torsdag 25. februar 2016

Ny utredningsinstruks

Lenke til heftet
Ja, jeg innrømmer at noen sikkert ser på utredningsinstruksen som et tema for de spesielt interesserte, litt nerdete rett og slett, men min erfaring er at de som er opptatt av krav til offentlig utredninger er veldig opptatt av det. Når er det riktig å gjennomføre en utredning? Hva skal en utredning i så fall inneholde? Og hvordan passer vi på å ikke utrede for mye eller for lite? Det er spørsmål som er viktige for statlige forvaltningsorganer og som mange derfor er opptatt av å finne gode svar på.

Vårens gladnyheter for alle som er opptatt av bedre utredningskvalitet er en ny utredningsinstruks som ble besluttet i statsråd 19 februar og gjelder fra 1. mars 2016. En av flere forbedringer i den nye instruksen er at det er skilt tydeligere mellom krav og bestemmelser,  som ligger i selve instruksen som er på bare litt over 7 sider, og forklaringer med tilhørende eksempler som ligger i en veileder på litt over 50 sider. Begge dokumentene finner man i dette oversiktlige heftet fra Direktoratet for økonomistyring som av Finansdepartementet har fått ansvaret for å forvalte utredningsinstruksen og veilede om bestemmelsene der.

Kravene i den nye utredningsinstruksen er enklere og mer konkrete enn tidligere . Noe av det viktigste er tydeliggjøringen av minimumskrav til en utredning i form av seks spørsmål som skal besvares. Dette omtales i Punkt 2-1 i utredningsinstruksen som slår fast at:

"En utredning skal besvare følgende spørsmål:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?"


De seks spørsmålene må besvares i alle utredninger, men et viktig poeng i den nye utredningsinstruksen er å tilpasset omfanget av utredningsarbeidet til størrelsen på tiltaket. Denne forholdsmessigheten er dekket i punkt 2-2 i utredningsinstruksen og i veilederen vil man finne råd og eksempler både om hvordan man går frem for å besvare spørsmålene i konkrete saker og hva slags vurderinger det er klokt å gjøre om omfanget av og ressursbruken i utredningsarbeidet. For eksempel spørsmålet om tiltaket er så stort at det skal gjøres en samfunnsøkonomisk analyse, og hvilke krav som da stilles til utredningen.

Kapittel 3 i utredningsinstruksen gir en oversikt over hvilke krav som stilles til involvering av de som er berørt og hvordan høringer gjennomføres. Kapittel 4 beskriver kravene til utforming av lover og forskrifter og kapittel 5 beskriver hvordan Norge forholder seg til arbeidet med EØS- og Schengen-saker, både når det gjelder utforming av norske posisjoner i forkant og effektiv innlemming av beslutninger i norsk regelverk.

Så vil sikkert noen innvende at hovedproblemet ikke har vært selve formuleringene i utredningsinstruksen, men at etterlevelsen av bestemmelsene har vært for dårlig. Både Difi i rapporten "Graves det dypt nok? Om utredningsarbeidet i departementene?" fra 2013 og Riksrevisjonen har vært opptatt av at det har ikke har vært en klar nok sammenheng mellom størrelsen på tiltaket og omfanget av utredningsarbeidet og at noen av de største tiltakene har vært for dårlig utredet. Det er åpenbart et viktig poeng. Men jeg er overbevist om at vi med en bedre utredningsinstruks, som både tydeliggjør hvilke spørsmål som må besvares og slår fast at det skal være forholdsmessighet mellom størrelsen på tiltaket og ressursene som brukes på utredninger, har tatt et viktig skritt i riktig retning.