fredag 5. februar 2016

Willoch om forskjellen på høyre og venstre

Det er mulig de er blitt færre den senere tiden, men jeg har en mistanke om at noen på venstresiden i norsk politikk stadig lever i en slags villfarelse om at Kåre Willoch har forlatt politikkens høyreside og langt på vei er enig med dem i de viktigste spørsmålene. Både de og veldig menge andre vil ha nytte av å lese Kåre Willochs siste bok "Strid og samarbeid" der fortsettelsen i undertittelen nettopp er "...mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk fra 1814 til i går".

Det er naturligvis en subjektiv bok, for Kåre Willoch har ikke sluttet å være politiker. Men først og fremst er den en strålende historiebok som underviser leserne om hvor vi finner de viktigste stridstemaene mellom høyresiden og venstresiden i politikken i Norge de siste 200 årene og hvor vi finner de viktigste sakene det har vært samarbeid om. I et land som Norge er det jo også mye det har vært enighet om, blant annet innenfor sosialpolitikken, likestillingspolitikken og miljøpolitikken.

Men det er jo det Willoch skriver om konfliktene det gnistrer mest av og som det er mest interessant å lese om. Jeg synes vel særlig tre temaer peker seg ut. For det første om hvordan utfordringen fra en voksende og til dels revolusjonær venstreside ikke resulterte i det nødvendige borgerlige samarbeidet på slutten av 1920-tallet og utover 30-tallet. Den borgerlige splittelsen da bidro til at Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten helt frem til 1965. Her har Willoch også et interessant kapittel om datidens utenomparlamentariske høyreside, blant annet i Fedrelandslaget, som kanskje bidro mer til å ødelegge for det borgerlige samarbeidet på Stortinget enn til å styrke det.

Det andre stridsspørsmålet det er særlig interessant å lese om er uenigheten om forsvarspolitikken i årene forut for 2. verdenskrig. Her mener Willoch at det egentlig ikke handlet om høyreside mot venstreside, for Venstre var et mer eller mindre pasifistisk parti, så det var i realiteten Høyre som ville styrke forvaret, mot alle de andre. Så sent året før invasjonen fremmet Høyre et mistillitsforslag mot regjeringen begrunnet i den mangelfulle satsingen på forsvaret, men ingen av de øvrige borgerlige partiene støttet dette.

Fra etterkrigperioden, der Willoch selv spilte en sentral rolle i politikken i mange år, er det mange saker og konflikter som er nevnt, men den jeg synes det er mest interessant å lese om er diskusjonene om den planøkonomiske industripolitikken som dominerte i flere tiår. Også innenfor skipsfarten, boligpolitikken, finansnæringen og mediepolitikken var det reguleringer, monopoler og planøkonomisk styring som var resultatet av at venstresiden vant valgene. Lenge var også flere av de andre borgerlige partiene enige i deler av denne tenkemåten, der politikere hadde stor makt over både etablering og lokalisering av næringslivet i flere bransjer, men da det gradvis ble enighet på borgerlig side om å gå bort fra de planøkonomiske og sosialistiske virkemidlene, ble det igjen skapt et grunnlag for borgerlige regjeringer i Norge.

Denne uenigheten om industripolitikken kom også til uttrykk i kampen om Statoil, der det ikke var uenighet om at det skulle være et statseid oljeselskap, men om dette selskapet med et kommersielt mandat og internasjonale ambisjoner også skulle forvalte hele det statlige ressurseierskapet på norsk sokkel. Kåre Willoch forklarer innsiktsfull og engasjert om hvorfor den norske modellen med en klar deling mellom det selskapsmessige, det forvaltningsmessige og det politiske, har blitt en lykkelig løsning for Norge og etter hvert også et forbilde for mange andre land. Uten et borgerlig flertall ville ikke det skjedd.