onsdag 23. juli 2014

Sykliske eller strukturelle vekstproblemer?

The Economist forrige helg tok et lite dypdykk i USAs økonomi etter finanskrisen i en leder om "Americas lost oomph" og en lengre briefing om "Jobs are not enough". I utgangspunktet ser det jo tilsynelatende ganske lyst ut med 288 000 nye arbeidsplasser bare i juni i USA  som avslutter det beste halvåret for jobbvekst siden 2006. Og arbeidsløsheten på 6,1 prosent er den lavest på seks år.

Problemet er at selv om flere er i arbeid slår det ikke ut i en like sterk økonomisk vekst., i hvert fall ikke enda. Et  gap mellom vekst i sysselsetting og vekst i BNP betyr fallende produktivitet. The Economist beskriver hvordan dette kan skyldes en størrelse de kaller "potential growth rate", som påvirkes av tilgangen på ny arbeidskraft og hvor produktiv arbeidskraften er. Denne størrelsen har falt siden 1990-tallet og beskrives slik:

"In the 1990s America boasted one of the rich world’s highest potential growth rates, of more than 3%, thanks to a labour force that was expanding by more than 1% a year and productivity, fuelled by the spread of information technology, growing at around 3% a year. By 2007 the Congressional Budget Office (CBO) had trimmed its estimate of potential growth to a still respectable 2.6%. It now thinks it may be just 2.1%. The Fed has lowered its projections of long-term growth by almost as much. Even that may be optimistic. The recent spell of strong jobs growth and feeble output means that productivity declined by 0.4% over the past year, JPMorgan calculates. The labour force did not grow at all.(...) JPMorgan reckons America’s potential growth is just 1.75%—about half the rate it enjoyed from 1947 to 2007."

Nå er det i praksis umulig å dekomponere årsakene til at økonomisk vekst går tregere enn ønskelig i kortsiktige effekter som har med fortsatte effekter av finanskrisen å gjøre, og som vil gå over når etterspørselen tar seg ytterligere opp, og strukturelle forhold i samfunn og arbeidsmarkeder som krever helt andre tiltak. En optimistisk analyse av situasjonen vil legge vekst på at mye av det underliggende er i ferd med å falle på plass og at vi også vil se et oppsving i investeringer og i produktivitetsgevinster som resultat av innovasjon innenfor blant annet mobilteknologi og sosiale medier den siste tiden.

En mer pessimistisk analyse vil legge vekt på at det er minst tre strukturelle problemer i arbeidsmarkedet i USA (som vi for øvrig er minst like store i Europa) som ikke forsvinner av seg selv. For det første har den store etterkrigsgenerasjonen, the baby-boomers" begynt å pensjonere seg. Det reduserer tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. For det andre har sysselsettingsnivået generelt falt, både ved at flere unge går lengre på skole og ved at mange av de som mistet jobben under finanskrisen fortsatt er utenfor arbeidslivet. Sysselsettingsnivået har derfor falt fra 65,9 prosent i 2007 til 62,8 prosent nå.

Mens arbeidsstyrken vokste med 1 prosent i året på 90-tallet er vekstraten nå bare 0,3 prosent. Det skyldes de to strukturelle grunnene som er nevnt over, men blir forsterket av et tredje forhold, en politisk vedtatt endring gjort etter vekstperioden på 90-tallet og som i følge The Economists leder har medført stor skade:

"Both these vulnerabilities are exacerbated by a self-inflicted problem: policies that depress the supply of workers. Most damaging is America’s broken immigration system. Getting into the country has become much more difficult. The number of visas issued today for highly skilled people is a fraction of what it was in the 1990s, even as the number of unfilled vacancies for skilled workers soars."

Nå er det fullt mulig å vedta politikk som bidrar til å bedre situasjonen på flere av disse områdene og det er også bred enighet om at noe må gjøres. Det som ser ut til å være det største politiske problemet er at de to partiene i kongressen ser helt ulikt på hva det er viktigst å gjøre noe med. Slik samarbeidsklimaet nå er kan det i verste fall føre til at ingen ting av det som kunne bedret situasjonen blir vedtatt.