Sikkerhetskonferansen 2010

Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) arrangerer hvert år i september en stor sikkerhets-konferanse, en viktig møteplass for sikkerhetsansvarlige i virksomheter, leverandører av sikkerhet og myndigheter. Og sikkerhet i denne sammenhengen kan oversettes med det engelske ordet security som handler om å beskytte seg mot ondsinnede og kriminelle handlinger. I motsetning til safety som handler om hvordan man unngår skader og ulykker, som i helse, miljø og sikkerhet (HMS).

Sikkerhetskonferansen 2010 har et uvanlig spennende program med en del innledere som ikke pleier å dukke opp på konferanser. Blant annet skal Anders Ljunggren fra kinesiske Huawei snakke om datasikkerhet sett fra sin bedrifts perspektiv. Veldig aktuelt nå som Huawei skal bygge ut neste generasjons data- og mobilnett for Telenor. John Collins fra Google skal snakke om "Security in the Cloud". Dessuten skal en helt ny Mørketallsundersøkelse om datakriminalitet mot næringslivet legges frem av NSRs datakrimutvalg og kommenteres av Datatilsynets nye sjef Bjørn Erik Thon.

Også beskyttelse av IPR mot ulovlig kopiering og kriminalitet er tema på konferansen. Her har NSR klart å få den kinesiske ambassadøren i Norge, Tang Gouqiang, til å innlede om Kinas holdning til IPR.  Konferansen åpnes av Fornyingsminister Rigmor Aasrud og avsluttes ved at de relevante myndighetene gir oppdateringer når det gjelder organisert kriminalitet mot næringslivet, økonomisk kriminalitet, skattekriminalitet og forsikringssvindel. Som møteplass for sikkerhetsansvarlige i næringslivet, leverandører og myndigheter er dette uansett en bra arena. Men i år er det som sagt også et program som skiller seg godt ut i mengden. Påmelding foregår på NSRs websider.

Storbritannias store omstilling

Hvor i verden skjer de mest interessante politiske reformene, de prosjektene som andre land kommer til å lære av og prøve å etterligne om noen år? The Economist hevder i en lederartikkel og en litt lengre analyse at Storbritannia under David Camerons koalisjonsregjering er stedet de mest interessante tingene skjer:

"...within its first 100 days the Con-Lib coalition has emerged as a radical force. For the first time since Margaret Thatcher handbagged the world in 1979, Britain looks like the West’s test-tube (see article). It is daring again—not always in a good way but in one that is likely to be instructive to more timid souls, not least Mr Obama and his Republican foes."

Storbritannia ble spesielt hardt rammet av finanskrisen. Londons er et globalt finanssentrum og en krise som rammer finansnæringen spesielt hardt må nødvendigvis ramme britene særlig kraftig. Fra å ha en statsøkonomi i balanse rundt årtusenskiftet, vokste budsjettunderskuddene gradvis under Labour utover 2000-tallet. Først langsomt, før Gordon Browns krisepakker under finanskrisen økte budsjettunderskuddet til hele 11 prosent av BNP, et helt umulig nivå. Gjeldsveksten må ned raskt og budsjettet den nye regjeringen har lagt fram starter det som blir en av de største innstrammingene i statsbudsjettet i noe vestlig land siden 70-tallet.

Men The Economist peker på to andre trekk ved Storbritannias de siste årene der den nye regjeringen nå ønsker en radikal endring av retning. For det første har Storbritannia, i motsetning til det mange sannsynligvis tror i Norden, et generelt høyt nivå på de offentlige utgiftene, helt uavhengig av finanskrisen. Offentlig sektors andel av BNP er 51 prosent, helt på høyde med land som pleier å fordømme den "anglosaksiske liberalismen". For det andre er Storbritannia et av verdens mest sentraliserte land, staten har pengene, tar beslutningene og liker å detaljstyre, kommunene har lite frihet i forhold til de fleste andre europeiske land. Dette ønsker den nye regjeringen å forandre. Både primærlegeordningen og skolesystemet skal reformeres. I skolen er planen å åpne for noen nye skoletyper som skal konkurrere om elevene:

"In an approach partly inherited from Labour, the new government aims to allow parents more choice in their children’s education. Existing schools are encouraged to switch to academy status, and newly created “free schools”, set up and run by not-for-profit businesses, charities, faith groups, universities, private schools or parents themselves, will be in operation. These will be able to set pay and conditions for staff, deviate from the national curriculum, decide the length of school days and terms, and so forth. The state will pay for premises and provide funding per pupil; poorer children will attract more, so that schools are keen to take them on."

Spesielt lett blir det ikke å kutte statsbudsjettet så mye som planlagt. Bistand til u-land og helse (NHS) er foreløpig fritatt fra kuttene, noe som betyr at andre departementer skal redusere utgiftene med 25 prosent frem til 2015. Hvis utdanning og forsvaret delvis unntas fra så store kutt vil de øvrige departementene måtte redusere utgiftene enda mer. Er det i det hele tatt mulig? The Economist stiller spørsmålet og konkluderer vel med at vi står overfor noe som enten blir en av Europas mest spektakulære politiske fiaskoer på lenge. Eller så vil 2010 være vendepunktet, starten på en radikal omstilling som inspirerer andre land til å følge samme type oppskrift når de skal omstille seg og slutte å bygge opp mer gjeld som overlater problemene til fremtidige generasjoner:

"Yet with all these caveats, the new government’s vision of a looser state, and its determination to reform virtually all the public services at once, is boldly outlined. Add in the even more daring plan to cut the fiscal deficit, and Britain is in for a breathless and convulsive few years. Now and then, British elections are epochal, setting the tone for other countries, too. One such took place in 1945, when the modern welfare state got going. Another, in 1979, loosed Margaret Thatcher on a waiting world. By producing a ruling coalition that is as radical in redefining government as it is in cutting it, the election of 2010 may prove another turning point."

Om å spise aksjer, olje og kunnskap

Det var muligens i et ubetenksomhet øyeblikk. Eller kanskje et forsøk på å være morsom. I følge Stavanger Aftenblad sa Trond Giske i en kommentar til debatten om hvor verdiene skapes på Energikonferansen i Haugesund at:

"Det er underleg at høgt gasjerte og høgt kvalifiserte personar i Statistisk sentralbyrå brukar tida på å laga slike reknestykke. Desse utrekningane viser at finanskapitaltenkinga har spreidd seg utover heile landet. I blant tenkjer eg at slike folk burde prøva å spisa aksjar og sjå kor lenge dei kunne leva av slikt aleine."

Nå er det litt uvanlig at statsråder går til angrep på Statistisk Sentralbyrå. Og svært uvanlig at SSB blir beskyld for å bare være opptatt av aksjer. Men hvis man et øyeblikk skal ta dette utbruddet mot "finanskapitaltenkingen" på fullt alvor, er det flere ting det kan være grunn til å bekymre seg over når det gjelder næringsminsterens syn på hva verdiskaping er:

For det første må man vel konstatere at dette med at det bare er ting man kan spise som har verdi er et usedvanlig dårlig bilde å bruke på en energikonferanse. Det er vel ikke akkurat vanlig å spise råolje, naturgass eller elektrisitet heller. Eller aluminium for den saks skyld. Men poenget til Giske var kanskje ikke at man skal kunne spise verdiene rent bokstavlig, mer at man må kunne se dem, lukte på dem og ta på dem.

For det andre må det være ganske underlig for alle ansatte i tjenesteytende næringer og offentlig sektor å høre at næringsministeren mener at de ikke skaper verdier det er mulig å leve av. Av 2,5 millioner arbeidstagere i Norge er det vel omtrent 1,2 millioner i tjenesteytende næringer og minst 700 000 i offentlig sektor, litt over 500 000 av disse er i helse- og omsorgsarbeid. Bare 250 000 arbeider i dag i industrien. Jeg tilhører dem som mener industrien i Norge fortsatt er viktig, av mange grunner, blant annet for å skaffe landet eksportinntekter og som kunde for mange bedrifter i tjenestesektoren. Men å si at vareprodusentene er alene om å skape verdier er bare tull. Alle som har fulgt litt med på endringene i norsk næringstruktur de siste årene har fått med seg at industrisysselsettingen går ned fordi det er vanskelig å skape tilstrekkelig verdier i høykostlandet Norge i konkurranse med for eksempel Kina. Mens sysselsettingen i den kunnskapsintensive tjestesektoren øker kraftig nettopp fordi det er grunnlag for mer verdiskaping her.

For det tredje er det svært underlig å høre en tidligere kulturminister insistere på at det bare er fysiske varer som har verdi. Hva med et rockealbum, en teaterforestilling eller en bok? Hva med opplevelser? Jeg går faktisk ut fra at Giske basert på tidligere erfaringer som kulturminister er enig i at en forfatter, en musiker og en billedkunstner produserer verdier, og at de også deltar i den økonomiske verdiskapingen når åndsverkene deres omsettes. Men hvorfor er det da så vanskelig å erkjenne at også andre som produserer immaterielle verdier, enten det er i form av design, reklame, juridisk rådgivning, finansielle produkter, undervisning eller forskning, også deltar i verdiskapingen i Norge. 

Hvis man først skal begynne å sortere virksomheter inn etter de som driver med "egentlig verdiskaping" og de som surfer på verdier skapt på annen måte, kunne det jo være interessant å se på hvilke virksomheter der selskapets verdi første og fremst verdivurderes ut fra prisen på en råvare, og hvilke bedrifter som i all hovedsak verdivurderes ut fra markedets vurdering av kompetansen i bedriften. I en kunnskapsøkonomi er det et ganske interessant skille, og langt viktigere enn skillet mellom varer og tjenester, fordi det vil illustrere hvorfor vi over tid blir veldig sårbare hvis vi hovedsaklig investerer i områder der en brå endring i en råvarpris river vekk verdiene, uavhengig av kompetansen i virksomheten. Vi er på langt tryggere grunn hvis det er kompetanse i organisasjonen og kvaliteten på ledelsen som avgjør hva bedriften er verdt.

For norsk næringspolitikk ville det være en fordel om Trond Giske ble mer opptatt av de verdiene som skapes som man ikke kan spise, lukte eller ta på. I tillegg til å være tidligere kulturminister er han også tidligere forsknings- og undervisningsminister. Da vet han at det er en nær sammenheng mellom satsingen på utdanning og forskning og verdiskapingen i næringslivet. Og at dette gjelder både i industrien og i kunnskapsbedriftene. Målet er å flytte arbeidsplasser fra lavproduktive næringer og over i mer kunnskapsintensive, innovative og høyproduktive næringer. Da ligger nøkkelen til norsk suksess i å investere på en slik måte i forskning, utanning og innovasjonsfremmende tiltak at vi får enda flere tjenesteytende kunnskapsbedrifter. Flere bedrifter som lager ting vi ikke kan spise.

Christopher Hitchens gjest hos Charlie Rose

Christopher Hitchens i intervju hos Charlie Rose

Christopher Hitchens er en av verdens fremste journalister og forfattere. Han er uvanlig belest og kunnskapsrik, skriver godt og ikke så rent lite polemisk. Boken hans om Clinton-klanen het for eksempel No One Left to Lie to - The Values of the Worst Family.

Og så har Hitchens beveget seg en del politisk. I tillegg til å flytte geografisk fra England til USA, har han gått fra en posisjon langt ute på venstre ytterfløy til å bli en sterk tilhenger av USAs kriger i Irak og Afghanistan, begge flyttinger gir grunnlag for svært giftige angrep fra gamle politiske venner på venstresiden i England. Men når han skriver bøker som God is not great - How religion poisons everyting, kommer det minst like harde angrep fra den kristne høyresiden i USA, så helt enkel å plassere er ikke Hitchens.

Christopher Hitchens har i sommer gitt ut selvbiografien Hitch 22. Men akkurat da han startet på boklanseringsturne i USA, og samme dag som han var på The Daily Show, fikk han beskjed om at han har en alvorlig kreftdiagnose. Dette er bakteppet for intervjuet med en tydelig alvorlig syk, men fortsatt like intellektuelt krigersk Christopher Hitchens hos Charlie Rose på fredag. Kreftsykdommen er også tema i et essay av Christopher Hitchens i siste nummer av Vanity Fair, der han er en av redaktørene.

I et intervju i søndagens Miami Herald blir Hitchens spurt: - Would it be safe to say that Hitch-22 is the story of your falling out of love with Marxism and in love with all the possibilities inherent in the American Dream? Han svarer: - It'd be tempting to say that, but it wouldn't be true. I still do think as a Marxist in many ways. I don't call myself a socialist anymore, but that would've happened to me wherever I lived. It fell away. Marx's best writing is on America, especially about Lincoln and the Civil War. He thought of the United States as the great future country of revolution and equality and freedom. And Russia as the great country of backwardness and stupidity and servility. He was right, by the way, about both things."

Det har for øvrig vært grundige og godt bokanmeldelser av Hitch 22 i blant annet The Guardian og New York Times. Og så er det fascinerende å se intensiteten i de giftige angrepene fra gamle venner på den ytre venstresiden, representert ved Terry Eagleton i New Statesman. Men som sagt, intervjuet med Charlie Rose er langt, men vel verdt å høre på.

Lady Java og JavaZone

Det er ikke spesielt godt kjent utenfor software-kretser, men Oslo og Norge er faktisk arena for noen av Europas største og viktigste uavhengige internasjonale møteplasser for softwareutviklere. Uavhengige i den forstand at det ikke er en leverandør som står bak, men folk som deler en felles personlig interesse for å jobbe med utviklingen av verktøy og bygging av kompetanse, på tvers av bedrifter og leverandører. Mye dugnad og idealisme med andre ord, selv om det selvfølgelig også er bedrifter med både som foredragsholdere og samarbeidspartnere.

Størst av disse arrangementene i Norge er JavaZone som samler over 2000 mennesker fra fjern og nær hvert år.  I år foregår JavaZone 8-9. september. Med over 90 foredrag og en utstilling der store og små bedrifter viser frem produktene sine er dette stort. Og det er ikke for vanlige, litt it-interesserte mennesker, dette er for ekspertene. Men noen temaer løfter blikket litt ut over selve softwareutviklingen, et av foredragene handler for eksempel om: Er der mulig å gjøre Oslo til verdens it-hovedstad? Om ikke verdens it-hovedstad, så tror jeg i hvert fall det er et poeng at de byene som evner å samle softwareutviklere på denne måten, og får synliggjort kompetansen og den internasjonale nettverksbyggingen som foregår i bedrifter og lokale universiteter, vil også være attraktive steder å starte nye bedrifter. Derfor er slike arrangementer som JavaZone veldig viktige for utvikling av fremtidig kunnskapsbasert næringsliv i Norge.

Markedsføringen av JavaZone skjer blant annet gjennom små filmsnutter som spres på YouTube, som denne fantastiske nye "Lady Java"- videoen med Jenny Skavlan.



I fjor ble det spilt inn noen videosnutter med Espen Eckbo der han spiller driftsansvarlig Rhino Thue, Ernst-Øyvind Tvedt, og utvikler Ragnar Hoff. Veldig morsomme og veldig selvironiske på it-ekspertenes vegne.

De som skal på JavaZone i år og er opptatt av Java burde ha mye å snakke om på kveldene og i pausene mellom foredragene. Det er denne uken blitt kjent at Oracle har stevnet Google for å ha forsynt seg av patent- og opphavsrettsbeskyttet materiale i Java da de utviklet operativsystemet Android for mobiltelefoner. Det er vel ikke akkurat jubel som preger Java-samfunnet når Oracle gjør dette, men det lå vel kanskje i kortene at slike ting kunne skje da Oracle kjøpte Sun for en tid tilbake. Kulturene er helt ulike. Sun var alltid nært forbundet med Open Source-bevegelsen, noe Oracle ikke blir. Her er et eksempel på en tidligere sentral Javautvikler hos Sun som sluttet etter oppkjøpet og gir uttrykk for sine synspunkter i en blogg. Jeg skal ikke prøve meg på noen spekulasjoner på verken utgangen av patentstriden mellom Google og Oracle eller på Javas fremtid som åpen plattform. Men disse helt ferske begivenhetene skaper i hvert fall grunnlag for spennende spekulasjoner om fremtiden på Javazone.

Sosialt entreprenørskap

The Economist har i dag en interessant artikkel om betydningen av sosialt entreprenørskap, hva det er, hvordan det virker og hvorfor det kommer til å bli enda viktigere i årene som kommer. I både USA og i UK er støtte til sosialt entreprenørskap blitt en sentral del av politikken for å løse velferdsutfordringer. Egne finansieringsmekanismer er kommet på plass for å støtte sosial innovasjon, I USA heter det The Social Innovation Fund. I England heter det The Big Society Bank.

Men hva er det så som skiller sosial innovasjonen i regi av private aktører med offentlig støtte fra andre modeller for offentlig-privat samarbeid for å løse velferdsoppgaver? The Economist beskriver det slik:

"It differs from the fashion in the past couple of decades for contracting out the delivery of public services to businesses and non-profit groups in order to cut costs, in that it aims to do more than save a few dollars or pounds—although that is part of its attraction. The idea is to transform the way public services are provided, by tapping the ingenuity of people in the private sector, especially social entrepreneurs. A social entrepreneur is, in essence, someone who develops an innovative answer to a social problem (for instance, a business model for helping to tackle poverty). (...) The idea behind social entrepreneurship is that fresh, businesslike ideas will bring about a productivity miracle in the “social sector” (public services plus charity) similar to the one that began in business in the 1990s."

Det er vel slik at det er to sterke drivkrefter bak den økte interessen for innovasjon i regi av sosiale entreprenører. Det ene er at regjeringer verden over har mindre penger å bruke på velferd enn før. Store budsjettunderskudd og effektene av finanskrisen har effektivt redusert regjeringenes handlefrihet i mange land. Derfor leter man aktivt etter nye måter å løse velferdsoppgaver i samfunnet. Den andre grunnen er at offentlige byråkratier er svake på innovasjon. Byråkratier trives best med å gjøre ting innenfor kjente og forutsigbare rammer uten store forandringer. Det er greit hvis problemene blir løst, men ikke særlig greit hvis for eksempel fattigdommen er like stor som før eller frafallet fra videregående skole er like høyt. I slike situasjoner kreves det mer radikal innovasjon og den fungerer best hvis det skjer i regi av organisasjoner som får lov til å tenke nytt og kan teste ut helt nye måter å involvere brukerne.

Artikkelen refererer til en bok om sosial innovasjon av Stephen Goldsmith som heter The Power of Social Innovation og bygger på erfaringer forfatteren hvar gjort blant annet som ordfører i Indianapolis. I dag jobber han som viseborgermester hos Michael Bloomberg i New York, med ansvar for sosial innovasjon. Et arbeid som har oppnådd mye og ser ut til å ha inspirert Barack Obama når han har etablert sitt Social Innovation Fund. Men er ikke sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon bare nye og flotte begreper for tradisjonell privatisering og outsourcing av offentlige velferdstjenester til private? Nei, sier Goldsmith, sosialt entreprenørskap er den fjerde og nyeste måten samfunnet søker å løse sine velferdsutfordringer:

"In stage one, at the start of the 20th century, caring for people was largely left to families and charities. In the second stage, marked by the welfare state in Britain and the Great Society in America, the government took on the job of ending poverty. Private efforts were largely crowded out. In stage three the state tried to foster partnerships with the private sector through competitive outsourcing, but although this sometimes made a big difference (as in Indianapolis), too often the partnerships were too prescriptive and highly focused on cost-cutting. In the fourth stage government will tap the ability of the private sector, for-profit and non-profit, to deliver “disruptive, transformative innovation”.

Jeg tror det er helt riktig å gjøre dette skillet mellom en tradisjonell konkurranseutsetting der hovedfokus er å gjøre den samme jobben, men til en lavere kostnad, og en modell som fremmer konkurranse om å komme opp med forslag til helt nye virksomhetsmodeller, tjenestetyper eller arbeidsprosesser. Vanligvis har disse sosiale entreprenørene som kommer opp med nyskapende ideer lang erfaring fra sektoren, enten som offentlige ansatte leverandører av tjenester eller i noen tilfeller som brukere. I begge tilfeller har de sett hvilke begrensninger i mulighetene til å drive med innovasjon som ligger der, og hvordan de ved å etablere en frittstående virksomhet kan mobilisere og involvere brukerne på en helt annen måte.

Et aktivt og etter hvert profilert miljø om har store ambisjoner på vegne av sosialt entreprenørskap i Norge er Krem - kreativt og mangfoldig arbeidsliv. De holder i dag til i Telemark og Vestfold og har spenstige stillingstitler som regnbuemaker og luftslottsarkitekt. Der finnes noen veldig engasjerte og resultatorienterte mennesker som tror det er mulig å få til mye mer når det gjelder tilbakeføring til arbeidslivet ved å utnytte den kompetansen som finnes blant brukerne bedre. I stedet for å behandle folk som klienter må man utnytte innovasjonskraften. Og de oppnår gode resultater. De samme kjennetegnene har også Aurora Verksted på Høvik som beskriver seg selv som et selveid og selvdrevet kooperativ, og tilbyr arbeidsplasser innen kunst og design for mennesker med psykiske og fysiske funksjonshemninger. Og så er det selvsagt også en stor frivillig sektor i Norge, som tar på seg oppgaver som godt kan beskrives som sosial innovasjon, for eksempel tilbud om leksehjelp til skoleelever i regi av Røde Kors.

Det finnes naturligvis en rekke andre eksempler. Men noe av problemet i Norge i dag er at vi mangler de finansielle mekanismene for å stimulere mer sosialt entreprenørskap, slik det er kommet på plass i UK og under Obama i USA. Det er synd, for vi kunne gjort mye mer, og har jo verken avskaffet fattigdom eller stanset frafallet i videregående skole foreløpig. Derfor er det heller ingen grunn til at vi skal slutte å lete etter bedre modeller for å løse disse utfordringene eller ha et lavere ambisjonsnivå enn andre når det gjelder sosial innovasjon.

Bedre måter å måle innovasjon

I mars i år la EU fram sin årlige European Innovation Index. Den viste, som vanlig, at Norge er en sinke når det gjelder innovasjon. I år er Norge havnet på 19. plass av 33 land, litt dårligere enn EU-gjennomsnittet. Norge blir beskrevet som en "moderat innovatør", på linje med land som Bulgaria og Hellas, mens både Sverige, Danmark og Finland er i tetgruppen i Europa.

Nå i sommer har norske medier oppdaget rapporten og bedt om kommentarer. NHO og en assortert gruppe innovasjonsforskere bruker anledningen til å kritisere rammebetingelsene for innovasjon i Norge. Mens Innovasjon Norge og Forskningsrådet er mest opptatt av at målemetoden er feil og at norsk næringsstruktur er spesiell. Og mens opposisjonen i Stortinget bruker denne indeksen som bevis for at næringspolitikken til regjeringen er feilslått, mener regjeringen at det egentlig står ganske bra til, til tross for Norges elendige plassering.

Problemet med denne måten å føre debatten på er at vi ikke kommer videre. EU har utviklet en rapport som helt åpenbart har noen svakheter når det gjelder å forklare hvordan det kan være slik at Norge er så lite innovativ men likevel klarer seg så bra når det gjelder produktivitetsvekst og levestandard. Hvis innovasjon er så viktig for verdiskaping som vi tror må det være et eller annet som mangler i analysen. Men så langt har ingen foreslått noen bedre måte å måle verken norsk næringslivs innovasjonsevne eller hvor godt rammebetingelsene for næringslivet virker. Det holder jo ikke at Innovasjon Norge avviser EUs måte å måle innovasjonsevne hvis ikke Innovasjon Norge er i stand til å komme opp med bedre ideer til hvordan vi kan få mer innsikt i hvor godt Norge gjør det.

Et land som faktisk gjør noe med dette og er i ferd med å utvikle et helt nytt sett med målekriterier for innovasjon i næringslivet er Storbritannia (og takk til Rasmus Falck for å gjøre oppmerksom på dette i sin blogg). Bakgrunnen er at Storbritannia også scorer relativt lavt på innovasjonsindekser som vektlegger forskning i næringslivet høyt. Storbritannia har dessuten en stor og innovativ tjenestesektor, blant annet innenfor forretningsmessig tjenesteyting, mens den tradisjonelle industrien er bygget ned. Det betyr at innovasjon ofte skjer på andre måter enn å utvikle nye high-tech industriprodukter, noe tradisjonelle innovasjonsindekser sliter med å fange opp. Derfor har National Endowment for Science, Technology and the Arts (NESTA) fått i mandat å utvikle en bedre innovasjonsindeks. Det arbeidet er de i gang med, det er etablert en egen webside for formålet og det er utgitt en pilotrapport i november 2009. I forordet skriver de dette om bakgrunnen for prosjektet:

"Until now, public debate on the UK’s innovation performance has disproportionately focused on the science base and investment in scientific research and development. These factors will remain important to the UK’s economy in the future. But the UK’s economic success will depend on its ability to commercialise and profit from research and ideas, and to innovate in the service sector and the creative industries. The investments needed to make this happen range from product and service design to developing innovative skills and organisational innovation."

NESTAs indeks deler innovasjonsinvesteringene i næringsivet inn i syv ulike kategorier og beregner hvor mye næringslivet i UK bruker på de ulike områdene. De syv områdene er:

Forskning og utvikling. Tradisjonelle investeringer i forskning og utvikling er veldigt viktige, men de utgjør i følge denne rapporten ikke mer enn 11 prosent av de totale innovasjonsinvesteringene.

Design. Også dette er et ganske opplagt område å inkludere i målinger av investeringer i innovasjon. Kategorien design inneholder også utvikling av nye tjenester og nye finansielle produkter. I UK er investeringene i design større enn investeringene i tradisjonell FoU.

Organisatoriske innovasjoner. Et område det kan være vanskelig å avgrense og måle nøyaktig, men helt opplagt viktig for næringslivets evne til å omstille og innovere. Det er ofte de organisatoriske innovasjonene som må til for å muliggjøre gjennomføringen av nye og kreative ideer.

Opplæring og utvikling av medarbeidere. I en bedrift som satser på å være mer innovativ enn konkurrentene er det helt opplagt at investeringer i kompetanseheving og utvikling av medarbeiderne i virksomheten er avgjørende. Denne kategorien er spesielt viktig for tjenesteinnovasjoner. I UK er dette den største kategorien for investeringer i innovasjon.

Utvikling av software. Interessant nok er utvikling av software og databaser satt opp som en egen indikator. Grunnen er naturligvis at en slik investering kan gi et konkurransefortrinn på linje med det man oppnår gjennom FoU eller desiginnovasjoner og derfor må telle med i innovasjonsstatistikken

Markedsundersøkelser og markedsføring. Både kunnskap om markedsmuligheter og investeringer i bygging av en posisjon i markedet er naturligvis helt sentrale elementer i en innovasjonsprosess. Men heller ikke dette blir fanget opp av tradisjonelle innovasjonsindikatorer.

Øvrige tiltak. Her har UK plassert to interessante kategorier: Investeringer i IPR-tiltak for å sikre beskyttelse og muligheten til kommersiell utnyttelse, og investeringer i tiltak for å øke kunnskapen om utvinnbare naturressurser. Disse områdene er forholdsvis små i den britiske statistikken. I Norge ville nok den siste kategorien ha en ganske mye større betydning hvis vi målte den i våre innovasjonsstatistikker.

Rapporten beskriver videre hvordan summen av disse innovasjonsinvesteringene kan forklare hele to tredeler av Storbritannias produktivitetsvekst i privat sektor de siste årene:

"This investment in innovation made a significant contribution to the UK’s economy. Our interpretation of these results is that innovation was responsible for two-thirds of the UK’s private-sector labour productivity growth between 2000 and 2007, increasing productivity by an average of 1.8 percentage points per year. Again, a significant part of this productivity increase came not from traditional research and development but from other types of investments in innovation, such as design, the development of innovative skills, brand equity and organisational innovation."

Det ville være veldig interessant om vi kunne få frem en tilsvarende bred måte å måle innovasjon i norsk næringsliv, i stedet for å stadig høre at EUs indeks er feil. Vi vet, blant annet fra Abelias rapport og Riksrevisjonen, at Innovasjon Norge i for liten grad bidrar til innovasjon i næringslivet. Med bedre indikatorer ville det være lettere å få til endringer som peker i riktig retning i Innovasjon Norge også.

Seth Godin og Tom Peters om blogging

I denne korte videoen forteller Seth Godin og Tom Peters, to av verdens mestselgende forfattere av bøker om entreprenørskap, innovasjon og ledelse, om hvor viktig det er for dem å skrive blogg. Tom Peters hevder det har endret livet hans og at det er det viktigste som har skjedd i yrkeslivet hans de siste 15 årene. Han avslutter sitt lille innlegg med følgende spissformulering:

"...and its the best damm marketing tool,by an order of magnitude, that I have ever had. And it's free"

Og takk til Suongirs blogg for godt tips om noen flotte spissformuleringer av hva det å publisere via sosiale medier betyr..

Statseierskapets comeback

Plutselig er statlig eierskap kommet på moten igjen i mange land. The Economist beskriver det slik i en lederartikkel i fredagens utgave:

"Politicians are reviving the notion that intervening in individual industries and companies can drive growth and create jobs. It is not just the usual suspects—although it is true that France, the land of Colbert, is busy taking stakes in toy manufacturers, video-sharing websites and fallen national champions. Elsewhere in Europe, from Berlin to Brussels, demand for industrial policy is back. Japan’s new government is responding to what it sees as the increasingly aggressive policies of foreign competitors by deepening the links between business and the state. In America Barack Obama, the effective owner of General Motors and a chunk of Wall Street, has turned his back on the laissez-faire approach of the past: a strategic-industries initiative is under way."

I Frankrike har staten grepet inn for å redde leketøysprodusenten Meccano, som ble etablert i 1908 og var britisk til 1980. Men det er forhåpentligvis ikke så mange flere enn franske politikere som mener byggesett for store og små gutter er av strategisk betydning for landet. The Economist peker på at det er av langt større betydning at suksessrike økonomier som Kina, Brasil og India bruker statlig eierskap som en sentral del av sin industripolitikk, og ser ut til å lykkes med dette. Ni av verdens 30 største børsnoterte bedrifter er selskaper i fremvoksende økonomier med staten som en dominerende eier.

Dessuten er det jo også slik at noen av de store forskningsmessige gjennombruddene som har hatt stor kommersiell betydning, som internett og mikrobølgeovner, kom ut av store offentlig finansierte forskningsprogrammer. Er det ikke derfor klokt og riktig at mange vestlige land nå etablerer store statlige investeringsfond for "strategiske investeringer" i næringslivet, der man både kan satse på fremtidens bransjer, plukke vinnerbedrifter og beskytte de som sliter mot vanskeligheter en periode?

Nei, det er slett ikke spesielt lurt at staten tar denne rollen, mener ikke overraskende The Economist. For det første peker de på at mye av suksessen til de statseide bedriftene i Brasil, Kina, India og andre fremvoksende økonomier skyldes at staten har sluppet kontrollen, ikke at staten har etablert kontroll. Det er ikke lenger byråkratene, men entreprenører som spiller hovedrollen i gamle statsoljeselskap og televerk. En viktig del av prosessen i disse bedriftene er som sagt at de er blitt børsnotert, de har tatt samme vei som Statoil og Telenor, bort fra en direkte statlig styring.

Men for det andre er det nokså overveldende dokumentasjon som viser at "stategiske satsinger" fra staten på bestemte bedrifter og teknologier har en tendens til å mislykkes oftere enn de lykkes, enten det er halvlederindustri eller bilindustri, og at dette ser ut til å være tilfelle i alle land. I tillegg til lederartikkelen er det også en mer dyptpløyende artikkel i The Economist om temaet (som jeg er usikker på om man får tilgang til uten abonnement, i så fall ligge den her) som går inn i ulike bransjeeksempler de siste årene og viser hvordan miljøteknologi i dag er blitt regjeringenes favorittområde for et revitalisert statlig eierskap, på samme måte som halvledere (semiconductors) var det for noen år siden. Sjansen for å rote det til er langt større enn sjansen for å lykkes, mener The Economist. Og det statseide næringslivet kan i verste fall utvikle seg til et monster som ødelegger for reel innovasjon og verdiskaping.

Det er likevel ikke slik at staten skal holde seg helt unna det å hjelpe næringslivet til å lykkes. Men det finnes langt bedre måter å gjøre det på enn å eie bedrifter, mener The Economist. De tar til orde for at staten skal gjøre tre viktige ting for næringslivet:

"...the first of three ideas that should guide a more sensible approach to securing the jobs of the future. Straightforward steps to improve the environment for business—less red tape, more flexible labour markets, simpler tax and bankruptcy regimes - will be more effective than handouts to favoured firms or sectors. Europeans ought to be seeking to strengthen the rules of their single market rather than pushing to dilute them; a long-overdue single European patent process would be a good start. Competition will do far more for jobs than coddling. Second, governments should invest in the infrastructure that supports innovation, from modernised electricity grids (a smarter way to help green energy) to basic research and university education. The current fashion for raising barriers to the inflows of talented researchers and entrepreneurs hardly helps. Third, rather than the failed policy of picking winners, governments should encourage winners to emerge by themselves, for example through the sort of incentive prizes that are growing increasingly popular."

Det er som sagt en nyansert og god gjennomgang av temaet statlig industripolitikk, som erkjenner at det finnes eksempler på at statlige satsinger har hatt en viktig rolle, ikke minst når det gjelder å legge forholdene til rette for tyngre satsninger på  forskning og utdanning som kan trekke til seg internasjonale bedrifter og bidra til å omstille en næringsstuktur. Men når det gjelder evnen til å plukke vinnerbedrifter er det ingenting som tyder på  at regjeringer er så gode til dette at det er en fornuftig måte å bruke skattebetalernes penger.

Professor Neumanns forvirring

TV2 web TV

Professor Iver B. Neumann ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt har av alle ting kastet seg inn debatten om kraftlinjer i Hardanger. Kort oppsummert kan budskapet hans fredag uttrykkes slik VG gjør i sin ingress:

" – Ikke noe sted i verden får periferiene mer penger fra hovedstaden enn i Norge. Likevel er de både sure og sinte på beslutningstakerne i Oslo, sier professor Iver B. Neumann."

Dette sitatet er mer enn nok til å forklare hvorfor Neumann er professor i utenrikspolitikk og ikke ekspert på norsk politikk eller økonomi. Men for den som ønsker en fullversjon av professoral hovedstadsarroganse kan jeg anbefale TV2s intervju som ligger på nett TV. Det er så sterkt at det har ført til at Victor Normann nå truer med sivil ulydighet mot regjeringens planer om å bygge høyspentmaster i Hardanger. Det skal som kjent litt til å få en høyremann til å true med å lenke seg fast. Men det jo ikke rart det blir reaksjoner, det er sjelden noen i Norge i fullt alvor kaller Bergen periferi og gir inntrykk av at regionen består av subsidieforbrukende sutrere, og tydeligvis har glemt at det både finnes byer og universiteter på Vestlandet også.

Nå kan man vel diskutere hvor alvorlig man skal ta Iver B. Neumann i en debatt som egentlig handler om kraftlinjetraseer og ikke om subsidier. Det kan virke som han har vært i en tidsmaskin et par tiår og akkurat har kommet ut, og derfor deltar i en annen debatt enn den saken handler om. Men det kan uansett være grunn til å minne om at det a) ikke er slik Neumann tror, at staten eller hovedstaden skaper verdiene i Norge, det er bedrifter og ansatte som skaper verdiene gjennom sitt arbeid. Disse arbeidsplassene finnes over hele landet og er grunnlaget for at staten får skatteinntekter. Og at det b) ikke er slik at alt lønnsomt næringsliv holder til i Osloområdet. Tyngdepunktet i eksportindustrien, ikke minst petroleumsnæringen, prosessindustrien og sjømatproduksjonen som genererer Norges store handelsoverskudd, er på Vestlandet. Det er suksessen til næringlivet på Vestlandet og det økte energibehovet som gjør at området trenger en forsterket energiforsyning. Professor Neumann har nok mer å tilføre i debatter om norsk utenrikspolitikk enn han har å bidra med når det gjelder trasevalg i energiforsyningen til Bergen.

Barnehagebaroner og barnehagestatistikk

NRK Nyheter

I i løpet av den siste uken har NRK, Marit Nybakk og andre sosialdemokrater som føler seg sveket av Bjarne Håkon Hanssens overgang til PR-bransjen lykkes med å få en barnehagedebatt til å bli en debatt om Bjarne Håkon Hanssen. Men nå som det er ettertrykkelig klargjort at Bjarne Håkon Hanssen ikke har gjort noe galt, utover muligens å ha skuffet noen gamle venner, er det på tide å få diskusjonen til å handle om barnehager.

Noe av det mest interessante i selve barnehagedebatten er de rødgrønnes bruk av kraftfulle og ideologisk ladede skjellsord når de skal beskrive de som eier private barnehager. Statssekretær i det såkalte Kunnskapsdepartementet, Lisbeth Rugtvedt, kaller eiere av private barnehager "barnehagebaronene". Stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande kaller private barnehager "storkapitalen". Vi skal med andre ord ikke være i tvil om at de deltar i en strid mot onde mennesker som motarbeider velferd og rettferdighet, og gjør alt de kan for å berike seg selv fremfor å bruke penger på barna. Og selve beviset på at de tilhører storkapitalen er i følge Stokkan-Grande at de har råd til å betale en kommunikasjonsrådgiver.

Med en slik demoniserende og ideologisk språkbruk er det jo nærliggende å tro at de private barnehagene er et fenomen de rødgrønne har brukt de siste årene på å bekjempe og som nå bare finnes som et salgs sært undergrunnsfenomen som bare de mest gjenstridige liberalister tør å benytte seg av. Men leser man Statistisk Sentralbyrås siste barnehagestatistikk så ser man at de private barnehagene er i klart flertall i Norge. Antall private barnehager har siden 2000 økt fra 2849 til 3623, en økning på 774 på ti år. Antall kommunale barnehager har gått fra 2984 til 3082, en økning på bare 98. I denne perioden har det blitt full barnehagedekning i Norge. Og det er takket være veksten i det private barnehagetilbudet at de rødgrønne har nådd målet sitt.

Dette har naturligvis vært mulig fordi staten har stimulert barnehageutbygging. Men politikere bygger ikke og driver ikke barnehager selv. I beste fall vedtar de noen rammebetingelser som virker og som gjør at det lønner seg for noen private å ta risiko og satse egne penger og tid på å  realisere regjeringens mål. Den rødgrønne regjeringen og de private barnehageeierne har hatt en felles interesse i at dette skal lykkes. Kristin Halvorsen sa på et tidspunkt at hun skulle gå av hvis regjeringen ikke nådde målet, et mål hun var helt avhengig av private virksomheter for å nå. Derfor er det ikke så rart at de private barnehagene reagerer sterkt på at regjeringen plutselig vil endre rammebetingelsene og i praksis gjøre det ganske umulig å eie private barnehager. Regjeringen burde jo heller bruke denne suksessen som et godt eksempel på hvordan private leverandører i større grad kan brukes til å realisere velferdspolitiske mål raskere og mer effektivt.

Det er skuffende få "baroner" i barnehagebransjen. Dette er typisk gründervirksomheter, små virksomheter som bygges opp fra grunnen med lite penger. Men den skiller seg fra de fleste andre bransjer ved at andelen kvinnelige eiere og ledere er langt høyere. Det er ikke mye ved privat barnehagedrift som minner om storkapital. Så er det sikkert en del utenfor privat sektor som lurer på hvorfor det er så viktig å ta ut utbytte hvis man ikke skal tappe virksomheten for penger? Har ikke regjeringen et poeng i at staten må passe på at pengene ikke forsvinner i lommene på grådige eiere?

Svaret på dette er at jo, naturligvis er det viktig at samfunnet skal være opptatt av hvor skattepengene havner og av kvaliteten på velferdstjenester når det brukes skattepenger. Derfor må myndighetene operere med kvalitetskrav som både kommunale og private leverandører må overholde for å få offentlig støtte. Det at man har flere ulike leverandører av tjenester er i denne sammenheng en fordel, for det oppmuntrer til innovasjon og omstilling, noe som gjør at de som klarer å levere en bedre tjeneste med mindre tilskudd vil lykkes. Skulle en barnehage levere et tilbud som ikke holder den standarden det skal fordi man har brukt pengene på andre ting, for eksempel på utbytte til eierne, må naturligvis tilskuddet tas bort.

Det staten ikke må gjøre er å frata eiere det de eier, eller lage insentiver for å investere i barnehager som gir lavere avkastning enn å sette pengene i banken og få renteinntekter. Målet er jo å oppmuntre private til å bruke penger på barnehager, ikke straffe dem som gjør det. Og det er tross alt en viss risiko for å tape pengene for den som satser egne penger på utbygging av barnehager. Skal man lokke private til å satse må man legge opp til at det vil være lønnsomt for den som er gjør en god jobb. Når privatpersoner går inn og investerer i barnehageprosjekter avlaster de dessuten kommunene for denne risikoen. Og det å ta ut et utbytte er ikke det samme som grådighet, det er faktisk den måten man tar ut noe av overskuddet som er skapt i et aksjeselskap. Jeg vil tro at det for de minste famileeide barnehagene også er slik at utbyttet brukes til å lønne de ansatte. Høringsuttalelsen til Private Barnehagers Landsforbund gir en god beskrivelse av hva dette handler om.

Staten vet mye om å ta ut utbytte. Som som eier i Statkraft pleier staten å ta et veldig stort utbytte. Private eiere i barnehager pleier å ta et ganske lite utbytte. Det blir neppe veldig stort i fremtiden heller, til det er konkurransen i denne sektoren for sterk. I det hele tatt er det kanskje størst grunn til å være bekymret over den manglende forståelsen en del av de rødgrønne politikerne har for hvordan privat eierskap virker og hva slags behov private virksomheter har for rammevilkår som stimulerer investeringer og innovasjon. Hvis dette er måten man skal håndtere private innslag på andre områder som er viktige for samfunnet, ser det mørkt ut for næringslivet.

Faktor 10

Nei, ikke solfaktor 10. Denne lille filmen fra 1968 handler om eksponensiell vekst. Den tar utgangspunkt i punkt et sted i Chicago som som er en meter bredt og vises fra en meters avstand. Hvert tiende sekund økes avstanden med en faktor på ti, til 10 meter, 100 meter, 1000 meter osv, helt til vi etter fire og et halvt minutt er kommet til 10²⁴ meter og ser hvor langt ut i universet vi har kommet. Og så går filmen motsatt vei og gjør alt mindre, helt til vi kommer til en bredde på 10⁻¹⁶, eller størrelsen på et proton. Det er nettstedet Open Culture som har funnet fram til denne lille pedagogiske perlen.


powers of ten :: charles and ray eames from bacteriasleep on Vimeo.