Kjedeligere ungdom?

Sokrates blir stadig sitert på at han en gang sa at:

"Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere."

Nå er det ingen som kan vise til noen klar kilde for dette sitatet, og mest sannsynlig er det en tyvlånt omskriving fra minst to andre greske forfatteres dialoger fra antikkens Hellas der Sokrates deltar, Platons Staten og Aristofanes komedie Skyene, der Sokrates sier noe som ligner litt. Skjønt, slik jeg husker filosofihistorien er det vel ikke Sokrates man forbinder med sterk moralisme. Men det er ikke så farlig, for sitatet er godt selv om det ikke er riktig, og det har gitt mang en ungdom en god historisk begrunnelse for opposisjon mot foreldregenerasjonen.

Dessuten er det en naturlig ting å tenke seg at en ungdomsgenerasjon alltid setter spor etter seg ved å ikke la seg binde av foreldregenerasjonens moralske grenser, men fester hardt i helgene, eksperimenterer med sex, drugs and rock'n'roll og, i hvert fall i noen tilfeller, bryter loven. I sommer har The Economist i en special review med tittelen: "The staid young - Oh! You pretty things" gravd litt i denne forventningen om at ungdommen blir stadig mer fremmedgjort, ulykkelig og voldelig. Og kommet til at den er helt feil. I dag er det bartenderne som er mest bekymret, fordi ungdommen ikke drikker og fester lenger, men er blitt kjedelige og holder seg hjemme.

The Economist har tatt en interessant rundtur i en del statistikker i Europa og USA. I 2008 ble britisk ungdom beskrevet av Time magazine som "unhappy, unloved and out of control (...) a nation gripped by an epidemic of violence, crime and drukenness". Begreper som "binge drinking", "antisocial behavior"  og "ladettes" preget den politiske debatten. Det siste handlet om at mer likestilling har ført til at mange unge kvinner ble like fulle og voldelige som menn. Og opptøyene i London i 2011 bekreftet tilsynelatende at alle disse problemene var kommet ut av kontroll.

Ser vi på statistikkene er imidlertid bildet blitt et annet, og endringene har kommet ganske raskt. Siden 2007 da 110 000 barn i Storbritannia under 17 ble straffet eller fikk advarsel fra politiet etter en straffbar handling, har tallet falt til bare 28 000 i 2013. Antall tenåringsdrap har stupt. I USA har "binge drinking", definert som å drikke mer enn fem alkoholenheter på rad, falt med 30 prosent blant ungdom siden slutten av 90-tallet. Antall tenåringsmødre i USA er halvert på to tiår. I Tyskland hadde 13 prosent av tenåringene aldri drukket alkohol i 2003. I dag er tallet 30 prosent. Og andelen som drikker alkohol minst en gang i uken har falt med en tredjedel siden 90-tallet. De samme trendene ser ut til å gjelde de fleste andre europeiske land også.

Hva er så forklaringen på at ungdommen fester mindre, bryter færre lover, oppfører seg mer ordentlig og kanskje er blitt litt kjedeligere? The Economist har ikke noe entydig svar, men prøver seg på litt ulike teorier. Som for eksempel at flere unge enn før bor lenge hjemme hos foreldrene. Og at hovedeffekten av mer likestilling ikke er at kvinner kopierer menns uvaner, men at flere menn oppfører seg bedre. Utdanning kan også ha hatt betydning. Det at mange flere tar lang utdanning og færre begynner å jobbe tidlig påvirker muligheten til å bruke mye penger på byen. Nå er ikke nødvendigvis studentmiljøene kjent for lite festing, men det at høyere utdanning er blitt mye dyrere i mange land kan kanskje ha ført til at flere jobber mer og fester mindre.

Skal man være litt optimistisk på politikernes vegne så har nok noen av disse endringene, blant annet det at del bykjerner ikke lenger ser ut som krigssoner fredag og lørdag kveld, også med politiske tiltak å gjøre. Tiltak som mer synlig politi i gatene, strengere håndheving av skjenkebestemmelser og kraftigere straffereaksjoner. Også så er det jo egentlig ingen grunn til å tro at ungdommen er kjedeligere enn før. Tvert imot er det vel heller slik at kreativiteten, virketrangen og behovet for sosial kontakt i større grad får sitt utløp på en del andre arenaer.

Robert Bryce: Smaller Faster Lighter Denser Cheaper

Robert Bryce er knyttet til tenketanken Manhattan Institute og en stor teknologioptimist.. Målet hans med boken "Smaller Faster Lighter Denser Cheaper" er å ta et oppgjør med det han omtaler som "collapse anxiety", en redsel enkelte har for at verden skal gå under på grunn av matmangel, råvaremangel eller energimangel. Middelet er å spre kunnskap om hvordan vår evne til teknologiutvikling og innovasjon gjør at verden stadig går fremover, til tross for befolkningsvekst og økt vekst og forbruk.

Det overordnede budskapet er at menneskeheten generelt lever lenger, er mindre syke, er mer velstående og lever bedre enn noen gang i historien og at dette skyldes vår evne til å stadig lage ting som er mindre, raskere, lettere, tettere og billigere. Det beste eksempelet er informasjonsteknologien, der utviklingen som omtales som "Moores lov" gjør at en helt vanlig smarttelefon med 16 GB lagringsplass har 250 000 ganger høyere kapasitet enn datamaskinen på Apollo 11, som fraktet de første menneskene til månen i 1969.

Boken springer ganske friskt rundt fra område til område med eksempler på hvordan innovasjon har bidratt til å fornye, forenkle og forbedre produkter og tjenester. Vi kan lese om byggen av Panamakanalen, utviklingen av AK-47 (verdenshistoriens mest effektive drapsmaskin fordi den er billigere og enklere å vedlikeholde enn konkurrentene og derfor foretrykket av geriljakrigere verden over) og teknologiutviklingen innenfor flymotorer, mikroskop, bredbånd og borekroner. Det underliggende poenget på alle disse områdene er at vi stadig får mye mer effekt på mindre plass og det koster mindre penger enn før.

Boken er på 400 sider og blir litt utflytende til tider, men på noen områder går Bryce litt grundigere til verks og beskriver med tallfestede eksempler hvordan utviklingen i retning mer effekt pr areal eller pr kilo produkt har foregått. Han begynner med motorer, som helt bokstavelig driver mye av veksten i verden, og tar for seg utviklingen fra dampmaskin til tidlig forbrenningsmotor til dagens motorer og viser hvordan motoren i en T-Ford leverte 121 watt pr kg motor, 73 ganger mer enn en hest og 12 ganger mer enn de tidlige dampmaskinene. Motorene Ford lager i dag leverer 900 watt pr kg og forbruker langt mindre drivstoff, Mer forskning og innovasjon vil gi kundene ytterligere forbedringer.

Så tar han for seg den tilsvarende utviklingen innenfor datakraft og lagringskapasitet. Fortellingen tar utgangspunkt i den første datamaskinen i verden som ble laget med et eget minneområde (RAM), MANIAC fra 1952, basert på Johan von Neumanns design. Minnet var på 5 kilobyte, mindre enn det som kreves for å vise et enkelt ikon på en skjerm i dag. En typisk bærbar PC til rundt 5000 kroner i dag har kanskje 8 GB minne, omkring 1,6 millioner ganger mer enn MANIAC. Et annet eksempel er mikroprosessoren. Prisen pr transistor er i dag en 1/50 000 av prisen i 1971 da Intel begynte å lage mikroprosessorer. Bryce er også en tur innom hva dette, kombinert med sammenkobling via internett, betyr for en del tjenester. Han er blant annet innom penger og betaling, og viser hvordan mobile og digitale betalingsløsninger akkurat nå bidrar til vekst og innovasjon i Afrika og Asia.

Etter å ha vært innom innovasjon innenfor matproduksjon (Bryce har stor tro på genteknologi), helseteknologi, batterier og boreteknologi, handler slutten av boken om energiproduksjon, temaet Robert Bryce er mest engasjert i. Han ligger lavt i selve klima-debatten, og kaller seg "klima-agnostiker", men mener at man også helt uavhengig av klimautfordringene gjør lurt i å arbeide for renere og mer effektive energiløsninger i verden. Basert på analyser av hvor dyre og hvor arealkrevende de ulike energibærerne er pr MW energiproduksjon konkluderer han med at fremtiden særlig tilhører naturgass og kjernekraft, men at kullkraft er og kommer til  å forbli den store konkurrenten i overskuelig fremtid.

Kull er det som i dag løfter land som India og Kina ut av fattigdom og som driver veksten i verdens energiforbruk. Mellom 2002 og 2012 vokste kullforbruket globalt med 26,4 millioner fat oljeekvivalenter, mer enn veksten i forbruket av olje, naturgass, kjernekraft og vindkraft til sammen. Og selv om dette i følge Bryce ikke er helt konsistent med budskapet hans ellers om mindre, lettere og tettere (naturgass har dobbelt så stor energitetthet som kull), er kull tilgjengelig lokalt og det er billig. Biodrivstoff og vindturbiner har Bryce veldig liten tro på fordi de krever så store arealer, mens solenergi har en pris- og teknologiutvikling som gjør at det vil ta en større rolle. Det kan være greit at noen sier akkurat dette. Som New York Times skrev innledningsvis i sin anmeldelse av boken:

"Every so often we need someone to put in a kind word for the devil, if only to remind us of unpleasant facts. On energy policy, we need someone willing to declare flat out that “if oil didn’t exist, we would have to invent it. No other substance comes close to oil when it comes to energy density, ease of handling, and flexibility.” We need someone who says: Don’t kid yourself, coal will be around for a long, long time, as a cheap source of electricity across the globe." 

Det ville føre for langt å gå dypt inn i alle sider av Bryce sine resonnementer i denne korte bokomtalen, men jeg opplever at han på en del områder er for bombastisk. Når han helt avskriver bioenergi og vindkraft er det basert på en analyse av et globalt energimarked. Men elektrisitets- og naturgasskjøp foregår ikke i et globalt marked, men i mange regionale og lokale markeder, med ganske ulike befolkningstettheter, energimikser og prisnivåer. Det han helt åpenbart har rett i er at den viktigste reelle utfordreren til kraftig økt kullforbruk, med tilhørende forurensning, mange steder i verden, er naturgass, slik innovasjonen som har gitt oss billig skifergass er i ferd med å utkonkurrere kull i USA og gi lavere CO2-utslipp der. Og så har han rett i at også denne konkurransen først og fremst blir avgjort av næringslivets innovasjonsevne og evne til å lage ting som er mindre, raskere, lettere, tettere og billigere.

Lang musikk til lange feriedager (27)

Det er helg og sommerværet holder seg godt, både hjemme og ute. Derfor er det på tide med en ny episode i serien med musikksamlinger som holder en hel dag på en badestrand. I dag har turen kommet til "Siouxsie and the Banshees: Downside Up", en box- set fra 2004 bestående av 55 sanger som stort sett er b-sider fra singler bandet ga ut i løpet av en 20 års tid.

Nå innser jeg at målgruppen for anbefalingen i denne bloggposten allerede i utgangspunktet er ganske smal. Og det tillegg bare er unntaksvis band er så kreative at også b-sidene blir musikalske perler. Det er ofte også en grunn til at de heller ikke kommer på et album. Jeg har tidligere blogget om Siouxsie and the Banshees at the BBC, som heller ikke er for nybegynnere, men i hvert fall har med mange av de mest kjente sangene, om enn i litt alternative versjoner. Downside Up er derimot helt uten noe som minner om en kommersiell tiltrekningskraft.

Når jeg likevel anbefaler de spesielt interesserte å høre igjennom dette er det fordi det sanger her man ikke finner noe annet sted og fordi det er noen av disse, men langt fra alle, det er verdt å høre på. Blant sangene det er verdt å få med seg er "Mittageisen" (en tysk versjon av "Metal postcard"), "Follow the sun", "Il et ne le divin enfant" (en fransk julesang jeg har blogget om før), "I Promise" og "Return".

De to aller største høydepunktene synes jeg er "Something Blue" og "All tomorrows parties", en cover av selveste Velvet Undergound. Rent botsett fra slutten, da. For de fire sangene helt til slutt i denne samlingen er slett ikke b-sider men en nyinnspilling av "The Thorn", en EP fra vinylalderen i 1984 som det har vært umulig å få tak i senere, men som her har fått en ny produksjon med flere instrumenter, De fire sangene er "Overground", "Voices", "Placebo Effect" og "Red Over White", og er virkelig bra, enda bedre enn originalene, og utgjør en svært god grunn til å ha denne samlingen.  Så selv om det er mange låter her man vil velge å hoppe over, er det nok kvalitet til at Downside Up er verdt å høre på - i hvert fall for de spesielt interesserte.

------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Sykliske eller strukturelle vekstproblemer?

The Economist forrige helg tok et lite dypdykk i USAs økonomi etter finanskrisen i en leder om "Americas lost oomph" og en lengre briefing om "Jobs are not enough". I utgangspunktet ser det jo tilsynelatende ganske lyst ut med 288 000 nye arbeidsplasser bare i juni i USA  som avslutter det beste halvåret for jobbvekst siden 2006. Og arbeidsløsheten på 6,1 prosent er den lavest på seks år.

Problemet er at selv om flere er i arbeid slår det ikke ut i en like sterk økonomisk vekst., i hvert fall ikke enda. Et  gap mellom vekst i sysselsetting og vekst i BNP betyr fallende produktivitet. The Economist beskriver hvordan dette kan skyldes en størrelse de kaller "potential growth rate", som påvirkes av tilgangen på ny arbeidskraft og hvor produktiv arbeidskraften er. Denne størrelsen har falt siden 1990-tallet og beskrives slik:

"In the 1990s America boasted one of the rich world’s highest potential growth rates, of more than 3%, thanks to a labour force that was expanding by more than 1% a year and productivity, fuelled by the spread of information technology, growing at around 3% a year. By 2007 the Congressional Budget Office (CBO) had trimmed its estimate of potential growth to a still respectable 2.6%. It now thinks it may be just 2.1%. The Fed has lowered its projections of long-term growth by almost as much. Even that may be optimistic. The recent spell of strong jobs growth and feeble output means that productivity declined by 0.4% over the past year, JPMorgan calculates. The labour force did not grow at all.(...) JPMorgan reckons America’s potential growth is just 1.75%—about half the rate it enjoyed from 1947 to 2007."

Nå er det i praksis umulig å dekomponere årsakene til at økonomisk vekst går tregere enn ønskelig i kortsiktige effekter som har med fortsatte effekter av finanskrisen å gjøre, og som vil gå over når etterspørselen tar seg ytterligere opp, og strukturelle forhold i samfunn og arbeidsmarkeder som krever helt andre tiltak. En optimistisk analyse av situasjonen vil legge vekst på at mye av det underliggende er i ferd med å falle på plass og at vi også vil se et oppsving i investeringer og i produktivitetsgevinster som resultat av innovasjon innenfor blant annet mobilteknologi og sosiale medier den siste tiden.

En mer pessimistisk analyse vil legge vekt på at det er minst tre strukturelle problemer i arbeidsmarkedet i USA (som vi for øvrig er minst like store i Europa) som ikke forsvinner av seg selv. For det første har den store etterkrigsgenerasjonen, the baby-boomers" begynt å pensjonere seg. Det reduserer tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. For det andre har sysselsettingsnivået generelt falt, både ved at flere unge går lengre på skole og ved at mange av de som mistet jobben under finanskrisen fortsatt er utenfor arbeidslivet. Sysselsettingsnivået har derfor falt fra 65,9 prosent i 2007 til 62,8 prosent nå.

Mens arbeidsstyrken vokste med 1 prosent i året på 90-tallet er vekstraten nå bare 0,3 prosent. Det skyldes de to strukturelle grunnene som er nevnt over, men blir forsterket av et tredje forhold, en politisk vedtatt endring gjort etter vekstperioden på 90-tallet og som i følge The Economists leder har medført stor skade:

"Both these vulnerabilities are exacerbated by a self-inflicted problem: policies that depress the supply of workers. Most damaging is America’s broken immigration system. Getting into the country has become much more difficult. The number of visas issued today for highly skilled people is a fraction of what it was in the 1990s, even as the number of unfilled vacancies for skilled workers soars."

Nå er det fullt mulig å vedta politikk som bidrar til å bedre situasjonen på flere av disse områdene og det er også bred enighet om at noe må gjøres. Det som ser ut til å være det største politiske problemet er at de to partiene i kongressen ser helt ulikt på hva det er viktigst å gjøre noe med. Slik samarbeidsklimaet nå er kan det i verste fall føre til at ingen ting av det som kunne bedret situasjonen blir vedtatt.

Diane Coyle: GDP - a brief but affectionate history

Er det mulig å lese en hel bok om historien til bruttonasjonalproduktet (BNP) uten å være økonomistudent? Ja, Diane Coyles nye bok "GDP - a brief but affectionate history" er en god og aktuell gjennomgang av hvordan vi måler økonomisk vekst, for de av oss som er opptatt av slike ting, men ikke nødvendigvis er fagøkonomer. Det kan jo høres litt kjedelig ut å lese om BNPs historie i ferietiden (i fjor på denne tiden leste jeg en flott bok om containerens historie), men det gikk forbausende bra å komme igjennom litt under 200 sider som tar for seg flere spennende temaer.

Boken begynner med å beskrive hva BNP er og ikke er, og den historiske konteksten dette målet på økonomisk vekst oppstod i rundt 2. verdenskrig, der det blant annet var viktig å få med den militære produksjonen i tallene. Man kunne naturligvis tenke seg et smalere mål på vekst som konsentrerte seg om industrivarer, trakk fra forsvarsutgifter og forbruk av ikke-fornybare naturressurser, og ikke tok med tjenesteproduksjon, offentlig sektor, advokathonorarer og andre sektorer der bidraget til økonomisk overskudd i smal forstand er diskutabel. Problemet er at dette ville utelukke mesteparten av den økonomiske aktiviteten i en moderne økonomi og gi veldig merkelige tall. Derfor er BNP på godt og vondt et bruttomål på samlet økonomisk verdiskaping i et land og den vanlige måten å beregne økonomisk vekst.

Bokens mest tekniske del forklarer hvordan man beregner et lands BNP. Det kan gjøres på tre ulike måter som i prinsippet skal gi samme resultat (men fordi noen av komponentene er immaterielle eller av andre årsaker vanskelige å måle nøyaktig, må man gjerne legg inn noen justeringsfaktorer). Man kan summere verdien av all produksjon, man kan summere verdien av alt innenlandsk konsum (pluss eksport, minus import) og man kan summere all inntekt. Alle disse metodene skal gi samme svaret.

En vanlig kritikk av BNP er at dette er regnestykker som ikke måler hvor høyt velferdsnivået i et land er eller hvor lykkelige folk er. Til det svarer Coyle at den innvendingen er helt korrekt, for det har aldri vært meningen at BNP skal måle disse tingene. BNP har som formål å måle den økonomiske aktiviteten i et land, slik at vi kan sammenligne med andre land eller sammenligne med oss selv for å se om det er god økonomisk vekst eller ikke. For å måle lykke eller velferdskvalitet trenger vi andre måter å måle, for eksempel meningsmålinger som spør om opplevd lykke og FNs Human Developent Index som søker å finne verdens beste land å bo i basert på blant annet helse- og utdanningsdata. Ingen av disse metodene gir oss noen grunn til å droppe målinger av BNP.

Selv om Diane Coyle mener at BNP er et både nyttig og nødvendig grunnlag for viktige beslutninger, bruker hun også mye plass på å beskrive utfordringer og svakheter ved dagens måter å beregne de ulike komponentene i BNP på. Jeg kan nevne fire:

For det første er det en utfordring å måle verdiskaping som skyldes innovasjon, Å måle verdiskapingen fra datamaskiner og mobiltelefoner basert bare på pris og volum undervurderer den enorme verdiøkningen som ligger i at produkter til samme pris er blitt hundre ganger raskere, er fulle av programvare som løser oppgaver man bare kunne drømme om å få utført tidligere og kommuniserer med hele verden via internett. På samme måte kan statistikken gå glipp av verdien av at det blir stadig flere og mer varierte produkter innenfor samme kategori, noe som bidrar til at det er lettere å finne produkter som passer bedre og dermed også blir utnyttet bedre.

Andre utfordring er måling av verdiskaping i tjenestesektoren, som egentlig handler om flere problemer. Dels at det er problemer med å separere ut en del tjenester fra prosessene de inngår i, dels er det vanskelig å finne gode måter å måle produktivitetsutvikling for enkelte tjenester (strykekvartetten blir ikke bedre av å spille dobbelt så mye musikk på samme tid eller ved å redusere antall medlemmer fra fire til tre), og dels er det noen særskilte utfordringer med å måle offentlig sektors bidrag til den økonomiske aktiviteten på områder der det ikke finnes markedspriser å sammenligne med.

Tredje problem er avgrensningsutfordringer i forhold til den "uformelle" økonomien. Trenden har de siste årene vært at land også prøver å inkludere økonomisk aktivitet som ikke befinner seg innenfor det lovlige arbeidslivet eller som ikke betaler skatt (slike endringer av statistikken bidro til at BNP-tallene i land som Hellas og Italia gjorde store byks for noen år siden). Mens svart arbeid nå bidrar til BNP, er arbeid i hjemmet, for eksempel ubetalt omsorg i hjemmet for pleietrengende eldre, ikke med i BNP. Derfor kan man, litt tabloid, si at både private barnehager, kommunale barnehager og svarte dagmammaer bidrar til BNP, mens foreldre som velger å være hjemme med barna ikke bidrar, slik avgrensningene fungerer i dag. Og så må man huske at BNP er en målemetode og ikke et moralsk eller politisk verktøy som kan brukes til å ta stilling til hva som er det beste alternativet.

Et fjerde problem det kan være verdt å nevne er finanssektoren som det rett og slett er ganske vanskelig å beregne verdiskapingsbidraget fra. Svaret er avhengig av om man vurderer banker som aktører som samtidig både tar imot innskudd og låner ut penger, og der verdiskapingen er det de tjener på differansen. Eller om man regner sparing/pengeplassering og utlånsvirksomhet som to adskilte virksomheter der verdiskapingen er den gevinsten de henter inn utover å være "risikofrie". Denne siste bruttometoden gir et mye høyere tall og fører til at finanssektorens bidrag til BNP utgjør opp mot 10 prosent i USA og UK. Et beslektet problem er å fange opp det negative bidraget fra banker og andre finansaktører som lever over evne og rett og slett ødelegger verdier gjennom sin uansvarlighet, noe vi så mange eksempler på under finanskrisen i USA, men som det ikke er så lett å finne igjen i BNP-tallene når de brytes ned på sektorer.

I bokens siste kapittel kommer Diane Coyle med tre anbefalinger om hvordan måling av BNP bør justeres og forbedres for å fortsatt kunne være relevant i en mer innvevd og global kunnskapsøkonomi der tjenesteproduksjon dominerer. Det første handler om bedre verktøy for å måle verdien av innovasjon og produktmangfold, noe jeg allerede har vært litt inne på. Fordi innovasjon i dag foregår i noen komplekse globale verdikjeder og i et samspill mellom mange ulike bidragsytere, er det veldig krevende å beregne hvor mye av verdiskapingen som foregår i hvilken del av kjeden, i hvilken virksomhet og i hvilket land.

Andre anbefaling hun kommer med er å finne enda bedre måter å fange opp at en stadig større del av økonomien består av immaterielle verdier, i form av mer brukervennlig design, høyere tjenestekvalitet, bedre designet teknologi eller andre ting som ikke kan måles på samme måte som antall fat olje eller antall spiker. Det som bidrar ytterligere til å gjøre statistikernes jobb vanskelig er alle gratistjenestene vi nå omgir oss med i form av nettbaserte tjenester og sosiale medier som åpenbart genererer store verdier, også økonomisk, men fordi forretningsmodellene er annerledes er det en utfordring å fange det reelle bidraget til den økonomiske veksten.

Siste og viktigste anbefaling handler om bærekraft, både i økonomisk og i miljømessig forstand, det vil si om den veksten vi har i dag kommer på bekostning av fremtidig vekst, eller om vi investerer i kompetanse og kapasitet til å lykkes enda bedre i fremtiden. Er for eksempel penger vi bruker på forskning og innovasjon en utgift i BNP-beregningene, eller er det en type omplassering av formue der det investeres i fremtidig vekst? Å lage gode avgrensinger her er svært krevende, men viktig for å få bedre verktøy for klokere politiske beslutninger, mener Coyle. Og det samme gjelder naturligvis også miljø og naturressurser. Om vi bare er opptatt av inntektene som kommer inn fra utnyttelsen av nye ressurser, men ikke er opptatt av å få vite om det vi allerede har forvitrer eller skades, får vi et ufullstendig bilde av tilstanden i landet, enten det gjelder forvaltning av naturressurser eller menneskelige ressurser.

Sommerens soundtrack (1): Lana Del Ray

Jeg har lest et par steder at Lana Del Ray har tatt en "omvendt Bruce Springsteen", i den forstand at mens han ga ut den mer krevende "Nebraska" før "Born in the USA" så har Lana Del Ray gjort med motsatt og fulgt opp den kommersielle kjempesuksessen "Born to Die" med det mer kunstnerisk krevende "Ultraviolence". Det er en påstand som fortjener å bli undersøkt.

Og svaret er at "Ultraviolence" er et meget bra album som kanskje mangler de veldig kommersielle hitåtene som trengs for å bli spilt mye på radio, men det er et album med låter som vokser og vokser. Jeg får en slags David Lynch-assosiasjoner når jeg hører albumet, med mørke og melankolske stemninger - og mye knuste drømmer, avhengighet og galskap. Som i åpningslåten "Cruel World", et slags svar på Chris Isaaks "Wicked Game" fra 1979. En ting som skiller Lana del Rey fra mange andre av dagens største artister er den sentrale betydningen tekstene hennes har for helheten i sangene. Som på "Brooklyn Baby"

"Well, my boyfriend's in a band/He plays guitar while I sing Lou Reed/I've got feathers in my hair/I get down to Beat poetry/And my jazz collection's rare/I can play most anything/I'm a Brooklyn baby"

Eller den strålende "Money Power Glory":

"You talk lots about God/Freedom comes from the call/But that's not what this bitch wants/Not what I want at all/I want money, power and glory/I want money and all your power, all your glory/Hallelujah, I wanna take you for all that you got"

Hvor mye i disse tekstene som er selvbiografisk er nokså uklart, og det blir ikke spesielt mye klarere i de spesielle intervjuene hun gir. I ukens utgave av Rolling Stone er Lana Del Rey på forsiden og i et stort intervju på innsiden. Her får vi vite litt om hvor hun kommer fra (New York), hvorfor hun byttet navn fra Lizzy Grant og hvordan karrièren har utviklet seg så langt, men ikke så mye mer om alt som kan virke vondt og vanskelig i sangtekstene eller om fremtiden. Men, det gjør kanskje ikke så mye. Bra musikk er det uansett, både "Born to Die" og særlig det nye albumet "Ultraviolence".

Lang musikk til lange feriedager (26)

Det er meldt varm vær i helgen, mange har dessuten ferie, og det er på tide å ta opp igjen tråden med å skrive om lang musikk til lange feriedager. Reglene mine for denne sjangeren sier at det må være "box sets" eller fleralbumsutgivelser med minst 40 sanger, men gjerne flere. Om det er samleplater, rariteter eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Poenget er at innholdet må holde en dag på en iPod på en badestrand, enten den tilbringes i et sommervarmt Norge eller et sted lengre sør.

Dagens bidrag er en forholdsvis ny boks fra Bob Dylan som kom i fjor høst, men som ripper opp i en gammel historie. Den heter "Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10" og består i all hovedsak av andre versjoner av sanger som ble utgitt på albumene Nashville Skyline, Self Portrait og New Morning, samt ikke-utgitte ting fra samme tiden i platestudio . En egen deluxe-versjon av boksen har dessuten en ekstra live-CD med 18 sanger fra Isle of Wight-festivalen i 1969, noe som gjør at det totalt er 53 sanger.

At så mange sanger Bob Dylan har gitt ut før, særlig fra albumet Self Portrait fra 1970, gis ut på nytt i andre versjoner over 40 år etter har nok sin spesielle årsak. For, som nettstedet Allmusic.com skriver om den opprinnelige "Self Portrait" fra 1970: "There has never been a clearer attempt to shed an audience than Self-Portrait". Etter en sammenhengende rekke briljante album i et tiår kom plutselig Dylan med et rotete dobbeltalbum med svake coverlåter, svake liveopptak og alt mulig annet rart, uten noen klar retning. Anmelderne så på det enten som en provokasjon eller en vits, og Rolling Stones anmelder Grail Marcus hadde følgende første setning på sin anmeldelse: "What is this shit?". Dylan svarte med å gi ut den glimrende New Morning samme året, slik at det mislykkede albumet ble glemt raskt.

Når Bob Dylan nå ripper opp i dette ved å gi ut "Another Self Portrait" er det nok slik at den gamle historien ikke er helt glemt likevel, og at han har lyst til å fortelle at det er ting der som fortjener en ny sjanse. Dessuten var det allerede den gang låter som ble spilt inn i andre versjoner og som dagens publikum kan ha interesse av å høre på. Og det hele fungerer faktisk meget bra. Alle som har et forhold til Bob Dylan kan godt bruke litt tid på å utforske denne samlingen, for selv om det naturligvis er litt ujevnt på slike bokser med ting som ble til overs, er dette veldig mye det er verdt å høre på her. Skal jeg trekke frem noe spesielt må det være de herlige nedstrippede versjonene av "Days of '49", "Belle Isle" og "Copper Kettle", den uutgitte "Pretty Saro" og "Working on a guru", en morsom sak med George Harrison på gitar.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Fjerning av tidstyver med IKT

Som hjelp i arbeidet med å fjerne de unødvendige tidstyvene i offentlig sektor har Kommunal- og Moderniseringsdepartementet og Difi laget noen enkle og korte videoer. I denne videoen forklarer blant annet Lars Groth, professor ved UiO, og Lise Løwe ved Statens Pensjonskasse hvordan ikt både kan være en del av problemet, men også et nødvendig verktøy for å få automatisert arbeidsprosesser og fjernet tidstyver.

Da Harry møtte Preben

Dagens Næringsliv har i dag interessert seg for borgerlig samarbeid i praksis. Det at vi ikke bare snakker om samarbeid, man faktisk klarer å samarbeide om felles politikk og liker å jobbe sammen. Det er mulig det har vært vanskeligere å samarbeide på tvers av partier i regjering før, det vet ikke jeg. I hvert fall har det blitt et fint oppslag med Per Willy Amundsen og meg i DN (bare på papir og bak betalingsmur, tror jeg) i dag der vi snakker om hvordan vi opplever det gode samarbeidet i Høyre/FrP-regjeringen.

Skal man gjennomføre en ambisiøs regjeringsplattform må man se framover og være opptatt av det som skal gjennomføres, ikke bruke masse kalorier på å lete etter problemer som knapt finnes. I jobben som statssekretær i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet er jeg avhengig av et godt samarbeid i eget departement, men veldig ofte må vi også samarbeide med politikere i andre departementer. Da er det helt avgjørende at vi snakker godt sammen og er opptatt av å finne løsninger. Det går veldig bra, og jeg går i hver fall ikke rundt og er mest opptatt av om den jeg samarbeider med tilhører det ene eller andre partiet når et problem skal løses.

Dagens Næringsliv har laget en "Harry møter Preben"-vinkling på saken, som selvsagt er relevant når to litt ulike kulturer skal finne tonen. Nå må det sies at denne kulturforskjellen ikke er fullt så endimensjonal som det av og til fremstilles, men det er mye bra humor i stereotypiene, for eksempel når det gjelder mat- og drikkevaner, bruk av wunderbaum i bilen eller evnen til å regne ut størrelsen på en taxfreekvote.

Det at vi ikke er i samme parti, men i to ulike partier, er naturligvis også uttrykk for at det er noen politiske forskjeller, men som vi sier i intervjuet er de vanskelige sakene avklart i regjeringsplattformen slik at vi kan konsentrere oss om å jobbe sammen for det vi er blitt enige om. Og det er veldig mye. Som jeg sier i intervjuet:

"- Avstanden mellom oss og mellom FrP og Høyre er mindre enn man skulle tro. Vi har det samme grunnleggende synet på at mer makt skal overføres fra staten til private, troen på markedsbaserte løsninger samtidig som vi skal styrke fellesgoder som skole, helse og vei. Til og med i miljøpolitikken er det slik at det ikke er stor uenighet, sier Chaffey."

Og det er grunn til å legge til at kombinasjonen av å ha en god regjeringsplattform i bunnen, der noen forutseende forhandlere løste veldig mye som ellers kunne blitt vanskelig, og et godt samarbeidsklima i regjeringsapparatet der vi er mest opptatt av å finne løsninger og av å gjennomføre det vi har lovet, gjør at vi får gjennomført veldig mye bra politikk sammen.

Nils-Petter Enstad: Sommeren som endret Norge

Da Civita høsten 2013 lanserte Nils-Petter Enstads bok "Sommeren som endret Norge", om dannelsen og det kortvarige livet til Lyng-regjeringen, var det dels for å markere at det har gått 50 år siden begivenheten og dels for å få frem at noen av vurderingene som ble gjort på borgerlig side i 1963 også er relevante i dag. Jeg fikk dessverre ikke lest boken da den kom, men nå har jeg endelig fått gjort det. Det er en leseverdig bok om en spennende episode i norsk politikk som fikk stor betydning utover ukene det pågikk. Boken kan kan anbefales for alle historisk interesserte, men særlig de som er opptatt av muligheter og forutsetninger for bredt borgerlig samarbeid.

Sommeren som endret Norge er på omkring 130 sider og handler om de begivenhetene som utløste regjeringskrisen i 1963 etter en ny alvorlig gruveulykke ved Ny-Ålesund på Svalbard og om styringslitasjen som preget Arbeiderpartiet etter 18 år sammenhengende i regjering. Men denne boken skiller seg fra flere andre historiebøker om samme tema ved å bruke mest plass på å beskrive hva som skjedde på borgerlig side i forbindelse med regjeringsskiftet, og som gjorde det mulig å stable på beina et styringsdyktig alternativ som kunne ta over.

Regjeringsskiftet i 1963 var første gang Norge hadde en borgerlig ledet regjering  siden Johan Ludwig Mowinckels tredje regjeringen måtte gå av i 1935. Nesten 30 år etter Mowinckel var ikke de borgerlige partiene vant til å styre landet og da de plutselig fikk sjansen i 1963 var de ikke spesielt godt forberedt. Likevel brukte de denne muligheten godt. Selv om Arbeiderpartiet sørget for at Lyng-regjeringen fikk svært kort levetid, viste de fire borgerlige partiene at de klarte å finne sammen og formulere en felles regjeringserklæring, Dette felles politiske grunnlaget fikk stor betydning i årene som fulgte og påvirket partienes valg av samarbeidspartnere i lang tid etterpå.

Også på personsiden fikk erfaringen fra Lyng-regjeringen betydning. Flere av statsrådene i Lyng-regjeringen dukket senere opp som statsråder i Borten-regjeringen og Korvald-regjeringen, og en av disse, handelsminister Kåre Willoch, ledet selv en borgerlig regjering 1981-86. Nils-Petter Enstad trekker noen paralleller på slutten av boken mellom Lyng-regjeringen i 1963 og Hornsrud-regjeringen i 1928, som også satt svært kort tid, men som gjennom sin eksistens viste at Arbeiderpartiet kunne og ville ta regjeringsmakt. Slik Hornsrud-regjeringen la grunnlaget for en lang periode med fullstendig Arbeiderparti-dominans, viste Lyng-regjeringen at en borgerlig koalisjon var mulig. Nils-Petter Enstad skriver i oppsummeringen mot slutten at:

"Det er ikke alltid en regjerings levetid er avgjørende for dens betydning. Noen ganger er det nok at den har opptrådt på den politiske scenen. Slik var det i 1928 og slik skulle det vise seg å være i 1963. Lars Roar Langslet skrev: "Fire selvstendige, frie partier, som aldri før i norsk historie har prøvet et slikt samarbeid, har vist både vilje og evne til å handle i fellesskap. Folk har oppdaget at det endelig er etablert et alternativ, basert på samarbeid""

De fire ukene i regjering sommeren 1963 gjorde ikke minst noe med forholdet de fire partiene i mellom. En ting var at regjeringens medlemmer ble sveiset sammen til det man må kunne kalle "en vennekrets", viktigere var virkningene i de politiske miljøene som hver av disse representerte. Det sterke samholdet som krisen og regjeringstiden hadde skapt, kom til å prege forholdet mellom de fire partiene i mange år framover. De var blitt samarbeidspartier. Da valgresultatet forelå i 1965 og viste et klart, borgerlig flertall på Stortinget, var det ingen diskusjon om hva som nå kom til å skje. De fire borgerlige partiene skulle danne regjering sammen".

Nils-Petter Enstad har tidligere vært informasjonssjef og studiesjef i Kristelig Folkeparti og kjenner diskusjonene om borgerlig samarbeid fra innsiden. En innsikt som bidrar til å gjøre denne boken om starten på det moderne borgerlige samarbeidet for 50 år siden til en bok som også er svært relevant for dagens diskusjoner om hvordan et borgerlig flertall best skal forvaltes og brukes til å oppnå politiske resultater.

Hvor kommer tidstyvene fra?

Hva er en tidstyv? Og hvorfor dukker de opp på så mange områder og stjeler tid fra det arbeidet vi egentlig skal gjøre for å løse oppgavene? Hvorfor er offentlige myndigheter skyld i mange av tidstyvene vi opplever som privatpersoner og i arbeidslivet i det daglige? Kommunal- og moderniseringsdepartementet har intervjuet Endre Sjøvold ved NTNU som gir noen enkle og gode svar på disse og andre interessante spørsmål om tidstyver:

Tidenes fotballkollaps

Kveldens kamp vil utvilsomt gå inn i VM-historien som en av de mest legendariske. Og en av de mest smertefulle. Man kan nok si at Brasils 1-7 mot Tyskland har satt det sensasjonelle 1-2 tapet i finalen i 1950 mot Uruguay i skyggen, det såkalte Maracanazo, men på den verst tenkelige måten. Denne tragedien er mye større.

Alle snakker om det sensasjonelle, det historiske og det tragiske ved resultatet, og med rette. Men er det i det hele tatt noe i VM-historien som ligner litt på det som skjedde i kveld? Jeg tror det nærmeste vi kommer er en veldig spesiell kamp i VM i Argentina i 1978 som hadde to viktige likhetspunkter: Også den kampen avgjorde hvilket lag som skulle spille finale. Og den ble vunnet med seks mål.

Nå var det teknisk sett ingen semifinaler i 1978, men to grupper med fire lag i et mellomspill der gruppevinnerne skulle møtes i finalen. Situasjonen på kvelden 21. juni 1978 var at Nederland var klare for finale etter å ha slått Italia 2-1 i en dramatisk og avgjørende kamp i mellomspillet som i praksis var en semifinale mellom de to lagene. I den andre gruppen stod det mellom Brasil, som hadde fått en sterk målforskjell, og Argentina som spilte senere på kvelden og måtte slå Peru med fire mål for å vinne gruppen og gå til finale på hjemmebane. Argentina vant kampen 6-0 etter at Peru kollapset på mystisk vis.

Tidligere i mesterskapet hadde Peru spilt fantastisk og til og med vunnet gruppen sin i det innledende gruppespillet foran Nederland, men mot Argentina ble det bråstopp. De bommet på selv de enkleste pasninger. Hardnakkede rykter om at det merkelige resultatet måtte skyldtes trusler eller kampfiksing har preget vurderingene av kampen siden. Og i 2012 stod en tidligere senator i Peru frem og forklarte i forbindelse med en rettssak at utfallet av kampen ble avtalt på forhånd mellom militærdiktatorene Jorge Videla i Argentina og Francisco Bermudez i Peru.

Parallellen til Tysklands rundspilling av Brasil i kveld er derfor ikke så god likevel. For det første fordi det i motsetning til i 1978 var favoritten og vertslandet som tapte. Og for det andre fordi president Dilma Rousseff og forbundskansler Angela Merkel heldigvis ikke kan avtale resultater i fotballkamper slik diktatorene på 1970-tallet gjorde.

Færre smarttelefoner?

Da jeg våknet til NRK Dagsnytts morgensending mandag lurte jeg på om den teknologiske utviklingen enten hadde gått i revers eller om jeg virkelig var våken i det hele tatt. For det som ble presentert som en stor nyhet (fra 2:08 ute i sendingen) var at:

"Stadig fleire av oss kjøper telefonar av den gamle typen i staden for smarttelefonar. Det syner tall fra Elkjøp og Lefdal. Det kan væra bra for dei som er avhengige av mobiltelefonen, meiner psykolog".

Det siste poenget er litt rart. For selv om det skulle stemme at folk nå gir opp smarttelefonene sine og vender tilbake til ren taletelefoni, virker det nokså usannsynlig at det er de personene som er mest avhengige av å være på nett hele tiden som står i spissen for denne overgangen. Det er omtrent som å hevde at økt salg av Yatzy og Scrabble før påske bidrar til å redusere spillavhengighet. Det er kanskje en fin tanke, men den er litt vanskelig å tro på.

Men det mest interessante er selve hovedpoenget i nyheten om at det foregår en overgang i Norge fra smarttelefoner og tilbake til "dumme" telefoner. Det betyr i så fall at vi som første og eneste land i verden trosser den sterke trenden når det gjelder sterk vekst i antall smarttelefoner. Det ville i så fall også være helt nytt i Norge, for i 4. kvartal 2013 var andelen smartelefoner her i landet 82 prosent, opp fra 71 prosent i 4. kvartal 2012 og 57 prosent i 4. kvartal 2011. Hvis det selges flere enkle telefoner er nok en mer nærliggende forklaring at de fleste allerede har en smarttelefon og velger å kjøpe en ekstra telefon til å snakke i som de ikke behøver å lade like ofte.

Fordi nyheten om at smarttelefoner taper terreng er såpass interessant prøvde jeg å finne ut mer om saken i løpet av dagen ved å lete litt rundt på nettet. Men det pussige med denne nyheten i Dagsnytt  var at den var helt umulig å finne igjen i noen andre medier eller ved å gjør søk på internett for å å finne kilden. Ikke engang NRKs egne nettsider hadde noe fornuftig å si om denne ganske oppsiktsvekkende nyheten.

I hvert fall ikke før utpå ettermiddagen mandag. Da dukket det plutselig opp en nyhetssak om at en blogger har innsett at han bruker for mye tid på å fikle med smarttelefonen og for lite tid på å følge med på barna, og derfor har gått over til å bruke en gammeldags telefon i stedet. At denne bloggeren har sluttet å bruke smarttelefon var også en nyhet på NRKs nettsider i januar i år, da han også kunne fortelle at han har sluttet å lese nettaviser og begynt å lese papiraviser i stedet. Det kan sikkert ligge mye livsvisdom i et slikt veivalg, men å slå fast at det er blitt en trend at folk logger av nettet og bytter ut smarttelefonene sine med gammeldagse telefoner er så vidt jeg kan forstå basert på et litt tynt kunnskapsgrunnlag.

The Good Country Index

Her er et nytt bidrag til listene over hvilke land som er best i verden. "The Good Country Index" er imidlertid litt annerledes ved at den ikke er opptatt av hva myndighetene gjør for egen befolkning, i form av helse, utdanning, levestandard osv., men av hva landet gjør for andre land. Derfor måles et bredt sett indikatorer som har noe med dette å gjøre, som kultureksport, teknologieksport, nobelprisvinnere, utenlandske studenter, bidrag til FN-operasjoner, utviklingshjelp, eksport av legemidler, CO2-utslipp og frihandel.

Simon Anholt som står bak listen forklarer bakgrunnen og kriteriene her i et TED-foredrag (de som er utålmodige og vil til poenget uten så mye introduksjon kan hoppe frem til omkring 10 minutter):



Ingen er vel særlig overrasket over at noen ganske små og rike land i Nord-Europa dominerer i toppen, selv om landets egen rikdom ikke har noen direkte betydning på plasseringen på listen. Men noen (i hvert fall noen i Norge) vil sikkert bli overrasket over at Norge ikke er øverst, men på en 8. plass. Et område som trekker en del ned for Norge sammenlignet med våre naboland og UK er science and technology som måler ting som antall patenter, nobelprisvinnere og internasjonale studenter. Culture, som blant annet måler eksport av kultur og kreative tjenester, trekker også litt ned.

Norge hevder seg best i kategoriene planet and climate, som måler forurensning og utslipp,  med en 4. plass og world order, som blant annet er opptatt av flyktninger (både produksjon og mottak) og giverglede, med en 7. plass.

Bortgjemte musikalske perler (25)

Sommeren er en bra tid for å drive litt jakt på YouTube etter overraskende coverlåter og artistkombinasjoner man egentlig ikke hadde regnet med å finne. Og det må naturligvis holde bra kvalitet rent musikalsk. Dagens bidrag treffer på alle disse punktene, selv om det er litt sært, og er et videoklipp fra en opptreden David Bowie og Cher hadde i 1975 på Chers TV-show. De fremfører deler av av flere forskjellige sanger og det hele begynner med Bowies Young Americans.



I dette klippet hører vi blant annet utdrag fra Neil Diamonds Song, Song Blue, The Crystals Da Doo Ron Ron, The Platters Only You og The Beatles Day Tripper, for å nevne noen. TV-showet ble spilt inn rett etter at Bowie hadde overrasket verden ved å lage albumet "Young Americans", med amerikansk soulmusikk, og samtidig som han både personlig og musikalsk befant seg i en langt mørkere fase av livet mens han spilte inn "Station to Station" i Los Angeles. Rolling Stone Magazine skriver at:

"This appearance was a short, incongruous break from the sessions for Station to Station, one of the darkest chapters of Bowie's life. Living on cocaine and red and green peppers, he explored black magic and would stay in the studio for 24 hours straight, with the curtains always drawn because he "didn't want the L.A. sun spoiling the vibe of eternal now."".

Bra soundtracks fra dårlige filmer

Lister er gøy og Rolling Stone Magazine er en kontinuerlig god kilde til innovative musikklister. Nå har de for eksempel på nettsiden en liste med "20 great soundtracks from bad movies". Det er jo litt bortkastet å lage et fantastisk soundtrack til en film ingen gidder å se, men her får vi i hvert fall hjelp fra Rolling Stone til å gjenoppdage noe av det som aldri kom frem i lyset..

Et glitrende eksempel, og en film jeg faktisk har sett, er "Marie Antoinette" fra 2006 med Kirsten Dunst i hovedrollen. Selve filmen er lett å glemme, men musikken er en herlig blanding av klassisk musikk og postpunk-perler som New Orders "Ceremony", Siouxsie and the Banshees "Hong Kong Garden" og The Cures nydelige "Plainsong". Filmskaper Sophie Coppola var også veldig glad i Bow Wow Wow, som jeg vil tro de fleste andre har glemt. Kombinasjonen av fransk 1780-tall og 1980-talls post-punk er unektelig ganske original. Her er første del og lenke til andre del er inne i videoen:



Av andre filmer med god musikk, men forglemmelig filmopplevelser finner vi for eksempel Flash Gordon fra 1980 der Queen laget soundtracket, Tittelmelodien blir i motsetning til filmen husket. Vi finner også Prince sin "Under the Cherry Moon" fra 1986, en slags oppfølger til Purple Rain og Stephen Kings "Maximum Overdrive" med musikk av AC/DC fra samme året. Filmen "200 cigarettes" fra 1999 hadde et soundtrack med Blondie, The Cars, The Ramones og Roxy Music. Og Danny Boyles "The Beach" fra 2000 hadde med Blur, New Order, Moby og Barry Adamson.

En annen interessant film på listen er "The million dollar hotel" produsert av Bono i U2. Her er også det meste av musikken fremført av Bono og U2, men det er også tre ulike versjoner av Lou Reeds "Sattellite of Love" fremført av andre artister. Det særegne ved soundtracket til "I am Sam" fra 2001 med Sean Penn er at det i sin helhet består av coverversjoner av Beatles-sanger, blant annet "Let it be" med Nick Cave.

Det er grunnen ikke så mange veldig kjente filmer på listen, men en, eller rettere sagt en serie av filmer, som var kommersielle suksesser og som er tatt med på listen er "Twilight"-filmene, der Rolling Stone konstaterer at "The movies got worse as the soundtracks got better."  En annen kjent film på listen er Saturday Night Fever fra 1978 med John Travolta i hovedrollen. Ganske svak som film betraktet, men med et soundtrack som kom ut på dobbeltalbum og slo alle salgsrekorder.

Forenkler reiseregninger

Ansatte i staten gjennomfører over 400 000 jobbreiser i året. Når staten har utstyrt seg med to ulike regelverk for kostgodtgjørelse og syv ulike diettsatser kan man forstå at det har blitt brukt mye tid både på å fylle ut reiseregningene riktig og på å kontrollere at det som er fylt ut stemmer. Så mye tid at noen har regnet ut at det har kostet opp mot 600 kroner i administrasjonskostnader for hver reise som skal kontrolleres.

Som VG skriver om i dag er det derfor noen gevinster som kan hentes ut i form av frigjort tid for den enkelte ansatte og reduserte kostnader til kontroll ved å forenkle regelverket. VG skriver:

"Staten dropper nå kravet om kvittering fra sine ansatte på tjenestereise uten overnatting. Syv ulike diettsatser blir nå til tre faste godtgjørelser i et helt nytt reiseregulativ. Ifølge kommunalminister Jan Tore Sanner (H) trenger du nå bare å huske tre ulike satser på alle jobbreiser, fra 1.januar neste år: 280 kroner for fravær mellom seks og 12 timer, 510 kroner over 12 timer og 690 kroner for hvert døgn med overnatting. - Men det aller viktigste er at baguett-reglene forsvinner. De som reiser på rutinemessig faste oppdrag, trenger ikke lenger å ta vare på kvitteringene. I stedet innfører vi nå faste satser for kostgodtgjørelse uten overnatting innenlands, sier Sanner til VG, og krøller demonstrativt sammen en bakeri-kvittering.".

Dette er for øvrig også en god påminnelse om at digitalisering ikke er eneste vei til å forenkle og forbedre i offentlig sektor. Noen ganger er det bedre å fjerne kompleksitet enn å digitalisere den.