Thåström: Kom med mig

Når folk har spilt i band og gitt ut plater siden 70-tallet og nærmer seg 60 år, og nekter å gi seg, ville det ikke vært så rart om energien og kreativiteten sank litt. Men som jeg også har vært inne på her på bloggen tidligere så ser ikke det ut til å gjelde Joakim Thåström. Jeg synes mye av det han gjorde på 70- og 80-tallet var bra, og det var et viktig soundtrack til min ungdomstid, men det han har laget de siste årene er enda bedre. Og det tar visst ikke slutt heller. For noen dager siden kom en ny singel som heter "Kom med mig", og som også er på YouTube med en musikkvideo regissert av Amanda Ooms:



Og så er det varslet at det 11. februar kommer et nytt album som heter "Den morronen". Jeg gjenoppdaget Thåström på iTunes i 2009 da jeg trodde han hadde gitt seg for flere år siden og det plutselig dukket opp et nytt album der og har blitt positivt overrasket over det han har gitt ut og gjort siden. Ikke minst en flott konsert på Operataket.i 2012. Det blir spennende å se om han klarer det igjen.

Alexis Tsipras som Venus og Dirty Harry

Her på bloggen er jeg forholdsvis ofte innom artikler i The Economist, et tidsskrift som hver uke skriver så gode politiske og økonomiske analyser fra hele verden at det til tross for at det kan være et slit å komme seg igjennom hele nummeret, er verdt å omtale når jeg er ferdig. Men da jeg så denne ukens utgave ble jeg igjen minnet på at også The Economists forsider fortjener å bli nevnt. De er gjerne veldig treffende og ofte ganske morsomme i måten de visualiserer og spissformulerer en av ukens hovedsaker.

Denne uken handler det om forholdet mellom Hellas og Tyskland. De har illustrert Syrizas valgseier i Hellas med det som må være statsminister Alexis Tsipras, men som for anledningen fremtrer som en kombinasjon av Venus av Milo og Clint Eastwood, og utforder Angela Merkel med en pistol i hånden og ordene "Go ahead, Angela, make my day."

De som kan sin filmhistorie vil huske at Clint Eastwood i rollen som Harry Callahan i filmen "Sudden Inpact" fra 1983, den fjerde av fem filmer om Dirty Harry sier: "Go ahead, make my day" når han med sin .44 magnum konfronterer en raner som har tatt servitøren Loretta som gissel. Raneren gir opp. Replikken er rangert som nummer 6 på det amerikanske filminstituttets liste over historiens mest berømte filmreplikker.

Den som løfter pistolen på magasinets forside er imidlertid ikke Harry Callahan, men statuen av Afrodite fra Milo, en av historiens mest kjente greske statuer, enda bedre kjent som Venus fra Milo. Statuen som er fra ca 100 år f. Kr. ble funnet på øya Milos i Egeerhavet på 1800-tallet og er i dag å finne i Louvre i Paris. Og siden dette er blant historiens mest berømte grekere er det ikke noe dårlig symbol på et valgresultat som kan få dramatiske konsekvenser. Og i motsetning til raneren i "Sudden Impact" er det vel ikke så sannsynlig at Angela Merkel lar seg skremme.

Det var i Hellas eurokrisen startet for fem år siden. Mer om hva Economist tror kan bli utfallet av den nye greske krisen, og om Hellas blir nødt til å gi opp euroen, kan man lese mer om i lederartikkelen "Go ahead, Angela, make my day" og i en litt mer dyptpløyende artikkel som heter "Beware Greeks voting for gifts". Det siste er et uttrykk som for øvrig er hentet fra Vergils "Æneiden" der presten Laokoon advarer innbyggerne i Troja mot å ta imot en viss trehest som ble tilbudt i gave fra de greske lederne. At løfter fra greske ledere viser seg å være for gode til å være sanne har skjedd før.

Rikeste fotballag

Football Wealth fra The Economist

Det har kommet en god og oppdatert oversikt over hvilke fotballklubber som målt i omsetning er størst i verden. Og fordi fotball tross alt er en stor kommersiell virksomhet er ikke jo det en ganske interessant ting å måle. Sist jeg blogget om dette i 2010 var Real Madrid størst med en omsetning på 401 millioner euro, foran Barcelona, Manchester United, Bayern München, Arsenal og Chelsea.

Jeg tror revisjonsselskapet Deloitte gjør denne øvelsen hvert år og nå, fem år senere, er Real Madrid fortsatt størst, med en omsetning som har økt til 550 millioner euro. På de neste plassene følger nå Manchester United, Bayern München, Barcelona, Paris Saint-Germain, Manchester City og Chelsea. De rikeste klubbene er stort sett de samme som før, men rekkefølgen er litt endret. Men at Martin Ødegaards Real Madrid topper listen er akkurat som for fem år siden.

The Economist skriver at billettsalget til kampene utgjør en stadig lavere del av de store fotballklubbenes inntekter, mens TV-avtaler og øvrige inntekter, blant annet sponsorinntekter og salg av produkter, blir stadig viktigere.

Den økte betydningen av TV-inntekter påvirker også rekkefølgen på listen. På listen over ser vi at fem av de ti største klubbene nå er engelske, mens det i 2010 var fire. Det nye engelske tilskuddet er, ikke overraskende, Manchester City. Men det som er minst like interessant er at innretningen på TV-avtalen i England gjør at det ikke bare er de aller største engelske klubbene som er godt representert i toppen, men også alle de øvrige lagene i Premier League har gode TV-inntekter. The Economist skriver:

"Broadcasting rights and commercial deals are becoming increasingly important; the Premier League’s lucrative television deals now mean that all 20 teams in the English division make the top 40 richest globally."

Noen fakta om offentlige innkjøp

Statistisk Sentralbyrå publiserte for noen dager siden en oppdatert statistikk over hvor mye offentlig sektor bruker på ulike anskaffelser av varer og tjenester og på investeringer i året. Året det gjelder er 2013 og svaret er 432 milliarder kroner, men det er også noen andre interessante hovedtall.

Offentlig sektor i denne sammenheng er statlig og kommunal forvaltning og statlig og kommunal tjenestevirksomhet, men ikke statlige og kommunalt eide selskaper (ASA, AS, SF) som driver konkurranseutsatt virksomhet og ikke er underlagt lovverket om offentlige anskaffelser. Derimot er innkjøp til offshore oljevirksomhet med, også til private operatører, fordi lisensene på sokkelen drives under konsesjoner gitt av staten og må følge offentlige innkjøpsregler.

Det første og viktigste denne statistikken viser er at det er snakk om veldig store tall. Summen av alle offentlige anskaffelser er 432 milliarder kroner. Det er solid økning fra 2012 som blant annet skyldes økte investeringer i samferdsel og i sykehus i Østfold det året, men som andel av BNP har de offentlige innkjøpene ligget stabilt på rundt 14 prosent gjennom flere år.

Man kan ikke akkurat beskylde offentlig sektor for å ikke stimulere næringslivet når det brukes så mye penger. Tvert imot er det slik at når så store beløp brukes årlig på investeringer og på innkjøp av varer og tjenester fra private så har det stor betydning for mange private bedrifter og arbeidsplasser. Det betyr også at det er viktig hvordan offentlig sektor opptrer som innkjøper og hvor enkelt det er å delta i anbudskonkurranser, også for små bedrifter. Både for moderniseringen av offentlig sektor og for å få frem flere innovative bedrifter er det viktig hvordan offentlig sektor bruker markedsposisjonen til å fremme innovasjon gjennom å etterspørre løsninger som ikke allerede finnes, men som krever at det utvikles noe nytt.

Det andre det kan være verdt å merke seg er at offentlig sektor består av flere forskjellige deler som er ganske ulike når det gjelder sammensetningen av innkjøpene fra private. Det kan for eksempel være litt meningsløst å diskutere hva som er rett nivå på konsulentbruk eller hvor stor andel av anskaffelsene som skal være innovative når totaltallene inkluderer alt fra offshore oljevirksomhet via forsvaret til tilsyn og departementer. Da gir det mer mening å dekomponere de 432 milliardene og se på hva de forskjellige hoveddelene består av.

Mesteparten av de offentlige innkjøpene kan plasseres i fire hovedgrupper. Minst av de fire, men også med et betydelig beløp, er forsvaret som kjøpte inn for 22 milliarder kroner i 2013, der litt over 12 milliarder var kjøp av varer og tjenester og litt under 10 var investeringer. Forsvaret er underlagt et eget anskaffelsesregelverk, men har i stadig større grad blitt tilpasset til det som gjelder øvrige offentlige anskaffelser for å sikre konkurranse og mest mulig gjennomsiktige prosesser.

De offentlige anskaffelsen i oljesektoren utgjør hele 71 milliarder kroner i året, der 42,5 milliarder er kjøp av varer og tjenester fra private og 28,5 milliarder er investeringer. Særlig investeringene kan svinge ganske mye fra år til år.

Tredje gruppe er kommuneforvaltningens innkjøp som var på 162 milliarder kroner i 2013. Av dette stod fylkene for 31 milliarder kroner og kommunene for resten. Av de 162 milliardene er 82 milliarder kjøp av varer og tjenester, 23 milliarder er produktkjøp til husholdninger og 56 milliarder er bruttoinvesteringer i fast realkapital.

Siste hovedgruppe er statsforvaltningen minus forsvaret, men inkludert blant annet sykehus, samferdsel og universiteter- og høyskoler, som gjennomførte offentlige innkjøp for 167 milliarder kroner. Her var 83 milliarder kjøp av varer og tjenester, 39 milliarder var produktkjøp til husholdninger (inkluderer blant annet offentlige refusjoner for kjøp av helsetjenester) og 45 milliarder var bruttoinvesteringer.

I fjor ble det lagt frem en stor utredning om enklere regler og bedre anskaffelsesprosesser. Den har vært på høring og det har kommet veldig mange svar. Og nå arbeider næringsministeren med de endringene som skal sørge for at vi ikke bare utreder. men også gjennomfører forbedringer og forenklinger i de offentlige innkjøpsprosessene.

Det digitale Estland

På besøk hos president Toomas Ilves

På spørsmålet om hvilke land som virkelig ligger langt fremme når det gjelder digitalisering av offentlig sektor pleier mange å peke på Estland. Ikke fordi de bruker mest penger på offentlige it-prosjekter, og heller ikke fordi de har fått til alt, men fordi de har fått til mye og dessuten har en spennende kombinasjon av noen konkrete prinsipper og spilleregler de ulike sektorene må følge og en overordnet og langsiktig visjon for hvor de skal.

Mandag besøkte jeg Estland sammen med Jan Tore Sanner og en delegasjon fra KMD for å lære mer om hvordan de tenker og hva de egentlig gjør. Vi møtte blant annet en meget engasjert Toomas Hendrik Ilves, presidenten som er en veldig tydelig pådriver for digitaliseringen av Estland. Vi møtte også økonomiminister Urve Palo og Taavi Kotka som jobber i samme departement i rollen som en "Government CIO". I tillegg fikk vi besøkt et par skoler for å se på bruk av digitale verktøy i undervisningen, vi så hvordan de har utstyrt politibilene med data- og kommunikasjonsløsninger som gjør at de kan gjøre oppslag i ulike registre og vi besøkte E-Estonia Showroom, et besøkssenter der de viser frem det de holder på med.

En klar beskjed vi fikk flere ganger under oppholdet var at dette ikke handler om utvikle en bestemt teknologisk plattform, men at det først og fremst handler om å fastsette noen felles prinsipper for forvaltning og bruk av offentlig informasjon. Disse prinsippene er styrende både for hvordan man bygger broer mellom gamle systemer (ja, de har gamle ting i Estland også) og for hvordan nye løsninger skal se ut. Et slikt prinsipp er "the once only principle" som handler om at myndigheter ikke skal be borgere og bedrifter om data de allerede har. De holder å rapportere en gang. Et annet prinsipp er at borgerne eier sine personlige data selv og må både ha kontroll over hvem som har tilgang til dem og kunne få vite hvem som har sett på dataene sine.

Estland har også noen spennende langsiktige visjoner, for eksempel at det innen 2025 skal være 10 millioner e-borgere i Estland som ikke bor i landet, men som har tilgang til ulike digitale tjenester Estland tilbyr. Det er jo en frisk ambisjon i et land med 1,3 millioner innbyggere, men en spennende tanke. Mer om både de kortsiktige og langsiktige målene kan man lese i Digital Agenda 2020 for Estland, som beskriver overordnede prinsipper og konkrete og mål. Leseverdig er også nettsiden e-Estonia.com der man an lese om historien fram til nå og om de konkrete komponentene som er byggestener i den digitale infrastrukturen.

Digital postkasse tas i bruk

Tirsdag var en viktig merkedag for oss som er opptatt av forenkling, forbedring og digitalisering av offentlig sektor. Da tok NAV, som første store statlige etat, i bruk den nye digitale postkasseløsningen for digital post fra det offentlige til innbyggerne. KMD har i sakens anledning laget en pressemelding som sier at:

"I dag tar NAV som første store, offentlige etat i bruk den digitale postkassen og starter utsendelse av brev digitalt. – Digital post er et viktig steg på veien til en enklere hverdag for innbyggerne, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. Fra 20. januar begynner NAV å sende utbetalingsblanketter digitalt til alderspensjonister og uføretrygdede som bruker digital postkasse. I løpet av 2015 vil store deler av staten begynne å sende brev digitalt til deg og meg."

I løpet av året vil omkring 30 statlige etater og mange kommuner ta i bruk den digitale postkasseløsningen, og mange flere vil komme til i 2016. De statlige virksomhetene som er høyest prioritert i første fase er de som i dag fortsatt sender papirpost til borgerne. For staten sender fortsatt ut 125 millioner papirbrev i året og bruker en milliard kroner på porto. 

For egen del er det også godt å konstatere at en markedsbasert løsning på offentlig sektors behov for å kommunisere på en mer moderne og brukervennlig måte har vunnet fram, slik jeg har argumentert for i noen år her på bloggen, også lenge før jeg ble statssekretær i KMD. I februar 2012 vurderte en rapport fra DIFI tre ulike alternativer for å sende digitale meldinger til privatpersoner. Jeg var misfornøyd med at rapporten ikke gikk langt nok i å anbefale bruk av løsninger som på det tidspunktet var lansert i markedet, men der myndighetene likevel nølte med å ta dem i bruk, og jeg skrev dette i bloggen:

"Kommunene sender ut sine skjemaer som brevpost. Sykehus innkaller pasienter og sender ut epikriser via brevpost. Og det finnes mange andre eksempler på viktige dokumenter som det ville være både lang raskere og langt sikrere å motta med Digipost eller en annen tilsvarende digital postkasse, men som vi fortsatt får tilsendt på papir. Vi trenger politikere som sørger for at stat og kommune tar i bruk slike tjenester slik at vi kan få sikker og digital tilgang til ting som i dag kommer på papir i postkassen. Man trenger ikke være redd for at dette skal føre til et nytt monopol på digital post. I tillegg til Posten Norges Digipost er det også lansert en tjeneste som heter eBoks.no. Denne tjenesten er eid av Posten Danmark og Nets, som igjen er eid av norske og danske banker i fellesskap. I Danmark er eBoks etter ti års drift blitt en stor tjeneste som har 3,5 millioner private brukere og 125 000 brukervirksomheter. I 2011 distribuerte de 185 millioner dokumenter. Danskene ligger i dag langt foran Norge på dette området."

I april 2012 var jeg derfor veldig tilfreds her på bloggen da den forrige regningen la frem et dokument om digitalisering av statsforvaltingen og hadde konkludert med at det skulle etableres en ordning der innbyggerne kan ha en sikker digital postkasse for å ta imot digital post fra det offentlige. På det tidspunktet var heller ikke den endelige modellen for dette klar, den er blitt ytterligere konkretisert senere og så utviklet til det som nå er blitt en fungerende postkasseløsning for digital post fra stat og kommune. Nå har vi kommet dit at alt ligger ligger til rette og den digitale plattformen er der. Men det å ta den i bruk kommer ikke av seg selv, det vil kreve gjennomføringskraft.

6 råd om offentlig digitalisering

I desember hadde McKinseys kunderettede nettsted Insights and Publications en artikkel om digitalisering i offentlig sektor med overskriften "Public-sector digitization: The trillion-dollar challenge" (PDF-versjon her) Der kom de med seks overordnede råd om hvordan denne utfordringen bør angripes. Ikke noe oppsiktsvekkende nytt kanskje, i hvert fall ikke noe som gir grunn til å gå vekk fra den kursen vi har valgt i Norge, men likevel nyttige påminnelser og eksempler å ta med seg.

Utgangspunktet for artikkelen er at det er veldig store gevinster å hente ut dersom offentlig sektor digitaliserer mer. Digitalisering i offentlig sektor lønner seg og McKinsey anslår at den globale kostnadsreduksjonen kan være så høy som 1000 milliarder dollar (derfor "trillion-dollar challenge"). Men artikkelen minner også om at det er noen forskjeller mellom offentlig og privat sektor som kan gjøre det ekstra krevende å lykkes med offentlige it-prosjekter:

"The public sector must cope with additional management issues, including multiple agencies, a range of organizational mandates and constit­uencies, longer appropriations timelines, and the challenge of maintaining strategic continuity even as political administrations change. Therefore, it is important that private-sector companies supporting public IT transformations understand that the public sector operates in a different context. For example, it can be challeng­ing to set a specific target, build consensus, align on a leadership structure, secure funding, and meet implementation timelines.

Similarly, when systems and data are owned by different departments and functions, on a range of platforms and with differing taxonomies and access requirements, it can be difficult to invest at scale and generate sufficient economies. Silos, fragmentation, and the absence of a central owner for nationwide IT infrastructure and common components can make it hard to connect the internal “plumbing” to create a seamless experience for the end user, be it a government worker, a business user, an average citizen, or another intergovernmental office. It doesn’t make the task easier when the complexity of large-scale digital projects requires specialized skills and expertise that come at a high price and are often in short supply. In consequence, many e-government efforts fall short of their promise."

Artikkelen tar til orde for seks overordnede strategier, eller "håndtak" som bør brukes av myndighetene for å lykkes med store digitaliseringsprosjekter i offentlige  virksomheter. Disse seks strategiene er illustrert med hvert sitt konkrete eksempel fra land som har fått til noe på det aktuelle området, men som jeg tenker at det også er mulig å identifisere konkrete eksempler på ting vi har lykkes med i Norge under hver hver at de seks overskriftene. Men også ting som har vært utfordrende fordi vi ikke har fått det til godt nok. De seks "håndtakene" McKinsey tar til orde for er (og jeg bruker de engelske titlene):

1. "Win government-wide and agency-deep commitment to specific digital targets." Som eksempel på suksess med hente ut gevinster på tvers av statlige etater og samtidig ha en tilstrekkelig dyp forankring av gevinstmålsettingene nevner artikkelen Storbritannias offentlige nettsted gov.uk og etableringen av Government Digital Service, Men jeg tenker også at vår egen nye A-ordning (som jeg blogget om her) som forenkler innrapporteringen for 220 000 virksomheter til Skatteetaten, NAV og SSB har fått til nettopp dette tverrgående som kan være så krevende.

2. "Establish government-wide coordination of IT investments." Som eksempel på et land der budsjettprosessen for store it-investeringer er koordinert peker artikkelen på Danmark. Her i Norge kom et en egen utredning fra Rambøll, bestilt av KMD, om finansieringsmekanismer og gevinstealisering rett før jul som blant annet ser på vårt eget system for prioritering av it-prosjekter, går konkret inn i erfaringene med 7 store prosjekter og peker på noen forbedringsmuligheter

3. " Redesign processes with the end user in mind". Eksempelet på det å sette brukerne i sentrum og designe arbeidsprosessene i de nye it-løsningene rundt brukernes behov er Nederland, som gjennom det digitale implementeringsprogrammet i-NUP stimulerer design av digitale tjenester rundt brukerne. Ikke helt ulikt noen gode prosjekter for designdrevet drevet innovasjon her i Norge som har hatt som mål å korte ned ventetider og bedre brukeropplevelsen.

4. "Hire and nurture the right talent. Det å rekruttere den nødvendige kompetansen for å lykkes med digitaliseringsprosjektene er krevende og det blir stadig mer krevende å konkurrere med privat sektor om å tiltrekke seg talentene. Her løftes Sør Korea frem som et land som har bygget robuste fagmiljøer som er attraktive nok til å også tiltrekke seg folk fra næringslivet.

5. "Use big data and analytics to improve decision making." Mer og bedre offentlige data betyr at vi kan få et stadig bedre grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger. Men dataene må tilrettelegges slik at de blir tilgjengelige og kan tas i bruk. Som eksempel på et land som går foran nevner artikkelen USA som har lagt til rette for at 85 000 datasett med offentlige data er offentlig tilgjengelige på data.gov.

6. "Protect critical infrastructure and confidential data". Ikke alle vil oss vel, og datasikkerhet kommer av åpenbare grunner stadig høyere på nasjonale politiske agendaer. Her nevnes UK Fusion Cell som eksempel, et samarbeid mellom offentlig og privat sektor for å forebygge og bekjempe kriminalitet og sikkerhetstrusler.

Det er sikkert noen flere ting som kunne vært nevnt i tillegg, men jeg synes dette listen er god og de eksemplene som er nevnt er relevante. Ingen land har løst alle utfordringene, men det er mye å lære av andre på land på mange av områdene som er nevnt på denne listen.

La det bli lys

"Let there be light" heter første kapittel i helgens The Economist gjennomgang av hvordan bedre energiteknologier og tjenesteinnovasjon fører til energimarkeder som er i kraftig endring. Energi er et tema jeg har blogget om ganske ofte de siste årene (her er listen med innlegg på bloggen som er tagget med "energi"), ganske enkelt fordi energibransjen de siste årene har gått fra å være nokså statiske saker til å være blant de mest innovative bransjene. Noe som også har fått store markedsmessige og politiske konsekvenser.

I sin meget leseverdige ny "special report" om energi går The Economist gjennom noen konkrete teknologiskift og markedsinnovasjoner i energibransjen og knytter dette direkte til oljeprisfallet vi har sett den siste tiden (noe The Economist også spådde i artikkelen "Yesterday's Fuel" sommeren 2013). Disse innovasjonene ville vært viktige hver for seg, men summen av dem gjør dette ekstra kraftfullt:

For det første handler det om konkurransedyktig fornybar energi, og da særlig solenergi som mange steder i veden er i ferd med å bli konkurransedyktig uten subsidier. The Economist skriver blant annet:

"Along with worries about pollution from other fuels, the biggest boost to solar—both in the rich and the emerging world—is its plummeting cost. In a recent report on solar electricity the IEA noted that the cost of solar panels had come down by a factor of five in the past six years and the cost of full PV systems, which include other electronics and wiring, by three. The “levelised cost” (the total cost of installing a renewable-energy system divided by its expected energy output over its lifetime) of electricity from decentralised (small-scale) solar PV systems in some markets is “approaching or falling below the variable portion of retail electricity prices”, says the report. The IEA expects the cost of solar panels to halve in the next 20 years. By 2050, it predicts, solar will provide 16% of the world’s electric power, well up from the 11% it forecast in 2010."

Det andre området som opplever en rivende teknologisk utvikling er batteriteknologi. Den mest opplagte gevinsten er at elektriske biler blir stadig mer konkurransedyktige, også uten store avgiftsfordeler eller andre politiske vedtatte særordninger. Men en annen og minst like viktig gevinst er at bedre batterier gjør det mulig å løse et av de store problemene med sol- og vindkraft, at de bare produserer når solen skinne og vinden blåser og ikke nødvendigvis på de tidspunktene man trenger energien. Med bedre batterier kan overskuddsproduksjon lagres og benyttes når man trenger den. The Economist skriver:

"The storage business is booming. Navigant, a consultancy, reckons that in 2014 alone projects amounting to 363MW were announced. BNEF estimates that by 2020 some 11.3GW will be installed, 80% of it in America (chiefly California), Germany, Japan and South Korea, and that investment in storage by then will be running at $5 billion a year. The biggest advantage of storage is that it dispenses with the most inefficient part of the power industry: the generating capacity that is held in reserve to meet peaks of demand. In the state of New York, for example, one-fifth of the generating capacity runs for less than 250 hours a year. By some counts, a megawatt of storage replaces roughly ten megawatts of such generating capacity—an irresistible saving."

Et tredje innovasjonsområde The Economist skriver om er kombinasjonen av "smart grids" som bruker informasjonsteknologi til å koble tilbud og etterspørsel på bedre måter, sammen med nye og innovative forretningsmodeller, som for eksempel lar strømkunder være produsenter som kan selge overskuddsenergi fra solpanelene sine på taket til nettselskapet. Det gamle strømnettet var laget for å transportere høyspent energi over lange avstander fra store kraftverk og inn til byene der kundene bor. Morgendagens nettverk blir langt mer avanserte:

"As a result, the power grid is becoming far more complicated. It increasingly involves sending power at low voltages over short distances, using flexible arrangements: the opposite of the traditional model. In some ways the change is akin to what has happened in computing. A 2010 report for BCG, a consultancy, drew a parallel with the switch from mainframes and terminals to cloud storage and the internet. Traditional power stations and grids still play a role in this world, but not a dominant one. They have to compete with new entrants, and with existing participants doing new things."

Et fjerde viktig innovasjonsområde, som er hovedtema i siste kapittel i denne gjennomgangen, er energieffektivisering. Den aller billigste og reneste energien er den vi ikke bruker i det hele tatt fordi vi kan klare oss uten. Også her er det slik at teknologiutviklingen gir oss nye og bedre måter å spare energi, men det er først nå når det kommer bedrifter som tilbyr kundene nye og smartere måter å hente ut disse gevinstene at det virkelig begynner å skje noe.

Bortgjemte musikalske perler (35)

Poenget i denne serien om musikalske perler er, som overskriften sier, at perlene skal være litt bortgjemte. Hvor bortgjemte har variert litt, og noen ganger har jeg kanskje dratt strikken litt langt, som i tilfellet "Maria" med Blondie der sangen hadde vært listetopp i UK, men jeg hadde ikke hørt den før. I motsatt enda av skalaen har vi Ramones og Debbie Harry med "Standing in my way" som bare kom på en spesiell utgave av en CD som ble gitt ut i ytterst få eksemplarer og er umulig å få tak i.

Dagens bidrag er enda sjeldnere, for den har aldri vært utgitt i det hele tatt. Det er "Angels Forever", en helt nydelig sang med Lana Del Rey som noen har lagt ut på YouTube og satt sammen en musikkvideo. Om Lana Del Rey har hatt noen rolle i at denne videoen er på YouTube er slett ikke sikkert, men på en aller annen måte har i hvert fall den innspilte sangen kommet ut. Så får vi håpe hun også slipper den ut på ordentlig snart, for dette fortjener et større publikum.

Katzenjammer: Rockland

I dag kom det plutselig et nytt album fra Katzenjammer, den folk-rock og Balkan-inspirerte jentekvartetten som har gjort et par veldig bra album tidligere. Dessuten er de utrolig bra live, noe jeg blogget om her da de var på NHOs årsmiddag i 2011. Men nå er det over tre år siden forrige gang de laget album. Det nye albumet heter "Rockland", men er vel strengt tatt mer pop og mer strømlinjeformet enn tidligere. Litt ujevnt er det også, men anmelderne i Dagens Næringsliv, Aftenposten og Dagbladet er i all hovedsak positive. Første singel heter "Lady Grey" og er en fortelling om en gammel dame med Alzheimers sykdom. Her er videoen på YouTube:

Lønnsomme og ulønnsomme oljeprosjekter

E24s oversikt over lønnsom og ulønnsom oljeproduksjon

De første nettavisene var stort sett papiraviser på skjerm. Praktisk for leseren fordi journalistene publiserte ferske nyheter døgnet rundt og lett å bli oppdatert, men ikke revolusjonerende på innholdssiden. Dette har gradvis endret seg og i dag bruker gode nettaviser video og infografikk på måter som gjør dem til helt andre og mer interaktive medieprodukter enn de tradisjonelle plattformene. De kan hjelper oss grave frem kunnskap selv ved å tilby gode verktøy.

Et eksempel på dette er infografikken E24 har i dag om lønnsomheten i alle olje- og gassfeltene som skal bygges ut på norsk sokkel de neste årene. Arealet på rutene representerer den anslåtte produksjonen, mens tallet forteller hvor lønnsomt eller ulønnsomt det er å produsere et fat olje fra hvert felt gitt dagens oljepris. Tallet oppdateres fortløpende i sanntid når oljeprisen svinger. Klikker man på de enkelte rutene får man opplysninger om hvem som er operatør for feltet, hvor mange fat som skal utvinnes, når plan for utbygging og drift ble vedtatt eller er planlagt fremmet, hvilket år produksjonen skal starte og hvilken oljepris som kreves for at feltet skal være lønnsomt.

Bare ved å kaste et raskt blikk på bildet ser man at det er noen utfordringer her. Det er noen store prosjekter som fortsatt har positive tall, som Johan Sverdrup, Åsgard LP og Valemon. Men det er også flere store felt som trenger en betydelig høyere oljepris. For eksempel forteller grafikken at Johan Castberg-utbyggingen trenger en oljepris på 71 USD pr fat for å være lønnsom, Goliat må ha en oljerpris på 57 USD, mens Snorre Late Life må ha en oljepris på 75 USD. Mest problematisk, i følge denne oversikten, er Statoils King Lear, som riktignok ikke skal vedtas før i 2019, men som vil kreve en oljepris på 99,6 dollar, over det dobbelte av dagens pris.

Så selv om infografikken er flott så er budskapet rimelig utfordrende for både oljeselskaper, leverandører og for den norske statskassen. Men det er kanskje en liten god nyhet i dette, midt oppe i alt det dystre. Det er at et krevende marked som vi har nå vil favorisere de som er omstillingsdyktige og innovative. I gode tider løftes alle. Virkelig vanskelige tider skiller de dyktigste fra de mindre dyktige og premierer de som har evne til å omstille. Det er en situasjon norske teknologimiljøer har vist at de behersker. De kommer opp med nye konsepter og teknologier som tåler nye rammebetingelser.

Kriser kan være innovasjonsfremmende for næringslivet dersom de brukes på riktig måte. Det samme gjelder også i offentlig sektor. Hvis det er slik at oljeaktivitet og norske oljeinntekter skal gå nedover kan vi ikke fortsette som før. Da må vi gå løs på omstilling og reformer, både i kommune og stat slik vi er i gang med, som gjør oss bedre rustet til å møte en fremtid der Norge skal være langt mindre oljeavhengig enn i dag.

Terroren i Frankrike

Hvis det stemmer at omkring to millioner mennesker møtte frem til markeringen i Paris søndag må ha vært en av de største politiske markeringene i europeisk historie. Og handlingen som utløste det fortjener naturligvis også en slik unison fordømmelse, der alle politiske og religiøse retninger som opererer innenfor rammen av demokratiet stiller opp.

Som The Economist skriver lederartikkelen i helgens nummer er det ingenting som kan gjøres med en blyant eller et tastatur som rettferdiggjør gjengjeldelse med et maskingevær:

"The magazine had the right to publish everything it did, and French law is right to allow it to. There can be no “but” in that sentence. Even when a picture or opinion is imprudent or tasteless, unless it directly incites violence it should not be banned. Charlie Hebdo lampoons all religions, not just Islam—but it would have the right to single out that faith if it wanted to, just as Islamists in Europe are entitled to denounce Western decadence if they so choose. In any case, there is a world of difference, and several centuries of liberal political thought, between giving and taking offence and killing people over it. Nothing can be done with a pencil or a keyboard that warrants a reprisal with a Kalashnikov."

The Economist har også en bra artikkel, "A blow against freedom", om den franske innenrikspolitiske konteksten terroraksjonene foregår i. Og i nettutgaven har de en leseverdig artikkel som stiller spørsmålstegn ved hvor lenge den brede mobiliseringen for ytringsfrihet vil vare. Det er jo åpenbart grupper, på svært ulike sider av debatten, som kan ha interesse av at det ikke mobiliseres en bred og samlet front for ytringsfrihet og demokrati, men som har interesse av en mer polarisert debatt om forholdet mellom "oss og dem".

En av de interessante diskusjonene som har kommet i kjølvannet av terroraksjonene mot tegnerne i Charlie Hebdo er hvorfor det tilsynelatende er svært mye større støtte til de som nå publiserer islam-kristiske karikaturer enn det var i 2006 da blant annet Jyllandsposten og Dagen gjorde det. Redaktør Nils August Andresen i Minerva har en interessant analyse av dette i artikkelen "Vi er Charlie Hebdo" der han blant annet skriver:

"Vi har kommet et stykke i Norge siden den gang: Min opplevelse er at langt flere anerkjenner betydningen av å kunne publisere slike karikaturer, også når noen opplever seg krenket på religiøst grunnlag. Også flere muslimer har fått økt forståelse for hvorfor slike ytringer finnes. Det er positivt. Og jeg tror det også innebærer at færre opplever seg dypt krenket, nettopp fordi man forstår konteksten bedre."

Dette er nok en riktig analyse, og er en positiv utvikling. Noe annet som har skjedd siden 2006 som er langt fra like positivt, og som Minervas redaktør også nevner, er at vi også i Norge har fått organiserte radikale grupper som helt åpent støtter bruk av vold og terror for å oppnå viktige politiske mål, som for eksempel å stanse karikaturtegnere. Det kan skremme flere fra å bruke ytringsfriheten. Nettopp derfor er det så viktig med store og brede markeringer som forsvarer ytringsfriheten som et grunnleggende demokratiske prinsipp som skal forsvares, også i et mer mangfoldig og flerkulturelt samfunn.

Forenkling for 220 000 virksomheter

Om A-ordningen i Digi.no

Fredag ettermiddag var jeg tilstede da ledelse og it-medarbeidere i tre store statlige etater, Skatteetaten, NAV og Statistisk Sentralbyrå, skulle feire lanseringen av A-ordningen, et stort og viktig forenklingstiltak i offentlig sektor som vil gjøre hverdagen enklere for 220 000 bedrifter og andre arbeidsgivere. Jeg håper de fikk en fin feiring utover kvelden, for det har de virkelig fortjent.

Enkelt forklart handler dette om at arbeidgivere som tidligere måtte fylle ut fem forskjellige skjemaer til tre ulike etater, på ulike tidspunkter, nå skal rapportere dette i en samlet månedlig rapportering. Skatteetaten skriver på nettsidene sine:

"Alle som utbetaler lønn, pensjon og andre ytelser slipper fra i år å rapportere lønns- og ansettelsesforhold på fem forskjellige skjemaer til tre etater. I stedet skal arbeidsgiverne rapportere alle opplysningene elektronisk i en felles månedlig melding. Rapporteringen vil nå skje som en integrert del av arbeidsgivernes naturlige oppgaver. A-ordningen forventes å spare arbeidsgiverne for anslagsvis 600 millioner kroner hvert år."

Det er i hvert fall tre viktige ting som fortjener å bli løftet frem når et så stort statlig it-prosjekt, der en rekke medarbeidere fra de tre etatene og en rekke underleverandører har stått på i tre år, har kommet i mål.

Det første er vi oppnår det som er aller viktigst, en enklere hverdag for store og små virksomheter som slipper å rapportere de samme opplysningene flere ganger. Når 220 000 arbeidsgivere må bruke unødvendig mye tid på å gi opplysninger som noen andre i staten allerede har så koster det til sammen veldig mye tid og penger. 600 millioner kroner hvert eneste år i følge de samfunnsøkonomiske analysene. At bedrifter i stedet kan bruke mer tid på kundene sine, på produktutvikling og på sine ansatte er viktig. Men det er også viktig at en etat som NAV kan bruke færre timer på å samle og kontrollere opplysninger og, som NAV-direktør Joachim Lystad sa på markeringen i går, så frigjør det også tid og ressurser som kan brukes på viktigere oppgaver, som å hjelpe flere til å komme inn i arbeidslivet.

Det andre vi oppnår er at dataene som kommer inn blir både ferskere og riktigere, noe som er viktig for at Skatteetaten skal gjennomføre riktig skattetrekk og NAV skal utbetale riktige ytelser, men som også er også viktig i innsatsen for å avsløre ulovligheter i form av svart arbeid, skatteunndragelser og misbruk av trygdeordninger.

Og for det tredje er dette et viktig offentlig digitaliseringsprosjekt. Det er et prosjekt som har vært utfordrende fordi det krever et samarbeide mellom tre store statlige etater, og veldig mange leverandører, men som likevel har levert på tid og under budsjett. Skattedirektør Hans Christian Holte sier dette til Digi,no om jobben som er gjort:

"Vi har selv utviklet den tekniske løsningen og har jobbet i åtte utviklingsteam fordelt i Oslo og Grimstad. A-ordningen er første ledd i det å ta i bruk en modernisert arkitektur, sier Holte. Det er synd å si det, men det er ikke levert på tid og budsjett. Det er levert på tid og under budsjett. Opprinnelig var det budsjettert til 619 millioner kroner. Nå styrer prosjektet 70 millioner kroner under det. Det blir billigere enn forventet, sier skattedirektøren muntert."

Det er en del oppmerksomhet rundt statlige it-prosjekter som ikke leverer i henhold til plan og budsjett. Det er helt naturlig, for vi må være opptatt av å lære av feil slik at de ikke blir gjentatt.Men det er minst like viktig å lære av de prosjektene som lykkes og som ikke får like mye oppmerksomhet. Hva er det de har gjort i dette kompliserte prosjektet som har gjort at de har kommet i mål i henhold til tidsplanen og under budsjettet? Hvordan har de planlagt, ledet og organisert, og hvordan har de tatt vanskelige beslutninger? 

Dersom folk skal ha tillit til at offentlig sektor evner å gjennomføre store digitaliseringsprosjekter  og klarer å hente ut gevinstene i form av enklere og bedre offentlige tjenester, må vi synliggjøre at det er er fullt mulig. Jeg håper derfor  mange vil være interessert i å lære mer om de erfaringene som er gjort i A-ordningen, et av de store digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor.

Norge blir høyere

"Nå blir Norge høyere" skrev Aftenposten 2. januar og slo blant annet fast at Oslo fra nyttår har blitt 32 cm høyere enn før. Nå kunne man jo tenke at gladnyheten her er at regjeringen har besluttet at Norge skal være høyere enn før, men den egentlige gladnyheten i dette er at vi er i ferd med å innføre et nytt og mer korrekt måte å måle den virkelige høyden over havet.

Det å måle høyde har selvfølgelig en lang historie i Norge og har blant annet blitt drevet av Norges Geografiske Oppmåling, som fra 1986 har vært en del av Kartverket. Og på kartverkets nettsider kan man lese mer om svakhetene i dagens system og hvordan innføringen av det nye høydesystemet NN2000 vil gi korrekte høydedata. De skriver:

"Høydesystemet er den referansen som ligger til grunn når man angir hvor mange meter over havet (moh.) for eksempel et fjell eller en innsjø ligger. Norge hever seg fremdeles etter istiden. Høyden endrer seg med opptil 5 millimeter i året, men endringene varierer i ulike deler av landet. Dagens høydesystem heter NN1954. Det står for «normal null av 1954». Dette er et 60 år gammelt system som inneholder betydelige mangler og svakheter. Enkelte steder er høydeangivelsene mer enn 30 centimeter for lave. Det er en konsekvens av at NN1954 ikke er blitt korrigert for landhevingen de siste 60 årene. Derfor trenger Norge et nytt høydesystem. Det har fått navnet NN2000. Alle målinger som benyttes til å realisere systemet, er korrigert til år 2000. Det betyr at all landheving fremover blir korrigert med moderne beregningsteknologi (landhevingsmodell). Vi innfører et høydesystem som vil vare i mange år, uten behov for endringer."

I Aftenpostens artikkel kan vi også lese i en egen faktaramme om hvordan Oslos system for å beregne høyde over havet har endret seg også tidligere. De hadde et eget høydesystem fra 1889 som tok utgangspunkt i Oslo Havnevesens målinger av tidevann, men fikk et nytt høydesystem i 1927 som senket Oslo med 11 cm: 

"Rundt 1927 skiftet Oslo høydesystem til Normal Null/Oslo lokal høyde, trolig pga. bygningsloven av 1924 som i § 25 sier at «… Enn videre bør høydemålingen søkes tilknyttet landets presisjonsnivellement…». Skifte av høydesystem i 1927 medførte at alle eldre høydeangivelser i Oslo måtte reduseres med ca. 11 cm."

Men siden 1927 har landhevingen som fortsatt pågår etter siste istid vært betydelig og vi er derfor i ferd med å innføre et nytt system i form av en høydemodell som skal ta hensyn til fremtidig landheving. Og for de som måtte lure på om dette er viktig for noen, utover at oppføring i leksikon og svar i spørrekonkurranser bør være riktige, så er dette noe som har stadig større betydning. Både byggebransjen, samferdselssektoren, planmyndigheter og mye annen næringsvirksomhet er helt avhengige av korrekte kartdata, der høyde er nødvendig del. Og med stadig flere digitale verktøy som forenkler og effektiviserer arbeidet er det enda viktigere å ha digitale kart som inneholder riktige opplysninger.

Når science fiction blir virkelighet

I dagligtale sier vi at "science fiction er i ferd med å bli virkelighet" når ting vi ikke trodde var mulig blir mulig ved hjelp av ny teknologi. Førerløse biler for eksempel, eller robotstøvsugere. Nå har magasinet Wired tatt dette med forholdet mellom science fiction og virkelighet litt lenger i sin oppsummering av 2014 og sett på noen av teknologiene som finnes i sci-fi litteraturen, eller i filmer, og hvordan de nærmer seg realisering.

Mest spektakulært av disse eksemplene synes jeg robotarmene (avbildet over) virker. De minner ikke så rent lite om Luke Skywalkers robotarm som han kunne styre med hjernen i Star Wars-filmen "The Empire Strikes Back". Wired beskriver status for denne teknologien slik i billedteksten:

"Back in May, the FDA approved a robot hand, inspired by Luke Skywalker's prosthetic from The Empire Strikes Back. This month, doctors at John Hopkins upped the ante by outfitting this double amputee with two brain-controlled robot arms."

En annen spennende teknologi Wired nevner og som har vært populære i mange science fiction fortellinger er nano- eller mikroroboter som kan svømme med blodet rundt i kroppen og gjennomføre reparasjoner der det er problemer. Det er et stykke frem før dette blir en vanlig del av kroppen, men det er ting på gang. I følge en artikkel i bladet IEEE Spektrum er forskere ved Max Plack Institutt i Tyskland i gang med å utvikle svømmeferdighetene hos slike mikro-roboter:

"The researchers say that the micro-scallop is more of a “general scheme” for micro-robots rather than a specific micro-robot that’s intended to do anything in particular. It’ll be interesting to see how this design evolves, hopefully to something that you can inject into yourself to fix everything that could ever be wrong with you. Ever."

En annen interessant nyvinning er at Skype tester ut en sanntids tolketjeneste, som i følge Wired har et av sine forbilder i Universal Translator fra TV-serien Star Trek, en innretning som gjorde det mulig for folk fra forskjellige planeter å snakke sammen på helt forskjellige språk og likevel forstå hverandre.

Eller hva med fotonkanoner til bruk i krig, slik vi kjenner dem fra blant annet Star Trek? Her bidrar det amerikanske forsvaret til at science fiction blir til virkelighet.US Navy testet i 2014 ut at nytt laservåpensystem til bruk på marinefartyøyer, kalt LaWS.

Wired nevner også nyheten om Google Genomics, der Google tilbyr lagring av en kopi av vår genetiske kode i nettskyen for $25 i året. At Google nå bruker sin kompetanse på drift av datasentraler og søk gjennom enorme mengder data til å dekode DNA og løse helsegåter er jo ikke en helt ulogisk kobling. I følge MIT Technology Review kan vi også komme til å oppleve en slags priskrig på lagring av DNA-koden.

"Also speeding the move of DNA data to the cloud has been a yearlong price war between Google and Amazon. Google says it now charges about $25 a year to store a genome, and more to do computations on it. Scientific raw data representing a single person’s genome is about 100 gigabytes in size, although a polished version of a person’s genetic code is far smaller, less than a gigabyte. That would cost only $0.25 cents a year."

En verden i forandring

Kinesiske utenlandsinvesteringer

Et nytt år krever noen tanker om hva slags endringer vi kan vente oss i tiden som kommer, The Economist gjør som vanlig en glimrende jobb på det området og har laget 10 grafer som viser hvordan verden har endret seg så mye at noen viktige "vedtatte sannheter" må korrigeres.

Grafen til høyre er en av to grafer der Kina har hovedrollen, og som sier noe virkelig viktig om en verden som opplever store forandringer. The Economist skriver:

"China will pass two milestones. First, the country’s outward foreign direct investment is likely to exceed its inward flows (chart 3). This powerfully symbolises the degree to which China has matured as a global economic power. Second, China will for the first time in modern history begin the year as the world’s largest economy, surpassing America, at least in terms of purchasing-power parity."

Det er altså blitt slik at kinesiske investeringer utenfor Kina i 2015 passerer utenlandske investeringer i Kina. Det sier mye om en økonomisk modningsprosess som har kommet langt. Som vi i grafen tok de utenlandske investeringene i Kina av på 90-tallet, og har økt siden, Først godt inne på 2000-tallet ble det fart i de kinesiske utenlandsinvesteringene, og de har ligget langt etter, men veksten har vært så eksplosiv at "outflows" nå er blitt større enn "inflows".

Fire av grafene i denne kavalkaden over viktige endringer i verden handler om teknologi: Antall solgte nettbrett vil passere antall solgte PCer. Antall brukere av Facebook passerer antall innbyggere i Kina. Og i USA vil inntektene fra reklame på internett passere reklameinntektene fra tradisjonelle medier. Og enda mer spektakulært; Antall mobilabonnementer i verden vil i 2015 passere antall mennesker, litt over 7 milliarder. Akkurat det kan virke litt rart, men det henger dels sammen med at vi i vår del av verden kjøper flere dingser med eget mobilabonnement. Og i fattigere deler av verden handler det om å ha flere abonnementer på samme telefon og kunne bytte mellom SIM-kort for å utnytte rabatter og kampanjer.

Den aller første grafen i den nevnte artikkelen sier noe annet viktig om endringer i verden akkurat nå. USAs oljeproduksjon vil i 2015 være høyere enn den i Saudi Arabia. Innovasjon innenfor olje- og gassutvinning er i ferd med å gjøre USA selvforsynt med energi. Dette er noe jeg helt sikkert vil komme tilbake til flere ganger her på bloggen, for vi har bare sett begynnelsen på effektene dette vil få på alt fra energipriser til den politiske situasjonen i Russland og Midt Østen.