Utstilling om nytt regjeringskvartal

Noen av alternativene i Aftenposten

I dag åpner utstillingen som viser hvordan et nytt regjeringskvartal kan komme til å se ut. Nytt regjeringskvartal er et stort prosjekt som naturligvis følger vanlige politiske prosesser og spilleregler, blant annet når det gjelder fastsetting av reguleringsplan, men i tillegg har Statsbygg lagt opp til en idéfase der man også kan se alternative måter å løse utfordringene på. Flere ledende arkitektmiljøer har deltatt i denne idéfasen. Statsbygg beskriver dette slik på sin hjemmeside:

"Seks arkitekt- og konsulentteam har tatt del i et parallelloppdrag, der de har levert sine forslag til hvordan Regjeringskvartalet kan utformes. Forslagene handler ikke om hvordan bygningene skal se ut, men hvordan byrommet og bymiljøet skal være, hvor gatene skal gå og hvor plassene skal være. I tillegg handler det om hvor byggene skal stå, hvor høye de bør være, og hvordan trafikk, miljø og sikkerhet skal integreres.

Parallelloppdraget er ikke en konkurranse, men en åpen, honorert idéutviklingsprosess. Det skal ikke kåres noen vinner av forslagene fra de seks arkitekt- og konsulentteamene. Hensikten med å gjennomføre et parallelloppdrag er å sikre godt tilfang av idéer og løsningsmuligheter som grunnlag for en reguleringsplan for det nye regjeringskvartalet. I forslaget til ny reguleringsplan kan idéer fra de ulike forslagene i parallelloppdraget kombineres til et helhetlig konsept for den bymessige utviklingen av det nye regjeringskvartalet. Reguleringsplanforslaget vil bli sendt ut til offentlig høring våren 2016, og det forventes at den statlige reguleringsplanen ferdigstilles og vedtas i løpet 2016."

Jeg var til stede da Jan Tore Sanner åpnet utstillingen i dag og synes den på en veldig bra måte får frem handlingsrommet som finnes og litt ulike måter å løse utfordringen. Arkitektene har vært veldig flinke til å visualisere hva en så stor utbygging handler om og konsekvensene av ulike hovedgrep når det gjelder høyde, tetthet, åpenhet mot byen rundt og andre ting som både ansatte i departementene og befolkningen er opptatt av.

Fordi det er så mange flotte visuelle fremstillinger i det arbeidet som nå er gjort, kan man også ta del i dette uten å besøke utstillingen. For eksempel ved å se og lese om parallelloppragene på Statsbyggs nettsider. Eller ved å gå inn på nettsidene til Aftenposten eller Dagbladet, som begge gir arkitektenes forslag bred omtale. Vil man besøke utstillingen vil den være åpen for publikum 12.00-18.00 på hverdager og 11.00-16.00 på helgedager i fire uker fremover.

Bergens Tidene har i papiravisen i dag omtalt saken under overskriften "Klart for krangel". Jeg synes det er en litt pessimistisk innfallsvinkel. Det er bra at det foregår en levende diskusjon om utforming av et nytt regjeringskvartal og hvordan dette påvirker byrom og bymiljø. Det vil helt sikkert være ulike syn på de seks arkitektkontorenes forslag. At det kommer til uttrykk i en offentlig debatt er bra for den demokratiske prosessen.

Man Utd vs Man City 4-2

I min egen omtale av denne bloggen står det at den også handler om fotball, men siden VM i sommer har det vært tynt. om både Stabæk og Manchester United. Unntaket var en optmistisk bloggpost i august i fjor om "En ny nummer 7" etter at Angel Di Maria meldte sin ankomst til Old Trafford. Om drakt nummer sju er en lykkebringer gjenstår fortsatt å se, men for laget har sesongen gått veldig bra, og stadig bedre.

Dagens overbevisende 4-2 seier over City bekreftet trenden. Det pussige er at det ikke først og fremst er de nye spillerne som ble kjøpt inn for store summer etter den håpløse fjorårssesongen, men de som fikk skylden for de svake resultatene i fjor som løfter laget mest. Riktignok spilte nykommerne Ander Herrera og Daley Blind igjen fra start og gjorde det meget bra. Men Angel Di Maria, Radamel Falcao og Marcos Rojo startet på benken, mens Luke Shaw er skadet.

Blant de som dro de tyngste lassene i dag var spillere som gjorde det temmelig svakt i fjor og som mange for kort tid siden trodde var på vei bort fra klubben. Men i dagenens startoppstilling var både Ashley Young, Juan Mata, Antonio Valencia, Michael Carrick og Marouane Fellaini, som alle har hatt en fantastisk sesong. Både Mata og Fallaini kom til United for å løfte klubben i den håpløse fjorårssesongen. Sistnevnte ble til og med utpekt av en avis som et av sesongens ti dårligste spillerkjøp. Men med nye manager på plass blomstrer disse spillerne som virket usikre og klønete i fjor. Og både Mata og Fellaini scoret flotte mål.

Hva er det som har skjedd og som gjør at de samme spillerne som var så mye dårligere i fjor nå blomstrer? Dels virker det som de spiller i riktigere posisjoner på banen og dermed får brukt egenskapene sine bedre. Men det er også noe med kreativiteten og selvtilliten. Manager Louis van Gaal har denne litt uforklarlige evnen gode ledere har til å få folk til å tro at det er mulig å vinne, også mot en tilsynelatende overmakt. Og når man først begynner å få det til er det etter hvert lett å tro at alt er mulig. Neste sesong blir veldig interessant.

MIA: Paper planes

Jeg ser at videoklippene fra YouTube jeg la inn da jeg blogget om filmen Slumdog Millionaire tilbake i 2009 ikke er der lenger. Slik er det jo noen ganger når man lenker til klipp lagt ut av andre. Men på den annen side gir jo dete en glimrende anledning til å legge ut nytt klipp med traileren fra filmen, en av de aller beste filmene som noen ganger er laget. Musikken her er MIAs sang "Paper Planes" fra 2007:

Lønnsom solenergi

At solenergi er i ferd med å bli lønnsom også uten statlige subsidier, i hvert fall i land med mye sol, er et tema jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen. Sammen med teknologi som har gjort det mulig å produsere store mengder konkurransedyktig skifergass og skiferolje, bidrar billigere solenergi til en voldsom endring i energimarkedene.

The Economist har i siste nummer noen grafer med oppdaterte tall for investeringer og kostnader for solenergi, og skriver at:

"But the days when renewables were largely a sop to rich-world consumers’ consciences are clearly over. Nearly half of last year’s investment was in developing countries, notably China, whose energy concerns have more to do with the near term than with future global warming. It worries about energy security, and it wants to clean up its cities’ air, made filthy partly by coal-burning power plants. The 2014 figure is slightly less than the previous peak, in 2011 (see chart). But investors today get more energy for their buck. The cost of battery storage, a vital part of a solar-powered future, has fallen by 60% since 2005, and the overall cost of a solar-power system is down by 75% since 2000. IHS, a consultancy, reckons the cumulative fall will be 90% by 2025."

Det er med andre ord ikke lenger slik at solenergi er noe bare eksentriske miljøvernere i California og Tyskland monterer på hustakene sine for å redde verdens klima. I dag er det i utviklingsland, og særlig i Kina, at investeringene øker mest. Det hjelper at det reduserer luftforurensningen og er bra for miljøet, men hovedbegrunnelsen deres er at det lønner seg.

Eiendom i kunnskapsøkonomier

Forrige ukes The Economist har en fascinerende og leseverdig briefing om "The paradox of soil", om bolig- og eiendomsprisers effekt på økonomi og produktivitet. Man skulle kanskje tro at sted betyr mindre i en global kunnskapsøkonomi, men alt tyder på at selv om avstand blir mindre viktig så blir sted viktigere. Det har konsekvenser for bolig- og eiendomspriser.

The Economist tar utgangspunkt i 1700-tallet der datidens fremtredende økonomer tildelte eiendom en helt sentral betydning. Adam Smith beskrev hvordan eiendom sammen med arbeid og kapital er de tre produksjonsfaktorene som skaper overskuddet. Og Thomas Malthus beskrev hvordan befolkningsveksten ville skape en matvarekatastrofe på grunn av økende knapphet dyrkbar jord.

Verdens økonomiske og teknologiske historie siden den gang har i stor grad handlet om å komme seg rundt dette problemet til Malthus. The Economist skriver:

"Instead of succumbing to catastrophe Western countries found ways to work around land’s scarcity, some of them ingenious—skyscrapers, artificial fertiliser, railways, suburbs—and some nefarious—dispossessing the oppressed and colonised. Improved transport allowed land farther off to do the work that land close at hand had done before, whether by producing crops half way round the world or housing workers out in the suburbs. High productivity allowed more food to be grown on fewer farms. The value of land relative to GDP fell remorselessly. By the second half of the 20th century land was sufficiently marginalised in rich-world economies that it scarcely registered in economics textbooks."

Med dagens metoder for å produsere mat, utvikle storbyer og bygge transportsystemer er det ikke knapphet på areal i verden generelt, skriver The Economist. Mange steder kunne det fint bodd mange flere. Likevel har eiendomspriser skutt i været og eiendoms plass i økonomien har økt i betydning i igjen de siste årene. Det er ikke fordi deter plassmangel i verden, men fordi det er for trangt om plassen enkelte steder, og da særlig i en del store byer,

Artikkelen i The Economist beskriver hvorfor folk i økende grad flytter til byene, hvorfor høye eiendomspriser er problematisk for produktiviteten og hva det er mulig å gjør med det. En interessant hovedhypotese er at det er nær sammenheng mellom høyere eiendomspriser og en økonomi der veksten er drevet av kunnskapsintensiv tjenesteproduksjon.. The Economist skriver:

"Top cities became hotbeds of innovative activity against which other places could not easily compete. The people clustered together boosted each others’ employment opportunities and potential income. From Bangalore to Austin, Milan to Paris, land became a scarce and precious resource as a result; the economic potential of a hectare of a rural Kentucky county is dramatically lower than that of a hectare in Silicon Valley’s Santa Clara county. And there is only so much of Santa Clara to go around."

At dette er et problem for den enkelte som trenger bolig og må ta opp større lån er opplagt. Men er det også et problem for samfunnet? Ja, mener The Economist og peker på at det i en velfungerende økonomi er slik at produktiviteten øker når det er mobilitet i arbeidsmarkedet. Ansatte bytter jobb fra lav-produktive bedrifter og -bransjer til mer høyproduktive bedrifter og bransjer fordi disse betaler bedre. Dette skjer ikke bare lokalt, men også ved at folk flytter mellom byer og til steder der det er flere kunnskapsintensive og høyproduktive bedrifter som betaler godt. Men høye boligpriser forstyrrer dette bildet. Hvis lønnsgevinsten hver enkelt får ved å bytte jobb spises opp av høyere bokostnader vil det være et sterkt insentiv for at mange heller blir i en dårligere betalt jobb, noe samfunnet som helhet taper på. Dessuten er det uheldig dersom verdiskapingsgevinsten som oppstår i en dynamisk kunnskapsøkonomi spises opp av en sektor der det ikke er innovasjon og produktivitetsvekst, men ressursknapphet som skaper gevinstene.

Hva er det mulig å gjøre for at prisene ikke skal ta av? Det handler først og fremst om å utforme lover, regelverk og praktisering av plan- og byggebestemmelser slik at det ikke blir for dyrt eller tar for lang tid å bygge boliger til en akseptabel pris. Og slik at det hele tiden kommer nye boliger på markedet som kan møte etterspørselen. Dessuten handler det om å å ta politiske beslutninger om effektive transportsystemer og sørge for å at det da legges til rette for å bygge mest der den nye kollektivinfrastrukturen kommer. Dette er ting vi nå er i gang med i Norge og som vil bidra til at vi vil stå bedre rustet til å møte vekstutfordringene.

Gladnyhet i Nationen om kommunereform

Det er ofte slik at partier, organisasjoner og medier bestiller meningsmålinger i håp om å få bekreftet et bestemt resultat. Og desto mer krevende er det for dem når resultatet kommer og viser noe helt annet enn de hadde håpet. Noen legger da resultatet i skuffen, andre vil i åpenhetens navn publisere det likevel.

Men aller morsomst er det når de som har bestilt målingen er så oppsatt på å formidle et syn at de glemmer å sjekke, eller ikke forstår, hva slags resultat meningsmålingen egentlig viser. Et spektakulært eksempel på dette kom i avisen Nationen i dag der overskriften på forsiden lyder "Folk ønsker ikke store kommuner", mens meningsmålingen den lenker til viser et oppsiktsvekkende stort flertall for større kommuner, i både by, tettsted og landsbygd, og blant velgerne til alle partier på Stortinget.

I følge Nationens tall, gjengitt i grafen over, er det slik at bare 25 prosent vil ha dagens 428 kommuner, mens 12 prosent ikke vet. Resten, det vil si 63 prosent av befolkningen vil ha færre og større kommuner enn i dag. Det fordeler seg på 27 prosent som vil ha 300 kommuner, 23 prosent som vil ha 200 kommuner, 9 prosent som vil ha 100 kommuner og fire prosent som vil ha færre enn 100 kommuner. Det må man kalle et solid utgangspunkt for å jobbe videre med en norsk kommunereform.

Nå tenker vel jeg at de fleste ikke er mest opptatt av antall kommuner, men av kvaliteten på tjenestene i egen kommune, av å ha en forvaltning som driver en god saksbehandling og har nødvendig kompetanse og av at demokratiet lokalt fungerer. Men når de faktisk blir spurt om antall så svarer to tredjedeler at de vil ha et mye lavere antall kommuner enn det er i dag. Grafene i artikkelen viser at det både blant KrFs Venstres, Senterpartiets og Arbeiderpartiets velgere er slik at summen av de som vil ned til 300 kommuner og de som vil ned til 200 kommuner er over 50 prosent. Og selv blant Senterpartiets velgere der det ikke mer enn omkring en tredjedel som vil beholde dagens kommuneantall.

Ser vi på kommunetype er det også et klart flertall for endringer i alle kommunetyper. Riktignok er det slik at det er litt flere som vil beholde dagens antall i det som er definert som "landsbygd" i målingen, men også her er det slik at bare litt over 30 prosent vil ha dagens struktur, mens langt over halvparten vil redusere antall kommuner. De som i følge denne målingen vil gå aller mest radikalt til verks er for øvrig SVs velgere. I SV er summen av de som vil ned til 200 kommuner og de som vil ha bare 100 kommuner på over 60 prosent.

Nationens misvisende overskrift ser ut til å være basert på at "bare" 13 prosent vil ha 100 kommuner eller mindre i Norge. Det er det så vidt jeg vet ingen som har tatt til orde for. Vi som arbeider for en reform som gjør at større kommuner kan levere bedre tjenester til innbyggerne, og vil flytte flere oppgaver fra staten til lokaldemokratiet, lever svært godt med at to tredeler av befolkningen er enige.

De norske oljekommunene

For to år siden blogget jeg om "Industribyggerne", en interessant utredning laget av forskningsinstituttet IRIS på oppdrag for bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass om hvor mange arbeidsplasser i Norge som er der på grunn av petroleums-virksomheten. Den var en slags kartlegging av norsk oljevirksomhet kysten rundt, som dels viste hvordan ulike deler av oljeverdikjeden har etablert klynger i noen deler av landet, men som også viste at stort sett hele Norge har oljerelaterte arbeidsplasser.

Nå har det kommet en ny og oppdatert rapport fra IRIS med nye tall, oppdaterte beskrivelsen av direkte og indirekte oljesysselsetting i alle landets fylker og 90 ulike casebeskrivelser av sentrale leverandørbedrifter. For alle som er interessert i å lære mer om hvordan norsk næringslivsgeografi ser ut er dette veldig interessant lesestoff.

Et hovedpoeng i rapporten er at tidligere studier har undervurdert den oljerelaterte sysselsettingen i Norge, som her beregnes til 330 000 ansatte. Av disse er 186 000 i direkte oljerelaterte virksomheter (21 000 offshore, 22 000 i oljeselskapene på land, 104 000 i leverandørindustri som levere til Norge og 39 000 i eksportrettet leverandørindustri), mens 143 000 er indirekte sysselsatt av petroleumsvirksomhet (fordi de leverer transporttjenester, finanstjenester, ikt osv til de andre).

Kartet over viser fylkesfordelingen av disse arbeidsplassene, både når det gjelder antall og andelen av sysselsettingen i fylket. Her er Rogaland på topp med 99 000 ansatte foran Hordaland med 56 700, Akershus med 38 900, Oslo med 30 900 og Møre og Romsdal med 28 500. Tenker vi at Norge i stedet består av bo- og arbeidsmarkedsregioner er Stavangerregionen størst med 81 000, foran Oslo/Akershus med 69 100, Bergensregionen med 44 000 og Haugalandet/Sunnhordland med 25 000 som er direkte eller indirekte oljesysselsatte.

I disse tider der vi diskuterer kommunestruktur og ønske å gå bort fra kunstige administrative grenser og heller lage organisatoriske enheter som er  tilpasset dagens bo- og arbeidsmarkeder, er det interessant å se hvordan kommunekartet for olje-Norge ser ut. Her er det også slik at det finnes sterke oljekommuner over hele landet, men næringslivet har en tendens til å klynge seg sammen noen steder, gjerne der det er industrikompetanse fra før, men også der det er universitets- eller høyskolemiljøer i nærheten.

Og da er det vel aller mest interessant å se på hvordan de 186 000 i direkte oljerelatert virksomhet er fordelt på norske kommuner. I en graf på side 19 ser vi at Stavanger er Norges suverent største oljekommune med over 25 000 som er ansatte i direkte oljerelatert virksomhet. Nest størst er Sola kommune med omkring 12 000. Og på tredje plass er Bærum med litt over 10 000 ansatte, Deretter følger Sandnes med omkring 9 000, Kristiansand med 6000 og Haugesund med omkring 5000 ansatte.

Nå finnes kommuner som kjent i litt ulike størrelser. Ser vi i stedet på andelen sysselsatte i kommunen som er ansatt i direkte oljerelatert virksomhet så kan vi ut fra rapporten kåre Sola til Norges mest oljeavhengige kommune med hele 85 prosent av sysselsettingen. Deretter følger nabokommunene Ulstein og Herøy i Møre og Romsdal, begge med 69 prosent, Verran i Nord Trøndelag med 49 prosent og Austervoll i Hordaland med 44 prosent. Målt på denne måten er oljehovedstaden Stavanger litt lengre nede på listen med 36 prosent av de ansatte i direkte oljerelatert virksomhet,, mens det er 27 prosent i Kongsberg og Haugesund, 23 prosent i Sandnes, 17 prosent i Bærum og Hammerfest, og 16 prosent i Kristiansand.

Rapporten viser at av de 428 norske kommunene har nesten alle noe oljerelatert ved seg. I 17 norske kommer er det ikke landbasert oljerelatert virksomhet, men det bor folk der som jobber offshore. Bare 13 norske kommuner er registrert i statistikken uten verken oljerelatert virksomhet eller offshoreansatte. Det er Rømskog, Grue, Rendalen, Engerdal, Jevnaker, Sør-Aurdal, Etnedal, Vang, Snillfjord, Høylandet, Kautokeino, Kvalsund og Nesseby.

Mer lagringsplass for pengene i nettskyen

Amazon Cloud Drive har satt ned prisen

Det er stadig tøffere konkurranse for å få oss brukere av PCer og smarttelefoner til å lagre bilder, videoer og dokumenter på nettet, i den såkalte "nettskyen". Og vi har mange leverandører å velge mellom. De tilbyr gjerne litt lagring i skyen gratis, og mer lagring mot betaling. Begynner man å lagre i skyen blir man fort så avhengig at man vi ha mer, men heldigvis er det på samme måte som med harddisker og minnepinner at prisen pr GB er på full fart nedover.

Selve killer-appen som bidro til at mange av oss kunne slutte å ta med oss filer på minnepinne mellom egne datamaskiner, eller sende epost til oss selv, var Dropbox, tjenesten som gjorde at det ble praktisk å lagre mer enn privat epost (f.eks Gmail eller Hotmail) i nettskyen. Det geniale med Dropbox var at det var noen annet enn en vanlig backup-løsning eller et arkiv. Det er en tjeneste som gjør det mulig å dele mapper på en PC mellom flere maskiner, samtidig som de er tilgjengelige via web. Det er også mulig å dele ting med venner og kolleger ved å sende dem en lenke til en delt mappe i stedet for å sende digre filer som vedlegg til vanlig epost.

Jeg ser i min egen betalingshistorikk hos Dropbox at jeg installerte min første betalversjon i  juni 2009, året etter at tjenesten ble lansert. Da kostet det 99 USD i året for 50 GB lagringsplass. I 2013 ble det doblet til 100 GB for 99 USD i året. Og forholdsvis nylig ble dette endret slik at man nå får tilgang til en terrabyte (TB) med lagringsplass hos Dropbox, ti ganger så mye, til samme pris.

Nå er som sagt Dropbox en tjeneste som lar deg dele hele eller deler av innholdet på harddisken via en kopi i nettskyen, og har tilbudt lagringsplass tilpasset det behovet. Skal man lagre flere ting i nettskyen enn det er naturlig å samtidig ha lokalt på en PC, for eksempel hele musikkarkivet og fotoarkivet sitt, backup av videoer, dokumentarkiver, filene fra gamle PC-er eller backup av andre store filer, er det andre tjenester det er mer naturlig å bruke. Jeg begynte for et par år siden å bruke Amazon Cloud Drive til dette. Der har du fått 500 GB datalagring for 250 USD.

Jeg tror Google på det tidspunktet hadde priset tilsvarende lagring i nettskyen, i det som heter Google Disk, enda litt lavere enn Amazon. Men nylig tok de hardere i og tilbyr nå 1 TB lagring for 9,99 USD i måneden, det vil si samme nivå som Dropbox, Tjenestene er ikke helt ulike heller, ved at Google Disk også har gjort det enkelt å dele mapper mellom PCer, men de tilbyr dette i kombinasjon med en backupløsning (man krysser av på de mappene man vil også ha på PCen). Dessuten har Google integrert Google disk stadig tettere i de andre tjenestene de leverer, for eksempel gratis programvare som kontorstøttepakken Google Docs og Gmail. Google er jo på en måte født i nettskyen, så det er ikke unaturlig at de gjør dette..

Og nå har Amazon svart på denne utfordringen fra Dropbox og Google Disk ved å senke prisen på Amazon Cloud Drive til 59,99 USD i året for ubegrenset lagring av filer, bilder og videoer. Her er det også på sin plass å nevne norske Jottacloud som tilbyr ubegrenset lagringsplass for 59 kroner pr måned, som er sammenlignbart med Amazons nye priser. De bruker også det at serverne deres står i Norge, og derfor opererer under verdens strengeste personvernlovgivning, som et viktig konkurransefortrinn i sin internasjonale markedsføring.

Nevnes må også Microsofts nettskyløsning OneDrive, som jeg har inntrykk av at selskapet ikke primært markedsfører som en ekstern backuptjeneste, men heller som en stadig viktigere tjenesteplattform for Office og annen software og tjenester fra Microsoft. Hos OneDrive får du 1 TB datalagring for kr 550 i året, men dette inkluderer et abonnement på Office 365 Personal. nettskyversjonen av Office-pakken, der du alltid har oppdaterte versjoner av Word, Powerpoint, Excel, OneNote, Publisher og Outlook, som ikke er begrenset til en maskin, men kan brukes på tvers av PC, nettbrett og smarttelefon. Og når du først har er slikt abonnement er ikke 1 TB gratis lagringsplass med på kjøpet så dumt.

Apple har naturligvis sin iCloud Drive, der 200 GB lagringsplass koster 29 kroner i måneden og 1 TB koster kr 149 i måneden, men jeg vil tro at dette et mindre interessant alternativ for en vanlig ekstern backup og fungerer best for tjenester og filer som skal fungere internt  i Apples økosystem og på Apples dingser. Dessuten er det jo slik at musikk, filmer og apper man har kjøp i iTunes, eller lagt inn via iTunes Match, har gratis plass og derfor ikke regnes med.

Det som uansett er viktig er å ikke bare se på lagringsplass og pris, men undersøke hva man egentlig får for pengene. Noen tilbyr egentlig mer plass fordi lagring av epostvedlegg, bilder eller musikk er inkludert i en tjeneste man allerede har og derfor ikke teller med. Så er det også noen viktige forskjeller i opp- og nedlastingshastighet, og om man f.eks kan streame store videofiler på nett eller må laste ned filen først og åpner den lokalt. Det som er helt sikkert er at dette er et område der konkurransen er knallhard, man får mer for pengene og det foregår betydelig innovasjon slik at det ikke lenger bare handler om et arkiv i nettskyen, men ulike tjenester. Mange opplever nå at de som privatkunder har tilgang på løsninger som er langt mer avanserte og brukervennlige enn de har på jobben, men tjenester i nettskyen er på full fart inn i virksomhetsmarkedet også.

Nå er det ikke alle virksomheter, inkludert min egen arbeidsgiver, som er så glade for at man installerer hverken Dropbox, Google Drive, iCloud Drive, OneDrive eller andre applikasjoner på jobbens utstyr og i realiteten flytter data og filer som tilhører virksomheten ut i nettskyen. Det kan kreve spesielle sikkerhetstiltak og det kan kreve at man gjør det på den måten virksomheten man jobber i har lagt til rette for. Hva slags regler og retningslinjer som finnes må man naturligvis sette seg inn i og forholde seg til.  Så vil flere av oss noen ganger oppleve at verden er blitt snudd på hodet i den forstand at det vi som privatperson kan bruke av it-tjenester og lagringsløsninger er mer avansert og mer brukervennlige enn det vi har på jobben.  Men akkurat det tror jeg vil vise seg å være en viktig stimulans for ytterligere forbedringer.

En norsk forsidenyhet i New York Times

Det er ikke hver dag Norge havner på forsiden i New York Times, men i dag har Lisleby i Fredrikstad kommune kommet dit, sammen med nye vannrestriksjoner i California og spørsmålet om Jeb Bush er blitt uunngåelig som republikansk presidentkandidat.

Nå er dessverre grunnen til at at Norge og Fredrikstad er forsidestoff i USA verken store naturopplevelser eller full barnehagedekning i Norge, men at New York Times er blitt overrasket over at uforholdsmessig mange av dem som kriger for ISIL i Syria og Irak, og der flere av dem er drept, er rekruttert fra steder i verden de ikke hadde forestilt seg. Den lange artikkelen som har bragt dem til Fredrikstad heter "A Norway Town and Its Pipeline to Jihad in Syria" og beskriver blant annet hvordan et liv litt på siden av samfunnet plutselig ble erstattet av helt andre forbilder for noen unge personer fra Norge:

"Police officers in this placid Norwegian town had busted their marijuana parties so regularly that “we knew them all on a first-name basis,” recalled Ragnar Foss, head of a local police unit responsible for youth crime. But, two years ago, they cleaned up their act. “We wondered what had happened but were glad when they dropped off our radar,” Mr. Foss said. One by one over the following months, Mr. Hammer and at least seven other young men who lived on or around just one street, Lislebyveien, made their way to Syria to wage jihad alongside the Islamic State and other militant groups."

Artikkelen beskriver historien til en nokså mangfoldig gjeng som som ikke var verken veldig fattige eller underprivilegerte i utgangspunktet. men som selv valgte å bli jihadister og reise for å delta i krig. Når noen i dette miljøet tidligere var såkalte "kjenninger av politiet" og levde på siden av det normale samfunnet, var det ikke fordi de var religiøse, men tvert imot fordi de satset på en livsstil som ikke handlet om å være spesielt lovlydige.

Men artikkelen beskriver også hvordan det i slike miljøer ikke er noen lovmessighet i at alle dras ned i det samme dragsuget. Noen har aktivt tatt avstand fra det de var på vei inn i og bidrar i dag til å prøve å redde andre ut. En av de NY Times nevner spesielt som et eksempel på dette er Yousef Assidiq og hans arbeid for å forebygge ekstremisme blant norsk ungdom.

Taylor Swift, Madonna og Mike Tyson

Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med å blogge om Madonna og hennes nye album nå, etter å ha skrevet om henne et par ganger, men den videoen som dukket opp på You Tube for noen dager siden er såpass spesiell at den fortjener å deles. Anledningen er the iHeart Radio Awards i Los Angeles forrige søndag. Der fikk tilskuerne oppleve at Madonna sang sin nye singel "Ghosttown", men hun var for anledningen akkompagnert av Taylor Swift på akustisk gitar. Og for å toppe det hele ble de introdusert av selveste Mike Tyson, den gamle verdensmesteren i tungvektsboksing.

Nerdenes hevn (2)

Interaktiv graf i The Economist

For noen dager siden blogget jeg om en "special report" i The Economist om høyere utdanning, Den beskrev ulike effekter av at stadig flere i verden tar universitetsutdanning, blant annet om at avkastningen av stadig mer utdanning, både for den enkelte og samfunnet, fortsatt er positiv men går ned når stadig flere har det. Avkastning i en slik sammenheng handler om samfunnsøkonomisk avkastning i bred forstand, og ikke bare om individuell lønn etter endte studier.

Men når det er sagt så er det jo ikke uinteressant for den enkelte hva man vil kunne tjene etter studiene, gitt all tidsbruken, studielånet og andre kostnader. Er det for eksempel slik at noen universiteter mer eller mindre garanterer høy lønn etterpå, bare man kommer inn? Er det for eksempel slik at skolene det er vanskeligst å komme inn på, for eksempel USAs eliteuniversiteter, systematisk fører til en høyere lønn enn de det er lettere å komme inn på?

The Economist har laget en interaktiv graf og en artikkel som relativt grundig svarer på hvordan dette ser ut i USA. Den er bygget på en omfattende undersøkelse av "return on investment" for høyere utdanning gjort av et HR-utdredningsselskap som heter PayScale. Et det slik at de universitetene det er vanskeligst å komme inn på gir den høyeste lønnen? Det er mulig å måle en viss slik effekt, men den er langt svakere enn en helt annen sammenheng som handler om at hvilket fagområde du studerer betyr langt mer.

Fargene i grafen over er ulike fagområder. De små lyseblå sirklene er utdanning på ulike studiesteder innenfor ingeniørfag, informatikk og matematikk, mens rødt er økonomi og business, osv. Man ser det bedre om man klkker på lenken under grafen. The Economist skriver:

"Top universities may be growing ever more selective, but the returns on a college degree depend far more on field of study than the choosiness of the university itself, the report says. Engineering and computer-science students earn most, achieving an impressive 20-year annualised return of 12% (the S&P 500 managed just 7.8%). Engineers were also least dependent on institutional prestige: graduates from less-selective schools experienced only a slight decrease in average returns. Business and economics degrees also pay well, delivering a solid 8.7% average return. Courses in arts or the humanities may pay intellectual dividends but provide more mixed economic returns. Students concerned about their financial outlook should worry less about their school's rank and spend more time brushing up on maths."

Som vi ser på grafen ligger økonomi- og businessutdanning litt under ingeniørene og informatikerne, men også de har en bra avkasting. Det samme gjelder, men med mye større spredning, for utdanninger innen "science", som jeg antar er fagområder som biologi, medisin, farmasi, kjemi, geologi. Litt lavere enn disse igjen finner vi samfunnsfagene, de humanistiske fagene og de kunstneriske og estetiske utdanningene, der det er slik også for disse at høyere utdanning lønner seg for de fleste, men der vi ser at spredningen er veldig stor og noen studiesteder havner under null-linjen.

Så er det viktig å minne om at denne analyse ikke handler om at noen fag er viktigere enn andre. Det vil det uansett være ulike meninger om. Det dette første og fremst minner oss om er at arbeidsmarkedet nettopp er et marked, som betaler mer dersom det er stor etterspørsel etter noe. Når de som studerer harde teoretiske temaer som informatikk og matematikk, de berømte nerdene som gjerne ikke opplevde den samme populariteten på klassefestene i ungdomsskolen, plutselig er mest etterspurt og får best betalt har det i  hvert fall to årsaker. 

Det ene har med enkel tilbud og etterspørsel å gjøre. Hvis flere enn de det fines jobbmuligheter for studerer statsvitenskap og litteraturvitenskap, og færre enn det er etterspørsel etter tar informatikk og ingeniørfag, så slår det ut i hva man som arbeidsgiver er nødt til å betale for kompetansen man trenger. Det betyr ikke at det er masse arbeidsledige statsvitere og litteraturvitere, men det betyr at noen av de tar andre jobber enn de primært er utdannet for og er en "reservearbeidskraft" som kan ansettes hvis behovet øker. Det finnes ingen tilsvarende stor reserve av ingeniører og informatikere som driver med helt andre ting.

Den andre grunnen er at en voksende del av privat sektor i vår del av verden har høy lønnsomhet fordi de enten driver med høyteknologisk forskning og innovasjon selv, eller er i bransjer der anvendelse av teknologi tjenester basert på høyteknologiske løsninger er helt sentralt for virksomheten. Det gjelder alt fra oljeindustri til finansnæring. De mest lønnsomme har gjerne en kunnskapsintensiv virksomhetsmodell som gjør at man kan betale sine ansatte godt, men bare dersom man får tak i den rette kompetansen.

Overskriften på denne bloggposten er "Nerdens hevn (2)". To-tallet står der fordi det ikke er nytt at nerdene er blitt populære, heller ikke her på bloggen. Jeg brukte også overskriften "Nerdenes hevn" da Magnus Carlsen spilte sin første finale i sjakk-VM i november 2013 i India og det plutselig kom masse hemmelige norske sjakk-eksperter ut av skapet. Noen mener at også TV-serien "Big bang theory" har fått flere nerder ut av skapet og inn på fysikkstudier på universitetene (noe jeg blogget om her). Det er flott og viktig med forbilder, som forteller oss det gir mening i livet å være nerd. Kombinerer vi det med arbeidsmarkedsstatistikk ser vi at det er veldig lønnsomt også.

Bortgjemte musikalske perler (37)

Det er påskeferie og på tide å ta opp dette temaet. Denne gangen med en sang som er rimelig velkjent, men i en TV-opptreden som var av den mer uvanlige sorten. Sangen er "One way or another" fra 1979, den fjerde singelen fra Blondies vilt suksessfulle albume "Parallel Lines". TV-programmet er The Muppet Show, der vokalist Debbie Harry synger sammen med et band med Muppets.



I det samme TV programmet sang hun også "Call Me", en enda større sang akkurat da som ble listetopp i både USA og UK og var hovedlåten i filmen "American Gigolo" med Richard Gere. Begge  sanger er verdt å høre på også i dag, men jeg tror kanskje det over tid er "One way or another" som har blir mest kjent til tross for en lavere listeplassering opprinnelig. Den har har blant annet vært filmmusikk i en rekke kjente filmer, blant annet "Mean Girls", "Coyote Ugly" og Donnie Brasco". Den har også vært med i konsollspillene "Rock Band" og "Guitar Hero on Tour", slik at også nye generasjoner har fått gleden av å oppdage Blondie.