Verdien av kultur

Apropos verdien av et lands kultur. Jeg kom over en artikkel på BBCs nettsider fra i fjor om verdien av Charles Dickens forfatterskap for det britiske samfunnet. Ikke verdien av den opplevelsen hver enkelt har når de leser en bok eller ser et teaterstykke av Dickens, som utvilsomt også kan være stor, men den økonomiske verdien som tilføres landet fra salg av bøker, teaterbilletter og andre produkter og tjenester med en tilknytning til Dickens.

Charles Dickens ble født for over 200 år siden, i 1812, og var selv svært fattig før han fikk suksess som forfatter, men i dag genererer hans forfatterskap store inntekter. BBC har fått Interbrand til å beregner denne verdiskapingen og i artikkelen anslås den til å være på omlag 280 millioner pund i året, som tilsvarer 2,5 milliarder norske kroner.

Selve boksalget av Dickens gamle bestselger-bøker utgjør omkring 3 millioner pund, bare en liten del av totalen. TV, film og DVD-produksjoner sørger for 34 millioner pund i året, mens inntektene fra teaterforestillinger er 64 millioner pund. Et enda større beløp kommer fra turisme og relaterte virksomheter, som museer, utstillinger, festivaler og andre arrangementer med en tilknytning til Charles Dickens. Og i tillegg kommer puber, øltyper (Micawber Mild), t-skjorter og andre produkter som bærer navnet til Dickens eller en av hans romanfigurer.

Storbritannia er et svært internasjonalt og flerkulturelt samfunn, men det viser seg altså at noe så ut-britisk som Charles Dickens bøker klarer seg svært godt likevel. Jeg vil tro det kan ha sammenheng med flere ting, blant annet at fortellingene holder høy kvalitet og at budskapet til Dickens er relevant på tvers av kulturer og generasjoner. Så i stedet for å være så bekymret for at flere nye landsmenn kan undergrave et lands kultur, er det kanskje et poeng å lære av britene her og se hvordan vi i Norge kan bruke Munch og Ibsen og andre norske kvalitetsprodukter, som på samme måte er relevante på tvers av generasjoner og  langt utenfor Norges grenser, til å skape både kulturelle opplevelser og økonomiske verdier.

Hvorfor Obamas seier var et nederlag

President Obama skrøt i etterkant av budsjettavtalen fordi den innebærer økte skatter for de rikeste i USA. Blant republikanerne i representantenes hus valgte mange å stemme mot budsjettavtalen nettopp fordi skatter skal økes mens det ikke ble enighet om kostnadskutt. Dette har nok bidratt til at mange amerikanske medier og også norske medier feilaktig har fremstilt dette som en stor seier for Barack Obama.

En mer nøktern analyse av hva som er vedtatt, og hva som venter at nye konflikter, viser at det er Obama som ligger an til å tape klart mest. To gode analyser av hvorfor dette er tilfelle kan man finne på Tom Therkildsens blogg Tomsnakk og på Jan Arild Snoens blogg hos Minerva. Disse to bloggerne, som dessuten ser på dette fra sine helt ulike politiske ståsteder, konkluderer begge med at republikanerne har skaffet seg et klart overtak i forhold til de politiske beslutningene må komme i neste runde.

Kort oppsummert ligger årsaken til dette i kombinasjonen av hva som er vedtatt på budsjettets inntektsside (i form av skattesatser) og hva som enda ikke er vedtatt av kutt på budsjettets utgiftsside, men må komme snart. For å ta det i tur og orden:

Når det gjelder skattene har mediene og de republikanske utbryterne vært mest opptatt av at noen velstående personer må betale en del mer skatt enn i dag. Men det viktigste for helheten er ikke at skattene for noen rike øker, det er tross alt alt for få av dem til at de kan løse budsjettunderskuddet i USA, men at skattenivået fra George W. Bush-perioden skal fortsette å gjelde for alle andre. Barack Obama har gjennom denne avtalen fratatt seg selv muligheten til å bruke økte skatteinntekter til å rette opp budsjettbalansen. For å sitere Tom Therkildsen:

"...sannheten er at det stort sett er skattepolitikken til president George W. Bush som nå gjelder. Kongressens eget budsjettkontor regner kostnadene med de nye skattesatsene – sammenlignet med å gå tilbake til satsene fra før Bush-perioden – til om lag 4 trillioner dollar over en periode på 10 år. Så det presidenten har oppnådd er å øke skattene litt i forhold til dagens situasjon, men redusere dem kraftig sammenlignet med å gå over ”budsjettstupet”. Faktisk har demokratene og presidenten med dette i praksis "låst inne" et skattenivå som er helt utilstrekkelig for å kunne kontrollere statsgjelden og samtidig opprettholde dagens velferdsytelser for en befolkning der antallet eldre vil øke sterkt i årene som kommer."

Kan man ikke komme i mål ved å økte statens inntekter må man gjøre noe med statens utgifter. Og når noen medier fremstiller det som om Obama unngikk utgiftskutt i budsjettavtalen er dette i beste fall en halvsannhet. Obama unngikk noen automatiske kostnadskutt som ville kommet hvis man ikke hadde fått til en avtale. Men gjeldstaket som setter en begrensning på hvor mye penger USAs statsadministrasjon kan låne for å finansiere sin fremtidige drift er ikke opphevet. Obama fikk bare utsatt tidspunktet for når man treffer gjeldstaket med noen få uker. Jan Arild Snoen skriver:

"Kuttene er utsatt i to måneder. President Obama ville ha opphevet ordningen med at Kongressen setter et tak på hvor mye gjeld staten kan ta opp, men republikanerne sa naturlig nok nei, siden dette er et viktig forhandlingskort for dem. De kan stille betingelser for å gå med på å heve taket, noe som passer republikanerne ekstra godt, siden det er dette partiet som snakker mest om behovet for å holde underskuddet nede. (...) Gjeldstaket er allerede teknisk sett nådd, men Obama-administrasjonen har noen knep tilgjengelig som gir dem et par ekstra måneder. Men i starten av mars må noe skje, og hevingen av gjeldstaket og behandlingen av de automatiske kuttene vil skje samtidig."

Så realiteten er at allerede i mars, som et resultat av tidligere vedtak og litt utsettelse, så kommer det neste store slaget om det ikke-bærekraftige amerikanske budsjettunderskuddet. Og da er det ikke lenger slik at man kan løse problemet med økte skatter, de er allerede vedtatt. Nå er kutt i offentlige utgifter eneste vei til å nå målet.om å rette opp et enormt budsjettunderskudd, som bare i 2012 var på 1100 milliarder dollar. Som Tom Therkildsen helt riktig skrev på bloggen sin onsdag, dagen etter budsjettvedtaket:

"I natt vedtok Kongressen å skyve på de automatiske utgiftskuttene som lå i ”budsjettstupet” med noen måneder. Demokratene oppfatter det som en seier, og republikanerne som et nederlag. Det er å snu saken på hodet. Det er republikanerne som har skaffet seg et maksimalt gunstig utgangspunkt for neste runde med forhandlinger, mens forsvarsverkene til demokratene er kraftig svekket. Demokratene har allerede ”vunnet” skatteøkninger av stor symbolsk (men dessverre langt fra noen stor økonomisk) betydning og en kort utsettelse av nedskjæringene. Nå kommer regningen. Republikanerne kommer til å kreve kraftige kutt for å heve gjeldstaket, og demokratene har ingenting å ”betale med” for å hindre slike kutt. Skattepolitikken er nå allerede gitt bort."

At flertallet av republikanerne i representantenes hus (151 mot 85) likevel stemte mot dem fremforhandlede avtalen sier nok mer om tilstanden i det republikanske partiet for tiden enn om hvem som har vunnet mest i forhandlingene. Vi vet jo også fra norsk politikk hvor lett det kan være å ønske seg så mye samtidig at man klarer å få gode politiske kompromisser til å se ut som nederlag.

Norsk modell og amerikansk drøm

Jens Stoltenberg er generelt en god taler. Jeg synes ikke det virker som nyttårstaler er det formatet han liker best, men også i kveld var han god til å bruke eksempler og metaforer for å tydeliggjøre politiske poenger og forskjeller. På et punkt synes jeg imidlertid talen i år bidro til langt mer til ideologisk forvirring enn klargjøring. Det var da Jens Stoltenberg prøvde å trekke opp hva forskjellen er mellom "den amerikanske drømmen" og "den norske modellen":

"Kontrakten er enkel. Alle må yte etter evne, og alle skal få etter behov. Frihet og trygghet – skapt av fellesskapet – det er magien i landet vårt. Amerikanerne har sin drøm. Vi har den norske modellen. Vår vei lyder kanskje ikke så eventyraktig, men den er desto sikrere. Når vi kombinerer frihet og trygghet, får flere oppfylt drømmen sin. Så min påstand er: Det er lettere å få oppfylt den amerikanske drømmen i Norge enn i Amerika. Det skal vi være stolte av. Og ta vare på."

At det er en del forskjeller mellom USAs politiske system og det norske systemet skjønner alle, men de er vel ikke akkurat slik Jens Stoltenberg beskriver dem. Jeg har i hvert fall et par problemer med hans politiske analyse:

For det første er det galt at vi i Norge har bygget samfunnet på en kontrakt som sier at alle må yte etter evne og få etter behov. Det er tvert imot slik at regjeringens egen såkalte arbeidslinje tar til orde for at det skal lønne seg å arbeide, uavhengig av hvilke behov den enkelte ellers har. Og som kjent har ulike jobber ulik lønn, blant annet som et resultat av frie forhandlinger i arbeidslivet og av at det markedet vil betale for ulike typer kompetanse varierer. Den norske modellen sikrer ikke at levestandarden er et resultat av behov (og frikoblet fra innsats), men derimot et skattefinansiert sosialt sikkerhetsnett som gir alle rett til noen grunnleggende ytelser. Uansett hva slags helsesituasjon de har og hvilke ulykker som måtte ha rammet dem. 

Som fremtidsvisjon er også slagordet om at alle skal yte etter evne og motta etter behov håpløst. Det har sin opprinnelse i Karl Marx politiske kampskrift Kritik des Gothaer Programms fra 1875 som beskriver hvordan overgangen til kommunismen skal foregå. Det er i følge Marx først under kommunismens andre og endelige fase at alle skal kunne motta etter behov. Men hvordan man skal klare å motivere folk til å arbeide hvis innsats ikke lenger spiller noen rolle, er det ingen tilhengere av dette prinsippet som har kommet opp med noe godt svar på. Og, som nevnt, så har heller ikke den norske modellen dette som mål.

Da ligger heldigvis den norske modellen betydelig nærmere den amerikanske drømmen. Derfor klarer jeg ikke helt å se hvorfor Jens Stoltenberg kaller den amerikanske drømmen "eventyraktig". Er det slik at den nordiske modellen er helt konkret, mens den amerikanske drømmen er mer diffus? Den beste sammenfatningen av denne visjonen finnes i andre setning i USA uavhengighetserklæring fra 4. juli 1776, forfattet av Thomas Jefferson:

"We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness"

Denne setningen sier i grunnen akkurat den samme som det jeg opplever som kjernen i den norske modellen på sitt beste, at det er frihet, likeverd og alle menneskers rett til å forfølge sine individuelle drømmer og mål som er essensen i et godt samfunn, men ikke resultatlikhet. Har man problemer med å forstå at dette ikke bare er et eventyr, men høyst konkret for de det gjelder, kan jeg anbefale denne talen Barack Obamas holdt i El Dorado, Kansas i valgkampen i 2008 om hvordan den amerikanske drømmen har betydd noe helt konkret: for han selv og hans familie, og slår for sikkerhets skyld fast at det bare er i USA dette er mulig:

Bortgjemte musikalske perler (10)

Siden den kom i 1987 har det vært omtrent umulig å ikke høre Fairytale of New York i løpet av julen. Og de fleste er vel også klar over at det er The Pogues og Kirsty MacColl som fremfører sangen sammen. Kirsty MacColl deltok på en del konserter sammen med The Pogues, men dette er faktisk den eneste sangen hun er med på som finnes på noe album The Pogues har gitt ut. I tillegg er det et par sanger på Kirsty MacColls utgivelser, blant annet en på albumet Electric Landlady der The Pogues er med.

Men det finnes en glimrende sang til med Kirsty MacColl og The Pogues, med en tilhørende musikkvideo. Sangen er egentlig to sanger som heter Miss Otis Regrets og Just One of Those Things, og kom ut i 1990:

De to sangene er skrevet av Cole Porter på 1930-tallet. Innspillingen er del av et album som kom ut i 1990 og het Red Hot + Blue, der hele albumet bestod av coverversjoner av Cole Porter-sanger gjort av ulike artister. Albumet var den første store internasjonale kampanjen der artister stilte opp for å samle inn penger for å bekjempe AIDS, og var først i en serie med flere konseptalbum. På dette albumet, som solgte over en million eksemplarer, var det også med andre kjente artister som U2, Tom Waits, David Byrne, Sinead O'Connor og Iggy Pop. 

En viktig del av konseptet var å få kjente filmregissører til å lage hver sin musikkvideo til sangene på albumet (Wim Wenders laget video til U2s bidrag), som så ble sendt som klipp i et eget TV-program i USA. Jeg har ikke undersøkt så grundig, men jeg vil tro at noen av disse klippene kan spores opp på YouTube. Jeg ser at man også kan kjøpe en DVD-versjon av videoene på Red Hot + Blue hos Platekompaniet. Denne må være en litt senere utgivelse, for i 1990 var verden fortsatt flere år unna DVD-plater og -spillere.

Vil man bare ha The Pogues bidrag, Miss Otis Regrets/Just One of Those Things, i lydversjon får man tak i den på den store samleboksen "Just Look Them Straigt in the Eye and Say... Poguemahone", som jeg blogget om her for tre år siden. Der er også de andre sangene The Pogues spilte inn sammen med Kirsty MacColl, bortgjemt blant litt av hvert av coverlåter, restmateriale og rariteter.

Swansons lov

For omkring at år siden blogget jeg om hvordan virkningsgraden til solcellepaneler (og prisfallet) følger samme type eksponentielle utvikling som det man i it-næringen kaller Moores Lov. Moores lov slår fast at prosessorer inne i datamaskiner blir dobbelt så kraftig, til samme pris, hver 18. måned.

Når det gjelder solceller er endringstakten en annen, men det er samme type eksponentiell vekst. Jeg så i dag at grafikkbloggen til The Economist også har omtalt dette fenomenet og viser hvordan prisen på solenergi har utviklet seg de siste årene målt i dollar pr. watt Denne prisutviklingen har fått navnet Swansons lov etter Richard Swanson, grunnleggeren av SunPower. I en artikkel i slutten av november om de disruptive konsekvensene for elektrisitetsmarkedet av dette prisfallet skrev The Economist at:

"The underlying cause of this disruption is a phenomenon that solar’s supporters call Swanson’s law, in imitation of Moore’s law of transistor cost. Moore’s law suggests that the size of transistors (and also their cost) halves every 18 months or so. Swanson’s law, named after Richard Swanson, the founder of SunPower, a big American solar-cell manufacturer, suggests that the cost of the photovoltaic cells needed to generate solar power falls by 20% with each doubling of global manufacturing capacity."

Vi er i ferd med å nærme oss tidspunktet der solenergi går fra å være en kraftig subsidiert virksomhet til å være en normal virksomhet som kan konkurrere med andre energibærere. I noen deler av verden er vi mer eller mindre kommet dit allerede. Hvis utviklingen fremover fortsetter i samme bane som Swansons lov predikerer, vil dette sørge for at dette blir situasjonen mange flere steder enn i dag. Her er det Wikipedia i dag skriver om Swansons lov i en kort omtale:

"Swanson's Law is an observation that the price of solar photovoltaic cells tends to drop 20% for every doubling of industry capacity. The Law is named after Dr. Richard Swanson, the founder of SunPower Corporation a solar panel manufacturer. Swanson's Law has been compared to Moore's Law. Crystalline silicon photovoltaic cell prices have fallen from $76.67/watt in 1997 to a forecast $0.74/watt for 2013, lending support to the law."

Om å markedsføre i mørket

Norge har fra 1975 hatt et forbud mot alkoholreklame som er blitt stadig mer restriktiv. Så strengt er det blitt at selv nettsider med produktinformasjon og sammenligninger av ulike øltyper, som drikkeglede.no, har måttet sensurere vekk bilder av ølglass, logoer og mye av innholdet.

Nå kan man naturligvis ha ulike syn på hvor streng en alkohollovgivning skal være, men det har i hvert fall gitt Norge en spesiell form for spisskompetanse på hvordan man kan øke salget til et produkt når det ikke er lov å drive reklame. Denne norske spisskompetansen er såpass interessant at Financial Times i dag har en artikkel om hvordan ledelsen i Carlsberg lærer av Ringnes i Norge for å forberede seg på at Russland innfører reklameforbud.

"Dark market" er begrepet Financial Times bruker når de beskriver en situasjon der man selger et helt lovlig produkt, men ikke har lov til reklamere for det. Det er det interessant å lese artikkelens beskrivelser av virkningen av et slikt reklameforbud utover det det som gjelder det totale alkoholsalget. Det er særlig to gode poenger som trekkes frem her. Det ene er at et reklameforbud er bra for de produktene og bedriftene som er store fra før. Financial Times siterer markedsdirektør Anders Røed i Ringes og skriver:

A dark market is good for dominant players. “If you have a strong portfolio it is difficult to attack you,” he says. “Launching something totally new with just the product itself and not being able to tell any kind of story is very difficult.”

Jeg vil tro at dette forholdet ikke bare gjelder øl og andre alkoholholdige drikkevarer, men at det også gjelder andre områder der vi har sterke restriksjoner på markedsføring, for eksempel reklame for politiske partier eller markedsføring av leker og andre produkter for barn. Det er de nye og de små aktørene som taper på at de ikke har mulighet til å få frem fortellingen sin eller informasjon om produktets egenskaper. Selv om de politiske argumentene for å begrense reklamens påvirkningskraft er aldri så gode, har det åpenbart en pris i form av mindre konkurranse.

Det andre poenget, som også kommer fra Anders Røed i Ringnes, handler om marginer og lønnsomhet. Han sier til Financial Times at tross reklameforbud og høye avgifter i Norge, er fordelen med det norske ølmarkedet at det er svært lønnsomt:

“Norway is still a profitable market. It hasn’t been destroyed by promotions,” he says. “The margins in this market are much better than they are in other markets having a much more liberal policy.”

Noen, ikke minst noen av mine gamle venner på venstresiden i norsk politikk, vil hevde at dette poenget belyser en viktig iboende svakhet ved selve kapitalismen: Det at konkurranse medfører en rekke "unyttige" kostnader til reklame og markedsføring, noe som grunnleggende sett en form for sløsing med ressurser. Ved å begrense konkurransen slipper man disse kostnadene, vil de hevde.

Argumentasjonen er besnærende, men den er helt feil. Markeder som utvikler seg til å bli monopoler eller har en fullstendig dominerende aktør vil på kort sikt virke mer effektive fordi man slipper å konkurrere om kunder og å bruke ressurser på å fortelle om produktet. På lengre sikt er manglende konkurranse ødeleggende for både produktutvikling og effektivitet. Høyere marginer som skyldes at kundene ikke får vite om andre valgmuligheter er positivt bare for den ene dominerende aktøren. Resten av næringslivet, særlig de små bedriftene, mister muligheter.

Og den store taperen er naturligvis kundene, som verken får glede av reell innovasjonskonkurranse eller lavere priser. Så, selv om det finnes noen gode argumenter for å ha visse restriksjoner på reklame for alkohol er ikke dette en modell man bør kopiere på flere områder..

Radiohead på MTVs beach party

Apropos musikkvideoer der man er nødt til å tenke: "hva i all verden gjorde de egentlig her", er kveldens bidrag en perle. Det er magasinet Rolling Stone som har funnet fram til en video med Radiohead, fra en livekonsert på amerikansk MTVs Beach House i 1993,der Radiohead ble tatt med i forbindelse med den aller første USA-turneen de hadde:



Kulturelt mangfold er ofte verdiskapende, men vi må vel slå fast at Radiohead på MTVs Beach House mer er i kategorien kulturkollisjon, der man får følelsen av at bandet passer veldig mye bedre på en konsert sent på kvelden eller et mørkt kjellerlokale. Thome Yorkes utseende er en annen pussighet i denne videoen. Rolling Stone skriver:

"The bleached blonde hair, ponytail, pasty skin and sunglasses made Yorke look like an extra from Interview With the Vampire, which would start filming in a few months. It was a look he quickly dropped."

 "Creep" er for øvrig Radioheads aller første singel. Den kom ut i 1992, men var ikke noen umiddelbar hit i hjemlandet England. Den første suksessen kom på listene i Israel og i Norden, og i 1993 valgte Radiohead å gi ut Creep på nytt i UK, denne gangen med en topp 10-plassering som resultat. Men det var først i 1997, med albumet OK Computer, at Radiohead etablerte seg som store internasjonale rockestjerner.

Bortgjemte musikalske perler (9)

I den nokså uregelmessige serien her på bloggen om bortgjemte musikalske perler, er det på tide med en julesang. Dagens bidrag er ikke bare vanskelig å få tak i, det må i tillegg være et av musikkhistoriens merkeligste øyeblikk, et øyeblikk hovedpersonene ikke ser ut til å ha hatt behov for å dra ut av glemselen.

For en ting er at gamle og opprørske rockere blir sentimentale på sine litt eldre dager og begynner å spille inn klassiske julesanger, eller spille julekonserter i kirker og slott. Det har skjedd mange ganger. Men her har vi noe langt særere; noen av frontfigurene som fant opp goth-sjangeren, og som i tillegg var på høyden av sine depressive og svartkledde karrièrer, fant i 1982 plutselig ut at de skulle spille inn den franske julesangen Il Est Ne Le Divin Enfant, på fransk. Og deltok til og med i et TV-program på fransk TV:



Bandet i denne merkelige videoen er Siouxsie and the Banshees. De var på den tiden forsterket med Robert Smith fra The Cure, som i et par år fra slutten av 1982 vikarierte som gitarist i bandet (for øvrig for andre gang) etter at den forrige gitaristen puttet i seg en del kjemikalier han ikke hadde helt godt av, og fikk sparken.  Robert Smiths hadde også noen indre demoner han ville blir kvitt, og ville løse det ved å være med i flere band samtidig..

Sangen her er ikke så verst, selv om dette er en litt annen sjanger enn man var vant til å høre fra Siouxsie og The Cure, men de var ikke helt fremmede for litt lekne coverlåter på den tiden. Siouxsie and the Banshees spilte blant annet inn både Helter Skelter og Dear Prudence av The Beatles. Denne julesangen kom ut som bortgjemt b-side på singelen "Melt", men ble aldri med på noe ordinært album. Først i 2004 på samleboksen Downside up finner vi den. Videoen er nokså bisarr. Ikke er lyd og bilde særlig synkronisert, og bandet ser  fjerne ut. Men Robert Smith på cymbaler og Siouxie på vokal på en fransk julesang, bør man få med seg.

Schibsteds digitale vekstmaskiner

Fra Schibsteds Kapitalmerkedsdag 2012

Når man hører navnet Schibsted vil jeg tro at de fleste tenker på Aftenposten og VG, Norges to største papiraviser, riktignok med betydelig suksess på nett. Enkelte vil også huske på at Schibsted gir ut aviser i andre land, som Aftonbladet og Svenska Dagbladet i Sverige. Og noen vet nok at Schibsted eier Finn.no, en stadig viktigere portal for annonsering av boliger, biler og ledige stillinger i Norge.

I virkelighetens verden må man nok ganske raskt snu dette mentale bildet av Schibsted som en norsk papiravisbedrift,som i tillegg driver med litt andre ting, på hodet. Det er "litt andre ting" som har blitt størst. Ikke bare er det slik at den norske nettavisene for lengst har passert papiravisene i lesertall, men det er også slik at verdien av annonseportalene som Finn.no er i ferd med å bli større enn den redaksjonelle medievirksomheten, og at verdien av det som er utenfor Norge begynner å bli riktig stor.

Schibsted er i dag en internasjonal vekstmaskin med betydelig suksess, til tross for at papiraviser er i tilbakegang. Jeg ble minnet på dette da jeg leste Frederic Filloux bloggpost på Monday Note om "Schibsted's extraordinary click machine". Der skriver de blant annet:

Today, free online classifieds weigh about 25% of Schibsted revenue (about 15bn Norwegian Kroner, €2bn this year), but it it accounts for 47% of the group’s Ebitda (2.15bn NOK, €300m). All online activities now represent 39% of the revenue and 62% of the Ebitda. (...) When translated into valuation projections, the performance of Schibsted classifieds businesses far exceed the weight of traditional media properties (print and online newspapers). The sum-of-the-parts valuations drawn by several private equities firms show the value of the classifieds business yielding more than 80% of the total value of this 173 year-old group.

Det er en imponerende vekstoppskrift de følger, og som er forbausende lik på tvers av landegrenser. Grafen over, som er hentet fra Schibsteds presentasjoner på deres Capital Markets Day i London tidligere i år, viser hvor lang tid det går fra den første investeringen, gjerne i form av et oppkjøp av en annonseportal i et umodent marked, til de etter tre år oppnår "traction", at de etter omtrent fem år går i balanse og deretter styrker sin stilling og oppnår stadig bedre omsetning og fortjenestemarginer. 

Schibsted eier i dag over 20 ulike nettsteder globalt med "online classifieds". Noen har vært der lenge og tjener gode penger, som Finn.no, Blocket.se i Sverige og Leboncoin.fr i Frankrike, men flertallet er virksomheter som fremdeles er i en tidligere fase. Hele listen over disse nettstedene er her på Schibsteds hjemmeside. Dersom alle de øvrige følger omtrent samme kurve når det gjelder vekst og lønnsomhet som Finn og Blocket, vil dette være en formidabel pengemaskin i Schibsted etter hvert.

Det paradoksale er at den politiske debatten om mediemakt og eierskap i Norge fortsetter som om vi fortsatt levde i en tid der kontroll av lokale og regionale papiraviser er det viktigste. Og der statlige tilsyn griper inn og beskytte oss forbrukere mot "mektige" konsern som eier flere papiraviser i en region. I virkelighetens verden er det helt andre tjenester vi bruker, veldig ofte fra store internasjonale tjenesteleverandører som bruker store ressurser på å utvikle fremtidsrettede og gode it-løsninger, men som konkurrerer med og til dels utkonkurrerer de tradisjonelle mediebedriftene. Denne digitale virksomheten er (heldigvis) ikke regulert av en egen sektorlovgivning som begrenser muligheten til å vokse.

Jeg synes det er grunn til å være stolt av at et norsk mediekonsern som Schibsted, med sin 170-årige historie som avisbedrift, klarer å være blant de internasjonalt ledende på digital innovasjon, både når det gjelder redaksjonelle medier og andre digitale tjenester. Det er ikke opplagt at noen klarer seg i konkurransen med bedrifter som Google, Facebook og Apple. Men her ser det ut som Schibsted har funnet en oppskrift som virker og som de stadig klarer å kopiere og skalere opp i nye geografiske markeder

Sangkor som julehilsen

I formiddag fikk vi en hyggelig overraskelse i kontorlandskapet vårt i Abelia. Plutselig dukket det opp fire velkledde menn som begynte å synge julesanger for oss. De sang to sanger før de overleverte et julekort og hastet videre til neste oppdrag.

Koret som kom på besøk var en uventet julehilsen fra designbyrået Tank, som både er medlem i Abelia, men i tillegg har vært en god samarbeidspartner og leverandør når vi i fjor oppgradert vår visuelle profil. Her kan du lese hva Tank skriver om jobben de gjorde sammen med oss for å modernisere Abelias visuelle identitet. Og her skriver de om utviklingen av de nye nettsidene til Abelia.

I en hektisk sluttspurt før juleuken tar oss er det veldig trivelig, og ikke så rent lite innovativt å tilby litt levende korsang til sine kunder.

Forholdet Norge-Sverige sett utenfra

Den vennlige rivaliseringen mellom Norge og Sverige opptar naturligvis oss som bor her. Andre har nok også hørt om den, men den kan være litt vanskelig å trenge inn i for folk på utsiden. Derfor er det interessant å lese hva det amerikanske tidsskriftet Slates skribent David J. Michaels skriver om "Nordic Sibling Rivaly".

Michaels er en amerikaner med svenske aner på morssiden som kom til Sverige for å studere, men ikke fikk jobb etter studiene, og derfor dro til Lofoten sammen med noen svenske venner for å jobbe. Artikkelen handler om hvordan han opplevde dette møtet mellom norsk lokalbefolkning og svenske arbeidsinnvandrere. Men artikkelen forsøker å grave litt dypere og handler også om hvordan høyt norsk lønnsnivå og behov for arbeidskraft i servicenæringene har reversert et historisk maktforhold som har vart i flere århundrer. Michaels skriver blant annet:

"If there are incentives for Norwegians to hire Swedes, the incentives are even greater for the Swedes. Norway has higher wages, shorter work weeks, and Swedes are granted a tax break for their first two years in the country. The Norwegian krone is also worth more than the Swedish krona. The practical result of Norwegian oil wealth is that Swedes can make almost double in Norway what they would in Sweden. It’s no surprise that they move to Norway for a few months, or even a few years, live cheaply, and return to Sweden like Vikings returning from a season of pillaging."

David J. Michaels anslår at det til enhver tid bor og jobber mellom 80 000 og 100 000 svensker i Norge og at 50 000 av disse bor i Oslo. Dette er et høyere antall enn det som fremgår av SSBs statistikk over innvandring til Norge, men det kan stemme hvis man også inkluderer folk på kortere opphold og pendlere. Mange bedrifter i reiselivsbransjen og andre tjenesteytende næringer er i dag helt avhengige av denne svenske arbeidskraften og blir stadig mer avhengige. Michaels har noen interessante refleksjoner om hvordan nordmenn og svensker ser på hverandres kultur, og hvordan dette ser litt annerledes ut for en amerikaner:

"Despite the obviously tilted economic balance of power, my Swedish housemates constantly complained about the inefficiency of Norwegian society and how backward the culture was. I found most Norwegians to be delightful people who were laid-back, even bubbly, in comparison with the reserved, hyper-controlled Swedes. “You just like them because they’re almost Americans,” the Swedes snapped back. Indeed, there’s some truth to this. From their loud sense of humor to their lust for giant customized SUVS, living among Norwegians sometimes felt like being stateside. The Swedes, meanwhile, still viewed their Scandinavian cousins with a sense of cultural superiority."

Det kan være verdt å lese hele artikkelen i Slate.com. Som bygger på en enda litt lengre versjon i The Billfold.

Offentlige innkjøp i Norge øker

En ny statistikk fra Statistisk Sentralbyrå viser at de samlede innkjøpene av varer og tjenester til offentlig sektor øker og at de i 2011 var de på 398,2 milliarder kroner. Det offentlige innkjøpene økte med 5,8 prosent fra 2010 til 2011 og utgjør 14,5 prosent av BNP i Norge.

Det er tre hovedtyper av virksomheter som står bak de offentlige innkjøpene i Norge. Størst er staten som kjøper varer og tjenester for 168,5 milliarder kroner. Staten inkluderer store innkjøpere som forsvaret, sykehusene, universitetene og høyskolene, Statens Veivesen og Jernbaneverket.

Den andre store gruppen virksomheter er kommuneforvaltningen, som omfatter både kommuner og fylkeskommuner. Kommunesektorens samlede innkjøp av varer og tjenester er på knappe 146 milliarder kroner i året. Dette inkluderer innkjøp til eldreomsorg, grunnskole og videregående skole, kommunale og fylkeskommunale veier, kollektivtransport og en rekke andre kommunale tjenester og infrastrukturinvesteringer.

I tillegg kommer innkjøpene til oljesektoren på 74,5 milliarder kroner, en økning på hele 14 prosent fra 2010. Oljeselskapene er private bedrifter (i Statoils tilfelle delvis statlig), og tilhører slett ikke offentlig forvaltning, men innkjøpene deres regnes likevel inn som en del av offentlig sektors innkjøp fordi oljeselskapenes virksomhet på sokkelen skjer innenfor rammen av lisenstildelinger og konsesjoner gitt av staten. Det at oljeselskapene har en slik "licence to operate" gjør at deres innkjøp av varer og tjenester i følge EU-regelverket må følge reglene for offentlige innkjøp.

Hvor stort problem er det at de offentlige innkjøpene av varer og tjenester har vokst fra 247 milliarder kroner i 2004 til 398 milliarder kroner i 2011? Dette er en kraftig vekst, men fordi BNP har vokst mye i samme periode har innkjøpene ligget stabilt rundt 14 prosent av BNP. Når de offentlige utgiftene vokser mer enn resten av økonomien er det naturligvis et problem, men riktig håndtert kan økte offentlige innkjøp av varer og tjenester bidra positivt til aktivitet og arbeidsplasser i privat sektor. Da er det to ting man bør være opptatt av:

For det første kan en økning i offentlige anskaffelser av tjenester innebære lavere totale offentlige utgifter. Det kan skje når man har en strategi der man legger til rette for konkurranse mellom ulike private tilbydere som et alternativ til at offentlig forvaltning utfører en tjeneste selv. I en slik kontekst vil en strategisk og smart innkjøpsstrategi kunne bidra til lavere utgifter i stat og kommune, og bedre tjenester for brukerne.

For det andre kan offentlige innkjøp innrettes slik at de fremmer innovasjon i næringslivet. Noen innkjøp av produkter og tjenester er godt egnet til å være utviklingsprosjekter der den offentlige kunden samarbeider med leverandøren om å lage noe ikke finnes fra før, men møter et fremtidig behov. Ved å ta rollen som en krevende kunde som bestiller fremtidsrettede løsninger kan stat og kommune sørge for at nye og innovative tjenester blir introdusert for første gang, noe som bidrar til å øke muligheten for at de senere kan lykkes i andre markeder, også utenfor Norge.

For å fremme innovasjon og verdiskaping i offentlige innkjøp, og spre informasjon om hvordan man kan gjøre det i praksis, har NHO og KS etablert et nasjonalt program for leverandørutvikling. Her finner man både veiledere og informasjon om ulike pilotprosjekter. Og på NHOs nettsider om offentlige anskaffelser er det informasjon om regelverk og om Team offentlige anskaffelser, en ressursgruppe med juridisk ekspertise som arbeider på tvers av bransjer for å påvirke lov og regelverk, og der også Abelia deltar med to av våre advokater.