Abelias partilederdebatt

Da Abelia hadde general-forsamling og årskonferanse på tirsdag inviterte vi til partileder-debatt om rammebetingelsene for kunnskapsbasert næringsliv. Og partilederne kom (fem ledere og to nestledere). De leverte dessuten en svært god debatt om viktige spørsmål for både kunnskaps-bedriftene og samfunnet ellers.

I utgangspunktet var vi jo strålende fornøyd med at partilederne prioriterte Abelia så kort tid før valget. Bortsett fra i TV-debatter er det knapt noen steder partilederne stiller sammen. Det er forhåpentligvis et signal om at de sakene Abelia er opptatt av oppfattes som viktige og har kommet høyere opp på den politiske dagsorden i det siste. Alle fire borgerlige partiledere var med, Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide. SV stilte med leder Audun Lysbakken, Arbeiderpartiet med nestleder Helga Pedersen og SP med nestleder Ola Borten Moe.

Det  ble en spennende og god debatt, eminent ledet av Christine Korme i Microsoft. Jeg synes hun gjorde en mye bedre jobb enn de som har ledet TV-kanalenes partilederdebatter i det siste. Hun fikk deltagerne til å holde seg til temaene, de fikk snakke ut og det virket som de trivdes godt med denne debattformen. Jeg var også positivt overrasket over hvor grundig de har satt seg inn i noen ganske krevende problemstillinger vi var opptatt av å få svar på. Nå er det også viktig å legge til at det for Abelia ikke var noe mål i seg selv å ha mest mulig uenighet. I noen saker var det viktig å få frem at det er ulike syn og nyanser. I andre saker var det viktig å få frem at det er mindre uenighet enn mange tror og derfor et godt grunnlag for å begynne å handle.

Var det så noe viktig som kom frem i debatten? Etter mitt syn er det flere interessante poenger å trekke frem, om alle tre temaene som ble diskutert. Første temaet var behovet for å endre arbeidsmiljøloven slik at den i noe større grad åpner for mer fleksibel arbeidstid for kunnskapsarbeidere som bruker teknologi i jobben og i mange tilfeller kan velge både hvor og når deler av arbeidet skal gjøres. Her var det kjente politiske motsetninger mellom de borgerlige som (i litt varierende grad) vil myke opp og de rødgrønne som ikke vil forandre noe i loven.

Men selv om konfliktlinjene er kjente er det mest interessante i denne debatten den store endringen som har skjedd når det gjelder hvordan man omtaler fleksibel arbeidstid. For noen år siden var det umulig å ha en debatt om oppmyking av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven uten at noen snakket om "brutalisering" av arbeidslivet og om at alle endringer må innebære mer kontroll og mer regulering. Nå erkjente alle at det er helt relevant å diskutere om loven må endres for å tilpasses virkeligheten, men det er uenighet om dagens lovverk gir tilstrekkelig rom for slik fleksibilitet eller om man må endre lovteksten på noen punkter slik at det blir mulig for den enkelte å jobbe mer fleksibelt enn i dag uten å bryte loven.

Andre tema var bruk av velferdsteknologi. Det var litt ulike syn på hva slags innovasjonsvirkemidler vi trenger, men det var stor enighet om at velferdsteknologi er både viktig og bra. Her var det heller ingen sterk høyre-venstre dimensjon i diskusjonen. Audun Lysbakken markerte seg som en sterk talsmann for et samspill med det næringslivet som har de teknologiske og praktiske løsningene. Og alle var enige med Christine Korme om at "NM i antall sykehjemsplasser" er en uhendig øvelse når det er slik at veldig mange heller vil bo hjemme lengre hvis teknologi kan sørge for at det er trygt og godt. Den offensive tonen i denne diskusjonen var en av debattens positive overraskelser.

Debattens tredje tema var hvordan vi skal stimulere læring og kompetanseutvikling i arbeidslivet. Skatteinsentiver og andre ordninger for å stimulere mer læring er et krevende tema og jeg var nok litt skeptisk på forhånd når det gjaldt hvor mye vi ville få ut debatten på akkurat dette temaet. Men her overrasket politikerne positivt og var veldig interessert i å diskutere ulike tiltak. Flere var åpne for å vurdere et "KompetanseFunn", et SkatteFunn-lignende virkemiddel for kompetanseinvesteringer. Og flere av debattantene var også innom hvordan våre universiteter, høyskoler og fagskoler kan bli viktige leverandører, men at de må tilpasse måten de leverer utdanning på til arbeidslivets behov.

Jeg fikk veldig mange positive reaksjoner etter debatten fra tilhørerne i salen. Mange var rett og slett imponert over nivået på diskusjonen, og hvor opptatt partilederne var av temaene vi hadde utfordret dem på. Det er ikke slik at politikere bare krangler. Når debattformatet gjør det mulig kan de være både nytenkende og reflekterte.

Oppdatering 22:30: Erna har blogget om den delen av gårsdagens debatt som handlet om arbeidstid. Oppdatering 6. juni kl 13:30: Her er Abelias omtale av partilederdebatten på hjemmesiden.

Forskningsbarometeret 2013

Klikk på bildet for å forstørre

I dag arrangerte Kunnskaps-departementet en stor konferanse om Forskningsbarometeret 2013, med deltagelse fra både Kristin Halvorsen og Trond Giske. Det er jo bra det blir litt oppmerksomhet om forskningspolitikk ved inngangen til valgkampen. Og selve Forskningsbarometeret 2013 (her som pdf-fil) er det verdt å se på. Men dessverre kom det ikke noe frem på konferansen som gir plutselig grunn til å tro på et løft for forskningen. Man snakker for så vidt om nye langtidsplaner og strategier, men de skal komme en gang etter valget til høsten, ikke nå.

Jeg synes den mest interessante grafen i Forskningsbarometeret 2013 er grafen til høyre, som man finner på side 53 i dokumentet. Den viser at den totale offentlige støtten til FoU i næringslivet bare er på omkring 0,14 prosent av BNP i Norge, der litt under halvparten er skattefradrag gjennom SkatteFunn. Dette er som en ser av grafen mye lavere enn land som USA, Sør Korea, Frankrike, Østerrike, Danmark og UK. Mange land har økt satsingen på næringsrettet forskning og innovasjon etter finanskrisen, særlig skatteincentiver (de lyseblå delene) for å stimulere næringslivets egne forskningsprosjekter.

Det er en nokså paradoksal situasjon at Kristin Halvorsen stadig gjentar at næringslivet i Norge forsker for lite, men ikke legger frem noen forslag som tar sikte på å endre på dette. Som grafen over viser er det forholdsvis lite offentlige forskningspenger som går til næringlivets forskning. Regjeringen la nettopp frem en forskningsmelding som er kjemisk fri for nye tiltak som skal løfte forskningsinnsatsen i næringslivet. Og regjeringen la også frem et revidert statsbudsjett som kutter forskningsinnsatsen med 119 millioner kroner. Og i følge Aftenposten i dag faller forskningsinnsatsen som andel av BNP. Summen av dette er slett ikke bra.

Når det gjelder hva man skal mene om næringslivets forskningsinnsats tror jeg det er lurt å ha to tanker i hodet samtidig (jeg blogget om dette på denne tiden i fjor også, da Kristin Halvorsen ga næringslivet skylden for "lavtrykk i forskningen"). Det ene det er lurt å huske på er at næringlivet faktisk utfører over halvparten av all forskning i Norge (universitetene står for 30 prosent), at næringslivets forskning er i vekst og at over 80 prosent av kostnadene finansieres av næringslivet selv. Jo mer kunnskapsintensivt norsk næringsliv blir, jo høyere vil nødvendigvis forskningsinnsatsen måtte bli.

Den andre tanken det er lurt å ha i hodet er at næringslivets forskningsinnsats burde bli enda større. Forskning er en viktig kilde til innovasjon og omstilling, og bidrar til et mer kunnskapsbasert næringsliv som tåler konjunktursvingninger og et høyt kostnadsnivå bedre. Derfor må det være en helt sentral politisk målsetting å styrke de virkemidlene som fører til mer forskning, mer innovasjon og mer omstilling i næringslivet.

Støtte til gode forsknings- og innovasjonsprosjekter gjør omstillingen til et mer moderne og kunnskapsintensivt næringsliv lettere å få til. Det er bra for hele Norge, ikke bare for bedriftene selv. Den som sitter på noen av de viktigste verktøyene for å få dette til er Kristin Halvorsen. Hun burde handle mer og klage mindre.

Internett - tilstand og trender

Også i år har Mary Meeker satt sammen en presentasjon av viktige trender og utviklingstrekk på internett, i form av presentasjonen "Internet Trends 2013". Det er et utrolig imponerende materiale som er redigert og presentert som 117 faktaspekkede foiler på Slideshare om viktige ting som skjer akkurat nå. Jeg blogget om denne årlige beretningen til Mary Meeker i 2010 (da hun var i Morgan Stanley) og i fjor, og jeg er minst like imponert denne gangen. Og selv om jeg jobber med bedrifter og personer som holder på i disse markedene til daglig blir jeg slått av hvor vanvittig fort ting utvikler seg. (Bla fremover med pilene under presentasjonen):



Mary Meeker er venturekapitalist og partner i det Silicon Valley-baserte selskapet Kleiner Perkins Caufielt Byers (KPCB) som investerte tidlig i blant annet Netscape, Amazon, Google og Electronic Arts. Hun fikk en del kritikk i dot.com-tiden da hun ble utnevnt til "Queen of the Net" av Barrons Magazine, men disse oversiktene over tilstand og trender viser at hun gjør en svært grundig jobb for å få frem relevante fakta.

Årets rapport er naturligvis opptatt av vekst: Vekst i nye markeder som Kina og India, vekst i mobil og nettbrett på bekostning av PC, vekst i deling av foto, video, lyd og data. Mye handler nå om vekst på mobile plattformer, men Mary Meeker ser også videre rundt neste hjørne og spår en eksplosiv vekst i det hun kaller "wearables, driveables, flyables and scannables", det vil si sensorer, lesere og utstyr som virkelig er tilpasset data i sanntid. Sidene 48-65 handler om disse trendene.

Fra side 82 og utover er det noen meget tankevekkende analyser av hvordan gruppen av innvandrere som kommer til USA er sammensatt (bare en prosent av befolkningen er "high-skilled immigrants") og hvordan økende kunnskapsbehov i næringslivet ikke dekkes. Det er for eksempel estimert et behov på 122 000 nye personer i året med bachelorgrad i computer science, mens det bare er 51 000 som tar en slik grad. Og det kommer alt for få kompetanseinnvandrere til å fylle dette gapet.

På side 87 er det for øvrig en oversikt over hvem som har grunnlagt de 25 største børsnoterte it-selskapene i USA, målt i dagens markedsverdi. Av de 25 ble 7 (Blant annet Google, eBay, LinkedIn og Texas Instruments) grunnlagt av førstegenerasjons innvandrere, mens 7 andre (blant annet Apple, IBM, Oracle og Amazon) ble grunnlagt av andregenerasjons innvandrere. Dessuten vet vi at mange av de mindre bedriftene som blir kjøpt opp av de store når de trenger påfyll av kompetanse og nye produkter også er grunnlagt av innvandrere, slik at dette er en helt avgjørende forutsetning for USAs verdensledende rolle innen innovasjon.

Innovasjon, design og sjømat

Det var faktisk en liten nyhet da Norsk Designråd og Abelia inviterte designere og sjømatindustri til seminar i dag om designdrevet innovasjon i denne store norske eksportnæringen. Det er jo egentlig ikke noen sensasjon at globale matvareprodusenter er opptatt av merkevare og design, men så mange felles møteplasser har det ikke vært.

Det ble et spennende seminar der vi fikk presentert flere konkrete eksempler, blant annet et arbeid Tank Design har gjort for Halvors Tradisjonsfisk i Lofoten, som selger tørrfisk og klippfisk som er tilberedt og pakket slik at det er tilpasset kresne markeder i Italia. Vi fikk høre om arbeidet strategikonsulentene i "brand gastronomi" i Hildring gjør for å posisjonere norsk sjømat. Og vi fikk høre om hva Innovasjon Norge gjør i Norge og internasjonalt for å fremme innovasjon i sjømatbedrifter.

Og så må jeg trekke frem en veldig bra presentasjon av Lars Petter Swensen, påtroppende sjef i Alex Sushi, men fram til nå sentral i utviklingen av Salma laks til det produktet og den kvalitetsmerkvaren det er blitt. Det var en spennende fortelling, som blant annet trakk lenkene tilbake til noen forskningsresultater som gjorde det mulig å behandle og pakke laks på denne måten. Noen ganger må man vente 2000 år på at forskning gjør en innovasjon mulig, men det er ikke alltid det kommer innovasjon selv om forskning gjør det mulig. Noen må gripe muligheten.

Og så var Lars Petter Swensen veldig opptatt av at det aller viktigste en merkevare gjør er å sørge for at den kvaliteten man har lovet alltid blir levert. Tuller man med kundens forventninger til kvalitet undergraver man veldig raskt merkevaren. Derfor handler dette om fin innpakning, men også veldig mye om å designe produksjonsprosesser, transport og andre deler av verdikjeden på en slik måte at man ikke roter til kvaliteten på produktet.

Joseph Stiglitz og Kalle Moene

Det er ikke hver dag man får sitte på første rad og høre på en Nobelprisvinner i økonomi snakke om krise, omstilling og fordeling. Derfor skal Innovasjon Norge ha all ære av at de hadde invitert Joseph Stiglitz til Norge for å snakke på Signalkonferansen, et nytt arrangement som blant annet skal hedre innovatører og gründere som bidrar til å skape arbeidsplasser og bygge landet.

Talen til Joseph Stiglitz kan man se på video her. Jeg må innrømme at jeg ikke synes talen var så veldig spennende. Han var fullstendig forutsigbar i sin unyanserte kritikk av USAs økonomiske politikk og like unyansert i sin hyllest av Norge. Der jeg opplever at Stiglitz treffer godt er i kritikken av kostbar høyere utdanning som er skadelig både for den enkelte og for samfunnet. Men det virker som om han uansett spørsmål sier at svaret er høyere skatter - også i Norge. Innovasjon og entreprenørskap snakket han ikke om i det hele tatt. Ganske rart når salen er full av gründere og bedriftsledere.

Den som virkelig var spennende å høre på og intellektuelt utfordrende var professor Kalle Moene fra UiO. I stedet for å bare konstatere at små forskjeller er bra og store forskjeller er dårlig, brukte Kalle Moene sine 15 minutter til å gå løs på noen mer utfordrende problemstillinger i den nordiske modellen.

Først drøftet han om det virkelig er en motsetning mellom et effektivt kapitalistisk marked og en velfungerende velferdsstat, og om en styrking av det ene må gå på bekostning av det andre, eller om det i stedet er slik at dette er to komplementære systemer. I så fall kan og bør en riktig organisert og dimensjonert velferdsstat bidra til å styrke markedsøkonomien.

Så gikk han videre og drøftet hva det betyr at lønnsdannelsen i Norden er delvis frikoblet fra markedsmekanismene ved at arbeidsgivere og arbeidstagere avtaler lønn kollektivt. Denne organiserte delen av arbedislivet bidrar til en relativ "sammenpressing" av lønnsstrukturen der forskjellene er mindre enn de ellers ville vært. Kalle Moenes påstand, etter et veldig interessant resonnement, er at den "kreative destruksjonen" som er helt nødvendig for å få til omstilling skjer i et raskere tempo i land som har en sammenpresset lønnstruktur, blant annet fordi det er vanskeligere å holde liv i lavproduktive næringer når man ikke har et stort innslag av lavtlønt arbeidskraft

Et annet poeng Moene hadde var at et velfungerende velferdsordninger også fungerer som risikoavlastning for næringslivet fordi det reduserer sjansen for å kunder ikke vil betale lånene eller regningene sine. Det er bra, for lavere risiko gir lavere kostnader. Samtidig var han tydelig på at vi ikke må utvide "industripolitikken" rolle for mye og gi staten en større rolle i næringspolitikken enn i dag. Jeg opplever at Moene sier at det er bra at staten bidrar til å overvinne markedssvikt og stimulere til innovasjon, men at staten ikke må ta så stor plass at den kveler velfungerende kapitalistiske markedsmekanismer.

En siste spennende refleksjon Kalle Moene hadde i innlegget gikk på om den nordiske modellen kan overleve nå når alle er blitt enige om at den er bra. Det kan høres paradoksalt ut, men poenget hans var at den nordiske modellen ikke er et resultat av enighet, men er et resultat av uenighet og motstridende interesser, der man måtte finne krevende kompromisser. Det er fordi modellen er svaret på uenighet den har virket. Det er ikke sikkert den vil virke like godt hvis man ikke vet hva man er uenige om. - Kan den derfor bli et offer for sin egen suksess?, spurte Moene.

Og fordi jeg helt sikkert ikke har vært i stand til å gjengi Kalle Moene helt presist på alle punkter lenker jeg til en video av innlegget hans her slik at alle han se og høre innlegget selv:

Better Place er konkurs

Financial Times

Det israelske selskapet Better Place hadde en fascinerende visjon om hvordan de skulle løse elbilens rekkeviddeproblemer ved å bygge en infrastruktur av batteribyttestasjoner. I virkelighetens verden ble det for dyrt. De hadde bare litt over tusen brukere til sammen i Danmark og Israel, på en infrastruktur det i følge Teknisk Ukeblad i dag kostet flere milliarder kroner å bygge ut. Det ble mye penger pr bil.

Mange har brukt Better Place som eksempel på en disruptiv aktør som kunne være i stand til å redefinere hva bilindustrien gjør. Jeg har også. snakket om dem som et eksempel på en spennende disruptiv innovasjon. Det virket så grunnleggende riktig at noen ville selge elbilbruk som en tjeneste og ikke elbil som produkt. Det var miljøvennlig, men ikke håpløst upraktisk når et batteribytte kunne overvinne de praktiske problemene knyttet til kort rekkevidde og lang ladetid.

Hva var det som gjorde at denne tilsynelatende gode ideen mislyktes, mens det kan virke som Teslas modell med hurtigladere er i ferd med å bli en stor suksess? Wonkblog i Washington Post har noen tanker om det:

"Better Place spent hundreds of millions of dollars building its pricey battery-swapping stations (about $500,000 a pop) before having customers in place. Tesla, by contrast, has managed to build its Superchargers for less money (between $15,000 and $250,000) and tends to build charging infrastructure after customers have ordered cars — when the demand is there."

Det er naturligvis trist når innovative og visjonære selskaper som dette går over ende, spesielt innenfor grønn teknologi. Gründer Shai Agassi var nærmest en rockestjerne innenfor "green tech". De som gikk glipp av det kan jo lese dette intervjuet med Shai Agassi i Wired fra 2008. Det var virkelig andre tider, men verden går videre, og selv om et selskap mislykkes er det en del som lykkes, noe denne kommentaren i Tech Crunch minner oss om. De skriver blant annet:

"Better Place is just the latest casualty in the ongoing shakeout of greentech startups that emerged to much enthusiasm — and often huge funding rounds — in the mid- to late- aughts but are now hitting hard times or closing altogether. Venture capital firms such as Kleiner Perkins that had invested significant resources in the greentech wave just a few years back are now changing course. But the good news of shakeouts is that along with the many losers, there are winners too — where Fisker Automotive has stumbled, Tesla Motors has soared. Energy efficiency and battery technology is as important as ever, but it seems that Better Place just didn’t have what it takes to win in the end."

Edison, Westinghouse og Tesla

Empires of Light

Er det slik at innovasjonstakten og endringstakten i dag overgår alle epoker før i historien? Eller er det kanskje slik at ingenting kommer opp mot endringene folk opplevde på 1880- og 90-tallet, en tid da det virket som alt skjedde på en gang og blant annet jernbanen, forbrenningsmotoren og elektrisiteten endret livet til millioner av mennesker og transformerte næringslivet.

Jeg vet ikke svaret på det, men jeg er helt sikkert på at det er mye å lære av tidligere epoker med banebrytende oppfinnelser og grunnleggende teknologiske endringer i samfunnet når vi prøver å forstå det som skjer i dag. Boken Empires of Light - Tesla, Westinghouse, and the Race to Electrify the World av Jill Jonnes kan sterkt anbefales som en innføring i hva som skjedde da elektrisiteten ble temmet og kunne anvendes til belysning, industriproduksjon og drive jernbane - og de tre meget fargerike personene som bidro mest til at dette skjedde.

Boken, som i alt er på omkring 460 sider, innleder med å se litt på forhistorien og beskriver de viktige bidragene til folk som Luigi Galvani, Alessandro Volta, Hans Christian Ørsted, Andre Marie Ampere og fremfor alt Michael Faraday. Men hovedtyngden av boken handler om tre personer som var særlig sentrale i alt som handlet om elektrisitet fra rundt 1880 og de viktigste gjennombruddene og konfliktene disse tre var involvert i.

Bokens tre store hovedpersoner var alle svært produktive oppfinnere med ambisjoner om bygge industri på basis av det de laget, og med ambisjoner om å forandre verden. Det var Thomas Edison som med utgangspunkt i laboratoriet sitt i Menlo Park, New Jersey utviklet den første glødelampen og det første fungerende strømnettet. Det var George Westinghouse som, med utgangspunkt i sitt verksted i Pittsburg, bygget de første vekselstrømsgeneratorene og la grunnlaget for å transportere elektrisitet over lange avstander. Og det var Nikola Tesla, den eksentriske serbiske immigranten som la grunnlaget for en rekke av teknologiene som var avgjørende for elektrifiseringen av samfunnet, blant annet vekselstrømsmotoren.

Felles for alle disse tre oppfinnerne og industrilederne var også at de var igjennom store opp- og nedturer i økonomien og markedet, og at de på litt ulike måter og tidspunkter ble frarøvet kontrollen over selskapene de hadde grunnlagt. Edison var allerede utmanøvrert da selskapet med navnet hans ble fusjonert med et annet og ble til det dominerende General Electric. George Westinghouse, den store utfordreren, ledet selskapet sitt i 20 år, til han ble satt på sidelinjen i 1909 etter en konkursforhandling. Og Tesla jobbet på ulike tidspunkter både for Edison og Westinghouse, men var vel strengt tatt mer visjonær og innovatør enn en bedriftsleder.

Noen av kampene disse pionerene kjempet mot hverandre, og måten de foregikk på, er svært interessant lesestoff også i dag, fordi det handler om plattformteknologier for nettverk, om patenter og IPR og om konkurranselovgivning, ikke helt ulikt noen av tingene it-selskaper og mobilprodusenter slåss om i dag. På 1880- og 90-tallet sloss man om flere viktige ting der Edison, Westinghouse og Tesla var innblandet:

For det første var det strid om Edison skulle ha patentrettightene til glødelampen. I denne lange kampen var Edison og Westinghouse hovedmotstandere og det var frykt for at General Electric ville få monopol på alle lyspærer i verden. Edison vant til slutt saken i retten, bare et par år før patentet ville utløpe, men akkurat da hadde Westinghouse klart å utvikle lamper med en annen teknologi, som han introduserte på verdensutstillingen i Chicago i 1893..

For det andre var det strid om likestøm (DC) eller vekselstrøm (AC) var best. The war of currents var en til tider ganske grisete konflikt der Edison kjempet for likestrøm, mens Westingshouse og Tesla stod bak teknologiene som gjorde at vekselstøm kunne fungere over lengre avstander og gradvis vant frem. Edison mente lavvolts likestrøm var tryggest på grunn av lave spenninger, mens vekselstrøm var livsfarlig: Edison kjempet for å forby bruk av vekselstrøm, bortsett til henrettelser i den elektriske stolen, som ble brukt for første gang i New York i august 1890. Men uavhengig av dette gjorde behovet for å transportere strøm over avstand at vekselstrøm vant, godt hjulpet at av Nicola Tesla utviklet en fungerende elektrisk motor som kunne drive ulike maskiner, som trikker, tog og fabrikkmaskiner.

En tredje interessant konflikt boken beskriver er kampen om kontrakten for å levere lys og energi til verdensutstillingen i Chicago i 1893, utstillingen som skulle feire 400-årsjubileet for Columbus oppdagelse av Amerika. Her skulle det være flere enn verden noen gang hadde sett, og det var knyttet mye prestisje til kontrakten. Det var General Electric støttet av Edisjon og J.P Morgan mot Westinghouse, en konkurranse lillebror Westinghouse vant til manges store overraskelse. Også her var det AC mot DC.

Slutten av boken handler om en fjerde konflikt, konkurransen om den banebrytende utbyggingen av et gigantisk vannkraftanlegg ved Niagarafossen i New York state, der man valgte å bygge noen gigantiske vekselstrømsgeneratorer, og der det etter litt fram og tilbake ble slik at Westinghouse fikk oppdraget og der Nikola Tesla ble en sentral bidragsyter til å få dette prosjektet realisert. Det stod ferdig i 1895.

Dette er en velskrevet og god historiebok som kaster lys over perioden 1880-1900 da det skjedde veldig mye viktig industrihistorie som også har hatt stor betydning for Norge. Jeg tror denne fortellingen også har betydning ut over det rent historiske. Nicholas Carr er en av flere som har vist hvordan elektrisitetens utbredelse for 100 år siden og informasjonsteknologiens utbredelse i dag har noen interessante fellestrekk. Derfor er dette en interessant fortelling, av flere grunner.

Bortgjemte musikalske perler (16)

Bedre enn dette blir det ikke. Og jeg må innrømme at frem til 2009 trodde jeg Joakim Thåström hadde passert toppen musikalsk da Imperiet gikk i oppløsning i 1988. Jeg var klar over at han hadde laget noen soloalbum etterpå, men fikk inntrykk av at det var noe retningsløse og masete greier. Men inspirert av en positiv plateanmeldelse kjøpte jeg albumet "Kärlek är for dom" i 2009 og syntes den var veldig bra. Og i 2012 kom "Beväpna er med vingar" som er minst like bra.

I fjor sommer var jeg også  på konsert med Thåström på Operataket. Og jeg tror faktisk han i motsetning til 70- og 80-tallshelter flest er blitt bedre. Selv om han alltid har vært god live har han aldri vært så bra som nå, for eksempel når han her synger "Ingen Neråtsång" live i 2012:



Disse legendariske livekonsertene i Norden de siste årene har heldigvis resultert i en live-CD og en DVD som heter Som Jordgubbarna Smakade som kom nå i vinter. Den er vel verdt å høre på, kanskje det beste Thåström noen gang har gitt ut.

Men også samle-CDen Be-Bop-A-Lula Hela Jävla Dan 1989-2009 fra 2009 er meget bra. Her er sanger fra hele solokarrièren (og jeg er enig med Egon Holstad i Nordlys om at sangene også blir bedre og bedre). Denne finnes også i en utgave med bonus live CD, men da uten de aller siste låtene fra albumet som kom i 2012. Jeg kommer nok tilbake til han her på bloggen om ikke så alt for lenge. for hos Thåström finnes det en hel del flere bortgjemte musikalske perler, både i det han gjorde i gamle dager og i det han har gjort de siste årene,.

Mangel på kunnskapsarbeidere

Teknisk Ukeblad

Vi hører stadig påstander fra bransjeorganisasjoner og bedrifter om at Norge mangler kvalifisert arbeidskraft, og særlig ingeniører, it-folk og andre kunnskaps-arbeidere. Men er dette egentlig riktig? Og hvor mange mangler vi egentlig? Det mest presise svaret på dette finner vi i NAVs bedriftsundersøkelser som gjennomføres vår og høst (med litt ulik metode) og der et representativt utvalg virksomheter svarer.

Bedriftsundersøkelsen 2013 har nettopp kommet og inneholder mye interessant. Det ene hovedformålet med undersøkelsen er å kartlegge det udekkede behovet for arbeidskraft i Norge akkurat nå. Om behovene akkurat nå sier rapporten:

"Mangelen på arbeidskraft våren 2013 er estimert til 32 200 personer. Det er 4 500 færre enn på samme tid i fjor, og kan tyde på en noe lavere etterspørsel etter arbeidskraft i år. Helse- og sosialtjenester er næringen med størst mangel på arbeidskraft, og det gjelder spesielt for virksomheter i Nord-Norge. Bedriftene oppgir størst mangel på personer innen helse-, pleie- og omsorgsyrker, i alt 6 000 personer. Det mangler også 4 600 personer innen ingeniør- og IKT-fag."

Nå vil de som har fulgt med på disse bedriftsundersøkelsene fra NAV de siste årene se at tallet på ingeniører og it-folk som etterspørres er høyt fortsatt, men likevel noe del lavere enn i tidligere undersøkelser. Sannsynligvis er det flere årsaker til dette, og som har både med tilbud og etterspørsel å gjøre, men der det viktigste er at et arbeidsmarked nettopp er et marked der bedrifter prøver å tilpasse seg. Dels har de importert mer arbeidskraft til Norge der det er behov, noe som gjort at vi har en rekordhøy arbeidsinnvandring til Norge. Og dels, slik Knut Sunde beskriver i artikkelen i Teknisk Ukeblad, har de flyttet prosjekter og arbeidsoppgaver ut av Norge og til steder der det er bedre tilgang på arbeidskraft og lavere kostnader enn i Norge.

Det andre hovedformålet med NAVs bedriftsundersøkelse er å kartlegge det fremtidige behovet for arbeidskraft, både næringsvis og geografisk. I rapporten er det ulike grafer, tabeller og analyser som viser hvordan de ulike delene av næringslivet og offentlig sektor mener behovene deres vil utvikle seg i tiden fremover. Sammendraget i rapporten sier dette om de fremtidige behovene virksomhetene selv gir uttrykk for:

"25 prosent av virksomhetene venter å ha en høyere bemanning om ett år. Det er like mange som i fjorårets undersøkelse. 11 prosent venter å ha lavere bemanning. Dette gir en estimert sysselsettingsvekst i 2013 på 0,9 prosent, som er lavere enn sysselsettingsveksten de to foregående årene. Bedriftene innen eiendomsdrift, forretningsmessig og faglig tjenesteyting, samt i bergverksdrift og utvinning har høyest andel som venter sysselsettingsvekst. Også innen den oljerelaterte industrien er forventningene høye, mens annen industri har lave forventninger. Geografisk er det i Oslo og Hordaland at flest bedrifter venter å oppbemanne."

Når det gjelder de mer bransjevise kommentarene er det verdt å merke deg at helse- og omsorgsektoren er der det er størst knapphet på arbeidskraft. Sysselsettingen økte med 13 800 personer fra 2011 til 2012 og de oppgir at det mangler i alt 7000 personer i forhold til behovet, blant annet 2650 sykepleiere og 2450 helsefagarbeidere. Denne utfordringen vil øke i årene som kommer. Men det er interessant å se hvordan undervisningssektoren nå sliter stadig mer med å få tak i den arbeidskraften de har behov for. Bedriftsundersøkelsen sier:

"Undervisningsnæringen har en særlig høy andel virksomheter som har mislyktes med rekruttering på grunn av for få kvalifiserte søkere. 65 prosent av de som har mislyktes med å rekruttere arbeidskraftsvarer at de har måttet ansette noen med lavere eller annen formell kompetanse enn de søkte etter. Mangelen på arbeidskraft er estimert til 1 800 personer. Førskolelærere og grunnskolelærer utgjør brorparten av denne mangelen, men det er også mangel på yrkesfaglærere og universitets‑ og høyskolelektorer/-lærere."

At det foregår en kamp om de kloke hodene er derfor ikke bare en talemåte. Det er en høyst konkret del av hverdagen for virksomhetene som er på jakt etter nye ansatte. Og det er verdt å merke seg at det til tross for rekordhøy arbeidsinnvandring fremdeles er et stort udekket behov for kunnskapsarbeidere, både i privat og offentlig sektor.

Frokostmøte med Rigmor Aasrud

Onsdag arrangerte Abelia et frokostmøte der fornyingsminister Rigmor Aasrud snakket om den videre digitaliseringen av offentlig sektor og andre saker som er en del av hennes ansvarsområde. Hun var innom mye forskjellig, blant annet innovative offentlige anskaffelser, bredbånd, tilgjengeliggjøring av offentlige data, ikt-forskning, eldreomsorg, kompetansebehov i næringslivet og universell utforming.

I denne politiske møteserien foran valget har vi tidligere hatt besøk av Siv Jensen og Trine Skei Grande, og møteformen fungerte akkurat like godt denne gangen. Et lite referat finnes på Abelias nettsider. Jeg tror politikerne som kommer opplever at de får spørsmål fra folk som er kunnskapsrike og opptatt av å komme med innspill til forbedringer. De er dessuten oppriktig interessert i det politikerne svarer på spørsmålene de får, slik at det blir gode samtaler.

Og deltagerne, som stort sett er medlemmer i Abelia, får anledning til å komme tett på noen av de fremste beslutningstagerne i landet, i en møteform der vi er såpass få at alle som vil får slippe til med spørsmål og synspunkter. Rigmor Aasrud har nok rett i at it-politikk ikke er så veldig konfliktfylt og at det kan være noe av grunnen til at den ikke er høyere på den politiske dagsorden. Samtidig er dette temaer som er så viktige for både næringslivets konkurranseevne og kvaliteten på offentlig tjenesteproduksjon at de må få en mer sentral plass i politikken. Det må politikere og næringsliv ta et felles ansvar for.

En helt gratis terabyte på Flickr

Jeg har i en del år vært en trofast bruker av fototjenesten Flickr, et nettsted der man på en enkel og praktisk måte kan oppbevare sine private fotografier, og dele dem med andre hvis man vil. Ikke det at jeg er en veldig proff fotograf, men jeg tar noen bilder og har vært så fornøyd med Flickr at jeg til og med har betalt litt ekstra for et "pro"-abonnement med mer lagringsplass og mulighet til å laste opp flere bilder enn i gratisversjonen.

Flickr ble overtatt av Yahoo! i 2005, og parallelt med Yahoos åpenbare utfordringer med å finne sin plass på det sosiale internettet har også Flickr blitt hengende etter i konkurransen med Facebook, Google og Apple. Men for et år siden kom Marissa Mayer, 37 år gammel og tidligere en av Googles mest sentrale ledere, til Yahoo og tok over topplederjobben. Da begynte ting å skje ganske fort. Etter flere oppkjøp av mindre selskaper kom nyheten for noen dager siden om at Yahoo har kjøpt bloggportalen Tumblr for 1,1 milliarder dollar. Og i går hadde plutselig Flickr fått flotte moderne nettsider.

Men det kom samtidig en enda friskere nyhet. Flickr sendte ut en epost til alle sine brukere om at de heretter kan lagre en terrabyte med data gratis. Det tilsvarer i følge Flickr 537 731 fotografier av bra kvalitet. Det er helt enormt i forhold til eksempelvis Google, Apple og Amazon som tilbyr 5 GB gratis lagringsplass og Microsoft Skydrive som tilbyr 7 GB gratis. En terrabyte på Amazon Cloud Drive koster 500 dollar i året. Man kan bare lagre bilder på Flickr, så jeg antar de ikke tror så mange vil bruke kapasiteten fullt ut, men uansett er dette et veldig godt tilbud. Og skulle man ønske en reklamefri utgave kan man få det for 50 dollar i året.

Jeg synes det er flott at Yahoo har våknet til live igjen og plutselig er den offensive tilbyderen som utfordrer de store i nettskyen. Om de nå har lyktes med å finne en bra forretningsmodell vil tiden vise. Dette er i hvert fall bra for konkurransen og bra for brukerne.

Partilederdebatten om kunnskap

Abelias årskonferanse og partilederdebatt

Ikke bare har Abelia en av de første store partilederdebattene ved inngangen til årets stortingsvalgkamp, men Abelia har også tatt ansvaret for å arrangere debatten om de viktigste temaene: Hvordan vi skal utvikle et enda mer konkurransedyktig, kunnskapsbasert og innovativt næringsliv? Og hva skal vi investere i som samfunn for å lykkes med dette?

Dette foregår på Abelias årskonferanse 4. juni fra kl 15 på Næringslivets Hus. Det kommer seks partiledere og to nestledere, og uansett valgresultat vil nok flere av de som kommer sitte sentralt plassert i en regjering til høsten. Derfor har mange allerede meldt seg på, men det er fortsatt noen ledige plasser.

Christine Korme fra Microsoft har solid TV-erfaring fra TV2 og skal lede debatten. Vi legger det opp slik at partilederne underveis blir utfordret av noen representanter for kunnskapsbedrifter i Norge som etterlyser bedre rammebetingelser på viktige områder, Live Leer fra Opera, Espen Solberg fra NIFU, Flemming Hegerstrøm fra Hospital IT og Daniel Rees fra Holder de Ord.

Det er særlig tre temaer debatten skal konsentrere seg om. For det første er vi opptatt av om dagens arbeidsmiljølov og arbeidstidsreguleringer er tilpasset dagens virkelighet i kunnskapsbedrifter, med mye bruk av teknologi, grensekryssende kommunikasjon og behov for å få familieliv og arbeid til å fungere godt sammen. Det det slik at politikerne forstår den hverdagen en kunnskapsmedarbeider eller leder opplever?

For det andre er vi opptatt av om måten vi tenker utdanning og kompetanseutvikling er godt nok tilpasset de utfordringene næringsliv og arbeidsliv har når det gjelder behov for mer kompetanse. Bedrifter trenger stadig påfyll av ny kompetanse og den enkelte medarbeider har behov for å utvikle seg faglig for å henge med i jobben. Men er utdanningssystemet egentlig tilpasset behovet for livslang læring i arbeidslivet?

Tredje utfordring handler om vi kan snu eldrebølgen til en mulighet til å utvikle innovative og brukertilpassede produkter og tjenester der Norge fremstår som en foregangsnasjon. Det er underlig å diskutere hvem som vil bygge flest sykehjemsplasser hvis de det gjelder helst vil klarer seg hjemme så lenge som mulig - ved hjelp av velferdsteknologi. Og er det slik at dette kan bli en fremtidig eksportnæring for Norge?

Dette er noen av vår tids virkelig store og spennende problemstillinger.  Derfor blir det spennende å høre hva partilederne tenker, om det er forskjeller mellom partiene og hva de har av konkrete forslag.