"Intel’s report kicks off two weeks of earnings by the largest U.S. technology companies, including International Business Machines Corp., Google Inc. and Microsoft Corp. Intel supplies more than 80 percent of the world’s PC processors, making its sales a barometer of computer industry demand."
Torsdag kveld kom Intel med resultatene for 4. kvartal 2009 og med nye forventninger for 1. kvartal 2010. Og det var både gode resultater og svært optimistiske forventninger Intel kom med. I følge Financial Times:
"Intel gave a boost to the technology sector on Thursday, predicting a better year after fourth-quarter growth in sales of its chips was almost double the norm.The chipmaker beat analysts’ expectations with profits of $2.3bn, 875 per cent higher than a year ago, when Intel made $234m in the teeth of the recession and a failing order book."
Intel rapporterte forøvrig også at de vil bruke 4,8 milliarder USD på nye fabrikker og produksjonsutstyr i 2010. Og 6,2 milliarder dollar skal brukes på forskning og utvikling. Det siste er et ganske stort tall, nesten det dobbelte av det norsk næringsliv bruker på forsking til sammen. Så en viss optimisme burde det i hvert fall være grunnlag for.
Mellom 11. og 24. januar arrangeres TheNorthAmericanInternational Auto Show i Detroit, Michigan. Dette er bilindustriens Mekka, i hvert fall var det situasjonen frem til ganske nylig. Men stemningen er ikke helt som før nå når GM er konkurs og Chrysler er kjøpt av italienere (og det er andre modeller enn bilmodeller hos Chrysler som har fått mest oppmerksomhet i New York Times bilblogg).
Den største stjernen av alle kommer også til Detroit, men ikke til bilutstillingen. I følge New York Times skal TataNano vises fram noen kilometer unna, på Detroit Science Center. Dette er bilen indiske ingeniører har skapt og som skal koste rundt 15 000 kroner i den enkleste utgaven. I følge Times of India skal en amerikansk versjon av TataNano lanseres i 2013.
På NHOs årskonferanse for noen dager siden sammenlignet FredrikHären bildet av RatanTata foran Tana Nano med bildet av Sputnik, fordi det markerer starten på en helt ny æra. Andre har sammenlignet det hvordan T-Forden transformerte bilindustrien for 100 år siden. Kanskje er begge sammenligninger overdrivelser. Men det ser ikke ut som mange tør å le av indiske ingeniører for tiden. Og skulle noen lure på hva Tata Motors ellers driver med, så eier de for eksempel Jaguar og Land Rover, som ble kjøpt fra Ford i 2008.
"Mahindra, which last monthacquiredtwoAustralianaviationcompanies - GippslandAeronautics and Aerostaff Australia - is planning to beginmanufacturingtwo to 18-seater light aircraft for India thatwill be cheaper to buy and run thanforeignbrands and will be adapted for the country's toughconditions."Ourdream is to be theEmbraerof India," HemantLuthra, president ofMahindraSystech Sector engineering arm, saidin an interview."
Nå kan det være på sin plass å nevne at Embraer som her nevnes som et forbilde verken er nord-amerikansk eller europeisk. Embraer som med sine 17 000 ansatte er en av verdens største flyprodusenter, har sitt hovedkontor i SãoJosédosCampos i Brasil. Og det tror jeg kanskje er et viktig poeng. Når India skal konkurrere om en lederrolle innenfor bilindustri og flyindustri er det slett ikke sikkert det er USA og Europa de vil være mest opptatt av å sammenligne seg med. For produktene som skal vinne kunder i de nye vekstmarkedene blir ikke laget der, men i Korea, Indonesia, Kina og Brasil, og i India.
"- Alle var der", som det gjerne heter. Og både når det gjelder form og innhold var NHOs årskonferanse i forrige uke blant de beste noensinne. Det er etter hvert blitt helt normalt at for eksempel statsministeren skryter av NHOs evne til å lage gode konferanser og sette næringspolitikk på dagsorden hvert år i begynnelsen av januar.
Nytt av året er hvor aktivt sosiale medier ble benyttet underveis til å dele det som skjedde med alle de som ikke var blant de 1300 i Operaen. I fremste rekke her var Terje Venold i Veidekke, som både deltok i en samtale på scenen om medeierskap og sosiale medier og selv blogget om årskonferansen på egen blogg både før (her) og etter (her og her) konferansen. Jeg synes han på en svært god måte fikk frem hvorfor gode måter å involvere egne ansatte, kunder og omgivelsene er så viktig for moderne og innovative bedrifter. Noe blant annet Dagens Næringsliv skrev om.
Videoene fra konferansen som er lagt ut på nettet gjør det også mulig å trekke frem noen andre høydepunkter som det er mulig å kikke på i ettertid. Jeg vil særlig anbefale:
TheEconomists sjefsredaktør John Micklethwait hadde en brilliant oppsummering av finanskrisen og hvor veien går videre, under sitt personlige slagord "paranoid optimism". TheEconomist lager forsider som tar tidsånden så på kornet at de fleste plansjene han brukte som illustrasjoner var forsider fra hans eget blad. Og Sofie Mathiassen var også svært god da hun beskrev Norges utfordringer etter finanskrisen, og advarte næringslivet mot å bli mer opptatt av lobbyvirksomhet hos næringsministeren enn av å selv tjene penger i markedet.
Og en stor personlig favoritt jeg har er FredrikHärén. En svenske som bor i Singapore og som på 15 minutter fikk frem hvorfor Asia er så godt posisjonert i konkurransen med vesten. For det første kan de mer om forandring enn oss fordi de selv har opplevd mye mer forandring. For det andre kan de mer om oss enn vi kan om dem. De kan mye om vestlig kultur, i likhet med oss, fordi denne er tilstede over alt i verden. Men i motsetning til oss kan de også mye om sin egen kultur. Denne kunnskapen om flere kulturer er et stort konkurransefortrinn. Og for det tredje mener Hären at asiatene, i hvert fall potensielt, er mer kreative enn vi er i Europa, fordi de er så gode til å ta i bruk kunnskap utviklet av andre. Noen kaller det å stjele ideer fra andre. Hären mener at stort sett all innovasjon handler om å bruke gamle ideer på nye og smartere måter, slik at evnen til å bruke andres kunnskap en viktig egenskap.
Det er merkelig hvordan politiske stemninger kan snu. Da det var valg for omtrent et halvt år siden var det fortsatt slik at løftene som kostet mye penger satt svært løst. Nå snakker alle om store og krevende innstramninger. At det ikke vil bli rom for mer offentlig utgiftsvekst. Om at utfordringen nå er å jobbe smartere, dels ved å øke produktiviteten og dels ved å øke innovasjonstakten. For alternativet til å jobbe mye mer er å jobbe mye smartere. Slik sett traff innholdet på NHOs årskonferanse godt i forhold til det som nå beskrives som Norges største utfordringer.
The Economist kaller det en stille revolusjon. I årets første nummer skriver de i en lederartikkelen at kvinner i løpet av kort tid vil utgjøre flertallet av arbeidsstyrken i USA. Og at dette er trenden i hele den rike verden:
"At a time when the world is short of causes for celebration, here is a candidate: within the next few months women will cross the 50% threshold and become the majority of the American workforce. Women already make up the majority of university graduates in the OECD countries..."
Det har skjedd noe når gamle ærverdige The Economist kritiserer USA for å å ikke tilby nok barnehageplasser eller gunstige permisjonsordninger som gjøre det enklere å både jobbe og få barn:
"America could invest more in its children: it spends a lower share of its GDP on public child-care than almost any other rich country, and is the only rich country that refuses to provide mothers with paid maternity leave. Barack Obama needs to measure up to his campaign rhetoric about “real family values”."
The Economist beskriver her noe viktig. Velferdsordninger som stimulerer til høyere og ikke lavere yrkesdeltagelse er god næringspolitikk. Eldrebølgen gjør at vi trenger enda mer kompetanse og arbeidkraft. Derfor er høy yrkesdeltagelse blant kvinner et av de viktigste konkurransefortrinnene et land kan ha. Og enda bedre blir det hvis vi utformer ordninger som gjør det attraktivt for unge talenter fra andre land å komme til Norge for å arbeide eller forske, og ha med familien sin. Land som ikke har forstått betydningen av å oppmuntre til likestilling og høy yrkesdeltagelse blant kvinner pådrar seg et stort problem, noe The Economist også er inne på:
"Millions of women have been given more control over their own lives. And millions of brains have been put to more productive use. Societies that try to resist this trend—most notably the Arab countries, but also Japan and some southern European countries—will pay a heavy price in the form of wasted talent and frustrated citizens."
Dette betyr ikke at allerede gode velferdsordninger alltid skal utvides ytterligere. Velferdsordninger koster penger og må kunne bæres av næringslivet og skattebetalerne. Vi må derfor finne en riktig balanse. Det sentrale er om ordningene fremmer eller hemmer deltagelse i arbeidslivet, noe jeg har prøvd å si noe om i en sak Dagsavisen hadde på trykk tirsdag.
I en litt lengre artikkel som går en del grundigere inn i trendene i ulike land skriver the Economist (jeg er usikker på om denne lenken virker uten et abonnement) at på tross av store ulikheter mellom ulike lands barnehagedekning og permisjonsordninger, er trenden over alt at mange flere kvinner vil jobbe. Overgangen fra industrisamfunn til kunnskaps- og tjenesteøkonomi gir også kvinner mange flere muligheter i arbeidslivet enn før. Kvinnene er i flertall på de fleste av de områdene som er i vekst, både innen utdanning og i arbeidslivet. Og kvinner er i jobber som er mindre rammet av finanskrise. The Economist skriver:
"The trend towards more women working is almost certain to continue. In the European Union women have filled 6m of the 8m new jobs created since 2000. In America three out of four people thrown out of work since the recession began are men; the female unemployment rate is 8.6%, against 11.2% for men. The Bureau of Labour Statistics calculates that women make up more than two-thirds of employees in ten of the 15 job categories likely to grow fastest in the next few years. By 2011 there will be 2.6m more women than men studying in American universities. Women will also be the beneficiaries of the growing “war for talent”. The combination of an ageing workforce and a more skill-dependent economy means that countries will have to make better use of their female populations. Goldman Sachs calculates that, leaving all other things equal, increasing women’s participation in the labour market to male levels will boost GDP by 21% in Italy, 19% in Spain, 16% in Japan, 9% in America, France and Germany, and 8% in Britain."
Det er ikke bare land som skal øke konkurranseevnen ved å lage ordninger som gjør det mer attraktivt å være yrkesaktiv. Også bedriftene skal slåss om de kvinnelige talentene. Og det må bedrifter gjøre ved å tilrettelegge for at karrièreutvikling og organisering av arbeidet gjør det mulig å kombinere familie og jobb dersom de skal være attraktive. Artikkelen i The Economist har en del interessante internasjonale eksempler på hvordan bedrifter gjør det lettere å kombinere lederjobber og et familieliv. En gruppe tiltak handler om å bruke ikt til å tilrettelegge for mer fleksibel arbeidstid, for eksempel ved å bruke hjemmekontor. En annen gruppe tiltak handler om måter å organisere karriereløp i kunnskapsbedrifter. Denne kampen om de kloke hodene vil prege og forandre arbeidslivet i årene som kommer.
I en kunnskapsøkonomi blir avstanden mellom næringsliv og forskning kortere. Forskningsbasert kunnskap spiller en stadig større rolle for alle slags bedrifter, fordi et høyt kostnadsnivå og mer global konkurranse krever høyere innovasjonstakt og mer spesialisering.
Men en del bedrifter er enda tettere på forskingen og gjør mer enn å anvende forskningsbasert kunnskap utviklet av andre. Noen bedrifter har egne forskere som utvikler helt nye produkter og teknologier. Noen bedrifter bestiller forskning fra institutter og universiteter, og bruker denne direkte i sine innovasjoner. Og noen bedrifter og venturekapitalister overvåker ledende grunnforskningsmiljøer med sikte å være de beste til å finne "the next big thing" og utvikle det videre.
Hvordan man utvikler en kunnskapsbedrift fra et forskningsresultat til å bli et selskap som kan konkurrere med de beste internasjonalt er hovedtemaet på en spennende konferanse 14. januar som Tove Cecile Viebe står bak og som Abelia og Innovasjon Norge samarbeider om.
Noe av det utfordrende med forholdet mellom forsking og næringsliv er at det ikke er en lineær prosess på den måten at man først finner opp noe helt nytt i en forskerverden og så flytter det over i en bedriftsverden der dette nye skal kommersialiseres for at bedriften skal vokse seg stor. Bedrifter og investorer som skal lykkes med forskningsbasert innovasjon må finne gode måter å leve i et vedvarende samspill med strategiske forskningspartnere. Kvaliteten på nettverket man er en del av og kvaliteten på forsknings- og innovasjonsprosessen man får til er det avgjørende for om man lykkes på sikt.
Det er bioteknologivirkomhetenes utfordringer og verdikjeder som er utgangspunktet på denne konferansen, men flere av problemstillingene er aktuelle også for bedrifter innen for eksempel ikt, miljøteknologi og materialteknologi, andre deler av næringslivet som lever i et tett samspill med forskningsmiljøene.
Jeg kan jo nevne tre utfordringer jeg synes er spesielt spennende å diskutere hvis vi har ambisjoner om at Norge skal ha en ledende rolle når det gjelder det å utvikle mer forskningsbasert næringsliv:
For det første er det spørsmål om de overordnede rammebetingelsene for å få til mer forskningsbasert innovasjon i Norge. Vi snakker om næringsklynger og kunnskapsklynger, men hvordan virker de egentlig? Hva er det som gjør at noen steder lykkes med denne typen innovasjon og ikke andre? Kan for eksempel myndighetene bidra til å stimulere mer forskningsbasert næringsliv gjennom insentiver som fremmer bestemte klyngesatsinger? Dette vil blant annet Torger Reve snakke om når han forteller om prosjektet "Et Kunnskapsbasert Norge", og bruker dette som utgangspunkt for å vurdere Norges muligheter innen bioteknologisk basert verdiskaping.
For det andre er det en stor utfordring å få til et verdiskapende samspill mellom konkrete forskere, gründere og kapitalister. Bedrifter og universiteter skal naturligvis være ulike, men de må samarbeide. Nettopp forskjelligheten skaper noen spennende muligheter. I en moderne kunnskapsøkonomi er næringslivet mye mer avhengig av gode universiteter og forskningsmiljøer enn før. Og ikke et hvilket som helst forskningsmiljø, det må være både veldig godt kvalitetsmessig og det man gjør må være relevant for bedriften, ellers finner man samarbeid et annet sted. Dette gjør også universitetenes konkurransesituasjon annerledes enn før. Vi er dessuten mer avhengig av investormiljøer som forstår seg på forskning. Men hva gjør de beste i verden for å få til dette samspillet, og hva vi kan gjøre for å få til mer i Norge?
Et tredje veldig interessant spørsmål noen av innlederne vil berøre på konferansen er hva som kreves av styrer og lederei denne typen forskningsbaserte virksomheter, i form av kompetanse, rolleforståelse og strategier. Både det at stadiene i bedriftens utvikling er så spesielle og det at man er så avhengig av helt bestemte partnerskap med andre typer aktører skaper behov for tenke nøye igjennom hva man vil bruke styret sitt til og hva slags sammensetning et godt styre skal ha. Her kommer blant annet Stein Holst Annexstad, styreleder i Algeta, Grete Sønsteby, konsernsjef i Scatec, Jan Alfheim fra Clavis Pharma og tidligere næringminister Ansgar Gabrielsen til å dele sine erfaringer.
Denne juleferien har blitt brukt til å spille to nye Mario-spill på husets NintendoWii. Det ene spillet er Mario & Sonic at theOlympicWinterGames, et spill der opp til fire spillere konkurrerer i Mario-versjonen av OL-øvelser som alpint, hopp, skøyter, ishockey og curling. Litt varierende kvalitet på spillene, men mye her er veldig bra. Morsomme konkurranser som passer for både barn og voksne.
Men det virkelig geniale nye spillet som kom rett før jul er New Super Mario Bros. Wii. Her snakker vi gammeldags 2D Super Mario der du beveger deg sidelengs mot høyre, akkurat som da Mario dukket opp på spillehallene i 1983 i Mario Bros. (i 1985 kom Mario på spillkonsoll til hjemmet for første gang, bundlet med konsollen NintendoEntertainment System i spillet Super Mario Bros.).
På midten av 90-tallet ble Mario i likhet med andre spillhelter tredimensjonal (i Super Mario 64), så det var god grunn til å tro at vi hadde sett en flat Mario for siste gang tidlig på 90-tallet (naturligvis med unntak av at noen av de gamle konsollspillene ble gitt ut på nytt i oppgraderte utgaver for de håndholdte spillkonsollene).
Men i det siste har sannelig gode gamle 2D Mario dukket opp igjen, først i DS-spillet New Super Mario Bros. i 2006 (som har rukket å bli det femte mest solgte spillet gjennom alle tider) og i år i New Super Mario Bros. Wii. Dette er klassisk Mario i den forstand at kontrollene stort sett er helt enkle, man beveger seg sidelengs, stort sett mot høyre, og så hopper man fra plattform til plattform og over fiender. Men likevel er ikke spillet gammeldags i det hele tatt, men noe av det mest innovative som er laget. Det mest spesielle er at flere kan spille samtidig i det samme spillet. Her kan opp til fire spillere spille samme bane samtidig, og ikke som konkurrenter, men ved å være med på et lag som hjelper hverandre komme levende igjennom. Det er ganske krevende, for alle på laget må bevege seg samtidig, man når man lærer seg å samarbeide og hjelpe hverandre, så er dette et utrolig morsomt spill.
Og som alltid med Mario-spill er spillet både stort og ganske vanskelig å komme igjennom. Så her får man også mye spill for pengene målt i antall timer underholdning. Og som sagt er dette morsomt både for Mario-veteraner og for nye generasjoner.
Teknisk Ukeblad har en flott tradisjon der de deler ut en pris til "Årets Ingeniørbragd". Etter en runde med nominasjon av finalister og en leseravstemning, er det en jury som avgjør hvem som vinner. Og årets vinner ble det lille mobile ultralydapparatet Vscan som er utviklet av GE Vingmed Ultrasound i Horten. I konkurranse med blant annet havvindmøllene Hywind og sjømålsmissilet NSM.
GE Vingmed Ultrasound er et tradisjonsrikt norsk teknologimiljø som etter et par runder med oppkjøp havnet i GEHealthcare i 1998. Og miljøet i Horten har etter hvert blitt en global node for GEsforskning og utvikling innenfor uttralyd. Et verdensledende teknologimiljø innenfor en viktig framtidsrettet nisje, i et globalt konsern. Så da Vscan ble presentert i oktober var det konsernsjef JeffImmelt selv som gjorde dette, med solid pressedekning. Og Time Magazine har Vscan med på en 14. plass på listen over "The 50 best inventionsof 2009".
Men hva er det ved denne rare lille mobiltelefonlignende dingsen som er så viktig? Og som gjør at i hvert fall jeg som var med i juryen for Årets Ingeniørbragd aldri var i tvil. Jeg mener dette handler om to ting, en som har med teknologi og en som har med en helt ny virksomhetsmodell:
For det første er det en imponerende teknologisk prestasjon å presse stadig bedre teknologi inn i stadig mindre rom. Vi ser det samme når det gjelder datamaskiner og telefoner. Ting som tidligere fylte hele rom får nå plass på en bærbar enhet. Og i ultralyd handler det om at store tunge maskiner som i beste fall kan trilles fra et rom til et annet i en avdeling på et sykehus, blir erstattes med apparater du kan ha med i lommen.
Men den andre og viktigste innovasjonen er det som skjer hvis man utnytter mulighetene som oppstår når hjertesyke og gravide plutselig kan få tilgang til ultralyd uten å måtte reise til et sykehus. Der fastlegen, en helsestasjon eller en omsorgsinstitusjon kan finne svar du i dag må på et sykehus for å få. Når utgiftene i helsesektoren eksploderer (spesialisthelsetjenesten i Norge bruker over 100 milliarder kroner i året) er dette et strålende eksempel på hvordan teknologi muliggjør andre og bedre måter å organisere arbeidet. Teknologi som er kjent, men dyr og upraktisk å bruke for andre enn noen få spesialister, blir mobil og tilgjengelig over alt. Som med PCer og mobiltelefoner er det ikke maskinene i seg selv som er det aller viktigste, men vår evne til å bruke dem på innovative måter og til å stimulere tjenesteinnovasjoner som gjør at vi forebygger helseplager bedre og behandler pasienter mer effektivt enn tidligere.
Hvor stort kan dette bli? Det er selvfølgelig avhengig av når Vscan er klart til å rulles ut og hvor mye det vil koste. Som med andre teknologier som blir miniatyrisert ser ikke prisen ut til å være spesielt avskrekkende. I følge Teknisk Ukeblad:
"Vscan kommer for salg i løpet av første kvartal neste år. Prisen vil bli under 10 000 dollar og kundene vil være både spesialister og helt nye brukere av ultralyd."
Man bør kanskje tenke på dette som en klassisk disruptiv innovasjon. Der kvaliteten på produktet eller tjenesten er litt lavere enn eksisterende teknologi, i hvert fall i første fase. Men til gjengjeld er prisen mye lavere og bruksområdene langt større, omtrent som da Sony lanserte reiseradioer med transistorer på 50-tallet som alternativ til GE og RCAs tunge stueradioer. Sonys mål var ikke å vinne kunder som kjøpte stor stueradio. Målgruppen var de som ikke hadde tilgang til radio, som ungdom som ville høre popmusikk og folk på ferie og reise. Først senere ble transistorradio bra nok til å utkonkurrere de store boksene i stua.
Og slik er det sannsynligvis med ultralyd også. Det er ikke de store sykehusmaskinene man vil erstatte. Muligheten er introdusere ultralyd i sammenhenger der den ikke er tilgjengelig i dag, for eksempel i utviklingsland med knapphet på sykehustilbud eller i situasjoner der ultralyd kan introduseres som en ny tilleggstjeneste, for eksempel hos fastlegen.
For mer analyse og innspill til hvordan disruptive innovasjoner kan forandre helsesektoren vil jeg anbefale Clayton Christensens bok TheInnovatorsPrescription. En bok som beskriver hva som kan skje av innovasjon i helsesektoren når teknologier som Vsan blir tatt i bruk, og lar mulighetene teknologien åpner for sette mer av rammene, og ikke legge til grunn at vi skal beholde alt i dagens organisasjonsmodeller, finansieringssystemer og forvaltningsnivåer. Sånn sett er Vscan et godt agrument for hvorfor det er nødvendig med en samhandlingsreform i helsesektoren. Og at teknologi er en et viktig premiss for det som bør skje.
Da 2000-tallet begynte var USAs økonomi åtte ganger større enn Kinas økonomi. Nå er den bare fire ganger større. Og hvis dagens trend fortsetter vil Kinas økonomi være størst allerede i 2027, kanskje før. Kina er allerede størst på et viktig område, de slipper ut mest CO2. Noe som gjør et en klimaavtale uten kinesisk medvirkning blir ganske meningsløs.
Eller ta et annet eksempel: England dominerte verden hele 18oo-tallet, noe som hadde en nær sammenheng med at de ledet an i en industrialisering som førte til en kraftig økonomisk vekst. Englands økonomi ble firedoblet mellom 1830 og 1900, en periode på 70 år der England styrte store deler av verden. Kinas økonomi er mer enn tidoblet mellom 1978 og 2008, en periode på bare 30 år.
Betyr så dette at Asia er i ferd med å gjenerobre hegemoniet i verden som vesten har lånt i rundt 500 år? Niall Ferguson stiller spørsmålet i Financial Times i dag, og filosoferer litt omkring hva som skal til for at et slikt skifte i tyngdepunkt virkelig skal finne sted. For vesten dominerer fremdeles når det gjelder både økonomisk makt og militær makt. Men i tiåret vi nå legger bak oss har det skjedd mye som minner oss om at dette kan være i ferd med å forandre seg:
"By the end of the decade the western world could only look admiringly at the speed with which the Chinese government had responded to the breathtaking collapse in exports caused by the US credit crunch, a collapse which might have been expected to devastate Asia.While the developed world teetered on the verge of a second Great Depression, China suffered little more than a minor growth slow-down, thanks to a highly effective government stimulus programme and massive credit expansion."
Men bortsett fra den mer kortsiktige finanskrisen, hva er et vestens hegemoni egentlig handler om og som Kina eventuelt må lære av og kopiere? Niall Ferguson skriver:
"What gave the west the edge over the east over the past 500 years? My answer is six “killer apps”: the capitalist enterprise, the scientific method, a legal and political system based on private property rights and individual freedom, traditional imperialism, the consumer society and what Weber probably misnamed the “Protestant” ethic of work and capital accumulation as ends in themselves. Some of those things (numbers one and two) China has clearly replicated. Others it may be in the process of adopting with some “Confucian” modifications (imperialism, consumption and the work ethic). Only number three – the Western way of law and politics – shows little sign of emerging in the one-party state that is the People’s Republic."
En god oppsummering. Kina har kommet langt, men det er fortsatt noen åpne spørsmål, særlig knyttet til spørsmål om demokrati og liberale rettsstatsprinsipper. Og høyst sannsynlig er det her det må skje endringer i tiåret som kommer for at Kina skal ta en lederrolle som er fullt ut akseptert.
Det er et viktig skritt på veien, men man bør vente litt med å slå fast at dette er selve øyeblikket ebøker har passert papirbøker. Det som har skjedd er at Kindle er den mest kjøpte julegaven hos Amazon gjennom tidene.Og hva gjør hundretusener av nye Kindle-eiere når de har pakket opp gaven? Jo, de må naturligvis kjøpe en bok eller to med en gang for å teste den.
Jeg antar at papirboksalget ikke er så veldig høyt på første juledag, så det er ikke så veldig mystisk at ebøker passerte papirbøker akkurat på å første juledag i år. Jeg vil tro det samme skjer på iTunes når mange har fått en ny iPod samtidig, men mens musikksalget er stadig mer dominert av digital musikk, har vi fortsatt bare sett begynnelsen når det gjelder bøker og aviser.
Det kan for øvrig se ut som Amazon har opplevd en bra julehandel i år. På 14. desember, den beste dagen i julehandelen i år, solgte de 9,5 millioner ting. Det tilsvarer 110 salg i sekundet.
Det er julesanger som gjelder. Jeg har oppdatert min julespilleliste på iPoden, som nå er kommet opp i over 120 sanger. Blant nykommerne på spillelisten år er Bob Dylan som har gitt ut egen plate med julesanger.
Rekkefølgen justeres stadig vekk, og påvirkes av stemning og dagsform. Og i dag på selveste julaften 2009 ser spillelistens topp 20 slik ut (med lenker til YouTube versjoner der dette finnes, men slike opplastede videoer har en tendens til å komme og gå):
For akkurat 40 år siden i dag, lille julaften 1969, ble det for første gang funnet olje på norsk sokkel. Det er vanskelig å finne noen hendelse i denne perioden som har hatt like stor betydning for Norges utvikling som det å finne olje.
Til sammen har statskassen blitt tilført 7 000 milliarder kroner fra norsk oljevirksomhet, dels gjennom skatter og avgifter og dels gjennom statens direkte eierskap i lisensene. Bare i dag kommer det inn nye 1,2 milliarder kroner på statens konto. Oljeproduksjonen er i dag på vei ned, men eventyret er ikke slutt på lenge enda. Dessuten har Norge en høyteknologisk leverandørindustri som eksporterer varer, tjenester og kunnskap for 100 milliarder kroner i året.
Det begynte i grunnen ganske dårlig det norske oljeeventyret. Første letebrønn ble igangsatt i juni 1966 av Esso med boreriggen "Ocean Traveller" på lisens 001. Men det skulle bli mange skuffelser i tiden som fulgte. Shell la ned letekontoret sitt etter å ha boret fem tørre brønner. Så da Phillips begynte å bore i lisens 2/4 med riggen Ocean Viking (bildet) sensommeren 1969 var mange i ferd med å gi opp håpet om at Norge skulle bli en oljenasjon. Første brønn måtte sikres og oppgis på grunn av et "gasskick", men virket såpass lovende at Phillips tok sjansen på å bore en andre letebrønn. Den ble igangsatt i september, og problemene tårnet seg opp med dårlig vær, sviktende utstyr og høyt gasstrykk. Brønnen måtte sikres og riggen forlot feltet uten av man var helt sikre på hva man hadde funnet. Men ryktene gikk om at det var noe stort der nede.
Men "the rest is history", som det heter. Ocean Viking hadde funnet olje i utvinningstillatelse 019 på blokk 2/4. Et felt som skulle få navnet Ekofisk og etter hvert viste seg å være et av verdens største oljefelt offshore. I følge Oljedirektoratets faktahefte for 2009 produserer Ekofisk fortsatt mer enn 200 000 fat olje om dagen. 40 år etter at Ekofisk ble funnet er det igjen blitt det feltet som produserer mest olje på norsk sokkel, etter at andre felt avtar i produksjon. Ekofisk har etter at produksjonen startet i 1971 produsert 11,9 prosent av all olje på norsk sokkel, bare Statfjord har produsert mer. Men Ekofisk har en jevnere produksjonskurve og vil fortsette å produsere olje til 2028 i følge siste prognose. En helt fantastisk teknologisk prestasjon.
De skulle bare visst hva de la grunnlaget for de som slet på Ocean Viking i julen 1969. Mer om denne og andre norske oljehistorier kan man lese om i Bjørn Vidar Lerøens bok "1001 brønn" som ble skrevet til Oljedirektoratets 25-års jubileum i 1997. Eller på nettsidene til Kulturminne Ekofisk som ble laget for å dokumentere historien til et helt spesielt kulturminne.
Jeg har noen ganger lurt på om hele denne FN-modellen for å komme fram til mål er feil. Den er i hvert fall alt for langsom. Det hele blir redusert til et politisk show, der miljøorganisasjonene skal vise hvor flinke de er, og der politikere i ulike land krangler med hverandre og skal "vinne seire". Og politiske seire på denne arenaen handler mest om at andre må gi seg, og mindre om at man skal gjøre noe selv.
For man må vise velgerne hjemme at man ikke stoler helt på at andre vil ta på seg nok "byrder" eller gjøre sin del av jobben. Og da kan man ikke forplikte seg. USA og Kina, som til sammen står for 40 prosent av verdens utslipp er begge tilhengere av en avtale, men de er svært uenige om hvor mye den andre skal bidra med. Og noen land, som Sudan, Zimbabwe, Venezuela og Cuba gir i grunnen blaffen i klima og bruker slike konferanser til å irritere resten av verden med trenering og merkverdige utspill mot USA, slik denne bloggen fra siste natt i klimaforhandlingene viser. Da er det ikke rart at man ikke får til gode nok avtaler.
Men er det ikke noen bedre vei? Hvis strategien der alle skal holde hverandre i hånden og være enige ikke virker likevel, er det ikke en bedre måte å få til noe? Der det ikke er snakk om minste felles multiplum, men der det handler om å ta en lederrolle når vi skal designe fremtidens industrier, teknologier og tjenester.
"I’ve long believed there are two basic strategies for dealing with climate change — the “Earth Day” strategy and the “Earth Race” strategy. This Copenhagen climate summit was based on the Earth Day strategy. It was not very impressive. This conference produced a series of limited, conditional, messy compromises, which it is not at all clear will get us any closer to mitigating climate change at the speed and scale we need."
Man må i stedet være opptatt av hvordan de landene som legger til rette for at næringslivet skal gå løs på klimaproblemene kan vinne konkurransen. Og den konkurransen foregår i et marked, ikke på FN-konferanser. Thomas Friedman mener det er mye positivt å si om FN-prosessen for å få til en klimaavtale, blant annet har den frembragt et vitenskapelig materiale om klimaendringer som blant annet gjør det lettere for rike land å finansiere tiltak for å bevare regnskog og andre pengeoverføringer til utviklingsland. Men i det store bildet går det alt for tregt. Thomas Friedman sier:
"Still, I am an Earth Race guy. I believe that averting catastrophic climate change is a huge scale issue. The only engine big enough to impact Mother Nature is Father Greed: the Market. Only a market, shaped by regulations and incentives to stimulate massive innovation in clean, emission-free power sources can make a dent in global warming. And no market can do that better than America’s."
Politiske appeller og miljøargumenter kan nok kan fungere bra for å få med mange, ikke minst i Europa. Men de sliter med å overbevise bredt nok. Det må være lønnsomt å gå løs på miljøutfordringene også. Som Friedman så fint formulerer det:
"...once we get America racing China, China racing Europe, Europe racing Japan, Japan racing Brazil, we can quickly move down the innovation-manufacturing curve and shrink the cost of electric cars, batteries, solar and wind so these are no longer luxury products for the wealthy nations but commodity items the third world can use and even produce. If you start the conversation with “climate” you might get half of America to sign up for action. If you start the conversation with giving birth to a “whole new industry” — one that will make us more energy independent, prosperous, secure, innovative, respected and able to out-green China in the next great global industry — you get the country."
Og dette gjelder naturligvis ikke bare i USA. Utfordringen er å få alle land, også Norge, til å legge til rette for å skape nye og globale industrier og tjenesteleverandører som kan tjene penger på å redde miljøet. Bildet øverst er for øvrig omslaget til boken "Hot, Flat and Crowded" der Thomas Friedman gir en bredere beskrivelse av hvordan globalisering, innovasjon og miljøvennlige løsninger kan og må virke sammen.
Er verdensøkonomien i ferd med å friskne til? Og hva er det i så fall vi kan bruke av indikatorer når vi skal forsøke å finne gode svar? 
