Alle syv tiltak under energipolitikk handler om hva staten bør gjøre og alle fire tiltak under klimapolitikk handler om ting staten skal gjøre. Og av de 8 tiltakspunktene under handels- og geopolitikk (side 140) er også først og fremst staten som skal gjøre noe. Ja, selv der tiltaket handler om dialog mellom myndigheter og næringsliv mener NHO mest om hva staten skal bidra med i dialogen:

"Styrke dialogen mellom myndigheter og næringsliv om handelspolitikk og tiltak for risikoredusering. Bedriftene trenger tydelige avklaringer, klare rammer og størst mulig forutsigbarhet når nasjonal politikk utvikles i skjæringspunktet mellom handel og nasjonal sikkerhet.

Og for å gjenta det: Rapporten har gode og treffende analyser av hvordan norsk konkurransekraft er svekket. Det er gode grafer og tall som dokumenterer dette på en rekke områder, som kompetansebehov, FoU-investeringer, produktivitetesutvikling, forsknings- og kunnskaskapsintensitet, energiforsyning, grønn omstilling og sikkerhet og beredsskap. Men rapporten hadde fortjent en oppfølger som ikke bare lister opp gode ønsker om hva staten kan gjøre, selv om det også er viktig, men som formulerer hva næringslivets egne bidrag må være.  NHO og deres underskog av landsforeninger og bransjeforeninger og medlemsbedrifter må bidra med mye i omstillingen. Staten og kommunene blir også bedre i stand til å gjøre sin del av jobben når næringslivet bidrar med mer enn ønskelister, og heslt tar en hovedrolle i omstillingen.