Asterix og Obelix har forlatt Frankrike

Asterix og Obelix har forlatt Frankrike. Etter at de tapre gallere, mot alle odds, klarte å forsvare Gallia mot Julius Cæsar og hans romerske legioner så lenge noen kan huske, har de nå gitt opp. Det var Francois Hollande og sosialistenes skattepolitikk som til slutt tok knekken på Asterix og Obelix.

Slik er i hvert fall symbolikken. Først kunngjorde skuespiller Christian Clavier, som spilte Asterix i de tre spillefilmene, i oktober at han ville flytte til London på grunn av den nye øverste satsen på 75 prosent på marginalskatten i Frankrike. Og så, i desember, kunngjorde selveste Gerard Depardieu, som spiller Obelix, at han også vil bli skatteflyktning og bosette seg over grensen i Belgia.

Nå er det i Frankrike som i andre land slik at det ikke uten videre er slik at forholdsvis rike folk får sympati når de klager på skattenivået, selv om de er populære skuespillere. Da Frankrikes rikeste mann Bernard Arnault, sjefen i LVMH, flyttet til Belgia i september ble han en populær skyteskive for venstreorientert presse og politikere.

Gerard Depardieu er dessuten en notorisk urokråke som finner på mye rart. Derfor trodde vel Frankrikes statsminister Jean-Marc Ayrault, at han var på trygg grunn og snakket på vegne av folk flest da han  kalte Depardieu en "patetisk taper". Men Depardieu ville ikke finne seg i å bli kalt en taper og skrev et åpent brev til statsministeren. The Telegraph oppsummerer innholdet i brevet slik:

"Depardieu shot back with an open letter published on Sunday. “I was born in 1948,” he wrote, “I started working aged 14, as a printer, as a warehouseman, then as an actor, and I’ve always paid my taxes.” Over 45 years, Depardieu said, he had paid 145 million euros in tax, and to this day employs 80 people. Last year he paid taxes amounting to 85 per cent of his income. “I am neither worthy of pity nor admirable, but I shall not be called 'pathetic’,” he concluded, saying that he was sending back his French passport."

Fransk venstreside overgår seg selv i sin forakt for Depardieus upatriotiske og egoistiske handling. Og de hisser seg opp over at Belgia har null formuesskatt og lavere inntektsskatt enn Frankrike, en kritikk belgierne vil ha seg frabedt. Det er tross alt Frankrike som har økt skattenivået sitt, ikke Belgia som prøver å trekke til seg misfornøyde franskmenn. Hovedproblemet til president Holland og statsminister Ayrault er imidlertid at franskmenn flest nå ser ut til å ha sansen for Depardieus protest mot skattenivået. I følge The Telegraph viste en meningsmåling i Le Parisienne for noen dager siden at 70 prosent av franskmenn støttet Depardieu. De jo burde ha skjønt at man ikke kan provosere Obelix og slippe ustraffet fra det.

The fiscal cliff

USAs føderale budsjettunderskudd har vært et sentralt politisk tema i hvert fall siden 1981 da Ronald Reagan økte forvarsutgiftene og reduserte inntektsskatten, og innledet en periode med vedvarende budsjettunderskudd og en voksende gjeld. Første del av 80-tallet økte USAs føderale gjeld til omkring 40 prosent av BNP. Det var historisk høyt, med beskjedent i forhold til dagens nivå som snart er på hele 80 prosent av BNP.

Alle er enige om at noe må gjøres, men USAs politikk er gradvis blitt så polarisert at det er vanskelig å se hvordan man kan bli enige om tiltak som vil oppnå det nødvendige flertallet i kongressen. Denne gangen slår noen særlig tøffe konsekvenser til, konsekvenser partiene vedtok sommeren 2011 da de ikke klarte å vedta en felles plan for et balansert budsjett, men var enige om å stille seg bak et slags "riset bak speilet" om man ikke klarte å bli enige før 2013 I en gjennomgang av denne situasjonen i The fiscal cliff - on the egde i siste nummer av The Economist, skriver de i artikkelen at:

"The outside world has long assumed that Mr Obama and Congress would strike a deal, because the alternative is too awful. Starting on January 2nd, taxes would jump for almost all taxpayers; a payroll-tax cut and enhanced unemployment benefits would expire; across-the-board cuts to federal spending would begin; and a clutch of other tax and spending measures would take effect. The total fiscal impact equals roughly 5% of GDP over a full year, easily enough to tip America’s economy back into recession."

Nå er det vel grunn til å håpe og tro at kongressen i USA i hvert fall blir enige om noe. Denne pedagogiske videoen viser hvilke tiltak det er størst sannsynlighet av de vedtar, og hvilke de neppe blir enige om. Selv om  det blir enighet om mer enn man regner med i dag vil effektene av tiltakene man må gjennomføre gi en alvorlig innstrammingseffekt i USAs økonomi. Det skyldes ikke bare det galopperende budsjettunderskuddet, men også USAs demografi som gjør det enda vanskeligere enn før  balansere inntekter og utgifter.

Hvordan kan det da være slik at begge partier er enige om å kutte i underskuddet, men har store problemer med å bli enige om hva de skal gjøre? Det skyldes uenighet mellom partiene om hva man skal gjøre. Obama og demokratene vil helst la være å gjennomføre store kostnadskutt, særlig de som rammer velferdsordninger,. De vil heller øke skattene, særlig for de rikeste. Republikanerne derimot har ikke stemt for en skatteøkning i kongressen siden 1993 og er ikke spesielt begeistret for å gjøre det denne gangen heller, de vil heller kutte utgiftene i budsjettet med milliardbeløp

Skal USA unngå en automatisk innstramming med greske dimensjoner. omkring 5 prosent av BNP neste år, må noen gi seg. Og det må skje ganske raskt. De neste dagene kan bli noen virkelig spennende dager i amerikansk politikk. Klarer de ikke å bli enige vil effektene sannsynligvis være merkbare verden over, selv i det oljesmurte Norge.

Skyfall

Jeg har i grunnen alltid likt James Bond, men aller mest de tidlige filmene med Sean Connery som stadig vekk vises på TV. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang tidligere har sett en ny Bond-film på kino, det har vært helt greit å vente til den kom på TV. Men omstendighetene (ungdomsbursdag med voksne ute av huset) ville det slik at jeg fikk sett Skyfall, den nye Bond-filmen, på kino nettopp. Det var absolutt verdt billettpengene.

I år er det 50 år siden Dr. No, den første Bond-filmen, ble laget og totalt har det blitt 23 filmer. Det gjør James Bond til historiens lengstlevende filmserie. Skyfall er en film som på mange måter bringer Bond tilbake til utgangspunktet. Her er det mye klassisk Bond-følelse, samtidig som Bond-figuren er betydelig modernisert og er mye mer sårbar og menneskelig enn i tidligere filmer.

Bond-damene har en nokså beskjeden rolle i denne filmen, men action-scenene er blant de beste som er laget. Skurken, spilt av Javier Bardem, er helt fantastisk i sin galskap og bidrar sammen med Daniel Craig og Julie Dench til at denne filmen får en litt større dybde enn det vi er vant til hos Bond. Det er utelukkende positivt.

De borgerlige vant skoledebatten på walkover

En gang for lenge siden, jeg tror det må ha vært 5-6 år siden, var det en skoledebatt i Norge med to sider. Litt forenklet var den ene siden i debatten en borgerlig side som på bakgrunn av under middels norske prestasjoner i internasjonale sammenligninger ville løfte kvaliteten og prestasjonene i skolen. Man reviderte læreplaner i grunnskole og videregående skole og gjennomføre et kunnskapsløft, en langsikte strategi med flere elementer, der målet var å bringe Norge opp blant de beste.

Og så var det en venstreside som kritiserte det de kalte "puggeskolen", kritiserte ensidig fokus på teoretisk kunnskap i skolen, ville ha bort nasjonale prøver, hevdet at de flinke elevene ville klare seg uansett, ville fjerne andre fremmedspråk i ungdomsskolen og gikk i mot strengere opptakskrav til lærerutdanningen i form av høyere krav til matematikkarakter. Bare for å nevne noe. Men gratis skolemat var de for.

Etter å ha hørt kunnskapsminister Kristin Halvorsen snakke på NHOs utmerkede seminar om TIMSS-undersøkelsen i dag, der hun blant annet konstaterte at utfordringen nå er å gjøre mer for "høyt presterende elever", kan vi konstatere at det ikke lenger er to sider i skoledebatten. De borgerlige partiene har ikke endret sin oppfatning nevneverdig, så det må skyldes at venstresiden ikke lenger har noen egen skolepolitikk. De borgerlige har vunnet på walkover, som i Wikipedias engelske utgave er definert slik:

"A walkover or W.O. (originally two words: "walk over") is the awarding of a victory to a contestant because there are no other contestants, or because the other contestants have been disqualified or have forfeited."

Slik er det også i politiske debatt. Er det bare et syn så har det vunnet. Da kan man naturligvis hevde at det ikke er så farlig hvem som vinner valget, for vi får den samme politikken uansett om Kristin Halvorsen eller Kristin Clemet er skoleminister i Norge. Noen av oss vil likevel insistere på at det føles tryggere å velge originalen enn en litt uklar kopi. 

Når det er sagt er det likevel veldig interessant å høre hvordan Marianne Aasen nå argumenterer for viktigheten av å stille sterkere krav til både lærerutdanningene, til skoleeiere og til skoler. De beste blir best fordi de er interessert å lære av andre, både nasjonalt og internasjonalt. I norsk skole er det alt for lite deling av kunnskap og alt for lite oppfølging av de flinke realfagselevene, sa Aasen. Som hørtes ut som hun trivdes godt med denne nye skolepolitiske plattformen og var utålmodig etter å komme igang med tiltak.

Foranledningen for denne skoledebatten var de nye internasjonale undersøkelsene TIMSS og PIRLS, der TIMSS sammelingner prestasjoner i matematikk og naturfag i 4. klasse og 8. klasse. Kortversjonen er at tiltakene Norge satte i verk for noen år siden, etter "Pisa-sjokket" og kunnskapsløftet, ser ut til å virke og at gjennomsnivået blir bedre. Ikke uventet er fremgangen foreløpig større i 4. klasse enn i 8. klasse. Vi er ikke blant de aller beste,  men alle er enige om at det er en positiv utvikling.

Ser man litt bak gjennomsnittstall er det likevel et par ting som bekymrer og som alle, som en del av dette nye skolepolitiske konsensus, er enige om å gjøre noe med. For det første er det bekymringsfullt at vi har veldig få elever på høyeste faglige nivå, langt færre enn på 1990-tallet, og på dette området har det vært lite fremgang de siste årene. Det virker som vi i Norge er bedre til å hjelpe en del svakt presterende opp på middels nivå (noe som er veldig bra) enn til å få flere i den øvre enden av prestasjonsskalaen til å bli virkelig eksellente.

Sett fra næringslivet er det også bekymringsfullt at de områdene innenfor matematikk og naturfag der vi gjør det dårligst i Norge er de mest teoritunge. Prestasjonene i algebra er dårligst i Europa og innenfor naturfagene er det særlig fysikkunnskapene som er trekker ned. Med et næringsliv som vil trenge langt flere kloke hoder med mastergrader og doktorgrader innen realfag er det bekymringsfullt at de delene av realfagene som stiller høyest krav til teoretisk forståelse er der vi er svakest.

Jeg synes likevel vi må glede oss over de signifikante forbedringene som er kommet. Det er enda større grunn til å glede seg over at det ser ut vil å ha utviklet seg et skolepolitisk konsensus om at kvalitetsheving i lærerutdanningen og individuelt tilpassede tilbud, også til de sterkeste elevene, er nødvendig. Skoledebatten blir kanskje kjedeligere av dette, men vi får håpe gjør det lettere å få til handling. Men det store problemet er fortsatt at det er mye enklere å snakke om endringer enn å gjennomføre dem.

Tre typer it-oppkjøp i Norge

Inspirert av at den norske it-bedriften Basefarm for noen dager siden ble kjøpt opp av det amerikanske private equity-selskapet ABRY-partners, har Espen Andersen ved BI blogget om hvorfor norske it-bedrifter blir kjøpt opp. Han skriver at det er tre ganske ulike hovedbegrunnelser for slike oppkjøp. Jeg synes Espens analyse er så god at jeg skal prøve å gjengi hovedpoengene her (den fullstendige versjonen kan man lese på Espens blogg):

Første begrunnelse er markedskonsolidering. Norske tjenesteselskaper, og i noen tilfeller hardwareselskaper, blir kjøpt opp for at kjøperen skal få økt markedsandel, økt produksjonskapasitet og økt løfteevne når man konkurrerer som store oppdrag. Det kan ha vært litt trangt om plassen i markedet i utgangspunktet, og i slike oppkjøp og fusjoner vil det gjerne være slik at stordriftsfordeler og integrasjonsmuligheter muliggjør betydelige kostnadskutt. Espen plasserer for eksempel fusjonen mellom EDB og ErgoGroup i denne kategorien.

Andre begrunnelse er teknologitilgang, og aller helst overtagelse av hele utviklingsmiljøet som står bak en serie unike teknologiske innovasjoner. Ofte vill situasjonen være slik at et stort internasjonalt it-selskap identifiserer noen sentrale mangler i sin egen portefølje av teknologier og må kjøpe et ledende spesialisert teknologimiljø, for eksempel et norsk it-selskap, for å skaffe seg den kompetansen man mangler. Faren er at de som blir kjøpt opp ikke er tilfreds med å levere delkomponenter til noen andres produkter, men de kan også oppleve at de får større muligheter enn før. Microsofts oppkjøp av Fast, Nokias oppkjøp av Trolltech og Ciscos oppkjøp av Tandberg havner i følge Espen i denne kategorien.

Den tredje begrunnelsen er oppkjøp for å få til internasjonal vekst. Her er gjerne situasjonen at en it-bedrift har lykkes godt i det norske eller nordiske hjemmemarkedet, men trenger en betydelig kapitaltilførsel for å skalere opp internasjonalt. Mens oppkjøper i de to første kategoriene er andre it-selskaper, vil ofte de som kjøper en norsk it-bedrift for å finansiere internasjonal vekst være såkalt kompetent kapital, finansielle aktører som har dette som sin strategi og har mye erfaring med denne type vekstbedrifter. Espen plasserer oppkjøpene av Basefarm og Visma i denne kategorien.

For den bedriften som blir kjøpt opp har det stor betydning hvilken begrunnelse som ligger bak. I alle alternativene er det både trusler og muligheter, der det er mulig å tenke seg en styrket rolle for norske kompetansemiljøer, men der det er også er fullt mulig med utflagging av alle nøkkelfunksjoner. Skal man ønske seg mer av noe er jeg enig i det Espen skriver i bloggen sin om at oppkjøp som faller i den tredje kategorien er særlig spennende fordi de innebærer at kompetent kapital kommer inn og løfter en bedrift til et helt nytt nivå.

Om forskningsministre og forskningsfusk

De som pleier å rope høyest om at forskernes frihet er truet er Kristin Halvorsens partifeller ved universitetene. De hevder gjerne at den frie forskningen deres blir truet av et "kommersialiserings-press" fra næringslivet og av det man litt foraktfullt kaller "programforskning", forskning som skjer innenfor større tematiske satsinger som etter deres syn er mindre uavhengig enn forskning som er basert på tid og penger som er overlatt til den enkelte forsker.

Kristin Halvorsens partifelle Knut Kjeldstadli skrev til og med en hel bok om dette fenomenet som han kaller "Akademisk kapitalisme". I virkelighetens verden er det imidlertid ikke verken næringsliv, kommersialisering eller større forskningsprogrammer som  truer forskningens frihet.  Det er ikke disse som blander seg inn i forskningen og prøver å styre resultatene. De som oftest kritiseres for å bestille forskningsrapporter som passer deres egen agenda og prøver å pynte på resultater underveis er politikere og deres departementer.

Den mest omtalte saken de siste årene var da Arbeidsdepartementet i 2010 ville endre konklusjonene i en SINTEF-rapport om utviklingen i sykefraværet. Aftenposten gjorde i den forbindelse en kartlegging av om dette var noe flere forskningsinstitutter hadde opplevd, og konkluderte med at:

"SINTEF er et av mange anerkjente forskningsinstitutter som gjør oppdrag for staten. Mange av disse brukes som faglige begrunnelser når ny politikk skal utformes. Aftenposten har undersøkt hvilke vilkår forskerne må akseptere når de tar slike oppdrag, og har gått gjennom flere hundre kontrakter for evalueringer og utredninger. Gjennomgåelsen viser at forskerne i mange tilfeller er bundet av kontrakter som gir staten kontroll over resultatene."

I kjølvannet av dette gjennomførste Forskerforbundet en undersøkelse som viste at 11 av 26 institutter sa at de hadde opplevd at offentlige oppdragsgivere forøkte å styre resultater og konklusjoner i forskningsrapporter. I debatten som fulgte slo daværende forskningsminister Tora Aasland fast, på et debattmøte på Universitetet i Oslo i januar 2011, at:

"...det er fullstendig uakseptabelt dersom et offentlig organ forsøker å manipulere forskningsresultater for å nå politiske mål. Likeledes er det fullstendig utilbørlig dersom et offentlig organ bryter prinsippene for god vitenskapelig skikk for å nå et politisk mål. Jeg kan forsikre dere om at jeg har møtt avsløringene før jul av utilbørlig adferd fra offentlige oppdragsgiveres side med det største alvor. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å motvirke slike forsøk på utilbørlig påvirkning."

Saken Aftenposten skrev om i et stort oppslag sist fredag tyder på denne jobben ikke er helt ferdig. Nå handlet det også om å pynte på forskningsresultater, selv om det ikke var selve forskningsrapporten fra NIFU som ble "sminket", slik Aftenposten kom i skade for å skrive på sin forside. Det var derimot pressemeldingen om forskningsrapporten som ble formulert slik at den sa omtrent det motsatte av det selve forskningsrapporten konkluderer med, men var helt i tråd med det gledesbudskapet ministeren gjerne ville formidle om sitt prosjekt. Saken det gjelder er prosjektet "Ny GIV" som Kristin Halvorsen satte igang høsten 2010 for å få flere elever til å fullføre og bestå videregående skole. I ingressen på pressemeldingen står det:

"Intensivopplæringen i Ny GIV har vært en suksess. Evalueringen viser at tiltaket fungerer etter hensikten, og tyder på at det er de aller svakest presterende elevene som har hatt størst utbytte av tiltaket."

Forskerne i NIFU som står bak forskningsrapporten mener at denne konklusjonen er så feil at de skrev et eget leserinnlegg i Aftenposten for å korrigere departementets fusk med forskingsresultatene. De skriver:

"På Kunnskapsdepartementets nettside heter det: «Ny GIV: løfter de faglig svakeste elevene mest». Dette kan gi inntrykk av at Ny GIV er en ubetinget suksess i den forstand at alle elever som deltar, får et større eller mindre karakterløft. Dette stemmer ikke. Vi fant at Ny GIV-elever i gjennomsnitt hadde en svakere karakterutvikling enn elever som ikke deltok i Ny GIV i 2012."

Nå har riktignok elever i Ny GIV med karakteren 1 gjort det noe bedre ved skoleårets slutt enn elever med samme karakter som ikke var med i prosjektet. Med dette gjaldt ganske få elever. For elever med karakteren 2 var det ingen effekt. Og for elever med karakteren 3 eller høyere, langt flere elever, var det en svakere utvikling for de som deltok i prosjektet enn for de som ikke var med. Det er noe helt annet enn departementet sier i sin pressemelding og viser at Kunnskapsdepartementet har fusket med sin tolking og formidling av en forskningsrapport som gjelder et av deres egne prestisjeprosjekter.

Aftenposten korrigerte lørdag påstanden om at forskningsrapporten var "sminket" av statsråden. Oppstyret har også gjort at NIFU har følt behov for å skrive et lite dementi på nettsidene sine der de sier at de ikke føler seg misbrukt av statsråden. Men slik jeg leser dette dementiet står fortsatt hovedkritikken fast. Der skriver NIFU at:

"NIFUs kritikk dreier seg om at pressemeldingen fra Kunnskapsdepartementet med overskriften «Ny Giv løfter de svakeste mest» ikke ga et dekkende bilde av våre funn. Det stemmer at elevene med karakteren 1 ser ut til å ha nytte av Ny GIV når man ser på karakterutvikling. Men samtidig ser det også ut til at elever med karakteren 3 og høyere gjør det dårligere enn sine medelever dersom de deltar i tiltaket."

Det er mange gode grunner til at man ikke bør forsøke å omskrive eller pynte på forskningsresultater. Historien viser med all tydelighet at det er mye smartere å basere politikken på kunnskap enn å omskrive kunnskapen for å få den til å passe til politikken. En forskningsminister burde være særlig opptatt av dette. 

Katzenjammer spiller Fairytale of New York

Det er et dristig prosjekt å gi seg ut på når man prøver seg på en coverversjon av Fairytale of New York, en sang som med jevne mellomrom blir kåret til tidens julesang i ulike avstemninger. Bidragsytere sammen med Katzenjammer på denne versjonen er kanadiske Ben Kaplan og Trondheimssolistene:



Originalen ble utgitt i 1987 av The Pogues. Duetten i originalen ble sunget av The Pogues Shane McGowan sammen med gjestevokalist Kirsty MacColl. Det skal godt gjøres å overgå den, så heldigvis har Katzenjammer valgt å lage en litt annen versjon. Sangen er den del av streamingtjenesten Wimps hyllest til 80-tallet der de har bedt seks artister spille inn hver sin 80-talls klassiker på nytt og ellers minnet om både gode og mindre minneverdige sider av 80-tallet. Noen av de beste har Tore Renberg trukket frem på sine tre åttitallslister med det glade, det dunkle og balladene.

Stabæks nye unge stjerner

Jeg er neste to uker på overtid, men jeg synes likevel cupfinalen i fotball for kvinner fortjener en liten markering her på bloggen. For andre år på rad var det Stabæk-Røa i finalen, og Stabæk hadde i forkant laget denne offisielle videoen med StabækLars og Lommelerkene:



Flotte bilder. Flere av klippene er fra cupfinalen i 2011, som var helt jevn og der Stabæk avgjorde det hele på sin 6. straffe i straffekonkurransen. Alle hadde vel regnet med en helt jevn kamp mellom Stabæk og Røa i år også, men slik gikk det ikke. To 17-åringer på Stabæk, to av det største talentene i norsk fotball, sørget for at det ble en helt annen kamp. Først scoret Ada Hegeberg tre mål, et ekte hat-trick, i første omgang og avgjorde kampen. Og så scoret Caroline Graham Hansen, årets spiller i norsk kvinnefotball, et mål som minnet mest om Maradonas 2-1 mål mot England i VM i 1986.

Her er en video med et sammendrag av kampen. Etter en (som ventet) helt begredelig sesong for herrelaget er det godt å se et kvinnelag som klarer å vinne cup-gull to år på rad. Neste år må vi håpe på gull i serien også.

Filmen om DIPS

Et av Nordens største programvarehus heter DIPS. De har hovedkontor i Bodø og utvikler og selger løsninger for elektronisk pasientjournal (EPJ) og pasientadministrative datasystemer (PAS) til sykehus. DIPS har 160 ansatte, men selskapet gjør det så godt at de er på jakt etter 50 nye medarbeidere som skal hjelpe dem med å utvikle fremtidens løsninger, med arbeidssted i Bodø, Tromsø, Trondheim og Oslo. For å nå frem til potensielle søkere har de laget filmen om DIPS:



Det er også laget YouTube-videoer med intervjuer der mange av dagens ansatte forteller om jobben sin, og det er lansert en ny Facebookside for å komme i kontakt med potensielle jobbsøkere. Dette er et godt eksempel på hvordan man kan bruke sosiale medier til å rekruttere medarbeidere, Men det er for så vidt også et godt eksempel på at det er hard kamp om å få tak i de kloke hodene man trenger og at spisskompetanse innen it kan være vanskelig å få tak i.

DIPS er et spennende softwareselskap med en litt uvanlig historie. Historien går tilbake til 1987 da det ved Nordland Sentralsykehus i Bodø ble utviklet programvare for en elektronisk pasientjournal som kunne brukes på vanlige PCer. Programvaren var så bra at den også ble tatt i bruk ved andre sykehus i Norge. Etter hvert gikk det så bra at DIPS ASA i 1997 ble skilt ut som et eget selskap utenfor sykehuset. Siden har det vært kraftig vekst, både organisk og gjennom noen oppkjøp.

I har DIPS sykehus i tre at de regionale helseforetakene på kundelisten, samt flere private sykehus. Og er et godt eksempel på at det er fullt mulig å skape innovative og konkurransedyktige bedrifter med utgangspunkt i problemstillinger som i utgangspunktet er innenfor offentlig sektors ansvarsområde.

Det kreative Norge

De som har fulgt med i Aftenposten de siste dagene har fått med seg at de har skrevet mye om "det kreative Norge" og rangert norske kommuner etter hvor gode de er til å trekke til seg bedrifter og innbyggere som er kreative og innovative.

Deler av saken ligger også ute på Aftenposten på nett, med overskriften De kreative klumper seg sammen, der Bærum kåres til vinner foran Oslo, Asker, Nesodden, Oppegård, Kongsberg, Ås og Stavanger. I en egen rangering av norske bohem-kommuner, stedene med størst kunstnertetthet, vinner Nesodden foran Oslo, Bykle og Karasjok.

Foranledningen er en ny rapport (her som pdf) utarbeidet av den italienske forskeren Irene Tinagli, på oppdrag av Statens Vegvesen og Abelia. Nå kan man vel trygt si at Statens Vegvesen og Abelia har litt ulike roller i samfunnet, men vi er begge opptatt av hva slags strukturendringer som skjer i samfunnet, og hva slags investeringer det er viktig at samfunnet gjør for å trekke til seg mer av det man må ha for å få til vekst og utvikling. Og mens Statens Vegvesen er veldig opptatt av den samferdselsinfrastrukturen som kreves, er Abelia veldig opptatt av den innovasjons- og kunnskapsinfratrukturen som kreves.

Rapporten Norway in the creative age bygger på teoriene til den amerikanske forskeren Richard Florida, mannen er mest berømt for boken The Rise of the Creative Class tilbake i 2002. Han ble da en slags motpol til Thomas Friedman som påstod at "The World is Flat", at teknologiutviklingen gjør at du kan sitte hvor som helst i verden bare du har kompetente folk. Richard Florida hevdet at "place matters". Selv om konkurransen er stadig mer global og det spiller mindre rolle hvor i verden folk er født, hvis de har kompetanse, er det ikke helt tilfeldig hvor de kompetente folkene bosetter seg. Flinke folk tiltrekkes av andre flinke folk.

Derfor foregår den mest interessante konkurransen i verden mellom ulike byregioner og handler om å så attraktiv at man trekker til seg studenter, forskere, gründere, venturekapital, kunnskapsarbeidere og kunnskapsbedrifter. De som trekker til seg de mest innovative og kreative vinner. Nå kan man naturligvis innvende at norske kommer er alt for små og alt for ulike i størrelse til at de utgjør en fornuftig geografisk avgrensning, man burde gjøre som Richard Florida og sammenligne større byregioner som utgjør et felles arbeidsmarked, men for debattens skyld passer det utmerket å utfordre også på kommunenivå. Det er jo her kommunepolitikere og aviskommentatorer driver sine debatter.

Richard Florida ble i sin tid kjent for å formulere "de tre t-ene": talent, teknologi og toleranse, som de viktigste indikatorene på om et sted er godt posisjonert for å lykkes en global kunnskapsøkonomi. Talent handler om andelen av befolkningen med høyere utdanning, både kort og lang, og dessuten om andelen kunstnere, forfattere og andre kreative yrker i befolkningen. Fordi disse gruppene gjerne trekker til seg andre høyt utdannede og kreative folk er det viktig å satse på utdanning, barnehager, kulturtilbud og andre ting som gjør det attraktivt å komme, gjerne fra utlandet, for å jobbe i regionen.

Teknologi handler egentlig ikke om teknologi i snever forstand, men om å ha et arbeidsliv som består av virksomheter som driver med innovasjon. Det kan være basert på forskning, teknologi, kreativitet eller nye forretningsmodeller, og handler om at de talentene man skal tiltrekke seg gjerne reiser dit det er bedrifter som løser problemer. Helst vanskelige problemer. Bedrifter som driver med likeartede og spennende ting har en tendens til å "klynge" seg sammen, for det er der det finnes noe fra før det er lettest å finne kompetansen man trenger hvis man skal vokse. Derfor er det også vanskelig å vedta en næringsklynge gjennom politiske vedtak, det må være kompetanse der fra før man kan bygge på.

Toleranse handler om om at steder som tiltrekker seg annerledeshet er best rustet til å konkurrere i en mer kreativ og innovativ verden. Innovasjon skjer ikke der folk tenker helt likt. Det er en fordel både for bedrifter og steder at folk er forskjellige og har forskjellige erfaringer og fagkunnskaper. Da kan det oppstå nye ideer i skjæringspunktet mellom de ulike bransjeområdene og fagområdene. Steder folk flytter fra fordi man ikke liker annerledeshet taper i en slik konkurranse. Det gjelde å bli et sted folk gjerne vil flytte til.

Selv om en slik rangering som den Irene Tinagli har gjort på ingen måte gir noe fasitsvar når det gjelder norske kommuner og regioner, trekker den opp en viktig debatt.  Og det er all grunn til å utfordre teori og metode her også, og finne enda bedre måter å måle hvor tilpasset vi er til en kunnskapsøkonomi. En annen bok som nettopp er kommet og som gjør dette er Enrico Morettis The New Geography of Jobs. Jeg blogget om den her i november. Men uansett målemetoder og rangeringer er det viktig å diskutere hva slags næringpolitikk som fremmer mer attraktive regioner. Sannsynligvis er kunnskapsministeren viktigere for næringlivet enn næringsministeren, i hvert fall på lang sikt.

Det aller viktigste når en leser slike rangeringer og bøker om regioners konkurranseevne er å huske på at det egentlig ikke er slik at norske kommuner eller regioner konkurrerer med hverandre, selv om det kan se slik ut i rangeringene. Dette er ikke et nullsumspill internt i Norge. Vi er en del av en global kunnskapsøkonomi der hele Norge kan komme bedre ut eller dårligere ut enn før. Norges ledende kunnskapsklynger, enten de er på Kongsberg, i Ålesund, i Stavanger eller i Halden, konkurrerer først og fremst med regioner utenfor Norge. Derfor er det bra for hele Norge om en region lykkes spesielt godt med å tiltrekke seg innovatører og kunnskapsbedrifter.

Apple vs Google vs Facebook vs Amazon

Helgens The Economist har en leseverdig briefing, Another game of thrones, som ser nærmere på kampen om dominans på internett, der Apple, Google, Facebook og Amazon er blitt de store spillerne. Og der gamlekongen Microsoft slett ikke har gitt opp tanken om å bli en av de store spillerne igjen.

The Economist minner om at det ikke på noen måte er nytt innenfor it-verdenen at vi har en sterk rivalisering mellom de store. På 80-tallet hadde vi IBM vs Apple og på 90-tallet handlet det blant annet om Microsoft vs Netscape. Men dagens rivalisering er mer kompleks, mer omfattende og i tillegg preget av at fargerike gründere som Larry Page, Jeff Bezos og Mark Zuckerberg fortsatt er i førersetet. The Economist skriver:

"The battlefields on which the big four are fighting are, like most battlefields, messy and confusing. They are also numerous. Apple and Google are crossing swords in operating systems for smartphones and tablet computers; both firms and Amazon are butting heads in hardware; Google and Facebook have become sworn enemies in social networking; some of the other protagonists even have designs on e-commerce, which has long been Amazon’s stronghold. They also have territories to defend. Take Google. Its search engine gives it a rich heartland. The company continues to pour money into refining the algorithms that power this engine."

Disse fire gigantene har alle lykkes svært godt med det de driver med de siste årene og har vokst til å bli noen av verdens mest verdifulle bedrifter (Apple er i dag verdens største bedrift målt i markedsverdi). I tillegg tjener de penger raskere enn de velger å investere i nye satsinger, noe som gjør at de i dag har store "krigskasser", kontantbeholdninger som kan brukes til å kjøpe opp andre bedrifter. Så spør The Economist: Er ikke denne markedsdominansen i ferd med å bli et stort problem for konkurransen når det er slik at de store bare kan kjøpe opp nye utfordrere og fjerne dem fra arenaen når de blir brysomme?

Jo, naturligvis er det en fare for at de store kan bli for dominerende, svarer The Economist. Men myndighetene må være varsomme med å gå for langt i å blande seg opp i hvordan dette markedet virker, for eksempel ved å tvinge bedrifter til å splitte seg opp. Erfaringen til nå er at innovasjonskraften er så sterk og de teknologiske endringene så store, at det stadig skjer store forandringer i strukturen i markedene det er snakk om. Noe de fire nevnte selskapenes vekst er gode eksempler på. Innen mobiltelefoni for eksempel, der først Apple med iPhone og så Google med Android har klart å komme ut av intet og på kort tid bygget de største plattformene.

Ingen av dagens fire store er dømt til å lykkes til evig tid. Det vil helt sikker komme nye og innovative utfordrer med enda bedre produkter, tjenester og forretningsmodeller ingen har tenkt på før, og på denne måten får vi nok en runde med schumpeteriansk "kreativ destruksjon". Til glede for oss kunder. The Economist skriver i en lederartikkel, som ser litt nærmere på konkurranseforholdene på internett, og om det er behov for at myndighetene går mer drastisk til verks for å splitte opp dominerende aktører, at:

"The danger is that such corporate butchery would do more harm than good. The fact that people have flocked to big web firms’ platforms suggests that consumers are perfectly willing to trade some openness for convenience and ease-of-use. And if they do want to change providers, the cost of doing so has fallen dramatically in the broadband era. Switching to a new search engine or music service takes a matter of seconds. And this time, rather than there being one dominant player (as Microsoft was for a while), there is a war of all against all."

Samleboks fra Jokke - med crowdfunding

Osloby.no om Jokkes rariteter

En ny samleutgivelse med Joachim "Jokke" Nielsen skal gis ut den dagen han ville fylt 50 år i september 2014. Den skal inneholde tidligere uutgitt materiale, både lyd, video og bilder, og ville vært en stor begivenhet uansett, for Jokke var den største, både som låtskriver og live. Men et par ting ved selve utgivelsesprosessen gjør at dette også blir spesielt prosjekt på andre måter, der fansen skal bidra i en stor dugnad.

For det første er det lagt opp til at alle som har lydopptak, bilder, plakater, tekster eller andre ting de vil dele kan sende inn sine bidrag til plateselskapet JEPS (Jokkes eget plateselskap). En egen blogg, www.jokkesrariteter.com, er opprettet for å ta seg av kontakten med fansen og rapportere om framdriften. Det som kommer inn skal digitaliseres og tas med i samleboksen, og noe skal i tillegg vises fram på en egen utstilling i 2014.

"Plateselskapet JEPS AS (Jokkes eget plateselskap) har siden 2010 jobbet med å samle inn, bevare og digitalisere alt som finnes av lyd- og bildemateriale fra hele Joachim Nielsens karriere. Plateselskapet har i samarbeid med Nasjonalbiblioteket så langt digitalisert mer enn 20 timer med opptak og ønsker med publikums hjelp å komplettere arkivet. Plateselskapet ønsker å låne/deponere uoffisielt materiale (lyd/bilde/autografer, etc) for bevaring og digitalisering."

For det andre er selve finansieringen av utgivelsen lagt opp som "crowdfunding". På nettstedet til platebutikken Big Dipper kan 1000 personer forhåndsbestille 1000 eksemplarer av denne boksen, i en svært eksklusiv nummerert utgave, som platebutikken omtaler slik på nettstedet:

"Plateselskapet inviterer publikum til å forhåndsbetale utgivelsen på Big Dipper fra 27. november 2012. Forhåndsbetalerne vil ved forhåndskjøp motta et sertifikat som offisiell Jokkefan, og på utgivelsesdatoen motta en eksklusiv nummerert utgave, få sitt navn på en egen takkeliste og en eksklusiv plakat laget av Christopher Nielsen. Utgivelsen slippes for normalt salg 8. september 2014".

Jeg skal i hvert fall ha en samleboks. Jeg var på noen konserter med Jokke og Valentinerne siste halvdel av 80-tallet. Noen av disse var helt uforglemmelige live-opplevelser, andre kom aldri helt i gang før det havarerte. Men det jeg personlig husker best er at Jokke ofte kom spise og prate med folk på det for lengst nedlagte Cafe Nordraak, De holdt til i bygget til daværende Statens Kunstakademi i St. Olavs gate 32 og hadde noen billige og gode lunsj- og middagsretter. Det var et hyggelig og ganske alternativt sted, der de blant annet hadde noen legendariske feiringer av 17. mai i den store hagen.

I anledning dette dugnadsprosjektet er det opprettet en egen nettside, Jokkes rariteter av plateselskap, gamle bandkolleger og venner. Og så bruker de også  naturligvis også Jokke og Valentinernes offisielle Facebookside som har over 40 000 følgere. Det blir spennende å se hva som kommer med i boksen når den er ferdig.