mandag 26. januar 2015

Det digitale Estland

På besøk hos president Toomas Ilves
På spørsmålet om hvilke land som virkelig ligger langt fremme når det gjelder digitalisering av offentlig sektor pleier mange å peke på Estland. Ikke fordi de bruker mest penger på offentlige it-prosjekter, og heller ikke fordi de har fått til alt, men fordi de har fått til mye og dessuten har en spennende kombinasjon av noen konkrete prinsipper og spilleregler de ulike sektorene må følge og en overordnet og langsiktig visjon for hvor de skal.

Mandag besøkte jeg Estland sammen med Jan Tore Sanner og en delegasjon fra KMD for å lære mer om hvordan de tenker og hva de egentlig gjør. Vi møtte blant annet en meget engasjert Toomas Hendrik Ilves, presidenten som er en veldig tydelig pådriver for digitaliseringen av Estland. Vi møtte også økonomiminister Urve Palo og Taavi Kotka som jobber i samme departement i rollen som en "Government CIO". I tillegg fikk vi besøkt et par skoler for å se på bruk av digitale verktøy i undervisningen, vi så hvordan de har utstyrt politibilene med data- og kommunikasjonsløsninger som gjør at de kan gjøre oppslag i ulike registre og vi besøkte E-Estonia Showroom, et besøkssenter der de viser frem det de holder på med.

En klar beskjed vi fikk flere ganger under oppholdet var at dette ikke handler om utvikle en bestemt teknologisk plattform, men at det først og fremst handler om å fastsette noen felles prinsipper for forvaltning og bruk av offentlig informasjon. Disse prinsippene er styrende både for hvordan man bygger broer mellom gamle systemer (ja, de har gamle ting i Estland også) og for hvordan nye løsninger skal se ut. Et slikt prinsipp er "the once only principle" som handler om at myndigheter ikke skal be borgere og bedrifter om data de allerede har. De holder å rapportere en gang. Et annet prinsipp er at borgerne eier sine personlige data selv og må både ha kontroll over hvem som har tilgang til dem og kunne få vite hvem som har sett på dataene sine.

Estland har også noen spennende langsiktige visjoner, for eksempel at det innen 2025 skal være 10 millioner e-borgere i Estland som ikke bor i landet, men som har tilgang til ulike digitale tjenester Estland tilbyr. Det er jo en frisk ambisjon i et land med 1,3 millioner innbyggere, men en spennende tanke. Mer om både de kortsiktige og langsiktige målene kan man lese i Digital Agenda 2020 for Estland, som beskriver overordnede prinsipper og konkrete og mål. Leseverdig er også nettsiden e-Estonia.com der man an lese om historien fram til nå og om de konkrete komponentene som er byggestener i den digitale infrastrukturen.