Thåström: Centralmassivet

I dag kom det plutselig et nytt album fra den nå 60 år gamle Joakim Thåström. Plutselig i den forstand at jeg ikke var klar over at det skulle komme, og har derfor ikke hatt mulighet til å ha noen forventninger i forkant. Men dette er bra. Selv om vi lett kan bli nostalgiske og drømme oss tilbake til Ebba Grön og Imperiet, mener jeg at Thåströms aldri har vært så jevnt bra som på de fem albumene han har laget fra 2005 og fram til i dag.

Aftenposten skriver at "Ingen synger blues som Thåström" og triller terningkast fem for det nye albumet Centralmassivet. Fra albumet er det gitt ut en singel, med musikkvideo, "Körkarlen". Ikke den beste sangen på albumet etter min mening, men et godt eksempel på en tyngre og mer intens Thåström, som til og med kan minne litt om Depeche Mode i deres mørkeste øyeblikk:

Færre personofre for kriminalitet

Det lages mye grundig statistikk om kriminalitetsutviklingen i Norge. Statistisk Sentralbyrå la frem en ny offerstatistikk nå i slutten av september, med tall og tabeller som viser hvordan utviklingen går.

Tallene viser at det i 2016 var 336 413 lovbrudd i Norge. 159 510 av disse hadde et personoffer i den forstand at en konkret person ble rammet. Og av disse handler omkring halvparten om "eiendomstyverier", det vil si blant annet innbrudd, biltyverier og andre tyverier av andre personers eiendommer. Dette er en form for kriminalitet som har gått kraftig ned de siste årene i Norge. SSB skriver:

"I 2016 ble 149 000 personer registrert som ofre for 159 500 lovbrudd. Dette tilsvarer at 2,9 prosent av befolkningen i Norge anmeldte å ha vært utsatt for lovbrudd i 2016. Tar vi høyde for befolkningsmengden, er omfanget av personofre for kriminalitet redusert med mer enn én fjerdedel siden 2004. Den vedvarende trenden med stor nedgang i antallet personofre for eiendomstyveri fortsatte i 2016. Antallet personofre for eiendomstyveri var nesten 10 prosent færre enn året før og hele 22 prosent færre enn i 2014. Det totale antallet personofre gikk dermed ytterligere ned i 2016."

Denne nedgangen bidrar sterkt til at det også samlet sett er en positiv utvikling i kriminalitetsstatistikken når det gjelder anmeldt kriminalitet med personofre. Men også når det gjelder den kriminaliteten som ikke har personer som ofre, men som handler om rusmidler, trafikk eller der ofrene er foretak og ikke personer, viser tallene en positiv utvikling. SSB skriver:

"Også for lovbrudd uten registrerte ofre er antallet lavere enn alle tidligere år, og variasjonene for disse er i stor grad betinget av politiets anmeldelser, særlig av trafikk- og rusmiddellovbrudd."

Det er imidlertid ikke bare positive tendenser i denne statistikken. Selv om antall anmeldte tyverier går ned, og dette påvirker totalen positivt, er det vekst antall ofre for en del mer alvorlige typer kriminalitet. Det gjelder blant annet en økning i antall anmeldelser for bedragerier og seksuallovbrudd. Og det er også en vekst i antall anmeldelser for vold i nære relasjoner. SSB skriver:

"Til sammen ble 4 550 personer registrert som ofre for mishandling i nære relasjoner i 2016, som er 4,7 prosent flere enn året før. Av ofrene for denne typen vold i 2016 var nærmere 3 000 i alderen 0–19 år, som er nesten en tredobling sammenlignet med 2010. Trenden med et stadig økende antall barn og unge registrert som ofre for mishandling i nære relasjoner fortsetter dermed i 2016."

Det er med andre ord nok av utfordringer å ta tak i for alle som bidrar i arbeidet med å forebygge og bekjempe kriminalitet, selv om noen av utviklingtrekk går i riktig retning.

Hurra for teknisk beregningsutvalg

Denne uken har det i hvert fall vært to viktige feiringer med statsråder i sentrale roller. Den ene er den mye omtale feiringen av norske kunst- og kulturpersoner, med Linda Hoftad Helleland som vertskap. Derfra meldes det at det ble svært hyggelig og vellykket, med 250 mennesker til stede i Parkveien.

Langt mindre omtalt, men minst like viktig, var feiringen av at Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) er  blitt 50 år, Med arbeids- og sosialminister Anniken Haugli som hovedtaler. Bak det som må være et av verdens kjedeligste navn finnes en av de store juvelene i den norske modellen. Vi har nemlig forstått at dersom vi skal bli enige om ting, eller i hvert fall være uenige om ting på en god måte, er noe av nøkkelen å være enige om tall og fakta først. Dette utvalget forsyner oss med tall alle stoler på.

I lønnsforhandlinger er det for eksempel en stor fordel å være enige om hvordan fortiden har vært når man skal forhandle om hvordan lønnen skal være i fremtiden. Hvis man ikke er enige om historiske tall og fakta om hvordan lønnsutviklingen har vært, sier det seg selv at det er mye vanskeligere å bli enige. I Norge tenker vi gjerne at dette er en ganske opplagt ting. At vi må klare å skille det faglige og nøytrale kunnskapsgrunnlaget fra saker som man kan ha ulike meninger om. Og at vi gjør lurt i å bruker tiden på å være uenige om det som gjelder fremtiden i stedet for å krangle om hvordan virkeligheten ser ut nå.

Men selv om det høres opplagt ut av vi skal være enige om faktagrunnlaget er denne norske modellen ganske uvanlig internasjonalt. Den sparer oss for mye unødvendig krangel og konflikt. I Aftenpostens glimrende hyllest "De har levert knusktørre tekster i 50 år. Det gleder alle", skriver de:

"Siden 1967 har partene i arbeidslivet, departementenes teknokrater og en leder fra Statistisk sentralbyrå laget et omforent tallgrunnlag for inntektsoppgjørene. Partene skal bli enige om tallene før oppgjørene starter. Viktig tid skal ikke bli brukt på å krangle om statistikk og lønnstall. (...) «Den norske modellen» er kjennetegnet av tillit, åpenhet, samarbeid, små forskjeller, samordnet lønnsdannelse, høye skatter og et godt sosialt sikkerhetsnett. TBU hører definitivt til i modellen."

Det er all mulig grunn ti å feire at det tekniske beregningsutvalget har blitt 50 år. Og også grunn til å håpe at vi vil fortsette å jobbe på denne måten i mange år fremover,

Merkels valgseier nr. 4

Angela Merkel har vunnet sitt fjerde valg på rad, en utrolig imponerende prestasjon. Midt oppe i alle kommentarene om de to store partienes tilbakegang fra forrige valg og ytre høyres store fremgang, kan det også være greit å minne om hvor uvanlig det er i dagens Europa at noen vinner flere valg på rad. Og hvor viktig denne kontinuiteten kan være når mye annet er usikkert.

Når det gjelder selve resultatet er det selvfølgelig mye oppmerksomhet om frem- og tilbakeganger siden sist. At CDU/CSU gjør sitt dårligste valg siden 1949, at sosialdemokratene gjør sitt dårligste valg noen gang og knapt klarer 20 prosent og at AfD ikke bare klarte sperregrensen på 5 prosent, men også blir Tysklands tredje største parti. Jeg synes også det er verdt å merke seg at det liberale FDP gjør tidens comeback etter å ha falt under sperregrensen for fire år siden, mens verken venstresidens Die Linke eller det tyske miljøpartiet klarer å utnytte de to store partienes tilbakegang denne gangen. I den grad det er noe opprør i dette valget kommer det fra det liberale sentrum-høyre og fra det populistiske ytre høyre.

Det gir selvfølgelig mye mening å sammenligne et valgresultat med valget fire år tidligere, men fordi Angela Merkel har vunnet fire ganger er det også et poeng å sammenligne dette valget, og de samarbeidsmulighetene valgresultatet har gitt, med de andre valgene hun har vunnet.

Det første valget Angela Merkel vant var valget i 2005, som var et nesten dødt løp mellom CDU og Gerhard Schröders SPD, som da satt i regjering sammen med Die Grünen etter å ha vunnet to valg på rad. Begge partier feiret en valgseier da valglokalene stengte og resultatene kom, selv om begge partier gikk markant tilbake. CDU fikk 35,2 prosent, mens SPD fikk 34,2 prosent. Ingen naturlig koalisjon fikk flertall og det endte med at CDU og SPD måtte forhandle om en storkoallisjon. Tyskland insisterer på å ha flertallsregjeringer, og når ingen blokk vinner må de to største partiene sitte i regjering sammen. Fordi CDU ble litt større enn SPD ble Merkel forbundskansler, SPD fikk halve regjeringen og Gerhard Schröder forlot tysk politikk.

Andre gang Merkel vant var i 2009 (jeg blogget om det her), et valg som kom etter at de to store partiene hadde regjert sammen i fire år og derfor har en del felles med valget i 2017. Resultatet ble en liten nedgang for CDU, til 33,8 prosent, det dårligste resultatet siden 1949. Men det ble overskygget av at SPD fikk et ordentlig katastrofevalg med 23 prosent, en tilbakegang på over 11 prosentpoeng og det klart dårligste valgresultatet deres noen gang. Både FDP, Die Linke og Die Grünen gikk frem. Og fordi SDP kollapset forlot de regjeringssamarbeidet. Inn som samarbeidspartner for CDU/CSU kom et FDP som fikk rekordhøye 14,6 prosent ved valget og var veldig klare for å styre landet.

Tredje gang Merkel vant var i 2013 (jeg blogget om det her), og denne gangen gikk de faktisk kraftig frem ved valget, med 7,8 prosentpoeng, til 41,5 prosent. Også SDP gikk litt frem, til 25,7. Egenlig et veldig dårlig valg i historisk sammenheng for SPD, men likevel bedre enn sist. Det paradoksale var at selv om CDU gjorde et av sine aller beste valg, og nesten fikk mandatflertall alene, gjorde FDP et av sine aller dårligste og falt med 9,8 prosentpoeng, til under sperregrensen. Og SDPs lille fremgang ble mer enn oppveiet av Die Linke og miljøpartiets tilbakegang (nesten seks prosentpoeng til sammen), slik at ingen blokk kunne eller ville regjere. Og da måtte det nok en gang bli storkoalisjon CDU/SPD, som i 2005, men denne gangen med Merkels parti som det åpenbart dominerende.

Når Merkel nå vinner for fjerde gang mener jeg at det kan være nyttig å sammenligne med situasjonen i 2009, forrige gang det var valg etter at CDU og SPD var i storkoalisjon, og gikk tilbake ved valget. For CDU/CSU er resultatet nå omtrent det samme som i 2009, 33,8 prosent da og 33,0 prosent nå. For SDP ble det 23 prosent da og 20,5 prosent nå. FDP, Die Linke og miljøpartiet gjør det litt svakere enn i 2009, spesielt FDP som fikk 14,6 prosent da og 10,7 prosent nå, noe som gjør at det ikke holder til et flertall sammen med CDU slik det var i 2009. Den store forskjellen fra 2009 er at AfD finnes og ser ut til å forsyne seg med velgere fra stort satt alle andre partier. Kanskje kan de utnytte opposisjonstilværelsen og vokse ytterligere. Men erfaringene viser vel at små partier det er knyttet veldig store forventninger til ikke pleier å lykkes to valg på rad.

Sanger om skattenivå (3): The Who

Sangtekster som protester mot høye skatter har en lang historie. Det går i hvert fall tilbake til det tredje verset i selveste Internasjonalen, som fortsatt synges hvert år over hele verden av venstresiden på 1. mai, men uten det det tredje verset, som jo er en protest mot høye skatter (jeg har blogget om det her tidligere).

Men den moderne pop- og rockemusikken har også sine innslag av sanger med synspunkter på skattenivået, ikke minst på 60-tallet da den britiske arbeiderparti-regjeringen dro til med en kraftig økning i marginalskatten på lønnsinntekt. I sangen "Success Story" kommenterte The Who dette:



Jeg har dessverre ikke funnet noe liveopptak eller musikkvideo til "Success Story" på YouTube. Men den kom i hvert fall ut på albumet "The Who by Numbers" i 1975, deres syvende studioalbum ti år etter "My Generation". I sangen har de dette å si om skattenivået:

"Away for the weekend
I've gotta play some one-night stands
Six for the tax man, and one for the band
Back in the studio to make our latest number one
Take two-hundred-and-seventy-six
You know, this used to be fun".

Sanger om skattenivå (2): The Beatles

Historiens kanskje mest kjente protestsang mot et høyt skattenivå er The Beatles "Taxman", åpningslåten på albumet "Revolver" i 1966 og er en av de relativt få Bealtles-sangene som ble både skrevet og sunget av George Harrison. George Harrison fortsatte å spille "Taxman" på sine konserter også etter at The Bealtles ble oppløst. Her fra en konsert i Tokyo sammen med Eric Clapton:



The Beatles gikk veldig konkret til verks i teksten. De protesterte ikke bare generelt mot høye skatter, men George Harrison var forbannet fordi han plutselig fant ut at han måtte betale en marginalskatt på hele 95 prosent, innført at Harold Wilsons Labour-regjering. Derfor er teksten slik:

"Let me tell you how it will be / There's one for you, nineteen for me
Cos I'm the taxman, yeah, I'm the taxman
Should five per cent appear too small / Be thankful I don't take it all
Cos I'm the taxman, yeah I'm the taxman

If you drive a car, I'll tax the street / If you try to sit, I'll tax your seat
If you get too cold I'll tax the heat / If you take a walk, I'll tax your feet"

Sanger om skattenivå (1): Johnny Cash

Det finnes mange temaer det er mer vanlig å lage sanger om enn skattepolitikk. Og temaer det er mer vanlig å klage sin nød over i poplåter enn at man betaler for mye i skatt, som krig, urettferdighet og utroskap. Men det finnes faktisk også artister som har tatt opp skattenivået i sine sangtekster. Som Johnny Cash i "After Taxes"



Som mye annet Johnny Cash spilte inn på plate gjennom sin lange karrière er dette en coverlåt. Den er skrevet av Billy Edd Wheeler og Jerry Leiber, og ble for første gang gitt ut på singel av førstnevnte i 1963. Johnny Cash spilte den inn til albumet "I Would Like to See You Again" i 1978. Sangen "After Taxes" handler rett og slett om den store forskjellen mellom lønnen din arbeidsgiver betaler deg og det beløpet du får ubetalt etter at skattemyndighetene har tatt sitt:

"Cause from those total wages earned / Down to that net amount that's due /
I feel the painful sense of loss between the two
There goes that bracelet for her arm / There goes that new fence for my farm
There goes that brand new Pontiac / There goes the shirt right off my back

You can dream about a honeymoon for two / You can dream but that's about all you can do /
'Cause by the time old Uncle Sam gets through with you
You can buy her a pair of hose / A little powder for her nose
And take her down to Sloppy Joe's for beer / And stew them are the facts after tax"

Bedre bredbåndsdekning i hele landet

Dagens digitale gladnyhet kom i form av en pressemelding fra Samferdselsdepartementet om en helt ny rapport om bredbåndsdekningen i Norge. Pressemeldingen har tittelen "Fire av fem husstander har tilgang til høyhastighetsbredbånd" og der kan vi lese at:

"Rapporten Bredbåndsdekning 2017 viser at 80 prosent av husstandene nå har tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s eller mer. Dette innebærer en økning på to prosentpoeng siden 2016. Spredtbygde strøk har hatt en relativt sett større økning i dekningen for høyhastighetsnett enn tettbygde strøk. Økningen har vært spesielt sterk i fylkene Finnmark og Sogn og Fjordane, men økningen har også vært relativt god i fylker som Oppland, Hordaland, Nord-Trøndelag og Hedmark."

Ting går med andre ord i riktig retning. Regjeringen har satt som mål at 90 prosent av husstandene skal ha tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s innen 2020. I pressemeldingen slår samferdselsministeren fast at vi er i rute når det gjelder å nå det målet, men for å komme videre er det avgjørende med et tett og godt samarbeid mellom myndighetene og de bedriftene som bygger ut ny infrastruktur, blant annet for å få ned kostnadene så mye som mulig. Gravekostnadene utgjør gjerne 70-80 prosent av kostnadene ved fremføring av bredbånd. Derfor jobbes det med det såkalte graveregelverket som er sentralt når det gjelder å få ned næringens kostnader.

I tillegg bidrar staten i 2017 med 138,7 millioner kroner til bredbånd i områder hvor det ikke er kommersielt grunnlag for utbygging. Dette tilskuddet vil bidra til at over 13 000 husstander får et nytt eller forbedret bredbåndstilbud. Rapporten sier også noe om konkurransesituasjonen i ulike deler av landet, en viktig forutsetning for å få lavere priser og bedre tilbud. I pressemeldingen står det:

"En økende andel av husstandene kan velge mellom flere leverandører når de skal abonnere på bredbånd. Ved utgangen av første halvår 2017 kunne 47 prosent av husstandene velge mellom to eller flere tilbydere for bredbånd med 30 Mbit/s eller mer. Det er tre prosentpoeng mer enn på samme tidspunkt i 2016."

Det går som sagt rett vei. Men fordi jeg vet at de som er veldig opptatt av dette temaet ikke vil nøye seg med en pressemelding fra departementet, men gjerne vil kaste seg over hele rapporten, lenker jeg til den her. Den heter rett og slett "Bredbåndsdekning 2017" og er laget for Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (NKOM) av Amund Kvalbein og Harald Wium Lie i analyseselskapet Analysis Mason.

Økte innovasjonsinvesteringer i næringlivet

Statistisk Sentralbyrå (SSB) publiserte nylig en ny statistikk om næringlivets investeringer i innovasjon. Det er en ganske omfattende undersøkelse av hele næringslivet, der det er 6500 virksomheter som har svart på spørsmål. SSB skriver dette dette om hovedfunnene i denne undersøkelsen sammenlignet med en tilsvarende undersøkelse for to år siden:

"Foretakene omfattet av den norske innovasjonsundersøkelsen rapporterer å ha investert 64,8 milliarder kroner i utvikling og introduksjon av nye eller vesentlig forbedrede produkter og prosesser i 2016. Dette er om lag 5 milliarder høyere enn i 2014. Eget forsknings- og utviklingsarbeid utgjør den største kostnaden med 29,5 milliarder kroner, fulgt av kjøp av maskiner, utstyr og programvare med 18,7 milliarder. Foretakene investerte 8 milliarder i kjøp av FoU-tjenester fra andre og 2,5 milliarder i kjøp av annen ekstern kunnskap."

Tallene tyder med andre ord på at utviklingen går rett vei når det gjelder innovasjon i næringlivet. Nå er det naturligvis noen utfordringer med å lage nøyaktig statistikk på dette området, blant annet fordi innovasjonsbegrepet kan være vanskelig å definere presist, og kan oppfattes litt ulikt i ulike bransjer, men denne undersøkelsen gir likevel mye interessant informasjon og hva bedriftene selv oppgir at de gjør og hvordan dette har utviklet seg de siste to årene.

Innovasjonsinvesteringer i næringlivet er svært skjevfordelte mellom bedriftene. Mange rapporterer at de driver med innovasjon, men de aller fleste bedrifter rapporterer forholdsvis små beløp, mens noen har svært store kostnader til sin innovasjon. I industrien er det særlig de høyteknologiske næringene og bedrifter som er i konkurranse med utlandet som har høy innovasjonsaktivitet. Innenfor tjenestenæringene er det ikt-næringene og andre kunnskapsintensive næringer som har store innovasjonsinvesteringer. SSB skriver dette om hvilke kunnskapsintensive næringer dette særlig dreier seg om:

"I tillegg til næringen forskning- og utviklingsaktivitet inkluderer dette næringer som produksjon av datamaskiner, elektroniske og optiske produkter, annen faglig, vitenskapelig og teknisk virksomhet, tjenester tilknyttet informasjonsteknologi og produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater. Også forlagsvirksomhet er en innovasjonsintensiv næring, siden foretak innenfor utgiving av programvare er klassifisert her. I alle disse næringene ble mellom 6 og 10 prosent av omsetningen investert i innovasjonsaktiviteter i 2016."

I den andre enden av skalaen, med betydelig lavere innovasjonsaktivitet målt som andel av omsetningen finner vi næringer som agentur- og engroshandel, bergverksdrift, finansnæring og bygge- og anleggsvirksomhet. Dette er næringer med stor omsetning og de utgjør til sammen 55 prosent av den samlede omsetningen til alle foretakene som er omfattet av undersøkelsen. Men disse næringene bruker mindre enn 1 prosent av omsetningen sin på innovasjon, i følge denne undersøkelsen.

Er dette siste et problem for Norge? Jeg tenker at svaret er både nei og ja. Nei i den forstand at dette er næringer med stor omsetning, så selv om andelen av omsetningen virker lav så utgjør disse næringenes investeringer i innovasjon hele 21 prosent av de totale innovasjonsinvesteringene i næringslivet. Jeg opplever også at både varehandel og finansnæring i Norge er svært innovative næringer, så det kan være at tallene undervurderer disse næringenes innovasjonsaktiviteter noe. Men, ja det er et problem i den forstand  at satsingen på innovasjon er ujevnt fordelt og at for mange bedrifter har satset mindre på å utvikle nye produkter, tjenester og arbeidsprosesser enn de blir nødt til å gjøre fremover.

Burton Albion F.C.

De som følger godt med på engelsk fotball generelt og på Manchester Uniteds kamper spesielt, vil ha lagt merke til at det på onsdag kveld er satt om en kamp i den engelske ligacupen mellom Man United og Burton Albion F.C.

Noe av det sjarmerende med cup er jo at noen av de mindre gode får møte de aller beste i de tidlige rundene, og til og med kan vinne, Men her er det snakk om ligacupen, en cup for lagene som spiller i ligaen, det vil si de fire øverste divisjonene. Og da kommer naturligvis spørsmålet: Finnes det virkelig et lag i den engelske ligaen som heter Burton Albion? Og: Har dette laget noe med byen Burton upon Trent i West Midlands å gjøre, byen som er kjent for alle sine ølbryggerier?

Og svaret er ja på begge spørsmålene. Svar på slike viktige fotballspørsmål finner man selvsagt i Wikipedia på nettet, men også i gode gammeldagens fotballbøker som "Engelske fotballklubber gjennom 125 år", et stort oppslagsverk jeg fikk i julegave fra min mor for et par år siden, og som tar for seg historien til de 92 klubbene som spiller i de fire øverste divisjonene i engelsk fotball, samt de omkring 40 klubbene som på et tidligere tidspunkt var med i ligaen, men som ble så dårlige at de har mistet plassen.

Der kan man lese at Burton Albion ble stiftet i 1950, men de ble ikke tatt opp i ligasystemet før så sent som i 2009. Manager er den relativt kjente Nigel Clough, mest kjent som spiller på Nottingham Forest på 80-tallet og sønnen til Nottingham Forests legendariske manager Brian Clough. Burton spiller på Pirelli Stadium, som har fått navnet til den kjente produsenten av bildekk. Noen stor stadion er det ikke, med en makskapasitet på under 7000 tilskuere.

Burtons kallenavn er "The Brewers", noe som mer enn antyder at byen har noe med ølbrygging å gjøre. I Burton ble det etablert en rekke innovative ølbryggerier fra slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet, og i toppårene stod de for en fjerdedel av Storbritannias ølproduksjon. Innovasjonen gjorde også at det ble eksportert nye øltyper til andre land, blant annet Indian Pale Ale (IPA) til India, som jeg blogget om her for en stund siden.

På Old Trafford, der kampen går på onsdag, er publikumskapasiteten 75 600 tilskuere. Det er neppe helt fullt og det er neppe slik at United stiller med sitt aller beste mannskap, men likevel vil de nok slå Burton ganske greit. Når det skjer kan man jo samtidig sende en vennlig tanke til "The Brewers" fra byen som fant opp IPA-ølet.

Blue Monday (på instrumenter fra 1930)

Sangen "Blue Monday" med Manchester-bandet New Order ble gitt ut som 12-tommers singel i mars 1983. Det er den mest solgte 12-tommer singelen i historien og har også blitt stående i historien som en forløper for house-musikk og annen elektronisk dansemusikk som tok av på slutten av 80-tallet.

Men hvordan ville Blue Monday høres ut uten elektroniske hjelpemidler og heller ikke elektriske instrumenter? Hva hvis man måtte spille den inn med instrumenter fra 1930-tallet? Det har de anonyme bandmedlemmene i Orkestra Obsolete prøvd seg på, for BBC. Her kan man lese om instrumentene på BBCs nettsider. Og her er det musikalske resultatet:

Bortgjemte musikalske perler (70)

Valgkamp over, frihelg for første gang på mange uker og på tide å blogge om noe annet enn politikk. Og da er det jo på tide å hente frem en ny bortgjemt musikalsk perle,, i dette tilfellet en coverversjon av en coverversjon fremført live av en artist som har med en gjesteartist som tar over hovedrollen.

Utgangspunktet er svenske Nationalteaterns "Men bara om min älskade väntar" fra 1978 som er en cover av Bob Dylans "Tomorrow is a long time". Her blir den fremført live på en konsert med Håkan Hellström i 2016. Men det som virkelig gjør dette så bra er at Joachim Thåström er gjestevokalist og rett og slett tar over. Helt vanvittig bra:

Kampen om valgresultatet

Ingen som så ansiktsuttrykkene på Høyres og Arbeiderpartiets valgvaker mandag kveld var i det minste tvil om hvem som vant og hvem som tapte stortingsvalget. Både gleden og skuffelsen kom helt spontant.

Likevel skrives det kronikker i aviser og det fremmes teorier i sosiale medier om at partiene som vant egentlig ikke vant likevel. På grunn av taktisk stemmegivning, på grunn av sperregrensen, fordi noen egentlig gikk tilbake og ikke frem, hevdes det til og med at resultatet var en seier for venstresiden Mye av dette skyldes nok skuffelse og om at det tar tid å fordøye et nederlag. Noe skyldes at noen er dårlige tapere. Det behøver man ikke bry seg om. Det går over.

Men det er samtidig viktig å passe på så ikke unøyaktigheter, myter og direkte usannheter om valgresultatet får fotfeste. Begynner man å tro på fortellinger om valget som ikke stemmer kan man komme i skade for å gjøre noen alvorlige strategiske feilvurderinger fremover, både i posisjonen og i opposisjonen. Derfor er det greit å rydde litt i hva som skjedde og ikke skjedd ved valget. Jeg gjør det i form av å kommentere fem påstander jeg har sett ulike steder og i litt ulike versjoner:

Påstand 1: "De borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk tilbake".

Nei, det stemmer ikke. Dette er som å være i cupfinalen to år på rad mot samme motstander, der du etter å hva vunnet 3-0 i finalen første gangen bare vinner 2-0 i finalen året etter. Ja det er et litt dårligere resultat, men du har ikke tapt. Du har vunnet finalen og er like mye cupmester som før. Slik er det i politikken også. Høyre overtok regjeringsmakten i 2013 etter å ha økt fra 30 stortingsmandater i 2009 til 48 stortingsmandater i 2013. Høyre har nesten 300 000 flere velgere nå enn i 2009. Arbeiderpartiet har omkring 150 000 færre velgere nå enn i 2009. Og så må vi huske på at det borgerlige mandatflertallet på 88-80 ved dette valget er høyere enn det rødgrønne flertallet i både 2005 og 2009.

Påstand 2: "De rødgrønne fikk egentlig flest stemmer ved valget"

Nei, det stemmer heller ikke. Nå var det riktignok slik i både 2005 og 2009 at de borgerlige partiene som kom inn på Stortinget hadde flere stemmer bak seg enn de rødgrønne. I 2009 var det hele 49 000 flere borgerlige stemmer, men fordi Venstre akkurat falt under sperregrensen ble det knapt rødgrønt mandatflertall og i 2005 var det 21 000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn rødgrønne. Denne gangen skriver noen at det er 10 000 flere rødgrønne enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Problemet er at for å komme frem til dette må man regne med MDGs stemmer, et parti som selv sier de er helt blokkuavhengige, i de rødgrønne tallene. De har over 94 000 stemmer og trekker man fra disse stemmene er det en relativt klar borgerlig stemmeovervekt.

Påstand 3: "Det har vært en venstredreining blant velgerne"

Nei, det har først og fremst vært en dreining internt på rødgrønn side fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Det er ikke noen venstredreining. Som nevnt over var det en kraftig styrking av borgerlig side ved valget i 2013, først og fremst ved at Høyre gikk kraftig frem og Venstre kom klart over sperregrensen. Dette har holdt seg i 2017, selv om alle fire partiene går litt tilbake. Fordi velgerne er fornøyd med resultatene og ser ut til å ønske enda mer borgerlig politikk. Internt på rødgrønn side er det derimot store endringer. De viktigste er at AP faller ytterligere 3,5 prosentpoeng etter å ha falt 4,5 prosentpoeng i 2013. Senterpartiet øker med 4,8 prosentpoeng. Man kan sikkert velge ulike merkelapper for å karakterisere dette, men venstredreining er det ikke.

Nå har SV styrket seg med to prosentpoeng og gjør et brukbart valg, men langt fra toppnoteringene. Og det som gjerne pleier å skje når SV gjør gode valg er at det blir borgerlig flertall, slik det også ble i 1989 og 2001, valg der SV fikk over 10 prosent av stemmene. Hvorfor skjer det paradoksale at et sterkere SV er et symptom på det motsatte av venstredreining? Jo, fordi det gjerne kommer når AP gjør dårlige valg og lekker i flere retninger samtidig. Da blir nettoeffekten en svekket og ikke en styrket venstreside.

Påstand 4: "Taktisk stemmegivning på Venstre i vestkantkretser avgjorde valget"

Ved alle valg er det et element av taktikk. Velgere flest er neppe enig med noe parti i alle saker, men vil være mer opptatt av noen saker enn av andre. Mange har sterke oppfatninger om hvem som bør styre landet og hvem som egner seg best til å være statsminister. Når man da opplever at sperregrensen kan bli avgjørende og at det kanskje bare mangler noen få stemmer på om et parti får to mandater eller åtte mandater, er det ikke helt unaturlig at det blir en del av vurderingene. Selv har jeg fått mange spørsmål og advart flere mot å stemme taktisk, fordi det er en risikosport, men når dette er velgere som er enige med Venstre i mye av politikken er det jo ikke unaturlig at noen stemmer på Venstre.

I min egen valgkrets på Fornebu og Snarøya fikk Høyre 51,8 prosent av stemmene, en tilbakegang på 12,4 prosentpoeng fra fylkestingsvalget for to år siden. Venstre fikk 14,2 prosentpoeng, en fremgang på 7,2 prosentpoeng. Det førte til at Venstre ble nest største parti i kretsen. Jeg tror det er flere grunner til at Venstre har økt oppslutningen, blant annet at de har vært klare i sin støtte til Erna Solberg som statsminister. Dette var stemmer som både bidro til at Venstre fikk inn et mandat i Akershus, men også til at Venstre kom over sperregrensen. At partiene på venstresiden driver kannibalisering på hverandre, noe som førte til at bare et av partiene SV, MDG og Rødt kom over sperregrensen, er et problem ingen andre kan løse for dem. Dette er jo også noe de åpenbart var klar over på forhånd, men jeg antar at disse partiene var mer opptatt av at eget parti skulle få flere stemmer enn av å sikre et regjeringsskifte. Det er jo helt legitimt.

Påstand 5: "Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid"

Nei, det ser ikke ut til å stemme. Dette har Kristin Clemet skrevet et blogginnlegg om med en analyse som er lengre og bedre enn jeg klarer å gi her, men hun har sett på tallene og slår fast at KrF har avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det betyr at det ved dette valget var 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre for seg selv, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre for seg. Dette er sikkert krevende vurderinger for KrFs partiledelse, men mitt inntrykk er vel også at flertallet av KrFs velgere, spesielt der partiet har flest velgere, foretrekker en regjeringen ledet av Erna Solberg. Sitt beste valgresultat har de gjort i Agder der de er tydelige på at de foretrekker en borgerlig regjering.

Jeg tenker at konklusjonen på alt dette er at vi ikke må lete etter kompliserte forklaringer når de enkle forklaringene er bedre. Valg handler først og fremst om politikk.  Når en sittende regjering vinner et valg er det ikke så veldig vanskelig å finne forklaringen. Det er fordi flertallet vil ha mer av den politikken regjeringen gjennomfører.

Valgjubel

Min utsikt til Ernas tale 

Det er finnes ingen middels bra valgnatt når partiet ditt kjemper om regjeringsmakt. Det er bare to muligheter. Enormt mye står på spill og det er fire år til neste gang du kan gjøre noe med resultatet. Enten er valgvaken en brutal nedtur, og folk går tidlig hjem, helt utslitte, og vet at det blir fire lange år i opposisjon. Eller så vinner partiet ditt valget og de som har brukt all sin fritid på å jobbe for valgseier får være med på en feiring som får plass i historiebøkene.

Jeg får rett som det er kjeft hjemme fordi jeg er for optimistisk på forhånd. Det gjelder både valg og fotballkamper, men denne gangen var jeg i alvorlig tvil og våget ikke spå et resultat. Godfølelsen var jo der etter å ha banket dører og pratet med masse folk på stand de siste ukene, hørt masse positive tilbakemeldinger og sett noen veldig oppmuntrende statsministermålinger, men partimeningsmålingene reflekterte ikke stemningen jeg har opplevd ute. De viste dødt løp. Og meningsmålinger er tross alt mer systematiske og objektive enn noen samtaler i en valgkamp.

Lapp i lommen på valgnatten

Jeg laget meg en liten lapp som jeg hadde med meg i lommen til Høyres store valgvake i Oslo sentrum med tallene jeg mente var nødvendige for å vinne et knapt flertall, men samtidig realistiske hvis vi tok utgangspunkt i de siste meningsmålingene - og trakk fra InFacts målinger for VG som jeg ikke har stolt helt på. Som en ser på lappen min er MDG under sperregrensen, mens jeg hadde tallet 4 på både Venstre og KrF og regnet med at i hvert fall et av de partiene måtte komme over sperregrensen for å gi valgseier. Tallrekken min var AP 27, H 25, FrP 15, SP 9, SV 5, V 4, KrF 4, MDG 3 og Rødt 2.

Og nå på tirsdag morgen når 95 prosent av stemmene er talt opp er resultatet veldig nær dette, med MDG under og V og KrF over sperregrensen: AP 27,4, H 25,1, FrP 15,3, SP 10,3, SV, 6,0, V 4,3, KrF 4,2, MDG 3,2 og Rødt 2,4. Jeg bommet med et prosentpoeng på SP, men når både Venstre og KrF klarte sperregrensen med grei margin, ble det mer enn nok stemmer til å sikre borgerlig flertall.  Og det som ellers ville blitt en fryktelig valgnatt ble en feiring for historiebøkene.

Hvordan en regjeringsplattform blir seende ut, hva slags avtaler som eventuelt blir gjort i ukene som kommer og hvilke partier og personer som skal ta ansvar for ulike roller vet vi ingenting om nå.. Noen forandringer blir det sikkert, og det blir noen spennende dager fremover. Men det vi vet er at det er et ikke-sosialistisk flertall i Stortinget og at det betyr at en Høyre-ledet regjering kan fortsette. Arbeiderpartiet har gått tilbake i opposisjon, noe jeg bare tror har skjedd i 1973. Men viktigere enn det er det at Høyre har vunnet et valg fra posisjon, for første gang siden Kåre Willoch gjorde det i 1985.

Det er bare å gratulerer alle som var med på den fantastiske innsatsen som sikret dette historiske resultatet.

Bloggen gjør jobben

Mest leste innlegg på Chaffeys blogg

Jeg har hatt min egen blogg siden høsten 2008, og skrevet over 2200 innlegg i løpet av disse ni årene. Da jeg ble statssekretær i Solberg-regjeringen lurte jeg på om jeg ville klare å holde den oppdatert, men jeg bestemte meg heldigvis for å forsøke. Det er jeg glad for nå, for det har aldri vært i nærheten så mange lesere som de siste fire ukene.

Noe av det fine med sosiale medier er at man vet hvor mange lesere man har. Både hvor mange som leser bloggen til sammen, men også hvor mange som leser hvert enkelt innlegg og hvor mange som liker og deler det på Facebook. Mens det normalt er mellom 15 og 20 000 sidevisninger i løpet av en måned, noe jeg synes er ganske bra, har det den siste måneden vært 130 000 sidevisninger, mer enn seks ganger det normale. Forklaringen er naturligvis at det er valgkamp og at innlegg som treffer godt på temaer mange er opptatt av i valgkampen blir likt og delt av veldig mange.

Hva er det som blir mest lest? Grafen over viser en oversikt over de ti mest leste innleggene mine gjennom tidene på Chaffeys blogg. Jeg tror statistikkverktøyet på bloggen fungerer slik at det er antall sidevisninger i noen uker etter at innlegget er publisert ut som teller, men ikke trafikk som kommer lenge etterpå (jeg har noen gamle innlegg folk stadig er inne og leser, blant annet om da fargefjernsyn ble innført i Norge, og om hva som er Norges største næringer).

Som en ser er alle de fire mest leste innleggene gjennom tidene postet i august og september 2017. Mens det i særklasse mest leste blogginnlegget mitt tidligere hadde 12 000 sidevisninger, har det mest leste innlegget mitt nå passert 37 000 sidevisninger. De fire innleggene som har tatt helt av er:

Hva koster MDGs oljepolitikk?, som jo er et svært dagsaktuelt tema og handler om å drive litt folkeopplysning om inntekter og utgifter på statsbudsjettet. Det har nå over 37 000 sidevisninger, er likt på Facebook av over 5500 personer og er delt 106 ganger fra min Facebook-side.

Nei, regjeringen tapper ikke oljefondet ble skrevet da statsministerkandidat Gahr Støre kom i skade for å skrive i Dagens Næringsliv at regjeringen driver skamløs tapping av oljefondet. Oljefondet har økt med omkring 3000 milliarder siden regjeringsskiftet i 2013. Derfor litt folkeopplysning og dette temaet også. Innlegget har nå over 35 000 sidevisninger, er likt på Facebook av 5100 personer og er delt 105 ganger fra min Facebook-side.

Mine 10 grunner til å stemme Høyre er fra rett før helgen og temaet er selvforklarende. I en valgkamp der mange har snakket om at det er mye oppmerksomhet om andre ting enn partienes politikk og mye negativ valgkamp er det godt å se at et innlegg som bare handler om Høyres egen politikk er likt og delt av så mange. Jeg tror jo det er de som er blidest og som snakker om egen politikk som vinner. Innlegget har over 23 000 sidevisninger, er likt på Facebook av 2100 personer og delt av 24 personer.

Test av valgomatene er et litt annet type innlegg der hovedpoenget ikke var å mene så mye om partier eller saker, men der jeg i stedet skriver om hvordan jeg har testet de ulike nettavisenes valgomater, for å se hvor godt de treffer på saker og partier. Det har fått litt over 17 000 sidevisninger. Ikke mest på grunn av delinger på Facebook, men fordi folk finner det via google-søk når lurer på hva de skal stemme og jakter på nettet etter partitester og valgomater.

Det har med andre ord vært gøy å være blogger i valgkampen 2017. Om det har bidratt til noen valgseier vet jeg i skrivende stund ikke, for valglokalene er fortsatt åpne i noen timer til, men forhåpentligvis har det bidratt litt til kunnskapsgrunnlaget i den politiske debatten og kanskje også til at Høyre har fått noen flere stemmer. Godt valg!

Sakseierskap ved valget 2017

Dagbladet har i dag en svært interessant sak om sakseierskap til de viktigste politiske sakene folk er opptatt av ved valg. Ipsos har spurt folk både om hvilke saker de mener er de viktigste ved dette valget og om hvilke partier de mener har den beste politikken på disse saksområdene. For Høyre er det gode nyheter på begge områder.

De to sakene velgerne oppgir som de viktigste for sitt partivalg er skole og utdanning med 29 prosent og sykehus med 21,5 prosent. I skolepolitikken har Høyre hatt høyest troverdighet i mange år og slik er det fortsatt. Høyre får 32,2 prosent og Arbeiderpartiet 25,7 prosent. I sykehus- og helsepolitikken har Arbeiderpartiet tradisjonelt hatt et sterk stilling, men her er det nå helt jevnt med Arbeiderpartiet på 28,9 prosent og 27,9 prosent som mener Høyre har best politikk.

Veldig gledelig sett med Høyre-øyne er det som har med å skape nye arbeidsplasser og med å holde orden i norsk økonomi. Arbeiderpartiet har historisk hatt et sakseierskap til skaping av arbeidsplasser, og har i denne stortingsperioden stadig vært kritiske til regjeringens politikk og hevdet at vi har gjort "for lite og for sent" i en vanskelig tid i norsk økonomi. Likevel er det slik at 34,4 prosent mener Høyres politikk er best for å skape nye arbeidsplasser, mens 33 prosent mener Arbeiderpartiets er det.

Høyres overtak når det gjelder det å holde orden i norsk økonomi er enda større. 33,9 prosent mener Høyre har den beste politikken, mens 29,5 prosent svarer Arbeiderpartiet. Og slik er det også når det gjelder kommuneøkonomi. 23,3 prosent svarer Høyre og 20,5 prosent svarer Arbeiderpartiet når det gjelder hvem som har de beste løsningene for kommuneøkonomien.

Fremskrittspartiet har hatt samferdselsministeren de siste fire årene og kan glede seg over at det har hjulpet på sakseierskapet i samferdselspolitikken. Her svarer 25,7 prosent at FrP har den beste politikken, 20,4 svarer Høyre og 15,5 prosent svarer Arbeiderpartiet. I innvandringspolitikken har FrP lenge hatt en klart sakseierskap og det er om mulig blitt enda tydeligere. 30,7 prosent svarer her at FrP har den beste politikken, mens 20,6 prosent svarer Arbeiderpartiet. I integreringspolitikken er det derimot slik at Arbeiderpartiet får 24,1 prosent, FrP 20,8 prosent og Høyre 11,5 prosent.

Og så er det naturligvis noen saker de mindre partiene ønsker å gjøre til sine hovedsaker som slår ut i et mer eller mindre tydelig sakseierskap akkurat der. Mest markant er dette for MDG i sakene klima og miljø og naturvern. Når det gjelder klima og miljø svarer 29,1 prosent at de mener MDG har best politikk. Venstre kommer på andreplass med 11, 6 prosent, Høyre har 9,5 prosent mens Ap og SV deler fjerdeplassen med 8,7 prosent. Det samme gjelder for Senterpartiet i distriktspolitikken. Her svarer 41,3 prosent at Senterpartiet har den beste politikken, mens Høyre er på andreplass med 12,3 prosent. Og det er interessant at Arbeiderpartiet her er nede i bare 11,1 prosent.

Hva er det å glede seg over for Arbeiderpartiet? Vel, målingen viser at når det gjelder eldreomsorg mener 29,5 prosent at de har best politikk mot 18 prosent for Høyre og 11,1 prosent for FrP. Og i familie- og likestillingspolitikken har Arbeiderpartiet 23 prosent, mens KrF har 16 prosent og Høyre 13,8 prosent. Men på dette området er det kanskje KrF som har mest grunn til å være fornøyd med at de har en tydelig profil.

Og så må jeg til slutt nevne storbypolitikk, som jeg antar at folk forbinder med summen av flere politikkområder som har med å byenes vestutfordringer å gjøre, blant annet bolig og kollektivtransport. Her er Høyre suverent på topp med 32,1 prosent mens AP har 17,2 prosent. Så får vi håpe at denne tilliten til Høyres løsninger også kommer til uttrykk på valgdagen.

Mine 10 grunner til å stemme Høyre

Fra artikkelen i Vårt Land i dag

I Vårt Land i dag er jeg intervjuet om de litt større verdimessige og ideologiske spørmålene, og min egen politiske reise. Den er her, men bak en betalingsmur. Jeg får jo gjerne noen spørsmål om dette annenhvert år, hver gang det er et valg, og det er like hyggelig å svare hver gang. En enda lengre reisebeskrivelse av den reisen ligger her, i en artikkel jeg skrev i tidsskriftet Samtiden i 2007.

Jeg har stemt på Høyre ved alle Stortingsvalg siden 2001 og har ingen planer om å endre på akkurat det. Men et nytt valg gir en god anledning til å tenke igjennom hvilke utfordringer som skal løses og hva partiene vil gjøre for å ruste Norge bedre for fremtiden.

Mine 10 viktigste grunner til å stemme Høyre ved dette valget er:

1. Erna som statsminister. Erna Solberg er en svært god statsminister for Norge. Hun har ledet regjeringen i en vanskelig tid, med fall i oljeprisen og en mer urolig internasjonal situasjon enn vi har vært vant til. Vi opplever nå fremgang i Norge. Det er ingen grunn til å eksperimentere med usikre og uprøvde politiske alternativer.

2. Kunnskap. Høyre er partiet som er opptatt av kunnskap og kvalitet i skolen og i høyere utdanning. Som styrker yrkesfagene og mener at mesterbrev er like viktig som mastergrad. Som er opptatt av at lavt fravær bidrar til mindre frafall. Som har gjennomført en stor strukturreform for å bedre kvaliteten og tilbudet i høyere utdanning. Og som har økt satsingen på forskning ved universitetene og i næringslivet.

3. Flere arbeidsplasser i privat sektor. Verdier må skapes før de kan deles. Høyre er partiet for verdiskaping, vekst og arbeidsplasser i privat sektor. Gjennom en skattepolitikk, samferdselsinvesteringer og andre rammebetingelser som gjør norsk næringsliv enda mer konkurransedyktig. Og også gjennom en forsknings- og innovasjonspolitikk som bidrar til flere gründere og mer nyskaping.

4. Fornye, forenkle og forbedre. Denne perioden har Høyre stått i spissen for å forenkle plan- og bygningsloven og lov om offentlige anskaffelser. Vi digitalisert en rekke tjenester i det offentlige. Vi har flyttet ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon. Og ikke minst er det gjennomført reformer som vil styrke fagmiljøer og øke effekten av offentlige tiltak: kommunereform, nytt veiselskap, politireform og jernbanereform, blant annet. For å unngå reversering må Høyre få fortsette i regjering.

5. Lavere klimagassutslipp. For første gang går klimagassutslippene nedover i Norge. Det grønne skiftet betyr at vi er i ferd med å frikoble økonomisk vekst fra økte klimagassutslipp. Næringslivet spille en hovedrolle og trenger et marked der politikken setter rammer, men der konkurranse og entreprenørskap fungerer, slik at bedriftene kan gjøre det de kan best - å skape nye miljøløsninger.

6. Kreftbehandling. Regjeringen har innført såkalte pakkeforløp for kreftbehandling som skaper trygghet for pasienten og gjør behandlingen mer forutsigbar. Pasienten er i sentrum for det som skjer og vet at det ikke er tilfeldigheter som avgjør hva slags tilbud man får. Dette er pasientens helsevesen i praksis.

7. Frivillighet og sosiale entreprenører. Noen utfordringer er kompliserte og går på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer i det offentlige. Stat og kommune har ofte "vertikale løsninger på horisontale problemer". Her kan frivilligheten og sosiale entreprenører komme inn som en innovativ kraft og samarbeidspartner som ser til utenfra og fra brukernes synsvinkel. Vi trenger mer frivillighet og flere sosiale entreprenører.

8. EØS. Norge er helt avhengig av internasjonal handel og spilleregler der store land ikke kan ta seg til rette. Vi trenger gode internasjonale handelsavtaler. Vårt næringsliv er helt avhengig av at vi har tilgang til EUs indre marked, EUs forskningssamarbeid og andre arenaer der vi kan samarbeide med våre naboland og viktigste samarbeidspartnere. Vår velferd og velstand er helt avhengig av EØS.

9. Forsvar og beredskap. Det gjennomføres en historisk opptrapping av forsvarsbudsjettene for å møte en ny og mer urolig internasjonal situasjon. Den nye langtidsplanen sørger for helt nødvendige strukturendringer og for investeringer i nye og moderne våpensystemer. Og Høyre er tilhenger av at vi fortsatt har et nært samarbeid med våre allierte i NATO.

10. Helheten. Noen partier er bare opptatt av enkeltsaker. Problemet med det er at når ting henger samme så risikerer man at noe som virker smart isolert sett går ut over noe annet viktig. Og vi risikerer å bruke opp verdier som tilhører fremtidige generasjoner. Helhet kan høres kjedelig ut, men det er helt nødvendig at vi har partier i Norge som forstår sammenhengen mellom utgifter og inntekter og er i stand til å prioritere det viktigste høyest.

Bedre tider i Norge

I dag la Statistisk Sentralbyrå frem sine prognoser for norsk og internasjonal økonomi for tiden fremover. Kortversjonen er at det er grunn til optimisme. Den økonomiske veksten tar seg gradvis opp, oljeinvesteringene vil øke og lønnsveksten vil også ta seg opp, mens rentene vil fortsette å være lave en god stund til. Om utsiktene i tiden som kommer skriver SSB:

"Vi står overfor en moderat konjunkturoppgang. Noen av de positive impulsene som bidro til å snu konjunkturutviklingen, som kronekursen, finanspolitikken og utviklingen i boliginvesteringene, vil ikke fortsette å gi like positive impulser i årene som kommer. Rentene forblir derimot lave i lang tid og bidrar dermed til oppsvinget. Etter hvert vil også petroleumsinvesteringene bidra positivt."

Med tanke på at oljeprisen den siste tiden bare har ligget rett i overkant av 50 dollar pr fat, mens den var på 120 dollar i 2013, er dette en svært gledelig utvikling. Og en bekreftelse av det Cappelen-utvalget (som jeg blogget om her) slo fast da den la frem sin rapport i september i fjor: at den økonomiske politikken for å møte nedgangen har virket. 

SSB sier dette om hvorfor nedgangen i petroleumsinvesteringene kom og om utsiktene til høyere investeringer i olje og gass fremover:

"Konjunkturnedgangen ble drevet fram av fallet i oljeprisen andre halvår 2014. Ved inngangen til 2016 var oljeprisen nede i 30 dollar fatet, men gjennom 2016 steg oljeprisen tilbake til rundt 50 dollar fatet. I tillegg indikerte framtidsmarkedet at oljeprisene skulle videre oppover. I takt med denne økningen i oljeprisen har fallet i petroleumsinvesteringer bremset opp og i de siste to kvartalene er det registrert en liten oppgang. Framover venter vi at oljeprisen vil stige til i overkant av 60 dollar fatet i 2020 og det vil bidra til at petroleumsinvesteringene kan ta seg opp mot slutten av 2018. Fram til da venter vi nokså stabile investeringer."

Fordi både forbruk, lønninger, petroleumsinvesteringer og næringsinvesteringer på fastlandet ventes å øke gradvis fremover, vil også arbeidsledigheten fortsette å falle. SSB skriver dette om utviklingen i arbeidsledigheten:

"Arbeidsledighetsraten økte med om lag halvannet prosentpoeng i takt med konjunkturnedgangen fra 2014. I midten av 2016 var ledigheten kommet opp i 5 prosent ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU). Siden da har ledigheten falt og er kommet ned i 4,3 prosent. (...) Framover venter vi at konjunkturutviklingen bidrar til at sysselsettingen øker, men arbeidsstyrken vil også trolig ta seg opp og dermed legge en demper på nedgangen i arbeidsledigheten. Beregningene våre gir en arbeidsledighet på 3,9 prosent i 2020."

VG har skrevet om SSBs konjukturprognose i dag og fått en kommentar fra sjefanalytiker Erik Bruce i Nordea, og skriver dette om utsiktene fremover:

"- Ting går opplagt bedre. Flere kommer i jobb, arbeidsledigheten faller, vi får igjen vekst i kjøpekraften og renten lav. Dette er godt nytt alt sammen for forbrukerne, sier Erik Bruce, sjefanalytiker i Nordea. Mens husholdningenes disponible realinntekt var minus 1,6 prosent i fjor, anslås denne å øke med 2,2 prosent i år, 2,9 prosent neste år og 2,8 prosent i 2019 og 2020. Bruce synes SSBs prognoser virker fornuftige, selv om han tror de er hakket litt for pessimistiske med hensyn til neste år."

Så er det viktig å huske på at en god økonomisk utvikling med flere arbeidsplasser og vekst i økonomien ikke kommer helt av seg selv. Det forutsetter en økonomisk politikk som er tilpasset de utfordringene vi har og som fremmer vekst i næringslivet. Økte skatter og flere reguleringer er ikke det vi trenger mer av nå.

Barnas valg 2017

Et interessant prosjekt som blir gjennomført i forbindelse med Stortingsvalget i år er Barnas Valg 2017 i regi av Redd Barna. Det er et tilbud til skolene om å legge til rette for at elevene på 5 - 10. trinn skal kunne sette seg inn i partienes politikk og så stemme på Barnas Valgdag som er i morgen 7. september. Redd Barna skriver dette om hva målsettingen er:

"Vi ønsker at dere bruker Barnas Valg i undervisningen og informerer elevene om Barnas Valg. På denne siden vil dere finne informasjon om demokrati, om det politiske systemet i Norge om de ulike politiske partiene i Norge. Kunnskap som er i tråd med flere av læreplanmålene i samfunnsfag både for mellomtrinnet og ungdomstrinnet. I tillegg vil vi at skolene og lærerne skal legge til rette for at elevene fra 5.-10.trinn får stemme på Barnas Valgdag torsdag 7.september. Siden Barnas Valg skal ligne så mye som mulig på det ordentlige valget håper vi det vil sikre at alle elevene får stemme «hemmelig» slik at ingen ser hva de stemmer på."

Og på samme måte som ved selve Stortingsvalget er det naturligvis også laget valgmateriell fra alle partiene til skoleelevene. Her er Redd Barnas samleside for partiene som sitter på Stortinget, der man kan finne mer informasjon og også en nedlastbar versjon av barnepartiprogrammet til partiene. Der får alle partiene presentere fem hovedsaker som de skriver kort om. Når jeg leser dette tenker jeg at det slett ikke er så dumt å fatte seg i korthet og formulere seg på et klart språk. 

Så skal ikke jeg dele ut terningkast til innhold og stil her, men en vil se at partiene har valgt litt ulike løsninger og designgrep. Her er Høyres barnepartiprogram, som jeg synes er blitt riktig fin. Og Senterpartiets bidrag, velutstyrt med kyr, er også fin å se på. Hos Arbeiderpartiet er det mer klassiske bulletpoints. Mens Venstre er opptatt av at Sara må få være superhelt i en fin og fargerik brosjyre. 

I Barnas Valgshow er det laget en del litt lengre videoklipp, i alt 10 episoder, der det først er litt opplæring i hvordan det politiske systemet vårt fungerer i de første to episodene, og så samtaler med alle partilederne i partiene som sitter på Stortinget. Det er også nettsider der man kan grave videre i informasjon om demokrati, om det politiske systemet vårt og om hvordan valg fungerer i Norge.

Dessuten har i hvert fall noen av partiene laget sine egne nettsider om Barnas Valg 2017. Her er Høyres Barnas Valg 2017-side. Det nyttige her er at de ungdommene som er spesielt interessert i politikk, i tillegg til å lese hovedsakene i barnepartiprogrammet, også kan bruke lenkene til å finne mer informasjon om alle sakene som er nevnt der og om andre saker Høyre har politikk på. Er man riktig interessert kan man følge lenken og lese partiprogrammet for neste stortingsperiode. Og så er det også en lenke til mer informasjon om Unge Høyre for de som vurderer om de har lyst til å være politisk aktive.

Skolevalget 2017

Hvor mye betyr skolevalget for Stortingsvalget? I et tidligere politisk liv, der jeg deltok i veldig mange skolevalgsdebatter, lærte jeg at denne koblingen ikke er så tett. I 1993 ble SV største partiet ved skolevalget med 18,9 prosent. Det var mye jubel og optimisme. Men ved Stortingsvalget ble resultatet 7,9 prosent, ned fra over 12 prosent ved fylkestingsvalget to år tidligere.

Jeg mener skolevalg er bra og viktig, og blogget om skolevalgene i 2009, 2011, 2013 og 2015. I 2009 spådde jeg borgerlig valgseier ved Stortingsvalget basert på skolevalgsresultatene. Og tok helt feil. Også da var det litt tungt. En av årsakene til at jeg bommet i begge tilfellene var at skolevalgene ikke ser ut til å fange opp velgervandringene i løpet av valgkampen så godt, og selvsagt ikke det som skjer de siste dagene inn mot valget, etter at skolevalget er ferdig.

Med disse forbeholdene er det likevel interessant å grave seg ned i materialet som ligger ute på nettsidene til NSD - Norsk senter for forskningsdata. Der finner man resultater fra alle skolevalg siden 1989 og man kan gå inn i tabellene og se på resultatene fylkesvis og på hver enkelt skole. For politiske nerder er jo det veldig gøy. Og partienes historiske resultater gir grunn til å reflektere litt over oppturer og nedturer over tid:

Denne gangen mener jeg at Venstre har størst grunn til å juble. De fikk 7,4 prosent og har med det oppnådd sitt beste skolevalgsresultat noen gang. Nå har for så vidt Venstre lang erfaring med at det ikke er noen entydig sammenheng mellom gode skolevalgsresultater og gode stortingsvalg, men jeg tipper Venstre er svært fornøyd både med resultatet og med å være større enn MDG på skolene. MDG har med 6,8 prosent også fått sitt beste resultat noen gang, men jeg hadde trodd MDG ville få mer støtte blant de yngste velgerne og jeg er spent på om dette er nok til at MDG klarer sperregrensen ved valget.

Venstre er også større enn Senterpartiet. De har fått 6,8 prosent og det er ikke så lett å se spor av at Senterpartiets kampanjer mot "sentralisering" har truffet, i hvert fall ikke utenfor Senterpartiets tradisjonelle kjerneområder. SP går litt fram sammenlignet med skolevalget for fire år siden, men er ikke i nærheten av glansdagene på 90-tallet da EU-saken preget den politiske debatten i Norge.

Arbeiderpartiet har med 27,8 prosent blitt skolevalgets største parti, selv om nedgangen fra to år siden er på 4 prosentpoeng. AP har i likhet med Høyre gjerne vært større ved selve stortingsvalget enn ved skolevalget. Da Arbeiderpartiet fikk sitt berømte 36,9 i 1993 (som Jagland ikke klarte i 1997) fikk Arbeiderpartiet bare 17,2 prosent ved skolevalget. Da Stoltenberg I-regjeringen styrte i 2001 fikk Arbeiderpartiet bare 11,7 prosent ved skolevalget. Det virker som dette har endret seg og at Arbeiderpartiet nå er omtrent like store på skolene som ved selve valget.

Høyre er nest størst. 15,1 prosent oppslutning er litt bak resultatet for to år siden og langt bak 2013-rekorden på 28 prosent. Men jeg tror Unge Høyre har rett i at dette er et ganske bra resultat med tanke på at Høyre er i regjering og debatten om fraværgrense har vært vanskelig i akkurat denne aldersgruppen. Historisk har Høyre pleid å ligge lavere ved skolevalg enn ved stortingsvalg, for eksempel bare 11,6 prosent i 2005, 16,4 prosent i 2001 og aller lavest, 10,7 prosent i 1997. Ved alle disse valgene ble selve valgresultatet mye bedre. Og slik blir det helt sikkert også denne gangen, men hvor mye bedre vet vi ikke før stemmene er talt opp mandag.

Mer effektiv bruk av statens bygg

Statsbygg har beregnet at staten eier og leier lokaler på om lag 7 millioner kvadratmeter, alt fra enkle lagerlokaler og kontorbygg til avanserte laboratorier. De anslår at staten årlig bruker 17,5 milliarder kroner på husleie. Hvis vi får til en prosent effektivisering av arealbruken betyr det at vi kan spare om lag 175 millioner kroner. Penger som da kunne vært brukt på skole, helse eller samferdsel.

Et problem med å få til en slik effektivisering i praksis har vært at det ikke har vært en samlet, oppdatert og søkbar oversikt over statens samlede arealbruk, og hva kostnadene er. Vi har hatt en "Oversikt over statens eigedommar" som har blitt utgitt hvert fjerde år som et trykt vedlegg på 300 sider til statsbudsjettet. I første avsnitt i den siste som kom ut av denne står det.

"Oversikt over statens eigedommar har vore presentert i ulike former etter at departementet blei pålagt dette i kongeleg resolusjon av 4. januar 1884. I mange år blei dette gjort i form av ei eiga stortingsmelding kvart tredje eller fjerde år. Meldinga blei erstatta med eit særskilt trykt vedlegg til statsbudsjettet frå og med 2006."

Det sier seg jo selv at en papirbasert katalog over eiendommer ikke er en spesielt effektiv måte å styre med sikte på å effektivisere ressursbruken og redusere energibruk og klimapåvirkning. En papiroversikt på 300 sider blir raskt utdatert og det der heller ikke mulig å lage gode oversikter og tabeller der man sammenligner kostnader, arealbruk, energiforbruk og andre ting som er nyttig å vite når man skal effektivisere.

Derfor er den nye databasen statenslokaler.no på plass fra 1. august i år. Der finner man en oversikt over statens eiendommer tilgjengelig i en søkbar database med innlogging via ID-porten. Innen utgangen av 2018 vil løsningen også inneholde oversikt over lokaler staten leier. I et flott oppslag om lanseringen av Statsbyggs nye database i Bygg.no skriver de:

"Med den nye databasen, som sammenstiller tilgjengelig informasjon fra blant annet Statens kartverk, matrikkelen og enhetsregisteret, vil staten på sikt få full oversikt over alle virksomhetenes lokaler, hvor stor plass de ansatte har til rådighet hver, hvor mye hver kontorplass koster i leieutgifter, hvor spredt de ulike etatene sitter og kostnadene per kvadratmeter. Ifølge statsråden henter Storbritannia med hjelp av en tilsvarende base ut 15 prosent i reduserte kostnader på å leie og eie eiendom."

Jeg tenker at statenslokaler.no vil bli et verdifullt verktøy når vi vi skal fortsette jakten på måter å utnytte ressursene bedre og frigjøre penger til andre viktige oppgaver i samfunnet. Kunnskap om hva vi eier og hvordan ressursene brukes er en forutsetning for å kunne bli bedre. Her er det også viktig å huske på at mer effektiv arealutnyttelse ikke betyr redusert kvalitet eller dårligere arbeidsmiljø. Som oppslaget i Bygg.no illustrerer vil gode lokaler tilpasset virksomhetens måte å jobbe på, handle om både trivelige arbeidsplasser og effektiv arealutnyttelse, slik Statsbygg har fått til i sine egne lokaler.

Det er mer om den nye databasen her på Statsbyggs nettsider. Og her er KMDs pressemelding om saken.

Gledelig nyhet om kommuneøkonomien

Norske kommuner har opplevd en sterk inntektsvekst de siste årene. En konsekvens av dette er at stadig færre kommuner er såkalte Robek-kommuner, det vil si kommuner som har så dårlig økonomi at de ikke har fullt handlingsrom når det gjelder viktige budsjettvedtak, men må ha statlig godkjenning. Aftenposten skriver i dag om dette i den helsides artikkelen "Aldri har færre kommuner vært under administrasjon":

"Robek-listen er statens oversikt over kommuner med så dårlig økonomistyring at de ikke får ta opp lån, vedta budsjett eller inngå langsiktige leieavtaler uten at staten, via Fylkesmannen, har godkjent det. I desember 2016 var det 47 kommuner registrert i Robek. Nå er tallet redusert til kun 27 kommuner. Det er det laveste tallet siden Robek-listen ble etablert i 2001. Siden nyttår er kommuner som Kristiansund, Røros, Haugesund, Kautokeino, Vestre Toten og Bø blitt «friskmeldt» og meldt ut av registeret. – Dette viser at opposisjonens elendighetsbeskrivelse av kommuneøkonomien er gal, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H). – Det å ha orden i økonomien er viktig for å kunne tilby innbyggerne gode tjenester. De nye tallene er derfor svært gledelige."

Dette er en positiv konsekvens at at kommuneøkonomien er blitt betydelig bedre de siste fire årene. og, som grafen over viser, har det aldri vært så få kommuner som har vært på Robek-listen. 

Men det er ikke bare kommunene på Robek-listen som har merket at det er blitt bedre tider. Kombinasjonen av at regjeringen har lagt fram statsbudsjetter med gode økninger i kommunerammen og at skatteinntektene til kommunene har økt som et resultat av bedre økonomiske tider, gjør at også driftsresultatet i kommunene har blitt stadig bedre. Da jeg blogget om det historisk gode kommuneresultatet i 2016 siterte jeg dette fra KMDs pressemelding i mars:

"Driftsresultatet i kommunesektoren i 2016 forventes å bli over 4 prosent, viser en undersøkelse som KS har gjort. I 2015 var driftsresultatet 3,2 prosent. Bortsett fra 2006, som også var et år med sterk skattevekst, er resultatene de høyeste i sektoren på 2000-tallet."

Bedre kommuneøkonomi i denne regjeringsperioden har særlig tre årsaker. Den første og viktigste handler om at regjeringen og det borgerlige flertallet i Stortinget har prioritert vekst kommunesektoren i statsbudsjettene. Det hender opposisjonspartiene hevder at kommunene er "sulteforet" og opplever "nedskjæringer". Færre Robek-kommuner og betydelig bedre driftsresultater viser at slike påstander ikke stemmer. Tvert imot har kommunene fått større mulighet til å styrke kvaliteten på viktige velferdstjenester innenfor blant annet eldreomsorg og skole.

Den andre årsaken til bedre kommuneøkonomi er at skatteinntektene ble høyere enn forutsatt både i 2015 og 2016. Nedturen i norsk økonomi var kraftig i de delene av landet der oljenæringene er sterkest, men mange bedrifter og næringer utenfor oljesektoren har klart seg godt selv om oljesektoren har hatt en nedtur. Nå når arbeidsledigheten går nedover igjen og de økonomiske konjunkturene peker oppover, blir det god vekst i skatteinntektene. I tillegg har det også vært noen ekstra skatteinntekter som skyldes tilpasninger til skattereformen Stortinget har vedtatt. 

Den tredje årsaken til at mange kommuner opplever et større driftsoverskudd er at de selv har tatt ansvar og gjennomført ulike effektiviseringstiltak. For eksempel ved å ta i bruk sikker digital post og ved å gjennomføre andre digitaliseringstiltak som reduserer administrative kostnader Mange kommuner er flinke til å ta i bruk velferdsteknologi i eldreomsorgen, noe som både gir en bedre eldreomsorg, men også gjør at kommunenes får lavere utgifter. Fordi kommunene er rammefinansiert beholder de selv gevinstene når de jobber smartere og kan bruke penger på andre ting, som å bedre tjenestetilbudet, fjerne eiendomsskatt eller betale ned på gammel gjeld som ellers vil gitt mindre handlingsrom i fremtiden.

Så er det noen politiske motstandere som har vært bekymret for at det vil bli mindre vekst igjen fra 2017. Men som jeg blogget om for noen dager siden viser prognosene at skatteinntektene til kommunene øker også i 2017.  De siste beregningene viser at skatteinntektene til kommunene blir fire milliarder høyere enn anslaget da revidert statsbudsjett ble lagt fram i mai. I Dagens Næringsiv for noen dager siden minnet Jan Tore Sanner om at vi de siste fire årene har vist at det er fullt mulig å få til både vekst i økonomien, skattelettelser til innbyggere og næringsliv og bedre kommuneøkonomi.

"Veksten i skatteinngangen er så sterk at kommunene i år får fire milliarder mer enn ventet. For kommunalminister Jan Tore Sanner (H) er det ett bevis for at Jonas Gahr Støres 15 milliarder i skatteøkning ikke er svaret nå. Før den avgjørende budsjettkonferansen på onsdag og torsdag har DN fått bekreftet at veksten i år og i 2018 er sterkere enn hva regjeringen anslo i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og kommuneproposisjonen i mai. Det gjør at Høyre og Frp enda sterkere i troen på at det er rom for ytterligere skattelettelser fremover. Og tilbakeviser Aps påstand om at skatteøkning er nødvendig for å finansiere velferden."

Maria og Jens i Dagbladets valgbod

Det hender politikere gjør ting de ikke kan. Synger og spiller for eksempel. Men her to sentrale høyrepolitikere som viser at de virkelig kan det. Vokalist Maria Barstad Sanner er generalsekretær i Unge Høyre. Pianist Jens Frølich Holte er politisk rådgiver i Klima og miljødepartementet. Innslaget er fra Dagbladets valgbod torsdag.

Verdiene må skapes

I denne valgkampen snakker vi i Høyre mye om behovet for å skape nye bedrifter og arbeidsplasser, om skatter og avgifter og om rammevilkår for næringslivet. Uten at dette er i orden har vi heller ikke råd til velferdsordningene våre. Her er en video om hvordan verdier skapes i Norge: