Utenriksdepartementets bloggere

Utenriksdepartementet har i høst lansert nettstedet Norge i Verden, en samling blogger skrevet av norske diplomater stasjonert ved ulike utenriksstasjoner rundt om i verden. Nå er ikke norske diplomater blant de mest høyrøstede på egne vegne, så dette initiativet har så langt fått moderat oppmerksomhet i media og på andre blogger, men dette er absolutt noe å følge med på. I dag kan man for eksempel lese generalkonsul Tormod Endresen i Guangzhou sin beretning om en spennende møteplass mellom kinesisk og norsk kultur, og som ikke er avlyst.

Diplomater er kunnskapsrike og analytiske mennesker som gjerne kan skrive også. En egenskap de ikke får brukt til mye annet enn å skrive glitrende notater bare noen få mennesker får gleden av å lese. Derfor er det en veldig god ide å la oss andre ta del i noe av denne innsikten, selv om det selvsagt er slik at enkelte karakteristikker må tilpasses det at man representerer det offisielle Norge og skriver i full åpenhet. Nå er det foreløpig bare seks bloggere på listen, de befinner seg i Guangzhou i Sør-Kina, i Dili på Øst Timor, i Murmansk i Russland. i Dar es Salaam i Tanzania, samt i Madrid, Washington DC (med en blogg om kongressvalget) og i FN-delegasjonen i New York.

Nå kan man jo innvende at dette er litt magert. Ambassadene i våre nordiske naboland mangler, London, Berlin, Moskva, Roma og Paris, og hele resten av Europa utenom Spania mangler. Norges representasjon i EU, Nato, WTO og OECD mangler. Bare for å nevne noe. Men det kan komme etter hvert. Jeg synes det er positivt at man ikke venter til alle er klare, men bare setter i gang med de som vil skrive. Her er det grunnlag for stoff med en vinkling vi aldri vil finne i utenlandske aviser, fordi det her settes i en norsk kontekst, og heller ikke vil finne i norske medier fordi de ikke har de ressursene og den rekkevidden som UD har. Det gjelder særlig saker som ikke er øverst på den internasjonale nyhetsagendaen, og det gjelder jo de fleste.

Bloggene er foreløpig ganske ferske og noen har ikke rukket å skrive så mye, men det er allerede flere gode eksempler på hvordan disse bloggene kan bidra til å opplyse oss om viktige temaer og ha litt andre vinklinger enn de vi ser ellers. For eksempel Madridambassadør Torgeir Larsens bloggpost om nordmenn i den spanske borgerkrigen i går og FN-amabsssadør Morten Wetlands bloggpost om valget av nye medlemmer til FNs sikkerhetsråd i forrige uke. Morten Wetland i New York og Torgeir Larsen som nettopp er blitt ambassadør i Madrid, har begge en meget lovende start som bloggere og fortjener å bli lest av mange. De skriver om interessante temaer med en personlig vri. Forhåpentligvis er konkurranseinstinktet i diplomatiet slik at flere ambassadører lar seg inspirere.

Hva skjer når Nord-Korea kollapser?

Fareed Zakaria, han som tidligere har skrevet The Post American World og nylig har meldt overgang fra Newsweek til Time, har noen interessante refleksjoner i Washington Post om hva som skjer når Nord-Korea kollapser. Det kan jo bli en ganske krevende situasjon for omgivelsene å håndtere når 24 millioner nordkoreanere skjønner at de er er blitt lurt, løyet til og undertrykket i flere tiår, og ikke vil være der lenger.

Når det gjelder den grunnleggende økonomiske helsetilstanden er det nå slik at Nord-Korea har et BNP pr innbygger på USD 1 900 i året, og blir stadig fattigere, mens Sør Korea har en BNP på USD 28 100 og befinner seg i en helt annen liga velstandsmessig. Jeg vel tro dette kanskje er det største levestandardsgapet mellom to naboland noe sted i verden. Jeg har ofte hørt at det er mellom Norge og Russland (Norge har ni ganger høyere BNP pr innbygger enn Russland) men forskjellen mellom Sør-Korea og Nord-Korea er nå blitt betydelig større.

Og siden det handler om to land som deler samme språk og kultur er konsekvensene av et slikt gap i levestandard eksplosive, i hvert fall hvis de i nord finner ut hva de har gått glipp av. Kinas suksess de siste årene, med en BNP på USD 6 600 pr innbygger og høy vekst, gjør at det også kan være ganske fristende for nordkoreanere å flytte den veien hvis de en dag får sjansen. Men en slik folkevandring er neppe en situasjon Kina har noe ønske om å havne i.

I følge Zakaria ligner den politiske situasjonen i Nord-Korea mest på den man hadde i Europa i middelalderen, for eksempel slik William Shakespeare beskriver feidene mellom ulike grener i det engelske kongehuset  i sine skuespill.

"As Christopher Hill, the veteran diplomat who led the U.S. team that negotiated with the North Koreans, pointed out to me in Seoul last week, the situation in North Korea sounds like a story out of medieval Europe. An aging king, who rules in strange ways but with total power, finally names an heir -- his youngest son. The 27-year-old has little experience with arms or government, so his father appoints a regent. The regent is his brother-in-law and, further consolidating the family's tight grip, the king gives his sister a high military rank. That's North Korea today. Kim Jong Il, the country's "Dear Leader," has finally appointed a successor, his son, Kim Jong Eun, and given new powers to his sister and brother-in-law. The Shakespearean drama would be entertaining if it did not portend trouble."

Så stiller Zakaria spørsmålet: hva skjer om det blir gjenforening og det sørkoreanske systemet vinner? Hvordan vil Kina reagere på at nord og sør blir gjenforent, med det sørkoreanske politiske og økonomiske systemet og som en nær alliert av USA? Og med nordkoreanske atomvåpen?

"Does a unified Korea retain its close alliance with the United States? Does it keep the North's nuclear arsenal? Do American troops stay in the country? If the answer to all three questions is "yes," then a unified Korea will be an American ally, with American troops, and nuclear weapons -- sitting on China's border."

Dagens situasjon med et helt irrasjonelt regime i Nord-Korea med atomvåpen som holder befolkningen undertrykket og i fattigdom er en helt uholdbar situasjon. Men det er ikke nødvendigvis slik at alle alternativer til dagens situasjon vil skape mer stabilitet i den delen av Asia. Ustabilitet i Korea smitter fort og vil raskt bli et problem for verdensøkonomien. Så Fareed Zakaria har nok rett i at USA, Kina og Sør Korea burde snakke sammen om hva de gjør med en "black swan" som fremstår som stadig mer aktuell.

Gena og de rødgrønnes allergi mot private

Dagens Næringsliv hadde i papirutgaven fredag og lørdag gode artikler om Gena, et privateid institutt for DNA-analyse. Gena, holder til i Stavanger, har både fått støtte fra Innovasjon Norge og høstet godord og blomster fra daværende næringsminister Sylvia Brustad, som likte å vise at hun satte pris på kvinnelige gründere . Problemet er at de tross topp kompetanse og et moderne laboratorium ikke slipper til i det markedet de er skapt for å betjene, på grunn av rødgrønn allergi mot å slippe til private tilbydere.

Mangel på markedsadgang gjør at selskapets videre eksistens nå er i fare. 90 prosent av kapasiteten blir ikke utnyttet. Jeg synes denne saken er ganske instruktiv når det gjelder hvordan dogmatisk motstand mot private aktører faktisk motarbeider sentrale politiske målsettinger, i dette tilfellet både i forhold til rettssikkerhet og i forhold til innovasjon og entreprenørskap. Nå er Gena et medlem i Abelia, og slik sett er det naturligvis lett å hevde at dette er en helt vanlig sutring fra næringslivet over at man ikke får betalte oppdrag fra staten, at det er helt unødvendig med private fordi det offentlige gjør en mer effektiv og bedre jobb selv. Derfor er kan det være pedagogisk interessant å gå litt dypere inn i denne saken og se på tre forhold som også på et mer generelt grunnlag burde interessere alle som er opptatt av dette samspillet mellom offentlige oppgaver som skal løses, og hvorvidt private aktører kan være minst like godt egnet til å løse dem som offentlige tilbydere.

Det første og kanskje mest interessante spørsmålet er om en offentlig leverandør er bedre egnet til å gjøre jobben, for eksempel ved at den sikrer høyere kvalitet på analysene og derfor bedre rettssikkerhet. I dag har Rettsmedisinsk Institutt (RMI) ved Universitetet i Oslo monopol på rettsgenetiske tjenester. Gjennom en rekke medieoppslag er det velkjent at RMI i tillegg til store ledelsesmessige problemer og interne konflikter, også sliter med å levere analyseresulater innenfor forsvarlig tid. Noe som igjen gjør at tiltalte i straffesaker går fri på grunn av lang saksbehandlingstid og sommel. Gena har moderne utstyr, er i motsetning til RMI også ISO-sertifisert og leverer analyseresultater i løpet av noen dager. De er fullt på høyde kompetansemessig, driver med forskning og underviser i rettsgenetikk ved Universitetet i Stavanger. For rettssikkerheten ville det høst sannsynlig bare være store fordeler ved å bruke et slikt miljø.

Det andre spørsmålet er så om det til tross for at et privat miljø holder høyere kvalitet enn RMI, likvel er slik at dette prinsipielt må være en oppgave det offentlige gjør selv, for eksempel fordi det er knyttet risiko til å la private gjøre denne jobben. Det finnes en del forvaltningsoppgaver i samfunnet som er av en slik karakter at de bør gjøres av forvaltningen selv, men det er jo ikke tilfelle her. Det er jo uansett ikke et departement eller politiet som gjør DNA-analyser i Norge, valget står mellom ulike uavhengige miljøer. I dag er det slik at et av disse, Rettsmedisinsk Institutt ved Universitetet i Oslo, har monopol, men der de ikke har kompetanse eller kapasitet kjøper staten analysetjenester i utlandet. UDI bruker for eksempel det private Cellmark laboratorium i UK i familiegjenforeningssaker. Økt etterspørsel etter DNA-analyser og kapasitetsproblemer ved RMI vil sannsynligvis gjøre at kjøp av slike tjenester i utlandet til øke i årene som kommer dersom ikke private norske aktører får delta på lik linje med laboratorier i utlandet.

Det andre interessante spørsmålet handler om holdningen til gründere og entreprenørskap, og om en del av staten vet hva andre driver med nå det gjelder å tilrettelegge for mer innovasjon og nyskaping. Gena er etablert i innovasjonsparken iPark ved Universitetet i Stavanger. De er den type forsknnigsbasert gründerbedrift Norge trenger flere av. De har gått penger fra Innovasjon Norge, og både Rogaland fylke og staten gjennom Siva er inne på eiersiden gjennom Rogaland Kunnskpasinvest. Med god grunn, for dette er jo akkurat den type nye kunnskapsbedrifter i det store fremvoksende life science-området vi skal leve av når oljen tar slutt, eller helst litt før. Gena har som en ser på denne nettsiden med medieomtaler vunnet priser og høstet mye ros fra politikere. Ikke så rart kanskje, for kvinnelige gründere innen teknologi- og naturvitenskapene er mangelvare. Da er det jo trist at en annen del av staten gjør alt den kan for at dette selskapet ikke skal lykkes.

Oppdatering 24.10.2010: Jeg er i en mail fra noen ved Rettsmedisinsk Institutt blitt gjort oppmerksom på en liten faktafeil, som ikke har betydning for hovedpoenget her, men som likevel er en feil som bør rettes opp. Saken gjelder UDIs bruk av DNA-analyser i familiegjenforeningssaker. Det er ikke kapasitetsmangel ved RMI når det gjelder denne type analyser som er årsak til at det foregår ved et privat laboratorium i England, men rett og slett det at den jobben er lagt ut på et internasjonalt anbud. Slik det jo skal være når myndighetene i et EØS-land gjør sine innkjøp av varer og tjenester.

Forskningsrådets innovasjonspris til Abilia

Navnelikheten med Abelia er stor, men Abilia er noe helt annet, en teknologibedrift som nylig vant den prestisjetunge innovasjonsprisen til Norges Forskningsråd. Høyst fortjent, for denne bedriften, som egentlig er en samling av tre små gründerbedrifter under en ny felles paraply, har utviklet verdensledende teknologiske hjelpemidler for eldre og funksjonshemmede.

De utvikler og selger produkter innen tre ulike kategorier som alle har det felles at de gjør hverdagen lettere for mennesker med spesielle utfordringer, og som kan gjøre det enklere å for eksempel klare seg selv hjemme og samhandle bedre med andre mennesker. For det første er det varslings- og alarmsystemer som gir beskjed om man faller, får et epileptisk anfall eller trenger assistanse. For det andre er det teknologier som hjelper oss å huske ting og holde orden på tid, for eksempel kalendere, klokker og tidsplanleggere, samt knapper og brytere som er tilpasset folk med nedsatt funksjonsevne. Og for det tredje er det hjelpemidler for kommunikasjon, med det norskutviklede RollTalk i spissen.

Når det gjelder RollTalk så skriver jeg med en viss erfaring, for min sønn Petter på 13 år er en aktiv bruker som mangler evnen til å kommunisere muntlig, men snakker ved hjelp av en Compact RollTalk. Programvaren til den er utviklet  av Igelkompaniet, senere Falck Igel og nå Abilia, og jeg har en mistanke om at det er RollTalk som skal ha hovedæren for at de vant innovasjonsprisen. Det var i hvert fall den som gjorde at Petter og jeg fikk møte Bill Gates i København i 2004, der han snakket om "the magic of software". Den gang hadde Petter en Micro Rolltalk, der hardware var en helt vanlig Qtek (nå HTC) smarttelefon. Fordi smarttelefoner er små datamaskiner må man ikke nødvendigvis snakke i dem, eller engang bruke et simkort, telefonen kan brukes til helt andre spennende ting, for eksempel som talemaskin for funksjonshemmede. Utfordringen er å lage software som virker, og ikke minst er slik at brukere selv, lærere eller familie kan bruke den fleksibelt og utvide både funksjonalitet og ordforråd etter hvert som det kommer nye behov.

Etter hvert kommer det ikke bare billigere smarttelefoner, men også ulike varianter av tablet-PC som burde være ypperlig egnet som hjelpemidler for funksjonshemmede. Teknologiredaksjonen i Wall Street Journal har skrevet en artikkel og laget en video der de kommenterer hvordan iPad kan brukes som hjelpemiddel for folk med talevansker. Men det er som sagt ikke så nytt som WSJ får det til å høres ut, Abilia her drevet med dette lenge. Og med litt drahjelp fra innovative norske kommuner, større forskningsatsing på velferdsteknologi og hjelp fra vårt eksportrettede virkemiddelapparat, kan man vel håpe at dette kan legge grunnlaget for en ny norsk-svensk eksportsuksess også.

Det mangler jo ikke akkurat potensielle brukere rundt om i verden. Eldrebølgen kombinert med trang økonomi i offentlig sektor gjør jo at det er få ting det blir større behov for enn denne type hjelpemidler som kan gjøre hverdagen enklere for eldre og andre med spesielle behov. Men noe av utfordringen er at dette er utstyr som gjerne kjøpes inn etter kommunale vedtak og med offentlige penger, og da er man veldig avhengig av at kommunene er innovative og ser mulighetene denne type teknologi gir. Både kompetanse på hva som finnes av hjelpemidler og evnen til å tenke nytt og innovativt kan nok være litt ujevnt fordelt i norske kommuner.

Og så må jeg skryte av TV2. De har dekket RollTalk i flere omganger og vist fram både mulighetene teknologien gir oss og den innovative bedriften som står bak. Petter var på TV2 Magasinet en lørdagskveld etter at vi var i København og møtte Bill Gates. De har hatt innslag om rullestoler som kan styres med tankekraft og RollTalk. Og nå hadde de nettopp et flott innslag i Frokost TV om innovasjonsprisen, og Synne på 8 år som viser hvordan man bruker RollTalk til å snakke.

News of the World bak en betalingsvegg

Rupert Murdoch har ikke gitt opp sin strategi for å ta betalt fra leserne for å lese nettaviser. I dag gikk News of the World, Englands største søndagsavis bak en betalingsvegg. I juni skjedde det samme med et par andre store Murdochs aviser da Times Online, ble erstattet av betalversjoner av The Times og The Sunday Times på nett. Nå er The Sun alene blant Murdochs aviser som gratis nettavis. Mens konkurrenter som Daily Mail, The Guardian, The Independent og The Telegraph fortsatt er gratis. Konsekvensen er blant annet at noen av de beste bloggerne der ute, som Oliver Kamm i The Times, har havnet bak betalingsveggen og ikke kan lenkes til lenger.

News of the World skal koste £ 1,99 for fire uker på nett og £ 1,19 i uken på iPad. Jeg tviler sterkt på at dette kan lykkes. News of the Word er en av verdens mest tabloide tabloidaviser, VG er rent intellektuell i forhold, og det er vanskelig å se hvordan nettabonnement kan fungere for en slik avis når Daily Mail og andre tabloide konkurrenter er gratis på nett.

Når det gjelder The Times er sannsynligvis sjansene for å lykkes bak en betalingsmur noe større, fordi det er en seriøs abonnementsavis. News International har ikke sluppet noen offisielle tall for nettrafikken etter at betalingsveggen kom, men tar man en titt på trafikken nettstedet Alexa anslår The Times har nå, så de de gått fra litt bak til langt bak både The Guardian og The Telegraph, og ligger på 196 plass blant nettsteder i UK. The Guardian er nr 16, The Telegraph nr 25 i UK. Og vi må vel regne med at en del av trafikken til The Times er lesere som havner på førstesiden, men ikke kommer videre, slik at antall frafalte lesere reelt er enda strørre.

Nå kan man vel ikke helt utelukke at en iPad versjon av avisene vil kunne lykkes bedre. Det kan virke som betalingsviljen for apps på iPad og telefon er noe større enn for en nettavis på pc. Men det gjenstår å se om avisinnhold er blant de tingene folk vil betale noe for på en iPad. Og inntil det er bekreftet ser det ut som avisene taper uansett hva de gjør. Papiravisene stuper i opplag. Gratisavisene på nett taper stort sett penger. Og betalaviser på nett får ikke lesere.

Energy Innovation Hubs

Thomas Friedman har en helt strålende kommentar i New York Times om betydningen av investeringer i forskning og innovasjon, og om at man må satse tungt for å øke sin egen attraktivitet. "Build'Em and They'll Come" skriver Thomas Friedman, og sikter til at de beste studentene, de beste forskerne og de beste bedriftene, kommer dit de mest ambisiøse prosjektene og den beste infrastrukturen er.

Men hva skal man bygge? I dette tilfellet handler det om sentre for energiforskning og -innovasjon. Noe av det Obama og hans nobelprisvinnende energiminister Steven Chu vil satse store penger på er fremtidens energikilder og energisystemer. Nå har ikke disse Energy Innovation Hubs under Department of Energy fått veldig mye medieoppmerksomhet i USA heller, men bloggen til MITs Technology Review gir en god oppsummering av bakgrunn og status:

"A key part of Energy Secretary Steven Chu's plan to revamp the U.S. Department of Energy and push forward new clean energy technologies is the "Energy Innovation Hub," a research center modeled on the legendary Bell Labs, which generated many key advances for computers and the Internet. But his plans ran into trouble earlier this year, as Congress proved reluctant to fund the eight hubs he had in mind. At one point it looked as if none would be funded, but in the end, three were, at $22 million each. On Tuesday the DOE announced details about the three hubs. The first three hubs will focus on these problems: making fuels from sunlight, designing energy efficient buildings, and using computer modeling and simulation to develop better materials for nuclear reactors."

Det betyr rundt 25 millioner USD pr senter hvert år, eller omkring 150 millioner kroner. Til sammenligning får de åtte norske Forskningssentrene for Miljøvennlig Energi (FME) rundt 15 milloner kroner i året hver, hvilket skulle bli 120 millioner kroner til sammen årlig for de åtte norske sentrene. USAs satsing er med andre ord ti ganger mer pr senter. Og ambisjonsnivået er skyhøyt når det gjelder hva disse investeringene skal oppnå, her snakker vi virkelig månelandingsprosjekter. Friedman refererer Steven Chu som sier:

"The idea behind the hubs, explained Chu, is to “capture the same spirit” that produced radar and the first nuclear bomb. That is, “get Nobel Prize winners in physics working side by side with engineers” — not to produce an academic paper but “to solve a problem in a way that will actually be deployed” and do it much faster than the traditional academic model of everyone working in their own silo. “We don’t want incremental improvements,” said Chu. “We want real leaps — game-changing” breakthroughs — like a 75 percent reduction in energy used in a commercial building through affordable design and software improvements."

Men nå sliter Obamas regjering med å få kongressen med på planene om flere av sentrene og penger til en mer forpliktende langsiktig satsing. Ellers som Freidman sier: "-Welcome to Tea Party Amecica, think small and carry a big ego." Og USA er vel ikke så veldig annerledes enn de fleste europeiske land. Finanskrisen har gjort det vanskeligere å satse langsiktig på forskning og kunnskap.

Det kanskje mest interessante i hele kommentaren er når Thomas Friedman refererer til en samtale med, Kishore Mahbubani, en dekan ved National University of Singapore som ikke skjønner at USA snakker om millioner dollar og ikke milliarder dollar når de skal investere i forskning og innovasjon på fremtidens energisystemer. For Singapore selv er et av mange eksempler i Asia på at man satser virkelig store beløp på forskningsinfrastruktur og innovasjonsprogrammer innenfor områder som bioteknologi, ikt, nanoteknlogi og energi. For å øke sin attraktivitet og konkurrere om de beste studentene, de beste forskerne og de beste bedriftene.Og enten vi liker det eller ikke, er det dette vi skal konkurrere med, der det største problemet ikke er at noen har lavere lønnskostnader enn oss, men at de satser slik at at de trekker til seg innovatørene og talentene.

Obama vs the wingnuts

Det blåser en kraftig republikansk vind over USA når det i dag er tre uker igjen til et valg på guvernører, the Senate og the House. Valget vil forandre det politiske kartet ganske mye. Og fordi USAs politikk betyr så mye for resten av verden, er det jo verdt å følge litt med på valgkampen og de ulike konfliktene som dominerer debatten. Selv om Obama uansett blir sittende som president i minst to år til, vil rammebetingelsene for regjeringen hans bli veldig annerledes i tiden som kommer. Om det har vært vanskelig å få igjennom Obamas hjertesaker før, blir det omtrent umulig etter dette valget.

Den republikanske valgvinden ser en tydeligst i prognosene for mandatfordelingen i representantenes hus (bildet over) der alle medlemmene velges på nytt ved valget i høst. Republikanerne vil få flertall både der og blant guvernørene. Når velgere i hele USA blir spurt om hva de vil stemme leder republikanerne med omkring 48 mot 41 prosent. Og dette vil naturligvis også slå ut i senatvalget, men her er det bare 37 av de 100 plassene som er på valg, noe som gjør at demokratene kan beholde sitt flertall med et nødskrik. For en grundig analyse av situasjonen i de 37 duellene anbefales norske Monticello Societys valganalyse fra i dag og Jan Arild Snoens analyse hos Minerva, der han spår fortsatt demokratisk flertall i senatet med et eller to mandater.

Nå skulle en kanske tro at den veldige misnøyen med demokratenes politikk i kongressen og valgskredet republikanerne kan få om tre uker også slår ut i en sterk misnøye med Barack Obama, og et nesten garantert skifte om to år. Men slik er det ikke. Selv om to av tre i USA mener at landet går i feil retning ligger Obamas approval ratings fortsatt nær 50-50. Og målinger som er gjort i forhold til presidentvalget i 2012 viser at Obama leder marginalt over Romney og Huckabee og mye mer over Sarah Palin. Det er også spurt om velgerne vil støtte Obama eller en Tea Party candidate i 2012, og da leder også Obama klart.

Så når den kraftige republikanske bølgen ikke er kraftig nok til å sørge for større misnøye med Obama eller et republikansk flertall i senatet allerede i høst, er det ikke demokratenes fortjeneste. Flertallet synes de gjør en elendig jobb. Problemet er at mange republikanere har lett for å bli overivrige og skyter seg selv i foten ved å nominere ytterfløyskandidater. I USA har de et begrep som heter "Wingnuts", en slags parallell til britenes "loony left", men som i amerikanernes tilfelle er mest dagsaktuelt på den politiske høyresiden der det har dukket opp en del temmelig bisarre kandidater som har fått støtte fra The Tea Party og så blitt nominert som offisielle republikanske kandidater. Og det ser ikke velgerne ut til å like så godt, i hvert fall ikke i tradisjonelt demokratiske stater som i år kunne vurdert å stemme på en moderat republikaner, men ikke får den muligheten.

I Kentucky har republikanerne nominert Rand Paul, en kandidat båret fram av Tea Party-bevegelsen som sannsynligvis vinner i november, men ikke på langt nær så overbevisende som en mer moderat republikaner ville gjort. En viktig grunn til det er at Rand Paul som av alle ting klarte å skape tvil om hva han mente om Civil Rights Act fra 1964, og antydet at staten muligens har gått for langt på dette området, og at det kanskje kunne overlates til private virksomheter å selv avgjøre om de vil skille kunder på bakgrunn av hudfarge. Han trakk det raskt tilbake, men alle som kjenner bare litt til amerikansk historie skjønner fort hvilken håpløs politisk debatt man da roter seg inn i.

I Delaware er det mer ekstremt. Der har republikanerne nominert Christine O'Donnell, en kandidat som er såpass bisarr (sjekk for eksempel denne "I am you"-videoen) at hun garantert taper et valg til senatet republikanerne kunne vunnet med en normal kandidat. I Nevada ser det ut som demokratenes Harry Reid er så upopulær at han kan tape senatsvalget mot Sharron Angle, men det spørs vel om det er noen fordel for republikanernes sjanser om to år å ha henne i senatet. Angle, O'Donnell og Sarah Palin går nå under fellesbetegnelsen The Mama Grizzlies. Og Sarah Palin har lagt ut en Mama Grizzlies video på YouTube. Problemet til republikanerne er at man vinner valg ved å vinne sentrum, ikke ved å skape begeistring på ytterfløyen og støte fra seg de moderate. Så jo flere wingnuts, jo mer fornøyd blir Obama.

Abelia om arbeidsrett på YouTube

Her på bloggen har jeg flere ganger vært innom den økte betydningen video har fått på internett. Ikke bare til underholdning og privat bruk, men også innenfor arbeidsliv og til utdanning. Video egner seg i mange sammenhenger bedre enn tekst. Til kursvirksomhet og videreutdanning er videostøttet opplæring glimrende. Og teknologien har gjort at det er enkelt for en helt vanlig virksomhet å benytte video i ulike sammhenger.

Under er et ferskt eksempel på hvordan vi har begynt å bruke video i Abelia, og i dette tilfellet til noe annet enn å legge ut et klipp med foredrag fra en konferanse. Abelia er en arbeidsgiverorganisasjon med fem advokater som gir råd til medlemsbedrifter om ulike juridiske problemstillinger som har med rollen som arbeidsgiver å gjøre. Det meste av rådgivningen skjer bilateralt overfor enkeltbedrifter som har spørsmål eller trenger bistand, men noen spørsmål er såpass generelle at de egner seg godt for en litt grunnleggende innføring i form av en video. I videoen under forteller Trond Erik Kvalsnes om ting det er lurt å tenke på når virksomheten ønsker å tilby ansatte mulighet til å benytte seg av hjemmekontor.

Fritt Ord og bloggerne

Den private stiftelsen Fritt Ord har som formål å styrke ytringsfriheten i Norge og stimulere til en levende samfunnsdebatt. Det gjør de ved å tildele penger til ulike prosjekter som kan bidra til allsidig meningsbrytning. Og hva er da mer naturlig i våre dager enn å kanalisere litt penger, 2,5 millioner kroner for å være nøyaktig, til ambisiøse bloggprosjekter som bidrar til utvide meningsmangfoldet.

Nå er pengene tildelt og av 250 søkere har 16 prosjekter har fått tildelt penger fra Fritt Ord. Tildelingen vekker naturligvis reaksjoner, og for kritiske og reflekterte tanker om hvordan Fritt Ord kanskje ikke helt har truffet mål, anbefales Virrvarrs to innlegg om saken (her og her) og Kristine Løwes analyse av hvordan de personlige bloggene i Norge så langt er større suksesser når det gjelder å sette dagsorden enn de politiske. Debatten er stadig vekk intens (også om denne tildelingen) på Virrvarrs blogg, hun er en av bloggerne der ute som virkelig behersker formatet og inviterer leserne inn i diskusjonene, noen ganger om politiske temaer noen ganger om personlige. Men Virrvarr er et godt eksempel på en type blogg som ikke fikk tildelt støtte fordi den av juryen beskrives som "privat", og som illustrerer en av utfordringene når man skal lage kategorier og kriterier. For hvor går grensen mellom personlig og privat på en plattform som inviterer til litt andre sjangerinndelinger en andre medier?

Juryen har valgt å dele ut penger til prosjekter i to helt ulike kategorier, av de 16 er åtte eksisterende blogger som har fått støtte til å styrkes og utvikles videre og 8 er helt nye prosjekter som skal realiseres i fremtiden. Jeg synes juryen har gjort noen bra og spennende valg i den første gruppen. I den andre er det flere ting jeg ikke skjønner noe av, som ikke nødvendigvis er så viktig i den store sammenhengen, men som kanskje sier noe om hvordan en jury med tre akademikere og en representant for de gamle mediene, er bedre til å å analysere det som allerede finnes enn til å forstå hvordan nye ideer innen sosiale medier kan realiseres. Det er grunner til at forskere forsker og sjelden lykkes med entreprenørskap, selv om de forsker på det. For å ta det i tur og orden:

Fritt Ord har gitt prosjekttøtte til åtte eksisterende blogger, stort sett "temablogger" juryen mener har vist at de har stort potensiale ulike områder. Jeg synes for eksempel det er flott at Jan Arild Snoens Mediekritikk, som avslører faktafeil og politiske fordommer i tradisjonelle politiske medier, har fått litt støtte. Et annet spennende prosjekt med stor rekkevidde og høyt ambisjonsnivå er Pål Hivands Ad:varsel, en blogg om varsling i norsk arbeidsliv. Og jeg har sans for at Masterbloggen får støtte, en blogg som har som mål å gjøre masterstudenters kunnskapsproduksjon kjent i offentligheten. Og Marias Metode, sannsynligvis den mest personlige av bloggene har fått støtte, en blogg skrevet av Maria Gjerpe som selv er både lege og pasient og reflekterer over helsevesenet og livet.

Alle de nevnte bloggene er aktive, mer eller mindre etablerte, og holder et høyt nivå. Jeg tror det også er tilfelle for de øvrige etablerte, Litteraturbloggen, satirebloggen 5080 og spillkulturbloggen Spillpikene.no, som jeg ikke kjenner så godt. Jeg er litt undrende til at bystyremedlem for SV i Oslo Ivar Johansen, som representerer et statstøttet regjeringsparti, får bloggstøtte, mens helt uavhengige og alternative røster som Document.no, Vox Populi og Liberaleren ikke har fått noe støtte. Dokument.no er, enten man liker det politiske der eller ikke, en blogg som virkelig representerer noe annet enn det man finner i den politiske debatten i mediene ellers. Og vel har Ivar Johansen en bra og veldig godt besøkt blogg. Men i våre dager er det jo helt vanlig at politikere i de etablerte partiene blogger, og de burde jo kunne dekke kostnadene ved utvidelser med partistøtten de allerede får. Men det sier vel noe om at juryen synes det får være grenser for alternative røster.

Dette tradisjonelle synet på hva som er støtteverdig innhold ser vi enda tydeligere når det gjelder de åtte nyskapingsprosjektene juryen har valgt å støtte. Og særlig de to som har fått mest penger. Her må jeg si jeg skjønner svært lite av vurderingene som er gjort. Det virker som det har vært viktigere for juryen å støtte tradisjonelle journalisters ambisjoner om å prøve seg på nettet, selv om de ikke har gjort noe der før, enn å støtte folk som har vist at de behersker sosiale medier. Jeg stusser veldig når VG-journalist Elisabeth Breien Ellingsen får 300 000 kroner for å lage en portal som skal være en veiviser til gode blogger:

”Det trengs en pilot som kan vise vei til blogger som tar opp samfunnsspørsmål og som genererer en god debatt. Jeg ønsker å skape en bloggportal som viser veien til alle de gode bloggene som skrives. Hensikten er at flere stemmer skal bli synlige, og at leserne skal få en veiviser inn i bloggsfæren."

Det finnes jo allerede gode nettsteder som hjelper oss holde oversikt, som Sonitus Magasin og Borgeravisen.no, drevet av erfarne nettfolk. TV2s politiske blogger Kjetil Løset har også en bra oversikt over de politiske bloggene der ute. Trenger vi virkelig en journalist fra en avis for å lage et nytt nettsted som forteller oss hva vi bør lese på nettet?

Aller merkeligst er det at Morten Øverbye fra Dagbladet og Jan Thoresen fra Klikk.no får 500 000 til å lage et nytt nyhetsnettsted. Forklaringen på hva de skal lage er såpass underlig at den bør leses i sin helhet hos Fritt Ord. Men et lite utdrag:

"Hver dag vil vi aktivt hente inn personer med unik personlig kunnskap om dagens viktigste hendelser. Dette kan være mennesker som allerede er sentrale i dagens største nyhetssaker, og som er sitert i avisenes førstesideoppslag. Vi ønsker å gi disse en mulighet til å utdype sine standpunkter ved å fortelle sine historier uredigert og uten plassbegrensninger. Vi vil aktivt jobbe sammen med dem for å sikre at de veiledes i vinklinger og skriving når det er nødvendig."

Hæ? Et det ikke det nyhetsmediene allerede gjør hver dag? Hva er egentlig forskjellen på dette nettstedet og en annen nettavis? Ja, det står at de skal ha blogger der, men det har jo også mange av dagens nettaviser også. Og jeg lurer på hvorfor juryen tror at to journalister uten bloggerfaring, som representerer omtrent det de tradisjonelle mediene allerede gjør på nettet, skal tilføre noe nytt. Det kan virke som juryen synes bloggverdenen er for fragmentert og ønsker seg litt mer regi, sånn at vi kan finne fram litt lettere.

De øvrige nykommerne skal blogge om aktuelle temaer som klima, vegetarianisme, helse, Afghanistan og Kina. Og en ny blogg for sekulære muslimer skal etableres. Med et lite unntak for helsebloggens bakkvinne som har blogget en stund, er det folk som til nå ikke har vært synlige på nett som skal få litt penger til å komme seg på nett. Flere av ideene de har kommet med er interessante, men det er litt vanskelig å skjønne hvorfor akkurat disse skal lykkes med å få lesere i konkurranse med hundretusener av andre blogger. Men vi kan jo håpe at disse pengene vil gjøre underverker. Og så kan de jo lese Virrvarrs gode bloggtips før de starter.

Nå er Fritt Ord en privat organisasjon som må få lov til å bruke pengene sine på det de selv vil. Det er ikke en statlig støtteordning. Men samtidig har Fritt Ord en veldig ambisiøs formålsparagraf som handler om å utvide debatten, skape mer mangfold og sørge for flere stemmer. Det vil i praksis handle om å lete etter stemmer som ikke allerede er godt representert, eller konsepter som tilfører noe helt nytt og er utenfor de tradisjonelle politikk- og mediekretsene som allerede har mange kanaler og mye ressurser. Og samtidig finne prosjekter som ikke bare er en god skrivebordsidé, men der de som står bak representerer både høy kvalitet og gjennomføringsevne. Tross noen innvendinger synes jeg vel en slik bloggstimulans fra Fritt Ord er en god ide. Og det at den skaper såpass mye debatt er jo i seg selv en bra ting.

India vs Kina

Det var egentlig forsiden, lederartikkel og en lengre artikkel i forrige ukes The Economist, men det er en så interessant og viktig problemstilling at den fortjener litt omtale her på bloggen. Og problemstillingen er følgende: Hvilken av de to asiatiske vekstmaskinene, Kina og India, vil vokse sterkest i årene som kommer? Vil Kina opprettholde den klare ledelsen landet har tatt, eller er det forhold i de to landene som gjør at pendelen vil svinge og India vil ta over ledelsen i konkurransen om å  ha høyest økonomisk vekst?

Kinas økonomi er i dag fire ganger større enn Indias, og det er mange grunner til at Kina i dag er langt sterkere og har høyere vekst. De to mest åpenbare er infrastruktur og tilgang på talent. Alle som har vært i både Kina og India har lagt merke til den enorme kontrasten mellom Kinas ganske velfungerende infrastruktur og et India som sliter med forferdelige veier, kaos i trafikken og mangelfull elektrisitets- og vannforsyning.

På talentsiden har India en stor andel unge som ikke kan lese og skrive, og enda flere som aldri fullfører skolen. De beste teknologiske universitetene i India er i verdensklasse, men det er bare en svært liten del av befolkningen som får sjansen til å få utdanning på dette nivået, skolesystemet ellers er kaotisk og mangelfullt i India. Og på toppen av dette er India fullt av populistiske partier og politikere som kan gjøre rammebetingelsene for bedrifter og investorer ganske uforutsigbare.

Likevel mener The Economist at Inda har gode muligheter til å lykkes med å vokse fortere enn Kina økonomisk, og sånn sett bli som Kina, men med et mer vennlig og demokratisk ansikt. Det er i hvert fall tre grunner mener The Economist, til at India kan lykke bedre enn Kina i årene som kommer: Den første handler om demografi. Kina vil oppleve en kraftig eldrebølge i årene som kommer på grunn av ettbarnspolitikken. Indias arbeidsstyrke vil vokse med 136 millioner frem til 2020, mens Kinas bare vil vokse med 23 millioner. I en verden med en aldrende befolkning trengs det unge mennesker som kan og vil arbeide. Det er det India som har.

For det andre handler det om å ha private bedrifter som tåler internasjonal konkurranse. Mens mye av Kinas vekst de siste årene i større grad er drevet av statlige investeringer og initiativer, har India en blomstrende privat sektor. De fleste er innrettet på å lage produkter og tjenester som treffer konsumentene i et krevende, men enormt hjemmemarked. Og flere av bedriftene er i verdensklasse. The Economist skriver:

"Indian firms are increasingly global and sometimes world-class. Arcelor Mittal, based in Luxembourg, is the world’s largest steel firm. Tata Motors, best known for making cars that cost only $2,000, also owns Jaguar and Land Rover, two luxury brands. Bharti Airtel, a mobile-phone firm with 140m subscribers in India, is rapidly expanding into Africa, too. China’s growth has been largely state-directed. India’s, by contrast, is driven by 45m entrepreneurs."

Og for det tredje handler det om demokrati. Vel kan det indiske demokratiet virke både populistisk og kaotisk, men det er et demokrati. Å kaste en regjering krever ikke en revolusjon, det er nok med et valg. Nå sier prognosene at vekstraten uansett vil være svært høy i begge land fremover, og begge er attraktive land å investere i og etablere seg i for utenlandske bedrifter, i hvert fall så lenge politikerne fører en politikk for frie markedet og som oppmuntrer til utenlandske etableringer. Men hvis The Economist har rett vil vi i løpet av noen år se en utvikling der det på grunn av demografi og demokrati, er India som overtar plassen som verdens raskest voksende store økonomi.

Tiårets beste nyhet

Hans Rosling holder noen av verdens beste foredrag. Han er engasjert og flink til å snakke. Men det som virkelig gjør foredragene til noe utenom det vanlige er kombinasjonen av å snakke om verdens største og viktigste temaer med evnen til å vise frem statistikk på en helt forbilledlig pedagogisk måte. I  dette foredraget som nettopp er lagt ut på nettstedet TED snakker Hans Rosling om utviklingen i barnedødelighet i verden. Og det som har skjedd er kanskje den beste nyheten i verden de siste ti årene.

Statlig næringsstøtte

Nasjonalbudsjettet 2011 har en rekke interessante oversikter over statens inntekter og utgifter på ulike områder. Et slikt område er statlig næringstøtte til bedrifter., som er gjennomgått i kapittel 6.3 i Nasjonalbudsjettet. Nå er det jo naturligvis slik at hovedmodellen i Norge er at bedrifter og privatpersoner betaler skatt til stat og kommune, i alt 737 milliarder kroner i 2011 skal vi betale i skatter og avgifter fra fastlands-Norge. Av dette betaler bedriftene i Norge 60 milliarder i selskapsskatt, 132 milliarder i arbeidsgiveravgift og en god del ytterligere milliarder i form av andre avgifter.

Men en del penger går også den andre veien. Som figuren viser er det en betydelig mindre andel av budsjettet som går til næringsformål nå enn for 30 år siden, men fortsatt går rundt 10 prosent av offentlige utgifter til det som kalles næringsøkonomiske formål. Og da blir jo spørsmålet hvilke formål i næringslivet er av en slik karakter at de får penger over statsbudsjettet? Og hvilke næringer er det som er så heldige at ikke bare er et skatteobjekt, men har oppnådd å bli en politisk målsetting, med egne ordninger i budsjettet?

Her skiller Nasjonalbudsjettet mellom to ulike typer næringsstøtte. Det er det som på side 138 kalles statlig budsjettmessig støtte på 20,2 milliarder kroner i 2010. Og det som på side 139-140 kalles skatteutgifter og -sanksjoner for næringslivet, som består av en rekke ulike skatte og avgiftsmessige insentiver og unntak begrunnet dels næringsmessig og dels i forhold til mål i regionalpolitikken eller forskningspolitikken. I denne tabellen er det ikke summert til noen sluttsum, og noen ordninger mangler tall, men en vil se at det kan dreie seg om i hvert fall 25-30 milliarder kroner.

Når det gjelder den statlige budsjettmessige støtten er den klart største posten støtte til landbruket. 13 milliarder av de 20 milliardene i direkte næringsstøtte i Norge går til landbruk. Skipsfarten får 1,7 milliarder, regionale tilskuddsordninger 1,4 milliarder og forskning i næringslivet 1,3 milliarder. Energi og miljøtiltak i bedrifter får 800 millioner. Skipsbygging som fikk milliardbeløp i direkte tilskudd for noen år siden får ingenting i 2010. Også fisk og havbruk får mindre penger enn før i tiden.

Når det gjelder næringsstøtte i form av skatte- og avgiftsinsentiver for bedrifter er listen litt lengre og mer mangfoldig. Største enkelttiltak er 6,7 milliarder i lavere arbeidsgiveravgift i distriktene. Lavere avgift på autodiesel utgjør 2,7 milliarder. Ser vi på ulike næringer er det slik at skipsfarten har skattefordeler som utgjør 4,4 milliarder, mens lavere avgift på elektrisk kraft gir en skattefordel på 5,2 milliarder i industrien. I landbruket gir ulike skatte- og avgiftsordninger næringen lettelser verdt 1,4 milliarder. Verdien av skattefradraget i SkatteFunn for bedrifter som forsker og utvikler nye produkter og tjenester er 1,3 milliarder kroner.

Nå er det selvfølgelig politisk begrunnet og ikke tilfeldig at noen næringer får støtte over statsbudsjettet i form av tilskudd eller skattelettelser og andre ikke får det. Noen slike ordninger er begrunnet i distriktspolitikk og bosetting. Andre, for eksempel ordningene for skipsfart og industri, er begrunnet i internasjonale konkurransevilkår som gjør at man skal ha andre vilkår enn andre næringer i Norge. Men spørsmålet man må stille er om denne balansen mellom ulike formål og næringer er tilstrekkelig fremtidsrettet. Investerer vi i de riktige tingene, de som bidrar til å bygge Norges langsiktige konkurransekraft og som gjør det attraktivt å etablere bedrifter i Norge som tåler vårt lønns- og kostnadsnivå? Når alle ser ut til å være enige om at kunnskap er viktigst for Norges fremtidige konkurranseevne, burde ikke virkemidlene for å støtte nyskaping, innovasjon, kompetanseutvikling og forskning i bedriftene være mye større i forhold til andre næringsrettede virkemidler?