Og svaret er at "Ultraviolence" er et meget bra album som kanskje mangler de veldig kommersielle hitåtene som trengs for å bli spilt mye på radio, men det er et album med låter som vokser og vokser. Jeg får en slags David Lynch-assosiasjoner når jeg hører albumet, med mørke og melankolske stemninger - og mye knuste drømmer, avhengighet og galskap. Som i åpningslåten "Cruel World", et slags svar på Chris Isaaks "Wicked Game" fra 1979. En ting som skiller Lana del Rey fra mange andre av dagens største artister er den sentrale betydningen tekstene hennes har for helheten i sangene. Som på "Brooklyn Baby"
"Well, my boyfriend's in a band/He plays guitar while I sing Lou Reed/I've got feathers in my hair/I get down to Beat poetry/And my jazz collection's rare/I can play most anything/I'm a Brooklyn baby"
Eller den strålende "Money Power Glory":
Hvor mye i disse tekstene som er selvbiografisk er nokså uklart, og det blir ikke spesielt mye klarere i de spesielle intervjuene hun gir. I ukens utgave av Rolling Stone er Lana Del Rey på forsiden og i et stort intervju på innsiden. Her får vi vite litt om hvor hun kommer fra (New York), hvorfor hun byttet navn fra Lizzy Grant og hvordan karrièren har utviklet seg så langt, men ikke så mye mer om alt som kan virke vondt og vanskelig i sangtekstene eller om fremtiden. Men, det gjør kanskje ikke så mye. Bra musikk er det uansett, både "Born to Die" og særlig det nye albumet "Ultraviolence".
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar