Synth-pop forbindes gjerne med nevn som Gary Numan, Human League, The Buggles, og ikke minst nevnte Orchestral Manoeuvres in the Dark. OMD kom fra Wirral på Merseyside i UK og var sterkt inspirert av tyske Kraftwerk, som var opphavsmenn til synth-pop før det het synth-pop. OMDs debutsingel "Electricity" som kom i 1979 ble ingen stor hit, men markerte et slags gjennombrudd for denne sjangeren og OMD fikk i de neste 2-3 årene en hel serie singler på topp 10-listen.
Det er laget noen kortere "greatest hits"-samlinger med OMDs mest kjente sanger før, blant annet "The OMD singles" i 1998 og en "Best of OMD allerede på slutten av 80-tallet. Men den er begge alt for korte til den fordypingen som kreves av denne spalten. Og dessuten har OMD i tillegg til storhetsperioden helt i starten av 80-tallet også gitt ut mye mer, Første del av karrieren holdt på gående til 1996. Så kom de mest sentrale sammen igjen i 2006 og holder så vidt jeg vet på fortsatt. Det jeg trengte var derfor en samling som legger mest vekt på tidlig 80-tall da de var best (og også på grunn av nostalgifaktoren), men også har med litt av det øvrige.
Og det er akkurat dette samlingen "Souvenir" fra 2019 gjør. Det er 92 låter totalt, både singlene, noen ikke tidligere utgitte og opptak fra to live-innspillinger. En bra miks med andre ord, der alle får noe, både de som vil gjenoppdage de største hitlåtene og de som vil ha litt mer ukjente ting. Som fysisk pakke er dette 5 CDer som er ryddig organisert.
De to første CDene, i alt 40 sanger, er rett og slett en samling av alle singlene fra "Electricity" i 1979 til "Don't Go" som kom ut samtidig som denne samlingen i 2019. De store hitlåtene kommer på rekke og rad på begynnelsen: "Enola Gay", "Souvenir", "Joan of Arc", Maid of Orleans", og "Genetic Engineering" fra 1981-83. Så ble de litt mer eksperimentelle på albumene og litt mindre hit-singel orientert, men "If You Leave" som var åpningsspor på det fantastiske soundtracket til ungdomsfilmen "Pretty in Pink" er bra, og også "We Love You", også fra 1986, kan nevnes. Derfra og ut er det tynnere mellom høydepunktene, men "Sailing on the Seven Seas" og "Walking on the Milky Way" fra 90-tallet kan nevnes". Og også den siste singelen "Don't Go" er bra.
CD3 besår av i sin helhet av ting som aldri er utgitt og er dessverre ikke så spennende som den høres ut. Sangene er for uferdige og i beste fall noe som kunne blitt til noe. Mens CD4 og 5 er to live-konserter med publikum. CD4 er fra 2011 og bærer preg av at de ga ut et nytt album året før, men her er også noen gamle klassikere med, og det er god stemning i salen. Mens CD5 er fra en konsert i London i 1983, i storhetstiden, med alle de opplagte sangene med. Nå var vel ikke OMD et typisk live-band som var bedre på scenen enn i studio, men dette er en fin dokumentasjon av et viktig band som kanskje ble aller viktigst som inspirasjon for andre innenfor synth-pop, elektro-pop, techno-pop, også det som ellers måtte være av sjangermerkelapper på dette fenomenet.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar